Hopp til innhold

LG-1995-398

Fra Rettspraksis
Sideversjon per 29. okt. 2018 kl. 15:30 av Import (diskusjon | bidrag) (XML-importering)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)


Instans: Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato: 1995-08-15
Publisert: LG-1995-00398
Stikkord: Sivilprosess, Saksomkostninger, Sikkerhet
Sammendrag:
Saksgang: Bergen byrett Nr. 94-01626 A/01 - Gulating lagmannsrett LG-1995-00398 A.
Parter: ANKENDE PART: A (Prosessfullmektig: Advokat Odd A. Drevland, Bergen). ANKEMOTPART: Sivi AS (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Bugge Rasmussen, Bergen).
Forfatter: Lagdommer Vestrheim
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §166, §182, §18, Arbeidsmiljøloven (1977) §61, §66, Tvistemålsloven (1915), Utlendingsloven (1988) §29, §3, §9, Utlendingsloven (1988)


Avgjørelsen gjelder begjæring etter tvistemålsloven §182 om sikkerhetsstillelse for saksomkostninger.

I stevning inngitt 26. juli 1994 til Bergen byrett anførte A, som er født i 1967, bl.a. at han 19. mai samme år var blitt avskjediget fra sin stilling hos saksøkte, hvor hans arbeid hadde bestått i daglig vask/renhold ved MacDonalds Familierestaurant i Rådal i Bergen. Under hovedforhandlingen for Bergen byrett nedla A påstand om at avskjeden skulle kjennes ugyldig og at han skulle tilkjennes erstatning oppad begrenset til kr 101776,- samt saksomkostninger. A gjorde for byretten bl.a. gjeldende at det hverken var grunnlag for avskjedigelse eller oppsigelse. Sivi AS påsto seg prinsipalt frifinnelse. Subsidiært la selskapet ned påstand om at avskjeden kunne opprettholdes som oppsigelse. Også saksøkte påsto seg tilkjent saksomkostninger. Bergen byrett avsa 27. januar 1995 dom i saken med slik domsslutning:

"1. Avskjedigelsen av A, f. xx.xx.1967, blir å opprettholde som en saklig oppsigelse.

2. Saksøker tilpliktes å dekke saksøktes saksomkostninger på kr 22680,- innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

Byretten fant enstemmig at arbeidsforholdet kunne bringes til opphør på bakgrunn av urettmessig fravær. Vedrørende sanksjonsformen var det dissens, idet en av de arbeidslivskyndige meddommerne mente at A rettmessig kunne avskjediges. Omkostningsavgjørelsen var enstemmig. A har i rett tid påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Det er i ankeerklæringen prinsipalt nedlagt påstand om at byrettens dom skal oppheves. Subsidiært er det nedlagt påstand om at avskjeden skal kjennes ugyldig og A tilkjennes erstatning som påstått for byretten. A har samtidig påstått seg tilkjent saksomkostninger for så vel byretten som lagmannsretten.

I anketilsvar, som anses inngitt før utløpet av tilsvarsfristen, har Sivi AS nedlagt påstand om frifinnelse, subsidiært stadfestelse av byrettens dom, og om tilkjennelse av saksomkostninger. I tilsvaret har ankemotparten videre, under henvisning til tvistemålsloven §182 første ledd, krevet at den ankende parts "stiller sikkerhet for ilagte og mulig påløpende saksomkostninger med kr 45000,-." I senere prosesskriv har begge parter uttalt seg vedrørende kravet om sikkerhetsstillelse. Sivi AS har frafalt sitt krav om sikkerhet for de omkostninger som ble ilagt ved byrettens dom, jfr. Rt-1963-252.

Ankemotparten, Sivi AS, har i anledning kravet om sikkerhetsstillelse i det vesentlige anført:

Bakgrunnen for kravet er at den ankende part er utenlandsk statsborger, fra Sri Lanka, midlertidig bosatt i Norge, hvor han har adresse Fantoft studenthjem i Bergen. A har ikke tillatelse til varig opphold i Norge. Sivi AS bærer således risikoen for at A utvises fra Norge og for at mulighetene for innfordring av saksomkostninger i såfall vanskeliggjøres, eventuelt umuliggjøres. På spørsmål fra lagmannsretten om det vites å foreligge en konkret risiko for at A skal "utvises" fra Norge, har ankemotparten uttalt at opplysninger fra Utlendingsdirektoratet om status i asylsaker er undergitt personvern og taushetsplikt, og at det derfor ikke har vært mulig å få opplyst annet fra Direktoratet enn at den ankende part har en søknad under behandling der og at det - pr. 22. mai 1995 - ikke er fattet vedtak i første instans i saken. Sivi AS har videre vist til fremlagt datautskrift fra oppslag 2. februar 1995 i Bergens Tidende, hvorav det fremgår at det i Stortingets spørretime 1. februar 1995 på justisministerens vegne ble opplyst at av søknader fra tamiler om oppholdstillatelse, var 40 blitt innvilget og 60 avslått, mens omlag 80 saker da ikke var avgjort. Sivi AS gjør mot denne bakgrunn gjeldende at det må anses tilstrekkelig sannsynliggjort at det er betydelig risiko for at A ikke får innvilget sin søknad om varig opphold.

Ved vurderingen av spørsmålet om den ankende part "bor her i riket", jfr. tvistemålsloven §182, jfr. s.l. §18, må det legges til grunn at tvistemålsloven ikke gir noen nærmere definisjon av bopelsbegrepet. Det kan således ikke stilles opp noe entydig bopelsbegrep som gjelder i alle relasjoner, og det må i tvilstilfeller foretas en skjønnsbasert helhetsvurdering. Det må herunder legges til grunn at A har midlertidig opphold i Norge og at det i et flertall av forannevnte behandlede saker ikke ble gitt tillatelse til varig opphold. Det må videre legges til grunn at det for den ankende part ikke vil innebære økonomisk risiko eller tap å stille sikkerhet, mens det for ankemotparten vil medføre en betydelig økonomisk risiko dersom slik garanti ikke stilles. Ankemotparten har vist til Rt-1988-1110, særlig 1117 annet avsnitt siste punktum, hvor Høyesterett uttaler:

"Det er ikke til å unngå at begrepet i noen grad må få et innhold som er formålsbestemt, og at spørsmålet om det foreligger bopel i tvilstilfelle vil måtte bero på en helhetsvurdering som i atskillig grad vil kunne bli skjønnsmessig."

Det kreves stilt sikkerhet for kr 30000,-, som er det beløpet ankemotpartens omkostninger for lagmannsretten påregnes å ville utgjøre, hensett til at lagmannsretten har satt av to dager til ankeforhandlingen.

Den ankende part, A, har til kravet om sikkerhetsstillelse i det vesentlige anført:

Ankemotpartens anførsler om sikkerhetsstillelse angår egentlig As rettsstilling i Norge, hvor A har bodd siden 1988. Han oppholder seg ikke ulovlig i landet.

Vedrørende As rettsstilling, vises det til utlendingsloven §3 som anses som en generalklausul og et prinsipp for tolking av andre lover og rettsregler. Ifølge nevnte bestemmelse har utlending under sitt opphold i riket - dersom ikke annet følger av gjeldende rettsregler - samme rettigheter og plikter som norske statsborgere. Når det gjelder de forhold som tvistemålsloven §182 første ledd omhandler, kan det vanskelig sees annet enn at utlendingsloven §3 må få gjennomslag som tolkingsprinsipp i det foreliggende tilfellet. Det dreier seg nemlig her om reell likestilling hva angår adgangen til domstolene som en grunnleggende rettighet. Det vises til forarbeidene til utlendingsloven, Ot.prp.nr. 46 (1986-87). Dersom ankemotpartens anførsler skulle legges til grunn, vil man kanskje stå i fare for å komme i strid med internasjonale konvensjoner som er å anse som del av norsk rett. I denne sammenheng vises det til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 26.

Når det nærmere gjelder de konkrete forhold i saken, nevnes at A siden august 1991 har vært samboende med en norsk statsborger, som han 27. mai 1995 inngikk ekteskap med. Den inntekt A fikk gjennom sitt arbeid hos ankemotparten var nødvendig for å dekke parets utgifter slik at hun kunne fullføre sin utdannelse. Som følge av ekteskapsinngåelsen vil A nå være sikret opphold i Norge uten begrensninger, jfr. utlendingsloven §9 første ledd, jfr. utlendingsforskriften §22. Det vises til Eli Fisknes: Utlendingsloven, kommentarutgave, 112 flg.

Fra ankemotpartens side er det i prosesskriv vedrørende kravet om sikkerhetsstillelse, avslutningsvis anført:

"Ankemotpartens krav om sikkerhetsstillelse kan ikke føre frem på et prinsipielt grunnlag.

Under enhver omstendighet må dette bli resultatet hensatt til den tilknytning A har til Norge."

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten tar ikke begjæringen om sikkerhetsstillelse til følge.

Begjæringen anses rettidig avgitt, jfr. tvistemålsloven §182 annet ledd, hva angår eventuelle saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten antar at bopelsbegrepet etter tvistemålsloven §182 i utgangspunktet må anses å være som i s.l. §18, hvoretter enhver har hjemting i den rettskrets eller i de rettskretser, hvor vedkommende har bopel. Lagmannsretten antar videre at det i utgangspunktet bør legges til grunn at skjønnstemaet må være hvor vedkommende rent faktisk må anses for å være bosatt, jfr. Rt-1989-1255. Med utgangspunkt i uttalelser i nevnte avgjørelse antar lagmannsretten samtidig at det ikke kan være avgjørende om saksøkeren/den ankende part har eller tar sikte på fast bopel i utlandet, og at heller ikke rent formelle kriterier kan være avgjørende. Lagmannsretten antar videre - jfr. Rt-1988-1110, jfr. det foran inntatte sitat fra 1117 - at bopelsbegrepet også i relasjon til krav om sikkerhetsstillelse etter tvistemålsloven §182, i noen grad vil kunne få et innhold som er formålsbestemt samt at det i tvilstilfeller vil måtte foretas en delvis skjønnsmessig helhetsvurdering. Herunder antas det å kunne være grunn til bl.a. å legge vekt på om tilknytningen til Norge er slik at det kan antas at parten har formue her, jfr. Tore Schei, Tvistemålsloven, bind I, 391, første avsnitt.

Lagmannsretten legger i det foreliggende tilfellet til grunn og vekt på at A har oppholdt seg i riket siden 1988 samt at han i inneværende år har inngått ekteskap med en norsk statsborger, født i 1972, som han etter det opplyste har vært samboende med siden 1991. Lagmannsretten antar etter dette at A i forhold til tvistemålsloven §182 må anses som bosatt i riket, så fremt det ikke foreligger særlige forhold som bør føre til fravikelse av dette utgangspunktet. Ankemotparten har bl.a. vist til utfallet av behandlingen av søknader om oppholdstillatelse fra andre tamilske asylsøkere og - ut fra en avveining fra partenes økonomiske risiko - anført at A bør pålegges å stille sikkerhet. Lagmannsretten legger til grunn - ut fra de relativt sparsomme opplysninger som foreligger om As personlige og økonomiske forhold samt om utlendingsmyndighetenes behandling av hans sak - at det ikke foreligger omstendigheter som i forhold til tvistemålsloven §182 bør føre til at retten nå fraviker det utgangspunkt som anses å følge av As foran omtalte tilknytning til Norge. Det nevnes spesielt at det for lagmannsretten ikke er opplyst å foreligge forhold som sannsynliggjør at A nå vil bli utvist fra Norge etter utlendingsloven §29. Det forhold at ankesaken innebærer en omkostningsmessig risiko for ankemotparten, er slik saken står, ikke et moment som kan føre til at den ankende part pålegges å stille sikkerhet. Begjæringen tas etter dette ikke til følge.

Den ankende part har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger i anledning motpartens begjæring om sikkerhetsstillelse.

En avgjørelse hvoretter begjæring om sikkerhetsstillelse ikke tas til følge, antas å skulle treffes i kjennelses form, jfr. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 28. februar 1972 i sak jnr. 45 B/1972, referert i Bøhn og Strenge Næss' samling av avgjørelser etter tvistemålsloven, 232. Det antas videre at avgjørelsen kan treffes av forberedende dommer etter tvistemålsloven §166.

Slutning :

Begjæringen om sikkerhetsstillelse tas ikke til følge.