Rt-1988-1110

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1988-10-27
Publisert:	Rt-1988-1110 (371-88)
Stikkord:	Konkurs, Sivilprosess, Verneting, Konkursloven av 8, juni 1984 nr
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 122B/1988, nr 191/1988
Parter:	Bjørn Q Aaserød (Advokat Cato Schiøtz) mot 1. Bjørn Q Aaserøds konkursbo 2. Den norske Creditbank (Advokat Ståle Sommernes - til prøve).
Forfatter:	Philipson, Schei, Langvand, Hellesylt, Aasland
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §17, §18, Konkursloven (1984) §146, Konkursloven (1863) §2, Domstolloven (1915) §34, §19, §419a, Skifteloven (1930) §8

Dommer Philipson: Saken gjelder spørsmålet om den ankende part, Bjørn Q Aaserød, kunne anses å ha bopel i Oslo og dermed hjemting i Norge, da konkurs ble begjært og åpnet for Oslo skifterett, jf konkursloven §146 første ledd annet punktum og tvistemålsloven §17 og §18.

Den 23. mars 1988 begjærte Den norske Creditbank A/S Bjørn Q. Aaserød slått konkurs. Det oppstod imidlertid vansker med å få konkursbegjæringen forkynt for Aaserød, og dette skjedde først 24. mai. Rettsmøte til behandling av konkursspørsmålet ble avholdt 6. juni 1988, hvor Aaserød avga møte uten prosessfullmektig. Oslo skifterett avsa 7. juni 1988 kjennelse med slik slutning:

Boet til Bjørn Qvarfordt Aaserød fnr. 24. februar 1957 44523 Grønnegt. 3, 0350 Oslo 3/ Casa Farnese 06140 Vence bransje: investeringsvirksomhet Frankrike tas under skifterettens behandling som konkursbo.

Aaserød bestred at det forelå verneting i Norge etter konkursloven §146, idet han påberopte seg ikke å ha bopel i Oslo, men i Vence i Frankrike. Skifteretten la til grunn at den hadde kompetanse og forkastet avvisningspåstanden.

Aaserød har påanket skifterettens kjennelse til Høyesterett. Anken gjaldt opprinnelig saksbehandlingen - avvisningsspørsmålet - og avgjørelsens innhold forsåvidt skifteretten hadde lagt til grunn at det forelå insolvens. Anken vedrørende solvensspørsmålet er imidlertid frafalt under den senere ankeforberedelse, slik at det bare er saksbehandlingsanken som gjenstår til behandling.

Det er for Høyesterett fremlagt et meget omfattende nytt dokumentmateriale om Aaserøds forretningsvirksomhet i Norge og Frankrike og hans reisevirksomhet og opphold i Norge og Frankrike i 1987 og 1988. Ved bevisopptak for Oslo byrett har den ankende part og ett vitne avgitt forklaring. Det er også med partenes samtykke fremlagt flere skriftlige uttalelser.

Den ankende part, Bjørn Q Aaserød, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Ved vurderingen av bopelspørsmålet med henblikk på om det foreligger hjemting i henhold til konkursloven §146 første ledd annet punktum må det være tidspunktet for konkursåpningen som er avgjørende. Dette synes forutsatt av Brækhus: Omsetning og kreditt 1. Den personlige gjeldsforfølgning 2 utg (1987) 85. Sterke legislative hensyn taler også for dette. Det vises videre til bestemmelsen i skifteloven §8 om skifte mellom ektefeller hvor bopelspørsmålet er knyttet til skiftets åpning.

Skifteretten har tatt feil på flere punkter når den har bygget på at Aaserød hadde hjemting i Oslo. Feilene er av såvel faktisk som rettslig karakter. Dette gjelder uansett hvilket tidspunkt som legges til grunn for vurderingen.

Skifteretten ser ut til å bygge på at Aaserød hadde bopel såvel i Norge som i Frankrike, jf tvistemålsloven §18 annet punktum. Skifteretten uttaler i den forbindelse:

Aaserød har forklart at han jevnlig oppholder seg hos sin samboer i Grønnegt. 3 i Oslo. Han har angitt hyppigheten til mer en 1 gang pr. mnd. gjennom det siste år,...

Det foreligger her en misforståelse fra skifterettens side, og det vises til den detaljerte oppstilling over Aaserøds opphold i Norge som er fremlagt.

Aaserød flyttet fra Norge og tok opphold i Vence i Frankrike allerede da han etter å ha kjøpt boligeiendommen Casa Fernese i Vence, Frankrike, flyttet inn der sammen med sin samboer 21. november 1986. Det dreier seg om en herskapsbolig med ca 400 m2 boligflate. Kjøpesummen var FFR 5.950.000. Det er intet som tyder på at formålet med kjøpet bare var å benytte eiendommen som feriebolig. At det i en valutasøknad 11. mars 1987 fra direktør Julle i BQA Gruppen A/S til Norges Bank er vist til at Aaserød fra tidligere hadde «et feriested i samme kommune» kan like meget være ment som en henvisning til den ferieleilighet Aaserød før hadde hatt sammen med sin tidligere ektefelle, eller det kan ha dreid seg om en feil fra Julles side.

Når Aaserød ønsket å flytte til Vence i Provence, skyldtes dette såvel forretningsmessige som rent personlige og helsemessige grunner. Bakgrunnen for hans opprettelse av selskapet Odin SA i Frankrike var bl a ønsket om å gjøre dette til holdingselskap også for virksomheten i Norge. Den mediadekning han hadde vært utsatt for i Norge, var en medvirkende årsak til at han ønsket å flytte. Hans helsesituasjon gjorde det også ønskelig å bo i Syd-Frankrike.

Den etterfølgende utvikling etter kjøpet av Casa Fernese viser klart at Aaserød og hans samboer Lene C Mathisen flyttet til Vence høsten 1986 med henblikk på at dette skulle være deres faste oppholdssted. Aaserød forsøkte således allerede sommeren 1986 å selge eiendommen Elsero, gnr 3 bnr 118, Jonsrudveien 1g i Oslo, der han hadde bodd i portnerboligen. Men det viste seg vanskelig å få gjennomført salget. Etter at Aaserød og samboeren flyttet til Vence, har de ikke bodd på Elsero. Således lot Aaserød sin bror, som var student, bo på Elsero fra desember 1986 til april 1987. Et klart indisium på at Casa Fernese ikke bare var ment som feriebolig, er det forhold at Aaserød, som var en meget formuende mann før krakket i hans forretningsvirksomhet kom i april 1987, ikke gjorde noe forsøk på å kjøpe noen boligeiendom i Norge i tiden etter kjøpet i Frankrike. Dersom Aaserød hadde ønsket å ha bolig i Oslo, kunne han også meget vel ha solgt resten av Elsero, men beholdt portnerboligen, etter at samtykke til bruksendring ble nektet av myndighetene.

Å bygge på at Aaserød foruten å ha bopel i Frankrike også hadde bopel i Norge fordi hans samboer beholdt sin leilighet i Grønnegate 3, hvor han bodde under sine opphold i Norge etter flyttingen til Vence, må være klart uriktig. Det dreide seg om en liten «ungkarsleilighet» på ca 60 m2, som samboeren tidligere hadde ervervet og som hun ønsket å beholde for å ha et sted å flytte til, dersom samboerforholdet skulle ta slutt. Alt inventar i leiligheten tilhørte henne, og noen innflytting i denne leiligheten fra Aaserøds side har aldri funnet sted. Han har heller ikke mottatt noen postforsendelser der.

Det må legges til grunn at Aaserød sendte inn flyttemelding til Oslo folkeregister 6. mai 1987. Dette understøttes av forklaring fra hans advokat, Peter Chr Meyer, som også har bekreftet at Aaserød fra sommeren/høsten 1986 og frem til vinteren/våren 1987 flere ganger nevnte at han vurderte flytting til Frankrike med oppstart av næringsvirksomhet der. Aaserød kan ikke belastes for at meldingen er kommet bort, slik at han senere måtte sende folkeregisteret kopi av meldingen.

Uansett hvordan bopelsforholdet måtte anses å være før sommeren 1987, må det iallfall legges til grunn at Aaserød senere ikke har hatt bopel i Norge. Etter det krakk han opplevet i sin økonomi i april 1987 har han ikke lenger drevet virksomhet i Norge, og hans forskjellige opphold her på vårparten har stort sett hatt sammenheng med forhandlinger med kreditorene. Disse forhandlinger var hovedsakelig bragt til ende sommeren 1987. I det siste år før konkursbegjæringen ble forkynt for ham har han oppholdt seg i alt 70 dager i Norge. Fra høsten 1987 og frem til konkursbegjæringen i mars 1988 har han vært her fire ganger i tilsammen 52 dager. Tre av disse oppholdene har hatt sammenheng med ferier og en fødselsdagsfeiring. Det fjerde oppholdet, som strakk seg over 8 dager, hadde sammenheng med kreditorforhandlinger.

Mens det overhodet ikke fant sted noen økonomisk virksomhet fra Aaserøds side etter april 1987 i Norge, har han hele tiden drevet virksomhet i Frankrike med base i sin bolig i Vence. Når virksomheten også i Frankrike har vært forholdsvis beskjeden etter sommeren 1987, henger dette sammen med de store økonomiske vansker som oppsto for hans vedkommende fra og med våren 1987. Han arbeidet likevel med en rekke prosjekter og særlig gjennom selskapet Nor Promotion SARL hvor han var majoritetseier. Aaserød viser her til en mer detaljert redegjørelse han har gitt i sin partsforklaring og til vitneprov og fremlagte uttalelser.

Selv om det kan sies sies å tale mot Aaserød at han ikke har søkt om oppholdstillatelse i Frankrike, må dette anses for et forhold av mindre vekt. Han har aldri vært flink med det formelle. I dette tilfelle hadde han fått råd fra en fransk advokat om at det ikke i hans tilfelle var strengt nødvendig å søke om arbeids- og oppholdstillatelse. Aaserød har bodd helt åpent i Frankrike, og det er ingen grunn til å regne med at de formelle forhold vedrørende oppholdstillatelse m v vil innebære noe problem for ham med hensyn til fortsatt opphold. Det vises ellers til at Aaserød har tegnet sykeforsikring i Frankrike, som hevdes å være den samme som den som gjelder for franskmenn.

Slik faktum foreligger i denne saken, ville det være å tøye bopelsbegrepet ut over enhver naturlig og rimelig ramme, dersom det legges til grunn at Aaserød hadde bopel i Norge etter sommeren 1987. En slik utvidelse har ingen dekning i rettspraksis eller teori.

Aaserøds opphold i Frankrike oppfyller alle kriterier for at det foreligger bopel, jf Huser: Gjeldsforhandling og konkurs, bind 2 (1988) 451 annen spalte, hvor det heter:

I teori og rettspraksis har det likevel etter hvert nedfelt seg en særegen sivilprosessuell forståelse av «bopel». Man har bopel i denne forstand hvor man selv - og eventuelt ens nærmeste familie - til daglig bor, dvs. i det beboelseshus man regelmessig oppholder seg utenfor arbeidstiden, hvor man har sine personlige eiendeler og husholdning, hvor man pleier å sove om natten, etc. Det kreves hverken at man har bodd i landet lenge, eller at man har til hensikt å bli boende her.

På den annen side oppfyller Aaserøds opphold i Norge etter sommeren 1987 ingen av disse kriterier.

For at det skal være tale om «dobbelt domisil», må det foreligge noenlunde likeverdighet mellom boligene, hvilket klarligvis ikke er tilfelle her.

Det er ikke fra ankemotpartenes side påstått at Aaserød har søkt å unnvike sin gjeld, jf §2 i den tidligere konkurslov av 1863. Det oppstår derfor i denne sak ikke spørsmål om å utvide bopelsbegrepet på et slikt grunnlag, og det er unødvendig å ta standpunkt til om den någjeldende lov gir adgang til dette.

Den gjeldende konkurslov er av 8. juni 1984. Loven har vært gjenstand for et grundig forarbeid,og det må antas at man også nærmere har vurdert bopelsbegrepet. En utvidelse av vernetinget for konkurssaker, eksempelvis i tråd med engelsk rett, hvor konkurs kan åpnes innen ett år etter at debitor har forlatt landet, må derfor i tilfelle være en lovgiversak. For øvrig taler flere legislative hensyn mot en utvidelse av vernetinget. En slik utvidelse vil kunne føre til «dobbeltkonkurser» ved at debitor kan slås konkurs i flere land. Det vil også kunne oppstå store praktiske problemer med gjennomføring av konkursbehandlingen, dersom bopelsbegrepet tøyes for langt.

Det kan ikke være riktig å legge til grunn at det skal stilles strengere krav til beviset ved spørsmålet om en norsk statsborger har tatt fast opphold i utlandet enn hvor vedkommende har vendt tilbake til sitt hjemland. Den bevisføringsplikt som foreligger, har Aaserød oppfylt.

Den ankende part har nedlagt følgende påstand:

1. Oslo Skifterett's kjennelse av 7. juni 1988 om åpning av konkurs i boet til Bjørn Q. Aaserød oppheves, og saken avvises fra Oslo Skifterett.

2. Bjørn Q. Aaserød tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Ankemotpartene Bjørn Q Aaserøds konkursbo og Den norske Creditbank A/S har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er det tidspunkt da konkursbegjæringen ble brakt inn for skifteretten, som må legges til grunn ved vurderingen av spørsmålet om det foreligger bopel i Norge. Dette følger direkte av domstolloven §34 første ledd. Aaserød hadde ved konkursbegjæringen bopel i Norge. I denne sak er det unødvendig å ta standpunkt til om Aaserød også hadde bopel i Frankrike. Forholdene i Frankrike har bare indirekte betydning, de har betydning for spørsmålet om Aaserød kunne anses å ha oppgitt sin bopel i Norge. Ankemotpartene påberoper seg ikke tvistemålsloven §19, at Aaserød verken hadde "paaviselig bopel" i Norge eller i Frankrike.

Ved avgjørelsen av om Aaserød hadde oppgitt sin bopel må det tas utgangspunkt i at han hadde bodd i Norge i hele sitt liv og han hadde drevet en omfattende virksomhet her. Dette tilsier at det må stilles strenge krav til de bevis som må føres for påstanden om at han hadde oppgitt sin bopel da konkurs ble begjært.

Da Aaserød kjøpte Casa Fernese sommeren 1986, var han god for 130-140 millioner kroner. Mye taler derfor for at formålet med kjøpet var å bruke eiendommen som feriebolig. Med hensyn til eiendommens størrelse vises til at det i et takstdokument er oppgitt at boligflaten er ca 260 m2. Noen flytting i den forstand at inventar ble fraktet fra Norge til Frankrike fant ikke sted. Kjøpet omfattet også inventar.

Det har formodningen mot seg at Aaserød, da han overtok Casa Fernese høsten 1986, hadde til hensikt å oppholde seg fast i Frankrike. Han var i ferd med å etablere og bygge opp BQAkjeden i Norge og hans nærvær i Norge har åpenbart vært nødvendig. Det foreligger heller ikke objektive holdepunkter for at Aaserød, som det er påstått, ved etableringen av selskapet Odin SA, hadde planlagt å flytte hovedtyngden av virksomheten til Frankrike og slik at Odin SA også skulle bli holdingselskap for virksomheten i Norge. Det som er på det rene, er at Odin SA ble etablert som et selskap innen BQA-Gruppen med henblikk på å etablere virksomhet i Frankrike, og i februar 1987 ble det ansatt direktør for Odin SA med betydelig gasje for å ta seg av denne virksomheten. For øvrig vises til at det i direktør Julles valutasøknad til Norges Bank 11. mars 1987 på vegne av Aaserød ved stiftelsen av Odin SA er anført:

Bjørn Q Aaserød har fra tidligere et feriested i samme kommune, Vence, i Frankrike.

At Aaserød sommeren 1986 tok skritt til å få solgt Elsero, kan henge sammen med at han fikk avslag på søknaden om bruksendring for eiendommen våren/ sommeren 1986. Rent praktisk ble imidlertid eiendommen først solgt i mai 1987 med overlevering i juni samme år.

Den ankende part har gjort et poeng av at han ikke har forsøkt å kjøpe noen ny boligeiendom i Norge etter kjøpet av Casa Fernese. Dette må vurderes på bakgrunn av at salget av Elsero først fant sted i mai 1987. I april samme år opplevet Aaserød krakket i sin økonomiske virksomhet med etterfølgende prekær økonomi. At han ble boende på Casa Fernese med etter hvert mer sporadiske opphold i Norge, må i høy grad antas å henge sammen med dette. Eiendommen i Frankrike var overbeheftet, og han kunne ikke selge denne av skattemessige grunner. Og hele tiden kunne han disponere over sin samboers leilighet i Grønnegate 3 og hennes bil, en Mercedes 280, hva han også rent faktisk har gjort. At leiligheten var liten - 60 m2 - kan så være. Men etter april 1987 hadde Aaserød heller ikke økonomi til å skaffe seg noe annet.

Til tross for provokasjoner foreligger det bare høyst mangelfulle opplysninger om Aaserøds virksomhet i Frankrike i 1987 - 88. Noen form for regnskap foreligger ikke. Aaserød har ikke drevet personlig virksomhet der og han har ikke for sin egen del leiet noe kontor. Han hevder selv at all virksomhet er drevet gjennom Nor Promotion SARL. Det er ikke dokumentert at Aaserød har fått lønn eller andre inntekter fra dette selskap eller fra et annet selskap han hevder å ha vært forretningsfører for. I stiftelsesprotokollen for Nor Promotion SARL står for øvrig Aaserød oppført med bopel i Norge. Selv om det var en annen som foresto opprettelsen av stiftelsesdokumentene, burde Aaserød, som skulle være majoritetsinnehaver i selskapet, ha interessert seg for dette. Man må kunne reise spørsmålet om Aaserød i Norge har opptrådt med bopel i Frankrike, mens han i Frankrike har opptrådt med bopel i Norge.

Det inntrykk man sitter igjen med forsåvidt angår virksomheten i Frankrike, er at det har dreid seg om luftige prosjekter som enten har måttet skrinlegges eller som pr idag langt fra er gjennomført. På den annen side vises til at Aaserød til pressen har opplyst at han nå konsentrerer seg om sin samboers internasjonale karriere som sangartist. At hun benytter et innspillingsstudio i Frankrike, knytter ikke denne virksomhet spesielt til Frankrike. Aaserød har videre uttalt at han som sin samboers manager skal ha 20% av inntekten og at han "lever på sin samboer". Det vises i den forbindelse til at det i selskapet Comoden A/S, som Lene Mathisen overtok som eneeier i april 1987, befant seg betydelige aktiva-midler. Det som foreligger av opplysninger om samboernes felles økonomi, bør tillegges vekt også ved vurderingen av deres felles bopelsforhold og herunder disponeringen av leiligheten i Grønnegate 3.

Med den usikkerhet som foreligger med hensyn til Aaserøds tilknytning til Frankrike, må det legges sterk vekt på at han vitterlig ikke har søkt om arbeids- og oppholdstillatelse i Frankrike. Aaserød burde være klar over at turistvisum ikke gir ham adgang til fast opphold i Frankrike. Dersom Aaserød mente å oppholde seg fast i Frankrike, ville det vært naturlig at han søkte om slik oppholdstillatelse. Dette gjelder ikke minst dersom det hadde vært kurant for ham å få innvilget en slik søknad.

Aaserød hevder at han sendte melding om utflytting til Oslo folkeregister i 1987. Det er selvsagt vanskelig direkte å motbevise dette, men noen slik melding er iallfall ikke registrert ved folkeregisteret. At han har spurt advokat Meyer om hva han skulle gjøre ved utflytting, er ikke det samme som at han har sendt inn slik melding. For øvrig fremgår det av advokat Meyers uttalelser at Aaserød aldri har sagt til ham at han definitivt hadde flyttet til Frankrike.

Ved vurderingen av bopelspørsmålet er det også et moment at samboeren, Lene Mathisen, aldri har meldt utflytting og heller ikke har søkt om oppholdstillatelse i Frankrike.

Ankemotpartene har nedlagt denne påstand:

Anken forkastes.

Jeg er kommet til at anken må forkastes.

Avgjørende for Oslo skifteretts kompetanse er om den ankende part, Bjørn Q Aaserød, hadde hjemting i Norge med henblikk på konkursbehandlingen, jf konkursloven §146 første ledd annet punktum og tvistemålsloven §17 og §18. Jeg innskyter at tvistemålsloven §19 ikke er påberopt og neppe har betydning i denne sak. Aaserød hevder at han hadde bopel i Vence i Frankrike og at han ikke hadde bopel i Norge da konkurs ble begjært og åpnet.

Det er på det rene at bestemmelsene om hjemting også er avgjørende for skifterettens internasjonale kompetanse. Etter tvistemålsloven §18 første punktum har saksøkte hjemting der han har sin bopel. Den ankende part har reist spørsmål om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn ved vurderingen av dette spørsmål. Den ankende part har anført at konkursåpningen bør være avgjørende. Jeg anser det lite tvilsomt at det er det tidspunkt da begjæringen ble brakt inn for skifteretten som må være det relevante. Dette må følge direkte av domstolloven §34. Jeg kan ikke se noen grunn til å fravike denne bestemmelse i konkurstilfelle. Reelle hensyn taler for at en konkursrekvirent ikke blir avspist med at debitor har flyttet etter at begjæringen ble brakt inn for skifteretten - det er i konkurssaker et særlig behov for raske avgjørelser. Jeg tilføyer for øvrig at det i denne saken ikke ville gjort noen forskjell for min vurdering om konkursåpningstidspunktet skulle legges til grunn.

Som nevnt har Aaserød gjort gjeldende at konkursbegjæringen ikke kunne fremmes for Oslo skifterett fordi han på det aktuelle tidspunkt hadde flyttet og hadde sin virksomhet og sin bopel i Frankrike. Han hevder at han iallfall senest fra sommeren 1987 hadde sin bopel der. Før jeg ser nærmere på de rettsspørsmål som oppstår, finner jeg det hensiktsmessig å komme inn på noen hovedpunkter vedrørende Aaserøds virksomhet i Norge og hans tidligere boligforhold her.

Aaserød har drevet en omfattende forretningsvirksomhet i Norge. Han var initiativtager til etablering av Confidentia Gruppen, som besto av et holdingselskap og flere datterselskap. Gruppen ble bygget opp i løpet av 1985-86 og virksomheten omfattet finans og investering samt forvaltning av fast eiendom m v. Etter at gruppen hadde ervervet en betydelig aksjepost i Moss Glasværk ble Confidentiaselskapene sommeren 1986 fusjonert med Moss Glasværk, som samtidig vedtok navneforandring til MG Industrier A/S. Aaserød sto som største aksjonær og styreformann i selskapet.

Høsten 1986 etablerte Aaserød en ny selskapsgruppering, BQA Gruppen. Meningen var å etablere betydelig virksomhet gjennom oppkjøp og drift av mindre hoteller og fast eiendom ellers. I gruppen inngikk også investeringsselskapet JB Holding A/S. Her eide Aaserøds venn, advokat Peter D Gram 50 prosent av aksjene. Sammen med Gram hadde Aaserød videre høsten 1985 etablert et kommandittselskap, Stall 007. Formålet var å drive med avl og kjøp og salg av galopphester.

På grunn av oppståtte vansker måtte Aaserød i april 1987 selge sine aksjer i MG Industrier A/S og gå av som styreformann i selskapet. Etter det som er opplyst førte salget av disse aksjene til at BQA Gruppens finansforbindelser straks sa opp sine lån, hvilket medførte at den overveiende del av gruppens eiendommer, herunder tre hotelleiendommer, måtte avhendes i april 1987. På samme tid ble alle aksjene i JB Holding A/S overtatt av Gram. Videre kjøpte Gram høsten 1987 ut Aaserød i kommandittselskapet Stall 007. Jeg nevner også at alle aksjer i Comoden A/S, hvor Aaserøds samboer tidligere hadde eid endel av aksjene, ble overtatt av henne i april/mai 1987.

Det er opplyst at holdingselskapet BQA Gruppen A/S med datterselskap fremdeles ikke er oppløst. Men det er siden våren 1987 ikke drevet noen virksomhet i disse. Alle eiendommer er solgt med unntak av eiendommen Eckersbergsgate 14, som formelt eies av et aksjeselskap med samme navn. Selskapet er imidlertid insolvent, og disposisjonsretten til eiendommen ble overtatt av Rogalandsbanken i august 1987.

Angående Aaserøds personlige forhold nevner jeg at han har vært gift og har en datter. Etter faktisk separasjon sommeren/høsten 1985, flyttet Aaserød fra Tevlingveien 13B, der ektefellene hadde bodd og til en større eiendom, Elsero, Jonsrudveien 1 g, hvor han har bodd i portnerboligen. Om kjøpet av eiendommen i Vence i Frankrike og hans opphold der, samt om salget av Elsero, viser jeg til de opplysninger som fremgår av partenes anførsler.

Med hensyn til den rettslige forståelse av "bopel" i tvistemålsloven §18 nevner jeg først at loven ikke inneholder noen nærmere definisjon av begrepet. De forsøk på definisjoner av bopelsbegrepet som foreligger i teori og praksis, er nokså løse og generelle. Når det gjelder norsk internasjonal privatrett, har det vært uttalt at "en persons domisil(er) det sted der han faktisk har slått seg ned i den hensikt å bli boende der varig, dvs det sted som til vanlig betegnes som hans heim" jf Ot prp nr 19 for 1962-63 side 11 (til tvistemålsloven §419a). Noe entydig bopelsbegrep som gjelder i alle rettslige relasjoner, kan ikke oppstilles. Definisjoner i likhet med den siterte har det til felles at de er nokså upresise, og til dels har elementer i seg som det er vanskelig å konstatere, således om det foreligger hensikt å bli boende varig. Det er ikke til å unngå at begrepet i noen grad må få et innhold som er formålsbestemt, og at spørsmålet om det foreligger bopel i tvilstilfelle vil måtte bero på en helhetsvurdering som i atskillig grad vil kunne bli skjønnsmessig.

Den rettslige problemstilling - om det foreligger hjemting i Norge - knytter seg i den foreliggende sak til det forhold at konkursdebitor, som er norsk statsborger og har drevet en særdeles omfattende virksomhet i Norge, hevder at han har flyttet til utlandet med den følge at han ikke lenger kan begjæres konkurs i Norge for den gjeld han har pådratt seg her. De nevnte forhold tilsier klarligvis at det må stilles strenge krav for å godta at konkursdebitor har oppgitt sin bopel i Norge, slik at han ikke lenger har hjemting her. Slik jeg ser det, innebærer dette at de faktiske forhold som påberopes til støtte for at bopel er oppgitt i Norge, må underbygges med klare bevis. Videre må det medføre at det rettslig sett skal meget til for at en skal legge til grunn at det foreligger en flytting til utlandet og oppgivelse av bopel her i landet. Etterprøving av konkursdebitors subjektive hensikt vil kunne være meget vanskelig. Det må, slik jeg ser det, kreves at flyttingen innebærer et klart og objektivt konstaterbart oppbrudd forsåvidt angår boligforholdet her i landet, og det må foreligge fasthet og stabilitet over det opphold i utlandet som etableres.

Ut fra det jeg har sagt,finner jeg det ikke særlig tvilsomt at Aaserød må anses å ha hatt bopel i Norge iallfall frem til sommeren 1987. Jeg kan således ikke se at Aaserøds kjøp av huset i Vence og innflyttingen der høsten 1986 har medført noen avgjørende endring for hjemtingsspørsmålet. Det er omtvistet mellom partene hva som var motivet med kjøpet av Casa Fernese. Jeg nøyer meg med å konstatere at Aaserøds formuessituasjon på det tidspunkt kjøpet fant sted, gjør at en ikke kan utelukke at formålet var å bruke huset som et feriested, selv om det utvilsomt dreide seg om en helårsbolig. Jeg finner heller ikke å kunne legge avgjørende vekt på salget av Elsero og omstendighetene rundt dette salg. Bakgrunnen for at Aaserød forsøkte å få eiendommen solgt fra sommeren 1986 kan meget vel ha vært at søknaden om bruksendring ikke ble innvilget.

Aaserød har anført at han samtidig med flyttingen til Frankrike høsten 1986 også planla å overføre hovedtyngden av sin forretningsvirksomhet til Frankrike og at dette var bakgrunnen for opprettelsen av selskapet Odin SA i Frankrike. Dette selskap hevdes også etterhvert å skulle benyttes som holdingselskap for virksomheten i Norge, og Aaserød skulle konsentrere seg om å arbeide som styreformann i dette selskap. Jeg kan imidlertid ikke se at disse påstander har støtte i de opplysninger som ellers foreligger i saken.

Aaserød har anført at det iallfall må legges til grunn at oppholdet i Frankrike etter sommeren 1987 har vært av en slik karakter og fasthet at han da hadde bopel i Frankrike. Han har i denne forbindelse henvist til en oppstilling som bl a viser at han fra høsten 1987 og frem til mars 1988 var i Norge i alt bare fire ganger, tilsammen ca 50 dager; at han ellers oppholdt seg i andre land enn Frankrike tilsammen ca 30 dager, mens han resten av tiden oppholdt seg i Frankrike. Jeg legger etter dette til grunn at Aaserøds opphold i Frankrike etter sommeren 1987 har vært av forholdsvis fast karakter, mens oppholdene i Norge har vært sporadiske. Jeg bygger videre på at Aaserød ikke drev noen nevneverdig virksomhet i Norge i denne tiden. Det som har vært av virksomhet knyttet til Frankrike, har imidlertid også vært av svært beskjeden karakter. De opplysninger som foreligger om denne virksomhet, herunder den virksomhet som er drevet gjennom Nor Promotion SARL, er mangelfulle. Det som foreligger er stort sett opplysninger om forskjellige prosjekter som dels har måttet skrinlegges eller som befinner seg på planleggingsstadiet. Alle de forhold jeg her har nevnt, må imidlertid ses i sammenheng med den ekstraordinære utvikling som fant sted etter det økonomiske sammenbruddet for hans vedkommende våren 1987.

Ved den avveining av de forskjellige momenter som må foretas i tilknytning til bopelsspørsmålet, finner jeg å måtte legge sterk vekt på at Aaserød aldri har søkt om oppholds- og arbeidstillatelse i Frankrike. Han har bare turistvisum. Det er på det rene at et slikt visum ikke gir rett til å ta fast opphold i Frankrike. Jeg viser her til en uttalelse fra den franske ambassade i Oslo av 5 oktober d å. på forespørsel fra ankemotpartenes prosessfullmektig. Aaserød må ha vært klar over at det ikke var tilstrekkelig med turistvisum, dersom han tok sikte på å ta fast opphold i Frankrike. Aaserød har således ikke sørget for å etablere den rettslige plattform som er nødvendig for fast opphold i landet. At han ikke har søkt om oppholdstillatelse, kan i og for seg tyde på at han ikke har hatt til hensikt å ta fast opphold der. Aaserød har heller ikke godtgjort at det ville være kurant for ham å få innvilget en søknad om oppholdstillatelse. Den uklarhet som her foreligger, må gå ut over ham.

Jeg nevner også at det foreligger flere uavklarte forhold vis a vis norske myndigheter. Det er opplyst at han er skattlagt i Norge for året 1986 og at det er utskrevet forskuddsskatt for årene 1987 og 1988. Hans skattemessige forhold i Frankrike er heller ikke klarlagt.

Oslo folkeregister har først registrert flyttemelding fra Aaserød i 1988 etter at begjæringen om konkurs var innkommet til skifteretten. Aaserød hevder at han sendte inn flyttemelding 6 mai 1987 og at meldingen derfor må være kommet bort. Han viser til at han hadde konferert med sin advokat før han sendte inn meldingen. Som anført av ankemotpartene, kan imidlertid dette forhold ikke anses som noe avgjørende bevis for at flyttemelding ble innsendt. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på dette, da forholdet isolert sett må anses å være av mindre betydning.

Jeg kommer ikke inn på det som er anført fra Aaserøds side om forholdene vedrørende post og pengeforsendelser og sykeforsikring i Frankrike, idet det her etter min mening dreier seg om forhold av liten betydning.

Jeg skal så se nærmere på Aaserøds tilknytning til Norge i tiden frem til konkursen. Som allerede nevnt var hans opphold her forholdsvis sporadisk etter sommeren 1987. Som jeg tidligere har vært inne på, mener jeg dette må ses på bakgrunn av den ekstraordinære situasjon som var oppstått for hans vedkommende våren 1987. Hans muligheter for på kort sikt å bygge opp virksomhet i Norge var meget dårlige.

Aaserød etablerte ved nyttårsskiftet 1985/1986 et samboerforhold med Lene C Mathisen, og hun flyttet inn på Elsero. Hun beholdt imidlertid sin leilighet i Grønnegate 3 i Oslo. I november 1986 flyttet hun inn i Casa Fernese sammen med ham. Selv om kjøpekontrakt om salg av Elsero først ble undertegnet i mai 1987, anføres det at de ikke har bodd der siden november 1986. Ved senere opphold i Norge har de bodd i leiligheten i Grønnegate. De har også hatt til disposisjon hennes bil under opphold her. Men dette innebærer at Aaserød hele tiden frem til konkursåpningen har hatt til disposisjon samboerens leilighet i Norge. Det er opplyst at Lene Mathisen satser på en internasjonal karriere som sangartist. Hun benytter et platestudio i Frankrike til plateinnspilling, men har ikke meldt utflytting fra Norge eller søkt om oppholdstillatelse i Frankrike. Aaserød fungerer som sin samboers manager, og de har så vidt jeg forstår felles økonomi. Også dette forhold bør etter min mening tillegges betydning ved vurdering av samboernes felles boligforhold og Aaserøds disponering av leiligheten i Grønnegate.

Etter en samlet vurdering er jeg kommet til at det ikke kan legges til grunn at Aaserød hadde oppgitt sin bopel i Norge før konkursbegjæring ble inngitt til Oslo skifterett. Det forelå dermed verneting i Norge i medhold av konkursloven §146 første ledd annet punktum, jf tvistemålsloven §17 og §18. Anken blir etter dette å forkaste. Ankemotpartene har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Anken forkastes.