RG-1998-922

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1997-10-03
Publisert:	RG-1998-922 (150-98)
Stikkord:	Straffeprosess, Dokumentinnsyn, Telefonkontroll, Postkontroll
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo forhørsrett - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02090 M.
Parter:
Forfatter:	Lagdommerne Gussgard, Bjerke, Møse
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §104a, Lov om kontroll av post- og teletjenester (1915), Straffeprosessloven (1981) §242, §292, Lov om kontroll av post- og teletjenester (1915) §2, Forvaltningsloven (1967) §18, §211, §212, §216i, §216e, LOV-1992-06-05-52

A ble 10. april 1997 siktet for overtredelse av straffeloven §104a annet ledd. Siktede ble varetektsfengslet i saken 12. april 1997, og fristen er senere blitt forlenget. Det er syv medsiktede i saken mot ham. I tillegg er to personer mistenkt.

Siktedes offentlige og sikkerhetsklarerte forsvarer, advokat John Chr. Elden, begjærte overfor Politiets overvåkingstjeneste (POT) innsyn i alle politidokumentene i saken, jf. straffeprosessloven §242. Begjæringen ble ikke etterkommet. Spørsmålet ble ved begjæring av 28. april 1997 fra advokat Elden brakt inn for Oslo forhørsrett, som 17. juli 1997 avsa kjennelse med slik slutning:

«1. I Oslo byretts sak OBJB nr. 19/97 gis advokat John Christian Elden som offentlig oppnevnt forsvarer for A, f. - - - 1974, rett til innsyn i følgende dokumenter:

I personmapper hos Overvåkingssentralen:

A: Dok. 1, 2, 3, 4, 5, 6, 8, 9, 10, 11, 24, 17, 29, 32, 35 og 36. Delvis innsyn i dok. 7, 12 og 18 etter sladding av spaner/infiltratør/kildes identitet.

B: Dok. 9, 10, 11, 13, 14, 42, 43, 44, 48, 50, 52, 57, 58, 67, 71, 73, 109.

Delvis innsyn i dok. 16, 17, 34, 39, 51, 76, 78, 81, 83, 90, 97, 99, 106, 108 og 111 etter sladding av spaner/infiltratør/kildes identitet.

C: Terje Halvorsen: Dok. 1, 2 og 15.

D: Delvis innsyn i dok. 8, etter sladding av kildes identitet.

E: Dok. 0, 6, 7, 8, 9, 28, 37, 48, 57, 67, 70 og 71.

Delvis innsyn i dok 5, 12, 16, 17, 18, 20 (= dok. 33), 25, 47, 56, 59, 63, 64, 69 og 72 etter sladding av spaner/infiltratør/kildes identitet.

F: Dok. 4.

G: Dok. 2 og 3.

H: Dok. 1.

Rød ringperm fra Stavanger politikammer:

A: Skilleark 2: Dok. 1-6 og 11.

Delvis innsyn i dok. 7, 8 og 12 etter sladding av kildens identitet.

Skilleark 4, 5, 6, 8 og 10: Dokumenter som ligger der.

Blå ringperm fra Stavanger politikammer:

B: Skilleark 4: Delvis innsyn i dok. 1-15, 48, 50, 51, 58, 60, 66, 67, 70 og 71 etter sladding av kildes identitet.

Skilleark 5 og 6: Dok. 1 og dok. 4-11.

Skilleark 8: Dok. 2-6.

Skilleark 9: av de dokumenter som er der.

Grå mappe fra Asker og Bærum politikammer:

C: Dok. III/7, 12, 13.

2. Advokat John Christian Elden nektes innsyn i de øvrige dokumenter hos Politiets Overvåkingssentral.»

POT påkjærte 31. juli 1997 forhørsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett og la ned påstand om at forsvarerens begjæring ikke tas til følge.

A påkjærte 1. august 1997 forhørsrettens kjennelse, slutningens pkt. 2. Advokat Elden påkjærte 3. august 1997 forhørsrettens kjennelse for så vidt denne angår dokumenter m.v. som siktede ikke kjenner til på grunn av sikkerhetsgradering. Samtidig innga advokat Elden kjæremålstilsvar. Samlet innebar siktedes og forsvarerens kjæremål at de ber om at forsvareren får innsyn i alle foreliggende dokumenter m.v. knyttet til straffesaken mot A.

Lagmannsretten bemerker angående kjæremålet fra forsvareren:

Hovedregelen er at det bare er siktede selv og ikke forsvareren som har kjæremålskompetanse. Det er siktede og ikke forsvareren som er part, og det er parten og ikke forsvareren som rammes i lovens forstand av en avgjørelse i saken mot siktede. POT har ikke reist innvendinger mot forsvarerens eget kjæremål, men kjæremålskompetansen må lagmannsretten av eget tiltak ta standpunkt til. Lagmannsretten er av den oppfatning at forsvareren selv i et tilfelle som det foreliggende, hvor siktede ikke har mulighet til å påkjære deler av forhørsrettens kjennelse på grunn av sikkerhetsgraderingen, må ha kjæremålskompetanse for å ivareta siktedes interesser i straffesaken. I motsatt fall ville det oppstå en uakseptabel begrensning i gjennomføringen av det kontradiktoriske prinsipp. Selv om dette prinsipp ikke fullt ut gjelder på etterforskingsstadiet, enten etterforskingen er rettslig eller utenrettslig, må man tilstrebe prinsippets gjennomføring så langt det er forsvarlig også på dette stadium av straffeforfølgningen. Med det syn lagmannsretten her har lagt til grunn, er det ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet om offentlig forsvarer har selvstendig kjæremålskompetanse som part eller som «rammet av kjennelsen» når det gjelder rettens avgjørelse etter straffeprosessloven §242 annet ledd om hans krav om innsynsrett etter §242 første ledd, 2. punktum.

Siktede og forsvareren har lagt ned slik påstand:

«I. Prinsipalt:

1. Advokat John Christian Elden gis som offentlig oppnevnt forsvarer for A, f. 1974, innsyn i foreliggende personmapper og ringpermer beroende ved Politiets overvåkingstjeneste vedrørende de siktede A, B, H, C, D, G, I, E og J og F.

For dokumenter underlagt sikkerhetsinstruksen gjelder taushetsplikt også overfor egen klient. Det samme gjelder for av lagmannsretten nærmere angitte dokumenter uht. hensynet til tredjemann.

2. Advokat John Christian Elden gis som offentlig oppnevnt forsvarer for A, f. - - - 1974, innsyn i utskrifter fra foretatt telefonkontroll av de siktede A, B, H, C, D, G, I, E og J og F.

Subsidiært til pkt. 2:

Advokat John Christian Elden gis som offentlig oppnevnt forsvarer for A, f. - - - 1974, innsyn i logg over foretatt telefonkontroll av de siktede A, B, H, C, D, G, I, E og J og F.

eller:

Politiinspektør Vegard Aaløkken pålegges å gi opplysning om hvorvidt det er foretatt telefonkontroll av de siktede nevnt over i anledning siktelse etter strl. §104a.

II. Subsidiært:

Kjæremål fra Politiets overvåkingstjeneste forkastes.»

Lagmannsretten legger til grunn at påtalemyndigheten ikke har reist innsigelse mot at forsvareren gis innsyn i alle dokumenter som er inntatt i selve straffesaksdokumentene, dvs. i de dokumentene som omfattes av jnr. 34878/97, permene A I-II, III, IV, V-VII og B I-II, III, IV, V-VII. Såvidt skjønnes har forsvareren mottatt fullt kopisett av disse dokumentene. Det vises til POTs brev av 6. mai 1997 til forhørsretten, side 3.

Kjæremålssaken omfatter de dokumenter som måtte være inntatt i såkalte personmapper hos POT for ti personer, inkludert siktede A. Videre omfatter kjæremålssaken dokumenter fra Stavanger politikammer i form av to røde permer i sak O-427/91, dok. 1-7 og 8-10 vedrørende A, seks blå permer i sak K-1/95, dok. 1-4, 5-6 (hvorav 6 er inntatt i særskilt perm), 7 (to permer) og 8 vedrørende siktede B, samt en grå mappe fra Asker og Bærum politikammer vedrørende siktede C. Dessuten omfatter kjæremålssaken en perm med diverse dokumenter. POT har i sitt kjæremål opplyst at advokat Elden kan gis innsyn i følgende dokumenter:

B, blå ringperm fra Stavanger politikammer: Dok. 4/9, 4/14, 4/26, 4/27, 4/28, 4/31 og 4/45, og

E's personmappe, dok. 70, 80 og 81.

Disse dokumentene omfattes således ikke av kjæremålssaken. Forhørsretten hadde ikke til behandling skriv av 25. november 1996 fra Regionsentral Østlandet, oversendt lagmannsretten fra POT ved skriv av 11 august 1997, som lagmannsretten vil vurdere i kjæremålssaken.

Kjæremålene fra POT, siktede og forsvareren reiser en rekke spørsmål om offentlig forsvarers innsynsrett. Partenes syn er i det vesentlige gjengitt i forhørsrettens kjennelse og vil dessuten i hovedsak fremgå av lagmannsrettens omtale nedenfor.

Lagmannsretten har valgt først å foreta en behandling av de mer generelle og prinsipielle spørsmål kjæremålssaken reiser, først og fremst ved forståelsen av straffeprosessloven §242, for deretter å foreta en vurdering av det enkelte dokument m.v. i relasjon til straffeprosessloven §242 og andre straffeprosessuelle bestemmelser.

Som nevnt innledningsvis, har det vært holdt rettsmøter i saken mot A til behandling av fengslingsspørsmålet, slik at det ved behandlingen av spørsmålet om offentlig forsvarers dokumentinnsynsrett er bestemmelsen om innsynsretten ved rettslig etterforsknig, jf. straffeprosessloven §242 første ledd, 2. punktum, jf. begrensningene i 3. punktum, som kommer til anvendelse. Det er videre et rettslig utgangspunkt for lagmannsrettens vurderinger at sakens dokumenter utgjør en enhet, slik at det for forsvarerens innsynsrett ikke er noen egen begrensning at et dokument ikke har vært fremlagt eller ikke skal fremlegges i et rettsmøte, se også Andenæs, Norsk straffeprosess I, side 268 (petitavsnittet). Denne betraktning innebærer også at når lagmannsretten tillater innsyn for forsvareren eller nekter det, har retten sett det enkelte dokument i sammenheng med de øvrige dokumenter.

Dokumentinnsynsreglene i straffeprosessloven §242 omfatter sakens dokumenter. POT har gjort gjeldende at en stor del av de dokumenter forhørsretten har tillatt innsyn i, ikke hører til sakens dokumenter fordi dokumentene ikke har saklig sammenheng med den foreliggende straffesak. I kjæremålserklæringen har POT på side 4 og øverst på side 5 konkret angitt hvilke dokumenter som med denne begrunnelse faller utenfor forsvarerens innsynsrett. For disse dokumentenes vedkommende anføres subsidiært at forsvareren ikke gis innsyn fordi slikt innsyn vil vidløftiggjøre saken og derfor skal avskjæres etter reglene i straffeprosessloven §292. Atter subsidiært anføres vedrørende disse dokumentene at innsyn må nektes fordi de er samlet inn som ledd i POTs forebyggende virksomhet. Når det gjelder de øvrige dokumentene i de aktuelle mappene og ringpermene, medgir POT at de innholdsmessig har sammenheng med straffesaken, men de kan likevel - av hensyn som nedenfor nevnt - ikke anses som straffesakens dokumenter, og forsvareren kan (og bør) følgelig nektes innsyn. Hvilke dokumenter dette er, har POT angitt på side 78 i kjæremålserklæringen. Det er for det første tale om dokumenter som må holdes utenfor innsynsretten fordi man må beskytte tredjemenn, det vil si politikilder (tystere og andre tips), og fordi det gjelder spaningsrapporter på etterforskingsstadiet samt interne arbeidsdokumenter, herunder POTs spanings- og arbeidsregistre. I den grad forsvareren likevel skulle bli gitt innsyn i dokumenter hvor det er av betydning å beskytte tredjemenn, må han ilegges taushetsplikt overfor siktede, og tysteren/kilden må anonymiseres, også ved at reell informasjon sladdes i den utstrekning det er nødvendig for å beskytte kildens identitet. POT anfører videre at forsvareren ikke kan gis opplysninger om postbeslag etter loven av 1915 og opplysninger om og fra telefonkontroll. Opplysninger fra samarbeidende utenlandsk tjeneste faller utenfor det som utgjør sakens dokumenter.

Dersom lagmannsretten likevel skulle komme til at disse inngår som en del av straffesakens dokumenter, vil advokat Elden - som er sikkerhetsklarert - kunne gis innsyn, men han vil ha taushetsplikt overfor sin klient om disse og om omfanget av kontakt med samarbeidende tjenester, som i seg selv må betraktes som gradert informasjon.

Forsvareren har bestridt de begrensningene POT anfører, men er innforstått med at han har taushetsplikt om dokumenter som er underlagt Sikkerhetsinstruksen. Forsvareren er også uenig i de begrensninger i innsynet som forhørsretten er kommet til. Det er på sakens nåværende stadium ikke grunnlag for å anvende straffeprosessloven §292 som grunnlag for å nekte innsyn. Innsyn kan heller ikke nektes ved å sette merkelappen «interne arbeidsdokumenter» på en vesentlig del av dokumentene. I Rt-1993-1077 (s. 1081) har Høyesteretts kjæremålsutvalg fremholdt at en vurdering om innsyn i interne dokumenter må bero på en avveining av reelle hensyn. Når det gjelder telefonkontroll, anføres at forhørsretten bygger på feil lovforståelse når den legger til grunn at forsvareren bare har rett til innsyn der materialet fra telefonkontroll legges frem som bevis av påtalemyndigheten. Prinsippet om at POT selv velger hvilket bevismateriale de ønsker skal bli kjent i en foreliggende sak, har ikke støtte i rettspraksis. Det vises til Rt-1993-1121 og prinsippet om jevnbyrdighet mellom partene («equality of arms»).

Eventuell sladding i dokumentene av opplysninger om navn, spanere m.v. som retten mener bør foretas av hensyn til etterforskingen eller tredjemann, eller tilbakehold av dokumenter i sin helhet med slik begrunnelse, kan etter forsvarerens oppfatning bare foretas i forhold til siktede, ikke den offentlige forsvareren. Lagmannsretten må eventuelt i kjennelsens slutning angi hvorvidt og i hvilken utstrekning forsvareren pålegges taushetsplikt om slike dokumenter.

Lagmannsretten skal først behandle mer generelt hva som etter dens syn er sakens dokumenter og som derfor i utgangspunktet omfattes av forsvarerens innsynsrett etter straffeprosessloven §242.

Det kontradiktoriske prinsipp er sentralt i strafferettspleien, og også på etterforskingsstadiet må dets gjennomføring tilstrebes så langt som mulig. Det er begrensningene i dets anvendelse som krever nærmere begrunnelse, særlig i forhold til den offentlige forsvarer. Straffeprosessloven §242 første ledd må tolkes og anvendes på denne bakgrunn.

Det er vanlig ved vurderingen av hvilke dokumenter som hører til saken å ta utgangspunkt i straffesakens dokumentfortegnelse, men denne er ikke avgjørende, idet dokumenter som ikke er ført inn der, likevel kan anses som sakens dokumenter. Foreligger slike ikke-innførte dokumenter, er det ofte tale om såkalte interne dokumenter av forskjellige slag. Det må skje en konkret vurdering av det enkelte dokument om dette etter sitt innhold må bli å anse som en del av straffesakens dokumenter, og om det eventuelt likevel kan og bør være unndratt fra forsvarerens innsynsrett. POTs skjønnsmessige avgjørelse om dette må kunne overprøves av retten ved behandlingen av spørsmålet om innsynsrett for forsvareren på etterforsknigsstadiet. Denne vurdering kan være noe annerledes under etterforsking enn på et senere stadium av straffeforfølgningen når tiltale er tatt ut, idet hensynet til tiltaltes forsvar i den enkelte sak kan være sterkere senere i forfølgningen enn hva tilfellet er under etterforskingen. Dette gjelder likevel i mindre grad overfor den offentlige forsvarer enn overfor siktede selv, se straffeprosessloven §242 første ledd, 2. punktum, som i motsetning til 1. punktum ikke nevner hensynet til etterforskingen. Men heller ikke en offentlig forsvarer har krav på tilgang til oppysninger som ikke er nødvendige for sakens rette opplysning, jf. bl.a. Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven med kommentar side 653 avsnitt 5.

Oslo forhørsrett sier i sin kjennelse at hvis dokumenter kan avskjæres som bevis etter straffeprosessloven §292, som gjelder hovedforhandlingen, har siktedes forsvarer ikke innsynsrett. Lagmannsretten deler ikke fullt ut denne lovforståelsen. En sak er bevisavskjæring ved realitetsbehandlingen i den dømmende rett, noe annet er forsvarerens adgang til dokumenter for å vurdere om disse er av betydning for sakens opplysning og ivaretakelsen av klientens interesse på etterforskingsstadiet. I det sistnevnte tilfelle har prosessøkonomiske hensyn ikke den samme vekt som under hovedforhandlingen. Det som kan sies om straffeprosessloven §292 ved forståelsen av straffeprosessloven §242, er at innsynsretten for forsvareren etter §242 omfatter opplysninger som ikke kan avskjæres etter §292 annet ledd. Men også på etterforskingsstadiet må det som ovenfor nevnt være adgang til å nekte innsyn i dokumenter som klart knytter seg kun til irrelevante omstendigheter eller må antas å være uten betydning i saken.

Begrensningen i straffeprosessloven §242 første ledd, 3. punktum får ingen praktisk betydning i den foreliggende sak, idet POT - som følge av at advokat Elden er sikkerhetsklarert - ikke har motsatt seg at han gis innsyn i dokumenter som er gradert i henhold til Sikkerhetsinstruksen. Det følger av denne at han har generell taushetsplikt om slike dokumenter, også i forhold til sin klient. Advokat Elden er innforstått med dette.

Spørsmålet om i hvilken utstrekning advokat Elden skal pålegges taushetsplikt overfor sin klient utover det som følger av Sikkerhetsinstruksen, må avgjøres etter en konkret vurdering av om vedkommende dokument eller opplysning bør holdes tilbake overfor siktede av hensyn til tredjemann eller av etterforskingshensyn. POT har i kjæremålserklæringen særskilt nevnt at forsvareren må ilegges taushetsplikt overfor klienten om dokument som inneholder kildeopplysninger og hvor det er behov for å beskytte kildens anonymitet. Lagmannsretten er enig med POT på dette punkt og pålegger generelt forsvareren taushetsplikt vedrørende kilder. I den utstrekning lagmannsretten ellers pålegger forsvareren taushetsplikt, er dette omtalt avslutningsvis i kjennelsen.

POT har ellers anført at det generelt kan være behov for å anonymisere tjenestemenns identitet på dette stadium, idet miljøet betrakter POT som en av sine fremste fiender. Navngivelse av tjenestemenn vil også kunne vanskeliggjøre senere etterforsking og overvåking av miljøet. Lagmannsretten har forståelse for de hensyn som her er nevnt og overlater til POT å avgjøre i hvilken utstrekning tjenestemenns navn og personopplysninger for øvrig om dem skal anonymiseres i det materiale som forsvareren gis innsyn i, eventuelt om forsvareren som et alternativ gis tilgang til dokumentet i usladdet utgave, men med taushetsplikt med hensyn til tjenestemenns navn og personopplysninger om dem.

Lagmannsretten går så over til å si noe mer generelt om kategorier av opplysninger (dokumenttyper) som er aktuelle i saken.

Dokumenter som ifølge POT ikke har noe med saken å gjøre (manglende saklig sammenheng)

En rekke dokumenter som omfattes av forhørsrettens kjennelse og dermed kjæremålssaken tilhører de siktedes personsaker - eller «mapper» hos POT. Det er POTs syn at disse i utgangspunktet ikke hører til straffesaken, selv om en betydelig del av materialet har klar sammenheng med denne.

Lagmannsretten tar utgangspunkt i gjerningsbeskrivelsen, som i siktelsen mot A lyder slik:

«Ved at han i tiden frem til primo april 1997, på forskjellige steder i Norge, herunder fra fengselet i Skien har støttet eller deltatt i en sammenslutning som har til formål ved maktanvendelse, bl.a. i form av bruk av skytevåpen, el.l. å forstyrre samfunnsordenen, hvilket har gitt seg uttrykk i planer om angrep mot sentrale myndighetspersoner og statsinstitusjoner el.l.»

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at det kan by på tvil å fastslå hva som har saklig sammenheng i saken, hvor gjerningsbeskrivelsen i siktelsen er så vid. Særlig bemerkes at den ikke er begrenset bakover i tid. Retten legger til grunn en romslig forståelse av hva som er sakens dokumenter i denne sammenheng.

POTs arbeidsoppgaver er mer omfattende enn bare strafferettslig etterforsking. POT skal også forebygge og motvirke lovbrudd mot staten, jf. nærmere overvåkningsinstruksen §1 og §4. Lagmannsretten tar ikke stilling til spørsmålet om man som en helt generell og unntaksfri regel kan si at man er over i etterforsking når POTs overvåking ikke bare er rettet mot et miljø eller en ubestemt krets av personer, men mot bestemte personer. Når det imidlertid, som her, blir reist straffesak, vil innsamlede dokumenter i de siktedes personmapper hos POT vedrørende slik overvåking av enkeltpersoner i utgangspunktet bli straffesakens dokumenter som en del av den enhet som disse utgjør. Om det så skal gjøres unntak fra offentlig forsvarers innsynsrett, må avgjøres etter de kriterier som gjelder for dette og etter en individuell vurdering av det enkelte dokument, jf. nedenfor.

Hvorvidt det så i de «mappene» og ringpermene kjæremålssaken omfatter finnes dokumenter som etter sitt innhold ikke har tilknytning til saken mot siktede og dermed ikke omfattes av innsynsretten, må avgjøres ut fra en vurdering av det enkelte dokument. Lagmannsretten legger under sin gjennomgang av de enkelte dokumenter til grunn en romsligere forståelse av hvilke dokumenter som har saklig sammenheng med straffesaken enn POT åpenbart har gjort, jf. POTs spesifikasjon på side 4 i kjæremålserklæringen.

Begrensninger i innsyn i sakens dokumenter:

Selv om et dokument har saklig tilknytning til straffesaken, oppstår spørsmålet om begrensninger i den offentlige forsvarers innsynsrett.

Opplysninger vedrørende spaning mot et miljø, og som ikke er rettet direkte mot de siktede, men som likevel er lagt i den enkelte siktedes mappe, faller i utgangspunktet utenfor hva den offentlige forsvarer har krav på innsyn i. Det samme gjelder spaningsopplysninger som bare danner grunnlag for etterfølgende etterforsking, slik forhørsretten sier i sin kjennelse. Selv om hensynet til etterforskingen ikke er nevnt i §242 første ledd, 2. punktum, kan det ved vurderingen av innsynsretten knyttet til spaningsopplysninger være en omstendighet som taler mot innsyn for forsvareren at etterforskingsmetoder ikke bør avsløres overfor forsvareren. Lagmannsretten har i sin konkrete vurdering av de enkelte dokumenter tatt hensyn til dette og har i enkelte tilfeller unntatt slike dokumenter fra innsyn når unntaket synes nødvendig for ikke å avdekke etterforskingsmetode og hvor dokumentet ikke samtidig inneholder opplysninger som klart er av betydning for straffesaken. Lagmannsretten har ikke nektet innsyn utelukkende av den grunn at det fremgår av dokumentet at personer har vært observert eller skygget, men materiale som gir nærmere innblikk i overvåkingstjenestens metoder er unntatt.

Hva gjelder opplysninger fra forskjellige personer som er kilder, f.eks. tystere og infiltratører hvor fortrolighet og beskyttelse er en forutsetning, vil også hensynet til tredjemann (eventuell anonymisering) måtte tillegges betydning ved vurderingen av forsvarerens innsynsrett på etterforskingsstadiet, selv om han skulle være pålagt taushetsplikt overfor siktede knyttet til slike opplysninger. Straffeprosessloven §242 første ledd, 2. punktum nevner ikke uttrykkelig hensynet til tredjemann, men lagmannsretten er av den oppfatning at bestemmelsen her må tolkes innskrenkende. På etterforskingsstadiet bør heller ikke en offentlig forsvarer ha uinnskrenket rett til kunnskap om politiets tystere og andre kilder i kriminelle miljøer.

Lagmannsretten er enig med forhørsretten i at såkalte interne arbeidsdokumenter, dvs. korrespondanse, notater (herunder samle- eller oversiktsnotater) m.v. innen POT og mellom POT og påtalemyndigheten faller utenfor hva forsvareren skal gis innsyn i. Som fremholdt av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1993-1077 (s. 1081) er de reelle hensyn som er avgjørende for siktedes innsynsrett langt på vei de samme som ligger bak regelen i forvaltningsloven §18 annet ledd. De samme hensyn gjør seg etter lagmannsrettens oppfatning gjeldende i spørsmålet om offentlig forsvarers innsynsrett etter straffeprosessloven §242 første ledd, 2. punktum. Når lagmannsretten nedenfor, under gjennomgåelsen av de enkelte dokumentene, unntar dokumenter fra innsyn under henvisning til at det dreier seg om internt dokument, ligger det med andre ord i dette at dokumentet er av en slik art at tilsvarende dokument i en forvaltningssak ville ha vært unntatt fra partsoffentlighet etter regelen i forvaltningsloven §18 annet ledd. Interne beslutningsprosesser innen overvåkingstjenesten er følgelig unntatt fra innsyn. Dels gjelder dette den interne vurdering i den enkelte instans av hvor man står i etterforskingen og hvilke skritt som videre bør foretas, dels foreleggelse for andre - eventuelt overordnede - organer med anmodning om bistand eller oppfølgning. Også POTs spanings- og arbeidsregistre (NCR) unntas fra innsynsretten.

Lagmannsretten har ved sin vurdering stort sett unntatt dokumenter til og fra samarbeidende utenlandske tjenester fra forsvarerens innsynsrett. Slik informasjon mottas under den klare forutsetning at dokumentet ikke videreformidles til personer utenfor POT, og også spørsmålsstillingen til samarbeidende tjenester har vært slik utformet at frigivelse ville avdekke hvilken informasjon som søkes innhentet. I kjæremålserklæringen har POT angitt hvilke dokumenter som bør unntas av hensyn til samarbeidende tjenester. Lagmannsretten følger, med ett unntak, POTs anvisning vedrørende disse særskilt nevnte dokumentene.

I straffeprosessloven §242 tredje ledd er det gitt regler for forsvarerens innsyn i dokumenter som gjelder andre mistenkte. Lagmannsretten er enig med forhørsretten i at advokat Elden i den foreliggende sak som utgangspunkt har rett til innsyn også i disse dokumentene, som gjelder de øvrige medsiktede i saken, men med de begrensninger som ellers gjelder for innsynsretten.

Telefonkontroll:

Forhørsretten har lagt til grunn at lydopptak og utskrifter fra telefonkontroll (også kalt TK eller AT) etter lov av 24. juni 1915 nr. 5 om kontroll med post- og telegrafforsendelser og med telefonsamtaler kan brukes som bevis under en senere hovedforhandling. Forhørsretten reiser deretter spørsmålet om det er opp til påtalemyndigheten å avgjøre om materiale fra telefonkontroll skal brukes som bevis i en senere hovedforhandling, med den konsekvens at forsvarerens rett til innsyn bare inntrer dersom påtalemyndigheten beslutter å føre slikt bevis. I denne forbindelse viser forhørsretten til NOU 1997:15, som er delinnstilling II fra det såkalte Metodeutvalget, der det på side 72 er uttalt at det må opplyses om det har vært foretatt telefonkontroll og det må gis fullt innsyn i det materialet politiet besitter «hvis deler av dette skal anvendes som bevis». Forhørsretten konkluderer med at forsvareren under etterforskingen og før tiltale er tatt ut bare har rett til innsyn der materiale fra telefonkontroll legges frem som bevis under hovedforhandlingen, og at det er POT selv som avgjør om den informasjon som er innhentet fra telefonkontroll med hjemmel i loven fra 1915 skal brukes som bevis.

Lagmannsretten bemerker at spørsmålet om bruk av opplysninger fra telefonkontroll som bevis er lovregulert hva gjelder narkotikasaker, jf. straffeprosessloven kap. 16 a, se §216i tredje ledd, men ikke andre straffbare handlinger. Bakgrunnen for den endring i reglene om telefonkontroll som medførte et bevisforbud under hovedforhandling, er omtalt i Ot.prp.nr.40 (1991-92), jf. lov av 5. juni 1992 nr. 52. Særlig sentral for lovendringene var to avgjørelser av Høyesterett, jf. Rt-1991-1018 og Rt-1991-1142, som bl.a. av hensyn til kontradiksjonen tillot opptak fra telefonkontroll som bevis i straffesak om narkotikaforbrytelser.

Lagmannsretten er delt i synet på offentlig forsvarers rett til innsyn i dokumenter vedrørende telefonkontroll. Flertallet, dommerne Gussgard og Møse, bemerker:

Det er etter flertallets oppfatning ingen grunn til i utgangspunktet å tolke straffeprosessloven og 1915-loven annerledes hva angår adgangen til å benytte opplysninger fra telefonkontroll som bevis enn Høyesteretts kjæremålsutvalg gjorde med hensyn til de tilsvarende regler i den midlertidige loven av 1976 om telefonkontroll i narkotikasaker. Særlig nevnes at reglene om taushetsplikt i 1915-loven §2 og forskriftene av 19. august 1960 §4 ikke kan tolkes som bevisforbud. Det kan således neppe være tvilsomt at det iallfall frem til lovendringen i 1992 var slik at loven av 1915 ikke inneholdt forbud mot at opplysninger fra telefonkontroll ble benyttet som bevis under hovedforhandlingen. Spørsmålet er om endringsloven av 1992 har medført en endring i rettstilstanden ikke bare i narkotikasaker, men om det bevisforbud som da ble innført for denne type saker skal tolkes utvidende til også å omfatte telefonkontroll i medhold av 1915-loven.

Rettspolitisk kan det argumenteres for at de hensyn som begrunnet innføringen av bevisforbudsregelen ved telefonkontroll i narkotikasaker gjør seg gjeldende også ved telefonkontroll etter 1915-loven. I begge tilfeller er det tale om bekjempelse av alvorlig kriminalitet, hvor avsløring av opplysninger om og fra telefonkontroll kan ha betydelige konsekvenser. Alminnelige tolkingsregler taler imidlertid mot å tolke bevisforbudsregelen i straffeprosessloven §216i utvidende til å gjelde tilsvarende i saker etter 1915-loven. Bevisforbudet i narkotikasaker fremstår som et klart unntak fra straffeprosesslovens hovedregel om at ethvert relevant lovlig innhentet bevis skal kunne brukes i saken, og av begge parter. I forarbeidene til endringsloven av 1992 kan spørsmålet om telefonkontroll i saker om rikets sikkerhet ikke ses omtalt. Når man således står overfor en unntaksregel, som i det ytre klart fremstår som en spesialregel for telefonkontroll i narkotikasaker og hvor lovforarbeidene overhodet ikke omtaler tilsvarende rettsspørsmål vedrørende telefonkontroll i saker om rikets sikkerhet, bør det etter flertallets oppfatning vises tilbakeholdenhet med å tolke regelen utvidende. De beste grunner taler for å overlate til lovgiver å avgjøre om det bør innføres tilsvarende bevisforbud i saker hvor det er tale om telefonkontroll som er hjemlet i 1915-loven. Sikkerhetsutvalget har i NOU 1993:3 side 54 fremmet forslag om dette, som nå vurderes av Justisdepartementet. Flertallet tilføyer at det såvel i Metodeutvalgets delinnstilling II (NOU 1997:15 s. 72) som i Andenæs: Norsk Straffeprosess II (s. 197) klart er gitt uttrykk for at lovendringen vedrørende narkotikasaker i 1992 ikke har medført tilsvarende bevisforbud ved telefonkontroll med hjemmel i 1915-loven.

En konsekvens av at det ikke gjelder bevisforbud ved telefonkontroll med hjemmel i 1915-loven er at advokat Elden i denne saken i utgangspunktet har krav på innsyn i de av sakens dokumenter som gjelder telefonkontroll. Han er offentlig oppnevnt som forsvarer og har da krav på utvidet innsyn etter straffeprosessloven §242 første ledd, 2. punktum. Advokat Elden er dessuten sikkerhetsklarert, slik at begrensningen i 3. punktum ikke får anvendelse. Det er etter flertallets oppfatning ikke grunnlag for den lovforståelse at forsvarerens innsynsrett først oppstår hvis og når påtalemyndigheten bestemmer seg for å benytte opplysninger fra telefonkontroll som bevis under hovedforhandlingen. Forsvareren bør i utgangspunktet selv kunne bedømme om det i tilknytning til telefonkontrollen foreligger relevant bevismateriale i sin klients favør. Også når det gjelder telefonkontrollopplysninger gjelder imidlertid de alminnelige begrensninger i innsynsretten som lagmannsretten har omtalt ovenfor. Det vises særlig til avsnittet vedrørende straffeprosessloven §292 og til omtalen av interne dokumenter.

Flertallets syn innebærer at regulære utskrifter og logger fra telefonsamtaler er frigitt, samt alle rettslige beslutninger. Derimot er interne dokumenter som oversiktsnotater eller beslutningsprosesser, jf. foran, ikke frigitt, selv om temaet for vedkommende dokument helt eller delvis er telefonkontroll.

Mindretallet, dommer Bjerke, bemerker:

Etter mindretallets vurdering må lovgivningen, herunder straffeprosessloven §242, forstås slik at det i dag gjelder et generelt bevisforbud under hovedforhandlingen for opplysninger fra telefonkontroll, altså ikke bare i narkotikasaker, men også i saker om rikets sikkerhet. De hensyn som ligger bak lovendringene og som er nedfelt i straffeprosessloven §216i tredje ledd er av generell karakter, og har minst like stor vekt og gyldighet i saker om rikets sikkerhet som i narkotikasaker. Det bemerkes at det i begge tilfeller gjelder bekjempelse av alvorlig kriminalitet, og avsløringer av opplysninger om og fra telefonkontroll må gjennomgående kunne sies å være enda alvorligere i saker om rikets sikkerhet enn i narkotikasaker. Etter mindretallets syn bør således bevisforbudsregelen i straffeprosessloven §216i tredje ledd gis tilsvarende anvendelse i saker som den foreliggende. Uttalelsene fra Høyesterett i de ovenfor nevnte sakene fra 1991 kan heller ikke tale avgjørende mot en slik lovforståelse etter lovendringene i 1992.

Bevisforbudet i straffeprosessloven §216i tredje ledd gjelder imidlertid etter sin ordlyd bare under hovedforhandlingen, og det er meningen at forbudet ikke innebærer forbud mot bruk av opplysninger fra telefonkontroll i begjæringer til domstolene om forlengelse av telefonkontroll eller etablering av kontroll med andre telefoner, se Ot.prp.nr.40 (1991-92) s. 32. Det er antatt at loven må forstås slik at opplysninger fra telefonkontroll kan benyttes av påtalemyndigheten i forbindelse med begjæring om bruk av andre prosessuelle tvangsmidler, se Bjerke/Keiserud s. 573, avsnitt 8. Mindretallet legger til grunn at tilsvarende gjelder for opplysninger fra telefonkontroll med hjemmel i loven av 24. juni 1915 nr. 5. Dette innebærer, etter mindretallets syn, at det er opp til påtalemyndigheten om opplysninger fra telefonkontroll skal benyttes på etterforskingsstadiet. Det følger av dette at forsvareren ikke har krav på innsyn i dokumenter som omhandler telefonkontroll, jf. også straffeprosessloven §216i fjerde ledd.

En videre følge av dette syn er at forsvareren ikke har krav på opplysninger om hvorvidt telefonkontroll har vært gjennomført, jf. også straffeprosessloven §216e annet ledd.

Postkontroll:

Kontroll m.v. av postforsendelser har i saken skjedd med hjemmel i loven av 24 juni 1915. Kontrollen er gjennomført i samsvar med de forskrifter som er gitt ved kgl.res. av 19 august 1960, der det bl.a. heter at det kan tas avskrift eller fotokopi av innholdet i postforsendelsene.

Forsendelsene kan også holdes tilbake, men dette kan ikke ses å ha skjedd i denne saken. Etter hva lagmannsretten kan se, er det med andre ord ikke foretatt postbeslag i medhold av 1915-loven. Som en følge av at postkontrollen er gjennomført i medhold av loven av 1915, er dokumentene vedrørende postkontrollen - iallfall i stor utstrekning - faktisk gradert i medhold av Sikkerhetsinstruksen. Hverken loven eller forskriftene sier noe om underretning eller annen informasjon til de berørte om bruken av tvangsmidlet. Reglene inneholder heller ikke noe om adgangen til å gjøre bruk av opplysninger fra postkontrollen som bevis. Dette må etter lagmannsrettens syn føre til at advokat Elden, i egenskap av offentlig forsvarer, i utgangspunktet har innsynsrett i dokumenter vedrørende postkontrollen. Når han dessuten er sikkerhetsklarert, er det heller ikke noe til hinder for at han gis innsyn i graderte dokumenter. Hvorvidt de generelle reglene om postbeslag m.v. i straffeprosessloven §211 og §212 får anvendelse når det gjelder den form for postkontroll i medhold av 1915-loven som her er utøvet, slik forhørsretten er inne på, tar lagmannsretten ikke stilling til. Offentlig forsvarer vil under enhver omstendighet ha rett til innsyn i dokumenter vedrørende postkontroll, så sant vilkårene ellers for innsyn er oppfylt.

Både når det gjelder telefonkontroll og postkontroll må lagmannsretten ta stilling til om forsvareren skal pålegges taushetsplikt, utover den taushetsplikt som automatisk følger av Sikkerhetsinstruksen forsåvidt gjelder de dokumenter som faktisk er gradert. I og med at det etter loven av 1915 er tale om hemmelig kontroll, slik at hverken siktede eller andre i utgangspunktet skal få kjennskap til om kontroll har funnet sted eller ikke, finner lagmannsretten det riktig å pålegge den offentlige forsvarer taushetsplikt om slik kontroll, også overfor sin klient.

Lagmannsretten går så over til gjennomgåelsen av de enkelte dokumenter. Noen av dem finnes flere steder. I den utstrekning lagmannsretten under sin gjennomgåelse har sett at samme dokument er journalført flere steder, er dette nevnt under omtalen nedenfor. Der forsvareren i slike tilfeller er gitt innsyn, er dokumentet i slutningen medtatt bare én gang.

Dokumenter vedrørende A:

I personmappen hos POT gis forsvareren innsyn i dok. 1-6 som har saklig sammenheng med siktelsen, bl.a. fordi det gjelder notater og brev skrevet av A selv. Innsyn gis videre i dok. 8, som må anses å ha saklig tilknytning til siktelsen, selv om det er av eldre dato (1991). Det samme gjelder dok. 12 (fra 1994), men her gis innsyn under forutsetning av anonymisering av kilden. Dok. 22 inneholder bl.a. kildeopplysninger, men frigis siden A var kjent med at kilden ga opplysninger til POT og i lys av forsvarerens taushetsplikt overfor siktede, jf. lagmannsrettens generelle bemerkninger avslutningsvis. Videre gis innsynsrett i dok. 24 som inneholder henvisning til samtaler med A og ikke inneholder interne opplysninger. Dok. 29 er en spaningsrapport hvor opplysningene fremgår av straffesakens dokumenter og ellers omfatter fotografier som det kan gis innsyn i. Dok. 32 inneholder spaningsopplysninger, men anses ikke avslørende for POT, dog slik at opplysningene om observasjonspostene og spanerne kan sladdes (side 1 første avsnitt og side 3 nest siste avsnitt). Dok. 34 og 36 er ordinære etterforskingsdokumenter. Dok 35 er en ugradert oversendelse fra utenlandsk samarbeidende tjeneste av en artikkel i et blad (avis). Forsvareren må kunne gis innsyn uten at dette har skadevirkninger av noe slag.

Innsyn nektes i dok. 7, da dette er en intern rapport fra spaning og bl.a. berører arbeidsmetoder i POT. Det nektes innsyn i dok. 13, som kun er et følgebrev til dok. 12 (jf. foran) og uten betydning for den verserende sak. Tilsvarende gjelder dok. 14 som er internt og danner grunnlag for videre etterforsking, med unntak av et tre siders vedlegg som gjelder søknad om postboks på vegne av - - - Gruppen. Dok. 15 er et internt oppsummerende dokument med sikte på videre etterforsking. Dok 16, 17, 18, 19 og 20 er interne samlerapporter, samt spaningsrapporter med opplysninger som ikke er av betydning for straffesaken. Et brev fra A uten betydning for siktelsen er inntatt som dok. 21. Dok. 23 er et uinteressant følgeskriv til dok. 22 (jf. foran) og uten betydning for straffesaken. Dok. 25 er internt oversiktsnotat. Dok. 31 er av intern art (grunnlag for videre etterforskning, arbeidsmetoder). Etterlysning inntatt som (dobbeltført) dok. 31 er uten betydning for straffesaken. Dok. 33 er en intern oversendelse og unntas derfor også fra innsynsretten.

I saken mot A foreligger det også som nevnt to røde ringpermer fra Stavanger politikammer i sak O-427/91. I den første perm til og med skilleark 7 gis den offentlige forsvarer innsyn for så vidt gjelder dok. 2/1, 2/2, 2/3, 2/4, 2/5 og 2/6 som må betegnes som ordinære etterforskingsdokumenter uten noe innhold som tilsier begrensing i innsynsretten. Dok. 2/7 og 2/8 tilsvarer personmappens dok. 12 og del av mappens dok. 14 og er avgjort foran. Dok. 2/12 kan frigis, mens 2/13 ikke finnes i permen som er gjennomgått i lagmannsretten. Dok. 2/14 og 2/16 tilsvarer personmappens dok. 22 og 26 og er avgjort foran.

Dokumentene under skilleark 3 frigis med unntak av interne datalister. Under skilleark 4 er det bare ett dokument (dok. 4/1) - en rettsbok - som det kan gis innsyn i. Dok. 5/1, 5/2 og 5/3 inneholder avhør av A selv, riktignok fra henholdsvis 1991, 1993 og 1995, men som heller ikke er uten forbindelseslinjer til det han nå er siktet for. Tilsvarende gjelder dok. 6/1 om avhør i 1991 av en fornærmet, som det kan gis innsyn i. Dokumentene under skilleark 7 knytter seg til beslaglagte dokumenter. Det kan gis innsyn i alle dokumentene under dette skillearket. Det bemerkes at dok. 7/1 er et blankt skjema. Dok 7/2 er et skjema fylt ut av A selv. Dok. 7/3 og 7/4 omfatter diverse notater som A selv har gjort, mens dok. 7/5 er et brev fra A til en avisredaksjon. Dok. 7/6 er liste over navn på utlendinger, og dette dokumentet kjenner A fra før. Dok. 7/7 er kopi av A's egen 7. sans. Dok. 7/8 er brev til A fra - - -gruppa, mens 7/9 er diverse papirer med adresse m.v. beslaglagt hos A. Dok. 7/10-7/12 er brev. Dok. 7/13 er diverse dokumenter fra Haugesund politikammer i unummerert stand, men ingen av dem bør forsvarer nektes innsyn i da de kan antas å ha betydning for den foreliggende sak slik siktelsen er utformet. Dok. 7/14 og 7/15 er diverse beslaglagte dokumenter hos A.

Følgende dokumenter nektes forsvareren innsyn i: Dokumentene under skilleark 1, som bl.a. omfatter interne skjemaer. Dok 2/9 tilsvarer dok. 14 i personmappen og unntas av grunn som nevnt foran, mens 2/10 er et internt notat med mer spesifikt innhold vedrørende person som ikke er siktet i saken. Dok 2/11 er et internt notat knyttet til opplysninger fra fengselsanstalt. Dok 2/15 er en oversiktsrapport av intern karakter.

I den andre røde perm fra Stavanger politikammer fra og med skilleark 8 gis forsvareren innsyn i følgende dokumenter: Dok. 8/1 og 8/2 (fotografier), samt 8/3 og 8/4 (avisartikler). Videre frigis dok. 10/1 som er diverse dokumenter i militær sak, og 10/2 som inneholder en rekke alminnelige etterforskingsdokumenter knyttet til legemskrenkelse. Disse to sakene fra 1993 kan sies å kaste lys over A's atferd og følgelig ha betydning for saken slik siktelsen er utformet. Videre gis innsyn i dok. 10/3 (anmeldelse knyttet til nazistvirksomhet), 10/4 (utskrift av vaktjournal) og 10/5 (datautskrift SSP). Innsyn gis også i dok. 10/6 om voldsutøvelse med rasistisk tilsnitt (1995), bl.a. vitneforklaringer. Bokmanuskriptet dok. 10/7 er frigitt også som del av personmappens dok. 22.

I denne mappen gis ikke innsyn i dokumentene 9/1 og 9/2, som er intern korrespondanse.

Hva gjelder innsyn i dokumenter som angår B, bemerker lagmannsretten:

Når det gjelder personmappene I og II, gis innsyn i dokument 10, 11, 71, 72, 80, 86 og 111. Det samme gjelder etter en konkret vurdering dok. 16 og 17 med opplysninger om spaning. Tilsvarende gjelder dok. 51. Heller ikke spaningsrapportene i dok. 81, 83, 90, 92 (som er identisk med dok. 27 i A's personmappe), 99 og 106 er avslørende for arbeidsmetoder. Dok 87, 92, 101 og 110 er identiske med dok. 26, 27, 29 og 34 i A's personmappe, som alle er frigitt foran. Det samme gjelder dok. 95 og 103 som tilsvarer dok. 28 og 30 i A's personmappe.

Innsyn for forsvarer nektes i dok. 1 med bilag (bilaget vedrørende postboks er frigitt under dok. 14 i A's personmappe), da det gjelder forebyggende virksomhet og er et internt notat. Dok. 2 gjelder interne beslutninger. Dok. 4 gjelder også forebyggende virksomhet, med vedlegg som er frigitt under dok. 14 i A's personmappe. Dok. 6 og 7 er interne og inneholder kildeopplysninger. Frigivelse nektes videre i dok. 8 (intern etterlysning), 9 (vaktjournal med interne opplysninger), 12 (intern oversiktsrapport), samt 13 og 14 (interne dokumenter med en rekke kildeopplysninger). Dok. 15 gjelder interne beslutninger. Dok. 26 er et internt notat med sikte på politiets møtevirksomhet. Dok. 30 er internt referat fra møte i politiet. Dok. 34 er et internt notat med sikte på innhentelse av opplysninger innen POT. Dok. 36-40 er interne arbeidsdokumenter, bl.a. oversiktsnotater, og inneholder dels kildeopplysninger og er dels åpenbart uten betydning i saken. Dok. 41 er identisk med dok. 25 i A's personmappe. Dok 46 er en intern rapport.

Innsyn nektes videre i dok. 52 (intern rapport), 60 (oversiktsrapport med sikte på videre etterforsking), 61 (internt dokument) og 64-66 (interne møter), mens dok. 68 gjelder et internt strategimøte. Også et annet dokument benevnt 68 av 20. februar 1997 er av internkarakter (opplegg av videre etterforsking). Tilsvarende gjelder dok. 70. Dok. 76 er internt og gjelder kildeopplysninger. Dok. 77 og 77a gjelder interne møter, mens dok. 78 omhandler spaning og har en del opplysninger om etterforskningsmetoder som ikke bør frigis.

Dok. 82, 84, 85, 88, 89, 93, 94, 96, 100, 102, 104, 105 (som er identisk med dok. 31 i A's personmappe) og 107 er korrespondanse innen overvåkingstjenesten eller interne rapporter. Dok. 97 og 108 er spaningsrapporter som gir et visst innblikk i arbeidsmetoder.

Dette materialet frigis ikke.

Hva gjelder blå ringpermer fra Stavanger politikammer vedrørende B, bemerker lagmannsretten:

Skilleark 1 til 4: Under skilleark 4 gis forsvareren innsyn i dok. 4/2-4/4, 4/8, 4/10, 4/11, 4/22, 4/23, 4/29, 4/35-4/42, 4/44, 4/46, 4/65, 4/67 og 4/70. Dok. 4/1 tilsvarer A's dok. 3/2, og dok. 4/5 tilsvarer dok. 12 i materialet om A. POT har i kjæremålserklæringen gitt forsvareren innsyn i dok. 4/9, 4/14, 4/26-4/28, 4/31 og 4/45.

Innsyn nektes i dok. 1/1-1/12, som er oversendelsesdokumenter, samt alle dokumenter under skilleark 3, som er av intern art, først og fremst samlerapporter. Under skilleark 4 nektes innsyn i dok 4/6 (et vedlegg er frigitt i annen sammenheng) og 4/12, som omhandler etterforskingsmetode. Dok. 4/7 er internt notat med sikte på videre etterforsking. Interne rapporter finnes i dok. 4/13 og 4/15-4/21, til dels med angivelse av kilder. Dok. 4/30, 4/32-34, 4/47-64, 4/66-74 (med unntak av 4/67 og 4/70, jf. foran) er alle interne dokumenter, inneholdende notater, kildeopplysninger, møtereferanser, oversendelser, og dok. 4/75 er en oversiktsrapport. Under skilleark 2 unntas fra innsyn de dokumenter som ikke er frigitt ovenfor.

Om ringpermene fra Stavanger politikammer bemerkes videre om dokumenter i blå mappe, dok. 5-6, følgende:

Forsvareren gis innsyn i dok. 5/3 og 5/4 som inneholder en spaningsrapport med fotografier, som etter sitt innhold kan frigis for forsvarerens innsyn. Dok 5/5, 5/6 og 5/8 er identiske med personmappens dok. 51, 81 og 106, som alle er frigitt foran. Dok 5/10 ei identisk med dok. 29 i A's personmappe, som der er frigitt. Tilsvarende er dok. 5/11 identisk med dok. 30 i A's personmappe.

Forsvareren nektes innsyn i dok. 5/1, som må betegnes som en intern spaningsrapport med kildeopplysninger, i dok. 5/2 som er en intern oversendelse og i spaningsrapportene i dok. 5/7 og 5/9 som er identiske med henholdsvis dok. 78 i B's personmappe og dok. 76 i E's personmappe, jf. nedenfor.

I blå perm fra Stavanger politikammer dok. 8-9 gis forsvareren innsyn i alle dokumenter under skilleark 8, med unntak for dok. 8/1 som er intern logg. Under skilleark 9 gis forsvareren innsyn i alle dokumenter, dvs. et politiavhør av A og beslag i forbindelse med pågripelser.

Dokumenter vedrørende C:

I personmappen gis forsvareren innsyn i dok. 1 og vedlegget til dok. 15. Dok. 6 er frigitt som dok. 26 i A's personmappe.

I grå mappe fra Asker og Bærum politikammer gis innsyn i dokumentene III/12 og III/13 og spaningsrapport VII/7. Dok. III/9 er frigitt som dok. 29 i A's personmappe.

I personmappen gis forsvareren ikke innsyn i dok. 2, som er en samlerapport med sikte på videre etterforsking, og dok. 4 om korrespondanse innen overvåkingstjenesten. Dok. 3 kan ikke ses inntatt i mappen. Dok. 5 omfatter 11 underdokumenter. Underdokument 2 er identisk med dok. 25 i A's personmappe og dok. 41 i B's personmappe. Med unntak av underdokumentene 3 og 8, se foran, dreier det seg ellers om oversendelser eller interne rapporter. Dok. 6 er en intern oversendelsesrapport, mens dok. 7 er internt og omhandler kildeopplysninger. Dok. 8 er en oversiktsrapport, som er identisk med dok. 4/75 i B's blå ringperm. Videre nektes innsyn i dok. 9-13, samt 16-18 om korrespondanse, oversiktsnotater osv.

I grå mappe fra Asker og Bærum politikammer nektes forsvareren innsyn i påtegningsdokumentene. Det samme gjelder dokument II/1 som er et internt underlagsnotat og II/2 som er en samlerapport. Innsyn gis heller ikke i dokumenter under III og V som ikke er frigitt ovenfor, idet de er interne oversiktsrapporter, bl.a. med kildeopplysninger eller opplysninger fra samarbeidende tjenester. Under VI er det ikke journalført noe dokument. Under VII er inntatt dokumenter som også er i saksdokumentene vedrørende A og B og som lagmannsretten har tatt stilling til under gjennomgåelsen av disse.

I personmappen for D gis forsvareren innsyn i dok. 8, som er et ordinært etterforskingsdokument. For øvrig nektes innsyn i dok. 2. I tillegg frigis vedlegget til dok. 5.

Forsvareren gis ikke innsyn i dok. 1, som kun gir utgangspunkt for videre etterforsking. Dok. 2 er, med unntak som ovenfor nevnt, i det vesentlige interne oversendelser og samlenotater. Dok. 3-5 er korrespondanse innen overvåkingstjenesten med oversiktsnotater og frigis ikke (se foran om vedlegget til dokument 5). Dok. 6 er et internt oversendelsesbrev. Dok. 7 er internt og inneholder diverse spaningsopplysninger. Dok. 9-11 gjelder interne oversendelser eller oppstillinger som ikke frigis.

Forsvareren gis innsyn i E's personmappe i dok. 6 (avisartikkel), dok. 7, som er et ordinært etterforskingsdokument, og i dok. 8 som omhandler materiale i tilknytning til E's klage til Det særskilte etterforskingsorgan. Det samme gjelder dok. 17 (spaningsrapport med fotografier) og 28 (ordinært etterforskingsdokument). Dok. 31 og 60 refererer til anonym kilde som det ikke anses betenkelig å gi innsyn i, hensett til forsvarers taushetsplikt. Innsyn gis videre i dok. 37 (beslagsrapport), samt politirapporten i dok. 47 (nest siste avsnitt kan eventuelt sladdes), 57 og 59. Forsvareren gis også innsyn i dom mot E inntatt i dok. 48, i dok. 64 om spaning og 67 om laboratorieundersøkelser. POT har i kjæremålserklæringen gitt forsvareren innsyn i dok. 70, 80 og 81, mens de Øvrige underdokumenter gjelder interne beslutninger eller samlerapporter med vedlegg.

Innsyn nektes i dok. 0 og i dok. 1-4 som er interne rapporter med bl.a. kildeopplysninger og dok. 5 med interne oversikter og arbeidsmetoder. Dok. 9 gjelder interne beslutninger. Videre unntas dok. 11, som er internt notat med kildeopplysninger, 13 (interne beslutninger), 14-16 og 18-22 (spaningsrapporter om arbeidsmetoder og med kildeopplysninger), 23 og 34-36 og 38-42 (oversiktsnotater), 24, 25 og 32 (intern beslutningsprosess), 26 (oversiktsnotat med opplysninger om etterforskingsmetoder), 27 (oversendelsesskriv), 29 (kildeopplysning), 30 (grunnlag for videre etterforsking), 33 (spaningsoppdrag med etterforskingsmetoder), 43 og 44 (intern beslutningsprosess - anmodning om bistand), 45 (internt oversiktsnotat), 50 (intern rapport), 51 (samlenotat), 52 og 58 (interne notater), 53 (oversiktsnotat), 54 (kildeopplysninger kombinert med arbeidsmetoder), 55 (samlenotat), 56 (intern korrespondanse om videre etterforskning), 62 og 65 (intern oversendelse), samlenotatene i dok. 63 og 68 første og annen side (se foran om sistnevnte dokument), 69 (arbeidsmetoder), 71-72 (interne rapporter), 73, 74, 77 og 78 (oversendelse), 75 og 79 (interne notater), 76 (spaningsrapport), samt 85, som midlertidig er tatt ut av mappen, men som ifølge dok. 86 er en samlerapport. Dok. 86 er et internt notat med opplysninger om hvilke dokumenter som midlertidig er tatt ut av mappen.

I personmappe for F gis forsvareren ikke innsyn. Dok 1 og 2 er interne arbeidsnotater, mens 3 og 5 gjelder oversendelser innen overvåkingstjenesten. Dok. 4 er internt og inneholder også kildeopplysninger.

Vedrørende personmappen om G gis forsvarer innsyn i dok. 2 og 3, som begge er ordinære etterforskingsdokumenter uten fare for avsløring av etterforskingsmetode.

I personmappen for H gis forsvarer innsyn i dok. 1 som er et ordinært etterforskingsdokument, mens innsyn nektes i dok. 2 som er et internt oversendelsesbrev.

Om J bemerkes at i blå mappe, kalt Diverse, gis forsvareren innsyn i rapport av 23. april 1997 fra Nittedal lensmannskontor. Dette er eneste dokument om J som er arkivert under hans navn i de dokumenter lagmannsretten har gjennomgått.

Vedrørende I bemerkes at det i Diversemappen er inntatt to dokumenter, som begge består av interne meldinger som unntas fra innsyn.

Som tidligere nevnt har lagmannsretten ved ekspedisjon av 11. august 1997 fra POT i ettertid mottatt oversendelse av skriv av 25. november 1996 med vedlegg fra Regionsentral Sørlandet som tidligere ikke er blitt lagt inn i en personmappe. Dokumentet er ikke behandlet av Oslo forhørsrett og heller ikke omtalt og vurdert i POTs kjæremål av 31. juli 1997. Lagmannsretten finner at dokumentet må unntas fra forsvarerens innsynsrett, da det delvis har liten tilknytning til straffesaken og delvis inneholder kildeopplysninger som politiet må kunne unnta.

I kjæremålssaken foreligger det en mappe kalt «Diverse dokumenter». Den inneholder i nevnte rekkefølge: Oslo forhørsretts kjennelse i innsynssaken, diverse skriv med innhenting av dokumenter fra regionale og lokale ledd og ulike interne oversendelser, samt utskrifter fra spanings- og arbeidsregisteret NCR. Etter de generelle kriterier som er lagt til grunn foran, unntas hele mappen fra forsvarerens innsynsrett, med det unntak som ovenfor er nevnt vedrørende J.

For de dokumenter som forsvareren gis innsyn i, gjelder generelt følgende: I den utstrekning det dreier seg om graderte dokumenter, har forsvareren taushetsplikt i medhold av bestemmelsene i Sikkerhetsinstruksen. Forsvareren pålegges videre generell taushetsplikt vedrørende telefonkontroll og postkontroll i medhold av loven av 1915. Utover dette pålegges han taushetsplikt med alle opplysninger som kan være egnet til å avdekke kilders identitet. POT gis rett til å anonymisere alle tjenestemenn i dokumenter som forsvareren gis innsyn i. I den utstrekning POT avstår fra slik anonymisering, pålegges forsvareren generell taushetsplikt om tjenestemenns identitet.

Med unntak for spørsmålet om innsyn i dokumenter som gjelder telefonkontroll er kjennelsen enstemmig.

Slutning:

1. I Oslo byretts sak OBJB nr. 19/97 gis advokat John Christian Elden som offentlig oppnevnt og sikkerhetsklarert forsvarer for A innsyn i følgende dokumenter:

I A's personmappe dokumentene 1-6, 8, 12 (med anonymisering av kilde), 14 (kun tresiders vedlegg), 22, 24, 26, 27, 29, 32 (delvis sladding), 34-36, samt 28 og 30. I røde ringpermer vedrørende A gis innsyn i dok. 2/1-2/6, 2/12: alle dokumenter under skilleark 3 med unntak av interne datalister; dok. 4/1, 5/1-5/3, 6/1; samt alle dokumenter under skilleark 7; dok. 8/1-8/4; samt 10/1-10/6.

I B's personmappe dokumentene 10, 11, 16, 17, 51, 71, 72, 80, 81, 83, 86, 90, 99, 106 og 111. I blå ringpermer vedrørende B gis innsyn i dok. 4/2-4/4, 4/8, 4/10, 4/11, 4/22, 4/23, 4/29, 4/35-4/42, 4/44, 4/46, 4/65, 4/67 og 4/70. Videre gis innsyn i dok. 5/3 og 5/4 samt alle dokumenter under skilleark 8 og 9, med unntak av 8/1.

I C's personmappe dok. 1 og vedlegget til dok. 15. I grå mappe gis innsyn i dok. III/12, III/3 og VII/7. Videre gis innsyn i V/4, V/5 og V/14, rettsbøkene under IV, og dok. V/1 siste side, V/2, V/3, V/6, V/7, V/11 side 3, V/12 (referatet 14 sider) og V/13.

I D's personmappe dok. 8.

I E's personmappe dok. 6, 7, 8, 17, 28, 31, 37, 47 (nest siste avsnitt kan sladdes), 48, 57, 59, 60, 64 og 67. Videre gis innsyn i underdokumentene 10/4 og 10/8 under hoveddokument 10, samt dok. 46, 49, 61, 68 tredje til sjette side og 82-84.

I G's personmappe dok. 2 og 3.

I H's personmappe dok. 1.

Vedrørende J: Rapport av 23. april 1997 fra Nittedal lensmannskontor.

2. I tillegg til den taushetsplikt som følger av Sikkerhetsinstruksen pålegges forsvareren taushetsplikt vedrørende telefonkontroll og postkontroll i medhold av loven av 1915, samt om alle opplysninger som kan være egnet til å avdekke kilders identitet.

Politiets overvåkingstjeneste gis rett til å anonymisere alle tjenestemenn i dokumenter som forsvareren gis innsyn i. I den utstrekning POT avstår fra slik anonymisering, pålegges forsvareren generell taushetsplikt om tjenestemenns identitet.

3. Advokat John Christian Elden gis ikke innsyn i de øvrige dokumenter hos Politiets overvåkingstjeneste.