LB-1999-3740

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-06-23
Publisert:	LB-1999-03740
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett nr. 97-2914 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-03740 A og LB-1999-03741 A. Anket til Høyesterett; A frifunnet, se HR-2000-01151.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Thomas Meinich). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Anne Helene Osberg).
Forfatter:	Lagdommer Wenche Skjæggestad, formann. Ekstraordinær lagdommer Finn Backer. Byrettsdommer Jon G Kapelrud
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1991) §65, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Avtaleloven (1918) §36, Aksjeloven (1976) §12-10, §46, §59, §60, §61

Saken gjelder krav om tilsidesettelse av avtale om skifteoppgjør ved skilsmisse etter ekteskapsloven §65.

A og B, som begge er født i 1963, ble samboere da de var 20 år gamle. De giftet seg i 1985. Sammen fikk de tre barn, født i 1983, 1986 og 1990. I august 1996 meddelte A at han hadde truffet en annen kvinne og ønsket skilsmisse. Han flyttet ut 9. september 1996. Partene er senere skilt og A er gift på ny.

Partene hadde felleseie, og de er enige om at skjæringstidspunktet etter ekteskapsloven §60 er 9. september 1996. De inngikk senhøstes 1996 slik økonomisk avtale:

1. B (B) overtar bruks- og eiendomsrett til felles bolig i - - -vei 8 C.

2. Innbo og utstyr følger boligen, med unntak av enkelte innbostykker med affeksjonsverdi for A (fordeles etter avtale).

3. B overtar en andel på NOK 650.000,- av felles gjeld på boligen.

4. A overtar resterende felles gjeld på NOK 430.000,-.

5. B gjør ikke krav på aksjeverdier A har i egen arbeidsplass.

6. B mottar direkte overførte barnebidrag ihht. gjeldende satser (pr. dagens situasjon maksimumssatsen på NOK 16.500,- pr. måned som overføres den 5. i hver måned).

A underskrev avtalen 6. november 1996, og B opplyser at hun underskrev 1. desember samme år.

Kort tid etter at avtalen var inngått, solgte A sine aksjer for en bedre pris enn B hadde regnet med. Hun fikk også vite at det kunne ha vært grunnlag for å kreve skjevdeling av den felles bolig i hennes favør etter ekteskapsloven §59. Ved stevning av 3. april 1997 til Oslo byrett reiste hun søksmål mot A med påstand om at skifteavtalen skulle settes tilside i sin helhet fordi den virket urimelig overfor henne, jf ekteskapsloven §65. Under saken ble det også påberopt aktiva- og passivaposter av betydning for skiftet som ikke var nevnt i den skriftlige avtalen. B nedla under hovedforhandlingen subsidiært påstand om at hun skulle tilkjennes et beløp begrenset oppad til kr 600.000. A tok til gjenmæle og påsto seg frifunnet.

Oslo byrett avsa 24. september 1999 dom med slik domsslutning:

1. A dømmes til å betale kr 250.000 - kronertohundredeogfemtitusen - til B. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.

Det fremgår av byrettens domsgrunner at den har funnet grunn til å tilsidesette avtalens punkt 5 om at A skulle ha enerett til aksjeverdiene i egen arbeidsplass. Salgsbeløpet med fradrag for latente skatter, kr 1.226.072, er fordelt med halvparten på hver av partene. Halvdelen av den antatte verdi av den faste eiendom er ansett å tilhøre B etter reglene for skjevdeling med kr 800.000. Det er ellers foretatt en skifterettslig beregning, der det er tatt hensyn til bankinnskudd, også annen gjeld enn pantegjeld og restskatt. Om enkelthetene vises til byrettens dom.

A har pånket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen. B har tatt til gjenmæle og erklært selvstendig motanke.

Ankeforhandling har vært holdt i Oslo tinghus 13. og 14. juni 2000. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Dessuten har fire vitner forklart seg, hvorav to ved telefonavhør. Tre av vitnene er nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Det har vært fremlagt et par nye dokumenter av adskillig betydning for saken. Likevel foreligger denne stort sett i samme stilling som for byretten.

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Han skulle ha vært frifunnet for Bs krav. Byrettens tilsidesettelse av partenes økonomiske avtale er dels begrunnet med forholdene omkring avtalens inngåelse og dels med at avtalen innebærer en ubalanse i fordelingen av boets midler mellom partene. Det bestrides at det på noen av disse punkter er slike mangler ved avtalen at den kan tilsidesettes. Det skal etter rettspraksis meget til for å tilsidesette en avtale om skifteoppgjøret, jf særlig Rt-1990-1106.

Når det gjelder aksjene, anføres prinsipalt at disse faller utenfor delingen av boet etter ekteskapsloven §61 bokstav c. A var partner i X AS og eide samtidig aksjer i selskapet. Ifølge aksjonæravtalen av 3. november 1994 forpliktet avtalepartene seg til ikke å overdra aksjer i selskapet uten skriftlig forhåndsgodkjennelse fra samtlige aksjonærer/partnere. Aksjene ble overdratt 10. desember 1996. I kjøpsavtalen er det bestemt at selger senest samtidig med betalingen av kjøpesummen skal fremlegge skriftlig bekreftelse fra selskapets aksjonærer der det bekreftes at aksjonæravtalen er opphevet og at overdragelsen aksepteres. Det skjedde i forbindelse med at det 16. desember 1996 ble inngått en ny aksjonæravtale etter at 40% av aksjekapitalen var overtatt av nye investorer. På tiden for partenes avtale om skifteoppgjøret kunne aksjene således ikke overdras fritt.

Subsidiært anføres at B hadde kunnskap om at aksjene kunne påregnes solgt for mellom 1 og 2 millioner kroner i en ikke altfor fjern fremtid i forbindelse med en påtenkt emisjon og omorganisering av eierforholdene i selskapet. D ringte A og fortalte om hva som var på gang da han og B var på ferie på Korfu i juli 1996. A fortalte de gode nyheter videre til B. A solgte 13.068 aksjer til E for kr 1.520.723. Av disse aksjene eide A 12.000 på den tid da partene gikk fra hverandre. Partene er enige om at med fradrag for skatt utgjør betalingen for de 12.000 aksjene kr 1.226.272. Det er et beløp som ligger vel innenfor det som B kunne vente seg. Det må også tas hensyn til at A ved den nye aksjonæravtalen av 16. desember 1996 forpliktet seg til å arbeide 24 måneder i selskapet. Dette var en forutsetning for at aksjene kunne selges med så god gevinst.

Når det gjelder partenes felles bolig, som B beholder, er situasjonen at ingen av partene tenkte på muligheten for skjevdeling etter ekteskapsloven §59 da avtalen om skifteoppgjøret ble inngått. De er nå enige om at B ville ha adgang til å holde halvdelen av verdien av boligen utenom delingen. De er videre enige om at verdien av boligen på avtaletidspunktet var 1,6 millioner kroner. A hevder imidlertid at når retten skal vurdere om B er forfordelt og treffe sin avgjørelse i saken, må den legge verdien av boligen i dag til grunn, og at denne er på over 3 millioner kroner. B må derfor regnes for å ha mottatt minst 1,5 millioner kroner av boets midler ved overtakelsen av boligen.

Formålet med partenes økonomiske avtale var ikke bare å foreta et riktig skifte mellom partene, men også å finne frem til en praktisk måte å ordne deres mellomværende på. Det var naturlig at B, som fortsatt skulle ha den daglige omsorg for barna, ble sittende med den felles bolig, og at A skulle ha aksjene som var båndlagt i den bedrift hvor han arbeidet. Partene snakket sammen på en rolig måte om den situasjon som var oppstått, i omkring én måned for før A flyttet ut. Videre utover fortsatte de å snakke sammen om det økonomiske mellomværende. Det forelå et tidligere utkast til avtale av 6. november 1996. Dette ble etter ønske av B rettet opp, slik at A påtok seg en større del av gjelden for den felles bolig. A bestrider at han har presset sin daværende ektefelle for å komme frem til en undertegnet avtale før salget av aksjene. Om han måtte ha sagt at det kunne bli offentlig skifte dersom de ikke kom til enighet, innebærer ikke det noen trussel. I den periode det her gjelder, var A nedkjørt og syk, og han var ute av stand til å utøve noe press. Til slutt ble han lagt inn på sykehus.

Når det gjelder den skifterettslige beregning av utløsningsbeløpet som byretten har foretatt under forutsetning av at partenes avtale blir tilsidesatt etter ekteskapsloven §65, har A ikke noe å bemerke til ansettelsen av de eiendeler og den gjeld som er som er henført til hver av partene, bortsett fra at verdien av boligen må settes høyere. Det vises her til det som er sagt ovenfor. B har ellers angrepet byrettens ansettelser særlig på to punkter. Det gjelder den omstendighet at en forholdsmessig del av As bonus for 1996 ikke er tatt med blant hans eiendeler med kr 116.874, og at det beløp som han skyldte X AS er tatt med blant hans gjeldsposter med kr 285.000. A hevder at byretten på begge punkter har foretatt en riktig vurdering. Bonusen for 1996 var ikke endelig beregnet og klar for utbetaling før regnskapet for 1996 forelå i revidert og godkjent stand i juni 1997. Gjelden til X var i høy grad reell og ikke bare forskudd på bonus. Kr 220.000 av gjelden ble betalt i januar 1997.

A har nedlagt slik påstand:

1. A frifinnes.

2. A tilkjennes sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, B, som også har erklært motanke, har i det vesentlige anført:

Byrettens dom er riktig for så vidt som den tilsidesetter partenes avtale om skifteoppgjøret, men det beløp som er tilkjent henne er altfor lite.

B var riktignok i juli 1996 informert om at et eller annet var på gang som muligens en gang i fremtiden kunne føre til at As aksjer, som var bokført for kr 170.000, ville kunne selges for mellom 1 og 2 millioner kroner. Men hun oppfattet dette som en av hennes manns mange fantasier på det tidspunktet. I tiden videre utover til hun undertegnet partenes avtale, ble hun holdt i fullstendig uvitenhet om utviklingen. Hun visste således intet om planene om nyemisjon og salg av aksjer i X AS til nye eiere. Før hun undertegnet avtalen, tok hun telefonisk kontakt med C for å få rede på hva aksjene var verdt. Men han ville av kollegiale grunner overfor hennes mann ikke gi noen opplysninger. B hadde på det daværende tidspunkt vært under sterkt press fra A om å inngå en avtale i over én måned. Han truet med full rettslig «krig» med bruk av kostbare advokater på begge sider dersom hun ikke ville inngå en frivillig avtale. Det kunne bli tale både om offentlig skifte og søksmål om barnefordelingen. Under disse omstendigheter fant hun at hun fikk gi seg for å bevare et visst samarbeidsklima. Men hun ville ikke ha gjort det hvis hun hadde visst hvor meget aksjene var verdt.

Byretten har med rette kommet til at aksjene ikke skal unntas fra deling etter ekteskapsloven §61 bokstav c. Overdragelsen var riktignok avhengig av samtykke fra de andre partnere/aksjonærer i X AS etter aksjonæroverenskomsten av 3 november 1994, men på det tidspunkt partene gikk fra hverandre, visste A at man arbeidet med en nyemisjon og overdragelse av en vesentlig del av aksjene til nye eiere. En forutsetning for dette var at forbudet mot overdragelse av aksjene ville bli opphevet, slik det også ble. Den omstendighet at A påtok seg å arbeide 24 måneder i selskapet, kan ikke gjøre noen forskjell. Han fikk god betaling, og et arbeid måtte han ha.

A må etter dette i partenes innbyrdes oppgjør belastes med kr 1.226.272 for å ha mottatt oppgjør for de solgte aksjer med fradrag av skatt, slik byretten har gjort.

Partenes felles bolig kom fra Bs familie, selv om A hadde betalt leie og i en viss utstrekning renter og avdrag på lån. Partene er nå enige om at halvparten av verdien av boligen skal holdes utenfor delingen til fordel for B etter reglene om skjevdeling i ekteskapsloven §59. Det hevdes at det er verdien på skjæringstidspunktet etter §60 som må være avgjørende. B har sittet med den faste eiendom hele tiden, og kan ikke ved skiftet belastes for verdistigningen etter skjæringstidspunktet, bare fordi prosessen mellom partene har trukket i langdrag. Ved det innbyrdes oppgjør er det derfor riktig bare å belaste henne med kr 800.000, slik byretten har gjort.

Motanken knytter seg særlig til to poster i byrettens skifterettslige beregning av utløsningsbeløpet, nemlig bonusen for 1996 som er oppført med 0, og lånet i X AS som er oppført med kr 285.000. Når det gjelder bonusen, hevder B at A må belastes med 8/12 av bonusen for 1996, som var opptjent på det tidspunkt da partene gikk fra hverandre. Det kan ikke spille noen rolle at beløpet først kunne endelig beregnes og utbetales på et senere tidspunkt. Bonusen for hele året er kr 175.311, og 8/12 av dette beløp er kr 116.874. Lånet fra Geeelmuyden.Kiese er antakelig forskudd på bonus maskert som gjeld. Det kan passe med dette at kr 220.000 ble betalt i januar 1997. C opplyste i retten at forskudd på bonus ofte utbetales i januar. Det hevdes at gjeldsposten ikke skulle vært tatt med.

To andre poster i byrettens oppstilling bør også korrigeres. Det gjelder As andel av den gjeld som har pant i boligen. Den norske Bank har bekreftet at saldoen på pantegjelden pr 9. september 1996 var kr 1.069.270,61. Når B overtar ansvaret for kr 650.000, betyr det at As del blir tilnærmet kr 420.000, ikke kr 430.000. Videre er det As studiegjeld, som i byrettens oppstilling er angitt til kr 140.000. Det fremgår av hans selvangivelse for 1996 at studiegjelden er vel kr 114.000.

B, som har hatt fylkesmannens bevilling til fri sakførsel både for byretten og lagmannsretten, har nedlagt slik påstand:

Anken:

1. Dom fra Oslo Byrett av 24. september 1999 punkt 1 stadfestes.

Motanke:

2. B tilkjennes i tillegg et beløp fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 250.000,-.

I begge tilfelle:

3. Staten tilkjennes saksomkostninger så vel for byretten som lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Saken gjelder spørsmålet om tilsidesettelse av partenes økonomiske avtale etter ekteskapsloven §65. Avtalen ble etter det opplyste undertegnet av B som den siste av partene 1. desember 1996. Det er en forholdsvis enkel avtale i 6 punkter, hvorav det siste gjelder barnebidrag. Det er intet opplyst om hvordan det skal forholdes med verdier og gjeldsposter som ikke er nevnt i avtalen. Byretten er kommet til at vilkårene er tilstede for å sette avtalen delvis tilside. Avtalens punkt 5 om at B ikke gjør krav på aksjeverdier som A har i egen arbeidsplass, er blitt ansett som ikke bindende for henne fordi mannen mot bedre vitende har unnlatt å gi hustruen informasjon om den reelle verdi av aksjene. Istedenfor å sette avtalen helt eller delvis ut av kraft, har byretten valgt å tilkjenne B et beløp, jf §65 første ledd 3. punktum. For å komme frem til det byretten kaller «et passende utløsningsbeløp», har den foretatt en beregning av hvordan skifteoppgjøret ville blitt dersom ekteskapslovens regler var blitt fulgt. Ved dette er også trukket inn verdier og gjeldsposter som ikke er nevnt i avtalen. Dette har skjedd i et samarbeid med partene, som har fremlagt beregninger og skifteskisser. Byrettens skifterettslige beregning av utløsningsbeløpet er inntatt på side 18 i byrettens dom.

Lagmannsretten bemerker at spørsmålet om en avtale vil virke urimelig, vil måtte avgjøres ut fra en helhetsbedømmelse av partenes situasjon, der man også må kunne trekke inn forhold som ligger utenfor selve avtalen. Når det skal fastsettes et beløp som skal betales til den ektefelle som blir urimelig dårlig stilt, må det også kunne foretas en slik helhetsbedømmelse. Men retten er allikevel i noe tvil om det ordinært kan være adgang til å ta sikte på å dele verdier og gjeldsposter som ikke omfattes av avtalen. I det foreliggende tilfelle har byretten imidlertid foretatt sine beregninger for å komme frem til det riktige utløsningsbeløp etter opplegg av partene og så vidt man skjønner etter deres ønske. Det må da være adgang til å gjøre det på denne måten. Lagmannsretten peker imidlertid på at partene ikke kan kreve at det foretas et regulært skifte under en sak etter ekteskapsloven §65. Det beløp man kommer frem til, må - ut fra en vid helhetsbedømmelse - ta sikte på å hjelpe den ektefelle som er blitt urimelig dårlig stilt ved avtalen.

Det første spørsmål er om A hadde krav på å holde aksjene i X AS utenfor delingen etter ekteskapsloven §61 bokstav c, alternativet om eiendeler som ikke kan overdras. Det er på det rene at ytelser som bare kan overdras med tredjemanns samtykke, faller inn under bestemmelsen så lenge samtykke ikke er gitt, jf Holmøy og Lødrup: Ekteskapsloven (1994) side 392. Her var samtykke krevet etter aksjonæravtalen av 3. november 1994. Aksjene ble overdratt med forbehold om samtykke 10. desember 1996, og samtykke ble gitt i forbindelse med den nye aksjonæravtalen av 16. desember samme år. Spørsmålet er etter lagmannsrettens oppfatning hvor langt man var kommet med den prosess som ledet frem til salg og samtykke på skjæringstidspunktet, 9. september 1996. På dette tidspunkt hadde R.S. Platou Securities, som forberedte nyemisjonen og salg til nye investorer for lengst fått sitt oppdrag. Begynnelsen kan tidfestes til den telefonsamtale som D hadde med A i juli 1996. Det kan naturligvis hevdes at aksjene var uomsettelige helt frem til det tidspunkt da samtykke ble gitt rent formelt. Men dette blir et svært formelt standpunkt når man hele tiden har forberedt salg, og det faktisk kommer til salg i løpet av kort tid, slik som her. Lagmannsretten er på samme måte som byretten kommet til at §61 bokstav c ikke kan ramme et tilfelle som det foreliggende. Noe annet ville medføre en høy grad av urimelighet.

Det neste spørsmål blir om partenes økonomiske avtale skal settes tilside etter ekteskapsloven §65 fordi den virker urimelig overfor B.

Først behandles spørsmålet om urimelighet i forhold til bestemmelsen om at A skulle ha aksjene i X AS. Det er opplyst at de var bokført for kr 170.000, og de innbragte etter salg og med fradrag for skatt kr 1.226.272. Urimeligheten er anført dels å knytte seg til at A fortiet opplysninger av betydning for vurderingen av aksjenes verdi, og dels til den ubalanse ved fordelingen av verdiene mellom ektefellene som ble skapt ved at A fikk de verdifulle aksjene. Det er her særlig det første som er av betydning. Det er på det rene at B fikk et visst varsel om at noe var på gang som kunne føre til at aksjene kunne selges for mellom 1 og 2 millioner kroner, da D ringte til A på Korfu i juli 1996. Men hun sier at hun slo det fra seg som en fantasi, på samme måte som hans fantasier om å bli en bestselgende forfatter. Senere ble hun holdt konsekvent utenfor alle opplysninger av betydning for vurdering av aksjenes verdi.

Det er for lagmannsretten fremlagt «Konklusjoner fra prisingsarbeidet» fra R.S. Platou Securities, som var engasjert for å tilrettelegge den påtenkte emisjon. Dokumentet er opplyst å være fra oktober 1996. Poenget med emisjonen var ikke bare at selskapet ble tilført ny kapital og delvis nye eiere, men også at de gamle aksjeeiere ville kunne få mer for sine aksjer enn det som svarte til selskapets bokførte verdi. Først ble det i ekstraordinær generalforsamling 14. november 1996 vedtatt å splitte hver av de gamle aksjer pålydende kr 500 i 1.000 nye aksjer pålydende kr 0,50. Dessuten skjedde det en forhøyelse av aksjekapitalen ved nytegning av 365.001 aksjer. A hadde fra før 12 aksjer, som nå ble til 12.000 nye aksjer. Dessuten tegnet han seg for noen ytterligere aksjer, slik at han i alt kom til å ha 17.997 aksjer. I ny ekstraordinær generalforsamling 6. desember 1996, der A nå var opplyst å representere 29.997 aksjer, ble det besluttet å foreta en rettet emisjon ved nytegning av 235.037 aksjer, hver pålydende kr 0,50. Tegningskursen var satt til kr 116,37 pr aksje. Den 10. desember 1996 solgte så A 13.068 aksjer til E for kr 1.520.723. Av disse aksjene refererer 12.000 seg til vår sak. Godkjennelse av salget ble gitt 16. desember samme år.

B underskrev partenes avtale 1. desember 1996, og det er dette tidspunkt som er avgjørende for hva hun visste eller burde ha fått vite. Som tidligere nevnt, var hun blitt holdt fullstendig utenfor det som var skjedd eller på gang, bortsett fra det antakelig noe usikre forvarsel som hun hadde fått i juli 1996. Hun prøvde å avklare spørsmålet om aksjenes verdi med Kiese, men var ikke istand til å få noe svar. Spørsmålet er om man kan si at hun i denne situasjon tok risikoen for hva som måtte være aksjenes riktige verdi ved å underskrive avtalen og få et økonomisk oppgjør med ektefellen i minnelighet. A var naturligvis på det daværende tidspunkt fullstendig klar over at aksjene verdi, og må etter lagmannsrettens vurdering bebreides for at han ikke sa noe.

Det er på det rene at ekteskapsloven §65, som henter sitt innhold fra avtaleloven §36, er en bestemmelse som bare skal brukes i unntakstilfelle. Foruten til den avgjørelse i Rt-1990-1106 som gjelder rettstilstanden før ekteskapsloven av 1991 som den ankende part har vist til, kan vises til avgjørelsen i Rt-1999-718 som gjelder ekteskapsloven §46 annet ledd, som har en parallell ordlyd til §65. I den siste avgjørelsen er det gjengitt en del fra forarbeidene til ekteskapsloven. Særlig i NOU 1987:30 side 146-147 er det understreket at lempningsregelen bør brukes med forsiktighet, mens departementet i Ot.prp.nr.28 (1990-1991) side 111-112 ut fra det som ellers sies om den nye regel, ikke synes å være fullt så restriktiv. Begge de to høyesterettsavgjørelser tyder imidlertid på at det skal meget til for å sette en avtale tilside etter §65.

På bakgrunn av de nevnte avgjørelser er lagmannsretten i tvil om avgjørelsen i den foreliggende sak. Men lagmannsretten mener at A har opptrådt i strid med hederlighet og god tro i dette tilfelle, og at det ikke vil være rimelig å belaste B for at hun ikke nektet å underskrive inntil aksjenes verdi var fullt klarlagt. Med den informasjon som hun hadde på dette tidspunkt, fremsto ikke salg av aksjene som noe aktuelt tema for henne. Lagmannsretten er derfor kommet til samme resultat som byretten, og finner at vilkårene er tilstede for å tilsidesette partenes avtale etter §65.

B har hevdet at det også er grunnlag for å tilsidesette avtalen fordi den ikke tar hensyn til hennes rett til skjevdeling etter ekteskapsloven §59 av de verdier som ligger i partenes felles bolig. Etter det standpunkt lagmannsretten har tatt ovenfor vedrørende avtalen om aksjene, er det kanskje ikke nødvendig også å ta standpunkt til denne anførsel, men man finner det allikevel hensiktsmessig. Partene er enige om at det er grunnlag for skjevdeling av halvdelen av verdiene i boligen. Tenker man seg tilbake til situasjonen pr. 1. desember 1996, er imidlertid forholdet etter det opplyste at ingen av partene tenkte på skjevdelingsreglene. A kan etter lagmannsrettens vurdering ikke bebreides mer for dette enn B, og det er den siste som eventuelt måtte kreve skjevdeling. Det er ikke noe som følger automatisk av loven. På denne bakgrunn kan lagmannsretten ikke se at det var grunnlag for tilsidesettelse av avtalen etter §65 på grunn av Bs muligheter for å gjøre skjevdelingsreglene gjeldende.

Det er for lagmannsretten ikke nedlagt påstand om at partenes avtale settes ut av kraft, slik som for byretten. Det er bare nedlagt påstand om at B tilkjennes et beløp etter ekteskapsloven §65 første ledd 3. punktum. Det er denne løsning byretten valgte, og lagmannsretten er enig i at den er mest hensiktsmessig i den foreliggende sak. Om beregningen av beløpet viser man til det som tidligere er sagt i lagmannsrettens bemerkninger. Det må foretas en bred vurdering av partenes situasjon, der det ikke bare tas hensyn til det som har med aksjenes verdi å gjøre. Som utgangspunkt har lagmannsretten ikke noe å innvende mot byrettens beregning når det gjelder selve opplegget og for så vidt den baserer seg på tall som det er enighet om. Når det gjelder de mer kontroversielle tall, viser man til bemerkningene nedenfor. Lagmannsretten understreker at det som det gjelder, er å komme frem til et passende beløp som skal betales til B, og ikke å foreta et vanlig skifteoppgjør.

Det følger av lagmannsrettens standpunkt med hensyn til aksjene at A ved oppgjøret mellom partene må belastes med kr 1.226.272 for disse. Man finner ikke grunn til å gjøre noe fradrag for det mindre beløp som B hadde grunn til å tro at aksjene var verdt. B må belastes for halvdelen av den faste eiendoms verdi. Lagmannsretten legger til grunn at det er verdien på det tidspunkt da partene gikk fra hverandre eller eventuelt avtaletidspunktet som må legges til grunn. Verdien var under enhver omstendighet kr 1,6 million kroner, hvorav halvdelen skal belastes Bs boslodd. Lagmannsretten mener at senere verdistigning ikke skal komme B til skade. Det er ikke her noe skifte som først skal avsluttes ved lagmannsrettens dom.

Når det gjelder As krav på bonus for 1996, er utgangspunktet at suspensivt betingede fordringer som hovedregel ikke skal deles når betingelsen ikke er inntrådt, men det må være rom for unntak, jf. Holmøy og Lødrup: Ekteskapsloven side 383. I det foreliggende tilfelle var avtalen om bonus en del av As arbeidsavtale, men bonusen, som skulle tas av selskapets overskudd, kunne først beregnes etter at regnskapsåret var omme og regnskapet gjort opp. Selv om det kan skape vanskeligheter for oppgjøret mellom partene om man må ta med et slikt beløp som først kan endelig beregnes og utbetales en god stund etter at de har gått fra hverandre, taler etter lagmannsrettens oppfatning sterke grunner for i dette tilfelle å ta hensyn til bonusen som var opptjent mens partene levet sammen. Det var en ytelse som man hadde grunn til å vente ville komme, og som på mange måter må likestilles med lønnen. Man peker her særlig på at bonusen for dem som var i samme kategori som A, skulle fordeles etter deres relative andel av omsetningen, jf brev fra X av 16. oktober 1997. Lagmannsretten er derfor kommet til at A må belastes for 8/12 av bonusen for 1996 med kr 116.874.

Byretten har i sin oppstilling tatt hensyn til at A hadde en gjeld til sin arbeidsgiver på kr 285.000. Det er bekreftet av X at han hadde en slik gjeld til selskapet ved utgangen av oktober måned 1996. B har pekt på at man ikke vet når gjelden oppsto eller hva den refererte seg til. Hun har anført at det er sannsynlig at den iallfall delvis var forskudd på bonus. Det var vanlig at forskudd på bonus ble gitt i en eller annen form. Det er på det rene at kr 220.000 av gjelden ble betalt i januar 1997. C har i retten forklart at man ofte utbetalte forskudd på bonus i januar. Når det ellers gjaldt forskudd av forskjellig art som var betalt til partnere i løpet av året, prøvde man å få gjelden gjort opp før utgangen av året, da det egentlig var betenkelig å yte lån til aksjonærer, jf §12-10 i aksjeloven av 4. juni 1976 som her kommer til anvendelse.

I betraktning av at en så stor del av gjelden ble betalt i januar 1997, mener lagmannsretten at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at den inneholdt et forskudd på bonus. Bonus for 1996 var på vel kr 175.000. Dette beløp trekkes fra de kr 285.000, og gjeldens beløp nedskrives for vår beregning til kr 110.000.

I forhold til byrettens oppstilling har B anført at det vil være riktig å redusere to av As øvrige gjeldsposter. Det gjelder As ansvar for den gjeld som har pant i boligen, som skal reduseres fra kr 430.000 til kr 420.000, og hans studiegjeld som skal reduseres fra kr 140.000 til kr 114.000. Den annen side har ikke imøtegått disse anførsler, og lagmannsretten legger til grunn at gjeldspostene skal reduseres som nevnt.

As økonomiske status blir således styrket med til sammen kr 327.874 i forhold til byrettens oppstilling. Dette viser at A etter lagmannsrettens oppfatning er blitt urimelig godt stillet i forhold til sin tidligere ektefelle ved å gi mangelfulle eller feilaktige opplysninger. Lagmannsretten finner etter dette at B bør tilkjennes et beløp i tillegg til det som han ble tilkjent i byretten, og fastsetter beløpet til kr 165.000. Lagmannsretten finner det videre riktig å slå de to beløp sammen, og B tilkjennes da i alt kr 415.000.

Anken har ikke ført frem. Som tidligere nevnt, har lagmannsretten imidlertid under tvil funnet at vilkårene er tilstede for å sette partenes avtale tilside etter ekteskapsloven §65. Den høyesterettsrettspraksis som foreligger, gir uttrykk for et svært restriktivt syn. På grunn av de særlige omstendigheter ilegges ikke saksomkostninger i ankesaken for lagmannsretten, jf unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §180 første ledd. Når det gjelder motanken, har denne ført frem, men lagmannsretten har funnet det tvilsomt hvordan beløpet etter §65 første ledd 3. punktum skal beregnes i et tilfelle som det foreliggende. Heller ikke i motankesaken vil det derfor bli ilagt saksomkostninger, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 annet ledd. Når det gjelder byrettens behandling, er man enig med byretten i at saksomkostninger ikke bør ilegges og finner det tilstrekkelig å vise til at saken også der var tvilsom, jfr §180 annet ledd, jf §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A betaler til B 415.000 - firehundreogfemtentusen - kroner inne 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.