Rt-1990-1106
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-16 |
| Publisert: | Rt-1990-1106 (383-90) |
| Stikkord: | Familierett, Skifteavtale |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 127/1990, nr 119/1989 |
| Parter: | A (advokat Terje Herrem) mot B (advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Rygg, Langvand, Holmøy, Hellesylt, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §59, Avtaleloven (1918) §36 |
Kst. dommer Rygg: Partene i saken inngikk ekteskap i 1962. De ble separert i november 1985. Det er to sønner i ekteskapet, født henholdsvis 1966 og 1969.
Tvisten i saken knytter seg til en skifteavtale partene undertegnet 8. september 1985, og som lyder slik:
"Når det gjelder underholdningsbidrag for barna C og D og E, finner B det praktisk at Fylkesmannen fastsetter dette.
B er selv innstilt på å yte mere enn det Fylkesmannen fastsetter, dersom forholdene krever det.
X
Eiendommen X med innbo og løsøre overtaes av E.
Barna C og D skal ha sin rett der på lik linje.
B gjør ingen krav på utbetaling her.
Bil Talbot Horizon nr. - - - - - - - - - .
Denne er registrert på A og overtaes av henne.
A overtar innestående på brukskonto i Bergen Bank konto nr. ****-**-*****.
- - - - -GT. - - .
Eiendommen - - - - -gt. - - overtaes av B.
F beholder sin borett vederlagsfritt der.
Videre overtar han sin andel i sitt barndomshjem på Y sin 1/4 del, som han eier sammen med sine søsken.
Han overtar videre aksjene som står i hans navn.
Når det gjelder skattefri banksparing i Bergen Bank, blir dette å dele mellom partene med en halvpart på hver. Det innestående er idag ca kr 60.000,00.
B skal videre utta sine personlige eiendeler som klær, sko og verktøy som befinner seg i X.
Når det gjelder lån på eiendommene, likeså forsikringer, skal dette overtaes av den hver enkelte som overtar eiendommene.
Eventuelt tilgodehavende skatt for årene 1984 og 1985 deles likt mellom partene (Sjømannskatt).
De til dato gjeldende forsikringer/poliser skal i tilfelle død utbetales til E, C og D. Forsikringene/Polisene står på navn B."
A reiste ved stevning av 30. januar 1987 søksmål mot B, med påstand om dom for at han pliktet å utstede skjøte til henne på eiendommen X. Påstanden ble under saken endret til fastsettelsesdom for at hun alene var eier av eiendommen.
Trondheim byrett avsa 16. juni 1987 dom i saken med slik domsslutning:
"1. A er alene eier av eiendommen X i Trondheim med innbo og løsøre.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Etter anke fra B avsa Frostating lagmannsrett - satt med to fagkyndige meddommere - 13. januar 1989 dom med slik domsslutning:
"1. B frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens. Flertallet besto av en av de juridiske dommerne og de to fagkyndige meddommerne. De to øvrige juridiske dommerne stemte for stadfestelse av byrettens dom.
De nærmere enkeltheter i saksforholdet og partenes anførsler for byrett og lagmannsrett fremgår av disse retters domsgrunner.
A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.
Begge parter har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett - A har hatt slik bevilling også for de tidligere retter.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak, hvor A og 5 vitner forklarte seg. Av vitnene er ett nytt for Høyesterett.
Saken står for Høyesterett på alle vesentlige punkter i samme stilling som for lagmannsretten.
Partene er enige om at den beskrivelse av eiendommene som er gitt i lagmannsrettens dom er riktig og kan legges til grunn.
A har vist til at det var et markert prisfall på eiendomsmarkedet i tidsrommet mellom ankeforhandlingen i lagmannsretten (i april 1988) og avsigelsen av lagmannsrettens dom (13. januar 1989). Det er nærliggende å anta at prisvurderingen kan være påvirket av dette, slik at verdiene av begge eiendommene bør reduseres med ca 35 %. Det aksepteres imidlertid at det innbyrdes verdiforhold mellom eiendommene er omtrent som anslått av lagmannsretten - ca 1:2. Den ankende part har for øvrig henholdt seg til den begrunnelse lagmannsrettens mindretall har gitt, og som hun mener gir uttrykk for en riktig bevisbedømmelse og en riktig rettsanvendelse. Når det gjelder forståelsen av skifteavtalen på det punkt som er omtvistet, har hun henholdt seg til byrettens begrunnelse og sine anførsler for byretten og lagmannsretten. Hun har vist til dom inntatt i Rt-1967-682.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. B erstatter det offentlige sakens omkostninger for alle retter."
B har som for de tidligere retter, anført tre selvstendige grunnlag for sin påstand om frifinnelse.
Prinsipalt hevder han at skifteavtalen må settes til side som åpenbart ubillig for ham etter ekteskapsloven §59 annet ledd, jfr. også avtaleloven §36 og rettspraksis knyttet til denne bestemmelsen. De rent økonomiske fordelingshensyn menes å måtte være avgjørende i dette tilfelle. Det er ingen andre spesielle forhold som gjør seg gjeldende, og heller ingen etterfølgende endringer av betydning i partenes økonomiske situasjon - i hvert fall ikke endringer i favør av den ankende part. Etter det forslaget til fordeling som B opprinnelig fremsatte, ville hun fått netto ca kr 830.000 og han netto ca kr 650.000. Også et slikt resultat innebærer en betydelig skjevdeling, men dette var han villig til å akseptere. Det er en feil ved lagmannsrettens verdiansettelse av - - - - -gt. - - at det ikke er gjort fradrag for Fs borett, som må antas å redusere verdien av denne eiendommen med minst kr 100.000. Ankemotparten aksepterte riktignok boretten i forbindelse med at partene undertegnet avtalen, men ved vurderingen av hvilken fordeling avtalen har ledet til, må det tas hensyn til boretten. Det riktige forholdstall, målt i 1985-kroner, er således ca kr 1.400.000 på henne og ca kr 550.000 på ham, eller ca 3/4 mot ca 1/4.
Subsidiært har B anført at skifteavtalen er ugyldig etter reglene om bristende forutsetninger, idet han i strid med avtalen ikke har fått rådighet over - - - - -gt. - - .
Atter subsidiært har han anført at bestemmelsen i skifteavtalen om at barna skal ha sin rett til X "på lik linje", innebærer at barna har fått eierandeler, slik at eiendommen er et sameie mellom A og de to sønnene.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes det offentlige for Høyesterett og B for by- og lagmannsrett, samt for evt. egenandel for Høyesterett."
Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsrettens mindretall, og kan i det store og hele tiltre den begrunnelse lagmannsrettens mindretall har gitt når det gjelder de to grunnlagene dette mindretall har tatt stilling til.
Spørsmålet om skifteavtalen er åpenbart ubillig i forhold til ankemotparten, må vurderes under forutsetning av at ankende part er eneeier av X. Det er bare under denne forutsetning det oppstår en så skjev fordeling at det overhodet kan reises spørsmål om å sette avtalen til side etter ekteskapsloven §59 annet ledd.
Jeg ser det som lagmannsrettens mindretall slik at selv om avtalen økonomisk sett innebærer en betydelig skjevdeling i favør av ankende part, så er denne skjevdeling i dette tilfelle rimelig og rasjonelt begrunnet.
På avtaletidspunktet må det ha vært et tungtveiende hensyn for begge parter å få skifteoppgjøret ordnet på en slik måte at barna kunne få fortsette å bo i sitt hjem. Ankemotparten var innforstått med, og hadde på forhånd akseptert, at dette måtte lede til en skjevdeling. I hans forslag til skifteavtale av 26. august 1985 fraskriver han seg uttrykkelig krav på utbetaling for sin andel av X, som klart var fellesboets hovedaktivum. Motytelsen for dette var i første rekke at han skulle få overta - - - - -gt. - - . Det er en meget betydelig forskjell på verdien av disse to eiendommene. Men jeg er enig med byretten og lagmannsrettens mindretall i at måten - - - - -gt. - - kom inn i fellesboet på - som vederlagsfri gave til ankende part fra hennes mor - må få betydning ved vurderingen av helheten i avtalen, ved siden av det nettopp nevnte hovedhensyn om sikring av boligen som bosted for barna. Selv om det tas hensyn til den verdiøkning som tilbygget i - - - - -gt. - - senere kom til å representere, kan jeg etter en samlet vurdering av avtalen ikke se at den er så ubalansert i sin fordelingsvirkning at den kan settes til side etter ekteskapsloven §59 annet ledd. Dette gjelder også om man tar hensyn til de synspunkter som er kommet til uttrykk i Høyesteretts avgjørelse av i dag, lnr 126/1990, om forholdet mellom ekteskapsloven §59 og avtaleloven §36.
Som byretten og lagmannsrettens mindretall anser jeg det videre klart at avtalen ikke er bortfalt etter reglene om bristende forutsetninger. Grunnlaget for denne anførselen er at ankemotparten angivelig skal ha blitt nektet nøkler til - - - - -gt. - -, og at ankende part hele tiden har disponert eiendommen og oppebåret leieinntekter av en leilighet der. Dette er imidlertid forhold som har sammenheng med andre uløste tvistespørsmål, og som må bli gjenstand for en ordning og i tilfelle et økonomisk oppgjør når tvisten i ankesaken er avgjort. Det er ikke forhold som kan medføre at skifteavtalen som sådan er falt bort.
Lagmannsrettens mindretall har funnet det unødvendig å ta stilling til om skifteavtalen etablerer et sameie mellom ankende part og barna, med den begrunnelse at mindretallet ikke under noen omstendighet finner anvendelse for ekteskapsloven §59 annet ledd. Jeg bemerker til dette at byrettens domsslutning, som var påstått stadfestet for lagmannsretten, fastslår at ankende part alene er eier av X. Dette forutsetter en vurdering av og stillingtagen til anførselen om at barna etter skifteavtalen er innsatt som sameiere.
Jeg er, når det gjelder dette spørsmålet, kommet til samme resultat som byretten. Slik utkastet til skifteavtale var formulert før tilføyelsen "på lik linje", var meningen - etter sammenhengen med den foregående setning - klarligvis at barna skulle sikres en borett. Jeg kan vanskelig se at den tilføyelsen som ble foretatt, kan ha gitt ankende part forståelsen av at meningen med den var å gjøre barna til medeiere. Ordlyden tyder i seg selv ikke på det, og hvis det var dette ankemotparten mente, kunne det lett ha vært sagt på en klarere måte. Jeg har ellers festet meg ved en uttalelse i brev av 2. mai 1986 fra advokat Gunnar Ravlo (som da representerte ankemotparten) til advokat Asgeir Sæther (som da representerte ankende part). I brevet sies følgende:
"Etter omstendighetene, kan han dersom det medfører at saken kan løses hurtig, være villig til å gå inn på en revidert kontrakt. Dette må som minimum inneholde bestemmelser som gir barna eierandeler i X, minimum 20 %, samt at barna får vederlagsfri borett i huset så lenge de ønsker."
Jeg finner det som her sies lite forenlig med at ankemotparten på dette tidspunkt kan ha ment at barna, etter den foreliggende skifteavtale, allerede eide enten 67 % eller 50 % av eiendommen. Endringsforslaget ville i så fall medføre en klar svekkelse av barnas stilling, og det ville øke karakteren av skjevdelingen. Det er mer nærliggende å oppfatte det slik at han mente den foreliggende avtalen ikke ga barna noen eierandeler, men at en eventuell revidert avtale måtte gjøre det - og da med minst 20 %.
Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, og er blitt stående ved at saksomkostninger - hensett til at saken har en viss prinsipiell betydning - heller ikke bør idømmes for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Sakskomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.