HR-1995-21-K - Rt-1995-158
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-12 |
| Publisert: | HR-1995-00021-K - Rt-1995-158 (30-95) |
| Stikkord: | Barnevern, Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating Lagmannsrett LG-1994-01372 - Høyesterett HR-1995-00021 K, jnr 1/1995 |
| Parter: | X advokat Erik Årstad mot Z kommune advokat Erik Torall |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §4-2, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992), Barnevernloven (1992) §6-8, Tvistemålsloven (1915) §404, LOV-1994-11-25 |
Saken gjelder begjæring om tvangsfullbyrdelse av omsorgsvedtak etter barnevernsloven §6-8 slik den lød før lovendringen av 25 november 1994 nr 62.
Fylkesnemnda i Stavanger fattet den 7 september 1994 vedtak i sak mellom X og Z kommune, og fra slutningens punkt 1 og 2 hitsettes:
"1. Z kommune v/leder av Æ bydelsadministrasjon overtar omsorgen for D.
2. D plasseres i fosterhjem hos A og B."
Da X ikke frivillig ville medvirke til at vedtaket ble iverksatt, fremmet Z kommune, Æ bydelsadministrasjon, den 22 september 1994 begjæring til Z namsrett om tvangsfullbyrdelse av vedtaket under henvisning til barnevernloven §6-8.
Z namsrett avsa den 28 oktober 1994 kjennelse med slik slutning:
"Z kommune ved leder for Æ bydelsadministrasjon gis rett til å flytte D til fosterhjem hos A og B, eventuelt med bistand fra politiet."
X påkjærte namsrettens kjennelse til Ø lagmannsrett som den 2 desember 1994 avsa kjennelse med slik slutning:
"Z namsretts kjennelse stadfestes."
Saksforholdet og partenes tidligere anførsler fremgår av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
X har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og i hovedsak anført:
Det anføres feil i lovtolkingen for så vidt gjelder namsrettens prosessuelle kompetanse i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 tredje ledd sammenholdt med barnevernloven §6-8. Et fylkesnemndsvedtak er et særlig tvangsgrunnlag, og tvangsfullbyrdelse skal skje etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 tredje ledd at man under tvangsfullbyrdelsen kan fremsette enhver innvending som kunne ha vært satt frem under et søksmål. På tross av den klare ordlyden har såvel namsretten som lagmannsretten kommet til at X ikke har rett til å komme med innsigelser.
Lagmannsretten har dessuten lagt noe vekt på at X på grunn av lovendringen ikke vil være hjulpet med at namsmyndighetene ikke tillater tvangsgjennomføring. Det antas å være feil å legge vekt på dette moment ved lovtolkingen.
X har nedlagt slik påstand:
"Ø lagmannsretts kjennelse av 2. desember 94 oppheves."
Z kommune har i kjæremålstilsvar hovedsakelig anført:
Prinsipalt anføres at fylkesnemndas vedtak etter tvangsfullbyrdelsesloven må anses som et alminnelig vedtak, idet fylkesnemndas vedtak har virkning som en dom. Namsretten har da ikke kompetanse til å prøve den kjærende parts innvendinger i henhold til lovens §4-3 tredje ledd. Det vises til Ot.prp.nr.65 (1990-91) side 107.
Subsidiært anføres at dersom fylkesnemndas vedtak allikevel skulle være et særlig tvangsgrunnlag, så vil namsretten allikevel ikke ha kompetanse til å overprøve alle sider av fylkesnemndas vedtak. Selv om det kan fremsettes innvendinger mot et særlig tvangsgrunnlag, kan det ikke uten videre utledes av dette at namsretten har en ubegrenset adgang til å prøve alle innvendinger. I henhold til tidligere rettspraksis har namsretten ikke hatt kompetanse til å prøve barnefordelingsspørsmål der det er avsagt dom i saken. Det vises til Rt-1960-1214 og Rt-1966-1021.
Z kommune har nedlagt slik påstand:
"Ø lagmannsretts kjennelse av 2. desember 1994 stadfestes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolking, jfr §404 første ledd nr 3.
Som påpekt av lagmannsretten ble barnevernloven §6-8 endret ved lov av 25. november 1994. Lovendringen trådte i kraft straks. Bestemmelsen om at tvangsvedtak etter barnevernloven skulle være særskilt tvangsgrunnlag og kunne fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13, er opphevet og erstattet med en bestemmelse om at barnevernsadministrasjonens leder kan kreve bistand av politiet til gjennomføring av vedtakene.
Forsåvidt namsrettens og lagmannsrettens kjennelser innebærer rett for barnevernsadministrasjonen til å kreve bistand fra politiet, har kjæremålet derfor ingen rettslig interesse. Kjennelsene gir imidlertid administrasjonen også rett til selv å gripe direkte inn og flytte barnet. Kjæremålsutvalget finner derfor ikke å ha grunnlag for å avvise kjæremålet på grunn av manglende rettslig interesse, selv om den praktiske betydning av en opphevelse av de avsagte kjennelser vil bli liten.
Kjæremålsutvalget er enig med den kjærende part i at barnevernloven §6-8, slik den lød før lovendringen, innebar at tvangsfullbyrdelsesloven regler for krav med særskilt tvangsgrunnlag, måtte følges. Dette innbar at også tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 tredje ledd om adgang til overprøving av tvangsgrunnlaget kom til anvendelse, selv om dette var en uheldig ordning i barnevernssaker.
Både namsretten og lagmannsretten har etter kjæremålsutvalgets syn bygget på en uriktig lovtolking, og kjæremålsutvalget finner at de avsagte kjennelser må oppheves.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Namsrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves.