HR-2008-1041-A - Rt-2008-856
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2008-06-11 |
| Publisert: | HR-2008-01041-A - Rt-2008-856 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Spørsmålet er om servitørene på restauranten Theatercafee n i Oslo må godta arbeidsgiverens pålegg om at tips de mottar fra gjestene, skal deles med andre grupper av ansatte. |
| Saksgang: | HR-2008-01041-A, (sak nr. 2007/1816), sivil sak, anke |
| Parter: | Fellesforbundet (advokat Einar Engh – til prøve) Heidi Nerland Oddrun L. Kokkim Jon Terje Isaksen Linda Evensen Gerd Anita Sandnes Torstein Särnblom Gunn Eriksen Wenche Jespersen Hildegard Astrid Nymo Nicola Tucakovic Anne Tove Barstad Harald Wahl Jonas Kallstrøm Ragnhild Engeset Lise Gulliksen Sandbukt Randi Schønland Inge Sandbukt Lill-Ann Christiansen Gyda Lyseggen Georg Tangen Pierre Magnus Kihlman Fredrik Oskar Høst Fabio Tanfi Khalid Thathaal Ole Kristian Ravneberg Ola Bengt ¯ke Fredriksson Anne Løken Ingunn Johanne Gaustad Mona Aronsen Tina Cecilie Borge Svein Pettersbakken Marianne Trollerud Hans Børje Hermans Gamarro Rafael Cordoba 2 Peter Tryggen Glenn Isaksen Heidi Gøranson Rolf Finseth Tom Skogstad (advokat Håkon Angell – til prøve) mot Theatercafeen AS (advokat Jan Fougner) Mari Ulberg (hjelpeintervenient) Hiwa Omar (hjelpeintervenient) Øystein Henriksen (hjelpeintervenient) Robert Kahrs Skaugen(hjelpeintervenient) Olav Wikeby (hjelpeintervenient) Jørn-Inge Ristvedt (hjelpeintervenient) Maren Linnea Westbø(hjelpeintervenient) Marius Fjeldsrud (hjelpeintervenient) Kjartan ¯rdal (hjelpeintervenient) Silje Johansen (hjelpeintervenient) Cathrine Nilsen (hjelpeintervenient) (advokat Camilla Schøyen Breibøl – til prøve) |
| Forfatter: | Coward, Endresen, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | forsinkelsesrenteloven § 3, tvistemålsloven § 176 |
NORGES HØYESTERETT
Den 11. juni 2008 avsa Høyesterett dom i
HR-2008-01041-A, (sak nr. 2007/1816), sivil sak, anke,
Fellesforbundet (advokat Einar Engh – til prøve)
Heidi Nerland
Oddrun L. Kokkim
Jon Terje Isaksen
Linda Evensen
Gerd Anita Sandnes
Torstein Särnblom
Gunn Eriksen
Wenche Jespersen
Hildegard Astrid Nymo
Nicola Tucakovic
Anne Tove Barstad
Harald Wahl
Jonas Kallstrøm
Ragnhild Engeset
Lise Gulliksen Sandbukt
Randi Schønland
Inge Sandbukt
Lill-Ann Christiansen
Gyda Lyseggen
Georg Tangen
Pierre Magnus Kihlman
Fredrik Oskar Høst
Fabio Tanfi
Khalid Thathaal
Ole Kristian Ravneberg
Ola Bengt ¯ke Fredriksson
Anne Løken
Ingunn Johanne Gaustad
Mona Aronsen
Tina Cecilie Borge
Svein Pettersbakken
Marianne Trollerud
Hans Børje Hermans
Gamarro Rafael Cordoba 2
Peter Tryggen
Glenn Isaksen
Heidi Gøranson
Rolf Finseth
Tom Skogstad (advokat Håkon Angell – til prøve)
mot
Theatercafeen AS (advokat Jan Fougner)
Mari Ulberg (hjelpeintervenient)
Hiwa Omar (hjelpeintervenient)
Øystein Henriksen (hjelpeintervenient)
Robert Kahrs Skaugen(hjelpeintervenient)
Olav Wikeby (hjelpeintervenient)
Jørn-Inge Ristvedt (hjelpeintervenient)
Maren Linnea Westbø(hjelpeintervenient)
Marius Fjeldsrud (hjelpeintervenient)
Kjartan ¯rdal (hjelpeintervenient)
Silje Johansen (hjelpeintervenient)
Cathrine Nilsen (hjelpeintervenient) (advokat Camilla Schøyen Breibøl –
til prøve)
G I V N I N G :
(1) Dommer Coward: Spørsmålet er om servitørene på restauranten Theatercafee n i Oslo må
godta arbeidsgiverens pålegg om at tips de mottar fra gjestene, skal deles med andre
grupper av ansatte.
(2) Praksis ved Theatercafeen hadde fra 1930-tallet vært at tips som servitørene mottok, tilfalt
den enkelte servitøren. Med bakgrunn i arbeidsmiljøproblemer, s pesielt konflikter mellom
servitørene og kokkene, tok ledelsen ved Hotel Continental i 2004 opp spørsmålet om lik
deling av tipsene mellom disse gruppene. Konflikten hadde sammenheng med store
forskjeller i lønn, alder og ansiennitet mellom servitører og kokker. Drøftingsmøter
mellom ledelsen og de ansattes representanter førte ikke frem.
(3) I april 2005 vedtok styret i Hotel Continental AS å innfør e tipsdeling ved Theatercafeen,
og 31. mai samme år fikk de berørte medarbeiderne på restaura nten beskjed om at
tipsdeling skulle innføres fra 1. september 2005. For å oppnå likedel ing mellom servitører
og kokker skulle 65 prosent av tipsene beholdes av servitørene, mens 35 prosent skulle
fordeles til kjøkken og hovmestere. I pålegget het det blant annet: 3
”INNFØRING AV TIPSDELING I THEATERCAFEEN
Hotel Continental anser innføring av fordeling av tips mellom sal og kjøkken som
ønskelig for å styrke lagånd og samarbeid. Vi mener en ford eling også er rimelig da
våre gjester gir tips dersom de er fornøyd med den helh etsopplevelse restaurantbesøket
innebærer, en helhetsopplevelse som skapes gjennom felles innsats hovedsakelig mellom
servitører og kokker. Videre er en slik fordeling vanl ig ved andre serveringssteder, både
i Annen Etage hos oss og generelt i bransjen. Vi har på denne bakgrunn innkalt til
drøftelsesmøter med Klubben 17.3., 7.4. og 11.5.2005 og søkt å kom me frem til en
forståelse vedrørende fremtidig fordeling av tips. Vi e r av den oppfatning at det ville
være mest hensiktsmessig at en tipsdelingsordning inngår i en avtale mellom sal og
kjøkken slik dette er gjennomført i Annen Etage. Vi bek lager imidlertid at de
tillitsvalgte ikke har ønsket eller vist interesse for å komme frem til en løsning
vedrørende en slik avtale. Da vi er av den oppfatning at in nføring av tipsdeling er av
stor betydning for arbeidsforholdene ved TheatercafØen,har vi derfor funnet det
nødvendig å vurdere og innføre tipsdeling, i kraft av arbeid sgivers styringsrett. …
Hotel Continental har bestemt at ordningen med tipsdeling skal gjennomføres etter
følgende retningslinjer:
Innsatsen fra servitører, hovmestere, kokker og soussj efer skal vurderes likt
I fordeling skal det tas hensyn til antall vakter i sal og kjøkken og at hovedkjøkkenet
også produserer til andre enn TheatercafØen
Servitører skal ha med fastsatt tipsandel av mottatt tips e tter endt vakt
…
På grunnlag av dette er prosentfordelingen som følger:
65% av tipsen beholdes av servitøren selv
35% av tipsen fordeles til kjøkken og hovmestere
Dersom andre enn servitører mottar tips skal det forde les etter samme
prosentfordeling.”
(4) Det er opplyst at servitørene i tillegg til prosentlønn – en lønn basert på prosenter av
omsetningen ved ”deres bord” – gjennomsnittlig hadde hatt en inntekt på tips på 150 000
til 200 000 kroner hvert år. Den pålagte tipsdelingen innebar ut fra det en årlig nedgang i
inntekten i størrelsesordenen 50 000 til 70 000 kroner.
(5) Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet og 40 servitører ved Theatercafeen tok
14. september 2005 ut stevning for Oslo tingrett mot Theatercafeen AS med påstand om
at vedtaket om fordeling av tips var uforpliktende for servitørene. Jeg nevner her at Hotel
Continental AS i juli 2005 ble delt opp i fem selskaper, og slik at Theatercafeen ble et
eget aksjeselskap – Theatercafeen AS, i det følgende ofte o mtalt som restauranten. En del
ansatte blant kjøkkenpersonalet erklærte hjelpeintervensjon på restaurantens side.
Iverksettingen av vedtaket ble utsatt til tingretten hadde avsagt dom i saken.
(6) Ved Oslo tingretts dom 8. mars 2006 ble restauranten frifunnet. Domsslutningen lyder
slik:
”1. Theatercafeen AS frifinnes.
2. Hotell- og restaurantarbeiderforbundet, Heidi Nerland, Oddrun Anne
Lågeide Kokkim, Jon-Terje Nordli Isaksen, Linda Evensen, Gerd Anita
Sandnes, Torstein Särnblom, Gunn Karin Eriksen, Wenche Jespersen,
Hildegard Astrid Nymo, Nicola Tucakovic, Anne-Tove Hope Barstad, Harald
Wahl, Jonas Kallstrøm, Ragnhild Engeset, Ronny Halland, Lise Gulliksen
Sandbukt, Randi Helene Schønland, Inge Sandbukt, Lill-Ann Christiansen,
Gyd Lyseggen, Georg Tangen, Pierre Magnus Kilhman, Fredrik Oskar Høst,
Fabio Tanfi, Khalid Thathaal, Ole Kristian Flage Ravneberg, Ola Bengt ¯ke 4
Fredriksson, Anne Løken, Ingunn Johanne Gaustad, Mona Aronsen, Tina
Cecilie Borge, Svein Frode Pettersbakken, Marianne Trollerud, Hans Børje
Hermans, Gamarro Rafael Cordoba, Hans Peter TryggØn, GlennViggo
Isaksen, Heidi Gøranson, Rolf Finseth, Tom Skogstad, dø mmes in solidum til
å betale saksomkostninger til Theatercafeen AS med 251 538,75 –
tohundreogfemtientusenfemhundreogtrettiåttekommasøttife m – kroner med
tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 – to
– uker fra forkynnelse av dommen.”
(7) Dagen etter at tingrettens dom var falt, fikk medarbeiderne på restauranten beskjed fra
ledelsen om at tipsdeling ville bli innført fra 1. april 2006.
(8) Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet og de 40 servitøre ne anket til Borgarting
lagmannsrett, som ved dom 15. oktober 2007 stadfestet tingrettens dom, likevel slik at det
ikke ble tilkjent saksomkostninger for tingretten. Som føl ge av at pålegget om
tipsfordeling var satt i verk, var det for lagmannsretten satt frem krav om erstatning, og
restauranten ble frifunnet også for dette kravet. Lagmannsretten mente at servitørene ikke
hadde noen eiendomsrett til tipsene, og at pålegget om tipsdeling lå innenfor
arbeidsgiverens styringsrett. I drøftelsen la retten sto r vekt på praksis ved Theatercafeen
og i bransjen ellers og på arbeidsmiljøproblemer ved restaur anten. Jeg nevner at mens
saken sto for lagmannsretten, var det blitt noen endringer i partsforholdet og antall
hjelpeintervenienter, fordi Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet var gått inn i
Fellesforbundet, og en del arbeidstakere hadde sluttet. Lagmannsrettens domsslutning
lyder slik:
”1. Oslo tingretts dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. For øvrig frifinnes Theatercafeen AS.
3. Saksomkostninger for tingretten tilkjennes ikke.
4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Fellesforbundet og Khalid
Thathaal, Tom Skogstad, Wenche Jespersen, Heidi Gøranson, Randi Helene
Schønland, Gerd Anita Sandnes, Jon-Terje Nordli Isaksen , Rolf Finseth,
Fabio Tanfi, Glenn Viggo Isaksen, Ingunn Johanne Gaustad, Lill-Ann
Christiansen, Hildegard Astrid Nymo, Heidi Nerland, Gunn Karin Synnøve
Eriksen, Anne Løken, Mona Aronsen, Gamarro Rafael Cordoba, Ola Bengt
¯ke Fredriksson, Fredrik Oskar Høst, Jonas Kallstrøm, Li nda Evensen,
Torstein Särnblom, Nicola Tucakovic, Marianne Trollerud, Tina Cecilie
Borge, Oddrun Anne Lågeide Kokkim, Hans Peter TryggØn, I nge Sandbukt,
Lise Gulliksen Sandbukt, Georg Tangen, Ole Kristian Flage Ravneberg,
Pierre Magnus Kilhman, Ragnhild Engeset, Gyda Lyseggen, Harald Wahl,
Anne-Tove Hope Barstad, Hans Börje Hermans og Svein Frode
Pettersbakken en for alle og alle for en til Theatercafeen AS 192 500 –
etthundreognittitotusenfemhundre – kroner innen to uker fra forkynnelsen av
denne dommen med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven
fra forfall til betaling skjer.”
(9) Fellesforbundet og 39 servitører har anket til Høyeste rett over bevisvurderingen og
rettsanvendelsen i lagmannsrettens dom. For Høyesterett er det lagt frem skriftlige
erklæringer fra en rekke vitner, enkelte av dem nye for Høye sterett, og det er lagt frem
noen nye artikler eller studier. Saken er endret en del fra de tidligere instansene, særlig
ved at de ankende partene har frafalt en prinsipal anførsel om at servitørene som
mottakere av tipsene hadde eiendomsretten til dem, og at restauranten av den grunn var
avskåret fra å anvende styringsretten. På ankemotpartens side bestrider Theatercafeen nå 5
ikke erstatningskravene hvis retten kommer til at vedtaket om tipsdeling var et brudd på
arbeidsavtalen.
(10) De ankende partene – Fellesforbundet og 39 servitører ved Theatercafeen – har i
hovedsak anført:
(11) Den styringsretten Theatercafeen har som arbeidsgiver, er begrenset av det som følger av
servitørenes arbeidsavtaler. Disse arbeidsavtalene må t olkes og utfylles ut fra en
helhetsvurdering, der de generelle momentene fra Nøkk-dommen i Rt. 2000 side 1602 har
betydning. En slik helhetsvurdering fører til at en rett til å beholde tips udelt er en del av
de enkelte servitørenes arbeidsavtaler, slik at servitørene har begrunnete og beskyttete
forventninger om å beholde tipsene udelt.
(12) Det er en grunnleggende forskjell i avlønningen av servitørene og andre grupper
restaurantansatte, med en lang historisk bakgrunn. Tips er formelt ikke lønn, men er en
del av det vederlaget som servitørene får for utførelsen a v arbeidet, og tipsene for
servitørene ved Theatercafeen har stor økonomisk betydning. Selv om det er kommet
ordninger med tipsdeling i bransjen de siste 10–15 årene, er det heller ikke i dag noen fast
og entydig bransjepraksis om deling av tipsene. Og der det er utviklet ordninger med
tipsdeling, har samtykke fra servitørene vært sett som nødvendi g.
(13) I helhetsvurderingen er partenes praksis over lang tid et moment av vesentlig betydning.
Ved Theatercafeen har det i hvert fall i 70 år vært en fast og entydig praksis om at tipsene
tilfaller den enkelte servitøren. En slik praksis må føre til at servitørenes krav på å få
tipsene udelt er en del av arbeidsavtalen hvis ikke noe annet er avtalt eller klart forutsatt.
(14) Dette styrkes av en rekke andre momenter: I forbindelse med oppgjøret når gjesten betaler
også tipsene med kort, har restauranten aktivt medvirket til og lagt til rette for den
ordningen som har vært praktisert. Manglende pålegg om tipsdeling i situasjoner der
spørsmålet har kommet opp før 2005, illustrerer også at rest auranten har ansett
servitørenes krav på å beholde tips udelt som en beskyttet rettighet. Vitneforklaringer fra
to ansatte viser at det ble gitt opplysninger om tipsordningen ved restauranten i
forbindelse med ansettelse og informasjonsmøte, og kunnskapen om de gode
inntektsvilkårene må ha motivert søkere også mer generelt. R estauranten tok ingen
forbehold om endringer ved ansettelsene, og en ansatt måtte da regne med at
lønnsvilkårene sto fast.
(15) Theatercafeen har ingen rett til å endre arbeidsavtalene.
(16) Avtalene kan ikke tolkes slik at servitørenes rett til å beholde tipsen udelt er falt bort som
følge av samfunnsutviklingen.
(17) Utgangspunktet er at en part ikke ensidig kan endre en avtale, og selv om en arbeidsgiver
har en viss endringsadgang ut fra styringsretten, kan man kan ikke godta et slikt inngrep i
arbeidsavtalens hovedinnhold som pålegg om tipsdeling innebærer. Generelt taler det mot
endringsadgang at endringen vil ha lønnsmessige konsekvenser , og her er det tale om
bortfall av en inntekt på 50 000 til 70 000 kroner i året.
(18) Det har riktignok vært arbeidsmiljøproblemer ved resta uranten, men de er sammensatte
og skyldes i stor grad prosentlønnsordningen. Kokkenes ønske om h øyere lønn måtte tas 6
opp på en annen måte. Arbeidsmiljølovens regler om krav t il arbeidsmiljøet gir ikke
restauranten rett til å gripe inn i servitørenes rettighe ter etter arbeidsforholdet.
(19) Servitørene har krav på erstatning for tapt inntekt, sl ik restauranten nå ikke bestrider hvis
Høyesterett kommer til at pålegget om tipsdeling var et brudd på arbeidsavtalen.
(20) Fellesforbundet og 39 servitører ved Theatercafeen har nedlagt slik påstand:
”1. Theatercafeen AS sitt vedtak av 31.05.05 om fordeling av tips er uforpliktende
for de ankende parter nr. 2, 7, 10, 12, 15, 25, 26, 29, 32, 35 og 40.
2. Theatercafeen AS er erstatningsansvarlig for de tap de ankende parter nr. 2-
40 er blitt påført som følge av iverksettelse av fordeling av tips fra 01.04.06.
3. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for alle instanser, med tillegg
av renter etter forsinkelsesrenteloven fra forfall og til betlaing skjer, og med
tillegg av avsavnsrente for omkostningene for tingretten og lagmannsretten.”
(21) Ankemotparten – Theatercafeen AS – og hjelpeintervenientene har i hovedsak anført:
(22) Lagmannsrettens dom er riktig både i begrunnelsen og i resultatet, likevel med unntak for
saksomkostningsavgjørelsen.
(23) Arbeidsgiverens styringsrett er preget av at arbeidsavtaler og tariffavtaler er ufullstendige,
slik at sider ved dem må fylles ut. Styringsretten omfatter ethvert virksomhetsrelatert
forhold, og den tidligere ordningen med tips på Theatercafeen hadde klare uheldige
virkninger for driften av virksomheten.
(24) Styringsretten kan være begrenset ved lov, tariffavtale eller individuell avtale.
Begrensninger ved lov eller tariffavtale er ikke aktuelt her; spørsmålet må være om
servitørenes arbeidsavtale inneholder noen begrensning.
(25) Den skriftlige avtalen sier ikke noe om tips. Det som er forklart fra to vitner om hva de
fikk høre i forbindelse med ansettelsen som servitør på Theat ercafeen, gir bare inntrykk
av å være en orientering om gjeldende ordning og kan ikke sees som noe løfte om
ordningen i fremtiden.
(26) Tips er en gave fra gjesten og ikke noen del av arbeidsgiverens vederlag for
arbeidsytelsen. Det alminnelige utgangspunktet må være at arbeidsgiveren kan sette
forbud mot gaver, eller regulere retten til å motta gaver, fordi slike gaver kan påvirke
måten de ansatte arbeider på. Det er ikke riktig at styringsretten ikke kan utøves på en
måte som medfører negative økonomiske virkninger for arbeids takerne, og uansett er et
slikt synspunkt forfeilet når det som her ikke er tale om et vederlag fra arbeidsgiveren.
Retten til å motta tips er dermed ikke noen del av arbeidsavtalen som gjensidig
bebyrdende kontrakt, og arbeidsgiveren griper ikke inn i arbeidstakerens rettigheter ved å
pålegge deling av tips.
(27) En bestemt og langvarig praktisering av arbeidsgiverens virksomhetsledelse er ikke til
hinder for at den endres på grunn av samfunnsutviklingen eller praksis i bransjen ellers.
Undersøkelser viser at restaurantgjester i dag ønsker at tips skal deles likt mellom
servitører og kokker, og tipsdeling er nå det klart vanligste i b ransjen. Kokkene på
Theatercafeen opplevde den tidligere tipsordningen som en berøvelse fra servitørenes side 7
av noe de selv skulle hatt, og som en manglende anerkjennelse av deres innsats.
Konflikten mellom ulike grupper ansatte var et arbeidsmiljøproblem, og regulering av
tipsordningen falt klart innenfor den virksomhetsledelse som en arbeidsgiver kan utøve i
kraft av styringsretten.
(28) De pliktene arbeidsmiljøloven pålegger arbeidsgivere for å sikre et godt arbeidsmiljø, er
et ytterligere moment for at pålegget om tipsdeling lå innenfor styringsretten, og kan
dessuten sees som et selvstendig grunnlag for at pålegget var lovlig.
(29) At Theatercafeens styringsrett er utøvd på en sakli g måte, har de ankende parter ikke
bestridt.
(30) Theatercafeen erkjenner erstatningsansvar hvis Høyeste rett skulle komme til at pålegget
om tipsdeling var et brudd på arbeidsavtalen.
(31) Theatercafeen AS og hjelpeintervenientene har nedlagt slik påstand:
”1. Borgarting lagmannsretts dom av 15. oktober 2007 domslutningens punkt 1
og 2 stadfestes.
2. TheatercafØen AS tillkjennes omkostninger for tingrtt, lagmannsrett og
Høyesterett med tillegg av slik årlig forsinkelsesrente som til enhver tid følger
av forsinkelsesrenteloven § 3, fra 14 dager etter forkynnelse av Høyesteretts
dom til betaling finner sted, samt med tillegg av avsavnsrente for
omkostninger for tingrett og lagmannsrett.”
(32) Mitt syn på saken:
(33) Jeg er kommet til samme resultat som tingretten og lagmannsretten – at Theatercafeen
hadde rettslig adgang til å pålegge deling av tipsene ved restauranten.
(34) Argumentasjonen i saken har tatt utgangspunkt i arbeidsgiverens styringsrett – retten til å
organisere, lede, kontrollere og fordele arbeidet. Generelt kan begrensninger i
styringsretten følge av lov, tariffavtaler eller indiv iduelle arbeidsavtaler. I vår sak er ingen
lovregulerte begrensninger aktuelle, og det er enighet om at tariffavtaler ikke regulerer
spørsmålet om tipsdeling. Det avgjørende blir her hva som må anses å følge av de
individuelle arbeidsavtalene, og jeg ser lite behov for å gå inn på andre problemstillinger
knyttet til styringsretten.
(35) Partene på begge sider har vist til Nøkk-dommen i Rt. 2000 side 1602 når det gjelder de
rettslige utgangspunktene for styringsretten. Også i den saken var forståelsen av
arbeidsavtalene det sentrale. Ellers skiller saksforholdet seg klart fra vår sak – Nøkk-
saken gjaldt hvilke arbeidsoppgaver arbeidstakerne kunne pålegges, mens vår sak gjelder
arbeidstakerens krav på å beholde udelt godtgjørelser fra tredj epersoner. Momentene som
er nevnt i Nøkk-dommen, kan likevel – i større eller mindre gr ad – være relevante også
for vår sak, og jeg gjengir hva det innledningsvis er uttalt der om styringsretten:
”Spørsmålet om Stavanger kommune med hjemmel i arbeidsgiver s styringsrett kan
integrere mannskapet på B/S Nøkk i kommunens hovedbranns tyrke, må avgjøres på
grunnlag av en tolking og utfylling av mannskapets arbeidsavtaler. Arbeidsgiveren har i
henhold til styringsretten rett til å organisere, lede, kontrollere og fordele arbeidet, men
dette må skje innenfor rammen av det arbeidsforhold som er inngått. Ved tolkingen og
utfyllingen av arbeidsavtalene må det blant annet legges vekt på stillingsbetegnelse, 8
omstendighetene rundt ansettelsen, sedvaner i bransjen, praksis i det aktuelle
arbeidsforhold og hva som finnes rimelig i lys av samfunnsutviklingen.”
(36) På Theatercafeen inneholdt de skriftlige arbeidsavtalene for servitørene ikke
bestemmelser om retten til tips, og det er heller ikke lagt frem annet mer konkret skriftlig
bidrag til utfylling av avtalene på dette punktet. De ankende partene har vist til at et par
vitner har forklart at de ble orientert om tipsordningen på restauranten i forbindelse med
ansettelsen, eller at slik orientering ble gitt på informasjonsmøte. Jeg oppfatter imidlertid
det som da ble sagt fra restaurantledelsens side, bare som en orientering om gjeldende
praksis. Noe løfte om at denne praksisen ikke kunne endres, kan j eg ikke se at det naturlig
burde oppfattes som. Det samme må gjelde for et annet moment som de ankende partene
har trukket frem – nemlig at restauranten bidro med en praktisk tilrettelegging for
tilfellene der gjestene betalte tipsene med kort.
(37) De ankende partene har videre argumentert med at spørsmål om tipsdeling har vært tatt
opp av Theatercafeens ledelse også tidligere, på bakgrunn av konflikten mellom grupper
av ansatte, men at ledelsen da har gitt seg etter motstand fra servitørene. Jeg er ikke enig i
at servitørene med grunn kunne ta dette som tegn på at de hadde e n beskyttet rett til å
beholde tips udelt; ledelsen måtte stå fritt til å velge den løsningen ledelsen så som den
mest hensiktsmessige i en vanskelig konfliktsituasjon.
(38) Også den historiske bakgrunnen for tipsordningen er trukket frem av de ankende partene.
Historisk sett var det slik at servitørene opprinnelig bare hadde inntekt ved gjestenes
drikkepenger (tips). Deretter var ordningen i en periode at servitørene skulle ha
serveringspenger med 10 prosent av det regningen lød på, mens det var lovforbud mot
tips. Fra slutten av 1936 ble det ved overenskomst bestemt at servitørene fikk lønn som en
prosentdel av sin omsetning, kombinert med adgang til å motta tips fra gjestene.
Ordningen ved Theatercafeen har vært i samsvar med dette.
(39) For min del kan jeg vanskelig se at gangen i utviklingen i seg selv gir noe vesentlig bidrag
til avgjørelsen av om servitørene kan nekte å dele tipsene med andre grupper av ansatte
ved restauranten. Men samtidig ser jeg den langvarige praksisen – at servitørene over en
periode på omtrent 70 år hadde beholdt tipsene udelt – som det sterkeste argumentet til
støtte for deres syn. Varigheten bør også sees i samme nheng med de store beløpene det
var tale om – som jeg har nevnt, gjaldt det i de senere årene tipsbeløp på 150 000 til
200 000 kroner årlig for hver servitør. Sammen med prosentlønnen innebar tipsene
åpenbart meget gode inntektsmuligheter for servitørene på The atercafeen i forhold til i
bransjen ellers. Dette har antakelig vært en viktig grunn til at mange servitører ble meget
lenge på arbeidsplassen; det er opplyst at de gjennomsnittlig hadde en ansettelsestid på
omtrent 17 år på tiden for konflikten i vår sak. Ut fra den langvarige og fordelaktige
praksisen er det ikke unaturlig at servitørene hadde ikke bare sterke ønsker, men også
forventninger, om at ordningen ville bestå.
(40) Men spørsmålet er om dette er forventninger som må ans es som beskyttet som
avtalevilkår. Flere momenter taler etter min mening mot det.
(41) Dels gjelder det arten av godet. Tips til servitører er riktignok et gode av klart økonomisk
art, noe som ellers kan trekke i retning av at det er beskyttet. Men her gjelder det ikke en
ytelse fra arbeidsgiveren, men gaver fra gjestene – gaver som riktignok i noen grad følger
av uformelle normer, men som det like fullt er frivillig for gjestene å gi. Generelt er gaver
fra kunder til ansatte egnet til å påvirke utføringen av arbe idet, blant annet fordelingen av 9
de ansattes oppmerksomhet og innsats. Det er derfor nærliggende at arbeidsgivere skal
kunne regulere adgangen til å ta imot gaver, slik det er gjort i mange andre typer
arbeidsforhold. Forholdene er riktignok spesielle i restaurantbransjen. Men i vår sak er det
ikke tale om å forby servitørene å motta tips; spørsmålet e r om de må dele dem – for
omtrent en tredjedel – med andre grupper ansatte.
(42) Og her må utviklingen over tid i restaurantbransjen veie tungt. I dag praktiserer de aller
fleste restauranter deling av tipsene mellom grupper av ansatte. At det for allerede
bestående restauranter vanligvis er skjedd med samtykke fra servitørene, tar jeg ikke som
tegn på at slikt samtykke har vært sett som rettslig nødve ndig; å oppnå enighet må
åpenbart være heldig for arbeidsmiljøet. Undersøkelser vis er at folk flest nå ser tipsdeling
som det naturlige, og det er ikke kommet frem noe som tyder på at Theatercafeens gjester
har et avvikende syn, i retning av at de skulle ønske at tips skal gå udelt til servitørene.
Jeg ser det som en temmelig vilkårlig fordel for servitørene på Theatercafeen om de
skulle ha rettslig krav på å opprettholde en meget fordelaktig tipsordning fra tidligere,
som giverne – gjestene – neppe er klar over.
(43) De momentene jeg ellers har gjennomgått, kan ikke underbygge at den langvarige
praksisen ved Theatercafeen har skapt en forpliktelse for arbeidsgiveren. Min konklusjon
blir da at en rett til å beholde tipsene udelt ikke er en del av arbeidsavtalene for
servitørene. Som et klart utgangspunkt må det innebære at led elsen på restauranten hadde
rettslig adgang til å treffe pålegget om tipsdeling.
(44) Det er ikke anført fra de ankende partene at ledelsens saksbehandling ikke har vært
forsvarlig.
(45) Begrunnelsen i pålegget viser at det tok sikte på å bedre arbeidsmiljøet – bidra til å løse
konflikten mellom kokker og servitører – og dermed oppfylle en m ålsetting i
arbeidsmiljøloven kapittel 4. De ankende partene anfører nå at arbeidsproblemene ikke
skyldtes tipsordningen, men servitørenes prosentlønnsordning mv . Jeg kan ikke se at
tipsordningen kan ha vært uten betydning for konflikten, og ut fra min konklusjon i
avtalespørsmålet ser jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på det te eller på andre sider ved
hensiktsmessigheten av pålegget.
(46) Anken har etter dette ikke ført frem. Theatercafeen AS har krevd saksomkostninger for
alle instanser, og i samsvar med de omkostningsoppgavene som er gitt. Jeg er kommet til
at lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet bør bl i stående, det vil si at det
ikke tilkjennes omkostninger for tingretten, mens omkostningskravet for lagmannsretten
er satt noe ned. Jeg viser til lagmannsrettens begrunnelse for dette. Det skal likevel ikke
betales merverdiavgift. For Høyesterett har Theaterc afeen AS krevd salær på 300 000
kroner og utlegg til tilleggsutdrag på 1 500 kroner. Theatercafeen AS og
hjelpeintervenientene ble representert for Høyesterett av to prosessfullmektiger fra samme
advokatfirma, med en viss emnemessig fordeling dem imellom. Slik fordelingen ble
gjennomført, kan jeg ikke se at utgiftene som dette må ha m edført, kan anses nødvendige
for å få saken betryggende utført, se tvistemålsloven § 176. Jeg mener at salæret bør settes
til 150 000 kroner, slik at det med tillegg av utlegg tilkjennes omkostninger til
Theatercafeen AS med 151 500 kroner. 10
(47) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Fellesfor bundet og Heidi Nerland,
Oddrun L. Kokkim, Jon Terje Isaksen, Linda Evensen, Gerd Anita Sandnes,
Torstein Särnblom, Gunn Eriksen, Wenche Jespersen, Hildegard Astrid Nymo,
Nicola Tucakovic, Anne Tove Barstad, Harald Wahl, Jonas Kallstrøm, Ragnhild
Engeset, Lise Gulliksen Sandbukt, Randi Schønland, Inge Sa ndbukt, Lill-Ann
Christiansen, Gyda Lyseggen, Georg Tangen, Pierre Magnus Kihlman, Fredrik
Oskar Høst, Fabio Tanfi, Khalid Thathaal, Ole Kristian R avneberg, Ola Bengt ¯ke
Fredriksson, Anne Løken, Ingunn Johanne Gaustad, Mona Aronsen , Tina Cecilie
Borge, Svein Pettersbakken, Marianne Trollerud, Hans Børje H ermans, Gamarro
Rafael Cordoba, Peter Tryggen, Glenn Isaksen, Heidi Gørans on, Rolf Finseth og
Tom Skogstad Øn for alle og alle for Øn til Theatercaen AS 151 500 –
etthundreogfemtientusenfemhundre – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen
av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter
forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forf all til betaling skjer.
(48) Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(49) Dommer Skoghøy: Likeså.
(50) Dommer Gussgard: Likeså.
(51) Dommer Gjølstad: Likeså. 11
(52) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Fellesfor bundet og Heidi Nerland,
Oddrun L. Kokkim, Jon Terje Isaksen, Linda Evensen, Gerd Anita Sandnes,
Torstein Särnblom, Gunn Eriksen, Wenche Jespersen, Hildegard Astrid Nymo,
Nicola Tucakovic, Anne Tove Barstad, Harald Wahl, Jonas Kallstrøm, Ragnhild
Engeset, Lise Gulliksen Sandbukt, Randi Schønland, Inge Sa ndbukt, Lill-Ann
Christiansen, Gyda Lyseggen, Georg Tangen, Pierre Magnus Kihlman, Fredrik
Oskar Høst, Fabio Tanfi, Khalid Thathaal, Ole Kristian R avneberg, Ola Bengt ¯ke
Fredriksson, Anne Løken, Ingunn Johanne Gaustad, Mona Aronsen , Tina Cecilie
Borge, Svein Pettersbakken, Marianne Trollerud, Hans Børje H ermans, Gamarro
Rafael Cordoba, Peter Tryggen, Glenn Isaksen, Heidi Gørans on, Rolf Finseth og
Tom Skogstad Øn for alle og alle for Øn til Theatercafen AS 151 500 –
etthundreogfemtientusenfemhundre – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen
av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter
forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forf all til betaling skjer.
Riktig utskrift bekreftes: