HR-2012-689-A - Rt-2012-536
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2012-03-30 |
| Publisert: | HR-2012-00689-A - Rt-2012-536 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder anvendelsen av straffeloven § 135a. Bestemmelsen setter forbud mot diskriminerende eller hatefulle ytringer som er fremsatt offentlig. |
| Saksgang: | HR-2012-00689-A, (sak nr. 2012/143), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Inger Marie Sunde) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Katharina Rise) |
| Forfatter: | Matheson, Endresen, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 135, straffeloven § 390, straffeloven § 1335, grunnloven § 100, anvende § 135, straffeloven § 7 |
NORGES HØYESTERETT
Den 30. mars 2012 avsa Høyesterett dom i
HR-2012-00689-A, (sak nr. 2012/143), straffesak, anke over dom,
A (advokat Inger Marie Sunde)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Katharina Rise)
G I V N I N G :
(1) Dommer Matheson: Saken gjelder anvendelsen av straffeloven § 135a. Bestemmelsen
setter forbud mot diskriminerende eller hatefulle ytringer som er fremsatt offentlig.
(2) Statsadvokatene i Rogaland tok den 9. november 2010 ut tiltale mot A for ved Øn og
samme anledning å ha overtrådt både straffeloven § 135a og straffeloven § 390a. Om
grunnlaget for tiltalen etter straffeloven § 135a heter det i tiltalebeslutningen:
”Onsdag 28. juli 2010 kl. 02.30 i køen ved utestede t ’X’ i ------- -- i Y, forhånet han
dørvakt B på grunn av hans hudfarge og etniske opprinnelse, ved gjentatte ganger
høylydt å kalle ham ’jævla neger’ og ’jævla svarting’ og ved å si ’hvorfor tillates negre å
jobbe i Norge’. Uttalelsen skjedde i nærvær av et titalls andre personer på stedet.”
(3) Hva gjelder tiltalen etter straffeloven § 390a er det i grunnlagsbeskrivelsen angitt at A ved
samme anledning og opptreden hadde krenket dørvakte ns fred ved hensynsløs adferd.
(4) Stavanger tingrett avsa 18. januar 2011 dom med slik domsslutning: 2
”1. A, født 15.08.1973, dømmes for overtredelse av straffeloven § 1335a første og
annet ledd, og straffeloven § 390a, til fengsel i 18 – atten – dager, som gjøres
betinget med en prøvetid på 2 – to – år, jf. straff eloven §§ 52-54.
Han idømmes videre en bot på 15 – femten – tusen kroner, subsidiært fengsel i
15 – femten – dager om boten ikke kommer til betaling.
2. A, født 15.08.1973, dømmes til å erstatte det o ffentliges saksomkostninger med
4 000 – firetusen – kroner.”
(5) A anket lovanvendelsen under skyldspørsmålet på begge tiltalepunktene til Gulating
lagmannsrett. Anken ble imidlertid bare tillatt fremmet for så vidt gjaldt spørsmålet om
overtredelse av straffeloven § 135a. Lagmannsretten forkastet anken ved dom 21.
desember 2011.
(6) Tiltalte har anket lagmannsrettens dom til Høye sterett. Anken gjelder lovanvendelsen
under skyldspørsmålet.
(7) As hovedanførsel er at lagmannsretten har lagt terskel en for lavt når den er kommet til at
utsagnene som han fremsatte overfor dørvakten, ramm es av dette straffebudet. Det er vist
til at det i rettspraksis er etablert en rommelig margin for uheldige og smakløse ytringer.
Selv om § 135a i visse henseender ble skjerpet etter endringene i Grunnloven § 100 i
2004, ble selve straffbarhetsnormen beholdt uendret. Uttalelsene hans er derfor ikke
diskriminerende i straffelovens forstand.
(8) Sjikanerende uttalelser fra en beruset person i køen til et utested, slår uansett mest tilbake
på ytreren selv og kan ut fra omstendighetene i saken her ikke sies å innebære noen
egentlig nedvurdering av den som disse ytringene rettet seg mot.
(9) Påtalemyndigheten har gjort gjeldende at de aktuelle uttalelsene – forstått i sin
sammenheng – klart rammes av straffeloven § 135a. Spørsmålet i saken er derfor bare om
hensynet til ytringsfriheten kan begrunne en innskrenkende tolkning av straffebudet som
gjør utsagnene straffrie. Etter de forutsetninger s om ble lagt til grunn både ved endringene
i Grunnloven § 100 og den senere endringen i straffeloven § 135a, må terskelen for å
anvende straffebudet anses å ligge noe lavere enn den som ble lagt til grunn i
plenumsdommen i Rt. 2002 side 1618. Nærværende sak gjelder ytringer overfor en
dørvakt på et utested nattestid, en situasjon der yrkesutøveren er sårbar og i en utsatt
posisjon. Utsagnene er fremsatt uten annet siktemål enn nettopp å krenke den
fornærmede. Det er ikke tale om bidrag i den politiske debatt. I slike situasjoner har
hensynet til ytringsfriheten liten gjennomslagskraft, og terskelen for å anvende § 135a er
derfor oppfylt.
(10) Jeg er kommet til at anken må forkastes.
(11) Saken har sin bakgrunn i at tiltalte – etter å ha vært på et par serveringssteder i Y og
drukket alkohol sammen med en arbeidskollega – ble nektet adgang til utestedet ”X” fordi
han virket beruset. Mens kameraten slapp inn, ble tiltalte stående igjen utenfor og
argumentere med dørvakten. Dørvakten var farget. Om det videre hendelsesforløpet, heter
det i tingrettens dom:
”Fornærmede fastholdt at tiltalte var for alkoholpåvirket til å komme inn. Tiltalte reiste
da spørsmål ved fornærmedes dømmekraft med grunnlag i hans rasemessige bakgrunn, 3
og omtalte fornærmede gjentatte ganger som ’jævla neger’ eller ’jævla svarting’,
samtidig som han forlangte å få snakke med fornærmedes overordnede. Fornærmede
ledet tiltalte ut av køen, slik at han ble stående ved siden av køen, utenfor inngjerdingen
til utestedets uteareal, og tilkalte vaktleder C over radio. Idet C kom til stedet, overlot
fornærmede til denne å håndtere tiltalte, og gikk selv tilbake for å betjene de som stod i
køen. Tiltalte og C stod etter dette et par meter f ra fornærmede.
C, som ikke visste hvorfor han var blitt tilkalt, gikk utenfor sperringen for å snakke
med tiltalte. Tiltalte gjentok at han var uenig i fornærmedes avgjørelse om å nekte ham
adgang, og spurte C hvor lenge han hadde tenkt å la en neger styre døren til utestedet.
Idet C oppfattet tiltaltes omtale av fornærmede, ga han tiltalte entydig beskjed om at
han kunne glemme å komme inn på utestedet. Tiltalte tok fortsatt ikke et nei for et nei,
og fortsatte å argumentere med C, samtidig som han omtalte fornærmede som en ’jævla
svarting’ og C som ’niggerlover’. C avviste ytterligere diskusjon med tiltalte og skjøv
han med flat hånd mot brystkassen ut mot gaten, hvilket han måtte gjenta enda en gang.
Tiltalte ble deretter stående på gaten og besvære seg over dørvaktene på utestedet.”
(12) Spørsmålet er om de karakteristikker og uttale lser tiltalte kom med i køen utenfor ”X”,
rammes av straffeloven § 135a. Om bakgrunnen for straffebudet nøyer jeg meg med å
vise til redegjørelsen i plenumskjennelsen i Rt. 19 97 side 1821. Straffeloven § 135a ble
senest endret ved lov av 3. juni 2005 nr. 33, i kraft fra 1. januar 2006. Jeg kommer senere
tilbake til dette.
(13) Høyesterett har behandlet rekkevidden av § 135 a i flere tidligere saker. Disse har i
hovedsak omhandlet ytringer som har vært fremsatt i en politisk – og ikke som her
utelukkende sjikanøs – sammenheng. Nærværende sak r eiser derfor spørsmål om
anvendelse av bestemmelsen på utsagn som både i form, innhold og kontekst har en
annen karakter enn dem som hittil har vært bedømt i rettspraksis.
(14) Straffebudet krever etter første ledd første p unktum at den diskriminerende uttalelsen er
fremsatt offentlig. Straffeloven § 7 nr. 2 definerer når en handling anses forøvd offentlig.
I forarbeidene til § 135a, jf. Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) side 215, er uttalt følgende:
”Dersom ytringen ikke er egnet til å nå et ’større antall personer’, kan den likevel
rammes av straffebudet dersom den er fremsatt på et offentlig sted. Det er imidlertid da
et vilkår at minst Øn person må ha oppfattet ytringen.”
(15) De tidligere retter har lagt til grunn at uttalelsene ble fremsatt dels i påhør av fornærmede,
dels i påhør av vitnet C. Vilkåret om offentlig fre msettelse er derfor oppfylt.
(16) Jeg går så over til å drøfte om tiltaltes utta lelser er diskriminerende i straffebudets
forstand. I § 135a annet ledd er det nærmere forklart hva slags ytringer som rammes. Der
heter det blant annet:
”Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller
fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
…”
(17) For å kunne ta stilling til om utsagnene tiltalte kom med rammes av straffebudet, må de
først tolkes slik at innholdet i dem kan fastlegges . Tolkningen er en del av
rettsanvendelsen der Høyesterett har full kompetanse, jf. plenumsavgjørelsene i Rt. 1997
side 1821 på side 1826 og i Rt. 2002 side 1618 på side 1626. 4
(18) Det avgjørende for tolkningen er hvordan den a lminnelige tilhører vil oppfatte utsagnet ut
fra den sammenheng det er fremsatt, jf. Rt. 1997 side 1821 på side 1826 og Rt. 2002
side 1618.
(19) Ved korte, muntlige uttalelser vil tilhørernes umiddelbare forståelse – det vil si oppfatning
uten nevneverdig tankemessig bearbeidelse – av det som blir sagt, være det sentrale for
fastleggelsen av meningsinnholdet. Det skal likevel i samsvar med det kontekstuelle
tolkningsprinsippet, være slik at uttalelsen ”må tolkes i lys av de ytre omstendigheter den
fremsettes under”, se Rt. 2002 side 1618 på side 1627. De enkelte utsagn kan altså ikke
tolkes isolert, men må bedømmes samlet og innenfor den ramme de ble fremsatt, jf. til
sammenligning Rt. 1981 side 1305 på side 1314 der det fremgår at enkeltstående utsagn i
en løpeseddel må bedømmes samlet og i sammenheng me d løpeseddelens innhold for
øvrig.
(20) Når det gjelder den konkrete tolkningen, er utgangspunktet at ingen skal risikere
strafferettslig ansvar ved at utsagn tillegges et meningsinnhold som ikke er uttrykkelig
uttalt, med mindre et slikt innhold med rimelig stor sikkerhet kan utledes av
sammenhengen, jf. Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) side 189.
(21) Det er i foreliggende sak tale om skjellsordlignende utfall og sjikanøse spørsmål i køen
foran et skjenkested. Utsagnene som hadde svært negativ ladning, var rettet mot en
dørvakt som utførte jobben sin.
(22) Lagmannsretten har lagt til grunn at det er tale om ”beskyldninger mot fornærmede om at
han på grunn av hudfarge/etnisk opprinnelse var uegnet for det arbeid han utførte”. Denne
tolkningen er jeg uten videre enig i. Selv om utsagnene er korte og – bortsett fra sin
negative ladning – tilsynelatende uten konkret meningsinnhold, gjentok tiltalte dem flere
ganger. Gjentakelsene må forstås i sammenheng med at han ble nektet adgang til
utestedet og dermed startet en krangel med dørvakte ne.
(23) Ut fra den situasjonen utsagnene ble fremsatt i, må det ha fremstått som klart at meningen
var å underkjenne dørvaktens arbeid ut fra hans hud farge. Spørsmålet til vitnet C om hvor
lenge han hadde tenkt å la en neger styre døren til utestedet – et spørsmål som klart
insinuerer at tiltalte ikke så det som forsvarlig å la en farget utføre slikt arbeid, og at
vedkommende derfor burde fjernes fra døren – bekref ter dette. Det er således tale om en
klar nedvurdering av fornærmede ut fra hans hudfarge.
(24) Dette meningsinnholdet fremkommer etter min oppfatning med god margin til
forsiktighetsregelen jeg refererte innledningsvis, om at ingen skal tillegges meninger de
ikke har uttalt med mindre dette fremgår av sammenhengen. Uttalelsenes tilsynelatende
spontane karakter, endrer ikke på denne bedømmelsen .
(25) Jeg går så over til å se på spørsmålet om tilt altes nedvurdering av dørvakten kan anses
som diskriminering i straffebudets forstand. Det er alternativene ”forhåne” eller ”fremme
…. ringeakt” overfor noen på grunn av hudfarge eller etnisk opprinnelse som her er
aktuelle.
(26) Det er i Rt. 1978 side 1072 på side 1076 pekt på at straffebudet i § 135a ikke kan forstås
slik at det skal beskytte mot enhver uttalelse som kan påvirke synet på de grupper 5
bestemmelsen omhandler i negativ retning, og at ”ringeakt” er et sterkt uttrykk som ikke
kan omfatte enhver nedvurdering. Det fremgår samme sted under henvisning til
bestemmelsens forarbeider, at § 135a må tolkes med Grunnloven § 100 som bakgrunn og
ledetråd.
(27) Ytringsfriheten som tolkningsfaktor og begrunnelse for en innskrenkende tolkning av
§ 135a, er understreket i senere rettspraksis. Jeg nøyer meg her med å vise til Rt. 2002
side 1618 der førstvoterende på side 1624 uttaler a t § 135a
”må uten videre anvendes med de begrensningene som følger av Grunnloven § 100.”
(28) I Rt. 2007 side 1807 avsnitt 33 har førstvoter ende med utgangspunkt i
plenumsavgjørelsene i Rt. 1997 side 1821, og i Rt. 2002 side 1618 som jeg nettopp har
referert til, angitt straffbarhetsnormen på følgend e måte:
”I Rt. 1997 side 1821 er på side 1826 rettspraksis oppsummert slik at det bare er de
grove forhold som rammes. Det er vist til Ot.prp.nr. 29 (1980–1981), som i forbindelse
med tilføyelsen av annet punktum i § 135a, presiser er at det bare er ’ytringer av
kvalifisert krenkende karakter som vil bli rammet’. I Rt. 2002 side 1618 er dette på
side 1624 utdypet dit hen at utsagn som ’oppfordrer eller gir tilslutning til
integritetskrenkelser’, vil kunne være av en slik karakter. Det samme gjelder om
utsagnene ’innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd’.”
(29) Ved bedømmelsen av hva som er kvalifisert kren kende, vil altså ytringenes karakter av å
være en grov nedvurdering av en menneskegruppe være avgjørende. Jeg kan ikke se at
anknytningen til gruppens ”menneskeverd” utgjør noe n særlig begrensning av området
for det straffbare. Nedvurderinger som bygger på hudfarge eller etnisitet, retter seg klart
mot menneskeverdet.
(30) I Rt. 2007 side 1807 kom en enstemmig Høyester ett med utgangspunkt i den siterte
normen til at ytringene som ble pådømt i den saken, var straffbare, jf. avsnitt 46.
Vurderingen bygget på at tiltalte dels hadde ”oppfordret eller gitt sin tilslutning til klare
integritetskrenkelser mot jøder”, jf. avsnitt 42, d els hadde gitt ”uttrykk for en slik
nedvurdering av jøders menneskeverd at straffeloven § 135a må komme til anvendelse”,
jf. avsnitt 43. Som det fremgår, ble konklusjonen trukket uten at det i premissene ble
foretatt noen detaljert avveining av forholdet til ytringsfriheten.
(31) Etter min oppfatning ligger imidlertid foreliggende sak slik an at man ikke uten videre
kan anvende den angitte normen direkte slik som i 2007-avgjørelsen, og løse
straffbarhetsspørsmålet bare ved å bedømme grovhete n i utsagnet.
Straffbarhetsvurderingen krever at det først tas st illing til hvor grensen for ytringsfriheten
går for den type utbrudd saken gjelder. Hvorvidt tiltaltes utsagn etter en slik bedømmelse
kan karakteriseres som en grov nedvurdering av fornærmedes menneskeverd, vil i så måte
mer fremstå som et navn på resultatet enn et verktø y for den konkrete fastsettelsen av
terskelen for det straffbare.
(32) Både i forarbeidene til den nye bestemmelsen i Grunnloven § 100 og til endringene i
straffeloven § 135a i 2005, er det forutsatt at straffbarhetsterskelen ved rasehets i
alminnelighet skal ligge noe lavere enn det som ble lagt til grunn i Rt. 2002 side 1618.
Som jeg straks skal komme tilbake til, taler mye for at terskelen for å kunne anvende
straff på den rene sjikane av diskriminerende karakter ligger enda lavere, selv om det i
rettspraksis generelt sett er etablert en rommelig margin for smakløse ytringer. 6
(33) En oppfatning av at det alminnelige grunnlovsvernet ikke må gå for langt på dette
området er kommet til uttrykk i Innst. S. nr. 270 (2003–2004) fra Stortingets kontroll- og
konstitusjonskomitØ. Innstillingen ble behandlet forut for endringene i straffeloven § 135a
i 2005. KomitØflertallet peker på viktigheten av atdette straffebudet setter nødvendige
grenser for kvalifisert krenkende uttalelser som hetser minoritetene. Deretter heter det i
pkt. 4.5.1:
”Flertallet understreker i denne sammenheng at terskelen for hva som kan regnes som
kvalifisert krenkende uttalelser i rettspraksis kan synes noe høy.”
(34) I den senere proposisjonen til endringene i § 135a bemerket departementet at det fant
grunn til å utvide bestemmelsens rekkevidde slik at den gir et mer omfattende vern mot
diskriminerende og hatefulle ytringer, jf. Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) side 187. Endringene
gjaldt tre konkrete punkter som det ikke er grunn til å komme nærmere inn på her. For så
vidt gjelder spørsmålet om selve straffbarhetsnorme n ble endret, nøyer jeg meg med å
vise til uttalelsene i spesialmotivene til lovforslaget, jf. proposisjonen side 214. Der heter
det:
”Departementet har ikke endret terskelen i bestemmelsens ordlyd for hvor krenkende
ytringen må være for å rammes av § 135 a. Bestemmelsen vil fortsatt etter
omstendighetene måtte tolkes innskrenkende av hensyn til ytringsfriheten. Tidligere
rettspraksis i tilknytning til bestemmelsen vil fremdeles være av betydning for
tolkningen, men denne må ses i lys av signalene som er gitt i St.meld. nr. 26 (2003–2004)
og Innst. S. nr. 270 (2003–2004) s. 20 flg. om forholdet til den nye
grunnlovsbestemmelsen om ytringsfrihet, se nærmere kapittel 17.1.3 ovenfor. Som
nevnt i kapittel 17.1.6.8 kan det imidlertid være naturlig å tillegge konteksten som
ytringen inngår i, noe større betydning for hvordan ytringen skal tolkes enn etter
dagens rettspraksis.”
(35) Idet stortingsmeldingen og komitØinnstillingensom det er vist til, dels påpekte at en
lavere straffbarhetsterskel ville være grunnlovsmessig, dels påpekte at den terskel som
rettpraksis hadde lagt seg på syntes ”noe høy”, må det etter min oppfatning legges til
grunn at lovgiver med 2005-endringene har forutsatt at domstolene i sin praktisering av
bestemmelsen skal anvende en noe lavere terskel enn den som har vært lagt til grunn i
tidligere avgjørelser.
(36) En slik forståelse fremkommer nokså klart i forarbeidene til den tilsvarende
bestemmelsen i § 185 i den nye straffeloven av 2005, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007–2008). Der
sies det på side 249, under henvisning til inkorporeringen av
rasediskrimineringskonvensjonen i norsk rett og uttalelsene jeg nettopp har gjengitt
vedrørende endringene av § 135a i 2005, følgende:
”På bakgrunn av de lovendringene som nylig er gjennomført, legger departementet til
grunn at utfallet av Rt. 2002 side 1618 (Sjølie-saken) ville ha blitt et annet nå, og at
avgjørelsen ikke lenger gir uttrykk for gjeldende r ett på dette området. Departementet
har lagt denne rettsoppfatningen til grunn for lovforslaget som fremmes. Dersom det
etter at denne proposisjonen blir lagt frem blir avsagt avgjørelser som tyder på at
terskelen ikke er senket i tråd med det som er lagt til grunn her, vil departementet
vurdere å foreslå lovendringer som gjør det klart at terskelen for straff skal være
lavere.”
(37) Selv om disse uttalelsene i relasjon til § 135a må bedømmes som et etterarbeid, og som
derfor har begrenset rettskildemessig vekt, bekrefter de hva jeg nettopp har lagt til grunn 7
om lovgivers forutsetning om at domstolene i nye avgjørelser anvender en lavere terskel
enn tidligere. Hvor terskelen nærmere skal ligge er det imidlertid ikke sagt noe om.
(38) For avgjørelsen av saken her er det ikke nødve ndig å angi hvilke grenser som nå skal
gjelde i sin alminnelighet på dette feltet. Tiltaltes utsagn er som allerede flere ganger
nevnt, fremsatt som sjikane uten annet formål enn å nedverdige den fornærmede ut fra
hans hudfarge. Ytringene er fremsatt i en sammenheng der yrkesutøveren er avhengig av
respekt fra gjester og publikum. Situasjonen har ikke hatt noe til felles med den
kjerneverdi ytringsfriheten skal beskytte, nemlig det frie ordskiftet. Det er ikke noe ved
anledningen som ligner på en slik sammenheng. Utsagn som i vår sak, nyter i så måte et
beskjedent grunnlovsvern – om noe vern overhodet vurdert opp mot
diskrimineringsvernet. Jeg bedømmer etter dette uts agnene slik at de innebærer en grov
nedvurdering av en gruppes menneskeverd, slik Høyes terett i 2007 side 1807 avsnitt 33
oppsummerte som et kriterium for straffansvar.
(39) Straffebudet har som formål å bekjempe rasefordommer og gi vern mot diskriminering.
Bestemmelsens betydning på et område av samfunnslivet der rasistiske uttalelser
formodes å være hyppig forekommende, ville bli – om ikke illusorisk, så i et hvert fall
vesentlig svekket – dersom ansatte i serviceyrker ikke skulle nyte et strafferettslig vern
mot den type krenkelser som tiltaltes utsagn innebærer.
(40) Jeg kan med dette slutte meg til de tidligere retters konklusjon om at tiltaltes uttalelser
rammes av straffeloven § 135a. Jeg tilføyer at min konklusjon ville blitt den samme om
rettstilstanden – tersklene – hadde blitt beholdt uforandret ved den siste endringen av
bestemmelsen.
(41) Tiltalte var beruset på gjerningstidspunktet. Forsvarer har antydet at forsett ikke kan
fingeres med hensyn til at ytringene er rasistisk motivert. Det er i den forbindelse gjort
gjeldende at tiltalte verken før eller etter gjerni ngstidspunktet har hatt de holdninger
straffebudet skal ramme.
(42) Synspunktet kan ikke føre frem. Tiltaltes moti v er ikke avgjørende for straffbarheten.
Bedømt som edru ville tiltalte ha forstått uttalels enes nedvurderende karakter. Det spiller
for straffansvaret ingen rolle at han som edru ikke ville ha kommet på tanken å opptre på
samme måte.
(43) Anken må etter dette forkastes.
(44) Jeg stemmer for denne
D O M :
Anken forkastes. 8
(45) Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(46) Dommer Bårdsen: Likeså.
(47) Dommer Bergsjø: Likeså.
(48) Dommer Tjomsland: Likeså.
(49) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Anken forkastes.
Riktig utskrift bekreftes: