HR-2016-1458-A

Instans:	Norges Høyesterett
Dato:	2016-06-30
Publisert:	HR-2016-01458-A
Stikkord:
Sammendrag:	Saken gjelder spørsmål om persontransport mot vederlag, der kontakten mellom sjåfør og passasjer er etablert via mobilapplikasjonen Haxi, er omfattet av løyveplikten i yrkestransportloven § 4 første ledd andre punktum, som blant annet forutsetter – for at løyveplikt skal inntre – at "tilbod om transport vert retta til ålmenta på offentleg plass".
Saksgang:	HR-2016-01458-A, (sak nr. 2016/477), straffesak, anke over dom
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Arvid Malde) mot A B C (advokat Erik Ulvesæter)
Forfatter:	Falch, Matheson, Indreberg
Lovhenvisninger:	yrkestransportloven § 4, grunnloven § 96, samferdselslov § 7

                                   NORGES HØYESTERETT


        Den 30. juni 2016 avsa Høyesterett dom i

        HR-2016-01458-A, (sak nr. 2016/477), straffesak, anke over dom,


        Den offentlige påtalemyndighet            (statsadvokat Arvid Malde)

        mot

        A

        B
        C                                         (advokat Erik Ulvesæter)




                                        

         G I V N I N G :

(1)     Dommer Bårdsen: Saken gjelder spørsmål om persontransport mot vederlag, der
        kontakten mellom sjåfør og passasjer er etablert via mobilapplikasjonen Haxi, er omfattet
        av løyveplikten i yrkestransportloven § 4 første ledd andre punktum, som blant annet
        forutsetter – for at løyveplikt skal inntre – at "tilbod om transport vert retta til ålmenta på
        offentleg plass".


(2)     Rogaland politidistrikt satte våren 2014 i gang etterforskning med sikte på å avdekke det
        man mistenkte kunne være piratdrosjevirksomhet formidlet via mobilapplikasjonen Haxi.
        Denne applikasjonen, som kan lastes ned gratis av enhver som ønsker det, er innrettet slik
        at den som registrerer seg som bruker, kan formidle at vedkommende er tilgjengelig for
        kjøring, alternativt få oversikt over personer som tilbyr persontransport. Etterforskningen
        ledet til at blant andre B, C og A fikk hvert sitt forelegg på 8 000 kroner for overtredelse
        av yrkestransportloven § 4 første ledd andre punktum, jf. § 41. For alle tre gjaldt
        forelegget én kjøretur mot vederlag, hvor kontakten med passasjeren – som viste seg å

        være en sivil polititjenestemann – var etablert via Haxi.

(3)     Foreleggene ble ikke vedtatt. Påtalemyndigheten fremmet da sak for Stavanger tingrett på
        grunnlag av foreleggene. Ved Stavanger tingretts dom 11. mai 2015 ble de tre frifunnet.
        Tingretten fant at lovens vilkår for straff ikke var oppfylt, ettersom Haxi ikke kunne anses
        som "offentleg plass", jf. yrkestransportloven § 4 første ledd andre punktum.
        Påtalemyndigheten anket til Gulating lagmannsrett, som ved dom 12. februar 2016 frifant
        de tre på samme grunnlag. To av meddommerne dissenterte.                                                        2


(4)      Påtalemyndigheten har anket til Høyesterett over lagmannsrettens lovanvendelse under
         skyldspørsmålet.

(5)      Jeg er kommet til at anken må forkastes.


(6)      Yrkestransportloven § 4 første ledd, slik den gjaldt på handlingstiden, lyder slik:

               "Den som mot vederlag vil drive persontransport med motorvogn må ha løyve. Det
               same gjeld den som utfører persontransport mot vederlag på liknande måte som drosje
               når tilbod om transport vert retta til ålmenta på offentleg plass."

(7)      Regelen i første ledd første punktum krever løyve for å "drive" persontransport, og retter
         seg – gjennom uttrykket "drive" – mot den som ikke bare helt sporadisk utfører
         persontransport mot vederlag. Andre punktum slår fast løyveplikt uavhengig av omfanget,

         men begrenser samtidig plikten til å ha løyve til persontransport mot vederlag "på
         liknande måte som drosje" og til situasjoner der "tilbod om transport" blir "retta til
         ålmenta på offentleg plass". Saken her gjelder denne siste passusen – særlig uttrykket
         "offentleg plass" i § 4 første ledd andre punktum.

(8)      Før jeg går inn på dette lovtolkningsspørsmålet, minner jeg om lovkravet i strafferetten,

         slik dette følger av Grunnloven § 96 og Den europeiske menneskerettskonvensjon
         artikkel 7. Dette omfatter dels et krav om at straffebudene utformes tilstrekkelig presist til
         å gi nødvendig veiledning om grensen mellom rett og galt på det aktuelle området, og
         dels en instruks om at domstolene ved tolkningen og anvendelsen av straffebestemmelser
         må påse at straffansvar ikke ilegges utover de situasjoner som selve ordlyden i
         straffebudet dekker. Jeg viser spesielt til Rt. 2009 side 780 avsnitt 20–21 (derivat),

         Rt. 2011 side 469 avsnitt 9 (mishandling av tidligere samboer), Rt. 2012 side 313
         avsnitt 29 (grov "selvvasking"), Rt. 2012 side 752 avsnitt 26 (helikopterlanding),
         Rt. 2012 side 1211 avsnitt 18 og 22 (internettblogg) og Rt. 2014 side 238 avsnitt 15–19
         (hønsekauk). Den forståelsen av lovkravet som ligger til grunn for disse dommene,
         utelukker også straff per analogi – altså med den begrunnelse at det forholdet som er til
         pådømmelse, har så store likhetstrekk med det som omfattes av et straffebud, at det bør

         bedømmes likt.

(9)      Jeg vender da tilbake til det lovtolkningsspørsmålet saken her reiser – hva som ligger i at
         "tilbod om transport" blir "retta til ålmenta på offentleg plass".

(10)     Aktor har gjort gjeldende, som et prinsipalt synspunkt, at loven ikke kan forstås slik at det

         er tilbudet som forutsettes fremsatt på "offentleg plass". Ifølge påtalemyndigheten er det
         tilstrekkelig at selve transporten skjer på offentlig plass.

(11)     Jeg kan ikke følge påtalemyndighetens resonnement. En naturlig språklig forståelse av
         ordene som er benyttet i yrkestransportloven § 4 førte ledd andre punktum, lest i
         sammenheng med setningsbygningen og den innbyrdes strukturen i paragrafen, er at

         uttrykket "retta til ålmenta på offentleg plass" relaterer seg til hvordan – eller snarere hvor
         og til hvem – tilbudet om transport er satt fram. Forarbeidene gir ikke holdepunkter for at
         lovgiver har ment noe annet enn det som følger av en slik rett frem lesing av loven. Jeg
         viser til Ot.prp. nr. 82 (2000–2001) nr. 63 side 2, som gjaldt den tidligere samferdselslov
         § 7 nr. 1, som dagens lov her viderefører. Departementet uttaler der at løyveplikten etter
         første ledd andre punktum gjelder "dersom transporten har kome i stand ved at det har

         vore retta tilbod til ålmenta på offentleg plass".                                                      3



(12)     Aktor har, subsidiært, gjort gjeldende at tilbudet om transport er et "stående tilbud", som
         varer ved helt til passasjeren setter seg inn i bilen, eller sågar til kjøreturen er avsluttet.

(13)     Heller ikke her kan jeg følge påtalemyndigheten. Argumentasjonen forholder seg ikke til

         at tilbudet om transport allerede er akseptert gjennom den avtalen som er gjort før
         passasjeren blir plukket opp av sjåføren. En slik lovforståelse ville innebære at
         forutsetningen om at tilbudet måtte fremsettes "på offentleg plass", mistet det aller meste
         av sin selvstendige betydning, og medføre at vesentlige deler av hovedregelen om
         løyveplikt i § 4 første ledd første punktum i praksis ble konsumert at den mer begrensede
         regelen om løyveplikt i første ledd andre punktum.


(14)     Språklig er det mest nærliggende å oppfatte uttrykket "offentleg plass" slik at det refererer
         til et fysisk sted. Forarbeidene til loven bekrefter denne forståelsen, jf. Ot.prp. nr. 82
         (2000–2001) nr. 63 side 3 til tidligere samferdselslov § 7 nr. 1:

               "Med offentleg plass meinast gater, vegar, oppstillingsplass m.v. som er opne for almen
               ferdesel".

(15)     Jeg minner også om definisjonen av "offentleg sted" i straffeloven 2005 § 10 første ledd,
         som "et sted bestemt for alminnelig ferdsel eller et sted der allmennheten ferdes".


(16)     Den situasjonen vi har foran oss – at det innledende kontaktpunktet mellom sjåfør og
         passasjer ikke er et fysisk sted, men en mobilapplikasjon som er tilgjengelig for enhver –
         så nok lovgiver ikke for seg da loven ble gitt. Det kan i dag være forskjellige syn på
         hvilken regel som bør gjelde for de ulike variantene av slike applikasjoner. En eventuell
         utvidelse av den straffesanksjonerte løyveplikten må, av hensyn til lovkravet som jeg har
         vært inne på, uansett skje ved ny lovgivning, ikke gjennom analogisk anvendelse av

         lovregelen om løyveplikt i yrkestransportloven § 4 første ledd andre punktum.

(17)     Lagmannsrettens frifinnende dom bygger etter dette på en riktig lovforståelse.

(18)     Jeg stemmer for denne

                                                 D O M :


         Anken forkastes.


(19)     Dommer Falch:                                Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
                                                      førstvoterende.


(20)     Dommer Matheson:                             Likeså.

(21)     Dommer Indreberg:                            Likeså.

(22)     Dommer Skoghøy:                              Likeså.                                                  4


(23)    Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

                                              D O M :

        Anken forkastes.







        Riktig utskrift bekreftes: