HR-2012-409-A - Rt-2012-313
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2012-02-23 |
| Publisert: | HR-2012-00409-A - Rt-2012-313 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder i første rekke lovanvendelsen og str affutmålingen ved grovt kreditorsvik og grov hvitvasking av utbytte fra egne straffbare handlinger – det siste benevnes gjerne ”grov selvvasking”. |
| Saksgang: | HR-2012-00409-A, (sak nr. 2011/2111), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Halvard Helle) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Henrik Horn) |
| Forfatter: | Noer |
| Lovhenvisninger: | ligningsloven § 10-4, straffelova § 317, straffelova § 283, straffelova § 270, bokføringslova § 15, bokføringslova § 2, straffelova § 62, straffeloven § 317, straffeloven § 283, straffelov § 281, straffeloven § 270, straffeloven § 62, straffeloven § 60, straffeloven § 29, ligningsloven § 12-1, ligningsloven § 12-2, grunnloven § 96 |
NORGES HØYESTERETT
Den 23. februar 2012 avsa Høyesterett dom i
HR-2012-00409-A, (sak nr. 2011/2111), straffesak, anke over dom,
A (advokat Halvard Helle)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Henrik Horn)
G I V N I N G :
(1) Dommer Bårdsen: Saken gjelder i første rekke lovanvendelsen og str affutmålingen ved
grovt kreditorsvik og grov hvitvasking av utbytte fra egne straffbare handlinger – det siste
benevnes gjerne ”grov selvvasking”.
(2) A drev egen virksomhet innen fiskeribransjen. I perioden fra 1999 til 2009 unnlot han å
inngi selvangivelse. Han ble skjønnslignet, og fikk i årene 2000 til 2009 tilleggskatt med
30 prosent for manglende innlevering av selvangivelse og/eller næringsoppgave, jf.
ligningsloven § 10-4 nr. 1 og § 10-2 nr. 2. Fra juni 2003 til august 2009 lot A
næringsinntektene gå direkte inn på ektefellens bankkonti – samlet omkring
4,5 millioner kroner. Han var insolvent i hele denne perioden, og i 2006 gikk han
personlig konkurs. Anmeldte fordringer utgjorde i overkant av 3,9 millioner kroner,
hvorav snaut 1,8 millioner var skattekrav. Bobehandlingen ble innstilt etter konkursloven
§ 135, og A ble ilagt konkurskarantene i to år.
(3) Økokrim statsadvokatembete satte 29. september 2010 A under tiltale for grovt
kreditorsvik (post II a og b), grov selvvasking (post I), trygdebedrageri (post III) og brudd
på regnskapslovgivningen (post IV). Det ble ikke tatt ut tiltale for skattesvik, ettersom det
allerede var reagert på manglende innberetning med administrativt fastsatt tilleggsskatt på 2
30 prosent, jf. forbudet mot dobbelforfølgning i De n europeiske
menneskerettighetskonvensjon protokoll 7 artikkel 4 (EMK P-7-4).
(4) Fjordane tingrett avsa 20. desember 2010 dom med slik domsslutning:
”1. A, født 19. november 1968, blir dømd for brot på
•• straffelova § 317 andre ledd jf fjerde ledd
•• straffelova § 283 første ledd b) jf andre ledd og tidlegare straffelov
§ 281 første ledd jf andre ledd jf tredje ledd slik den lydde fram til
1. oktober 2004
•• straffelova § 270 første ledd nr 1 jf andre ledd jf § 271
•• bokføringslova § 15 første ledd andre straffalter nativ jf
bokføringslova § 2 andre ledd
til fengsel i 2 – to – år jf straffelova § 62 og § 64. Varetekt kjem til frådrag
med 5 – fem – dagar.
2. A, født 19. november 1968, blir for alltid dømd til tap av retten til å drive
sjølvstendig næringsverksemd, her under å vere dagl eg leiar eller ha leiande
stillingar i noko selskap og retten til å sitte i styret i noko selskap jf straffelova
§ 29 nr 21 bokstav b.”
(5) Jeg nevner at As ektefelle – B – i samme dom ble dømt for uaktsom overtredelse av
straffeloven § 317 første ledd, jf. fjerde og sjett e ledd om hvitvasking av utbytte fra
straffbar handling. Grunnlaget var at hun i perioden fra juni 2003 til august 2009 hadde
latt A overføre næringsinntekter til hennes bankkon ti. Straffen ble satt til betinget fengsel i
120 dager, og ubetinget bot på 10 000 kroner. Dommen ble for hennes vedkommende ikke
anket.
(6) A anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsm ålet, saksbehandlingen,
lovanvendelsen og straffutmålingen. Gulating lagmannsrett henviste anken, med unntak av
bevisanken for brudd på regnskapslovgivningen (post IV). Det ble avsagt dom 27. oktober
2011 med slik domsslutning:
”1. A født 19. november 1968 dømmes for overtredel se av straffeloven § 317
annet ledd jf. fjerde ledd, straffeloven § 283 førs te ledd b) jf. annet ledd og
tidligere straffelov § 281 første ledd jf. annet le dd jf. tredje ledd slik den lød
frem til 1. oktober 2004, straffeloven § 270 første ledd nr. 1 jf. § 271 samt for
det forhold som er rettskraftig avgjort ved Fjordane tingretts dom av 20.
desember 2010 jf. straffeloven § 62 første ledd til en straff av fengsel i 1 – ett –
år og 8 – åtte – måneder. Til fradrag i straffen går 5 – fem – dager for utholdt
varetektsfengsel, jf. straffeloven § 60 første ledd .
2. A fratas for alltid retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet, herunder
til å være daglig leder eller å inneha ledende stilling i noe selskap og retten til
å sitte i styre i noen form for selskap, jf. straffeloven § 29 første ledd b).”
(7) Domfellelsen for grovt kreditorsvik gjaldt 2,8 milloner kroner, etter at det var foretatt
fradrag blant annet for beslagsfrie midler. Domfellelsen for grov selvvasking omfattet
450 000 kroner i unndratt skatt for perioden fra 30. juni 2006 til august 2009. Tiltalen
omfattet på dette punktet også ytterligere 837 469 kroner. Lagmannsretten lot imidlertid
ikke fellelsen for selvvasking omfatte dette siste beløpet, ettersom det – etter
lagmannsrettens vurdering – ble konsumert av fellelsen for grovt kreditorsvik. I tillegg
omfattet domfellelsen i lagmannsretten trygdebedrageri med 229 530 kroner. Til dette
kom overtredelser av regnskapslovgivningen, hvor skyldspørsmålet var endelig avgjort 3
ved tingrettens dom. Det var uenighet om straffutmålingen: Flertallet satte straffen til
fengsel i ett år og åtte måneder. Mindretallet fant fengsel i ett år og tre måneder passende.
(8) A har anket lagmannsrettens dom for så vidt gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen og
straffutmålingen. Høyesteretts ankeutvalg har tilla tt fremmet anken over lovanvendelsen
og straffutmålingen, men har avvist saksbehandlingsanken da den ikke var begrunnet.
(9) Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen fører frem, men at la gmannsrettens
straffutmåling bør opprettholdes.
(10) Anken over lovanvendelsen gjelder særlig spørs mål om konkurrens – i hvilken utstrekning
bestemmelsen om selvvasking i straffeloven § 317 andre ledd skal benyttes ved siden av
det straffebud som rammer primærlovbruddet. Vår sak gjelder anvendelsen av § 317 i
konkurrens med straffebestemmelser om kreditorsvik og skattesvik. Men jeg nevner først
noen mer generelle utgangspunkter:
(11) Hvitvasking og selvvasking utgjør selvstendige forbrytelser. Det er derfor på det rene at
det kan domfelles for overtredelse av straffeloven § 317 i konkurrens med andre
straffebud. Men primærlovbruddet har, slik jeg forstår lovens system, prioritet:
Straffeloven § 317 skal bare anvendes sammen med primærstraffebudet dersom man
derved rammer andre sider ved den straffbare handling enn det som allerede dekkes av
primærstraffebudet, jf. Ot.prp. nr. 53 (1992–1993) side 21–22. For hvitvasking etter § 317
første ledd er det særlig spørsmål om å trekke gren sen mot medvirkningshandlinger som
kun bør rammes av primærstraffebudet. For selvvaski ng etter straffeloven § 317 andre
ledd må det blant annet trekkes en grense mot handlinger som inngår som en del av
primærlovbruddet og derfor konsumeres av dette. Jeg finner grunn til å referere følgende
fra Ot.prp. nr. 53 (2005–2006) side 22:
”En bestemmelse om hvitvasking av utbytte fra eget straffbart forhold skal i
utgangspunktet brukes i konkurrens med straffebudet som rammer primærlovbruddet.
Rettsanvenderen må imidlertid foreta en grensedragning slik at ikke to straffebud
brukes på det samme straffverdige forholdet. Det er ikke meningen å dekke befatning
med utbyttet som allerede er dekket gjennom gjerningsbeskrivelsen av
primærlovbruddet …”
(12) I spesialmotivene til § 317 andre ledd på side 36 i proposisjonen pekes det på at man etter
tidligere rett ikke hadde ansett det som straffbart for en lovbryter å foreta handlinger som
sikrer utbyttet for ham selv, ettersom ”lovovertrederens senere disposisjon over for
eksempel tyvegodset er ansett konsumert av tilegnelsen som er skjedd ved tyveriet”. Det
understrekes i proposisjonen at rettstilstanden på dette punktet endres ved straffeloven
§ 317 andre ledd, men at ”en ren besittelse av utbytte fra en straffbar handling som man
selv har begått”, ikke rammes, ”med mindre det er gjort på en slik måte at vilkårene i
annet ledd er oppfylt”. Jeg antar at det samme vil gjelde blant annet rent forbruk.
(13) Jeg oppfatter dette slik at man for å bruke straffeloven § 317 andre ledd i konkurrens med
primærstraffebudet må ha en situasjon hvor det samlet sett er naturlig å betrakte
sikringshandlingen som en egen forbrytelse, separat fra primærlovbruddet. En slik
avgrensing er i tråd med alminnelige prinsipper for konkurrens, jf. for eksempel Rt. 2004
side 1449 avsnitt 22 og Rt. 2010 side 1328. 4
(14) Jeg går da over til vår sak, og ser først på o m straffeloven § 317 andre ledd (tiltalens
post I) skal brukes i konkurrens med bestemmelsen om grovt kreditorsvik etter § 283
første ledd bokstav b, jf. andre ledd (tiltalens po st II a), for perioden etter 30. juni 2006.
Lagmannsretten besvarte dette spørsmålet benektende . Påtalemyndigheten har ikke anket.
Men Høyesterett skal uansett prøve lagmannsrettens anvendelse av § 317 andre ledd, og
kan da innenfor ankegjenstanden prøve også dette.
(15) Straffeloven § 283 første ledd bokstav b ramme r ”en skyldner som foretar en handling
som er egnet til å hindre at et formuesgode tjener til dekning for en eller flere av
fordringshaverne, dersom … skyldneren er, blir, eller står i påtakelig fare for å bli
insolvent ved handlingen, og handlingen er uforsvarlig”.
(16) Grunnlaget i tiltalens post II a er følgende:
”I perioden fra 1. oktober 2004 til august 2009 besørget han overført til sammen
kr 3.446.851 til Bs bankkonti i Nordea Bank Norge ASA, til tross for at handlingene var
uforsvarlig og at han i samme tidsrom var, ble eller sto i påtakelig fare for å bli
insolvent ved handlingen.”
(17) I lagmannsrettens dom er domfellelsen knyttet til at A ”fikk med vilje sine
næringslivskunder til å overføre midler til kontoer han visste ektefellen sto som innehaver
av og at han ved det hindret kreditorene i å ta dekning”.
(18) Straffeloven § 317 andre ledd rammer den som ”gjennom konvertering eller overføring av
formuesgoder eller på annen måte skjuler eller tilslører hvor utbyttet fra en straffbar
handling han selv har begått, befinner seg, stammer fra, hvem som har rådigheten over det,
dets bevegelser, eller rettigheter som er knyttet til det”.
(19) Grunnlaget for tiltalens post I er følgende:
”I perioden fra oktober 2006 til august 2009 besørg et han overført til sammen minst
kr 1.311.648 til Bs bankkonti i Nordea Bank Norge ASA, til tross for at pengene helt
eller delvis var utbytte fra straffbare handlinger han selv hadde begått.”
(20) Beløp og tidsperiode er mer begrenset i post I enn i post II a. Men sikringshandlingen er
den samme som primærforbrytelsen – at A ”besørget o verført” kundenes oppgjør direkte
til Bs konti. Gjerningsbeskrivelsen i primærstraffebudet dekker i faktisk henseende altså
fullt ut den handlingen som danner grunnlaget for tiltalen om selvvasking, og skyldgraden
er den samme. Dette trekker meget tungt i retning av at vi har å gjøre med ett staffbart
forhold, slik at konkurrens er utelukket.
(21) Når jeg har vært i tvil med hensyn til om straffeloven § 317 andre ledd likevel kan
anvendes i konkurrens med straffeloven § 283 første ledd bokstav b, er det fordi de to
straffebudene beskytter noe ulike interesser. Jeg legger da til grunn at straffeloven § 283 i
første rekke skal beskytte kreditorinteresser – enkeltkreditorer og kreditorfellesskapet,
jf. NOU 1999: 23 punkt 5.3. Bestemmelsen har også en side mot samfunnets behov for å
trygge kreditorposisjonen. Men tyngdepunktet ligger i kreditorenes egeninteresser i
dekning. Straffeloven § 317 har, spesielt etter endringene og utvidelsene de senere år,
utvilsomt videre samfunnsmessige siktemål, blant annet i kampen mot annen økonomisk
krimiminalitet og for å hindre misbruk av økonomisk infrastruktur. Loven, slik den lyder i
dag, er utformet på bakgrunn av FNs konvensjon mot korrupsjon som trådte i kraft fra 5
2005. Innføringen av et straffebelagt forbud mot se lvvasking ble ansett nødvendig for å
etterkomme konvensjonens krav, jf. Ot.prp. nr. 53 (2005–2006) side 20–21.
(22) Jeg er likevel blitt stående ved at det ikke er riktig å anvende straffeloven § 317 andre ledd
i konkurrens med straffeloven § 283 første ledd bok stav b i denne saken. Dette bygger på
at straffelovens selvvaskingsbestemmelse er helt generell, og derfor – i prinsippet – kan få
anvendelse ved nær sagt enhver straffbar handling som kan gi utbytte. Det vil samtidig
bare forekomme helt unntaktsvis at de interesser primærstraffebudet skal ivareta vil kunne
sies å være de samme som ved selvvaskingsbestemmelsen. Konsekvensen av å legge
avgjørende vekt på forskjellen i de beskyttede inte resser i en sak som vår, ville – så vidt
jeg kan forstå – være at det så å si alltid skal domfelles for selvvasking i idealkonkurrens
med primærstraffebudet. Som jeg var inne på innledningsvis, var ikke dette lovgivers
forutsetning. Jeg viser til det jeg allerede har referert fra forarbeidene, og da særlig det
som ble sagt i Ot.prp. nr. 53 (2005–2006) side 22 om at det ikke var meningen å dekke
befatning med utbytte ”som allerede er dekket gjennom gjerningsbeskrivelsen av
primærlovbruddet”. Jeg har med interesse merket meg Riksadvokatens rundskriv om
selvvasking 5. juli 2007, hvor det på side 3 blant annet understrekes at det for fellelse etter
andre ledd ”må … være foretatt noe i tillegg til primærforbrytelsen – en sikringshandling –
som har karakter av hvitvasking, og som det er naturlig å se som en særskilt forbrytelse,
atskilt fra primærforbrytelsen”.
(23) Når lagmannsretten kom til at straffeloven § 317 andre ledd ikke skulle anvendes i
konkurrens med § 283 første ledd bokstav b, er dett e, etter mitt syn, derfor uttrykk for en
riktig lovanvendelse.
(24) Det er i saken også spørsmål om straffeloven § 317 andre ledd kan anvendes i konkurrens
med ligningsloven § 12-1, jf. § 12-2 om skattesvik og grovt skattesvik. A er ilagt
30 prosent tilleggsskatt etter reglene i ligningsloven kapittel 10, for manglende innlevering
av selvangivelse og/eller næringsoppgave. Av hensyn til forbudet mot dobbeltforfølgning i
EMK P-7-4 er det ikke tatt ut tiltale for skattesvik etter bestemmelsene i ligningsloven
kapittel 12. Fellelse etter straffeloven § 317 andre ledd for selvvaskning av midler unndratt
fra beskatning, forutsetter imidlertid i vårt tilfelle – etter det jeg kan forstå – at skattesvik
etter ligningsloven § 12-1 anses som primærforbrytelsen. Jeg viser til at reglene om
tilleggsskatt i ligningsloven kapittel 10 etter norsk rett ikke regnes som ”straff”, og at en
handling som kvalifiserer til tilleggsskatt ikke av den grunn kan anses som ”en straffbar
handling” etter straffeloven § 317. På den annen side ser jeg ingenting i veien for å bygge
en eventuell domfellelse for selvvasking på at det foreligger skattesvik, selv om A altså
ikke er dømt for dette, men i stedet er møtt med en mildere administrativ sanksjon.
(25) Det er på det rene at manglende innberetning av inntekter utgjør et annet faktisk forhold
enn overføringen av disse inntektene til ektefellen s konti. Slik sett ligger det til rette for å
domfelle for overtredelse av § 317 andre ledd, uten at det oppstår noen form for konflikt
med EMK P-7-4. Men uavhengig av den konvensjonsrettslige adgangen til å domfelle for
selvvasking, er det også her spørmål om sikringshan dlingen etter § 317 andre ledd står på
egne ben, eller om den fanges opp av primærstraffebudet. Jeg har festet meg ved at
ligningsloven § 12-2 om grovt skattesvik i nr. 2 spesielt nevner at det har betydning for
subsumsjonen om handlingen er utført på en måte som ”i særlig grad har vanskeliggjort
oppdagelsen”. Dette kan tale for at sikringshandlingen i vår sak må anses som en
forberedelseshandling i tilknytning til primærstraffebudet, og da mest naturlig også bør
henføres under dette. Jeg nevner i denne forbindels e at lagmannsretten fant det bevist at A 6
hadde forsett om skattesvik da han sørget for at næ ringsinntektene ble overført direkte til
ektefellens konti.
(26) Forsvareren har gjort gjeldende at fellelsen etter straffeloven § 317 andre ledd uansett er
uriktig, fordi primærforbrytelsen ble foretatt etter sikringshandlingen.
(27) I § 317 første ledd om hvitvasking bruker love n det nøytrale uttrykket ”straffbar
handling”, uten at det gjøres noen tidfesting. Dett e omfatter sikringshandlinger generelt,
både de som kommer før og de som kommer etter primæ rforbrytelsen, jf. Rt. 1997
side 1637. I andre ledd om selvvasking er ordvalget et annet – her rammes
sikringshandlinger knyttet til utbytte av en straffbar handling som gjerningsmannen ”selv
har begått”. Bruken av fortidsformen ”har begått” trekker entydig i retning av at
sikringshandlinger som kommer forut for primærlovbruddet, ikke dekkes. Og den tydelige
språklige forskjellen mellom første og andre ledd, innbyr – isolert sett – til
motsetningsslutninger. Slik jeg ser dette, tilsier altså en naturlig språklig forståelse av
ordlyden i straffebudet at andre ledd bare rammer selvvaskingshandlinger som i tid
kommer etter primærforbrytelsen.
(28) Jeg kan ikke utelukke at lovgiver har sett for seg at det ikke skulle være en slik forskjell,
og at man ved ordvalget i andre ledd kun tok sikte på å utvide personkretsen i § 317. Men
spørsmålet er ikke berørt i forarbeidene, selv om m an ut fra blant annet dommen fra 1997
nok hadde en viss oppfordring til å gå inn på dette. Jeg nevner ellers at den FN-
konvensjonen som ligger til grunn for dagens lov, ikke ble tolket slik at den krever
strafflegging av forutgående sikringshandlinger også ved selvvasking, jf. Justis- og
politidepartementets høringsnotat fra september 200 5 side 22–25. Og det har da en viss
interesse at man gjennom høringen ikke hadde avdekk et noe behov for å kriminalisere
hvitvasking utover konvensjonens krav, og at man ved loven ikke tok sikte på noen større
grad av kriminalisering enn det konvensjonen krevde, jf. Ot.prp. nr. 53 (2005–2006)
side 21.
(29) Det er uansett ikke avgjørende hva lovgiver må tte ha ment, når en eventuell
lovgiverintensjon ikke har kommet tydelig til uttrykk i loven. Jeg viser til lovskravet i
Grunnloven § 96 og i EMK artikkel 7, slik dette er forstått blant annet i Rt. 2011 side 469.
Av særlig interesse er avsnitt 9 og 12 i dommen, hvor det fremheves at straffbarheten må
følge av loven, og at manglende støtte i ordlyden i kke avhjelpes ved at forholdet er klart
straffverdig, og at lovgiver utvilsomt ønsket å ram me det.
(30) Lagmannsretten har etter dette anvendt straffeloven § 317 andre ledd feil når den har
domfelt for overtredelse av denne bestemmelsen i tilknytning til skattesvik. Slik saken
står, anser jeg det som riktig å avsi frifinnede dom for denne tiltaleposten.
(31) Jeg går da over til straffutmålingen.
(32) Det skal utmåles straff for grovt kreditorsvik på 2,8 millioner kroner. Foreliggende
høyesterettspraksis knyttet til straffeloven § 283 gir nokså begrenset veiledning. Verdiene
og en illojal handlemåte står sentralt, og det kan derfor være naturlig å se noe hen til
straffenivået ved underslag, bedrageri og utroskap. Jeg viser til det som sies i NOU 1999:
23 punkt 5.11.1 om forholdet mellom forbrytelser i gjeldsforhold og de nevnte
forbrytelser. 7
(33) Jeg har funnet noe veiledning i Rt. 1994 side 1082, hvor straffen for grove underslag og
bedragerier med omkring 2,7 millioner kroner overfor den banken domfelte var ansatt i,
ble satt til fengsel i to år og seks måneder. Jeg viser videre til Rt. 1990 side 955, hvor
straffen for grovt bedrageri overfor arbeidsgiver på omkring 1,2 millioner kroner ble satt
til fengsel i ett år og seks måneder. Bedrageriene hadde i begge disse sakene pågått over
tid, som ledd i en veloverveid plan. Ved straffutmålingen ble det lagt vekt på at
domfelte hadde misbrukt en særlig tillit. Jeg viser også til Høyesteretts dom
14. februar 2012 (HR-2012-00330-A), der straffen for medvirkning til grov utroskap
mellom 1,5 og 1,9 millioner kroner ble angitt til fengsel i ett år og tre måneder.
(34) Det grove kreditorsviket i vår sak har pågått planmessig over lang tid, og gjelder verdier
av betydning. Det er skjerpende at A fortsatte å drive næringsvirksomhet for kreditorenes
regning til tross for konkurskarantene. Innslaget av tillitsbrudd er likevel mindre enn i de
to sakene fra henholdsvis 1994 og 1990 som jeg nettopp viste til. Jeg nevner også at en del
av midlene har gått med til å dekke ordinært underhold av familien. Fremgangsmåten som
ble benyttet var meget enkel, og kunne nok lett ha blitt oppdaget tidligere – for eksempel i
forbindelse med at A gikk konkurs i 2006. Jeg antar at straffen isolert sett ville ligge
omkring fengsel i ett år og seks måneder, eller i overkant av dette.
(35) A dømmes videre for trygdebedrageri med omkrin g 230 000 kroner, i perioden fra august
2009 til mai 2010. Grunnlaget for domfellelsen er at A mottok sykepenger fra NAV til
tross for at han var i arbeid og i perioder også oppholdt seg i utlandet. Isolert sett ville
straffen for trygdebedrageriet være fengsel i omkring 90 dager.
(36) Ved tingrettens dom ble A også funnet skyldig i brudd på regnskapslovgivningen. Denne
posten skal inngå ved den samlete straffutmåling. Det er ikke tale om noen
formalforgåelse. Det dreier seg om totalt fravær av regnskap for selskapet C Ltd i perioden
2007 til 2009. Det er straffskjerpende at A også tidligere er domfelt for brudd på
regnskapsloven, for perioden fra 1999 til 2006. Jeg viser til Fjordane tingretts dom 22. juni
2007, hvor straffen ble satt til betinget fengsel i 60 dager og en ubetinget bot på 5 000
kroner. Dette var en fellesstraff med den betingede del av straffen fra Fjordane tingretts
dom 25. november 2005, som også gjaldt brudd på regnskapslovgivningen.
(37) A er av lagmannsretten for alltid fradømt rett en til å drive egen næringsvirksomhet,
herunder til å være daglig leder eller inneha ledende stilling i noe selskap eller sitte i styre
i noen form for selskap, jf. straffeloven § 29 førs te ledd bokstav b. Ut fra As
alder og bakgrunn vil dette være følbart, og jeg fi nner det riktig å ta noe hensyn
til rettighetstapet ved den samlete straffutmåling, jf. Høyesteretts dom 14. februar 2012
(HR-2012-00330-A) avsnitt 56.
(38) Hensett til prinsippet i straffeloven § 62, er jeg blitt stående ved at det ikke er grunn til å
gjøre noen endring i den straff lagmannsretten har fastsatt på fengsel i ett år og åtte
måneder. Anken over straffutmålingen blir da å forkaste. 8
(39) Jeg stemmer for denne
D O M :
A frifinnes for overtredelse av straffeloven § 317 andre ledd, jf. fjerde ledd (tiltalens post
I). For øvrig forkastes anken.
(40) Kst. dommer Arnesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(41) Dommer Noer: Likeså.
(42) Dommer Skoghøy: Likeså.
(43) Justitiarius Schei: Likeså.
(44) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
A frifinnes for overtredelse av straffeloven § 317 andre ledd, jf. fjerde ledd (tiltalens post
I). For øvrig forkastes anken.
Riktig utskrift bekreftes: