HR-2006-1516-U - Rt-2006-1042

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2006-09-01
Publisert:	HR-2006-01516-U - Rt-2006-1042
Stikkord:	Sivilprosess, Rettslig interesse
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om avvisning av søksmål som følge av manglende rettslig interesse, jf. tvistemålsloven § 54.
Saksgang:	Oslo tingrett (sak nr. 06-010356TVI-OTIR/10) - Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2006-01516-U, (sak nr. 2006/1364), sivil sak, kjæremål
Parter:	Liv Johansen og Ole Johansen (advokat Marianne Albretsen) mot Staten v/Justis- og politidepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Lars Eirik Gåseide Røsås)
Forfatter:	Gussgard, Rieber-Mohn, Skoghøy
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §179, §180, §404, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Tvisteloven (2005) §1-3, §1-4, §1-5

(1) Saken gjelder spørsmål om avvisning av søksmål som følge av manglende rettslig interesse, jf. tvistemålsloven § 54.

(2) Den underliggende saken gjelder spørsmål om vedtak om å sette opp skilt med forbud mot å kjøre med vogn/sulky på Gamle Eigesvei i Egersund er gyldig. Denne veien blir benyttet av Liv og Ole Johansen som en del av adkomsten til en gård hvor de driver trening av travhester og kursvirksomhet knyttet til hester.

(3) Liv og Ole Johansen har tatt ut søksmål mot staten v/Justis- og politidepartementet ved Oslo tingrett med slik påstand:

”1. Skiltvedtak av 16. september 2005 er ugyldig/ikke bindende for Ole og Liv Johansen.

2. Skiltingen som forbyr Ole og Liv Johansens ferdsel med hest må fjernes.

3. Staten ved Justisdepartementet dømmes til å betale sakens omkostninger med den til enhver tid gjeldende morarente fra forfall til betaling skjer.”

(4) Staten påstod avvisning av punkt 2 i påstanden. Tingretten avsa 29. mai 2006 kjennelse med slik slutning:

”1. Saksøkernes påstand punkt 2 i sak nr. 06-010356TVI-OTIR/10 avvises.

2. Ole Albert Johansen og Liv Oddbjørg Johansen tilpliktes å erstatte Staten ved Justis- og politidepartementets dets omkostninger med kroner 2 000 - totusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelsen.”

(5) Avvisningen ble begrunnet med at det ”kan stilles spørsmål ved om saksøkerene har rettslig interesse i forhold til å kreve dom for at skiltet skal fjernes (punkt 2), all den tid det også nedlegges påstand om at skiltvedtaket er ugyldig (punkt 1)”. Hvis skiltvedtaket er ugyldig, ”så er heller ikke skiltets anvisninger bindende for dem”. Men uavhengig av dette fant tingretten at dersom saksøkerne skulle nå igjennom med påstandens punkt 2, ville de ”i realiteten ... få dom for at skiltvedtaket er ugyldig i forhold til alle andre”. Etter tingrettens syn er det ikke adgang til å avsi slik dom.

(6) Liv og Ole Johansen påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 14. juli 2006 avsa kjennelse med slik slutning:

”1. Tingrettens kjennelse punkt 1 stadfestes.

2. Ole og Liv Johansen betaler til staten v/Justis og politidepartementet 4.500 - firetusenfemhundre - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten og tingretten innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne kjennelsen, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.”

(7) Med enkelte utdypende bemerkninger tiltrådte lagmannsretten tingrettens begrunnelse.

(8) Liv og Ole Johansen har påkjært lagmannsrettens kjennelse, og har i hovedsak gjort gjeldende:

(9) Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning. Lagmannsretten har ikke tatt stilling til om påstanden kan avvises på grunn av manglende rettslig interesse, men synes å bygge på at det er en prosessforutsetning at retten kan avsi dom i samsvar med påstanden. Dette er feil rettsanvendelse. Samtidig er kjennelsesgrunnene uklare og ufullstendige. En avvisning må være forankret i tvistemålsloven §§ 53 og 54. Foreligger den nødvendige tilknytning, må det være et materielt spørsmål om det krav som er fremsatt, kan føre frem.

(10) Den direkte rettsvirkning av skiltvedtaket for Liv og Ole Johansen er at det overfor dem er innført et ferdselsforbud som innebærer at de verken kan bruke offentlig vei til kjøring med hest og at de heller ikke har nødvendig adkomst for å fortsatt drive sin hestevirksomhet. De har derfor en høyst aktuell og konkret rettslig interesse i både å få fastslått at den ulovlige skiltingen må opphøre, og at staten må ha plikt til å fjerne det ferdselsforbud som er innført ved oppsetting av forbudsskilt. I realiteten foreligger det et enkeltvedtak, ikke en forskrift, da det er på grunn av Johansens virksomhet at vedtak er fattet og skilt satt opp. For øvrig er det ikke noen prosessforutsetning at en dom ikke må ha virkning for andre, slik lagmannsretten synes å legge til grunn.

(11) Subsidiært har de kjærende parter påberopt at lagmannsretten ikke hadde anledning til å ilegge dem saksomkostninger for tingretten.

(12) Liv og Ole Johansen har nedlagt slik påstand:

”1. Lagmannsrettens og tingrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved tingretten.

2. Staten v/Justis- og politidepartementet dømmes til å betale Ole og Liv Johansen sakens omkostninger for tingrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr. 25.160,-, tillagt rettsgebyr for Høyesteretts kjæremålsutvalg.”

(13) Staten v/Justis- og politidepartementet har inngitt tilsvar, og har i hovedsak gjort gjeldende:

(14) Det hefter ikke feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller lovtolkning. Et skiltvedtak er en forskrift som retter seg mot og er bindende for alle som ferdes langs den aktuelle veistrekningen. Det er ikke adgang til å reise søksmål om gyldigheten til en forskrift i alminnelighet, jf. Rt-1995-1823 (burhøns III). De kjærende parters krav om at skiltet skal fjernes, er i realiteten et krav om at skiltvedtaket er ugyldig i sin alminnelighet. Den eneste virkning av at de skulle få medhold i påstandens punkt 2 i tillegg til punkt 1, er at heller ikke andre vil være bundet av skiltvedtaket. Lagmannsrettens premisser er ikke uklare, og under enhver omstendighet foreligger det ikke noen uklarhet som har virket bestemmende for avgjørelsens innhold.

(15) Når det gjelder saksomkostningene for tingrett, viser staten til lagmannsrettens begrunnelse, som staten slutter seg til.

(16) Staten v/Justis- og politidepartementet har nedlagt slik påstand:

”1. Kjæremålet forkastes.

2. Staten v/Justis- og politidepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer.”

(17) Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:

(18) Kjæremålet er et videre kjæremål, men da saken gjelder spørsmål om hva som kan bringes inn for domstolene, og lagmannsretten har avvist saken, har kjæremålsutvalget full kompetanse ved behandlingen av kjæremålet, jf. tvistemålsloven § 404 første ledd nr. 1.

(19) Kjæremålsutvalget er kommet til at kjæremålet må tas til følge.

(20) Det er etter tvistemålsloven av 1915 § 54 et vilkår for å anlegge fastsettelsessøksmål at det gjelder et krav eller rettsforhold, og at saksøkeren har rettslig interesse i å få dom overfor den aktuelle saksøkte. I rettspraksis har det blant annet vært oppstilt som vilkår for å anlegge søksmål at saken må knytte seg til et konkret faktum og gjelde nærmere avgrensede og definerte rettsspørsmål mellom bestemte rettssubjekter. På denne bakgrunn har det vært lagt til grunn at man ikke kan få dom for at en forskrift er ugyldig, se Skoghøy, Tvistemål, 2. utgave, 2001, side 293-294 med nærmere henvisninger til rettspraksis.

(21) I tvisteloven av 2005, som forventes satt i kraft fra 1. januar 2008, er søksmålsbetingelsene i tvistemålsloven av 1915 §§ 53 og 54 videreført i §§ 1-3 til 1-5. Det er imidlertid i lovforarbeidene forutsatt at det på enkelte punkter bør stilles mindre strenge krav til konkretisering av søksmålsgjenstanden. Både Tvistemålsutvalget og Justisdepartementet tar avstand fra Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelser om hvorvidt dyrevernorganisasjoner kan anlegge søksmål om gyldigheten av forskriftene om hold av verpehøner i bur, se NOU 2001: 32 Rett på sak, Bind A, side 192 og Ot. prp. nr. 51 (2004-2005) om lov om mekling og rettergang i sivile saker (tvisteloven), side 142. De fremholder at det avgjørende for søksmålsadgangen bør være om det foreligger et praktisk behov for rettslig avklaring. Dersom det foreligger et slikt behov, bør søksmål om gyldigheten av forskrifter tillates fremmet uten at bestemte rettssubjekters forhold blir trukket inn. Noe annet vil tvinge legalitetsprøvingen av forskrifter inn i uhensiktsmessige former. Under stortingsbehandlingen sluttet justiskomiteen seg til disse synspunktene. I Innst. O. nr. 110 (2004-2005), side 31 uttaler komiteen:

”Komiteen mener at søksmålsterskelen etter gjeldende rett hovedsakelig bør videreføres. Men det er etter komiteens oppfatning viktig at det likevel gis et visst rom for å senke terskelen, særlig i saker av prinsipiell betydning, blant annet i tilfeller hvor det reises søksmål mot staten om gyldigheten av en forskrift, og når en anvender generelle normer i lovgivningen på konkrete saksforhold.”

(22) De krav som stilles til rettslig interesse for anlegg av søksmål, har karakter av en rettslig standard som domstolene må tilpasse til samfunnsutviklingen, se Ot.prp. nr. 51 (2004-2005), side 363-364, jf. side 140. Selv om tvisteloven av 2005 ikke er trådt i kraft, må de synspunkter på søksmålsbetingelsene som lovgiverne har gitt uttrykk for i forarbeidene til tvisteloven, tillegges vekt ved anvendelsen av tvistemålsloven av 1915 §§ 53 og 54. På denne bakgrunn må det etter kjæremålsutvalgets oppfatning legges til grunn at den tidligere oppfatning om at det ikke kan anlegges søksmål om gyldigheten av forskrifter, ikke lenger kan opprettholdes.

(23) I det foreliggende tilfellet er det ikke bestridt at Liv og Ole Johansen kan gå til søksmål med påstand om at skiltvedtaket av 16. september 2005 er ugyldig/ikke bindende for dem (påstandens punkt 1). Det som er omstridt, er om de kan gå til søksmål med påstand om at skiltingen ”som forbyr Ole og Liv Johansens ferdsel med hest må fjernes”.

(24) Kjæremålsutvalget kan ikke se at det kan være noe til hinder for å gå til søksmål med en slik påstand. Riktignok vil saksøkernes behov for å nedlegge en egen påstand om at skiltet må fjernes, være begrenset, da dette i tilfelle vil være en nødvendig konsekvens av at skiltvedtaket kjennes ugyldig. Det er imidlertid ikke noe i vegen for at det i form av et eget punkt i påstanden blir presisert hva en dom for at forskriften er ugyldig innebærer.

(25) Både tingretten og lagmannsretten har lagt stor vekt på at en dom for at skiltingen må fjernes, ikke bare vil få konsekvenser for saksøkerne, men også for alle andre som måtte bevege seg langs Gamle Eigesvei. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning kan heller ikke dette begrunne avvisning. Saksøkerne utgjør klart en del av den personkrets som rammes av skiltvedtaket. Det saksøkerne tar sikte på å håndheve gjennom søksmålet, er deres egen rett til å ferdes langs veien. Når et søksmål gjelder saksøkerens egen rett eller plikt, kan den omstendighet at det finnes medberettigede eller medforpliktede, som utgangspunkt ikke være til hinder for å gå til søksmål, jf. Skoghøy, op.cit. side 341-342. Utvalget kan ikke se at det er noen grunn til å gjøre unntak fra dette utgangspunktet for en slik ferdselsrett som det her er tale om.

(26) Søksmålet må etter dette fremmes for tingretten også for så vidt angår påstandens punkt 2.

(27) Kjæremålet har ført frem, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven § 180 andre ledd, jf. § 172 må de kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Avgjørelsen av saksomkostningene for tingretten må derimot utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven § 179 første ledd tredje punktum. I samsvar med oppgave fra de kjærende parters prosessfullmektig fastsettes omkostningene for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg til 22 820 kroner. Av dette utgjør 12 500 kroner salær inklusive merverdiavgift og 10 320 kroner kjæremålsgebyrer.

(28) Kjennelsen er enstemmig.

S L U T N I N G:

1. Punkt 2 i den påstand som Liv og Ole Johansen har nedlagt for tingretten, fremmes for tingretten.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler staten v/Justis- og politidepartementet til Liv og Ole Johansen i fellesskap 22 820 - tjuetotusenåttehundreogtjue - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

3. Avgjørelsen av saksomkostningene for tingretten utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.