HR-2006-377-U - Rt-2006-229

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2006-03-02
Publisert:	HR-2006-00377-U - Rt-2006-229
Stikkord:	Sivilprosess, Tvistemålsloven, Saksomkostninger
Sammendrag:	Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.
Saksgang:	Sunnmøre tingrett TSUMO-2003-70792 - Frostating lagmannsrett LF-2005-54185 - Høyesterett HR-2006-00377-U, (sak nr. 2006/119), sivil sak, kjæremål
Parter:	I. A (advokat Jahn Waage Aurdal) mot B (advokat Marius Sandvig) II. B (advokat Marius Sandvig) mot A (advokat Jahn Waage Aurdal)
Forfatter:	Stang Lund, Stabel, Støle
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §179, §180, §181, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Rettshjelploven (1980) §3, §23

(1) Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

(2) A reiste sak mot B 17. oktober 2003 med krav om at hun alene skulle ha foreldreansvaret og den daglige omsorgen for deres tre barn og at B skulle ha en samværsrett fastsatt etter rettens skjønn.

(3) X tingrett avsa 25. februar 2005 dom med slik slutning:

”1. A skal ha foreldreansvaret for C, f. xx.xx.1990, f. xx.xx.1992 og E, f. xx.xx.1995 alene.

2. C, f. xx.xx.1990, D f. xx.xx.1992 og E, f. xx.xx.1995 skal bo fast hos A.

3. B skal ikke ha samvær med C, f. xx.xx.1990, D f. xx.xx.1992 og E, f. xx.xx.1995 for tiden.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.”

(4) B anket tingrettens dom til Frostating lagmannsrett for så vidt gjaldt spørsmålet om foreldreansvar. Begge parter fikk innvilget fri rettshjelp. Lagmannsretten, som ikke hadde opphevet bostedsforbeholdet etter rettshjelploven § 23 for B, avsa 30. november 2005 dom med slik slutning:

”1. A og B skal ha felles foreldreansvar for barna C, født xx.xx.1990, D, født xx.xx.1992, og E, født xx.xx.1995.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til det offentlige 43.832,50 - førtitretusenåttehundreogtrettito 50/100 - og til B 3.950 - tretusennihundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

3. Tingrettens dom domsslutningens punkt 4 stadfestes.”

(5) A anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken ble nektet fremmet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 31. januar 2006.

(6) Både A og B har påkjært lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

(7) A har anført at lagmannsretten på grunn av den klare dissensen og tvil om utfallet burde ha begrunnet hvorfor tvistemålsloven § 172 annet ledd ikke ga grunnlag for unntak fra omkostningsansvaret i denne saken. I motkjæremålet er gjort gjeldende at tilleggs- omkostningene ved at bostedsforbeholdet ikke er opphevet er henne uvedkommende. Det er urimelig at hun skal måtte betale dette. Hennes dårlige økonomi burde dessuten vært vektlagt.

Hun har nedlagt slik påstand:

”Prinsipalt

Lagmannsrettens dom, slutningen punkt 2, skal lyde: Hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten.

Subsidiært

Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling.

I begge tilfeller

I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler B til det offentlige 4.125 - firetusenetthundreogtjuefem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse med tillegg av lovens alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.”

(8) I motkjæremålet har hun nedlagt slik påstand:

”1. Motkjæremålet forkastes.

2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler B til A/det offentlige kr. 4.125 - firetusenetthundreogtjuefem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse med tillegg av lovens alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.”

(9) B har i korte trekk anført:

(10) Lagmannsretten har korrekt ikke begrunnet hvorfor unntaksregelen i tvistemålsloven § 172 annet ledd ikke får anvendelse. Det er ingenting i premissene som tyder på at retten har vært i tvil om resultatet. En henvisning til § 172 første ledd er da tilstrekkelig. Under enhver omstendighet kan det ikke være en feil som har innvirket på resultatet. Lagmannsretten har vurdert unntaksreglene, men funnet at disse ikke får anvendelse.

(11) I motkjæremålet er gjort gjeldende at omkostningsavgjørelsen er i strid med loven fordi lagmannsretten ikke har tilkjent B saksomkostninger som dekker de ekstrautgiftene han har hatt som følge av at lagmannsretten ikke opphevet bostedsforbeholdet. B nedla påstand om at omkostninger skulle tilkjennes med 55 871,50 kroner, men innga en salæroppgave på 43 832 kroner. Beløpet ikke er kommentert av lagmannsretten, hvilket kan tyde på at den har oversett dette.

(12) Det er nedlagt slik påstand:

”Prinsipalt:

Saksomkostningsavgjørelsen i Frostating lagmannsretts dom, slutningen pkt 2, endres slik: I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til det offentlige 43.832,50 -førtitretusenåttehundreogtrettito50/100-kroner og til B 12.039,50 - tolvtusenogtrettini50/100-kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen.

Subsidiært:

Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling.

I begge tilfelle:

Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen betaler A i saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg til det offentlige 4.427,50 - firetusenfirehundreogtjuesju50/100 - kroner med tillegg av merverdiavgift og lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.”

(13) Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålene gjelder lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Utvalget kan da bare prøve om avgjørelsen er i strid med loven, jf. tvistemålsloven § 181 annet ledd. Etter praksis kan utvalget herunder også prøve lagmannsrettens saksbehandling.

(14) A gjør gjeldende at lagmannsretten, slik saken lå an, pliktet å vurdere om unntaksregelen i tvistemålsloven § 172 annet ledd kom til anvendelse. Det fremgår - hevdes det - ikke av lagmannsrettens begrunnelse at dette er gjort, noe som er en saksbehandlingsfeil. Det er vist til at lagmannsrettens dom var avsagt under dissens, at tingretten kom til det motsatte resultat, og at psykologen som forklarte seg for lagmannsretten frarådde felles foreldreansvar. Lagmannsretten må derfor ha ansett saken for tvilsom, eller burde ha gjort det.

(15) Utvalget bemerker at det i utgangspunktet ikke kreves særlig begrunnelse når saks- omkostninger tilkjennes etter tvistemålsloven § 172 første ledd. Unntak kan tenkes når det fremgår at saken har fortonet seg som tvilsom, eller andre særlige grunner tilsier at unntaksregelen burde ha vært vurdert. At lagmannsrettens avgjørelse er avsagt under dissens, eller at resultatet ble annerledes i tingretten, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å kreve begrunnelse.

(16) Lagmannsrettens flertall har ikke gitt uttrykk for tvil, men uttaler at det etter bevis- bedømmelsen ikke finner sterke nok holdepunkter til at B er uskikket til å ta del i foreldreansvaret. Etter flertallets vurdering blir saksomkostninger å tilkjenne i medhold av tvistemålsloven § 180 annet ledd jf. § 172 første ledd. Samtidig uttales det at tingrettens omkostningsavgjørelse, der saksomkostninger ikke ble tilkjent, bør bli stående. Noen begrunnelse ut over dette kan etter utvalgets syn ikke kreves. At A har dårlig økonomi skjerper ikke kravet til begrunnelse, jf. Rt-1995-1408. Kjæremålet fra A må dermed forkastes.

(17) B har angrepet lagmannsrettens omkostningsavgjørelse fordi han ikke er tilkjent meromkostninger til prosessfullmektig utenfor bostedkretsen. I prosessfullmektigens omkostningsoppgave, datert 21. oktober 2005, er det krevet omkostninger i henhold til arbeidsoppgave på 43 832,00 kroner. Videre heter det:

”Beløpet som kreves dekket av motparten er kr 55 871, 50. Differansen mellom arbeids-oppgave og det som kreves av motparten er egenandelen samt utgifter til reise/opphold i anledning ankesaken. Alle beløp er inklusiv mva.”

(18) Vedlagt arbeidsoppgaven var utskrift av noe dokumentasjon for prosessfullmektigens reiseutgifter, uten at beløpene var summert. I lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse heter det om dette:

”Advokat Marius Sandvig har på vegne av sin klient, inngitt omkostningsoppgave stor 47 782,50 kroner (inkl. mva.). Omkostningene finnes nødvendige og oppgaven legges til grunn, jf. tvistemålsloven § 176.”

(19) I henhold til dette ble det offentlige tilkjent 43 832,50 kroner, og B egenandelen med 3 950 kroner. Det resterende kravet - som utgjør 8 089 kroner, er ikke nevnt. Utvalget bemerker at det at det er gitt avslag på bortfall av bostedsforbehold etter rettshjelploven § 23 ikke er til hinder for at slike ekstraomkostninger kan kreves dekket av motparten etter tvistemålslovens alminnelige regler. Dette er utgifter som ikke er omfattet av bevillingen til fri rettshjelp, og dermed heller ikke av forbudet i rettshjelploven § 3 annet ledd. Lagmannsretten har riktignok vist til tvistemålsloven § 176, men henvisningen kan, ut fra sammenhengen, ikke forstås slik at ekstraomkostningene er vurdert og avslått som unødvendige etter bestemmelsens første ledd. Utvalget finner at dette er en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse av lagmannsrettens avgjørelse på dette punkt. Den konkrete vurderingen av om omkostninger skal tilkjennes må foretas av lagmannsretten selv.

(20) A kjæremål har vært forgjeves. Hun må i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd erstatte det offentliges saksomkostninger for utvalget. Kravet i påstanden legges til grunn.

(21) Utvalget finner at saksomkostningskravet knyttet til Bs kjæremål bør utsettes til den avgjørelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven § 179 første ledd.

(22) Kjennelsen er enstemmig.

S L U T N I N G :

1. Kjæremålet fra A forkastes.

I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til det offentlige 5 539 - femtusenfemhundreogtrettini - kroner med tillegg lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.

2. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse - domsslutningen punkt 2 - oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt gjelder omkostninger tilkjent B.

Omkostningspørsmålet i forbindelse med kjæremålet fra B utsettes til den avgjørelse som avslutter saken.