HR-1997-674-K - Rt-1997-1895
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-11-20 |
| Publisert: | HR-1997-00674-K - Rt-1997-1895 (522-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Avskjæring av vitnebevis |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00674 K, jnr 355/1997 |
| Parter: | Arne Tollefsen (advokat Kjell Amundsen) mot Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Wenche Elisabeth Arntzen) Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Børre Lid) Staten v/Kulturdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Wenche Elisabeth Arntzen) |
| Forfatter: | Flock, Matningsdal, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §188, §189, §180, §204, §403a, §404 |
Saken gjelder spørsmål om avskjæring av vitner, jf tvistemålsloven §188 og §189.
Den 1 februar 1996 reiste Arne Tollefsen søksmål mot
1) staten v/Justisdepartementet,
2) UNI Storebrand Skadeforsikring AS, og mot
3) Nasjonalgalleriet, med krav om at de saksøkte in solidum ble dømt til å utbetale ham dusør etter rettens skjønn, oppad begrenset til 400 000 kroner. Arne Tollefsen anførte at han var gitt i oppdrag av politiet å bistå under etterforskningen av tyveriet av Edward Munchs maleri "Skrik" fra Nasjonalgalleriet vinteren 1994, og viste til å være i besittelse av en bekreftelse for sitt oppdrag, med en stipulert dusør, undertegnet av en representant for politiet i Oslo. Oslo Politikammer benektet imidlertid at Tollefsen hadde fått tildelt noe oppdrag. En begjæring om granskning av politikammeret på grunnlag av påstandene om engasjementet, ble henlagt etter innstilling fra SEFO.
I prosesskrift av 12 april 1996 påberopte Arne Tollefsen seg ti vitner. I prosesskrift av 22 april samme år ble ytterligere 18 vitner påberopt.
I brev av 15 mai 1997 konstaterte byretten at Tollefsens prosessfullmektig ikke hadde besvart rettens anmodning om å få en nærmere redegjørelse for hva det enkelte vitne skulle forklare seg om. Byretten besluttet at de ti første vitnene kunne føres. Ved et eventuelt ønske om å bytte ut ett eller flere av disse vitnene, var det en forutsetning at de nye vitnene kunne uttale seg om forhold som kom saken ved, jf tvistemålsloven §189.
Ved prosesskrift av 3 juni 1997 krevde Tollefsen at beslutningen skulle omgjøres. Kravet ble ikke tatt til følge, og i byrettens skriv av 9 juni 1997 ble det lagt til grunn at antallet på ti måtte gi ham en romslig mulighet for å føre de relevante vitner. Retten så det ikke som en god nok redegjørelse at vitnene skulle ha tilknytning til etterforskningen.
Tollefsen påkjærte byrettens beslutning av 9 juni 1997 om å begrense vitnene til ti personer til Borgarting lagmannsrett. Samtidig påkjærte han byrettens beslutning av 19 mars 1997, hvor hovedforhandling ble bestemt berammet, uten at Tollefsens anmodning om muntlig saksforberedelse ble tatt til følge. Kjæremotpart nr 2 var nå endret til Storebrand Skadeforsikring AS, og kjæremotpart nr 3 var nå endret til staten v/Kulturdepartementet.
Lagmannsretten avsa 8 september 1997 enstemmig kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålet mot å begrense vitneførselen forkastes.
2. For øvrig avvises kjæremålet.
3. I saksomkostninger betaler Arne Tollefsen innen to - 2 - uker - 500 - femhundre - kroner til Staten v/Justisdepartementet og 500 - femhundre - kroner til Staten v/Kulturdepartementet."
Tollefsen har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er rettet mot lagmannsretten lovanvendelse. Han har i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsretten har bygget på at Tollefsen konkret skulle ha redegjort for hvilke omstendigheter som søkes godtgjort ved de enkelte vitner. Sakens art tilsier at bevisførsel gjennom vitnene tar sikte på å sannsynligjøre at Tollefsen har hatt en slik rolle og ydet et slikt bidrag til etterforskningen og tilbakeleveringen av maleriet, at han etter det oppdrag han ble gitt av Oslo Politikammer og de alminnelige ulovfestede regler om dusørutbetaling, har krav på dusør. Det kan derfor ikke være en riktig forståelse av tvisstemålsloven §188 at en part, der temaet er på det rene, skal angi presist hvilke forhold det enkelte vitne skal forklare seg om.
For å skåne politiets arbeidsmetoder, og for å ta hensyn til rikets sikkerhet og taushetsplikten, jf tvistemålsloven §204, valgte Tollefsen å avvente motpartenes stillingtaken før han fremla noen nærmere dokumentasjon.I prosesskrift av 3 juni 1997 ble det fra Tollefsens side derfor gjennomgått hvilke hjemler for bevisavskjæring som forelå etter tvistemålsloven §189 nr 1 - 6. Tvistemålsloven §189 nr 1 er ikke anvendelig, fordi samtlige oppgitte 30 vitner må anses å "komme saken ved".
For å komme til klarhet i dette er det nødvendig å gå inn i saksforløpet. Sentralt her vil være i hvilken grad Tollefsen og/eller eventuelt andre personer har bidratt til at maleriet ble tilbakelevert. Alle de vitnene som er påberopt, har på en eller annen måte hatt tilknytning til "Skrik"saken. For Tollefsen er det imidlertid umulig å kunne svare på hva de aktuelle vitnene har å bidra med. Tollefsen har nå dog redusert vitneførselen til ca 20 personer.
Kjæremotpart nr 2 har ikke besvart spørsmål vedrørende utlovingen og utbetalingen av dusør. Det er derfor også nødvendig med vitneførsel på dette punkt.
Det må gis en konkret begrunnelse for hvorfor hver enkelt av de navngitte vitnene skal nektes ført, og herunder gis en henvisning til de aktuelle ledd i tvistemålsloven §189.
Tollefsen har nedlagt slik påstand:
"1. Oslo byretts beslutning av 15. mai 1997 smh. brev av 9. juni 1997 vedrørende begrensning av kjærende parts vitneførsel til 10 vitner, oppheves.
2. Kjærende part tillates å føre ca 20 vitner iflg. liste.
3. Kjæremotpartene dømmes in solidum til å betale til kjærende part v/prosessfullmektig i saksomkostninger i kjæremål for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg kr 5000,- - femtusen 00/00 - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelse."
Kjæremotpart nr 2, Storebrand Skadeforsikring AS, har i sitt tilsvar i det vesentlige gjort gjeldende:
Storebrand Skadeforsikring AS innga intet kjæremålstilsvar til lagmannsretten, da kjæremålet ble oppfattet å gjelde et forhold mellom saksøker og retten. Storebrand er imidlertid enig i de anførslene kjæremotpartene nr 1 og nr 3 fremførte for lagmannsretten.
Storebrand er av den oppfatning at kjæremålet må avvises, jf tvistemålsloven §403a og §404. Subsidiært hevdes at lagmannsrettens kjennelse er korrekt både i begrunnelse og resultat. Tollefsen har til nå, i en sak med 62 dokumenter, ikke engang antydet hvordan han skal ha bidratt til at maleriet ble tilbakeført.
Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
Subsidiært: Kjæremålet forkastes.
I begge tilfelle: Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger."
Kjæremotpart nr 1, staten v/Justisdepartementet, og kjæremotpart nr 3, staten v/Kulturdepartementet, har i sitt tilsvar i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsrettens avgjørelse bygger på at en beviskontroll i henhold til tvistemålsloven §189 ikke er mulig så lenge den kjærende part ikke etterkommer rettens pålegg etter tvistemålsloven §188 om å redegjøre for hvilke omstendigheter som søkes godtgjort ved de enkelte vitner. Staten kan derfor ikke se at kjennelsen bygger på en uriktig tolking av tvistemålsloven §188.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremotpart nr. 1 og 3 tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål ikke kan påkjæres i andre tilfeller enn de som er nevnt i tvistemåsloven §404 første ledd. I dette tilfelle vil kjæremålsutvalgets kompetanse være begrenset til lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling.Lagmannsretten har i kjennelsen uttalt at det ikke vil være mulig å vurdere et tilbudt bevis i forhold til tvistemålsloven §189 dersom det ikke skjer noen slik klargjøring som beskrevet i tvistemålsloven §188. Resultatet må i såfall bli at beviset nektes ført. Høyesteretts kjæremålsutvalg kan ikke se at lagmannsretten ved dette har tolket de nevnte to bestemmelser uriktig. Det vises særlig til Rt-1987-899. Den konkrete anvendelse av §188 og §189 i dette tilfelle kan kjæremålsutvalget ikke prøve.
Tollefsen har anført at retten skulle ha gitt en konkret begrunnelse for hvorfor hvert enkelt av de navngitte vitnene skulle nektes ført, med en henvisning til det aktuelle punkt i tvistemålsloven §189. Dette må oppfattes som en anførsel om manglefulle kjennelsesgrunner og dermed som et kjæremål over lagmannsrettens saksbehandling. Utvalget nøyer seg her med å bemerke at det i et tilfelle som det foreliggende må være tilstrekkelig å gi en felles begrunnelse, slik lagmannsretten har gjort.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålet har vært forgjeves. I medhold av tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes staten v/Regjeringsadvokaten og Storebrand Skadeforsikring AS saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet settes til henholdsvis 500 kroner og 700 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Arne Tollefsen til staten v/Regjeringsadvokaten 500 - femhundre - kroner og til Storebrand Skadeforsikring AS 700 - sjuhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.