Hopp til innhold

Rt-1987-899

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1987-07-10
Publisert: Rt-1987-899 (264-87)
Stikkord: Sivilprosess
Sammendrag:
Saksgang: L.nr 286 K/1987, jnr 100/1987
Parter: Karl Lindhagen mot Jørund Nås dødsbo (advokat Terje Sørensen).
Forfatter: Røstad, Holmøy, Langvand
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §188, §189, §250, §375, §373, §380


Jørund Nå eide frem til sin død 29 mai 1986 eiendommen Lille Frogner alle 10 i Oslo. Eiendommen inneholdt 12 leiligheter. Karl Lindhagen overtok i oktober/november 1982 en av leilighetene gjennom et bytte.

Det oppstod etter kort tid uoverensstemmelser mellom partene med utspring i leieforholdet, og Oslo husleierett avsa den 17 juni 1986 dom med slik domsslutning: "I sak nr. 330/84:

1. Jørund Nå's dødsbo frifinnes for Lindhagens krav i pkt. 1, 2 og 3 i hans påstand.

2. Jørund Nå's dødsbo dømmes til å utbedre eventuell taklekkasje over Lindhagens leilighet.

3. Karl Lindhagen dømmes til å betale saksomkostninger til Jørund Nå's dødsbo med kr. 17200, kronersyttentusentohundre - innen to - 2 - uker fra forkynnelsen av dommen.

I sak nr. 260/85:

1. Karl Lindhagen dømmes til å flytte fra Lille Frogner alle 10.

2. Karl Lindhagen dømmes til å betale saksomkostninger til Jørund Nå's dødsbo med kr. 6000,kronersekstusen - innen to - 2 - uker fra forkynnelsen av dommen." Karl Lindhagen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. I prosesskriv til lagmannsretten 27 oktober 1986 gjorde Karl Lindhagen gjeldende at lagmannsretten burde vurdere å oppheve husleierettens dom etter tvistemålsloven §373, alternativt etter skriftlig behandling etter tvistemålsloven §380.

Karl Lindhagen krevet også at lagmannsretten skulle avsi kjennelse for at Jørund Nås dødsbo plikter å fremlegge i original to kontrakter mellom Bernhard Larsen og Jørund Nå, datert henholdsvis 11 april 1983 og 20 april 1983.

I begjæring til Eidsivating lagmannsrett 12 januar 1987 fremhevet Karl Lindhagen at ankeforhandlingen bør deles slik at det holdes særskilt ankeforhandling om saksbehandlingen og rettsanvendelsen på den ene side og om bevisbedømmelsen på den annen side.

Han gjentok kravet om skriftlig behandling for spørsmålet om saksbehandlingsfeil og feil rettsanvendelse.

Karl Lindhagen utvidet samtidig kravet om fremleggelse av bevis til å omfatte alle leieavtaler for gården Lille Frogner alle som var inngått på og før 4 april 1983. Endelig krevet han fremlagt status over Jørund Nås dødsbo.

Lindhagen har i begjæringen av 12 januar 1987 nedlagt slik påstand: "1. Lagmannsretten vurderer om husleierettens dom kan oppheves uten ankeforhandling.

Subsidiært:

2. Særskilt ankeforhandling besluttes for saksbehandlingen og rettsanvendelsen.

Atter subsidiært:

Særskilt ankeforhandling besluttes for saksbehandlingen.

3. Ankeforhandling nevnt under nr 2 besluttes å foregå skriftlig.

4. Saksbehandlingen og rettsanvendelsen pådømmes særskilt.

5. Lagmannsretten fastsetter enkelthetene med hensyn til de grunnlag ankemotparten kan påberope seg i lagmannsretten.

6. Jørund Nå's dødsbo pålegges å utlevere - arbeidskontrakter inngått mellom Jørund Nå og Bernhard Larsen av 11. april 83 og 20. april 83 - inngåtte leiekontrakter i Lille Frogner alle 10 på og før 4. april 83. - status over Jørund Nå's dødsbo." Jørund Nås dødsbo bemerket at retten i stedet skulle innkalle til et saksforberedende møte eller sette strek for den skriftlige saksforberedelsen.

Eidsivating lagmannsrett avsa den 4 mars 1987 kjennelse med slik slutning: "Begjæringen av 12. januar 1987 tas ikke til følge." Det nærmere saksforhold fremgår av husleierettens domsgrunner.

Karl Lindhagen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør i kjæremålserklæringens punkt I gjeldende at lagmannsrettens kjennelse mangler begrunnelse, og at han har rettskrav på at bevisene blir framlagt. Han fremholder at den ankende part i saksforberedelsesfasen selv avgjør hva som har betydning som bevis og som opplyser saken. Det er ytterst betenkelig at retten avskjærer dokumentbevis som retten ikke har kunnskap om.

I kjæremålserklæringens punkt II gjøres gjeldende at lagmannsretten skal så snart det er anledning til det ta stilling til spørsmålet om å oppheve husleierettens dom ex officio. Det er derfor feil at den kjærende parts begjæring om dette ikke er blitt behandlet.

I kjæremålserklæringens punkt III hevdes at husleieretten har gått utenfor motpartens grunnlag ved at det er forskjell mellom de grunnlag motparten har fremsatt i stevningen og de grunnlag husleieretten har oppgitt i sin dom. Den kjærende part begjærte derfor lagmannsrettens medvirkning til å få nøyaktig oppgitt hvilke faktiske grunnlag motparten påberopte seg for lagmannsretten og hvilken virkning disse fakta skulle ha. Det er saksbehandlingsfeil når lagmannsretten ikke har tatt stilling til denne begjæringen.

I kjæremålserklæringens punkt IV hevdes at det er feil at lagmannsretten ikke har avklart de formelle spørsmål om hvem som kan representere Jørund Nås dødsbo.

Den kjærende part har nedlagt slik påstand: "1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.

2. Motparten pålegges å utlevere bevis.

3. Saksforberedelsen anses ikke avsluttet før lagmannsretten har avgjort spørsmålene i pkt.II, III og IV.

4. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg." Kjæremålsmotparten, Jørund Nås dødsbo, har tatt til motmæle og blant annet vist til at det ikke finnes noen prosessuelle krav til hvor utførlig en kjennelse skal begrunnes.

Tvistemålsloven §250 må ses i sammenheng med at domstolen etter samme lovs §189 har rett til å begrense bevisføringen. Lagmannsretten må ha vurdert det slik at de provoserte bevis ikke har noen betydning for saken.

Lagmannsretten har tatt stilling til kravet om ex officio avgjørelse ved sin bemerkning om at "Alle sider ved saken blir å behandle under ankeforhandlingen."

Subsidiært er det vist til at den angjeldende legeerklæring ikke er av en slik art at den rammes av tvistemålsloven §197, og atter subsidiært at den ikke har hatt noen betydning for sakens utfall.

Lagmannsretten hadde ingen oppfordring til å ta standpunkt til partsforholdet i og med at den kjærende part ikke hadde nedlagt noen påstand på dette punkt.

Kjæremålsmotparten har meddelt at han vil fremsette sitt saksomkostningskrav overfor lagmannsretten under hovedforhandlingen, og har for kjæremålsutvalget nedlagt slik påstand: "1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes." Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Kjæremålet er blant annet rettet mot lagmannsrettens avgjørelse om ikke å pålegge motparten å fremlegge visse dokumenter som begjært av den kjærende part. Spørsmålet om det her er grunnlag for å nekte fremleggelse av bevis, må vurderes på grunnlag av tvistemålsloven §250, jfr. også §189. Etter §189 kan retten nekte å la et bevis bli tilveiebragt eller ført blant annet når det ikke kommer saken ved, når det angår omstendigheter som er vitterlige, erkjent, eller fullt bevist, eller når det åpenbart ikke har noen beviskraft. Den kjærende parts krav om fremleggelse må anses meget omfattende på bakgrunn av hva saken gjelder. Den kjærende part har heller ikke presisert hvilke omstendigheter han vil godtgjøre ved de dokumenter det er tale om. Se i denne forbindelse tvistemålsloven §188 første ledd. Utvalget finner etter dette at det ikke er grunnlag for å oppheve lagmannsrettens kjennelse.

Den kjærende part har videre nedlagt påstand om at saksforberedelsen ikke skal anses avsluttet før lagmannsretten har tatt standpunkt til visse spørsmål som er behandlet i kjæremålserklæringen.

I lagmannsrettens begrunnelse er uttalt at "saksforberedelsen anses avsluttet, og saken legges til berammelse." Det fremgår videre at lagmannsretten ikke har villet etterkomme den kjærende parts begjæring om at visse sider av saken skal behandles særskilt.

Utvalget vil i denne forbindelse peke på at det hører under den dommer som leder saksforberedelsen, å ta standpunkt til når ankeforberedelsen må anses avsluttet slik at ankeforhandling kan berammes, jfr tvistemålsloven §375. Den forberedende dommer må i denne forbindelse også ta standpunkt til even tuelle spørsmål om en særskilt behandling for deler av saken. Den forberedene dommers vurdering av de spørsmål som her er nevnt, kan ikke angripes ved kjæremål.

Lagmannsrettens kjennelse vil etter dette bli å stadfeste. Motparten har ikke påstått saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Kjennelsen er enstemmig.

SLUTNING:

Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.