HR-2011-1598-A - Rt-2011-1104
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2011-08-24 |
| Publisert: | HR-2011-01598-A - Rt-2011-1104 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder domfellelse for drap og grovt ran etter at en kvinne ble drept idet hun ble slengt av et bilpanser i fart under et forsøk på å hindre tyveri av bilen. Hovedspørsmålet er om den nedre grense for kravet t il forsett for drapshandlingen er overskredet. |
| Saksgang: | HR-2011-01598-A, (sak nr. 2011/712), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Runar Torgersen) |
| Forfatter: | Stabel, Bull, Endresen |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 233, affeloven § 233, straffeloven § 268, straffeloven § 260, straffeloven § 257, vegtrafikkloven § 31, straffeloven § 62, straffeloven § 267 |
NORGES HØYESTERETT
Den 24. august 2011 avsa Høyesterett dom i
HR-2011-01598-A, (sak nr. 2011/712), straffesak, anke over dom,
A (advokat John Christian Elden)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Runar Torgersen)
G I V N I N G :
(1) Dommer Stabel: Saken gjelder domfellelse for drap og grovt ran etter at en kvinne ble
drept idet hun ble slengt av et bilpanser i fart under et forsøk på å hindre tyveri av bilen.
Hovedspørsmålet er om den nedre grense for kravet t il forsett for drapshandlingen er
overskredet.
(2) A ble 20. desember 2010 tiltalt for overtredelse av straffeloven § 233 første og annet ledd,
§ 268 annet ledd jf. § 267 første ledd, kjøring i p åvirket tilstand samt ulike tyverier.
(3) Ved Glåmdal tingretts dom 26. januar 2011 ble han dømt til fengsel i 13 år. Dommen
hadde for straffekravet slik domsslutning:
”A, født 19.06.1986, dømmes for overtredelse av str affeloven § 233 første ledd,
straffeloven § 268 annet ledd jf § 267 første ledd, straffeloven § 260 første ledd jf tredje
ledd, straffeloven § 257 jf § 258, straffeloven § 257 og vegtrafikkloven § 31 første til
tredje ledd jf § 22 første ledd, alt sammenholdt me d straffeloven § 62 første ledd, § 63
annet ledd og § 61 til fengsel i 13 – tretten – år. Til fradrag i straffen går 116 –
etthundreogseksten – dager for utholdt varetekt.” 2
(4) A ble også fradømt føreretten for alltid, og dø mt til å betale oppreisningserstatning til
avdødes samboer og barn. Tingretten fant ikke grunn lag for å domfelle etter
straffskjerpelsesregelen i § 233 annet ledd om drap forøvet for å lette eller skjule en annen
forbrytelse eller unndra seg straffen.
(5) A anket til lagmannsretten over bevisbedømmelse n under skyldspørsmålet for
tiltalepostene som gjaldt forsettlig drap og grovt ran. Påtalemyndigheten anket over
bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for drap, fo rdi de mente det også skulle vært
domfellelse etter straffeloven § 233 annet ledd.
(6) Eidsivating lagmannsrett kom til samme resultat som tingretten, men slik at den domfelte
også ble dømt etter § 233 annet ledd. Dommen er avs agt 1. april 2011 og har slik
domsslutning:
”A, født 19. juni 1986, dømmes for overtredelse av straffeloven § 233 første og annet
ledd og straffeloven § 268 annet ledd, jf. § 267 fø rste ledd. Straffen for dette og de
forholdene som ble rettskraftig avgjort ved Glåmdal tingretts dom av 26. januar 2011
settes til fengsel i 13 – tretten år, jf. straffeloven § 62 første ledd og § 63 annet ledd.
Varetektsfradraget utgjør 181 – etthundreogåttien – dager.”
(7) A anket til Høyesterett over lovanvendelsen und er skyldspørsmålet, saksbehandlingen og
straffutmålingen. Høyesteretts ankeutvalg tillot an ken fremmet for så vidt gjelder
lovanvendelsen under skyldspørsmålet og straffutmål ingen.
(8) Jeg er kommet til at anken ikke fører frem.
(9) A har for det første gjort gjeldende at det ikk e er grunnlag for domfellelse for forsettlig
drap. Så vel rettens leders rettsbelæring som lagmannsrettens straffutmålingspremisser
viser at lagretten etter all sannsynlighet har stilt for små krav til forsett. Det anføres at det
er uholdbart å konstatere forsett på grunnlag av en ”sløret” eller ”halvklar” oppfatning om
sannsynlighetsovervekt for dødsfølge.
(10) Lagmannsretten har beskrevet hendingsforløpet slik:
”Det hele begynte med at tiltalte ble oppmerksom på en Audi som sto og gikk på
tomgang mens eieren ventet i kø ved en minibank nes ten nederst i ----gata i X. Bilen sto
med fronten nedover, på høyre side av vegen i retni ng mot brua. Bilen hadde mye
utstyr, og tiltalte bestemte seg for å ta den. Tiltaltes hensikt var å kjøre av gårde med
bilen, demontere noe av utstyret og å selge det eller bytte det bort mot narkotika. Dette
har tiltalte selv forklart i retten.
Idet tiltalte satte seg inn i bilen, ble bileieren, B, oppmerksom på at noen holdt på å
stjele bilen hennes. Hun forsøkte å rive opp døra p å førersiden, men tiltalte hadde
rukket å låse den, så hun fikk den ikke opp. For å hindre tiltalte i å kjøre av gårde, satte
hun seg i stedet opp på panseret og hamret på frontruta.
Men tiltalte lot seg ikke stoppe. Først kjørte han noen meter fram. Deretter rygget han
raskt i en usving ut i gata slik at bilen ble stående i motsatt kjørefelt med fronten
oppover mot festningen. Etter en kort stans satte han bilen i gir forover og kjørte i stor
fart oppover ----gata mens bileieren lå på magen på panseret og klamret seg fast til den
bakre kanten av dette. Dette er i samsvar med forklaringene fra en rekke vitner som
observerte hendelsen, enten fra fortauet eller fra biler i området ved minibanken og et
stykke oppover ----gata. Hva som ligger i ’stor fart’ lar seg ikke angi ved tall.
Lagmannsretten legger til grunn at tiltalte aksellererte kraftig, slik at det i seg selv vakte 3
oppsikt. Det kom svart røyk fra bilen, antagelig eksos. I lys av omstendighetene –
kjøringen skjedde en lørdag formiddag, det var stor trafikk og mye folk ute – mener
lagmannsretten at kjøringen framtrer som svært aggr essiv.
Snaut 600 meter fra der kjøringen startet, gjør -- --gata en sving til høyre. Omtrent midt
i svingen er det et kryss hvor -------veg tar av til venstre sett i bilens kjøreretning.
Nedenfor og ovenfor avkjøringen er det trafikkøyer midt i ----gata. Disse er markert
med gule og svarte skilt (’hindermarkeringer’) i begge ender.
Tiltalte kjørte i stor fart gjennom høyresvingen. V ed inngangen til svingen klarte ikke
bileieren å holde seg fast lenger. Hun mistet taket og fortsatte rett fram gjennom lufta,
slik at hun traff det første hindermarkeringsskilte t på den øverste trafikkøya med stor
kraft. Tiltalte klarte så vidt svingen uten å treffe den øverste trafikkøya og fortsatte
ferden oppover … .
Skadene på bileierens kropp viser at hun traff den skarpe kanten av skiltet med
kroppens høyre skulderparti. Høyre krageben, skulde rbladet og de 10 øverste ribbeina
ble brukket, armpulsåren ble skåret over og lungefunksjonen på høyre side gikk tapt.
Selv om det var folk på stedet og ambulansen kom raskt, døde hun i løpet av kort tid,
sannsynligvis på grunn av forblødning.”
(11) Det fremgår videre at bilens hastighet da bileieren mistet taket, var betydelig over normal
kjørehastighet på stedet. Skadene hun fikk da hun t raff skiltet tilsvarte et fall i en fart på
50–60 km/t, slik at bilen må ha kjørt i overkant av dette.
(12) Om kravet til forsett uttalte rettens leder i den protokollerte rettsbelæringen:
”Skyldkravet i vår sak er forsett. Der er altså ikke noe vilkår for å finne tiltalte skyldig,
at han hadde til hensikt å drepe B. Så mye ’skyld’ kreves ikke. På den annen side er det
ikke nok at han opptrådte grovt uaktsomt. Det kreves noe mer enn det.
Vanligvis pleier man å si at tiltalte har opptrådt forsettlig i forhold til
drapsbestemmelsen hvis ha holdt det for overveiende sannsynlig at offeret kom til å bli
drept. Overveidende sannsynlig – det betyr akkurat det: mer sannsynlig enn det
motsatte.
Det normale bevistemaet er altså om tiltalte holdt det for overveiende sannsynlig – mest
sannsynlig – at offeret kom til å bli drept.
Dette er kinkig bevistema. Som det ble sagt i prosedyrene: Man kan ikke gå inn i hodet
til en tiltalt og finne ut direkte hva han har tenkt. Vi er henvist til å trekke slutninger om
det ut fra hva vi vet om det ytre hendelsesforløpet . Det er altså tale om en
bevisbedømmelse som til en viss grad får preg av vu rdering.
Likevel gjelder det samme strenge beviskravet her som ellers i strafferetten. For å kunne
dømme, må man være sikker; så sikker som det i prak sis er mulig å være ut fra det som
skal bevises. Sagt på en annen måte; Rimelig tvil skal komme tiltalte til gode.”
(13) Spørsmålet om hva som regnes som rimelig tvil, illustreres så med følgende eksempel:
”Drap skjer ofte i affekt. For eksempel i forbindelse med en krangel, som kommer ut av
kontroll. Underveis tar den ene fatt i noe tungt og hardt som han dunker i hodet på den
andre; en øks eller lysestake eller ildrake – det s om er for hånden. Hvis den som får
øksa i hodet dør, skal det mye til å bli frifunnet for drap på grunn av tvil om forsettet.
Det gjelder selv om det realistisk sett antagelig er all grunn til å tvile på at
gjerningsmannen tenkte noe klart om konsekvensene før han slo. Men det er ikke noe
krav. Etter rettspraksis er det tilstrekkelig hvis man kan legge til grunn at tiltalte har
hatt en slags sløret forestilling om konsekvensene. I økse-eksempelet vil det som regel 4
ikke være rimelig tvil om det – rett og slett fordi handlingen tilsier at gjerningsmannen
– affekt og angst inkludert – nødvendigvis i hvert fall må ha hatt en sløret forestilling
om at offeret som får øksa i hodet mest sannsynlig vil dø.”
(14) Oppsummeringsvis sa rettens leder:
”Bevis for forsett er ført hvis man – etter å ha vu rdert alle bevisene i sammenheng – kan
si til seg selv: ’Når tiltalte har gjort sånn og sånn, i den og den situasjonen, må han
nødvendigvis ha hatt i hvert fall en vag forestilling om at offeret mest sannsynlig ville
omkomme.’
Omvendt er beviset ikke ført hvis man, etter en samvittighetsfull vurdering av bevisene
må si til seg selv følgende: ’Selv om tiltalte har gjort sånn og sånn, i den og den
situasjonen, kan jeg fortsatt ikke trygt se bort fra muligheten av at han ikke engang
hadde en sløret forestilling om at offeret mest san nsynlig ville omkomme.”
(15) At tiltalte skal bedømmes som om han var edru, ble omtalt slik:
”I vår sak, hvor vi vet at tiltalte var påvirket av amfetamin og diverse annet, betyr det
at dere må ta stilling til følgende:
Ville tiltalte, om han hadde vært edru under kjøret uren oppover ----gata med B på
panseret, forstått at turen mest sannsynlig kom til å ende med at B ble drept?
Med ’forstått’ mener jeg her ’i hvert fall hatt en sløret eller vag forestilling’, slik jeg
forklarte i forbindelse med økse-eksempelet ovenfor . Dette er det bevisspørsmålet dere
skal ta stiling til:
Ville tiltalte, om han hadde vært edru under kjøret uren oppover ----gata med B på
panseret, forstått at turen mest sannsynlig kom til å ende med at B ble drept?”
(16) Om bevisvurderingen sa rettens leder blant annet:
”For ordens skyld presiserer jeg at det selvsagt ikke er noe vilkår at tiltalte hadde noen
forestilling om hvordan fornærmede kom til å bli drept. Han behøver ikke engang ha
hatt en vag forestilling om det fatale skiltet. I praksis kan det ha vært mange muligheter
underveis for at hun skulle falle av og bli drept. Det er nok at han – mer eller mindre
klart – var seg bevisst at disse samlet innebar at B mest sannsynlig ville bli drept.
De av dere som er sikre – så sikre som det i praksis er mulig å være – på at tiltalte, om
han hadde vært edru, hadde ”forstått” at kjøringen mest sannsynlig ville føre til at B ble
drept, dere må svare ja på spørsmål 1.
De av dere, som etter en samlet og samvittighetsfull vurdering av bevisene, finner at det
er mer enn en teoretisk mulighet for at tiltalte ikke engang ville hatt en vag forestilling
om dette, må svare nei.”
(17) I straffutmålingspremissene konkluderer den samlede lagmannsrett deretter slik:
”Lagrettens kjennelse innebærer at tiltalte under kjøringen med bileieren på panseret
hadde forsett med hensyn til dødsfølgen. Ut fra det ytre hendelsesforløpet som er
beskrevet ovenfor, ut fra tiltaltes forklaring om hva han tenkte der og da, og ut fra det
faktum at tiltalte var påvirket av amfetamin og andre stoffer, legger lagmannsretten til
grunn at tiltalte neppe hadde noen klar oppfatning om at bileieren mest sannsynlig ville
bli drept. Det er derimot tale om et forsett i nedre område av forsettsbegrepet,
grensende mot ekstremt grov uaktsomhet. Ved straffutmålingen legger lagmannsretten
dette til grunn.” 5
(18) Rettsbelæringen og straffutmålingspremissene viser at det her er bygget på
sannsynlighetsforsett. Bedømt som edru er det lagt til grunn at tiltalte ville innsett at
dødsfølge var mest sannsynlig, men slik at det ikke er krevet noen helt klar tanke om
dette. Blant annet kan en stresset og opphisset situasjon være til hinder for en slik klar
vurdering. En sløret – noe uklar – oppfatning om sa nnsynlighetsovervekt for dødsfølge vil
være tilstrekkelig. Dette er etter mitt syn en riktig rettsoppfatning.
(19) Jeg viser her til forarbeidene til ny straffelov, Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), der det i
spesialmotivene til § 23, som er ment å gjenspeile gjeldende rett, heter på side 426:
”Lovbryteren handler ofte raskt, uten å ha noen klar bevissthet om alle elementer i
gjerningsbeskrivelsen. Det er ikke nødvendigvis til hinder for at kravet om forsett er
oppfylt. Forsett omfatter også det halvklare, sløre de forsett, se delutredning V side 119
med videre henvisning til Andenæs, Alminnelig strafferett (1. utg. 1956) side 212. Særlig
når lovbryteren ikke tilstår, vil forsettsvurderingen ofte måtte skje på grunnlag av ytre
omstendigheter, vitneprov og alminnelige erfaringssetninger. Men rimelig tvil må her
som ellers komme lovbryteren til gode.”
(20) Anken over lovanvendelsen på dette punkt kan etter dette ikke føre frem.
(21) Det neste spørsmålet er anvendelsen av straffe loven § 233 annet ledd første punktum.
Bestemmelsen øker strafferammen for drap blant anne t hvis den skyldige har utført drapet
for å lette eller skjule en annen forbrytelse eller unndra seg straffen for en slik. A har gjort
gjeldende at uttrykket ”for at lette eller skjule …” innebærer et skjerpet forsettskrav –
krav om hensikt – også når det gjelder selve drapshandlingen.
(22) Jeg kan ikke se at det er grunnlag for en slik forståelse. Ordlyden gir i seg selv uttrykk for
det motsatte, ved at ”den skyldige” peker tilbake på den som allerede er funnet skyldig i
drap etter første ledd. Spørsmålet er ikke direkte berørt i rettspraksis eller litteratur, noe
som kan skyldes at løsningen anses opplagt. Dette t ilsies også av at de reelle hensyn som
ligger til grunn for straffskjerping i slike situasjoner, inntrer uavhengig av forsettstypen
ved drapet. Rettens leder har i rettsbelæringen gitt uttrykk for at bestemmelsen krever at
kjøringen med B på panseret skjedde med hensikt å l ette biltyveriet, eventuelt unndra seg
straff, men ikke at hensikten også var å drepe henne. Dette er korrekt rettsanvendelse, og
anken kan ikke føre frem på dette punkt.
(23) Det neste jeg må ta standpunkt til, er om det var riktig å dømme etter ransbestemmelsen i
straffeloven § 267 jf. § 268. Forsvareren har gjort gjeldende at A allerede hadde
bemektiget seg gjenstanden – bilen – da B kløv opp på panseret og han kjørte av gårde
med henne. Det var, slik han ser det, snakk om et fullbyrdet tyveri, etterfulgt av en
voldshandling.
(24) Ut fra det faktum jeg har gjort rede for innledningsvis, og som på dette punkt ikke er
omstridt, hadde A satt seg inn i bilen, og låst dør en, før B satte seg opp på panseret. Først
da satte han i gang med å kjøre. Jeg er enig med ak tor i at før tiltalte i det hele har fått satt
bilen i bevegelse, er det vanskelig å si at han har ”borttatt” den, jf. kravet om dette i
straffeloven § 257. I denne sammenheng er det også naturlig å se hen til at et
bilbrukstyveri ikke er fullbyrdet før bilen overhod et er satt i bevegelse. Det er i denne
sammenheng naturlig å fortolke ”borttar” i straffeloven § 257 i samsvar med ”tar” i
straffeloven § 260. Jeg tilføyer at uansett er bort tagelsen og volden her skjedd i slik
sammenheng at det også strafferettslig må ses som sider ved samme forbrytelse, 6
jf. Rt. 1976 side 245. Det var derfor ikke uriktig å domfelle for ran, og anken kan heller
ikke her føre frem.
(25) Avslutningsvis ser jeg på anken over straffutmålingen. Drapshandlingen er resultat av
usedvanlig hensynsløs kjøring, forøvet overfor en h jelpeløs person. Saken har i så måte
likheter med Rt. 1999 side 220, der straffen ble satt til fengsel i 12 år, selv om den direkte
brutaliteten var større der. I den saken ble det i straffereduserende retning lagt vekt på at
domfeltes skyld ble ansett å ligge i nedre område av forsettsbegrepet.
(26) Dagens straffenivå er høyere. Normalstraffen f or drap skal ikke settes under fengsel i
12 år, jf. Prop. 97. L (2009–2010) punkt 6.5.2. Ved domfellelser etter § 233 første og
annet ledd skal straffen økes tilsvarende. Både tin gretten og lagmannsretten satte straffen
til fengsel i 13 år. Ut fra det jeg her har vist til, kan jeg ikke se at dette er for strengt.
(27) Aktor for Høyesterett har lagt ned påstand om at straffen bør settes til fengsel i 14 år.
Domfeltes forsett lå i det lavere sjikt, grensende ned mot grov uaktsomhet, og jeg finner
at den utmålte straff er tilstrekkelig. Anken over straffutmålingen blir etter dette å
forkaste.
(28) Jeg stemmer for denne
D O M :
Anken forkastes.
(29) Dommer Bull: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(30) Dommer Endresen: Likeså.
(31) Dommer Gjølstad: Likeså.
(32) Justitiarius Schei: Likeså.
(33) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Anken forkastes.
Riktig utskrift bekreftes: