LG-1995-469

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-10-02
Publisert:	LG-1995-00469
Stikkord:	(Sola Havn-saken), Arbeidsforhold, Boikott
Sammendrag:	Saken gjelder lovligheten av boikott.
Saksgang:	Jæren herredsrett Nr. 95-00026 - Gulating lagmannsrett LG-1995-00469 A - Høyesterett HR-1997-11 A, nr 382/1995
Parter:	ANKENDE PART: Norsk Transportarbeiderforbund v/leder Walter Kolstad (Prosessfullmektig: Advokat Karl Nandrup Dahl, Oslo). MOTPART: 1. Sola Havn AS v/styrets formann Ola Wølstad-Knudsen 2. Stavanger Havnelager AS v/styrets formann Egil Eik (Prosessfullmektig: H.r.advokat Johan Chr. Bull, Stavanger).
Forfatter:	Lagdommer Skaar, Tilkalt byrettsdommer Heinfjell, Ekstraord. lagdommer Hordnes
Lovhenvisninger:	Boikottloven (1947) §2, Domstolloven (1915) §51a, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Trustloven (1926), Sysselsettingsloven (1947) §27, §1, Boikottloven (1947), Konkurranseloven (1993) §1-3, Konkurranseloven (1993)

Saken gjelder lovligheten av boikott.

Tariffsystemet i norske havner er av gammel dato. Allerede i 1896 stiftet havnearbeiderne Norsk Transportarbeiderforbund og fikk på den måten i stand tariffavtale.

Utgangspunktet var at havnearbeiderne fungerte som løsarbeidere med liten sikkerhet for både arbeid og lønn. De ble engasjert for enkeltoppdrag med stadig skiftende oppdragsgivere. De hadde således ikke noen bestemt arbeidsgiver å forholde seg til, noe som gjorde arbeidssituasjonen både vanskelig og spesiell. For å bøte på dette ble det tidlig inntatt en klausul i tariffavtalene som sikret havnearbeiderne fortrinnsrett til losse- og lastearbeidet. Fremover til begynnelsen av 1970-tallet bygde avtalene på et akkordsystem. Havnearbeiderne ble til vanlig organisert i såkalte gjenger og fikk betaling pr. tonn, eventuelt pr. enhet.

På 1960-tallet ble det mer og mer vanlig å benytte containere til godstransport. Dette, sammen med moderne kranutstyr, trucker osv. medførte en omfattende strukturendring av havnearbeidet. Selv om godsmengden økte ble antallet havnearbeidere betydelig redusert. Som illustrasjon kan nevnes at de siste 20-30 årene har antallet havnearbeidere i Oslo blitt redusert fra ca 1000 til ca 60 og i Stavanger fra ca 90 til ca 15.

Strukturendringene medførte også at lønnssystemet ble endret ved etablering av et fast lønnssystem. Det skjedde ved at Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Havne- og terminaloperatørenes landsforening (HTL) på den ene side og Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Norsk Transportarbeiderforbund (NTF) på den annen side, inngikk en rammeavtale om fastlønnssystem for losse- og lastearbeidere. Den første rammeavtalen ble inngått på begynnelsen av 1970-tallet. Senere har avtalen blitt reforhandlet flere ganger, sist i november 1994. Rammeavtalen som da ble inngått utløper den 31. mars 1996. Denne avtalen gjelder for tilsammen 15 havner, herunder alle de største byene i landet. I en del andre byer gjelder den såkalte Nord-Norge-avtalen, respektive Sør-Norgeavtalen. I en rekke mindre havner, og havner med bare en terminaloperatør, gjelder den såkalte havnetariffen. Samlet sett er havnearbeidet avtaleregulert i ca 55 havner spredt over hele landet.

I rammeavtalen er havnearbeidernes fortrinnsrett nedfelt i avtalens §2 nr. 1 som har slik ordlyd:

"1. For fartøyer på 50 tonn dw. og derover som går fra norsk havn - utenlandsk havn eller omvendt, skal losseog lastearbeidet utføres av losse- og lastearbeidere.

Unntatt er all lossing og lasting ved bedriftens egne anlegg hvor bedriftens egne folk anvendes til lossing eller lasting. Bestemmelsen gjelder heller ikke skip i utenriks fart som på en del av sin reise også utfører kystfart, idet den nåværende praksis opprettholdes."

I §3 har rammeavtalen bestemmelser om at det skal etableres en personalkomite med tre representanter fra hver av partene og et administrasjonsorgan med et styre bestående av to arbeidstakerrepresentanter og tre representanter fra arbeidsgiverne. Losse- og lastearbeiderne blir tilsatt ved administrasjonsorganet og administreres derfra. Administrasjonsorganet benevnes vanligvis losse- og lastekontoret. For øvrig inneholder rammeavtalen bestemmelser om lønn, arbeidstid, pensjon m.v.

Rammeavtalen forutsetter at administrasjonsorganet drives på selvkostbasis. Havnearbeiderne garanteres en fast minstelønn som utbetales av administrasjonsorganet. Administrasjonsorganets driftsutgifter dekkes av brukerne som faktureres for bruken av havnearbeiderne etter en fastsatt pris.

Losse- og lastekontorene har fått varig dispensasjon fra forbudet i sysselsettingsloven §27 mot utleie av arbeidskraft.

Rammeavtalen er bl.a. gjort gjeldende for Stavanger. Havnearbeiderne der er tilsatt ved losse- og lastekontoret i Stavanger som igjen er tilknyttet HTL. HTL har en lokalforening i Stavanger med tre ekspeditørfirmaer som medlemmer, nemlig Svithun Shipping AS, Sigvald Bergesen AS og Nor-Cargo Stavangerske AS. Disse tre ekspeditørene står for ca 60 % av omsetningen ved losse- og lastekontoret. Noen firmaer har tilknytningsavtale med losse- og lastekontoret. I tillegg selger losse- og lastekontoret tjenester til en rekke firmaer uten noen formell tilknytning. Et av disse firmaene er Stavanger Havnelager AS, jfr. nedenfor.

I

Risavika ved Tananger har Sola kommune bygget et havneanlegg med en kailinje på ca 100 meter. Anlegget benevnes Sola Havn. Det var klart til bruk i begynnelsen av 1995.

For å drive Sola Havn er det stiftet et selskap som heter Sola Havn AS. Selskapets aksjekapital er på 15 millioner kroner, fordelt på ca 40 aksjonærer. Stavanger Havnelager AS og NorCargo Stavangerske AS har tegnet aksjer for kr 500000,- hver. I følge selskapets vedtekter §3 er formålet ".....å drive offentlig havneanlegg i Risavika". Hvordan virksomheten skal drives er nærmere presisert i selskapets vedtekter §4.

Stavanger Havnelager AS ble etablert i 1994 med formål å drive mellomlagring av gods m.v. Selskapet har i dag 22 ansatte. Av disse er 6-7 terminalarbeidere som utfører losse- og lastearbeid. 2 ansatte er organisert i NTF. I 1994 betjente selskapet 324 båtanløp. Losse- og lastearbeidet utgjør ca 10 % av selskapets omsetning, resten er lagerleie m.v. Selskapet baserer seg på egne ansatte til å utføre losse- og lastearbeidet, men har supplert med innleid hjelp fra losse- og lastekontoret i Stavanger.

Stavanger Havnelager AS har etablert en egen avdeling i Sola Havn. Selskapet leier der ca 5500 m2 lager pluss uteareal. Avdelingen benyttes i hovedsak til å betjene en nyetablert linjetrafikk i samarbeid med et skotsk selskap.

I brev av 29. september 1994 til Sola Havn AS, fremsatte NTF krav om tariffavtale. Rammeavtalen fulgte vedlagt som NTF's forslag. Sola Havn AS aksepterte ikke forslaget.

I brev av 10. november 1994 fremmet NTF et tilsvarende krav og med samme forslag overfor Stavanger Havnelager AS. Også dette kravet ble avslått.

Den 14. desember 1994 ble det, etter krav fra NTF, gjennomført mekling hos kretsmeklingsmannen for Vestlandet. Begge kravene om tariffavtale ble behandlet. Meklingen var forgjeves.

Den 15. desember 1994 sendte NTF slikt likelydende brev til både Sola Havn AS og Stavanger Havnelager AS:

"OVERENSKOMSTFORHOLD - VARSEL OM BLOKADE

Det vises til møte hos Kretsmeklingsmannen for Vestlandets krets den 14. ds. i forbindelse med vårt krav om opprettelse av overenskomst for losse- og lastearbeidere.

Da mekling ikke førte fram til enighet om opprettelse av tariffavtale, varsler vi Dem herved om at skipsanløp ved Sola Havn A/S vil bli blokkert fra og med mandag 2. januar 1995

Bruk av kampmidler er godkjent av Landsorganisasjonen i Norge.

Norske sjømannsorganisasjoner, Nordisk Transportarbeiderføderasjon og den Internasjonale Transportarbeidsføderasjonen er informert om blokaden.

Dette til Deres orientering."

Samme dag sendte NTF et likelydende brev til Nordisk Transportarbeiderføderasjon, ITF (International Transport Workers' Federation), Norsk Sjømannsforbund, Norsk Styrmannsforening og NOPEF (Norsk Olje- og Petrokjemisk Forbund). Brevet inneholdt en redegjørelse for tvisten og dens bakgrunn. Til slutt i brevet ble adressatene bedt om å iverksette sympatiaksjoner.

Samme dag sendte NTF også ut en pressemelding.

Rundt årsskifte 1994/1995 ble konflikten omtalt i flere aviser, herunder Rogalands Avis, Stavanger Aftenblad og Klassekampen.

Den 2. januar 1995 sendte Sola Havn AS ut anbudsinnbydelse vedrørende havnetjenester. I innbydelsen heter det bl.a. at Sola Havn AS vil begynne med havnevirksomhet i Risavika for allmenn skipsfart og har i den forbindelse behov for å kunne tilby brukerne forskjellige havnetjenester. Det heter videre at det ønskes priser på disse tjenestene, som senere vil bli rekvirert og kanalisert gjennom Sola Havn AS og at den som får leveransen skal ha rett til å utføre tjenesten i de tilfeller det trengs innleid hjelp.

Ved stevning datert 4. januar 1995 reiste NTF søksmål ved Stavanger byrett mot Sola Havn AS og Stavanger Havnelager AS. Saken ble senere overført til Jæren herredsrett under henvisning til at Sola Havn ligger innenfor denne domstols rettskrets. I søksmålet kreves avgjort om den varslede boikotten er rettsstridig. Den 19. januar 1995 rettet NTF en ny henvendelse til ITF. Henvendelsen inneholdt en kort redegjørelse for søksmålet. Videre ble ITF bedt om å oppfordre sine medlemsforbund om å protestere skriftlig direkte til Sola Havn AS og Stavanger Havnelager AS. Henvendelsen ble sendt både med norsk og engelsk tekst og inneholdt forslag til formulering av protestskrivet. Henvendelsene førte til at Sola Havn AS og Stavanger Havnelager AS senere mottok en rekke protestskriv fra transportarbeiderorganisasjoner over hele verden.

Jæren herredsrett avsa dom i saken den 4. februar 1995. Dommen har slik domsslutning:

"1. Boikott/blokade som er varslet av Norsk Transportarbeiderforbund for å fremtvinge at Sola Havn AS og Stavanger Havnelager AS skal tiltre rammeavtale for losse- og lastearbeid er rettsstridig.

2. Norsk Transportarbeiderforbund dømmes til å erstatte Sola Havn AS og Stavanger Havnelager AS sakens omkostninger med kr 68347,50 - kronersekstiåttetusentrehundreogførtisju 50/100. Oppfyllingsfristen er 2 - to - uker."

Umiddelbart etter herredsrettens dom besluttet NTF å trekke boikottvarselet tilbake inntil det foreligger rettskraftig dom. Den 6. februar 1995 ble det sendt ut skriftlig melding om dette til alle som tidligere hadde blitt underrettet om boikotten.

NTF har deretter rettidig påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Sola Havn AS og Stavanger Havnelager AS har inngitt anketilsvar og tatt til motmæle. Lagmannsretten holdt ankeforhandling i Stavanger den 7., 8. og 9. august 1995. For NTF møtte Per Østvoll sammen med forbundets prosessfullmektig. Østvoll ga forklaring. For Sola Havn AS møtte styreformann Ola Wølstad-Knudsen og adm.dir. Torleiv Frafjord. For Stavanger Havnelager AS møtte styreformann Egil Eik og direktør Odd Egil Andersen. I tillegg møtte ankemotpartenes felles prosessfullmektig. Wølstad-Knudsen, Frafjord og Andersen ga forklaringer. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Norsk Transportarbeiderforbund gjør i hovedtrekk gjeldende:

Boikottloven §2 angir uttømmende når en boikott skal anses rettsstridig. Ingen av denne lovbestemmelsens alternativer rammer den boikotten NTF har varslet mot Sola Havn AS og Stavanger Havnelager AS.

Herredsretten tar feil når den finner at boikotten har et rettsstridig formål. I sin vurdering tar herredsretten utgangspunkt i avtalefriheten. Problemstillingen er ikke avtalefrihet, men en arbeidstakerorganisasjons frihet til å benytte kampmidler. Utgangspunktet er at boikott er lovlig, bare en viss bruk rammes av boikottloven. Formålet med boikotten er å oppnå tariffavtale. Det er et både lovlig og aktverdig formål. Kravet trenger ingen hjemmel, men den vedtatte prosedyren for å iverksette boikott må følges. Det er gjort i denne saken.

Herredsrettens beskrivelse av det arbeidsmonopol som følger av rammeavtalen er lite treffende. Arbeidskraft kan ikke vurderes som en vanlig handelsvare. Det er derfor ikke riktig å vurdere konflikten på bakgrunn av de reglene som er vedtatt med sikte på å sikre fri konkurranse.

Konkurranseloven kommer ikke til anvendelse i saken. Det følger direkte av loven som i §1-3 slår fast at loven ikke gjelder for lønns- og arbeidsvilkår i tjeneste hos andre. Denne lovforståelsen støttes dessuten av forarbeidene til konkurranseloven og de tidligere tilsvarende reglene i trustloven og prisloven, med tilhørende forarbeider.

Det er uten rettslig betydning at saken gjelder interessene til havnearbeiderne i Stavanger mens havna ligger i Sola. Avstanden mellom de to havnene er så liten at det er naturlig å se dem i sammenheng. Sola Havn AS kan ikke vurderes som noen utenforstående tredjemann i saken. Poenget er nettopp å tvinge en part som er ubundet til å inngå tariffavtale. Det er flere eksempler på at rammeavtalen opp gjennom årene har blitt akseptert av nye havner. Det har skjedd etter forhandlinger, men under trussel om boikott.

NTF har ikke benyttet usanne eller misvisende opplysninger. Selv om Sola Havn AS ikke har ansatt havnearbeidere er det verken usant eller misvisende å hevde at boikotten er varslet til støtte for havnearbeiderne i Sola Havn AS. Det fremgår av sammenhengen at det med denne formuleringen siktes til de havnearbeiderne som krever fortrinnsrett til arbeid i havna. I alle tilfeller har formuleringen vært uten betydning for den måten boikottvarselet er blitt behandlet på av arbeidstakerorganisasjonene.

Boikott vil ikke skade vesentlige samfunnsinteresser. Det fremgår klart av boikottvarselet at det ikke er hensikten å ramme noe annet enn Sola Havn AS. Selv om boikotten blir 100 % effektiv ligger det langt utenfor det loven sikter til med formuleringen vesentlige samfunnsinteresser.

Boikotten vil heller ikke virke utilbørlig. Ved å akseptere rammeavtalen vil ankemotpartene kunne drive på de samme vilkår som alle sine konkurrenter av betydning. Prisen på losse- og lastearbeid i Sola Havn AS vil bli omlag den samme som i Stavanger. En boikott vil bare være utilbørlig når den tar sikte på å oppnå en urettmessig fordel. Som eksempel kan nevnes saken inntatt i Rt-1928-93 flg.

Som en ny anførsel for lagmannsretten hevdes at det vil være i strid med ILO-konvensjon nr. 147 vedrørende havnearbeid, å gi ankemotpartene medhold. Et slikt resultat vil gjøre det nødvendig for Norge enten å si opp konvensjonen eller å sikre havnearbeidernes fortrinnsrett til losse- og lastearbeid ved lovgivning.

Norsk Transportarbeiderforbund har nedlagt slik påstand:

"1. Ankende parts varslede boikott/blokade med det siktemål å fremtvinge opprettelse av tariffavtale med ankemotpartene er lovlig.

2. Ankemotpartene dømmes til å betaler sakens omkostninger for begge retter."

Sola Havn AS og Stavanger Havnelager AS gjør i hovedtrekk gjeldende:

Søksmålet inneholder i realiteten et krav om at ankemotpartene skal tiltre rammeavtalen. På både Sola Havn AS og Stavanger Havnelager AS vil rammeavtalen være uhensiktsmessig. Rammeavtalen er inngått av de store organisasjoner i arbeidslivet og gjelder for landets største byer. Ankemotpartene er begge små uorganiserte selskaper og Sola Havn AS er en liten havn med bare ca 100 meter kailinje.

Sola Havn AS kommer inn under unntaket i rammeavtalen §2 nr. 1 andre punktum. Havnen må anses som et eget anlegg. Det er ikke dekning for, slik NTF gjør, å tolke unntaket slik at det bare gjelder industrianlegg.

Ingen arbeidsgivere har tiltrådt rammeavtalen under trussel om boikott. Alle tiltredelsene har vært frivillige og et resultat av forhandlinger. Som eksempler på hvor uhensiktsmessig rammeavtalen vil være for ankemotpartene, kan nevnes §3 som upraktisk, §4 som økonomisk belastende og §10 som både upraktisk og fordyrende. Samfunnsutviklingen krever endringer i måten havnearbeidet utføres på. Losse- og lastearbeiderne må akseptere at behovet for deres tjenester avtar.

Sola Havn AS er ikke etablert for å omgå rammeavtalen, men fordi plasseringen i Risavika er gunstig i forhold til den skipstrafikk havnen tar sikte på å betjene.

Sola Havn AS kan ikke karakteriseres som en offentlig havn. Selve havneanlegget eies rett nok av Sola kommune, men det leies ut til Sola Havn AS. Det er dette selskapet som eier bygningene. Havnen må anses som privat.

Herredsrettens avgjørelse er riktig og ankemotpartene støtter dens rettslige vurderinger.

Ved anvendelsen av boikottloven §2 må utgangspunktet være at boikott er rettsstridig med mindre det motsatte fremgår klart av loven. På grunn av de meget alvorlige konsekvenser en boikott kan få må loven tolkes strengt slik at det utvises forsiktighet ved å akseptere boikott.

Realiteten bak søksmålet er at NTF vil etablere et monopol ved å påtvinge ankemotpartene en tariffavtale de ikke ønsker. Det er et rettsstridig formål som rammes av boikottloven §2 litra a. Konkurranseloven tar sikte på å hindre monopoldannelser og legge tilrette for virksom konkurranse. Selv om loven ikke kommer direkte til anvendelse får den indirekte betydning. Den reflekterer hensyn som har blitt tillagt økende vekt i de senere år og understreker behovet for fri konkurranse i næringslivet.

På tilsvarende måte må EØS-avtalen vektlegges. Artiklene 53 og 54 er i denne forbindelse av særlig interesse.

Den varslede boikotten vil være rettsstridig også fordi NTF har benyttet usanne eller misvisende opplysninger. Både overfor pressen og andre arbeidstakerorganisasjoner har NTF feilaktig opplyst at boikotten skal gjennomføres til fordel for havnearbeiderne i Sola Havn. På den måten er det skapt inntrykk av at ankemotpartene har nektet å inngå tariffavtale med egne ansatte.

En varslet boikott vil også skade vesentlige samfunnsinteresser og virke utilbørlig. Begge ankemotpartene er små selskaper som vil bli rammet urimelig hardt av boikott. For Sola Havn AS har varselet om boikott alene virket helt ødeleggende. Helt siden åpningen har havnen vært nesten uten beskjeftelse. Dette har en helt klar sammenheng med konflikten.

Sola Havn AS og Stavanger Havnelager AS har nedlagt slik påstand:

"1. Jæren herredsretts dom av 4. februar 1995 stadfestes.

2. Sola Havn AS og Stavanger Havnelager AS tilkjennes sakens omkostninger for Gulating lagmannsrett."

Lagmannsretten er kommet til at anken må føre frem.

Det legges til grunn at den blokade som ble varslet i rekommandert brev av 15. desember 1994 til de ankende parter, anses som boikott, slik boikott er definert i boikottloven §1. Det legges videre til grunn - noe partene bekreftet under hovedforhandling - at boikotten er varslet i samsvar med bestemmelsen i boikottloven §2 litra d. Sakens tema blir derfor om boikotten må anses rettsstridig av de grunner som er nærmere angitt i boikottloven §2 litra a, b og c.

Lagmannsretten tar som utgangspunkt at boikott er et anerkjent kampmiddel for partene i arbeidslivet. En boikott må derfor anses som lovlig med mindre den er rettsstridig etter boikottloven §2.

Herredsretten har funnet boikottens formål rettsstridig. Ved denne vurderingen har herredsretten tatt utgangspunkt i avtalefriheten og lagt til grunn at boikotten i realiteten har som formål å monopolisere losse- og lastearbeidet. Denne vurderingen er lagmannsretten ikke enig i. Slik lagmannsretten ser det er boikottens formål å oppnå tariffavtale. Så lenge arbeidstakerorganisasjonene har eksistert, har det å få til tariffavtaler med arbeidsgiverne vært en av de mest sentrale oppgavene. Kampmidler, herunder boikott, har vært benyttet gjentatte ganger. Dette formålet kan ikke anses rettsstridig.

Vurderingen må bli den samme selv om den tariffavtalen NTF krever i praksis vil innebære en viss monopolisering av losse- og lastearbeidet. Det bør i denne forbindelse nevnes at det ikke er entydig hvilken avtale boikotten tar sikte på å oppnå. Korrespondansen mellom partene viser at NTF benytter rammeavtalen som et forslag som kan gjøres til gjenstand for drøftelser. I alle tilfeller dreier det seg om en rammeavtale som forutsetter tilpasning, utfylling og presisering. Videre må det tas hensyn til at rammeavtalen i hovedsak gjelder for alle landets største havner. Terminaloperatørene i Sola Havn må derfor kunne påregne noenlunde tilsvarende vilkår for losse- og lastearbeid som operatørene i andre havner.

Det spesielle med rammeavtalen er først og fremst klausulen i §2 nr. 1 som sikrer losse- og lastearbeiderne en fortrinnsrett til arbeid. Ordningen har lang tradisjon i både norske og utenlandske havner. Det må sees i sammenheng med arbeidets spesielle karakter. Opprinnelig var alt havnearbeid løsarbeid. Den enkelte arbeider ble engasjert til å utføre enkeltoppdrag, noe som gjorde havnearbeidet meget usikkert. For å rette på dette ble det innført ordninger som angitt i rammeavtalen. Det er mulig at disse ordningene under dagens forhold er lite hensiktsmessige og at de derfor bør endres, eventuelt avvikles, men det er spørsmål som naturlig bør overlates til organisasjonene i arbeidslivet å forhandle om.

Verken konkurranseloven eller EØS-avtalen omhandler de spørsmål som reguleres i rammeavtalen.

Ankemotpartene har vist til at NTF har benyttet usanne eller misvisende opplysninger. Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke dekning for denne anførselen. De utsagn som ankemotparten har pekt på kan neppe karakteriseres som verken usanne eller misvisende. Under enhver omstendighet har de vært uten betydning for den støtten NTF har oppnådd hos andre arbeidstakerorganisasjoner. Hertil kommer at boikottloven §2 litra b synes å forutsette en boikott som er iverksatt. I den foreliggende sak dreier det seg om et varsel om boikott.

Det er heller ikke grunnlag for å hevde at den varslede boikott vil kunne skade vesentlige samfunnsinteresser eller virke utilbørlig. NTF har under hovedforhandlingen opplyst at en eventuell blokade bare vil omfatte lovlige midler. Det vil således ikke bli aktuelt å benytte fysisk makt for å hindre utførelsen av losse- og lastearbeid i havnen. Siden NTF ikke har egne medlemmer på stedet har forbundet angitt som det mest nærliggende tiltak å be Norsk Sjømannsforbund om å oppfordre sine medlemmer til å blokkere losse- og lastearbeidet ombord i fartøyer som anløper Sola Havn. Selv om en slik aksjon blir 100 % effektiv vil den ikke berøre samfunnsinteresser.

En boikott vil heller ikke virke utilbørlig i lovens forstand. De økonomiske konsekvensene for ankemotpartene vil lett kunne bli betydelige dersom en boikott blir effektiv. Særlig gjelder dette for Sola Havn AS som er avhengig av trafikk i havna. Men det at boikotten får alvorlige økonomiske konsekvenser er ikke nok til å gjøre den utilbørlig. Under arbeidskamp vil bruk av kampmidler ofte kunne medføre alvorlige økonomiske konsekvenser for en arbeidsgiver uten at den dermed blir rettsstridig. Så lenge formålet er aktverdig og fremgangsmåten lovlig, kan en boikott vanskelig tenkes å virke utilbørlig. Det må dessuten vektlegges at boikotten er tenkt gjennomført på en måte som ikke vil ramme vilkårlig.

Under henvisning til foranstående blir lagmannsrettens konklusjon at den varslede boikotten ikke er rettsstridig. Det blir da unødvendig å drøfte ankende parts anførsel knyttet til ILOkonvensjonen nr. 137 vedrørende havnearbeid.

Under prosedyren for lagmannsretten fremsatte advokat Nandrup Dahl en begjæring om at spørsmålet om tolkingen av EØS-avtalen forelegges EFTA-domstolen, jfr. domstolloven §51a. Lagmannsretten har besluttet at begjæringen ikke skal tas til følge.

Etter dette avsies dom for at den varslede boikott er lovlig.

Ankemotpartene har tapt saken fullstendig og pålegges å betale NTF's saksomkostninger under henvisning til tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd. Avgjørelsen gjelder omkostningene for både herredsretten og lagmannsretten. Lagmannsretten ser ingen grunn til at unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd skal komme til anvendelse i dette tilfelle.

Advokat Nandrup Dahl har fremlagt omkostningsoppgave som viser et samlet krav stort kr 218091,-, herav kr 200000,- i salær. Det er ikke fremkommet innsigelser til oppgaven og lagmannsretten legger den til grunn.

Dommen er enstemmig.

Slutning :

1. Boikotten som Norsk Transportarbeiderforbund har varslet mot Sola Havn AS og Stavanger Havnelager AS, er lovlig.

2. Sola Havn AS og Stavanger Havnelager AS dømmes til, en for begge og begge for en, å betale saksomkostninger til Norsk Transportarbeiderforbund med kr 218091,- - kronertohundreogattentusenognittien - innen 14 - fjorten - dager fra denne doms forkynnelse.