HR-2011-1016-A - Rt-2011-743
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2011-05-19 |
| Publisert: | HR-2011-01016-A - Rt-2011-743 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder straffutmåling ved voldtekt til samleie i november 2009, og utmåling av oppreisningserstatning til fornærmede. |
| Saksgang: | HR-2011-01016-A, (sak nr. 2011/415), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Odd Rune Torstrup) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Birgitte Budal Løvlund) B (bistandsadvokat Monica Solberg-Leinebø – til prøve) |
| Forfatter: | Bårdsen, Kst dommer Akerlie, Normann, Stabel, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 192, raffeloven § 192, straffeloven § 64, straffeloven § 219, skadeserstatningsloven § 3-5, folketrygdloven § 1-4 |
NORGES HØYESTERETT
Den 19. mai 2011 avsa Høyesterett dom i
HR-2011-01016-A, (sak nr. 2011/415), straffesak, anke over dom,
A (advokat Odd Rune Torstrup)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Birgitte Budal Løvlund)
B (bistandsadvokat Monica Solberg-Leinebø –
til prøve)
S T E M M E G I V N I N G :
(1) Dommer Bårdsen: Saken gjelder straffutmåling ved voldtekt til samleie i november
2009, og utmåling av oppreisningserstatning til fornærmede.
(2) Ved Stavanger tingretts dom 6. juli 2010 ble A funnet skyldig i overtredelse av
straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. andre ledd bokstav a, ved voldtekt til samleie
med B. Straffen ble satt til fengsel i fire år, og B ble tilkjent 100 000 kroner i
oppreisningserstatning. Etter fullstendig anke til Gulating lagmannsrett, ble A på nytt
funnet skyldig. Lagmannsretten avsa 10. februar 2011 dom som for straffekravet og
oppreisningserstatningen hadde slik domsslutning:
”1. A, f. 17.05.1986, dømmes for overtredelse av st raffeloven § 192 første ledd
bokstav a, jf annet ledd bokstav a, sammenholdt med straffeloven § 64 første
ledd, til en straff av fengsel i 4 – fire – år og 9 – ni – måneder. Til fradrag går
452 – firehundreogfemtito – dager for utholdt varetekt. 2
2. A, f. 17.05.1986, dømmes til å betale kr 125.000 ,- – etthundreogtjuefemtusen –
som oppreisning til B innen 2 – to – uker etter forkynnelsen av denne
dommen.”
(3) Når det i punkt 1 er vist til straffeloven § 64 første ledd, henger dette sammen med at A
ved Stavanger tingretts dom 12. januar 2010 ble døm t til fengsel i seks måneder for
overtredelse av straffeloven § 219 i form av mishandling av sin mindreårige bror.
(4) Høyesteretts ankeutvalg ga 31. mars 2011 samtyk ke til at A’ anke over straffutmålingen
ble fremmet til behandling i Høyesterett. Det ble o gså besluttet ny behandling av
fornærmedes oppreisningskrav. Partene ble i den forbindelse særskilt oppfordret til å ta
opp spørsmålet ”om det er grunn til å revidere den norm som ble fastsatt i Rt. 2003
side 1580”. Anken er behandlet i sammenheng med sak 2011/354, som er votert tidligere
i dag.
(5) Jeg er kommet til at anken over straffutmålingen ikke fører frem, me n at
oppreisningserstatningen bør økes.
(6) Jeg ser først på straffutmålingen.
(7) A er funnet skyldig i voldtekt til samleie med B. De møtte hverandre for første gang
tilfeldig hjemme hos en bekjent av A – C. Voldtekten fant sted etter at de to var blitt alene
i leiligheten, fordi C og Bs to venninner dro av gårde med bil for å hente noen andre
venner av C. Om hendelsesforløpet heter det i tingr ettens dom:
”Etter at C og venninnene hadde dratt satt fornærmede i enden av sofaen med
datamaskinen. Tiltalte satte seg ned ved siden av henne. Tiltalte ringte så C og spurte
om han hadde kondomer. C forklarte hvor han kunne finne slike i leiligheten. Tiltalte og
C snakket sammen på somalisk, slik at fornærmede ikke forsto hva de snakket om.
Tiltalte tok så tak i datamaskinen fornærmede brukte og forsøkte å dra den fra henne.
Først trodde fornærmede det hele var en spøk men et ter hvert ble hun irritert. Tiltalte
klarte imidlertid å dra datamaskinen fra henne, og han la den da på stuebordet.
Deretter bøyde han seg frem og begynte å kysse forn ærmede på halsen. Fornærmede
dyttet tiltalte bort. Hun begynte nå å bli sint. Tiltalte tok da hardt tak i fornærmedes
håndledd og dro henne med makt inn på Cs soverom. Fornærmede ba tiltalte slippe og
hun strittet imot. Tiltalte svarte imidlertid ikke, men slang fornærmede ned i Cs seng.
Fornærmede begynte nå å forstå hva som skulle skje og hun ble redd. Tiltalte bøyde seg
så ned og tok opp en kniv som han viste til fornærmede mens han uttalte noe i retning
av at dersom hun gjorde noe, eller skrek, skulle hun få vondt. Fornærmede ble nå helt
’satt ut’; hun turte ikke gjøre motstand og lå helt stille. Tiltalte slo så av lyset, og tvang
først fornærmede til å suge sin penis mens han hold t henne hardt fast i håret slik at hun
fikk vondt. Han hadde ikke utløsning i munnen henne s. Deretter snudde tiltalte
fornærmede rundt og dro av henne tightsen og boksershortsen slik at hun ble naken
nedentil. Tiltalte tok så på seg kondom – fornærmede hørte en lyd forenlig med en
kondompakke som ble åpnet – og tiltvang seg vaginalt samleie med henne mens hun lå
på magen. Fornærmede fikk fysisk vondt. Hele situasjonen føltes som et mareritt for
fornærmede – hun ville bare bort. Når tiltalte var ferdig gikk tiltalte ut av rommet og
satte seg i stuen uten å si noe. Fornærmede lå på sengen en stund før hun kledde på seg
og gikk ut i stuen. Hun tok ryggsekken sin og sa til tiltalte at hun måtte hjem fordi hun
hadde prøve på skolen dagen etter. Hun forlot så le iligheten.”
(8) Lagmannsretten har vist til tingrettens redegjø relse, og gitt følgende sammendrag:
”Lagmannsretten legger således til grunn som bevist at tiltalte – etter at han ble alene
med fornærmede i kjellerleiligheten i ------- -- i X – tok et hardt tak i fornærmedes 3
håndledd og dro henne med makt inn på soverommet. Fornærmede ba om å få slippe,
og gjorde motstand. Hun ble plassert i sengen. Tiltalte tok frem en kniv, rettet den mot
fornærmede, og uttalte at hun skulle få vondt dersom hun gjorde motstand.
Fornærmede ble svært redd og oppga enhver motstand. Tiltalte tvang fornærmede til å
suge hans penis. I den forbindelse holdt han henne hardt fast i håret. Han kledde
deretter av henne nedentil, tok på seg kondom og tiltvang seg vaginalt samleie med
henne mens hun lå på magen i sengen.”
(9) Det er altså tale om to samleier med en pike på 17 ‰ år – ett ubeskyttet oralt og ett
vaginalt med kondom – som hver for seg oppfyller gjerningsbeskrivelsen i § 192 første
ledd bokstav a, jf. andre ledd bokstav a. Overgrepene var smertefulle for fornærmede,
som ikke hadde hatt samleie før. Det ble truet med kniv. Voldtekten fremstår som
planlagt, og bærer – selv om det ikke dreier som om en typisk overfallsvoldtekt – preg av
overrumpling. Fornærmede kjente ikke A.
(10) Saken er etter mitt syn klart grovere enn Rt. 2008 side 890, som forsvarer har vist til.
Rt. 2010 side 1595 gir bedre veiledning, for så vidt gjelder voldtekten av fornærmede
etter tiltalens post I a. Det var riktig nok tale om flere samleier enn i vår sak. Men partene
i den saken hadde hatt noe kontakt før overgrepene skjedde, og det ble ikke truet med
kniv. Førstvoterende antydet en straff i underkant av fengsel i fire år for den voldtekten
isolert sett. Jeg viser også til Rt. 2003 side 740, som jeg likevel oppfatter som mindre
graverende enn vår sak, selv om fornærmede i den saken bare var 14 år og 11 måneder.
(11) Høyesterett har tidligere i dag votert i sak 2 011/354, som gjaldt straffutmåling blant annet
for voldtekt til samleie begått etter endringen av straffeloven 1902 ved lov 25. juni 2010
nr. 46. Høyesterett uttalte der at for straffbare h andlinger som er begått etter denne
lovendringen, får de nye strafferammene anvendelse. For slike handlinger skal
domstolene også ”fullt ut bygge på de forhøyede niv åer som er forutsatt i motivene til
lovendringen”. Ut fra gjennomgangen av rettpraksis og uttalelsene i Prp. 97 L (2009–
2010) i den saken, antar jeg at straffen i vår sak – om den skulle bedømmes etter
straffenivået etablert ved endringen av straffeloven 1902 foretatt i 2010 – burde ligge opp
mot seks års fengsel. Foruten selve hendelsesforløp et, har det her betydning at
fornærmede var mindreårig – under 18 år.
(12) Voldtekten fant sted 18. november 2009, altså omkring fem måneder etter vedtakelsen av
straffeloven 2005, og sju måneder før ikrafttredels en av de straffskjerpende endringene av
straffeloven 1902. Det er lagt til grunn at det skal skje en gradvis skjerping av straffen i
denne mellomperioden, jf. i første rekke storkammer dommen i Rt. 2009 side 1412
avsnitt 40. Jeg antar derfor at straffen for voldtekten bør ligge i underkant av fem år.
(13) Som jeg var inne på innledningsvis, ble A ved Stavanger tingretts dom 12. januar 2010
funnet skyldig i mishandling av sin yngre bror, og dømt for overtredelse av straffeloven
§ 219 til en straff av fengsel i seks måneder. Straffeloven § 64 første ledd får derfor
anvendelse, og tilsier en viss reduksjon i den straff som nå utmåles.
(14) Lagmannsretten har fastsatt straffen samlet til fengsel i fire år og ni måneder. Jeg finner
ikke grunnlag for å fravike dette. Anken over straffutmålingen bør derfor forkastes.
(15) Jeg ser da på oppreisningserstatningen. 4
(16) Skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd gir h jemmel for å pålegge den som gjør seg
skyldig i blant annet overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. andre
ledd bokstav a, å betale den fornærmede ”en slik engangssum som retten finner rimelig til
erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av
ikke-økonomisk art”. Utgangspunktet er altså en ind ividuell og skjønnsmessig
fastsettelse, ut fra krenkelsen og partenes forhold. I Rt. 1988 side 532 la imidlertid
Høyesterett til grunn at det bør gjelde en veileden de norm for oppreisningserstatningen i
disse tilfellene. Man anså det som en klar fordel for fornærmede at spørsmålet kan
avgjøres i straffesaken etter en noenlunde enkel be handling; dette er en praktisk
fremgangsmåte, som også innebærer at fornærmede slipper risikoen for kostnader og for
påkjenninger utover de som allerede ligger i behandlingen av straffesaken. Jeg finner det
uten videre klart at disse argumentene i hvert fall har samme vekt i dag, og at den praksis
som ble innledet ved dommen i 1988 bør videreføres.
(17) Den veiledende normen ble i Rt. 1988 side 532 satt til 30 000 kroner, blant annet med
utgangspunkt i praksis fra lagmannsrettene. Ved Rt. 2003 side 1580 ble normen justert til
100 000 kroner. En mindre del av dette skulle fange opp fallet i pengeverdien siden 1988.
Det var først og fremst tale om en reell økning av erstatningsnivået: Førstvoterende viste i
avsnitt 36–37 til økt kunnskap om de skadevirkninge ne en voldtekt ofte vil ha for offeret,
og til den straffskjerping som hadde skjedd fra midten av 1990-tallet. Hun fant dessuten
holdepunkter for at lovgiver mente det var ønskelig å høyne oppreisningen til
voldtektsofre.
(18) Etter mitt syn bør det nå skje nok en økning. Inflasjonen har vært lav siden 2003. En ren
oppjustering etter fallet i pengeverdi tilsier en veiledende norm i dag på omkring
115 000 kroner. Nivået bør imidlertid høynes utover dette. Også etter 2003 har det funnet
sted en utvikling når det gjelder kunnskapen om skadevirkninger ved blant annet voldtekt.
Synet på straffverdigheten har vært i forandring, jf. Rt. 2009 side 1412 avsnitt 27. Ved
endringen av straffeloven 1902, ved lov 25. juni 2010 nr. 46, fant det sted en markert
skjerpelse. Denne strafferettslige utviklingen må etter mitt syn også avspeile seg i
oppreisningsnivået. Jeg viser til Rt. 2009 side 140 avsnitt 39, Rt. 2010 side 1203
avsnitt 38 og HR-2011-384-A avsnitt 45. Dommen fra 2011 er også illustrerende for
den økning i oppreisningsnivået som i noen grad har funnet sted ved rettskrenkelser som
faller utenfor den veiledende normen. Også Rt. 2010 side 1537 viser en slik utvikling. Jeg
nevner at den veiledende normen for oppreisning til etterlatte etter drap, etablert ved
Rt. 2001 side 274, ble høynet fra 120 000 til 200 0 00 kroner ved Rt. 2010 side 1203.
(19) Ved overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. andre ledd bokstav a, bør
den veiledende normen nå være 150 000 kroner.
(20) Det har vært reist spørsmål om denne normen bø r inflasjonssikres, for eksempel ved at
domstolene bør se hen til folketrygdens grunnbeløp, jf. folketrygdloven § 1-4. Dette ville
blant annet bidra til likebehandling over tid, og demme opp for press mot å fravike den
veiledende normen etter hvert som inflasjonen medfø rer en reell reduksjon av
oppreisningsnivået.
(21) Erfaringen viser imidlertid at det ikke bare er hensynet til fall i pengeverdien som
medfører at oppreisningsnivået med jevne mellomrom bør vurderes. Den vesentlige delen
av økningen siden 1988 har vært begrunnet i helt andre forhold. En kobling til
folketrygdens grunnbeløp aktualiserer også en del u like spørsmål som jeg – slik vår sak 5
har vært prosedert – finner det vanskelig å ta stilling til. Regjeringen oppnevnte i juni
2008 Personskadeerstatningsutvalget. Utvalget skal utarbeide forslag til nye regler for
utmåling av personskadeerstatninger, med sikte på en større grad av standardisering. Det
kan er etter mitt syn være naturlig å avvente dette arbeidet.
(22) Formålet med den veiledende normen tilsier at den bare fravikes der det foreligger særlige
grunner, jf. Rt. 2003 side 1580 avsnitt 39. Fornærmedes alder kan være en slik grunn. Jeg
vil anta at det nokså gjennomgående er riktig med en forhøyet oppreisningserstatning der
offeret er mindreårig – under 18 år: Selve voldtektshandlingen vil være særlig
skremmende for barn, og skadepotensialet er enda større enn for voksne. Jeg viser til
Rt. 2003 side 740 avsnitt 32, hvor førstvoterende f remhever at ”oppreisningsansvaret
overfor mindreårige som blir valdtekne, må setjast høgare enn overfor vaksne”. Den
saken gjaldt en pike på 14 år og 11 måneder, og oppreisningserstatningen ble satt til
75 000 kroner. Jeg minner om – som sammenligningsgrunnlag – at den veiledende
normen den gangen var 30 000 kroner, men at den kort tid senere ble hevet, jf. Rt. 2003
side 1580.
(23) Fornærmede i vår sak var 17 ‰ år da voldtektenskjedde. Lagmannsretten fant grunn til å
øke oppreisningen med 25 000 kroner. Jeg er enig i dette, og går inn for at oppreisningen
settes til 175 000 kroner.
(24) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Anken over straffutmålingen forkastes.
2. A dømmes til å betale 175 000 – etthundreogsytti femtusen – kroner som
oppreisning til B innen 2 – to – uker – fra forkynnelsen av denne dommen.
(25) Kst. dommer Akerlie: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(26) Dommer Normann: Likeså.
(27) Dommer Stabel: Likeså.
(28) Dommer Gjølstad: Likeså. 6
(29) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Anken over straffutmålingen forkastes.
2. A dømmes til å betale 175 000 – etthundreogsytti femtusen – kroner som
oppreisning til B innen 2 – to – uker – fra forkynnelsen av denne dommen.
Riktig utskrift bekreftes: