HR-1973-766-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1973-07-19 |
| Publisert: | HR-1973-766-S |
| Stikkord: | (17 mai dommen), Straffeprosess, Saksbehandling |
| Sammendrag: | Etter ungdomsbråk i Tromsø sentrum natten mellom 16-17. mai 1973 ble A innbragt. Uten at det forelå siktelse og uten at påtalamyndigheten hadde fremsatt begjæring om fengslingskjennelse eller dom i forhørsretten, ble A likevel dømt til 120 dagers ubetinget fengsel - på selveste 17. mai. Dommen ble avsagt med enedommer, uten rettsvitne.
Forhørsretten uttalte at "Selv om retten er inneforstått med at det er temmelig eksepsjonelt å avsi en dom på grunnlovsdagen, krever almenpreventive hensyn at det reageres så hurtig som mulig efter en natt som den Tromsø nu har opplevet.". Kjæremålsutvalget opphevet dommen fordi det var en vesentlig feil at saken ble behandlet uten rettsvitne. |
| Saksgang: | Tromsø forhørsrett TTROM-1973-113 - Høyesterett HR-1973-00766 S, L.nr. 766/1973, jnr. 717/1973 |
| Parter: | A mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Eckhoff, Leivestad, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §269, §392, Straffeloven (1902) §53, §63, §326, Løsgjengerloven (1900) §17, Domstolloven (1915) §31 |
Ved dom avsagt av Tromsø forhørsrett 17. mai 1973 TTROM-1973-1131, ble A, født xx.xx.1952, dømt for overtredelse av straffelovens § 326 nr. 2 og løsgjengerlovens § 17, jfr. straffelovens § 63, til en straff av fengsel i 120 dager. Denne straff var en fellesstraff, som omfattet en betinget del på 90 dager, fastsatt ved samme forhørsretts dom av 14. mars 1973, jfr. straffelovens § 53 nr. 2 a.
A har anket til Høyesterett fordi han mener at straffen ble satt for strengt. Han har i ankeerklæringen påberopt sin unge alder, og at han er blitt et slaktoffer for lokalsamfunnets hets mot ungdommelig feiring av 17. mai. Han ber for øvrig saken tatt opp til fornyet behandling da han savnet forsvarer og var under bakrus i forhørsretten.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at forhørsrettens dom bør oppheves på grunn av feil ved saksbehandlingen.
I den sammenheng nevner utvalget at det av politirapport av 17. mai 1973 fremgår at A hadde vist seg beruset fra tidlig om morgenen, og at han sammen med andre hadde stelt til atskillig bråk på gaten før politiet ut på dagen pågrep ham og satte ham i arrest.
Forhørsrettens rettsbok synes å vise at politiet umiddelbart har begjært rettslig avhør av A, men det fremgår verken av rettsboken eller av sakens øvrige dokumenter at dette ble gjort av noen som hadde kompetanse til å begjære rettslige skritt under etterforskningen. Det fremgår ikke at retten i medhold av straffeprosesslovens § 269 første ledd av egen drift fant å måtte foreta avhør fordi det ikke uten skade kunne oppsettes. Det forelå heller ikke noen siktelse mot A, og påtalemyndigheten hadde ikke fremsatt begjæring om fengslingskjennelse eller om dom i forhørsretten.
Forhørsretten var administrert av dommerfullmektigen som selv var protokollfører og som tilførte rettsboken at rettsvitne «var det ikke mulig å få tak i». Domstollovens § 31 bestemmer imidlertid at rettsvitne skal tilkalles i straffesaker når rettsmøte holdes av en enedommer, og det er ikke opplyst hvorfor det skulle være nødvendig å foreta avhør og pådømmelse før rettsvitne kunne skaffes. Det må da anses som en vesentlig feil at saken ble behandlet uten rettsvitne.
Da A ble fremstilt fra arresten, hadde retten i dette tilfelle særlig grunn til å overveie om det var nødvendig å oppnevne forsvarer. Under de foreliggende omstendigheter må det også anses som en feil at A ikke i forhørsretten ble gjort kjent med de straffebestemmelser som kunne komme til anvendelse. Når det som i dette tilfelle kunne bli tale om å avsi en felles ubetinget straff etter straffelovens § 53 nr. 2 a, var det også særlig grunn til å bringe på det rene om påtalemyndigheten fant å burde begjære saken pådømt i forhørsretten.
Etter dette er kjæremålsutvalget kommet til at dommen uten hensyn til ankegrunnen må oppheves i medhold av straffeprosesslovens § 392 annet ledd «fordi væsentlige til Betryggelse for sigtede tjenende Retsregler er tilsidesatte».
Utvalget har da ikke grunn til å gå inn på anken over straffutmålingen.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Forhørsrettens dom oppheves.