TTROM-1973-113
| Instans: | Tromsø forhørsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1973-05-17 |
| Publisert: | TTROM-1973-113 |
| Stikkord: | (17 mai dommen), Strafferett, Ordensforstyrrelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | Etter ungdomsbråk i Tromsø sentrum natten mellom 16-17. mai 1973 ble A innbragt. Uten at det forelå siktelse og uten at påtalamyndigheten hadde fremsatt begjæring om fengslingskjennelse eller dom i forhørsretten, ble A likevel dømt til 120 dagers ubetinget fengsel - på selveste 17. mai. Dommen ble avsagt med enedommer, uten rettsvitne.
Forhørsretten uttalte at "Selv om retten er inneforstått med at det er temmelig eksepsjonelt å avsi en dom på grunnlovsdagen, krever almenpreventive hensyn at det reageres så hurtig som mulig efter en natt som den Tromsø nu har opplevet.". Senere ble saken anket til Høyesterett, som opphevet den for saksbehandlingsfeil. |
| Saksgang: | Tromsø forhørsrett TTROM-1973-113 - Høyesterett HR-1973-766-S, L.nr. 766/1973, jnr. 717/1973 |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet mot A |
| Forfatter: | Dommerfullmektig Trygve Fjeld d y |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §63, §147, §317, §326, Løsgjengerloven (1900) §17, Straffeprosessloven (1887) §283 |
Siktede, A, i Tromsø, bopel: xxxx 1, Tromsø, yrke: sjåfør hos X A/S, Tromsø, ugift, ingen forsørgelsesbyrde, inntekt i 1972 ca. kr. 25.000,-, ingen formue, tidligere én sak overført barnevernsnemnda (9. mars 1967), 14. mars 1973 dømt for forbrytelse mot straffelovens § 147 og § 317 til 120 dagers fengsel, hvorav 30 dager er ubetinget. Dommen er ikke sonet.
Siktede har møtt i retten og avgitt en uforbeholden tilståelse, hvis riktighet bestyrkes av de øvrige i saken foreliggende opplysninger hvorved retten finner det bevist at han har forholdt seg som beskrevet i hans egen forklaring.
Siktede har erkjent seg straffskyldig og samtykket i dom i forhørsretten. De subjektive betingelser for pådømmelse i forhørsretten foreligger. Likeledes foreligger de betingelser som strprl. § 283 stiller opp.
Siktede har erkjent at han natt til i dag har «vippet» luen av hodet til en av politiaspirantene, mens denne var på fotpatrulje i Storgaten. Han må således dømmes for overtredelse av straffelovens § 326 nr. 2.
Han har videre erkjent at han i beruset tilstand har tildelt «Maria» et slag mens denne var ute på tjeneste i Storgaten hvorfor han også blir å dømme for overtredelse av løsgjengerloven § 17.
Retten finner det riktig å gi en forholdsvis bred bakgrunn for den spesielle situasjon som forelå i Tromsø sentrum natten mellom 16. og 17. mai.
Som kjent oppsto der tumulter (også betegnet som «opptøyer») i Tromsø natt til 17. mai i fjor. Et stort antall mennesker, hvorav de fleste i tenårene, forårsaket – i tillegg til ruteknusing – så store uroligheter at politiet fant det nødvendig å tilkalle assistanse fra brannvesenet for å gjenopprette ro og orden. Selv om byens – dessverre tallrike – pøbel særlig i den lyse årstid dominerer i Storgaten natterstider, var denne episoden helt unik og vesentlig mere alvorlig enn det man noen gang tidligere har opplevet i Tromsø.
I løpet av de siste uker har politiet blitt kjent med at det var overveiende sannsynlig at sammenstimlingen i Tromsø natt til i dag ville bli vesentlig større enn i fjor, hvilket viste seg å slå til. Betegnende nok var det mellom kl. 02 og 03 i natt samlet flere mennesker i Storgaten fra Gerh. Holthe-bygget til Wito-hjørnet enn da barnetoget begynte i formiddag. Et ikke ubetydelig antall av disse var tilskuere i alle aldre som været «underholdning».
Hovedtyngden besto imidlertid av ungdommer fra tidlig i tyveårene og nedover til under ti år. Et stort antall av disse var eller ble utover natten – sterkt beruset. Menneskemengden beveget seg uten mål og mening frem og tilbake i Storgaten, i håp om at noe tilsvarende det som skjedde i fjor, skulle inntreffe. Bortsett fra én påkjørsel, én falsk brannalarm, et par tilfelle av ruteknusing og en kontinuerlig knusing av flasker (til dels medbragt for formålet) i fortau og gate, synes natten å ha utviklet seg temmelig interesseløst.
Som kjent oppsto ubehagelighetene i fjor ved en ren tilfeldighet ved at en beruset person nærmest falt gjennom en vindusrute inn i en forretning, hvorefter endel av bærmen fant det for godt å bane seg adgang til forretningen.
Grunnen til at så mange nu holdt ut utover natten trass i at intet særlig «spennende» skjedde, må antas å ha vært håpet om at noe tilsvarende skulle skje i år. I så fall ville politiet ha måttet gripe inn, noe som med temmelig stor sikkerhet ville ha ført til tumulter av større omfang enn i fjor. I denne forbindelse må man ha klart for seg at ikke få yngre mennesker møtte opp i Storgaten i natt i håpet om å kunne «ta» en tallmessig underlegen politistyrke. Dette gjaldt – såvidt vites – ikke bare den del av byens pøbel som fremprovoserer hyppige pågripelser fra politiets side, mens også andre som av en eller annen forskrudd grunn oppfatter politiet som en slags motstander.
Da ingen passende «tilfeldigheter» inntraff, viste det seg at ingen blant publikum hadde det nødvendige mot til selv å begå en såvidt alvorlig straffbar handling at politiet ikke kunne la være å gå til den eller de pågripelser, som uunngåelig ville ha resultert i store opptøyer. Det endel av pøbelen imidlertid gjorde, var å forulempe og sjikanere de politimenn som var ute på tjeneste, ved slag, spark, skjellsord m.v., i håp om at dette ville kunne utløse en pågripelse. Dette skjedde imidlertid ikke, men politiet fant det på et visst tidspunkt av natten nødvendig å trekke sine mannskaper bort fra Storgaten og dermed overlate denne i pøbelens besittelse.
Retten vil i denne forbindelse bemerke at politiets velavveide og nøkterne opptreden i natt krever full anerkjennelse. Selv om man isolert sett må beklage at Tromsø sentrum i natt fremviste tilstander der pøbelen relativt fritt kunne sjikanere og trakassere politiet, var utvilsomt politiets avventende holdning langt å foretrekke fremfor de situasjoner som ville ha oppstått hvis man hadde gått til pågripelser. I denne sammenheng må man ha klart for seg at situasjonen i natt var slik at det antall personer som med god grunn kunne ha vært pågrepet, heller var over enn under et halvt tusen. Retten vil imidlertid ikke unnlate å bemerke at en slik situasjon må få konsekvenser for bemanningen ved Troms Politikammer.
Ved fjorårets tildragelser markerte Tromsø seg som Norges pøbelby nr. 1. Nattens tilstander har dessverre bestyrket dette inntrykket. Retten finner det nødvendig å presisere at det ikke bare dreier seg om en håndfull aggressive, fulle tenåringer som forsøkte å lage «kvalm i gata». Når antallet sterkt berusede ungdommer må regnes i hundrevis, står lokalsamfunnet overfor en alvorlig situasjon. Bedre blir ikke forholdene av at der fantes barn ned i – og til og med under – ti års alderen som sjanglet rundt med brennevinsflasken i hånden.
Slike forhold vitner om en dyptgående moralsk krise i hele lokalsamfunnet. Dette er kanskje ikke til å undre seg over, eftersom visse grupper, ut fra delvis politiske og delvis andre motiver, gjennom en årrekke har arbeidet for å bryte ned alt som heter autoritet, disiplin og respekt. Selv om det var nødvendig å distansere seg fra tidligere tiders blinde «preusser-disiplin», har denne utviklingen kommet så langt i dag at lokalsamfunnet nu begynner å merke på kroppen de problemer som skolen har slitt med i flere år.
Den største svikten må allikevel sies å ligge innen familien. Noe av forklaringen på problemene er særlig [at proble]mene er særlig aktuelle i Tromsø, kan selvsagt ligge i den raske veksten i lokalsamfunnet, tilpassningsproblemer til et urbant miljø samt det forhold at antallet familier med én forsørger er i sterkt vekst (p.g.a. skilsmisser og fødsler utenfor ekteskap).
Dette gir imidlertid bare en del av forklaringen på dagens situasjon, da en rekke av de barn og ungdommer som gjorde seg bemerket i natt, kommer fra såkalte eller antatte «gode hjem». En slik karakteristikk er imidlertid meget overfladisk, idet samspillet mellom barn og foreldre ikke synes å ha nevneverdig sammenheng med familiens økonomiske status. Karakteristisk i så måte er det press en rekke familier føler for å kunne «konkurrere» med naboer og andre hva angår anskaffelser på det materielle plan. I slike tilfelle vil ofte det naturlige samvær med barna oppleves som en hemsko og gjør at man «oppfyller» sin oppdragergjerning ved å forsyne barna med en nøkkel rundt halsen og noen pengesedler i lommen. I slike miljøer vil barnet måtte søke samhold og kontakt på gatehjørnet fremfor i hjemmet. Og da vil foreldrene kunne oppleve at når barnevernsnemnd eller politi første gang kommer inn i bildet i 12-13-14-årsalderen, er avstanden mellom foreldre og barn så stor at foreldrene står overfor en nærmest uløselig oppgave.
Også offentlige og andre lokale organer har vist seg uforberedt på de problemer som man i dag står overfor. Ved å la oppløsningen skje gradvis men sikkert, står man i dag overfor en situasjon som ikke kan løses med midler eller tiltak som var anvendelige i mellomkrigstiden da byens unge menn flanerte langs Storgaten og kastet skjelmske blikk til de unge frøkner. Situasjonen i dag er i drastisk grad en annen, hvilket dessverre alt for få av dem forstår som lar sine barn komme hjem en gang i løpet av natten uten å bry seg med hvor de har vært eller hvem de har vært sammen med.
Karakteristisk nok drøfter man i dag hvilke tilbud man kan eller bør gi ungdommen, i stedet for å stille spørsmålet om hvilke krav man skal stille til unge mennesker som gratis kan få den utdannelse de måtte ønske, og som gjennom det tilbud som bys dem i dag, har alle de muligheter noen unge måtte kunne ønske seg. I stedet for å drøfte hva som er galt med samfunnet og med ungdommen selv, tror man at det å flytte apatisk og interesseløs ungdom fra gatehjørnet og inn på en diskotekaften på en eller annen ungdomsklubb, løser noe problem. Og i stedet for å forsøke å finne frem til hva som gjør at så mange unge ikke finner at dagens samfunn kaller på oppfinnsomhet, engasjement eller offervilje hos dem, men i stedet søker hen til narkotika og alkohol fra tidlig i tenårene, ser man at den eneste debatt om ungdommen som synes å engasjere, er hvorvidt man (slik ett års erfaring viser) ved forbud skal få ungdommen til å stifte bekjentskap med rusgifter gjennom brennevin (og eventuelt narkotika) i stedet for som før gjennom øl.
Når samfunnets bestemmende og toneangivende organer på denne måten søker skinnløsninger fremfor å angripe de reelle problemer, er det nødvendig at rettsapparatet tydelig markerer at det er visse elementære krav som må stilles til den enkeltes opptreden og ansvarsfølelse. Selv om retten er inneforstått med at det er temmelig eksepsjonelt å avsi en dom på grunnlovsdagen, krever almenpreventive hensyn at det reageres så hurtig som mulig efter en natt som den Tromsø nu har opplevet.
Siktede ble ved Tromsø forhørsretts dom av 14. mars 1973 idømt 120 dagers fengsel for innbrudd og heleri, hvorav 90 dager ble gjort betinget med 2 års prøvetid. Grunnet siktedes iherdige henvisning til dårlige kamerater og uheldig påvirkning fant retten ved denne anledning – under sterk tvil – å kunne gjøre dommen delvis betinget, samtidig som han ble meget grundig formant om hvilke krav som må stilles til en som allerede er 20 år.
Ved at siktede nu bare to måneder efter denne dommen gjør seg skyldig i nye straffbare handlinger, som under henvisning til de foreliggende særegne omstendigheter må ansees som graverende, finner retten det påkrevet å anvende en samlet ubetinget straff, jfr. straffelovens § 53 nr. 2 a). Straffen kan passende settes til fengsel i 120 dager. Straffelovens § 63, 2. ledd er iakttatt.
Domsslutning:
Siktede A dømmes for overtredelse av straffelovens § 326 nr. 2 og løsgjengerlovens § 17, jfr. straffelovens § 63 2. ledd til en straff av fengsel i 120 – etthundreogtyve – dager. Dommen er en fellesstraff med den betingede del av Tromsø forhørsretts dom av 14. mars 1973, jfr. straffelovens § 53 nr. 2 a