HR-2019-523-U
| Instans: | Høyesteretts ankeutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2019-03-15 |
| Publisert: | HR-2019-523-U |
| Stikkord: | (Jensen-saken), Straffeprosess, Felles behandling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt anke over lagmannsrettens beslutning om at ankesakene mot A og B fortsatt skulle være forent til felles behandling etter at lagrettens kjennelse om skyldspørsmålet for As del ble satt til side.
Lagmannsrettens avgjørelse om å sette lagrettens delvis frifinnende kjennelse til side ble stående. Høyesteretts ankeutvalg forkastet anken over lagmannsrettens beslutning. I begrunnelsen viste ankeutvalget til at lovens vilkår for å kunne sette lagrettens kjennelse til side, var at lagmannsretten fant det utvilsomt at tiltalte er skyldig. Det var ikke grunnlag for å supplere lovens ordlyd med ytterligere vilkår. Videre gjaldt det ikke krav om at lagmannsrettens beslutning skulle begrunnes utover å vise til at lovens vilkår var oppfylt. Det var derfor ikke noen feil ved lagmannsrettens beslutning. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett 28.01.2019 - Høyesterett HR-2019-523-U (sak nr. 19-038031STR-HRET), straffesak, anke over beslutning |
| Parter: | A (advokat John Christian Elden, advokat Sidsel Magdalena Jaqueline Katralen, advokat Thomas Randby) mot B (advokat Benedict de Vibe, advokat Kaja de Vibe Malling), Påtalemyndigheten (ass sjef for spesialenheten Guro Glærum Kleppe) |
| Forfatter: | Endresen, Møse, Noer |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §13, §53, §353, §378 |
(1) Saken gjelder anke over lagmannsrettens beslutning om at ankesakene mot A og B fortsatt skal være forent til felles behandling etter at lagrettens kjennelse om skyldspørsmålet for As del ble satt til side.
(2) B er tiltalt for innførsel av ca. 16,8 tonn hasj i perioden 1993/1994 til 14. november 2013, hvorav A er tiltalt for medvirkning til innførsel av ca. 14 tonn hasj i perioden 2004 til 14. november 2013, jf. straffeloven 1902 § 162 tredje ledd annet straffalternativ (tiltalens post I). B og A er videre tiltalt for grov korrupsjon, jf. straffeloven 1902 § 276b jf. § 276a første ledd bokstav a og b (tiltalens post II). I tillegg er A tiltalt for brudd på våpenloven.
(3) Oslo tingrett avsa 18. september 2017 dom hvor A ble dømt til fengsel i 21 år og B til fengsel i 15 år.
(4) Både A og B anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken fra A gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalens post I og II, saksbehandlingen og inndragningen. Anken fra B gjaldt straffutmålingen.
(5) Lagmannsretten ble ved ankeforhandlingen satt med lagrette. Ankesakene var forent til felles behandling, jf. straffeprosessloven § 353, jf. § 13.
(6) Når det gjaldt As bevisanke, ble det både for tiltalens post I og II stilt ett hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål. Lagretten svarte 28. januar 2019 "nei" på spørsmål 1 og 2 som gjaldt tiltalens post I, og "ja" på spørsmål 3 og 4 som gjaldt tiltalens post II.
(7) Lagmannsretten trakk seg tilbake for å vurdere lagrettens kjennelse og avsa deretter beslutning om å sette lagrettens kjennelse til side, jf. den nå opphevede straffeprosessloven § 376a. Saken mot A skal i sin helhet behandles på ny for andre dommere.
(8) Partene fikk anledning til å uttale seg om den videre behandling av Bs straffutmålingsanke. Lagmannsretten avsa deretter under ankeforhandlingen 28. januar 2019 beslutning om at sakene til A og B fortsatt skulle være forent til felles behandling. Lagmannsrettens beslutning lyder slik:
"Sakene til A og B er forent til felles behandling, jf. straffeprosessloven § 13. Lagmannsretten kan omgjøre beslutningen om forening og dele sakene igjen, jf. straffeprosessloven § 53, men finner det ikke hensiktsmessig. Det er en slik sammenheng mellom sakene at de bør behandles samlet. Dette innebærer at behandlingen av Bs straffutmålingsanke utstår. Det tilføyes at straffeprosessloven § 17 andre ledd uansett gir grunnlag for å utsette en sak i slike tilfeller som her."
(9) A anket lagmannsrettens beslutning om å sette lagrettens kjennelse til side. For det tilfelle at denne anken ikke førte frem, ble det inngitt en selvstendig subsidiær anke over lagmannsrettens beslutning om at sakene til A og B fortsatt skulle være forent til felles behandling.
(10) Ved Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 22. februar 2019 (HR-2019-361-U) ble anken over lagmannsrettens beslutning om å sette lagrettens kjennelse til side forkastet.
(11) As forsvarer har inngitt støtteskriv for den subsidiære anken.
(12) Lagmannsretten har i beslutning 6. mars 2019 vurdert, men ikke funnet grunn til å omgjøre sin tidligere beslutning om at sakene fortsatt skal være forent til felles behandling.
(13) A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen. Han har i korte trekk anført:
(14) A har ankerett da utsettelsen av Bs sak "rammer" ham, jf. straffeprosessloven § 377.
(15) De tre fagdommerne var inhabile til å ta stilling til hvordan en ny behandling av saken skal finne sted. I den utstrekning lagmannsrettens beslutning skal anses å legge noen føringer for den nye behandlingen av saken, må beslutningen oppheves.
(16) Lagmannsretten har tatt et uriktig rettslig utgangspunkt for sin avgjørelse. Sakene ble delt når lagmannsretten traff sin beslutning om å sette lagrettens kjennelse til side. Lagmannsrettens bemerkning om at straffeprosessloven § 17 gir hjemmel for å utsette, kan ikke anses som en beslutning om å utsette ankeforhandlingen til B på dette grunnlaget. Uansett gir ikke bestemmelsen hjemmel for utsettelse.
(17) Påtalemyndigheten har tatt til motmæle og har i korte trekk anført:
(18) Sakene har gått samlet fordi det gir best mulig opplysning av sakene. Lagmannsrettens beslutning om å sette lagrettens kjennelse til side innebærer ikke at sakene deles.
(19) B har sluttet seg til påtalemyndighetens syn.
(20) Høyesteretts ankeutvalg bemerker at ankesakene til A og B var forent til felles behandling, jf. straffeprosessloven § 353, jf. § 13. Spørsmålet for lagmannsretten var om beslutningen om forening fortsatt skulle stå ved lag eller om denne skulle endres etter § 13 andre ledd eller omgjøres etter § 53. Lagmannsrettens beslutning 28. januar 2019 innebar at sakene fortsatt skulle være forent til felles behandling, noe som fikk som konsekvens at også Bs sak må behandles på nytt.
(21) Lagmannsrettens beslutning ble truffet under ankeforhandlingen. Etter straffeprosessloven § 378 kan kjennelser og beslutninger truffet under ankeforhandlingen ikke påankes uten i nærmere angitte tilfeller. Ifølge § 378 nr. 1 foreligger ankerett når slike avgjørelser "avviser, hever eller utsetter saken".
(22) I HR-2010-2146-U og Rt-1994-1013 er det lagt til grunn at lagmannsrettens avgjørelse under ankeforhandlingen om å dele forente straffesaker ikke kan påankes. Avgjørelsen kommer ikke inn under unntaksbestemmelsen i straffeprosessloven § 378 nr. 1 selv om den innebærer en utsettelse av den utskilte saken. Ankeutvalget legger til grunn at det samme må gjelde en avgjørelse under ankeforhandlingen om ikke å dele forente saker, selv om avgjørelsen fører til utsettelse av saken for begge de tiltalte.
(23) Etter dette må anken avvises.
(24) Ankeutvalget tilføyer, som påpekt av lagmannsretten, at også under den nye behandlingen vil lagmannsretten kunne treffe avgjørelse om samlet eller delt behandling av sakene, jf. straffeprosessloven § 13 annet ledd.
Anken avvises.