HR-1994-1595-S - Rt-1994-1013
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-08-19 |
| Publisert: | HR-1994-01595-S - Rt-1994-1013 (321-94) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-01595 S, jnr 918/1994. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Backer, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §13, §378, Straffeloven (1902) §147, §222, §227, §228, §232, §49, §293, §294, §388, §73 |
Saken gjelder videre kjæremål i straffesak.
A, født xx.xx.1955, er, sammen med to medtiltalte, tiltalt for overtredelse av straffeloven §227 første ledd 2. straffalternativ, §222 2. straffalternativ, jf §232 3. punkt, jf §49 og §228 annet ledd, jf første ledd, jf §232 3. punkt. A er videre ved tilleggstiltalebeslutning tiltalt for overtredelse av straffeloven §227 første ledd og §147. Sakene har vært forent. Under hovedforhandlingen i Oslo byrett avsa byretten 13 august 1994 kjennelse med slik slutning:
"Straffesaken deles i medhold av straffeprosessloven §13 annet ledd.
Tilleggstiltalen blir ikke å behandle."
A påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, noe som medførte at Oslo byrett avsa ny kjennelse 15 august 1994 med slik slutning:
"1. Kjennelsen av 13. august 1994 omgjøres ikke.
2. Adv. Eldens kjæremål av 15. august 1994 gis ikke oppsettende virkning."
Denne kjennelsens pkt 2 ble muntlig påkjært til rettsboken, men byretten kom i ny kjennelse av 15 august til at det ikke var adgang til å påkjære en avgjørelse om å nekte oppsettende virkning, og bestemte at forhandlingen skulle fortsette.
Eidsivating lagmannsrett avsa 17 august 1994 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Det nærmere saksforhold fremgår av de nevnte kjennelser.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg idet det anføres å foreligge feil både ved lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling. I kjæremålet heter det blant annet:
"I - Kjæremålsadgangen/utsettelsen
Det antas at byrettens kjennelse innebærer en partiell utsettelse av behandlingen av tileggstiltalebeslutningen, slik det også fremgår av premissene. Denne avgjørelse anføres å kunne påkjæres. Det vises til kjæremålserklæringen til lagmannsretten med videre henvisning til Bjerke/Keiserud.
Lagmannsretten anføres å bygge på gal lovforståelse når den synes å legge til grunn at avgjørelsen ikke kan påkjæres etter straffeprosessloven §378 nr 1.
Såvel lagmannsretten som byretten anføres videre å ha begått saksbehandlingsfeil ved at man har lagt til grunn et faktum det ikke er ført bevis for når man i den skjønnsmesssige vurdering legger til grunn at det er noe galt med Cs medisinske og mentale tilstand. Det vises til kjæremålsutvalgets avgjørelse 6. juli d.å. i lnr 1336/1994 mot B. Retten har videre forsømt sin plikt etter straffeprosessloven §294 til å besørge sakens opplysning ved at det ikke er avsagt noen beslutning etter denne bestemmelse for å innhente eventuelle nye bevis.
II - Rettsvirkningen av byrettens kjennelse
Byretten anføres ikke å ha kompetanse til å avgjøre at "tilleggstiltalen ikke behandles". Det vises til anklageprinsippet i norsk rett. Byretten kan eventuelt - slik det fremgår av premissene - avgjøre at en sak utsettes etter straffeprosessloven §294. Dette innebærer imidlertid ikke at tiltalebeslutningen ikke behandles. Saken må da fortsettes på et senere tidspunkt med domsavsigelse, eventuelt avsigelse av frifinnelsesdom dersom tiltalen trekkes av påtalemyndigheten, jfr straffeprosessloven §73."
A har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens og byrettens kjennelser oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger et videre kjæremål, der utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling.
Lagmannsretten har lagt til grunn at det ikke er adgang til å påkjære byrettens kjennelse under hovedforhandlingen om å dele straffesaken etter straffeprosessloven §13 annet ledd. Det er vist til lovens §378, samtidig som det er uttalt at forsvarerens anførsel om at det i realiteten blir tale om en partiell utsettelse av den opprinnelige, forenete straffesak, ikke kan bringe unntaksbestemmelsen i §378 nr 1 til anvendelse.
Kjæremålsutvalget er enig i denne lovtolking. Man kan ikke se at det som er uttalt i Bjerke og Keiseruds kommentar til straffeprosessloven II side 190 om utsettelse av saken etter §293 eller §294 er egnet til å bringe saken i en annen stilling. Utvalget kan heller ikke se at det er naturlig å tolke passusen i slutningen i byrettens kjennelse om at "Tilleggstiltalen blir ikke å behandle", slik at tilleggstiltalen avvises fra byretten. Den naturlige forståelse er at tilleggstiltalen ikke blir å behandle under den pågående hovedforhandling.
Etter dette finner kjæremålsutvalget ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Det bemerkes imidlertid at slutningen i lagmannsrettens kjennelse - etter lagmannsrettens egen lovforståelse - burde gått ut på at kjæremålet avvises. Denne formelle feil antas imidlertid ikke å være til hinder for at det videre kjæremål til kjæremålsutvalget forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.