HR-1988-85 - Rt-1988-634

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1988-06-20
Publisert:	HR-1988-00085 - Rt-1988-634 (189-88)
Stikkord:	Helserett, Psykisk helsevern, Utskrivningsbegjæring
Sammendrag:	Saken gjaldt krav fra A om utskriving fra X sykehus, hvor han hadde blitt innlagt i medhold av Psykisk helsevernloven (1961) §5.
Saksgang:	Høyesterett HR-1988-00085, L.nr 85/1988, nr 211/1987
Parter:	A (advokat Tom E. Torgersen - til prøve) mot Staten ved Sosialdepartementet (regjeringsadvokaten ved advokat Ellen Mo)
Forfatter:	Skåre, Langvand, Bugge, Røstad, Sandene
Lovhenvisninger:	Psykisk helsevernloven (1961) §5, §3, §4, §6, Grunnloven (1814) §2, Tvistemålsloven (1915) §482, §485

Dommer Skåre: Saken gjelder krav fra A om utskriving fra X sykehus, hvor han ble innlagt 2. februar 1987 i medhold av §5 i lov om psykisk helsevern.

A er født i 1953. Som 12-13-åring begynte han å utvikle forskjellige tvangshandlinger og som 14-åring var han noen måneder innlagt ved Statens Senter for Barne- og Ungdomspsykiatri i Oslo.

I 1971 begynte han å studere realfag ved Universitetet i Oslo. Han gjorde seg ganske snart bemerket ved eiendommelig adferd og manglende personlig hygiene. Etter at han i 1978 ble utvist fra Z studenthjem, tok han opphold i en jordhule i nærheten av Universitetet på Blindern. Der har han bodd siden - avbrutt av de institusjonsopphold som jeg skal nevne senere.

Fram til 1980 tok han flere universitetseksamener, og det var meningen at han deretter skulle ta hovedfag. Noen hovedfagsbesvarelse er imidlertid ikke levert.

På grunn av sin spesielle livsførsel og mangelen på personlig hygiene, kom han nokså snart i konflikt med Universitetet. I 1981 ble han nektet adgang til eksamen, og i 1982 ble han også nektet adgang til universitetsområdet.

Om hans forhold til det psykiske helsevern under oppholdet i Oslo, nevner jeg kort følgende:

I 1975 ble han innlagt på Ullevål sykehus i medhold av §3 i lov om psykisk helsevern. Noe senere samme år hadde han et kort opphold ved X sykehus. Innleggelsen skjedde etter §5 i lov om psykisk helsevern, men man fant ikke grunnlag for å holde ham i sykehuset etter nevnte bestemmelse. Noen få dager senere ble han imidlertid innlagt på grunnlag av eget samtykke (§4). Dette opphold varte noe over et halvt år.

Fra november 1984 til februar 1985 hadde han det tredje opphold ved X sykehus - denne gang med hjemmel i §3 og §4. Et fjerde opphold fulgte fra mars til juli samme år. Et femte opphold ble påbegynt i oktober 1985, og det varte til 31. oktober 1986. Ved innleggelsen hadde han liggesår og kontrakturer i beina slik at han ikke kunne gå. Begge de to siste ganger skjedde innleggelsen og tilbakeholdelsen i medhold av §5, jfr. §6 i lov om psykisk helsevern.

Også innleggelsen 2. februar 1987 ble besluttet i medhold av lov om psykisk helsevern §5. I innleggelsesvedtaket ble han karakterisert som psykotisk. Det ble lagt til grunn at han uten innleggelse ville forspille muligheten for vesentlig bedring og at huletilværelsen på lengre sikt innebar at han ville lide overlast. A påklaget vedtaket til kontrollkommisjonen som forkastet klagen 17. februar 1987. A bragte deretter vedtaket inn for Oslo byrett som 7. juli 1987 avsa dom med slik domsslutning:

"Staten v/Sosialdepartementet frifinnes."

A har under henvisning til tvistemålsloven §485 første ledd påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og skjønnsutøvelsen.

Under behandlingen av saken for Oslo byrett ble professor Kjell Noreik og adm. overlege Pål Abrahamsen oppnevnt som sakkyndige. Som sakkyndige for Høyesterett er oppnevnt professor Einar Kringlen, professor Odd Steffen Dalgard og psykolog Per R. Anthi. De har avgitt skriftlige erklæringer - Kringlen og Dalgard som en fellesuttalelse - og alle de tre sakkyndige møtte ved forhandlingene i Høyesterett 1. juni 1988. Det har vært holdt bevisopptak ved Oslo byrett til avhør av til sammen 8 vitner.

Den ankende part - A - har i det vesentlige anført:

Han erkjenner å ha visse tvangsnevrotiske trekk, men hans livsførsel er ikke styrt av dette - den er hans eget frie valg. Hans formål med den er å utforske livet og miljøet, å sprenge grenser som står i veien for en dypere forståelse av tilværelsen og å erfare en annen virkelighet enn den vi kjenner. Askese og bruk av ritualer er kjent både i kristen og f.eks. hinduistisk tradisjon.

Han har ikke gitt uttrykk for dette overfor legene på X sykehus og for de sakkyndige for byretten. Når det ikke er nevnt tidligere, er det fordi han fryktet at hans forklaring kunne bli brukt mot ham. De psykiatrisk sakkyndige for Høyesterett har ikke rett når de mener at det han nå sier er en form for rasjonalisering.

Selv om så skulle være tilfelle, må det være uriktig at han ble ansett som alvorlig sinnslidende ved innleggelsen 2. februar 1987. Sykehuset må uberettiget ha lagt vekt på de protesthandlinger han foretok ved en tidligere innleggelse, etter at han ble plassert på en avdeling hvor han ikke ønsket å være. Det har nok også vært lagt vekt på at han ved en tidligere innleggelse hadde liggesår og kontrakturer i beina, slik at han ikke kunne gå. Hans fysiske tilstand var imidlertid helt annerledes bedre i 1987 enn ved de nevnte tidligere innleggelser. Han var langt bedre kledd og hadde ingen påviselig skade etter oppholdet i jordhulen. Venner sørget for å bringe ham mat og for orden rundt hulen.

X sykehus betrakter ham som psykotisk til tross for at de vanlige kjennetegn på psykose ikke foreligger. Dette standpunkt er kritisert av andre som har uttalt seg i saken, senest av de oppnevnte sakkyndige for Høyesterett. Det synes også å foreligge tvil om det ved innleggelsen i februar 1987 forelå en "alvorlig sinnslidelse" som er det noe mer omfattende begrep som loven anvender. Og når det er slik tvil, bør dette grunnvilkåret for anvendelse av §5 ikke anses å foreligge.

Under enhver omstendighet må det - etter de sakkyndige uttalelser som foreligger for Høyesterett - legges til grunn at A ikke er alvorlig sinnslidende i dag.

Om grunnvilkåret "alvorlig sinnslidende" skulle bli ansett å foreligge, må A likevel utskrives fordi ingen av tilleggsvilkårene i §5 første ledd foreligger.

Det kan således ikke være riktig - som X sykehus hevder - at utskrivning vil føre til at utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring forspilles. Det erkjennes fra sykehusets side at A representerer et sjeldent tilfelle og at man ikke har erfaring å bygge på når det gjelder å vurdere om han kan ha nytte av medikamentell behandling. De medikamenter som er forsøkt, har ikke gitt positiv virkning, og det synes å herske usikkerhet om hvilke som nå eventuelt bør forsøkes. A motsetter seg dessuten medisinering, og dette reduserer muligheten for et godt resultat. Avgjørende må det være at de psykiatrisk sakkyndige for Høyesterett stiller seg meget kritisk til muligheten for at hans situasjon kan bedres ved medikamentbruk.

Det kan heller ikke være riktig når X sykehus legger til grunn at utskrivning vil føre til at han vil lide overlast. Etter lovteksten er det avgjørende om A personlig vil føle en ny uteliggertilværelse som en overlastsituasjon. Dette spørsmål må utvilsomt besvares benektende. Men heller ikke om det brukes mer objektive kriterier, vil det oppstå en situasjon hvor det kan sies at han vil lide overlast. Da han ble bragt inn i februar 1987, var han bedre kledd enn han hadde vært ved tidligere anledninger, og noen fysiske skader kunne ikke påvises. Det kan ikke legges til grunn at det vil gå dårligere ved utskrivning nå. Som tidligere vil han få mat av venner, og de vil hjelpe ham av med søppel. Han har stor kontaktflate og mange han kan snakke med.

Det må også legges vekt på at det nå er sommer. Når vi kommer inn i den kalde årstid, vil det kunne etableres en form for tilsyn.

Under enhver omstendighet tilsier hensiktsmessighet og rimelighet at A utskrives. Miljøet på X virker destruktivt - han passer ikke inn der. Frihet til å gjøre det han ønsker betyr svært meget for ham.

Ved vurderingen av de spørsmål saken reiser, må det legges vekt på at grunnloven §2 tilsikrer religionsfrihet og at art. 9 nr 1 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon tilsikrer den enkelte en rett "to manifest his religion or belief, in worship, teaching, practice and observance". Som nevnt allerede foran har A's ønsker om å kunne leve som han har gjort, sitt grunnlag i tanker av religiøst tilsnitt.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"Y utskrives fra X Sykehus."

Ankemotparten - staten v/Sosialdepartementet - mener at A har en alvorlig sinnslidelse og at grunnvilkåret for retensjon etter §5, jfr. §6, fortsatt foreligger. Det A sier om interesse for filosofi og religion, og askese og ritualer som middel til ny erkjennelse, er nytt for Høyesterett. Man må med de psykiatrisk sakkyndige for Høyesterett legge til grunn at disse tanker representerer en rasjonalisering fra A's side, og at både hans ekstreme levemåte og meget spesielle handlingsmønster har sitt grunnlag i en tvangsnevrose.

Når det gjelder grunnvilkåret i §5 i lov om psykisk helsevern, må man ta utgangspunkt i de vurderinger som er gjort ved X sykehus, der man har meget lang erfaring med ham. Ved tidligere innleggelser hadde han til dels vært direkte skadet av sin uteliggertilværelse, og man hadde opplevet en ekstrem tilsidesettelse av alminnelige renslighetspåbud som ikke alene kan forklares som protestaksjoner.

På X sykehus har man lagt til grunn at A er psykotisk, selv om det har vært vanskelig å finne noen helt dekkende karakteristikk av psykosen. Om man skulle velge å si at tilstanden ikke er psykotisk, ligger tilstanden så nær en vanlig psykose at det må være riktig å si at det foreligger en annen "alvorlig sinnslidelse" i loven forstand.

Uttalelsen fra de psykiatrisk sakkyndige for Høyesterett er det vanskelig å forstå og akseptere. De legger til grunn at det foreligger en alvorlig tvangslidelse og at den er kronisk. Når de kan forsvare at Y ble ansett som alvorlig sinnslidende ved innleggelsen, bygger de imidlertid ikke på dette alene, men også på den situasjon han faktisk befant seg i. Konsekvensen av å benytte dette som et avgjørende moment, er at den alvorlige sinnslidelse ikke lenger vil foreligge etter at denne situasjon opphører ved at klienten tas under omsorg. Det kan imidlertid ikke være riktig at et slikt konkret ytre forhold som ikke har lært oss noe nytt om nevrosens karakter, trekkes inn i vurderingen av om det foreligger en alvorlig sinnslidelse.

Det må videre være riktig når X sykehus legger til grunn at behandlingsindikasjonen foreligger. Overlegen ved sykehuset regner med en inntil 50 prosent sjanse for godt resultat ved medikamentbruk, og det kan ikke være riktig å frata klienten en slik sjanse.

Det må dessuten regnes med at A ved utskrivning nokså raskt vil havne i en situasjon hvor han vil lide fysisk overlast. Man kan heller ikke se bort fra at han også kan lide psykisk overlast. Han har hatt venner som har hjulpet ham, men man vet ikke hvor lenge denne situasjonen vil vare. Det er ikke noe vilkår etter loven at vedkommende personlig føler overlast og for så vidt uten rettslig betydning hvordan A opplever sin uteliggersituasjon. Men dessuten kan det settes et spørsmålstegn ved anførsler om at uteliggersituasjonen er en situasjon A ønsker og setter pris på.

Det som er anført om religionsutøvelse og menneskerettighetskonvensjonens art. 9 nr 1, er ikke relevant: Det kan ikke legges til grunn at A's levemåte er bestemt av religiøse eller lignende oppfatninger. skjønnsmessig rimelighetsvurdering.

Staten v/Sosialdepartementet har nedlagt slik påstand:

"Byrettens dom stadfestes."

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.

Etter tvistemålsloven §482 skal retten prøve alle sider av saken - også de skjønnsmessige. Og denne prøving skal skje ut fra en vurdering av situasjonen som den foreligger i dag.

Innledningsvis vil jeg gjengi de sentrale deler av innleggelsesvedtaket 4. februar 1987. Det forteller litt om A's levemåte utenfor institusjonen og om hans egen oppfatning av den. Man finner også sykehusets begrunnelse for å beslutte tvangsinnleggelse.

I overlegens vedtak er sitert fra notat skrevet av den innleggende lege. Dette sitatet lyder slik:

"Y har etter egne opplysninger oppholdt seg i sin isoporhule til og fra i høst, og siden før jul har han bodd der permanent. I den verste kuldeperioden ble Oslo Helseråd anmodet om å vurdere hans totale tilstand. Overlege Per Sætness og undertegnede besøkte ham derfor 19. januar 1987, tilstede var også stud.med Ole Steen. Til tross for at det var på formiddagen befant A seg bak tykk plastikk i sin hule. Han kom frivillig ut og syntes å være i god form fysisk sett. Det var ingen tegn til kontrakturer. Han var godt påkledd, hadde nye støvler og flere jakker. Det luktet stramt fra hulen, men det var ingen stor opphopning av søppel. I hulen var det en sovepose og pledd og endel husholdningsavfall fra helgen. A forklarer seg greit og ga overfladisk god kontakt. Han mente selv å ha innrettet seg hensiktsmessig. Han fikk jevnlig tilførsel av mat i form av melk, brød, pølser og pålegg fra venner som kom opp med dagers mellomrom og som også fjernet gammel søppel. A fortalte om sine planer videre. Han ønsket å fullføre hovedfagstudiet i astrofysikk og hadde kontakt med veileder (Stabell). Han hadde også tilgang på lesesalsplass i grupperom på Vilhelm Bjerknes' hus. Disse siste opplysningene tillot han oss motstrebende å kontrollere. Det viste seg at han fortsatt er nektet adgang til Matematikk fakultetet og at hans kontakt med Stabell begrenset seg til en telefonsamtale ifjor sommer.

Vedrørende sin nåværende situasjon mente han at han kanskje kunne avslutte denne tilværelsen i mai. Han innså at hans troverdighet på dette punkt var tynnslitt, da slike ønsker aldri tidligere var blitt holdt. Under samtalen kom det ikke frem klare psykotiske symptomer. Han snakker flytende og tilsynelatende adekvat om sine fremtidsplaner. Det kom ikke frem at A led direkte fysisk overlast da mattilførslen kom jevnlig og han var ute av hulen sin daglig, på den andre siden oppfattes hans huletilværelse depriverende på alle andre felt. Han ligger bak plastikk, nærmest uten lys hele døgnet, og med kun sporadisk menneskelig kontakt.... Etter nøye vurdering av pasientens totale situasjon synes det at han er ute av stand til å ta vare på seg selv. Hans gjenopptagelse av en tilværelse med en ekstrem mangel på aktivitet oppfattes som uttrykk for hans psykose og ikke som en handling som var uttrykk for hans egen frie vilje. Som tilleggskriterium for en ny tvangsinnleggelse legger jeg vekt på at det ikke kan utelukkes at utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring forspilles dersom han ikke blir innlagt. Etter X sykehus opplysninger synes det å være holdepunkter for dette. Ut fra egen undersøkelse og vurdering finner jeg at A er alvorlig sinnslidende og at han innlegges etter §5 med Oslo Helseråd som tutor."

Etter dette sitat fra den innleggende leges notat fortsetter overlegen slik:

"Pasienten ankom avdelingen sammen med sivilt politi. Han var svært skitten og det luktet ille av ham. Han ble tatt direkte inn på badet og vasket. Ved samtale med vakthavende lege senere virket han fysisk sprek, hadde ingen somatiske plager. Snakket hele tiden rolig og behersket. På spørsmål om hvordan han syntes det er å komme tilbake hit, svarte han at han misliker dette sterkt og at han mener at det er begått feil når man velger å legge ham inn. På vei til undersøkelsen går pasienten relativt lett og ubesværet, men når han kommer til døråpningen må han gå sidelengs gjennom den og inn i rommet.

Pasientens tilstand er kort sagt slik som vi kjenner den fra tidligere opphold og det synes ikke å ha inntrådt verken noen bedring eller forverrelse siden han var her ifjor.

På bakgrunn av det som det er redegjort for ovenfor, anser vi det berettiget å ta imot pasienten i henhold til §5 i Lov om psykisk helsevern, siden vi oppfatter hans tilstand som uttrykk for en alvorlig sinnslidelse, og fordi vi mener at han uten innleggelse vil forspille mulighetene for vesentlig bedring. På lengre sikt må man også si at hans huletilværelse betyr at han lider overlast."

Etter lov om psykisk helsevern §5 første ledd kan den som har en alvorlig sinnslidelse innlegges i sykehus mot sin egen vilje dersom innleggelse på grunn av den sykes sinnstilstand er nødvendig for å hindre at han lider overlast eller at utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring forspilles, eller at den syke er til vesentlig fare for seg selv eller andre. Det sistnevnte alternativ er uten interesse i den foreliggende sak. Begge de to andre - overlast- og behandlingsvilkårene - er påberopt ved innleggelsen.

Det er uenighet om A var alvorlig sinnslidende ved innleggelsen og om han er det i dag. Selv om det ikke er nødvendig for mitt standpunkt til spørsmålet om utskrivning, finner jeg å burde gå noe inn på de utsagn som foreligger om hans tilstand.

Om forståelsen av uttrykket "alvorlig sinnslidelse", viser jeg til førstvoterendes uttalelse i Rt-1987-1495, nærmere bestemt 1502 hvor det heter:

"Det er ikke så aldeles lett å få tak i hvilket innhold lovgiveren har tilsiktet å legge i loven uttrykk "alvorlig sinnslidelse". Med den endring departementet foretok i lovutkastet fra den sakkyndige komite og den begrunnelse som ble gitt for denne endringen, må det etter min mening være klart at uttrykket ikke er strengt begrenset til tilstander som kan diagnostiseres som psykoser. På den annen side må jeg på bakgrunn av helsedirektørens og Sosialdepartementets uttalelser og deres tilslutning til hovedsynspunktene hos komiteen anta at lovgiveren i utgangspunktet har akseptert at vilkåret "alvorlig sinnslidelse" har nær tilknytning til psykosene, slik at det bare er i særlige grensetilfelle det kan komme på tale med tvangsomsorg overfor den som har en psykisk lidelse uten å være psykotisk."

Det fremgår av sitatet foran at den innleggende lege brukte uttrykket psykose om A's tilstand og man skulle for så vidt befinne seg i kjerneområdet for begrepet "alvorlig sinnslidelse". Diagnosen psykose er også brukt i forbindelse med tidligere innleggelser av A ved X sykehus, og bruken av den er forklart og utdypet i de vitneforklaringer i anledning sakens behandling for Høyesterett, som er avgitt av overlege Lingjærde og av A's behandlende lege i flere år, nåværende overlege ved Rikshospitalet, professor Ulrik Malt.

Det fremgår både av journalene og av disse forklaringer at man har vært i tvil når det gjelder spørsmålet om hvordan A's sinnslidelse skulle karakteriseres. Han representerer et spesielt tilfelle, og tradisjonelle psykotiske trekk finner man ikke. Derfor har det også vært vanskelig å plassere ham i forhold til norske og internasjonale psykiatriske diagnosesystemer. Betegnelser som enkel schizofreni, tvangspsykose og obsessiv psykose er nevnt i de to forklaringer.

I sin sakkyndige uttalelse for byretten uttalte professor Noreik i sin konklusjon at det i samtalene med A ikke var kommet fram paranoide vrangforestillinger eller andre produktive psykotiske symptomer, men vurdert under ett og om en tar hensyn til langtidsforløpet, utviklingen av hans massive tvangssymptomer og hans adferd, må en oppfatte ham som alvorlig sinnslidende. Den andre sakkyndige for byretten, adm. overlege Abrahamsen, satte et spørsmålstegn ved denne konklusjonen.

Av de sakkyndige for Høyesterett har psykolog Anthi gitt uttrykk for at A ikke er alvorlig sinnslidende.

De to psykiatrisk sakkyndige - professorene Kringlen og Dalgard - tar i sin uttalelse først standpunkt til den forklaring A ga til dem om bakgrunnen for sin levemåte. Som fremgår også av de anførsler jeg har referert foran, hevder han at den er religiøst eller filosofisk betinget. Både askesen og hans ritualer er midler til å oppnå en dypere forståelse av tilværelsen. Dette har ikke vært trukket inn overfor de behandlende leger eller tidligere i rettssaken, men A skal ha vært inne på slike spørsmål i samtaler med en psykiater som kjenner Y fra samtaler på hans tilholdssted på Blindern, og som har avgitt vitneforklaring. En annen psykiater som også kjenner A fra slike uformelle samtaler, har oppfattet det slik at det ligger en protesthandling i hans væremåte. De psykiatrisk sakkyndige for Høyesterett måtte på grunnlag av disse forklaringer ta standpunkt til om A's atferd snarere var et uttrykk for en spesiell livsstil.

De sakkyndige besvarer spørsmålet benektende. De peker bl.a. på at det bisarre og tvangspregede atferdsmønster fullstendig sprenger grensene for hva som passer inn i en slik sammenheng og de konkluderer slik:

"Alt i alt kommer vi til at pasienten har en alvorlig psykopatologi med overveiende tvangspreg og at den filosofisk/religiøse referanseramme som han benytter for å forklare sin atferd, hovedsakelig tjener som en rasjonalisering. ....."

Dette legger jeg til grunn for mine synspunkter nedenfor.

Når det gjelder spørsmålet om grunnvilkåret forelå ved innleggelsen, uttaler disse sakkyndige:

"Diagnostisk framtrer tilstanden som en alvorlig tvangslidelse med grensepsykotiske trekk. Imidlertid har pasientens regresjon eller dekompensering til tider vært såpass alvorlig at mange psykiatere sikkert vil betegne tilstanden som psykotisk.

Undertegnede er begge tilhengere av å anvende begrepet "alvorlig sinnslidelse" snevert, med andre ord stort sett sidestille alvorlig sinnslidelse med psykose. Vi mener imidlertid at i dette tilfelle har pasientens regresjon vært så ekstrem at begrepet kan forsvares, selv om ordinære psykotiske symptomer ikke har vært til stede. ..... .....

Vi vil som tidligere anført hevde at innleggelse siste gang etter §5 i Lov om psykisk helsevern må kunne forsvares. Med den ekstreme atferd pasienten har vist som kom til uttrykk i manglende evne til å ta vare på seg selv, må man i dette tilfelle kunne betegne pasienten som alvorlig sinnslidende."

Disse sakkyndige fortsetter med å si at tilbakeholdelsen i sykehus kunne forsvares fordi risikoen ved utskrivning var stor på vinterstid, og de konkluderer med at vilkårene for tvangsmessig tilbakeholdelse av Y forelå ved innleggelsen i februar 1987.

I konklusjonen fortsetter de sakkyndige med å si at "vilkårene for tilbakeholdelse neppe er oppfylt i dag". Under fremmøtet i Høyesterett er dette rettet ved at "neppe" er byttet ut med "ikke". De har dessuten presisert at hverken grunnvilkåret eller noen av tilleggsvilkårene etter deres mening nå foreligger: Når grunnvilkåret kunne anses å foreligge ved innleggellsen, var det på grunn av klientens sterke regresjon på dette tidspunkt. Om tilleggsvilkårene sier disse sakkyndige i sin begrunnelse: ".... I sommerhalvåret vil man ikke kunne anvende overlastkriteriet. De øvrige tilleggskriterier - at pasienten er til fare for seg selv eller andre eller forspiller sjansene til helbredelse eller bedring, kan man etter vårt syn se bort fra."

Det de psykiatrisk sakkyndige her sier, innebærer at spørsmålet om Y er alvorlig sinnslidende, vil avhenge av den situasjon han konkret befinner seg i. En slik form for relativisering passer imidlertid dårlig med utformingen av vilkårene i lov om psykisk helsevern §5 første ledd. Bestemmelsen forutsetter etter min mening at de ytre forhold som berører pasientens fysiske og psykiske helse i første rekke vurderes ut fra spørsmålet om han lider overlast, og ikke gjøres til noe avgjørende kriterium for om alvorlig sinnslidelse foreligger. Med hensyn til den tvangslidelse som er konstatert hos Y, er det ikke skjedd noen endringer under det siste opphold på X sykehus, og ut fra det som foreligger om den, må etter min mening A karakteriseres som alvorlig sinnslidende også i dag.

Spørsmålet om det foreligger en utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring som forspilles ved utskrivning, har de psykiatrisk sakkyndige for Høyesterett besvart med et klart nei, bl.a. med henvisning til den kroniske karakter av denne type nevroser. Fra sykehusets side er vist til muligheten for fortsatt medikamentell behandling, men virkningen her synes usikker, bl.a. fordi A motsetter seg tvangsmedisinering. Jeg må legge til grunn at det i dag ikke kan antas å foreligge noen behandlingsmulighet som forspilles ved at A utskrives.

Spørsmålet om A vil lide overlast ved utskrivning, vil til en viss grad avhenge av et skjønn. Om momenter som har betydning i denne forbindelse, vises til Rt-1981-770. Det er ikke riktig som anført av Y, at man må legge avgjørende vekt på hvordan han selv oppfatter sin situasjon og risikoen ved å leve som han gjør. Om det vil oppstå en situasjon hvor han kan lide overlast, må avgjøres etter en objektiv vurdering av blant annet skaderisikoens art og betydning. Den konkrete vurdering her kan det for øvrig være vanskelig å holde klart atskilt fra spørsmålet om utskrivning av A på rent skjønnsmessig grunnlag.

Jeg finner ikke grunn til å gå inn på grensene for dette tilleggskriterium fordi jeg ut fra et rimelighetsskjønn er kommet til at begjæringen fra A om utskrivning bør tas til følge. Det må riktignok legges til grunn at han vil gjenoppta sin uteliggertilværelse, men jeg kan ikke se at det for tiden er grunn til å regne med noen vesentlig fare for hans fysiske eller psykiske helse. Det bør imidlertid føres et visst tilsyn med ham, og jeg utelukker ikke at det kan oppstå en situasjon hvor det vil være både berettiget og rimelig å gripe inn på nytt etter lov om psykisk helsevern.

Jeg stemmer for denne

D O M :

A's begjæring om utskrivning fra tvungen omsorg under psykisk helsevern tas til følge.