HR-1987-146-B - Rt-1987-1495

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1987-12-15
Publisert:	HR-1987-00146-B - Rt-1987-1495 (402-87)
Stikkord:	(Reitgjerdetdom II), Erstatningsrett, Ulovhjemlet tvangsinnleggelse
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om erstatning for påstått urettmessig tvangsinnleggelse og tilbakeholdelse i Reitgjerdet sykehus. Dissens: 3-2
Saksgang:	Oslo byrett 12.04.1985 - Eidsivating lagmannsrett 05.02.1987 - Høyesterett HR-1987-00146 B, L.nr 146B/1987, nr 112/1987
Parter:	A (advokat Ole Jakob Bae) mot Staten ved Sosialdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Ellen Mo)
Forfatter:	Christiansen, Dolva, Bugge. Mindretall: Aasland, Smith
Lovhenvisninger:	Psykisk helsevernloven (1961) §5, §6, Sinnsykeloven (1848), Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Straffeprosessloven (1981)

Dommer Aasland: Saken gjelder krav om erstatning for påstått urettmessig tvangsinnleggelse og tilbakeholdelse i Reitgjerdet sykehus.

Kort om saksforholdet.

A er født i 1938. Han vokste opp sammen med to søstre hos sine foreldre i en trangbodd leilighet i X. I 1954 ble han tiltagende innesluttet, samtidig som han opptrådte aggressivt overfor foreldrene og søstrene. Våren 1955 var han innlagt en måneds tid på Psykiatrisk klinikk, Y, hvor hans tilstand ble oppfattet som en alvorlig nevrose. Hans atferdsproblemer i hjemmet fortsatte, og barnevernsnemnda anbrakte ham i - - - skole i tiden februar til oktober 1956. Han kom så på ny til Psykiatrisk klinikk, hvor han var i vel en måned. Det ble ikke påvist spesielle psykotiske trekk. Intelligensprøving ga som resultat en IQ på 90, altså i nedre kant av normalområdet.

Etter at han på ny kom hjem, var han vedvarende meget vanskelig og til dels aggressiv i hjemmet. Sommeren 1957 ble han første gang tvangsinnlagt i - - - sykehus, som er - - - fylkes psykiatriske sykehus, og hvor han oppholdt seg nær et halvt år. Sykehuset stilte diagnosen schizofreni. Bare noen måneder etter utskrivningen tok han opp igjen sitt tidligere atferdsmønster i hjemmet, og han ble gjennom politiet tvangsinnlagt på ny i - - - våren 1958. Hans tilværelse vekslet i de nærmeste år mellom opphold i hjemmet og innleggelser i - - - på grunn av terrorisering av foreldrene. Han var frem til 1962 innlagt til sammen 7 ganger i - - -, stadig under diagnosen schizofreni. Under oppholdene i - - - oppførte han seg bra, bortsett fra at han ved flere anledninger rømte fra sykehuset hjem til foreldrene i X. Da en ny tvangsinnleggelse forestod i juli 1962, ønsket ikke - - - å ta imot ham igjen. En søknad om innleggelse i Gaustad sykehus førte ikke frem, og det ble søkt om plass for ham i Reitgjerdet sykehus. Dette sykehuset var bestemt for «sinnslidende som er særlig vanskelige eller farlige, og ikke anses egnet til behandling i alminnelig psykiatrisk sykehus», jf §1 i forskrifter for Reitgjerdet sykehus gitt av Sosialdepartementet 15. juni 1962.

A hadde i de påfølgende år til sammen 4 opphold i Reitgjerdet med en samlet varighet på ca 9 1/2 år. Første opphold varte fra 24. juli 1962 til 7. oktober 1963, annet fra 22. mars 1964 til 3. november 1967, det tredje fra 20. mars 1968 til 21. august 1971 og det fjerde fra 1 november 1973 til 10. februar 1975. Mellom tredje og fjerde opphold hadde han tre relativt kortvarige innleggelser i - - -. Årsaken til gjeninnleggelsene var stadig den samme: Etter utskrivning flyttet A tilbake til foreldrene, hvor han etter noen tid gjenopptok sitt tidligere atferdsmønster. Under oppholdene i Reitgjerdet hadde sykehuset stort sett ikke problemer med ham, med et forbehold for annet opphold, da det var en del konflikter, som ledet til at han en tid periodevis var utsatt for bruk av tvangsmidler i form av fastspenning med fotrem. Det aller meste av tiden på Reitgjerdet deltok han i utearbeid og hadde en viss grad av frihet. Ved utskrivning fra sykehuset ble han hver gang gitt samme diagnose - psykopati og oligofreni, d v s åndssvakhet. Det fremgår av journalnotatene at han ikke viste klare psykotiske symptomer. I forbindelse med at A i 1964 begjærte seg utskrevet og klaget til kontrollkommisjonen, avga daværende overlege Lundh en uttalelse hvor han anførte at A på grunn av sin tilstand i henhold til loven om psykisk helsevern §5 første og fjerde ledd fortsatt måtte være i Reitgjerdet sykehus. Overlegen forutsatte altså at A hadde en alvorlig sinnslidelse. Kontrollkommisjonen sluttet seg til overlegen og forkastet As klage.

A ble 10. februar 1975 utskrevet fra Reitgjerdet til frivillig innleggelse i - - - og derfra utskrevet etter vel en måned. Han flyttet da til Oslo, hvor han fikk arbeid som lagerarbeider. Han var i arbeid frem til 1982, da han flyttet til X i forbindelse med at hans far døde. A pleide sin mor til hun døde året etter, og har siden overtatt foreldrenes leilighet. Det har ikke lykkes ham å skaffe seg arbeid i X, og han overveier å flytte til Oslo for å få arbeid der.

Etter at granskningskommisjonen under ledelse av høyesterettsdommer Knut Blom hadde avgitt sin sterkt kritiske rapport av 31. august 1980 om forholdene ved Reitgjerdet sykehus, ble det nedsatt et utvalg med daværende sorenskriver Dagfinn Clemetsen som formann for å vurdere Statens erstatningsansvar overfor tidligere pasienter ved Reitgjerdet. A, som ikke var kjent med utvalgets arbeid, fremmet ikke erstatningskrav overfor utvalget. I utvalgets innstilling avgitt i februar 1982 har utvalget av eget tiltak behandlet A på side 189 som sak C 119, og kom til at det ikke forelå opplysninger som ga grunnlag for erstatning.

Rettssakens utvikling.

Den 14. desember 1982 tok A ut stevning til Oslo byrett med påstand om erstatning på kr 325.000 for uberettiget innleggelse og tilbakeholdelse i Reitgjerdet sykehus. Byretten, som var satt med to psykiatere som sakkyndige meddommere, professor Odd Steffen Dalgard og overlege Ada Bugge, avsa dom 12. april 1985 med slik domsslutning:

«Staten ved Sosialdepartementet dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale erstatning til A med kr 325.000, - trehundreogtjuefemtusen - med 15 - femten - % årlig rente fra 30. desember 1982 til betaling skjer.»

Byretten la til grunn at A ikke under noen av oppholdene i Reitgjerdet hadde vært alvorlig sinnslidende, og at hovedvilkåret for tilbakeholdelse i lov om psykisk helsevern §5 første ledd dermed ikke hadde foreligget. Den fant videre at de uberettigede tilbakeholdelsene skyldtes uaktsomhet fra personer som Staten hadde arbeidsgiveransvar for, og at A som følge av tilbakeholdelsene hadde krav på erstatning for lidt og fremtidig tap, samt menerstatning.

Staten ved Sosialdepartementet påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som avsa dom 5. februar 1987 med slik domsslutning:

«Staten v/Sosialdepartementet frifinnes.»

Lagmannsretten bygde på at loven krav om alvorlig sinnslidelse måtte anses oppfylt, selv om A ikke var psykotisk ved oppholdene i Reitgjerdet. Den fant at også de øvrige vilkår for tilbakeholdelse forelå. For øvrig var det etter lagmannsrettens oppfatning ikke grunnlag for å anta at A hadde lidt økonomisk tap som følge av tilbakeholdelsene.

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til deres domsgrunner.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett på grunnlag av bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Hans prosessfullmektig har med motpartens samtykke fremlagt en partsforklaring fra A slik den er nedtegnet av prosessfullmektigen. Ellers er det ikke fremlagt nytt bevismateriale for Høyesterett. Lagmannsretten oppnevnte professor dr med Einar Kringlen og overlege Ole Herman Robak som psykiatrisk sakkyndige. Disse fremla en utførlig sakkyndig erklæring datert 15. november 1986. Erklæringens resyme og konklusjon er gjengitt i lagmannsrettens dom. Ved siden av at sakkyndigerklæringen har vært fremlagt for Høyesterett, har overlege Robak møtt som oppnevnt sakkyndig og gitt forklaring. Kringlen og Robak gir uttrykk for at As tilstand ved innleggelsene og tilbakeholdelsene i Reitgjerdet sykehus «ikke var slik at han oppfylte hovedvilkåret om alvorlig sinnslidelse, slik rammen for dette begrep i lov om psykisk helsevern var ment å være på de aktuelle tidspunkt». Heller ikke oppfylte han etter deres oppfatning de særlige Reitgjerdet-vilkårene om særlig vanskelighet eller farlighet. Jeg kommer for øvrig nærmere tilbake til de sakkyndiges syn.

Saken står i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

Partenes anførsler.

Partene har i hovedtrekk gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser.

A hevder at grunnvilkåret for tvangsomsorg i lov om psykisk helsevern §5 første ledd ikke forelå. Han har ikke hatt noen «alvorlig sinnslidelse». Det er unødvendig å ta standpunkt til om dette begrepet bare omfatter psykoser. Selv om begrepet skulle ha et videre innhold, faller As tilfelle klart utenfor. A har for så vidt henholdt seg til byrettens dom og til sakkyndigerklæringen fra professor Kringlen og overlege Robak.

Etter As oppfatning forelå heller ikke tilleggsvilkårene etter lov om psykisk helsevern. Videre manglet de spesielle vilkårene for innleggelse i Reitgjerdet. A var ikke særlig vanskelig eller farlig.

Når innleggelsen og tilbakeholdelsen anses ulovlig, må det offentlige etter As mening ha et rent objektivt erstatningsansvar. Uansett hva som ellers måtte gjelde om objektivt ansvar for uriktige forvaltningsvedtak, tilsier sterke reelle hensyn at det offentlige må hefte på rent objektivt grunnlag for et så fundamentalt inngrep som en uberettiget tilbakeholdelse i psykiatrisk sykehus representerer. Subsidiært anføres det at den uriktige bedømmelse av A må tilskrives feil begått av de ansvarlige leger ved Reitgjerdet. Staten må som arbeidsgiver hefte for disse feil, jf erstatningsloven §2-1.

Det gjøres gjeldende at den ulovlige frihetsberøvelsen har påført A et betydelig økonomisk tap. Forholdene på Reitgjerdet var elendige, preget av ressursfattigdom og av et ekstremt restriktivt og nedverdigende regime. A fikk ingen behandling der, og miljøet virket klart antiterapeutisk. Tilbakeholdelsen av A i denne institusjonen i størstedelen av perioden fra han var 24 til han ble 37 år, har berøvet ham muligheten for en normal livsutfoldelse i denne perioden og svekket hans muligheter senere i livet. Det understrekes at A har fungert godt i alle andre relasjoner enn i forholdet til foreldrene. Da han etter fjerde opphold i Reitgjerdet selv klarte å skaffe seg arbeid og bolig i Oslo, fungerte han upåklagelig. Dette viser at hvis han istedenfor opphold i Reitgjerdet hadde fått den hjelp han skulle hatt av det sosiale hjelpeapparat, ville han ha kommet i arbeid og ordnede forhold på et langt tidligere tidspunkt. Det erkjennes at forholdet til foreldrene var et problem. Men dette ville ha latt seg løse ved at A hadde fått hjelp til å etablere seg med arbeid og bopel utenfor foreldrehjemmet. Om hans atferd overfor foreldrene i verste fall skulle ha ledet til strafferettslige reaksjoner, er det grunn til å anta at disse reaksjoner ville ha påvirket A til å holde seg borte fra hjemmet.

I tillegg til at A har lidt tap under selve oppholdet i Reitgjerdet, har han også fått redusert sine fremtidige ervervsmuligheter både gjennom den virkning oppholdet har hatt på ham og gjennom de problemer Reitgjerdetstempelet volder for ham på arbeidsmarkedet. Han viser for øvrig til byrettens erstatningsberegning.

A fremhever at det ikke kan være riktig å kreve noe strengt bevis for at han er påført økonomisk tap som følge av den langvarige ulovlige frihetsberøvelsen i Reitgjerdet. Det er en klar formodning for at en frihetsberøvelse under slike forhold måtte virke skadelig.

A, som har hatt fri sakførsel for alle instanser, har nedlagt slik påstand:

«Byrettens dom stadfestes».

Staten ved Sosialdepartementet hevder at lagmannsrettens dom er riktig, og har i store trekk henholdt seg til lagmannsrettens begrunnelse.

Etter Statens syn var det ingen feil at A ble innlagt og tilbakeholdt i Reitgjerdet. Hans tilstand i den aktuelle perioden var slik at han måtte anses «alvorlig sinnslidende» i loven forstand. Hva som ligger i loven begrep «alvorlig sinnslidende», er et rettslig spørsmål. Lovforarbeidene viser klart at det omfatter mer enn psykoser. Staten erkjenner at det ikke omfatter karakteravvik, herunder psykopati, i sin alminnelighet. Men når det foreligger betydelig karakteravvik, som medfører manglende styring av vilje, impulser og handlinger, vil loven kunne komme til anvendelse. Slik var praksis etter sinnssykeloven av 1848, og forarbeidene til loven av 1961 viser at den ikke tilsiktet noen endring på dette punkt. Dette fremgår av den diskusjon som utspant seg etter at den sakkyndige komite i sitt lovutkast hadde foreslått ordet «psykose» tilføyet i parentes etter «alvorlig sinnslidelse». Når denne tilføyelsen ble strøket under den videre lovbehandling, var årsaken at den møtte motstand nettopp fordi den ville ha innebåret en begrensning i forhold til den rådende praksis ved de psykiatriske sykehus. Det har nok siden 1961, da loven trådte i kraft, skjedd en utvikling i praksis når det gjelder anvendelsen av vilkåret «alvorlig sinnslidelse», slik at terskelen for tvangsinnleggelse må anses høyere idag. Men As tilfelle må vurderes på bakgrunn av datidens praksis.

Ut fra en totalvurdering av As tilstand og atferd i den aktuelle perioden er det etter Statens oppfatning klart at han måtte anses alvorlig sinnslidende og hadde behov for behandling i psykiatrisk sykehus. Han frembød en rekke symptomer på en sterkt avvikende personlighet med manglende impuls- og handlingskontroll, som medførte at han ikke var i stand til å ta vare på seg selv. Hans forhold til foreldrene - med alvorlig aggresjon samtidig som han heller ikke maktet å forlate foreldrehjemmet - var klart sykelig. Kombinasjonen av atferdsforstyrrelser og schizoide trekk sammen med en psykopatisk personlighet må lede til at han innfanges av loven grunnvilkår. Han ble da også ansett alvorlig sinnslidende av samtlige leger som vurderte ham i forbindelse med innleggelsene i - - - og Reitgjerdet. Det bør etter Statens oppfatning vises stor forsiktighet med i ettertid å underkjenne det medisinske skjønn som her er foretatt. Staten er sterkt uenig i de sakkyndiges konklusjoner. Jeg kommer noe nærmere tilbake til dette i en senere sammenheng.

Tilleggsvilkårene i lov om psykisk helsevern volder etter Statens syn ingen problemer i denne sak - også de sakkyndige har for øvrig antatt at A oppfylte vilkåret om at han var til vesentlig fare for andre. Videre må det legges til grunn at A gjennom sin rømmelyst i - - - hadde vist seg særlig vanskelig, og at Reitgjerdet-vilkårene dermed var oppfylt. Disse kan for øvrig ikke anses som slike rettslige vilkår som kan påberopes av den innlagte.

Subsidiært - for tilfelle av at A skulle være blitt tilbakeholdt i Reitgjerdet i strid med loven - gjør Staten gjeldende at det ikke er grunnlag for et objektivt erstatningsansvar. Utgangspunktet er etter Statens syn at det offentlige ikke har et slikt ansvar for subjektivt uklanderlige, men objektivt ulovlige myndighetshandlinger. Det er ikke grunnlag for å fravike dette utgangspunktet når det gjelder ansvar for tvangsanbringelse i psykiatrisk sykehus. Staten viser i den forbindelse til at det ikke gjelder objektivt ansvar for skader påført ved somatiske sykehus. Det hevdes at det ikke kan trekkes noen parallell med straffeprosessloven regler om erstatning i anledning av strafforfølgning. Tvangsanbringelse under lov om psykisk helsevern tar først og fremst sikte på den sykes eget behov for psykiatrisk behandling. Et objektivt ansvar for en i og for seg forsvarlig vurdering vil heller ikke uten videre virke rimelig.

Etter Statens syn er det heller ikke plass for et uaktsomhetsansvar i denne saken. Det er ikke grunnlag for å bebreide de ansvarlige ved Reitgjerdet i forbindelse med innleggelsene, tilbakeholdelsen eller behandlingen av A.

Endelig hevder Staten at det ikke er grunn til å anta at A har lidt noe økonomisk tap ved Reitgjerdet-oppholdene. As psykiske problemer og atferdsavvik var så alvorlige at han neppe kunne ha fungert i frihet. Det er overveiende sannsynlig at han ikke ville ha klart å holde på inntektsgivende arbeid. Hadde han ikke vært i Reitgjerdet, ville alternativet trolig ha vært anbringelse i en institusjon under fengselsvesenet.

Staten har imidlertid gitt uttrykk for at dersom det legges til grunn at tilbakeholdelsen i Reitgjerdet var urettmessig i det vesentligste av perioden, og dersom det videre legges til grunn at A ville vært i arbeid i en ikke uvesentlig del av tiden, aksepteres den erstatningsberegning byretten har foretatt.

Staten ved Sosialdepartementet har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes».

Jeg er under atskillig tvil kommet til samme resultat som byretten.

Generelt om loven grunnvilkår «alvorlig sinnslidelse».

Et hovedspørsmål i saken er om grunnvilkåret i lov om psykisk helsevern av 28. april 1961 nr 2 §5 første ledd forelå under A s fire opphold i Reitgjerdet, d v s om han hadde en «alvorlig sinnslidelse». Byretten, med psykiatrisk fagkyndige meddommere, har funnet at vilkåret ikke forelå. Det samme mener de to sakkyndige som har vært oppnevnt i saken, professor Kringlen og overlege Robak. Når lagmannsretten er kommet til et annet resultat, skyldes det vel i første rekke at den har bygd på en noe videre forståelse av «alvorlig sinnslidelse» enn byretten og de sakkyndige. Det er derfor grunn til å se nærmere på hvordan dette vilkår er å forstå. Dette gjør det nødvendig å gå tilbake til loven forhistorie og lovforarbeidene. Jeg nevner at det for Høyesterett er fremlagt utdrag av manuskript til innstilling fra det lovutvalg som ble oppnevnt i 1981 for å utrede behovet for nye rettsregler i det psykiske helsevern, heretter kalt Utvalget av 1981. I innstillingen er det gitt en utførlig utredning om lovhistorien på dette punkt.

Den tidligere Lov om Sindssyges Behandling og Forpleining av 17 august 1848 ga under nærmere bestemte forutsetninger hjemmel for tvangsomsorg overfor en «Sindssyg». Det grunnleggende forarbeid til loven om psykisk helsevern av 1961 ble gjort av en sakkyndig komite - Komiteen til revisjon av sinnssykelovgivningen - som ble oppnevnt i 1951 og avga sin innstilling 31. mai 1955. I komiteinnstillingen heter det (side 13):

«Etter komiteens oppfatning må en etter dette kunne konkludere med at ordet sinnssyk etter hvert har fått et temmelig presist innhold. Medisinsk sett svarer det til en relativt skarpt avgrenset hovedgruppe av de psykiske sykdommer: psykosene. Juridisk omfatter det den gruppe av sjelelig syke mennesker som strafferettslig er utilregnelige, og som i sivilretten kan være uten vanlig rettslig handleevne når nærmere presiserte kriterier er til stede.»

Komiteen ønsket ikke å beholde ordet sinnssyk i den nye lov, og foreslo i lovutkastet §3 at inngrepshjemmelen skulle gjelde overfor «den som har en alvorlig sinnslidelse (psykose)». Komiteen fremhevet (side 14) at man ved denne formulering kunne «unngå ordet sinnssyk, samtidig som det noe upresise «alvorlig sinnslidelse» får en helt presis avgrensning ved at psykose er tilføyd.» Det heter så videre:

«Det er ikke komiteens mening at det her skal komme inn noen tilfelle som ikke ved en rent medisinsk klassifikasjon må regnes som sinnssykelige, psykotiske. Psykopater og åndssvake vil f. eks. ikke komme inn under denne bestemmelse.»

I høringsrunden kom det fra enkelte hold innvendinger mot å begrense loven inngrepshjemmel til psykosene, jf noen av de høringsuttalelser som er inntatt i Ot.prp.nr.69 (1959-1960) sidene 19-22. Det ble fremholdt at komiteens lovutkast ville bety en uheldig innsnevring av inngrepsvilkårene i forhold til gjeldende rett, og at det var behov for tvangsomsorg også overfor enkelte personer som ikke kunne anses som psykotiske, men som frembød grove atferdsforstyrrelser f eks av psykopatisk karakter. Helsedirektøren viste til disse uttalelsene, og fremholdt (proposisjonen side 23):

«Enten man anvender det norske begrep «sinnssykdom» eller det internasjonalt aksepterte medisinske begrep «psykose» vil man ikke oppnå en absolutt avgrensning. Det vil forekomme grensetilfelle hvor avgjørelsen må bero på et skjønn. Dette ligger i sakens natur, fordi det ikke kan og aldri vil kunne trekkes noen skarp biologisk grense f.eks. mellom visse tilfelle av psykopati og konstitusjonell sinnssykdom, av senilitet og sinnssykelig (psykotisk) alderssløvhet, av reaktiv depresjon av nevrotisk art eller av en art og en styrke som må betegnes som sinnssykelig (psykotisk) osv. Et vurderende skjønn bygget på psykiatrisk kunnskap og erfaring må komme inn i disse riktignok relativt få tilfelle.»

I §5 første ledd i det lovutkast Sosialdepartementet fremla med den nevnte proposisjon, og som på dette punkt svarer til den endelige lov, ble «alvorlig sinnslidelse» gjort til grunn vilkår uten tilføyelse av «psykose» i parentes. Det heter om dette i departementets bemerkninger (proposisjonen side 24):

«Som det fremgår av det som er referert foran, er det en viss uenighet mellom de sakkyndige om hvorvidt det er ønskelig og/eller hensiktsmessig å erstatte ordet «Sindssyg» i gjeldende lov med ordene «alvorlig sinnslidelse (psykose)» i en eventuell ny lov. Denne uenighet synes ikke utelukkende å være av terminologisk art. Etter de foreliggende utalelser mener enkelte av de sakkyndige at innføring av det begrep komiteen foreslår, innebærer en realitetsendring i forhold til gjeldende rett, derved at adgangen til internering i sinnssykehus blir innskrenket. Komiteen har gitt bestemt uttrykk for at dens forslag på dette punkt ikke skulle ha en slik konsekvens. Departementet antar dog at den omhandlede tolkingstvil kan få praktiske konsekvenser som etter komiteens egne uttalelser ikke er tilsiktet. Departementet er derfor kommet til at man bør følge helsedirektørens forslag om å bruke uttrykket «alvorlig sinnslidelse» i en ny lov. Uttrykket brukes da synonymt med ordet «Sindssyg» i gjeldende lov. Så negativt følelsesbetont som ordet sinnssyk er i vanlig språkbruk, er departementet enig med komiteen at man bør unngå å bruke det i en ny lov. Hadde ordet sinnssyk hatt en helt presis betydning, kunne saken ha stilt seg annerledes. Men de avgitte uttalelser viser at det i g r e n s e t i l f e l l e n e råder en viss usikkerhet med hensyn til definisjonen av sinnsykdomsbegrepet. Innføringen av uttrykket «alvorlig sinnslidelse» vil neppe gjøre dette forhold bedre eller verre. ...»

Det er ikke så aldeles lett å få tak i hvilket innhold lovgiveren har tilsiktet å legge i loven uttrykk «alvorlig sinnslidelse». Med den endring departementet foretok i lovutkastet fra den sakkyndige komite og den begrunnelse som ble gitt for denne endringen, må det etter min mening være klart at uttrykket ikke er strengt begrenset til tilstander som kan diagnostiseres som psykoser. På den annen side må jeg på bakgrunn av helsedirektørens og Sosialdepartementets uttalelser og deres tilslutning til hovedsynspunktene hos komiteen anta at lovgiveren i utgangspunktet har akseptert at vilkåret «alvorlig sinnslidelse» har nær tilknytning til psykosene, slik at det bare er i særlige grensetilfelle det kan komme på tale med tvangsomsorg overfor den som har en psykisk lidelse uten å være psykotisk.

Det foreligger opplysninger som kan tyde på at praksis under den tidligere sinnssykelov av 1848, også i perioden før den nye lov, var mindre restriktiv enn hva jeg er kommet til at den nye lov tilsiktet. Utvalget av 1981 nevner således at tvangsomsorg etter loven av 1848 da synes å være blitt benyttet i atskillig utstrekning overfor personer som ikke var psykotiske i klinisk-medisinsk forstand. Det samme fremholdt overlege Robak under sin muntlige forklaring. Komiteen av 1951 har ikke tatt opp praksis under loven av 1848 til noen mer inngående drøftelse. På bakgrunn av komiteens uttalelser om sinnssykdomsbegrepet, som iallfall i hovedsak må anses tiltrådt av lovgiveren under den videre lovbehandling, må jeg imidlertid oppfatte det slik at den nye lov innebar en tilstramming i forhold til en slik praksis. Men jeg må erkjenne at dette burde ha kommet klarere til uttrykk i lovforarbeidene.

At den nye lovs uttrykk «alvorlig sinnslidelse» bare i helt særlige tilfelle kunne anvendes utenfor psykosene, synes også å ha trengt igjennom som den rådende oppfatning i psykiatrisk praksis. Jeg finner grunn til å nevne at Sosialdepartementet i et rundskriv av 1 januar 1969 med veiledning til en ny psykiatrisk diagnoseliste sier: «Det er imidlertid ikke noe til hinder for at en tilstand klinisk kan klassifiseres som neurose eller psykopati og likevel komme innenfor den ramme loven stiller opp for «alvorlige sinnslidelser», men slike tilfeller er sjeldne og oftest tvilsomme.»

Denne uttalelsen er av atskillig interesse i vår sak, fordi de oppnevnte sakkyndige har tatt utgangspunkt i den ved sin bedømmelse av om As tilstand i årene 1962 til 1975 gikk inn under loven grunnvilkår «alvorlig sinnslidelse». De sakkyndige, som selv praktiserte innenfor psykiatrien i det aktuelle tidsrom, antar at uttalelsen gir uttrykk for hvilket standpunkt som var gjeldende i årene 1962-1975. Jeg antar også for min del at uttalelsen - så langt den rekker - gir et dekkende uttrykk for hva som følger av loven §5 første ledd.

En nærmere utpensling av grunnvilkåret på det generelle rettslige plan er etter min mening vanskelig, og ville iallfall kreve atskillig praktisk innsikt i slike grensetilfelle av psykiske lidelser hvor anvendelsen kan volde tvil. Jeg finner imidlertid grunn til å fremheve, slik det også fremgår av den uttalelse jeg har gjengitt fra helsedirektøren, at avgjørelsen av om loven vilkår er oppfylt i det konkrete tilfelle, i noen grad må bero på et skjønn. Det må dermed aksepteres et visst spillerom for skjønnsutøvelsen. Jeg går så over til å se nærmere på anvendelsen av grunnvilkåret spesielt i forhold til A.

Forelå grunnvilkåret for As vedkommende?

Da A første gang ble tvangsinnlagt i Reitgjerdet i 1962, hadde han hatt en omfattende kontakt med psykiatriske institusjoner. Han hadde hatt to kortvarige opphold ved Psykiatrisk klinikk, i 1955 og 1956, det siste etter at han hadde vært anbrakt vel et halvår ved - - - skole. Deretter hadde han i størstedelen av perioden 1957 til 1962 vært undergitt tvangsinnleggelse og tilbakeholdelse i - - -, til sammen 7 ganger. Jeg innskyter at lovmessigheten av disse tilbakeholdelsene, som skjedde under sinnssykeloven av 1848, ikke er noe tema i saken, men opplysninger om oppholdene i - - - har selvsagt vesentlig betydning som bakgrunnsmateriale. A hadde i denne perioden frembudt alvorlige atferdsproblemer, som skapte uholdbare forhold i hjemmet, og dette var hver gang begrunnelsen for innleggelsene.

Når det gjelder den psykiatriske vurdering av hans tilstand, viser jeg først til at Psykiatrisk klinikk ikke ved noen av oppholdene fant psykotiske symptomer. Ved det annet opphold i Psykiatrisk klinikk, i 1956, stilte klinikken diagnosen «Psykopatia. Encephalopatia, infantilis? Hebefrenia?». Ved siden av at det her antydes mulighet for at han har fått en hjerneskade som barn, stilles det altså spørsmål om en hebefreni, d v s en form for schizofreni. Dette er den første antydning om psykose hos A. Spørsmålstegnet sammenholdt med det forhold at det ikke ble funnet psykotiske symptomer, innebærer imidlertid etter hva jeg forstår at det bare pekes på mulighet for en begynnende hebefreni, som i tilfelle vil gi seg utslag senere. Da A året etter ble innlagt første gang i - - -, stilte sykehuset diagnosen «schizofrenia». Denne diagnosen hadde han for øvrig også ved de etterfølgende opphold i - - -. I følge de oppnevnte sakkyndige var dette en klar feildiagnose, som ikke har noen støtte i journalnotater eller andre opplysninger fra perioden. De sakkyndige mener også på grunnlag av sine observasjoner av A i forbindelse med sakkyndig-oppdraget å kunne utelukke at han har lidt av schizofreni.

Jeg tilføyer at A - med ett vesentlig forbehold - ikke synes å ha frembudt vesentlige vanskeligheter under sine opphold i - - -. Han tilpasset seg godt, var rolig og arbeidsom. Det store problem var imidlertid at når han på grunn av denne positive atferd fikk anledning til å gå fritt, benyttet han seg av friheten til å reise tilbake til foreldrene. Oppholdene i - - - endte regelmessig med at foreldrene tok ham tilbake, og etter noen tid oppstod det på ny problemer i hjemmet, hvor han opptrådte kravstort og truende overfor foreldrene, til dels også med fysisk vold. Det foreligger opplysninger om episoder hvor han slo foreldrene, tok kvelertak på dem og truet dem på livet slik at de måtte rømme huset. Han kunne i enkelte perioder være i arbeid, men nektet å betale for seg hjemme og forlangte at foreldrene skulle sørge for ham. Ofte holdt han seg imidlertid inne i lange perioder og dominerte hjemmet med en rekke tvangspregede krav og holdninger. Jeg anser det ikke nødvendig å gå mer detaljert inn på dette, fordi det ganske enkelt kan sammenfattes derhen at hjemmesituasjonen var klart uholdbar, og at en eller annen form for intervensjon var påtrengende nødvendig. Jeg tilføyer at dette også er de sakkyndiges syn.

Slik var således også situasjonen da A hadde vært hjemme en tid etter sitt syvende opphold i - - -. Da foreldrene på ny fant å måtte be om hjelp, ville - - - ikke lenger ta imot ham. Stadsfysikus i X, som også forgjeves hadde søkt plass for ham i Gaustad sykehus, søkte deretter om å få ham inn i Reitgjerdet. Og her kom altså A til å oppholde seg det meste av årene 1962 til 1975, fordelt over 4 opphold på til sammen ca 9 1/2 år. Bakgrunnen for oppholdene var også hver gang i denne perioden hans atferd i hjemmet.

Det er klart at Reitgjerdet sykehus hadde et selvstendig ansvar for å vurdere om A oppfylte vilkårene for tvangsinnleggelse og tilbakeholdelse. Reitgjerdet må ha bedømt A noe annerledes enn - - -, idet schizofreni-diagnosen ikke ble benyttet. Under samtlige av As opphold i Reitgjerdet har han vært innlagt under diagnosen psykopati og oligofreni, d v s åndssvakhet. At A skulle ha vært oligofren, må imidlertid - som påpekt av de sakkyndige - være klart uriktig. Dette fremgår både av den intelligensmåling som i 1956 ble foretatt ved Psykiatrisk klinikk og av de sakkyndiges observasjoner av ham. Tilbake står da psykopati-diagnosen. Byretten anser det overveiende sannsynlig at dette var den rette diagnose. Og de sakkyndige uttaler i sin erklæring:

«Selve diagnosen synes rimelig klar. A synes utvilsomt å ha frembudt klart avvikende karakter- og atferdstrekk, i en slik grad at betegnelsen psykopati må sies å være rimelig i forhold til vanlig diagnostisk praksis.»

Hvis denne diagnosen legges til grunn, synes det å måtte innebære at A ikke var psykotisk under oppholdene i Reitgjerdet. Og jeg kan ikke se annet enn at det må bygges på de sakkyndiges oppfatning om dette. Jeg legger således til grunn at den schizofreni-diagnose A hadde fra - - -, var klart uriktig. Videre er det, tross de relativt utførlige journalnotater som foreligger både fra - - - og fra Reitgjerdet, ikke fremkommet opplysninger om at A har vist psykotiske trekk. Jeg støtter meg også forsåvidt til de sakkyndige, og mener i likhet med dem at det ville vært grunn til å vente at slike opplysninger ville ha blitt nedtegnet om de hadde foreligget. Jeg viser videre til den diagnose Reitgjerdet selv stilte.

Slik jeg ser det, står man altså overfor spørsmålet om A hadde en «alvorlig sinnslidelse» selv om han ikke var psykotisk. Det klare utgangspunkt er at karakteravvik - herunder psykopati - ikke kan anses som «alvorlig sinnslidelse» i loven forstand. Dette utgangspunktet er heller ikke bestridt fra Statens side. Men det vil kunne forekomme sjeldne grensetilfelle hvor svære karakteravvik kan falle innenfor rammen av dette begrep, jf den tidligere drøftelse av lovforståelsen.

A må nok i og for seg sies å ha frembudt et klart og betydelig karakteravvik, med alvorlige atferdsforstyrrelser. Disse problemene kom imidlertid særlig til uttrykk i hjemmet, slik jeg tidligere har beskrevet. I de perioder hvor han var i arbeid, synes han å ha fungert tilfredsstillende så lenge han var på arbeidsplassen. Under oppholdene i - - - og Reitgjerdet synes han heller ikke å ha vist atferdsmessige avvik av betydning. Som før nevnt var det en del konflikter under hans annet opphold på Reitgjerdet, hvor han i en periode viste seg irritabel og kranglevoren, noe som ledet til bruk av «remming». Men dette kan, slik overlege Robak fremholdt i sin forklaring, ikke ses som utslag av noen sinnslidelse.

I tillegg til sin dominerende og til dels aggressive atferd i hjemmet har nok A vist andre tegn på karakteravvik - skyhet og tendens til å ville isolere seg, samt renslighetsmani. De sakkyndige anser det imidlertid ut fra en samlet vurdering klart at hans karakteravvik ikke var slik at det kunne gi grunnlag for å anse ham alvorlig sinnslidende. Overlege Robak presiserte i sin forklaring for Høyesterett dette derhen at han - ut fra sin lovforståelse - måtte anse en annen oppfatning for å ligge utenfor rammen av et forsvarlig skjønn.

Staten har reist en rekke innvendinger mot å legge de sakkyndiges vurdering til grunn. For det første hevdes det at de sakkyndige har bygd på en for snever rettslig forståelse av begrepet «alvorlig sinnslidelse». Dette kan jeg ikke være enig i, og jeg viser for så vidt til min tidligere drøftelse av den generelle lovforståelsen. Jeg tilføyer at selv om lovanvendelsen i prinsippet er et rettslig spørsmål, vil den rettslige bedømmelse av enkelttilfelle nødvendigvis forutsette en generell innsikt i de forskjellige former for psykiske lidelser kombinert med et klinisk skjønn. Dette forhold tilsier at retten vil ha vanskelig for å tilsidesette de sakkyndiges syn på den konkrete anvendelsen av loven dersom det ikke er noe som tyder på at den bygger på en uriktig generell lovforståelse.

Men videre hevder Staten at de sakkyndige ikke har hatt tilstrekkelig grunnlag for sin rent faglige bedømmelse av As psykiske tilstand ved Reitgjerdet-oppholdene. Staten har således fremholdt at det er grunn til å være mindre opptatt av diagnose enn av symptomer, og at det ut fra en helhetsvurdering må antas at A har frembudt slike symptomer at han med rette er ansett som alvorlig sinnslidende. Det er pekt på at han må ha vært oppfattet slik av de innleggende leger i X, av legene ved - - - og av de to overleger samt assisterende overlege som observerte ham i tiden på Reitgjerdet. Særlig klart fremtrer oppfatningen av den uttalelse overlege Lundh ga i forbindelse med at A i 1964 begjærte seg utskrevet og klaget til kontrollkommisjonen. Staten peker for øvrig på problemene med å skulle etterprøve disse oppfatningene så mange år senere på grunnlag av det som nå kan rekonstrueres om forholdene den gang. Ytterligere og især pekes det på at hans atferdsproblemer var så betydelige at de virket sosialt invalidiserende. Hans atferd i hjemmet var slik at den nødvendiggjorde inngripen, samtidig som A til stadighet insisterte på å vende tilbake til hjemmet.

Jeg finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på disse innvendingene.

Når legene ved Reitgjerdet, i motsetning til de sakkyndige, må ha ansett A for å ha en alvorlig sinnslidelse, synes dette, slik jeg oppfatter det, først og fremst å ha sammenheng med en forskjellig oppfatning av innholdet i dette begrep og dermed av den rettslige adgang til tvangsomsorg. Således synes det å ha vært lagt bortimot avgjørende vekt på hans atferdsproblemer i hjemmet. Det kan også ha spilt inn at A gjennom sine syv tidligere tvangsinnleggelser i - - - kunne sies å være definert som en oppgave for den psykiatriske omsorg.

Nå er det ingen grunn til å tvile på at As atferd i hjemmet gjorde inngripen påtrengende nødvendig, jf hva jeg før har sagt om dette. Det må videre anses klart at hans atferd hadde sammenheng med et betydelig karakteravvik. Men på bakgrunn av de sakkyndiges uttalelse finner jeg å måtte legge til grunn at disse forhold ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å konstatere en «alvorlig sinnslidelse» i loven forstand. De sakkyndige har vært fullt ut kjent med det bilde As tilstand og atferd frembød, og jeg finner ikke å burde fravike deres vurdering.

Å anbringe A i Reitgjerdet kunne nok fremtre som en løsning på en uholdbar sosial situasjon. Alternativet måtte trolig ha vært å reagere mot hans vold og trusler i hjemmet gjennom straff og om nødvendig sikring. Det fremtrer klart av de sakkyndiges erklæring at de har ansett ham strafferettslig tilregnelig. At strafferettslige reaksjoner var alternativet, kan imidlertid etter min mening ikke tillegges noen særlig betydning for den rettslige bedømmelse. De rettssikkerhetshensyn som ligger bak vilkårene for tvangsomsorg etter lov om psykisk helsevern, gjør seg også gjeldende i forhold til den psykisk avvikende lovbryter.

Jeg finner altså å måtte legge til grunn at A ikke kan anses å ha vært «alvorlig sinnslidende» i loven forstand, dette selv om det gis et rimelig spillerom for et klinisk skjønn. De sakkyndige har ansett det naturlig at Reitgjerdet måtte ha A i en viss observasjonstid for å vurdere om loven vilkår forelå, og har antydet en periode på 3 måneder fra første innleggelse. Jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette, idet jeg må bygge på at tilbakeholdelsen av A iallfall i den alt vesentlige del av tiden må anses å ha vært i strid med loven.

Jeg har etter dette ikke foranledning til å gå inn på betydningen av loven tilleggsvilkår og de såkalte Reitgjerdetvilkårene.

Spørsmålet om ansvarsgrunnlag.

I avgjørelsen i Rt-1986-1326 på side 1344 ble det pekt på at sterke rimelighetsgrunner kunne tale for et objektivt ansvar for ugyldige, men ikke klanderverdige vedtak om å berøve en person friheten. Høyesterett tok imidlertid ikke standpunkt til det rettslige spørsmål, fordi det ble ansett å foreligge subjektive feil av vedkommende lege. Spørsmålet om objektivt ansvar er således ikke avgjort i rettspraksis. Jeg finner grunn til å bemerke at den parallell Staten har trukket med ansvaret for somatiske sykehus, hvor det etter rettspraksis ikke gjelder noe alminnelig objektivt ansvar, synes lite treffende. Her er det normalt ikke tale om inngrep i den personlige frihet mot pasientens vilje.

Tvangsmessig tilbakeholdelse i psykiatrisk sykehus er et særdeles vidtgående inngrep i den enkeltes mest vesentlige rettsgoder. Etter min mening må iallfall utgangspunktet og hovedregelen være at når et slikt inngrep er blitt iverksatt uten at loven vilkår forelå, må det medføre et objektivt erstatningsansvar overfor den som ble utsatt for inngrepet. Om en slik regel kan oppstilles helt uten reservasjoner, tar jeg ikke standpunkt til. I den foreliggende sak er jeg kommet til at bedømmelsen av A som alvorlig sinnslidende ikke var holdbar. Nå vil jeg ikke med dette ha sagt at overlegene ved

Reitgjerdet må bebreides for sin vurdering. De har tydeligvis følt ansvar for å bistå med anbringelsen av en pasient som verken - - - eller Gaustad ville motta, og må herunder ha tøyd loven vilkår for langt. For denne feil finner jeg at Staten som den ansvarlige for sykehuset må ha et objektivt ansvar.

Bedømmelsen av om tap er lidt.

Sakens siste spørsmål er om tilbakeholdelsen i Reitgjerdet har påført A økonomisk tap. Staten har - som før nevnt - akseptert byrettens utmåling av erstatningen dersom det må legges til grunn at A uten tvangsomsorgen ville ha vært i arbeid i en ikke uvesentlig del av perioden 1962 - 1975. Men etter Statens oppfatning er det ikke grunn til å anta at han ville kommet i arbeid på et tidligere tidspunkt.

Jeg anser dette spørsmålet problematisk. A har så vel i - - - - perioden som i Reitgjerdet-perioden etter hvert sykehusopphold vendt tilbake til hjemmet, hvor han - til dels etter kortvarige arbeidsforhold - etter noen tid på ny har skapt uholdbare forhold. Dette mønster, destruktivt både for foreldrene og ham selv, ble først brutt etter hans fjerde opphold i Reitgjerdet, da han flyttet til Oslo, kom i arbeid og viste seg i stand til å fungere i en selvstendig tilværelse. Etter dette vendepunktet har det, såvidt jeg forstår, ikke vært noe å utsette på hans atferd. Hans søster har således overfor de sakkyndige forklart at da moren ble syk, gjorde han alt han kunne for å stelle henne på beste vis. «Han bebreidet seg tydeligvis for sin oppførsel overfor henne tidligere, og brukte vel alle sparepengene på henne».

De sakkyndige har om As opphold i Reitgjerdet anført at det behandlingstilbud han mottok, var svært mangelfullt. Sykehuset var fattig på ressurser, forholdene for pasientene var meget kummerlige uten noen mulighet for privatliv, og regimet var strengt og kontrollerende, slik det nærmere er beskrevet av Blom-kommisjonen. De sakkyndige uttaler blant annet:

«Det han ville ha kunnet hatt positivt utbytte av, var en rent pedagogisk påvirkning med sikte på systematisk tilførsel av kunnskap. Hans alminnelige skolekunnskaper var meget svake, og han manglet enhver form for yrkesopplæring. Sykehuset gjorde imidlertid intet for å rette opp disse manglene i løpet av hans 9 1/2 år i institusjonen. Hovedtilbudet på Reitgjerdet lå på omsorg og kontroll, med et visst tilbud om beskjeftigelse. Dette gjorde A seg nytte av og det bidro utvilsomt til å redusere skadevirkningene av så langvarig institusjonalisering. Men totalt sett var disse lange oppholdene negative opplevelser, en utelukkelse fra det alminnelige samfunn, som må ha bidratt til å svekke hans muligheter for god sosial tilpasning.

Vurdert ut fra hvordan As psykiske funksjon syntes å utvikle seg i årene 1962-1975 er det vanskelig å se at hans tilstand undergikk noen vesentlig forverrelse, f.eks. i retning av at det dukket opp nye sykdomssymptomer, at hans atferd ble enda mer avvikende, og så videre. Alt i alt skjedde det vel en viss senmodning, slik det gjør med de fleste mennesker i yngre år, og denne modningen medførte vel at det ble noe lettere for ham å leve sammen med andre og ta ansvar for seg selv. Men det er intet grunnlag for å hevde at denne modningsprosessen ble stimulert eller fremmet av oppholdene i Reitgjerdet. Som før nevnt er det heller grunn til å anta at oppholdene medførte en forsinkelse eller svekkelse av denne utviklingen.»

Videre anfører de sakkyndige :

«Det eneste «rehabiliterende element» som muligens kan nevnes, er at A gjennom sine lange opphold på Reitgjerdet omsider lærte at han ikke på noen måte måtte vende tilbake til sine foreldre i X, fordi han derved ville risikere repetisjon av det samme sett hendelser med resultat ny innleggelse på Reitgjerdet.»

Når jeg finner det så vanskelig å ta standpunkt til om oppholdene i Reitgjerdet medførte en forsinkelse av det man kan betegne som vendepunktet i As tilværelse, er årsaken selvsagt at det er umulig å vite hvordan utviklingen ellers ville ha blitt. Det er uten videre klart at det måtte gripes inn mot hans atferd overfor foreldrene. Om As behov for hjelp, omsorg og kontroll kunne vært imøtekommet gjennom det sosiale apparat med dets begrensede ressurser, synes iallfall tvilsomt. Jeg har allerede vært inne på at det kunne blitt nødvendig med strafforfølgning og i verste fall sikring. Hvordan ville slike reaksjoner ha virket inn på A? De spørsmål som reiser seg i relasjon til et slikt hypotetisk begivenhetsforløp, synes bortimot uløselige. Men etter mitt syn bør det ikke i en sak som denne stilles store krav til beviset for at det ville gått annerledes uten oppholdene i Reitgjerdet. Det er opplyst at han under institusjonsoppholdene var både innsatsvillig og arbeidsom. Jeg må legge til grunn at A i ca 9 1/2 år uten lovhjemmel var anbrakt i Reitgjerdet under særdeles belastende forhold, at han ikke mottok noen adekvat behandling og at oppholdet var egnet til å svekke hans muligheter for sosial tilpasning. Under disse omstendigheter antar jeg at det må være riktig å forutsette at han ville ha kommet i arbeid og ordnede forhold på et vesentlig tidligere tidspunkt dersom han ikke var blitt tilbakeholdt i Reitgjerdet. Erstatningsutmålingen, som kunne ha voldt problemer, har jeg etter statens erkjennelse da ikke foranledning til å gå inn på.

Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

Dommer Bugge: Jeg har, som førstvoterende, funnet avgjørelsen av denne sak vanskelig og tvilsom. I motsetning til ham er jeg blitt stående ved at det ikke kan bygges på at A ved innleggelsene og tilbakeholdelsene i Reitgjerdet sykehus i årene 1962-1975 ikke fylte grunnvilkåret i loven om psykisk helsevern om «alvorlig sinnslidelse». Det ligger i dette at jeg ikke helt ut kan slutte meg til de oppnevnte sakkyndiges syn på innholdet i dette grunnvilkår, iallfall ikke slik det må antas å ha vært oppfattet og praktisert i den tidsperiode det her gjelder.

Jeg er naturligvis oppmerksom på de motforestillinger som må melde seg ved å skulle fravike de psykiatrisk sakkyndiges oppfatning på dette punkt, så meget mer som de to psykiatrisk sakkyndige meddommere som tjenestegjorde i byretten, synes å ha hatt det samme syn på grunnvilkåret. Det må imidlertid fastholdes, mener jeg, at spørsmålet om hvorledes loven vilkår er å forstå, og om hvorledes de skal anvendes i den foreliggende sak, først og fremst er rettslige spørsmål.

Førstvoterende har foretatt en utførlig gjennomgåelse av forhistorien og forarbeidene til loven av 1961 når det gjelder forståelsen av uttrykket «alvorlig sinnslidelse». Jeg har ikke noe større å tilføye til den, og til de konklusjoner han trekker. Jeg bygger således på, som han gjør, at Sosialdepartementets forutsetning var - i motsetning til den sakkyndige komite som hadde forberedt loven - at uttrykket «alvorlig sinnslidelse» skulle oppfattes som synonymt med uttrykket «Sindssyg» i den gamle lov fra 1848, jf det som er sitert fra Ot.prp.nr.69 (1959-1960) side 24. Om praksis under denne lov viser jeg til det førstvoterende har uttalt. Jeg kan være enig i at loven av 1961 nok likevel tok sikte på en viss innstramning i forhold til praksis under den tidligere lov, i den forstand at det ved siden av det man betegner som psykoser i medisinsk forstand, bare var enkelte særlige, mer alvorlige grensetilfelle av ikke-psykotiske tilstander, som det var meningen å oppfange under det nye begrep «alvorlig sinnslidelse». Det er imidlertid ved vurderingen av denne sak viktig, mener jeg, å understreke det førstvoterende uttaler om at det ikke er «så aldeles lett» å få tak i hvilket innhold lovgiverne har ment å legge i begrepet, og om at det hadde vært ønskelig om den formodede innstramning hadde kommet klarere til uttrykk under lovforberedelsen.

Som nevnt av førstvoterende, er det i innstillingen fra det utvalg som ble nedsatt i 1981 for å utrede behovet for nye regler om det psykiske helsevern - av ham kalt Utvalget av 1981 - gitt en utførlig utredning om forhistorien til loven av 1961 på dette punkt. I sine bemerkninger om utviklingen frem til idag når det gjelder oppfatningen av begrepet «alvorlig sinnslidelse», uttaler utvalget følgende:

«Den uklarhet som heftet ved betegnelsen «Sindssyg» i loven av 1848, og som først og fremst hadde sammenheng med at loven i en langvarig praksis ble anvendt for andre kategorier enn psykotiske pasienter, ble derved trukket med i lov om psykisk helsevern. Allikevel må det antakelig legges til grunn at loven da den ble gitt tok sikte på å begrense adgangen til tvangsomsorg til de tilfeller hvor pasienten enten er psykotisk eller har en lidelse som ligger nær en psykose, og det ofte kan være berettiget tvil om ikke en psykose diagnose er på sin plass. Dette er i hvert fall best i tråd med den realitet som lå bak sløyfingen av parentesen (psykose). Den kunne virke innsnevrende i grensetilfelle. Hva dette nærmere innebærer er imidlertid i seg selv uklart.

Så vel den uklarhet som etter lovforarbeidene hefter ved vilkåret «alvorlig sinnslidelse» som praktiske behov gjorde at praksis innenfor det psykiske helsevern i noen tid forble som før etter loven ikrafttreden. Dette gjaldt åpenbart i forhold til dem som var under tvangsomsorg etter den tidligere lovgivning. Det kunne vanskelig bli snakk om å avvikle omsorgen for pasienter som kanskje i årevis hadde vært innlagt i psykiatrisk institusjon på grunn av mer eller mindre invalidiserende psykiske lidelser, selv om det i og for seg ikke var tvil om at pasienten ikke var psykotisk i klinisk-medisinsk forstand. For tvangsomsorg etablert etter loven ikrafttreden må det antas at praksis etter hvert har endret seg, ikke først og fremst som følge av loven regler, men som følge av endrede holdninger innenfor den psykiatriske medisin med hensyn til hvem som meningsfullt skal kunne behandles i psykiatriske institusjoner.»

Også denne komite - sammensatt med såvel juridisk som psykiatrisk ekspertise - fremhever således den uklarhet som etter forarbeidene hefter ved grunnvilkåret, og det pekes på at praksis innenfor det psykiske helsevern «i noen tid» forble som den hadde vært før loven ikrafttreden. Det nevnes særlig at dette «åpenbart» gjaldt i forhold til dem som da allerede var under tvangsomsorg etter den tidligere lov.

Nå ligger nettopp dette siste nær opp til det som er situasjonen i vår sak. A hadde, som det er redegjort for, forut for 1962 vært tvangsinnlagt gjentatte ganger - ialt syv - i - - - sykehus med hjemmel i den tidligere sinnssykelov. Tilsammen hadde disse innleggelser strukket seg over mer enn 3 1/2 år, i den 5-årsperiode det gjelder. Det er ikke hevdet at disse innleggelser var lovstridige; tvertom har jeg forstått prosedyren fra As side slik at det erkjennes at innleggelsene i - - - var rettmessige etter loven av 1848, også som den ble praktisert så sent som i 1950-årene. Det er videre på det rene at da det påny ble aktuelt å tvangsinnlegge A i juli 1962, ønsket ikke - - - sykehus å ta imot ham. Det var dette som var foranledningen til at han første gang ble innlagt i Reitgjerdet etter at det forgjeves hadde vært søkt om plass for ham på Gaustad sykehus.

Loven om psykisk helsevern ble satt i kraft fra 1. juli 1961. Spørsmålet er da, slik jeg ser det, dette: Kan man, ut fra det vi vet om hvorledes loven grunnvilkår ble forstått den gang og iallfall i «noen tid» utover, og det vi vet om As sykdomstilstand, fastslå at innleggelsene og tilbake holdelsene av ham i Reitgjerdet var urettmessige fordi han ikke hadde en «alvorlig sinnslidelse» i loven forstand? - Jeg har ikke kunnet tilegne meg en slik oppfatning.

Det er, selvfølgelig, vanskelig for en domstol å danne seg en presis oppfatning av hvorledes As sinnslidelse rettelig skal betegnes i psykiatrisk-faglige termer. Det dreier seg om en meget lang periode som jeg mener må vurderes i sammenheng, helt fra den første innleggelse i - - - i 1957 til han ble endelig utskrevet fra Reitgjerdet i 1975. Jeg går ikke inn på den diagnose han fikk under innleggelsene i - - - - schizofreni - som de oppnevnte sakkyndige har ansett klart uriktig. Heller ikke finner jeg grunn til å gi noen nærmere beskrivelse av det adferdsmønster som karakteriserte hans sykdomstilstand i de perioder han ikke var innlagt, utover det som er nevnt av førstvoterende. Jeg viser til de detaljerte opplysninger som gis om As adferd i byrettens dom og i de sakkyndiges erklæring. I sin forklaring for Høyesterett har overlege Robak også gitt uttrykk for at As karakteravvik iallfall i visse situasjoner gav seg temmelig kraftige utslag. Det jeg finner avgjørende er at hans tilstand i disse perioder var slik at en eller annen form for aktiv inngripen fra offentlig myndighet - det sosiale hjelpeapparat, politiet eller det psykiske helsevern - var påtrengende nødvendig. Jeg ser det også slik at det er vanskelig å få øye på hva som skulle ha vært alternativet til det som faktisk ble gjort med A. Problemet var at han på grunn av sin opptreden i foreldrehjemmet ikke kunne være der,og at han likevel hver gang han fikk sin frihet etter opphold i - - - eller Reitgjerdet, søkte tilbake dit. For dem som hadde ansvaret for ham på sykehusene eller hjemme i X, frembød han i alle årene fra 1957 til siste innleggelse i Reitgjerdet det samme sykdomsbilde.

Jeg nevner i denne forbindelse at det ikke foreligger opplysninger om at det noen gang i denne lange perioden har vært vurdert å iverksette strafferettslig forfølgning overfor A, til tross for at hans handlinger overfor foreldre og søsken i og for seg måtte ha gitt grunnlag for det. Alle som har hatt med ham å gjøre, synes å ha funnet det utvilsomt at han var alvorlig sinnslidende og et kasus for det psykiske helsevern.

Førstvoterende har fremhevet at avgjørelsen av om loven vilkår for tvangsinnleggelse er oppfylt i det konkrete tilfelle, i noen grad må bero på et skjønn, og at det må aksepteres et visst spillerom for skjønnsutøvelsen i faglig henseende. Dette er jeg enig i, og jeg vil tilføye at dette spillerom etter min oppfatning ikke kan være for snevert, når man ser hen til den uklarhet loven vilkår frembyr, og til de vanskeligheter som undertiden må være forbundet med å ta standpunkt til den riktige diagnose, og den riktige behandlingsmåte, når man står over for visse psykiske lidelser. På den annen side er jeg naturligvis oppmerksom på de sterke rettssikkerhetshensyn som her gjør seg gjeldende. Jeg må imidlertid legge til grunn at de leger som har vært ansvarlige for innleggelsene og tilbakeholdelsene av A både ved - - - og Reitgjerdet i den lange periode det gjelder, har ment ut fra sitt beste faglige skjønn at han var å anse som alvorlig sinnslidende i loven forstand, og at de tiltak som ble truffet var nødvendige. Og jeg viker for min del tilbake for - nå i en sen ettertid - å skulle sette dette skjønn til side som faglig uforsvarlig.

Det kan spørres om den begrunnelse jeg har gitt for å anse grunnvilkåret som oppfylt, slår til i forhold til alle de fire innleggelsene av A i Reitgjerdet. Det kan anføres at «terskelen» for hva som er en alvorlig sinnslidelse er blitt hevet på en slik måte i årene fra 1962, i takt med utviklingen av den psykiatriske innsikt, at iallfall den siste, eller de siste innleggelsene i årene 1968-1971 og 1973-1975 ikke kan anses som lovlige. - Etter min oppfatning er det vanskelig å finne rettslige holdepunkter for å trekke en slik skillelinje. Jeg legger vekt på at As sykdomsbilde, under alle hans opphold i Reitgjerdet, i det vesentlige synes å ha vært det samme. Som nevnt av førstvoterende, hadde han så sent som i tiden mellom det tredje og det fjerde opphold, påny tre innleggelser i - - - sykehus, og årsaken til gjeninnleggelsene var hver gang den samme, hans adferdsmønster i foreldrehjemmet. Hva det fjerde oppholdet på Reitgjerdet angår, viser jeg for øvrig til det som er referert i byrettens dom om de anstrengelser som ble gjort fra sykehusets side - første gang i april 1974 - for å få etablert et frivillig ettervern for A under medvirkning fra - - - sykehus. Først i februar 1975 lyktes det å få dette til, og han ble da umiddelbart utskrevet fra Reitgjerdet.

Når det gjelder tilleggsvilkårene for innleggelse og tilbakeholdelse etter loven om psykisk helsevern - §5 første ledd jf §6 annet ledd - har partenes anførsler vært lite utdypet for Høyesterett. De oppnevnte sakkyndige har imidlertid i sin skriftlige erklæring gitt uttrykk for at dersom først grunnvilkåret anses oppfylt, ville tilleggsvilkåret om at «den syke er til vesentlig fare for seg selv eller andre» ha gitt et holdbart grunnlag for retensjon av A etter loven §6. De sakkyndige viser til at A utvilsomt er blitt oppfattet som en fare for sine omgivelser, d v s foreldrene. Dette er jeg enig i. Derimot er det de sakkyndiges oppfatning at de såkalte Reitgjerdet-vilkår, jf Sosialdepartementets forskrifter av 15. juni 1962, neppe har vært oppfylt, idet A etter deres oppfatning ikke kunne anses som særlig vanskelig eller farlig. De sakkyndige uttaler i denne forbindelse at:

«Etter ganske kort observasjon måtte det være blitt klargjort for Reitgjerdet sykehus at A ikke frembød noen atferdsproblemer som tilsa opphold i spesialsykehus. Hvis han i det hele tatt måtte være i psykiatrisk sykehus ville han atferdsmessig kunne tas hånd om i vanlig sykehus, det vil i dette tilfelle si - - -.»

Jeg stiller meg noe tvilende til denne uttalelse, all den stund det synes å være på det rene at - - - sykehus nettopp ikke så seg i stand til å ta hånd om A. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på dette, idet jeg er tilbøyelig til å anta at «Reitgjerdet-vilkårene» må betraktes som interne reg ler om fordelingen av pasienter mellom Reitgjerdet og de øvrige psykiatriske sykehus, ikke som materiellrettslige vilkår for anbringelse på Reitgjerdet, som kan påberopes av den enkelte pasient som grunnlag for erstatningansvar for Staten. Jeg viser til uttalelsen i Høyesteretts dom i Rt-1986-1046 (side 1059), som går i denne retning.

Jeg kommer altså til at Staten ikke kan idømmes erstatningsansvar på det grunnlag at tvangsanbringelse av A i Reitgjerdet sykehus er skjedd i strid med loven vilkår, og jeg vil stemme for at lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Dolva: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Bugge, i at A ved første gangs innleggelse på Reitgjerdet i 1962 må antas å ha fylt vilkåret «alvorlig sinnslidelse» i lov om psykisk helsevern §5 første ledd, slik loven på bakgrunn av tidligere praksis og forarbeidene ble oppfattet.

Som påpekt av Utvalget av 1981 jf sitatet hos annenvoterende, må det imidlertid antas at dette grunnvilkår i praksis etterhvert ble strammet til. Jeg viser i denne forbindelse også til Helsedirektoratets rundskriv av 1. januar 1969, omtalt av førstvoterende. Det er videre slik at As tilstand skulle underkastes ny vurdering ved hver innleggelse, og at han under oppholdene skulle være under kontinuerlig observasjon med sikte på mulig utskriving. Under henvisning til utviklingen i psykiatrisk praksis og de sakkyndiges vurdering av As tilstand, må jeg legge til grunn at han på et senere tidspunkt under eller i forbindelse med de aktuelle opphold ikke lenger kunne anses for å fylle loven vilkår for tvangsmessig omsorg, slik at han skulle vært nektet mottatt eller utskrevet.

Jeg finner det på grunnlag av det materiale som foreligger i saken vanskelig å fastslå med sikkerhet når dette var tilfelle. Jeg må imidlertid anta at dette fant sted så tidlig at As tilbakeholdelse i Reitgjerdet var ulovmessig i en vesentlig del av perioden fram til 1975. Jeg deler førstvoterendes syn på statens ansvar i slike tilfeller. Jeg antar videre at A ville vært i arbeid i en ikke uvesentlig del av denne perioden. Ut fra statens erkjennelse når det gjelder erstatningsberegningen er jeg etter dette kommet til samme resultat som førstvoterende, dommer Aasland.

D O M :

Byrettens dom stadfestes.