HR-2002-291 - Rt-2002-889

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2002-06-27
Publisert:	HR-2002-00291 - Rt-2002-889 (190-2002)
Stikkord:	Strafferett, Sedighetsforbrytelse, Forvaring, Straffutmåling
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmålet om forvaring skulle idømmes for alvorlige seksualforbrytelser. Dissens: 4-1
Saksgang:	Oslo tingrett - Høyesterett HR-2002-00291, straffesak, anke
Parter:	A (advokat Harald Stabell) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Erik Førde)
Forfatter:	Rieber-Mohn, Tjomsland, Zimmer, Schei, Dissens: Lund
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §168, §192, §207, §213, §39c, §39e, Grunnloven (1814) §97, §15, §195, §196, §228, §232, §39, §39f, §39g, §44, §56, §60, §62, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Straffeprosessloven (1981) §8, LOV-1997-01-17-11, LOV-2001-06-15-64

Dommer Rieber-Mohn: Saken gjelder spørsmålet om forvaring skal idømmes for alvorlige seksualforbrytelser.

Oslo tingrett avsa 17. januar 2002 dom som for A hadde slik domsslutning:

«1. A, født *.*.1960, dømmes for overtredelse av straffeloven §192 første ledd annet straffalternativ og annet ledd, jf. §213, straffeloven §207 annet straffalternativ, jf. §213 og straffeloven §168 første straffalternativ til forvaring i anstalt, jf. straffeloven §39c nr. 1, med en tidsramme på 21 - tjueen - år og med minstetid 10 - ti - år, jf. straffeloven §39e første og annet ledd. Straffeloven §62 første ledd er iakttatt. Til fradrag i straffen går 50 - femti - dager for utholdt varetekt.

2. A dømmes til å betale C oppreisning med 200.000 - tohundretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen.»

Ved forkynnelsen av dommen anket A umiddelbart over skyldspørsmålet, straffutmålingen og avgjørelsen av det borgerlige rettskrav. Kort etter ble anken over skyldspørsmålet trukket. Anken over straffutmålingen og oppreisningskravet, ble fremmet direkte for Høyesterett, jf. straffeprosesslovens §8 første ledd. Ved beslutning 14. mars 2002 av Høyesteretts kjæremålsutvalg ble anke direkte til Høyesterett tillatt, og anken ble i sin helhet henvist. Senere er også anken over avgjørelsen av oppreisningskravet trukket, og tilbake står anken over straffutmålingen.

Forsvareren har for Høyesterett prinsipalt gjort gjeldende at grunnvilkåret for forvaring, jf. straffelovens §39c første ledd, innledningen, ikke er oppfylt. I dette tilfellet er hensynet til samfunnsvernet tilstrekkelig ivaretatt med en tidsbestemt fengselsstraff. Subsidiært anføres at minstetid og tidsramme for forvaringen må settes vesentlig ned i forhold til tingrettens dom. Endelig anføres at varetektsfradraget må gis både i minstetiden og tidsrammen.

Aktor har gjort gjeldende at varetektsfradrag ikke skal gis ved dom på forvaring, og for øvrig erklært seg enig i tingrettens dom på forvaring med 10 års minstetid og en tidsramme på 21 år.

Jeg er - som tingretten - kommet til at forvaring må idømmes, men at tidsrammen og minstetiden må settes ned.

Jeg nevner innledningsvis at reglene om forvaring i anstalt under kriminalomsorgen - til erstatning for sikring av tilregnelige lovbrytere - trådte i kraft 1. januar 2002, se lov av 15. juni 2001 nr. 64. De straffbare handlinger saken gjelder er begått i 2000. I Ot.prp.nr.46 (2000-2001) side 35 har departementet rent generelt gått ut fra at forvaring har elementer i seg, knyttet til domstolsprøvelsen og innholdet, som gjør den gunstigere for domfelte enn det gamle tisporede systemet. Det følger derfor av overgangsreglene at de nye regler skal anvendes her, se lov av 17. januar 1997 nr. 11 II nr. 2. Etter Grunnlovens §97 vil det ikke være adgang til å fastsette en reaksjon etter de nye regler som vil være strengere enn den som ville bli idømt etter de gamle regler. Det avgjørende blir således hva som konkret gir det gunstigste resultat for A - en fastsettelse av straff og sikring etter de gamle regler eller en dom på forvaring. En slik konkret bedømmelse kommer jeg tilbake til.

Før jeg behandler reaksjonsspørsmålet, finner jeg det hensiktsmessig med en forholdsvis omfattende gjengivelse av tingrettens beskrivelse av bakgrunnen for de forbrytelser saken gjelder, og karakteren av forbrytelsene.

Om bakgrunnen skriver tingretten:

«A (tidligere B) og D var kjærester fra ca 1980 til 1986/1987. Den 27. februar 1984 fødte D sønnen C. A er Cs biologiske far. I 1988 ble D fratatt omsorgen for sønnen på grunn av omsorgssvikt. Han ble plassert i fosterhjem hos E og F. D flyttet kort tid etter fra X til Y.

D hadde rett til samvær med C. Fra 1996 hadde hun samvær med sønnen 6 ganger i året á 5 timer. I samværsavtale mellom henne og X kommune av oktober 1996 var det forutsatt at hun ikke skulle bidra til at C traff sin biologiske far, A. Bakgrunnen var at A på det tidspunkt var domfelt to ganger for utuktig omgang med mindreårige gutter. Fra 1997 begynte C å besøke sin mor i Y. Han overnattet i hennes leilighet i - - -gaten. A hadde ikke kontakt med sønnen i tiden 1988 til 1999.

A er av de sakkyndige gitt diagnosen pedofil. Han er domfelt tre ganger, i 1991, 1994 og 1997, for utuktig omgang med i alt 8 gutter under 14 år. Ved den siste dommen, Frostating lagmannsretts dom av 17. oktober 1997 ( LF-1997-00527)e , ble han dømt til fengsel i 7 år og sikring i 5 år.

Mens A sonet straffen ved Z fengsel etter siste domfellelse tok han i 1999 via sin søster kontakt med D. Hun begynte å besøke ham i fengselet og han besøkte henne i leiligheten i - - -gaten under permisjoner fra fengselet. De giftet seg i januar 2000. A skiftet da etternavn fra B til A.

Sommeren 1999 ble kontakten mellom A og C gjenopprettet. De traff hverandre i Ds leilighet i - - -gaten. Utover i 1999 hadde de kontakt noen ganger. Intet straffbart skal ha skjedd i 1999. Verken barnevernet eller fosterforeldrene var kjent med at C hadde kontakt med faren. I april, juni, juli og august 2000 var A og C samtidig på besøk med overnatting i Ds leilighet. Den 31. juli 2000 besøkte D og C A i Z fengsel. De forhold tiltalen gjelder ble begått under besøkene i - - -gaten og i fengselet.

I september 2000 nektet C å gjennomføre planlagt samvær med moren i Y. Han fortalte fosterforeldrene om overgrepene. Anmeldelse til politiet ble inngitt kort tid etter dette.»

Og om selve handlingene, som til dels var filmet med videokamera tilhørende domfeltes ektefelle og mor av fornærmede, heter det i dommen:

«På grunnlag av det filmene viser og de tiltaltes og Cs forklaringer, finner retten det bevist at A objektivt sett hadde utuktig omgang med C i april, juni og august 2000 i Ds leilighet - - -gaten i Y. Den utuktige omgang var blant annet flere tilfeller av gjensidig analt og oralt samleie. De handlinger som filmene viser er foruten de nevnte samleier, flere tilfeller hvor A masturberer C, flere tilfeller hvor C masturberer A, to tilfeller hvor A fører en dildo inn i Cs analåpning, ett tilfelle hvor C fører en dildo inn i As analåpning, et tilfelle hvor A onanerer seg selv og spruter sæd i ansiktet på C, ett tilfelle hvor C fører sin penis inn i Ds vagina (samleie), ett tilfelle hvor D har Cs penis i sin munn og ett tilfelle hvor C slikker D i skrittet.»

Dette sitat gjelder forbrytelsene begått i morens leilighet. I dommen heter det videre at de «aller fleste og de groveste handlingene, herunder flere samleier, skjedde etter at trusler ble fremsatt i begynnelsen av juni 2000».

Når det spesielt gjelder forbrytelsene i besøksrommet på Z fengsel, skriver tingretten:

«A har som nevnt ikke erkjent utuktig omgang på besøksrommet ved Z fengsel den 31. juli 2000. C og D har begge forklart at C på oppfordring fra faren tok hans penis i munnen under besøket. C har også tegnet handlingen. Tegningen er fremlagt for retten. C forklarte at han etter at han hadde utført handlingen sa at han ville trykke inn alarmknappen i besøksrommet. A uttalte da at han ville knekke nakken på sønnen dersom han gjorde det. Retten legger Cs og Ds forklaringer til grunn og finner at det er hevet over enhver rimelig tvil at A hadde utuktig omgang med sønnen under besøket.»

Og retten konkluderer slik:

«Rettens konklusjon er at A objektivt sett har hatt utuktig omgang med C og at i alle fall den utuktige omgang som fant sted etter april 2000 skjedde ved trusler som fremkalte frykt for sønnens og fosterfamiliens liv. Alle utuktige handlinger fra april 2000 til august 2000 rammes av straffeloven §207 annet straffalternativ jf. §213. Den utuktige omgang som fant sted fra begynnelsen av juni 2000 til august 2000 rammes også av straffeloven §192 første ledd annet straffalternativ (samleie) og annet ledd (tidligere straffet etter §195) jf §213. Også den utuktige omgang mellom D og C i juni og august - samleie, slikking i skrittet og suging av penis - rammes av gjerningsbeskrivelsen i straffeloven §192. Handlingene skjedde etter rettens syn ved at A tvang mor og sønn til å gjøre dette ved å true med at C og hans fosterfamilie ville bli drept hvis de nektet.»

Jeg går så over til en drøftelse av om forvaring kan og bør idømmes i denne saken. Jeg finner det formålstjenlig først å se nærmere på om særvilkårene i §39c nr. 1 er oppfylt. Vilkåret om at lovbryteren må ha gjort seg skyldig i en alvorlig seksualforbrytelse volder ingen tvil. De forbrytelser A er kjent skyldig i, er så grove at de ligger langt over den nedre grense for begrepet «alvorlig seksualforbrytelse». Videre må det etter loven antas å være en nærliggende fare for at lovbryteren påny vil begå en alvorlig forbrytelse som krenker andres liv, helse eller frihet, jf. §39 nr. 1 første punktum, og ved denne vurderingen skal det særlig legges vekt på om han tidligere har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt. Kravet om nærliggende fare for tilbakefall innebærer at faren «må være kvalifisert og på domstidspunktet vurderes som reell», jf. Ot.prp.nr.87 (1993-94) side 111. Dette vil i praksis være det samme vilkår som tidligere ble stilt for dom på sikring.

Heller ikke dette vilkår volder noen vansker i denne saken. A er domfelt tre ganger tidligere for grove seksualforbrytelser mot unge gutter, første gang i 1991 for handlinger begått i 1987, da han selv var 27 år gammel. Den dommen gjaldt gjensidig masturbasjon og suging av kjønnslem med en 13 år gammel gutt, straffelovens §195. I 1994 ble han blant annet påny dømt etter samme paragraf for gjensidig masturbasjon med gutter som var 7 og 9 år gamle da overgrepene startet - bare noen måneder etter at han hadde fått den første dommen. I tilknytning til denne saken ble han første gang rettspsykiatrisk observert. De sakkyndige fastslo at han hadde en pedofil legning, og at hans personlighetsutrustning viser mangler «særlig innen følelsesliv, viljesliv og driftsliv». A ble dømt til sikring i tillegg til en fengselsstraff på 1 år og 2 måneder, hvorav 120 dager ble gjort ubetinget. I 1997 ble han for tredje gang dømt for alvorlige overgrep mot flere gutter, denne gang i alderen 13 - 15 år, straffelovens §195 og §196. Dommen gjaldt samme type handlinger som ved de tidligere anledninger, og dessuten «gjensidig orale og anale samleier», som det heter i lagmannsrettens dom. A ble også domfelt for forbrytelse mot straffelovens §228, jf. §232 ved at han hadde slått et par av guttene på baken med lærbelte og flat hånd. Lagmannsretten uttalte i den forbindelse:

«For så vidt som alle voldshandlingene foregikk systematisk og i nær sammenheng med de seksuelle overgrep guttene var utsatt for og som tvangsmiddel for å oppnå fortsatt utuktig omgang med dem, finner lagmannsretten at forholdene også ligger nær opp til overtredelse av straffeloven §192.»

Straffen ble satt til fengsel i 7 år og det ble gitt sikringsbemyndigelse i inntil 5 år. De rettspsykiatrisk sakkyndige som hadde observert A i denne saken, konkluderte i sin erklæring med en antagelse om «en kvalifisert fare for gjentagelse av den type straffbare handlinger som han tidligere er domfelt for.»

Jeg understreker at det var mens han sonet denne dom, at A begikk de forbrytelser mot sin egen sønn, som denne sak gjelder. Det skjedde under permisjon fra Z til ektefellens leilighet og under besøk av sønnen og moren i fengslet som tidligere beskrevet. I forbindelse med denne saken er domfelte enda en gang undergitt rettspsykiatrisk observasjon - av de samme rettspsykiatere som observerte ham under forrige sak i 1997. Domfelte har også vært gjennom en evnevurdering av sakkyndig psykolog. De rettspsykiatrisk sakkyndige, Michael Setsaas og Andreas Hamnes, uttaler i sin erklæring av 2. januar 2002 blant annet:

«Observanden fremstår for de sakkyndige som enkel og hjelpesløs med uttalt egosentrisk opplevelse av omverdenen, med uttalt projisering, bagatellisering og ansvarsfraskrivelse. Han synes noe mer åpen om sin seksuelle legning, men uten at dette synes å ha fått noen konsekvenser i form av bedret impulskontroll. Han redegjør for seksuell dragning mot unge kjønnsmodne gutter og kvinner, men synes ikke å ha noen form for innlevelsesevne i sin egen rolle ovenfor sin sønn. De seksuelle handlinger han har erkjent å ha utført ovenfor ham antas å ha vært motivert i ønske om egen seksuell tilfredstillelse. Heller ikke det faktum at han gjentatte ganger er dømt for denne type handlinger synes å ha hatt noen korrigerende virkning på hans impulser og handlinger. At de seksuelle handlinger han denne gang er mistenkt for og delvis har erkjent er utført ovenfor sin egen sønn og sammen sønnens mor/sin ektefelle, gjør at de sakkyndige ytterligere oppfatter at observanden fremstår med alvorlige personlighetsmessige defekter.

.....

Under henvisning til de spesifikke kriteriene for tilstanden dyssosial personlighetsforstyrrelse vil de sakkyndige anføre at observanden fremstår med en kald likegyldighet for andres følelser, har en markert og vedvarende ansvarsløs holdning og ignorering av sosiale normer, regler og forpliktelser, manglende evne til å oppleve skyldfølelse og å lære av erfaringer som straff og korreksjon, samt en markert tendens til å gi andre skylden for den adferd som har bragt ham i konflikt med samfunnet.

.....

Hva angår de kliniske faktorer, så vises til de diagnostiske vurderinger ovenfor. Observanden har flere psykiske lidelser som er lite eller ikke tilgjengelig for bedring, for eksempel ved psykiatrisk behandling. Observanden fremstår med en rekke personlighetsforankrede egenskaper som de sakkyndige anser er klare risikofaktorer for ny adferd preget av impulsivitet, seksuell motivasjon, projeksjon og ansvarsfraskrivelse, men også en evne til planlegging og systematisering av regler og handlinger som ledd i egen avvikende adferd. Til tross for tidligere antagelse ved de forrige sakkyndige om potensiale for bedring, er det ikke fremkommet noen holdepunkter for dette.»

Etter først å ha konstatert at A på gjerningstiden ikke hadde noen alvorlig psykisk lidelse eller bevissthetsforstyrrelse som kunne ha medført utilregnelighet eller sterkt nedsatt tilregnelighet, jf. straffelovens §44 og §56 [bokstav] c, konkluderer den rettspsykiatriske erklæring slik:

«...

6. Observanden anses å lide av tilstandene F60.2 Dyssosial personlighetsforstyrrelse, F65.4 Forstyrrelse av det seksuelle objektvalg, Pedofili og F70. Lett psykisk utviklingshemming.

7. Det antas å være en høy risiko for gjentagelse av den type straffbare handlinger som observanden tidligere er domfelt for og som han nu er mistenkt for og delvis har erkjent.»

Denne gjennomgang av domfeltes tidligere saker og forbrytelsenes karakter, de sakkyndiges vurderinger av hans personlighet og prognose samt de forbrytelser denne sak gjelder, viser - etter min mening med overveldende styrke - at det i dag og i lang tid fremover vil være en kvalifisert fare for at domfelte igjen vil begå alvorlige seksualforbrytelser mot unge gutter, også ved bruk av vold. Særvilkårene for forvaring i straffelovens §39c nr. 1 er således oppfylt.

Spørsmålet er så om en tidsbestemt fengselsstraff for A vil være tilstrekkelig til å verne samfunnet mot den fare for tilbakefall som her gjør seg gjeldende, jf. grunnvilkåret i §39c, innledningen. Når jeg ser hen til Høyesteretts praksis fra de senere år, og til den skjerpelse som har funnet sted når det gjelder straffenivået for alvorlige seksualforbrytelser, antar jeg at en straff av fengsel i 8 - 9 år ville være aktuell i dette tilfellet. Det er As forstraffer og de omstendigheter forbrytelsene mot sønnen ble begått under - mens han sonte straff for lignende forhold - som forsvarer en fengselsstraff av denne lengde. Jeg tilføyer at det - utover å tillegge forstraffer skjerpende virkning - ikke er i samsvar med norsk straffutmålingstradisjon å legge vekt på gjentakelsesfare ved utmåling av tidsbestemt fengselsstraff.

For meg fremstår det etter dette som klart at en tidsbestemt fengselsstraff av en lengde som nevnt ikke gir et tilstrekkelig samfunnsvern i dette tilfellet. Selv om prøveløslatelse ikke gis, og straffen sones helt ut, så vil myndighetene ved endt straffetid - etter 8 - 9 år - være tvunget til å løslate domfelte uansett hvor farlig han vurderes å være, og i så fall uten ettervern i form av kriminalomsorg i frihet. En prøveløslatelse på et tidligere stadium av soningen er heller ikke noe betryggende alternativ. Vurdert ut fra situasjonen i dag er det ikke usannsynlig at det i dette tilfelle foreligger en betydelig fare for tilbakefall til alvorlige seksualforbrytelser om 8 - 9 år. Samfunnet vil derfor være best sikret mot tilbakefall fra A om han i lang tid fremover kan undergis en løpende vurdering av fagpersonale, og at spørsmålet om løslatelse blant annet må bero på utfallet av denne vurderingen. En slik løpende vurdering kan bare skje innenfor rammen av en tidsubestemt reaksjon.

Når således alle vilkår for å idømme forvaring er oppfylt, følger det av hva jeg allerede har sagt at A bør idømmes denne form for straff.

Etter straffelovens §39c skal det i dom på forvaring fastsettes en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige 15 år og ikke kan overstige 21 år. Bestemmelsen slår også fast at det bør fastsettes en minstetid. Betydningen av den obligatoriske tidsrammen er i første rekke at all løslatelse før utløpet av denne skal skje på prøve med vilkår som retten fastsetter, jf. §39f og §39g, og at reaksjonen som sådan opphører hvis påtalemyndigheten ikke innen 3 måneder før forvaringstidens utløp reiser sak om forlengelse, jf. §39e første ledds annet og tredje punktum. Fastsettes det i tillegg minstetid, innebærer denne at prøveløslatelse i praksis ikke vil kunne vurderes før den er utløpt.

I denne sak har tingretten fastsatt en maksimal tidsramme - på 21 år - og dessuten en maksimal minstetid - på 10 år. Jeg er enig med tingretten i at det bør fastsettes en minstetid for forvaringen, men jeg kan vanskelig se at det er grunnlag for en slik utmåling av tidsramme og minstetid, også bedømt uavhengig av spørsmålet om tilbakevirkning, som jeg straks kommer tilbake til. Da Stortinget i 1997 hevet den øvre grense for tidsrammen og minstetiden i forhold til regjeringens forslag, og vi fikk de någjeldende maksimaltider, var begrunnelsen i første rekke «at en dom på forvaring ikke skal være kortere enn det en dom på ubetinget fengsel ville vært», jf. Innst.O.nr.34 (1996-1997) side 22. Jeg har tidligere pekt på at en alternativ tidsbestemt fengselsstraff her ville bli utmålt til 8 - 9 år. Ved fastsettelsen av minstetiden på 10 år synes tingretten å ha lagt hovedvekten på tilbakefallsfaren, og As behov for langvarig behandling - ifølge de sakkyndige vil 10 - 15 år være nødvendig, dersom god adferdskontroll skal oppnås. Jeg kan ikke se at dette er en treffende begrunnelse for fastsettelse og utmåling av minstetid. Begrunnelsen er mer relevant for at forvaring velges fremfor tidsbestemt straff, og for fastsettelse av en tidsramme for forvaringen. Minstetid skal i første rekke fastsettes når forbrytelsens grovhet og omstendighetene ellers tilsier at det kan virke støtende på den almene rettsfølelse om prøveløslatelse skjer kort tid etter forgåelsen, noe som kan være aktuelt for eksempel hvis gjentakelsesfaren av en eller annen grunn reduseres vesentlig eller faller bort, se Ot.prp.nr.87 (1993-1994) side 112.

Ved spørsmålet om fastsettelse av minstetid og ved fastsettelsen av tidsramme må det i denne sak iakttas at As forbrytelser er begått før reglene om forvaring trådte i kraft. Det følger da av Grunnlovens §97 at A skal idømmes den reaksjon som for ham ville gi det gunstigste resultat. Som nevnt ville en straff av fengsel i 8 - 9 år vært aktuell i dette tilfellet. Under herredømme av de tidligere regler ville han dessuten bli idømt inntil 10 års sikring. Etter disse regler kunne prøveløslatelse med overgang til fri sikring i prinsippet skje før straffen på 8 - 9 års fengsel var utholdt, mens prøveløslatelse fra forvaring før minstetidens utløp som tidligere nevnt i praksis vil være utelukket. Allerede dette viser at minstetiden er satt for lang i tingrettens dom. For at den ikke skal komme i strid med tilbakevirkningsforbudet, kan den etter min mening ikke overstige 6 år. Jeg tilføyer at en minstetid av denne lengde kunne være passende også vurdert uavhengig av dette forbudet. Også tidsrammen er etter min mening satt for lang av tingretten. Som tidligere nevnt har den i første rekke betydning som en fastsettelse av den periode løslatelse fra forvaring skal skje på prøve, og med den følge at forvaringen opphører hvis påtalemyndigheten ikke i tide reiser sak om forlengelse. Tidsrammen kan passende settes til 15 år i denne sak.

A har utholdt 50 dagers frihetsberøvelse i anledning saken. Siden forvaring er «straff» etter straffelovens §15, har han krav på varetektsfradrag, jf. straffelovens §60 første ledd. Fradraget bør for det første skje i minstetiden. Begrunnelsen for minstetiden er som nevnt primært at det kan virke støtende om domfelte løslates kort tid etter en grov forbrytelse. I saker av denne karakter vil domfelte i praksis være berøvet friheten sammenhengende fra han pågripes til han begynner soningen av en forvaringsdom. Det er da naturlig at varetektstiden inngår i minstetiden. Jeg kan heller ikke se noen grunn til at fradraget ikke også bør skje i tidsrammen for forvaringen.

Varetektsfradraget bør etter min mening komme til uttrykk i domsslutningen. Da tingretten også uriktig har vist til straffelovens §62, som gjelder ved tidsbestemt fengselsstraff, utformer jeg en ny domsslutning. Som i tingrettens dom bygger denne på bestemmelsene i straffelovens kapittel 19 før lovendringen av 11. august 2000 nr. 76, da de straffbare handlinger er begått før dette tidspunkt.

Jeg stemmer for denne dom:

A, født *.*.1960, dømmes for overtredelse av straffeloven §192 første ledd annet straffalternativ og annet ledd, jf. §213, straffeloven §207 annet straffalternativ, jf. §213 og straffeloven §168 første straffalternativ til forvaring, jf. straffeloven §39c nr. 1, med en tidsramme på 15 - femten - år og en minstetid på 6 - seks - år, jf. straffeloven §39e første og annet ledd. I tidsramme og minstetid gjøres fradrag for 50 - femti - dager utholdt varetekt.

Dommer Lund: Jeg er enig med førstvoterende i at det gis dom på forvaring, i hans syn på den fengselsstraff som ville ha vært aktuell og i fastsettelsen av minstetiden. Jeg har imidlertid et annet syn på forvaringstiden.

Selv om forvaring forutsettes å få et noe annet innhold - mer tilpasset domfeltes individuelle forhold - enn det tidligere tosporede system, er dette i realiteten langt på vei opprettholdt i den nye ordningen. Minstetiden har karakter av minstestraff. Når denne er sonet, kan domfelte i forvaringstiden kreve seg løslatt på prøve med ett års mellomrom. Ved prøveløslatelse i forvaringstiden fastsettes en prøvetid fra ett til fem år. Påtalemyndigheten kan kreve forvaringen forlenget med inntil fem år om gangen. Etter loven har forvaringstiden hovedsaklig den funksjon å angi på hvilket tidspunkt påtalemyndigheten senest må kreve eventuell forlengelse.

Forvaring er en tidsubestemt straff som utelukkende kan forsvares så langt en slik reaksjon anses nødvendig av hensyn til samfunnsbeskyttelsen. Det er dette hensyn som angir rammene for reaksjonen. Jeg kan ikke se noe samfunnsmessig hensyn som tilsier at påtalemyndigheten ikke bør pålegges å kreve rettens avgjørelse for at forvaringsvilkårene fortsatt er oppfylt, før mange år etter utløpet av minstestraffen og den fengselsstraff som ville ha vært alternativet for domfelte. Med de usikkerhetsfaktorer som alltid vil foreligge ved vurderinger av farlighet langt frem i tid, bør det etableres en sikkerhet for at forvaringsvilkårene vurderes på nytt på et tidligere tidspunkt, en sikkerhet som ikke oppnås gjennom domfeltes og kriminalomsorgens rett til å kreve fornyet vurdering.

Jeg tilføyer at en meget lang forvaringstid kan tenkes å ha uoversiktlige psykologiske virkninger ved å forsterke domfeltes opplevelse av reaksjonens tidsubestemthet. Om den også vil kunne påvirke senere vurderinger av om vilkårene fremdeles er oppfylt, er vanskelig å si, men kan vel ikke helt utelukkes.

Lovens ordning er at forvaringstiden skal være lenger enn minstetiden. Etter min oppfatning bør forvaringstiden i første rekke bestemmes ut fra den fengselsstraff som ville vært alternativet og når det etter soning av minstestraffen er rimelig å kreve at påtalemyndigheten må aksjonere hvis forvaringen ønskes forlenget. I denne sak finner jeg at forvaringstiden bør settes til 9 år som omtrent tilsvarer den alternative fengselsstraffen.

Dommer Tjomsland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Rieber-Mohn.

Kst. dommer Zimmer: Likeså.

Dommer Schei: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

A, født *.*.1960, dømmes for overtredelse av straffeloven §192 første ledd annet straffalternativ og annet ledd, jf. §213, straffeloven §207 annet straffalternativ, jf. §213 og straffeloven §168 første straffalternativ til forvaring, jf. straffeloven §39c nr. 1, med en tidsramme på 15 - femten - år og en minstetid på 6 - seks - år, jf. straffeloven §39e første og annet ledd. I tidsramme og minstetid gjøres fradrag for 50 - femti - dager utholdt varetekt.