HR-2001-957 - Rt-2002-908

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2002-04-24
Publisert:	HR-2001-00957 - Rt-2002-908 (194-2002)
Stikkord:	Familierett, Omsorgsovertakelse, Samværsrett
Sammendrag:	Fylkesnemnda for sosiale saker hadde i juni 1999 besluttet å opprettholde et vedtak om omsorgsovertakelse og fastsatte samtidig samværsrett for moren til to timer hver sjette uke, eventuelt under tilsyn. Moren krevde rettslig overprøving. Barnevernets sakkyndige anbefalte å innskrenke samværet til to timer to ganger i året, og byretten, som opprettholdt omsorgsovertakelsen, fulgte denne anbefalingen. Moren anket til lagmannsretten. Den rettsoppnevnte sakkyndige der anbefalte å opprettholde omsorgsovertakelsen og at det overhodet ikke skulle være samvær. Dette ble også konklusjonen i lagmannsrettens dom. To juridiske dommere og en fagkyndig meddommer dissenterte og stemte for samvær som i byrettens dom. Morens anke til Høyesterett ble nektet fremmet mht. omsorgsovertakelsen, men henvist mht. samværsspørsmålet. Høyesterett kom til samme resultat som lagmannsrettens flertall. Generelt ble det uttalt at skjønnet etter barnevernloven § 4-19 annet ledd må utøves i lys av lovens § 4-1 og under hensyn til artikkel 8 i EMK og EMDs praksis i tilknytning til denne bestemmelsen. Dette innebærer at det må kreves spesielle og sterke grunner for å frata en forelder rett til samvær. I den konkrete saken ble det ansett åpenbart at moren sliter med store psykiske problemer. Høyesterett la videre til grunn at det nå seks år gamle barnet - til tross for en intellektuelt god utrustning - er skadet og sterkt sårbar, og at det i stor grad må tilbakeføres til morens forhold da barnet bodde hos henne de første 14 månedene av sitt liv. Barnets sårbarhet sett i sammenheng med morens atferd under de samværene som har vært gjennomført, gjorde at Høyesterett ikke anså det forsvarlig å utsette barnet for en så stor risiko for skade som samvær med moren ville innebære. De strenge kravene for å nekte samvær måtte da anses oppfylt.
Saksgang:	Oslo byrett nr 99-07855 A/57 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-2739 A/03 - Høyesterett HR-2001-00957, sivil sak, anke
Parter:	A (advokat Ada Paulsen - til prøve) mot Oslo kommune (kommuneadvokat Hans Bendiksby)
Forfatter:	Coward, Gjølstad, Gussgard, Stabel, Aasland
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, §4-19, §4-1, §4-6, §4-21, Tvistemålsloven (1915) §482, §483, Barneloven (1981), Menneskerettsloven (1999) EMKN A8

Dommer Coward: Saken gjelder for Høyesterett spørsmålet om å nekte samvær etter barnevernloven §4-19 annet ledd for en mor som er fratatt omsorgen for barnet etter lovens §4-12.

Barnet saken gjelder, B, er født *.*. 1996 og er altså i dag seks år gammelt. Moren er A, som er født i 1968. Hun flyttet i 1988 til X for å studere, blant annet sosialantropologi og litteraturvitenskap, og ble i 1992 samboer med en medstudent, C, som hun i 1993 fikk sønnen D sammen med. Familien reiste høsten 1994 til Kypros i forbindelse med Cs feltstudier i sosialantropologi. A ble der kjent med en tyrkiskkypriotisk mann og ble gravid, etter det hun har oppgitt med ham. Forholdet til C tok slutt, og hun reiste sommeren 1995 sammen med D tilbake til X, der B ble født.

Fra høsten 1996 var A plaget av depresjon, hun isolerte seg sosialt og hadde problemer med omsorgen for barna. Både hennes mor og C kontaktet barnevernet i X og ga uttrykk for bekymring. D har fra nyttår 1997 bodd hos sin far.

I januar 1997 flyttet A til Æ med B for å fortsette studiene der. I mars samme år fikk barneverntjenesten i Y bydel to nye bekymringsmeldinger om Bs situasjon, fra mormoren og fra Y helsestasjon. Etter et hjemmebesøk ble det i mars 1997 truffet hastevedtak etter barnevernloven §4-6 om at B skulle plasseres på barneverninstitusjonen Z spedbarnsenter. A tok imot et tilbud om å bo der sammen med datteren, noe hun gjorde frem til tidlig i april 1997. Hun flyttet da på hospits, mens B kort etter ble plassert i et beredskapshjem underlagt Z spedbarnsenter. A hadde samvær med datteren tre ganger i uken, to timer hver gang.

Barneverntjenesten besluttet så å fremme sak om omsorgsovertakelse. Fylkesnemnda for sosiale saker, Æ og Ø vedtok i første omgang i juni 1997 at omsorgen ikke skulle overtas, men at den midlertidige omsorgsovertakelsen skulle opprettholdes i påvente av ytterligere utredning.

Psykolog Anne Dalen, som barnevernet hadde engasjert som sakkyndig, kom i sin endelige rapport 30. juli 1997 til at As psykiske tilstand hadde utviklet seg slik at det ikke var forsvarlig at hun hadde omsorgen for datteren. Det ble så fremmet ny sak for fylkesnemnda. A sa seg innforstått med at hun på dette tidspunktet ikke var i stand til å ha omsorgen for B, og etter forenklet behandling traff fylkesnemnda 30. oktober 1997 vedtak om omsorgsovertakelse, plassering av B i forsterket fosterhjem og samværsrett for moren annenhver uke, to timer hver gang.

B flyttet til fosterhjemmet i desember 1997 og har bodd der siden. I 1998 hadde moren samvær med B i samsvar med fylkesnemndas vedtak. Mot slutten av året anmeldte hun en rekke personer til politiet, blant dem C og sine egne foreldre, og hun brøt all kontakt med familien. Barnevernet vurderte på dette tidspunktet om samværene burde bli sjeldnere, blant annet fordi B ofte fikk sterke reaksjoner etter samværene. A vurderte på sin side å kreve omsorgen tilbake. Psykolog Anne Dalen, som barnevernet igjen engasjerte som sakkyndig, anbefalte i sin rapport fra februar 1999 at omsorgen ikke ble tilbakeført, at samværene ble gradvis trappet ned til én gang annenhver måned, og at det skulle være tilsyn under samværene - noe det også stort sett hadde vært fra slutten av 1998.

Fylkesnemnda fattet 21. juni 1999 vedtak der omsorgsovertakelsen ble opprettholdt og samværet satt til to timer hver sjette uke, eventuelt med tilsyn. Slutningen lyder slik:

«As krav om å oppheve fylkesnemndas vedtak datert 30.10.97 om omsorgsovertakelse tas ikke til følge.

A, født *.*.1968 og B, født *.*.1996 kan ha samvær 2 timer hver 6. uke. Barneverntjenesten kan bestemme at det skal være tilsyn under samværene.»

I stevning 19. august 1999 til Oslo byrett krevde A rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak.

I november 1999 flyttet hun tilbake til X, der det ble etablert jevnlige samvær med D, som hun bare hadde sett noen få ganger mens hun bodde i Æ. Jeg nevner her at hun senere, i mai 2000, reiste sak mot C for å få daglig omsorg for D etter barneloven, subsidiært vanlig samvær. Kravet om daglig omsorg ble trukket under hovedforhandlingen for Bergen byrett, mens byretten i sin upåankede dom 15. mai 2001 fastsatte at D skal ha samvær med moren en gang i måneden i inntil fire timer, og under tilsyn.

Samværene med B fortsatte hver sjette uke, som før. Barnevernet ba psykolog Bente Nilsen ved Z spedbarnsenter om å utrede Bs situasjon. I en rapport fra mai 2000 anbefalte hun at samværet ble innskrenket ytterligere, til to ganger i året, med tilsyn. Dette ble også konklusjonen i dom 3. juli 2000 fra byretten, som var satt med to fagkyndige meddommere. Domsslutningen lyder slik:

«1. As krav om å oppheve fylkesnemndas vedtak datert 20. oktober 1997 om omsorgsovertagelse tas ikke til følge.

2. A og B har rett til samvær minimum to ganger i året, hvert samvær av varighet inntil 2 timer, alt etter barneverntjenestens bestemmelse. Barneverntjenesten kan bestemme at det skal være tilsyn under samværene.

3. Dommen iverksettes straks.»

A anket til Borgarting lagmannsrett. Psykolog Otto Heramb, som retten oppnevnte som sakkyndig, anbefalte i sin skriftlige erklæring fra mars 2001 at omsorgen ikke ble tilbakeført, og at det overhodet ikke skulle være samvær. Lagmannsretten, satt med fire meddommere - to fagkyndige meddommere og to fra det alminnelige utvalget - kom til samme konklusjon i sin dom 27. april 2001. Tre dommere - to av de juridiske dommerne og en av de fagkyndige meddommerne - dissenterte når det gjaldt samværsretten, og mente som byretten at det burde være samvær to ganger i året, under tilsyn. Lagmannsrettens domsslutning lyder slik:

«1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. A har ikke rett til samvær med sin datter, B.»

A har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom, med hensyn til både omsorgsovertakelsen og samværsspørsmålet. Høyesteretts kjæremålsutvalg vedtok 27. juli 2001 å nekte anken fremmet når det gjaldt omsorgsovertakelsen, mens anken i samværsspørsmålet ble henvist til behandling i Høyesterett.

Den sakkyndige for lagmannsretten, psykolog Otto Heramb, har vært oppnevnt som sakkyndig også for Høyesterett. Han har gitt en skriftlig erklæring og dessuten forklart seg muntlig for retten. Til bruk for behandlingen i Høyesterett er det videre foretatt bevisopptak av A og åtte vitner, flere av dem fagkyndige som har vært inne i saken også tidligere. For det spørsmålet saken nå gjelder, står den langt på vei i samme stilling som for lagmannsretten, likevel slik at Høyesterett også må ta i betraktning utviklingen etter at lagmannsrettens dom ble avsagt.

Den ankende part - A - har i hovedsak anført:

Utgangspunktet etter barnevernloven §4-19 første ledd er at det skal være samvær mellom foreldre og barn. Det fremgår av lovens forarbeider at den bygger på et biologisk prinsipp, og dette må tillegges betydning ved avgjørelser etter §4-19 andre ledd av om samvær kan avskjæres ut fra hensynet til barnet. Det skal derfor - slik lagmannsrettens mindretall har lagt til grunn - sterke grunner til for helt å avskjære samvær mellom foreldre og barn, noe som også følger av praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol, se særlig Adele Johansen-dommen (EMD=REF00000647). Det følger videre av dommen Andersson mot Sverige fra 1992 (EMD=REF00000333) at det gjelder et prinsipp om forholdsmessighet, slik at det også må tas i betraktning hva avskjæring av samvær vil bety for moren.

Skal samværsrett for en forelder avskjæres, må retten ha sikkerhet for at det er det beste for barnet, og i vår sak foreligger ikke slik sikkerhet. Av de fagpersonene som har vurdert samværsspørsmålet, er det bare den rettsoppnevnte sakkyndige, psykolog Heramb, som har konkludert med at det overhodet ikke bør være samvær. En rettsoppnevnt sakkyndigs konklusjon kan ikke uten videre legges til grunn, jf. Lindboe: Barnevernrett, 1998 side 129 med henvisning til flere høyesterettsdommer.

Kontakt med biologiske foreldre har stor betydning for utviklingen av et barns egen identitet. B har hatt kontakt med sin mor hele livet. Psykolog Dalen uttalte i sin rapport at moren var en viktig person for B, og at B så frem til samværene med henne. Det er en tilknytning mellom mor og datter, og fravær av samvær vil påføre B store belastninger. At B har hatt reaksjoner etter samvær med moren, kan - slik psykolog Dalen har antydet - skyldes de lange oppholdene det har vært mellom samværene.

Når A erkjente for lagmannsretten at hun i en periode i 1996 har slått B i ansiktet, er det en erkjennelse av at hun den gang var syk og foretok seg handlinger som skulle vært ugjort. I dag er situasjonen helt annerledes. Det er for øvrig bare hun selv som har forklart at dette hadde skjedd; andre har ikke mistenkt henne for barnemishandling.

Det er rent spekulativt når kommuneadvokaten reiser spørsmål om A har en kronisk alvorlig sinnslidelse, og dette har i alle fall begrenset betydning for vurderingen av et sterkt begrenset samvær.

Minimum for samværet må være de to ganger i året som byretten tilkjente. A ønsker så mye samvær som mulig opp til vanlig samværsrett etter barneloven.

A har nedlagt slik påstand:

«A har rett til samvær med sin datter, B etter rettens skjønn.»

Ankemotparten - Oslo kommune - har i hovedsak anført:

Lagmannsrettens avgjørelse er riktig, både i resultatet og i det vesentlige i begrunnelsen.

Etter barnevernloven §4-19 annet ledd skal det skje en skjønnsmessig helhetsvurdering av om samvær skal nektes. Bestemmelsen må sees i sammenheng med lovens §4-1 om at avgjørelsene skal treffes ut fra hensynet til barnets beste. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 8 og Den europeiske menneskerettighetsdomstolens praksis i relasjon til bestemmelsen gir momenter til vurderingen. Det følger av denne praksisen at nektelse av samvær krever særlige og sterke grunner.

De strenge kravene som må stilles for å nekte samvær, er oppfylt i vår sak. Selv meget begrensede samvær vil medføre en fare for skade for B, risikoen for at faren skal bli virkelighet, er tilstrekkelig velbegrunnet, og den mulige skade er så alvorlig at den kan være ødeleggende for hennes livsutfoldelse.

I vurderingen må det tas i betraktning at vår sak - i motsetning til andre saker som har vært oppe for Høyesterett - ikke gjelder fratakelse av foreldreansvar med sikte på adopsjon. A vil uansett kunne reise ny sak for fylkesnemnda etter ett år, og hun vil bli holdt orientert om Bs utvikling.

Det kan reises spørsmål om A har en kronisk alvorlig sinnslidelse, og i alle fall er hennes psykiske helsetilstand meget problematisk. Den har gitt seg utslag på en rekke måter, blant annet ved hennes opptreden på Z spedbarnsenter og ved samværene med B, ved hennes oppfatning om at representanter for barnevernet sier det motsatte av det de mener når de gir henne råd, og ved politianmeldelser av nær familie og tidligere kjærester.

Den sakkyndige er ikke i tvil om at samvær med moren nå vil være skadelig for B. Han anser henne som skadet og spesielt sårbar, antakelig med bakgrunn i det hun opplevde i sine første 14 måneder sammen med moren, og også på grunn av flyttinger de første årene og samværene med moren. Dessuten foreligger det kanskje en konstitusjonell sårbarhet.

Oslo kommune har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes så langt den er påanket.

Som det har gått frem, gjelder saken for Høyesterett spørsmålet om å nekte samvær etter omsorgsovertakelse i medhold av barnevernloven.

Jeg nevner at partene i liten grad er uenige om de rettslige utgangspunktene. Prosessuelt er det på det rene at retten skal prøve alle sider av saken og ikke er bundet av partenes anførsler og påstander, jf. tvistemålsloven §482. Det er også på det rene at saken skal vurderes ut fra forholdene på domstidspunktet.

Innholdsmessig er utgangspunktet barnevernloven §4-19, der første og andre ledd lyder slik:

«Barn og foreldre har, hvis ikke annet er bestemt, rett til samvær med hverandre.

Når det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, skal fylkesnemnda ta standpunkt til omfanget av samværsretten, men kan også bestemme at det av hensyn til barnet ikke skal være samvær. Fylkesnemnda kan også bestemme at foreldrene ikke skal ha rett til å vite hvor barnet er.»

Når det er vedtatt omsorgsovertakelse, kan det altså etter §4-19 andre ledd første punktum bestemmes at det av hensyn til barnet ikke skal være samvær. Dette skjer etter en bred skjønnsmessig vurdering, der fylkesnemnda og domstolene må ta i betraktning det generelle utgangspunktet i barnevernloven §4-1 - at det ved avgjørelser etter lovens kapittel 4 skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet.

Skjønnet må videre utøves under hensyn til artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) om respekt for familieliv og Den europeiske menneskerettighetsdomstolens praksis i tilknytning til denne bestemmelsen. Domstolens syn er blant annet kommet til uttrykk i dommen fra 1996 i saken Adele Johansen mot Norge (EMD=REF00000647). I punkt 78 i dommen tar domstolen utgangspunkt i at omsorgsovertakelse normalt bør være et foreløpig tiltak med sikte på gjenforening, og at det må finnes en rimelig balanse mellom barnets og forelderens interesse. Det heter at domstolen ved denne avveiningen vil legge «spesiell vekt på hva som er best for barnet, noe som, avhengig av art og alvor, kan gjøre at forelderens interesser må settes til side», og at det «i særdeleshet» ikke skal treffes tiltak som «ville skade barnets helse og utvikling». Videre fremgår det at tiltak som ikke er i samsvar med målet om gjenforening, bare bør anvendes «i ekstraordinære tilfeller» og bare «hvis de er motivert av et dominerende hensyn til barnets beste».

Norske høyesterettsdommer som er avsagt etter Adele Johansen-dommen, ser ut til å være i samsvar med det som er uttalt der. Jeg viser blant annet til dommen i Rt-2001-14, der det på side 24 under henvisning til EMK er uttalt at det krever «særlige grunner» / «sterke grunner» hvis samværsretten skal kunne begrenses så sterkt som til to timer to ganger i året.

Jeg nevner at det i saken i Rt-2001-14, og også i en sak i Rt-1997-534, var spørsmål om å frata foreldreansvaret med sikte på adopsjon, noe som ikke er tilfellet i vår sak. En avgjørelse nå om avskjæring av samvær vil ikke være til hinder for at A krever ny behandling av fylkesnemnda etter ett år, jf. barnevernloven §4-21 annet ledd. Fra kommunens side er det også fremholdt at hun i alle fall vil bli holdt orientert om Bs utvikling. Uansett legger jeg til grunn - slik også kommunen er enig i - at det kreves spesielle og sterke grunner for at hun skal fratas rett til samvær.

Det er ingen tvil om at det vil føles meget tungt for A ikke å bli tilkjent noe samvær med B for tiden. Hun har også ressurser, ikke minst intellektuelt, som kunne representere noe meget verdifullt for B. Men samtidig sliter hun åpenbart med store psykiske problemer. As behandlende psykolog har i bevisopptak for Høyesterett betegnet henne som «et borderline-tilfelle med et svakt ego». Han uttalte at hun kan ha noen paranoide trekk i pressede situasjoner, at hun har tvangstrekk og kan være selvdestruktiv. Psykolog Heramb uttaler i sin sakkyndige erklæring for Høyesterett:

«Jeg har tidligere vurdert A som lidende av en avhengig personlighetsforstyrrelse, som betyr angst for å være alene, men som også medfører problemer i relasjoner. Hennes beretning om sitt forhold til andre bekrefter denne diagnosen. I tillegg har hun vansker med å erkjenne sinne og gi uttrykk for dette på en adekvat måte.

På bakgrunn av de foreliggende opplysningene vurderer jeg det også slik at hun lider av tankeforstyrrelser med paranoide trekk.

Beskrivelsen av A helt fra hun fikk barna og frem til i dag har også vist at hun har vært preget av en uforutsigbar og for mange en uforklarlig adferd.»

For vår sak ser jeg det ikke som avgjørende hvilken diagnose som er den riktigste; spørsmålet er hvilken virkning morens psykiske problemer har hatt og kan få for B.

Etter opplysningene i saken mener jeg at det må legges til grunn at B - til tross for en intellektuelt god utrustning - i dag er et skadet og sterkt sårbart barn, og at dette i stor grad må tilbakeføres til morens forhold da B bodde hos henne de første 14 månedene av sitt liv.

Et eksempel som belyser situasjonen for B i hennes første levetid, er bakgrunnen for hastevedtaket som ble truffet i mars 1997. Da barnevernets representanter kom på uanmeldt hjemmebesøk, fant de B og moren i en leilighet der alt var pakket ned. Barnevernkonsulenten forteller i bevisopptaket for Høyesterett at B krabbet gråtende på gulvet, gråten var høy, skjærende, intens, sår og utrøstelig, men moren «så henne ikke». A fortalte at de skulle reise til Kanariøyene om et par dager, men hadde ikke billett og visste ikke hvor de skulle bo på Kanariøyene. Hun sa også at de i mellomtiden skulle bo på hotell i Æ, men hadde ikke bestilt rom.

Jeg viser videre til at da B og moren så fikk plass på Z spedbarnsenter, rapporterte personalet der om alvorlig omsorgssvikt overfor B på grunn av morens uforutsigbarhet og bruk av avstraffelser. Spedbarnsenterets avsluttende anbefaling var at morens daglige omsorg overfor B var til skade for barnet, også når mor og barn befant seg på senteret. Personalet klarte ikke å kontrollere A og hindre henne i å straffe B; hvis man stoppet eller veiledet henne, ble hun bare enda mer avstraffende overfor barnet.

Jeg nevner også at A selv har forklart at hun i en periode flere ganger slo B i ansiktet med flat hånd.

Endelig viser jeg på dette punktet til psykolog Herambs konklusjon i den sakkyndige erklæringen for Høyesterett, der det heter:

«Slik jeg vurderer det finner jeg det lite tvilsomt at Bs omsorgssituasjon frem til innleggelsen på Z spedbarnsenter var svært skadelig for henne. B hadde til da levd sammen med sin mor som på grunn av sine bisarre og paranoide forestillinger isolerte seg sammen med B og mishandlet henne. Samtidig evnet hun ikke å forstå hvordan dette måtte oppleves for barnet.

B var derfor et sterkt skadet barn da hun sammen med sin mor kom til Z spedbarnsenter.»

Slik saken ligger an, ser jeg det ikke i noe fall som aktuelt at A nå skal ha samvær med B utover det meget begrensede samværet - to timer to ganger i året - som byretten fastsatte og lagmannsrettens mindretall gikk inn for. Spørsmålet er om selv et så begrenset samvær med moren vil utsette B for en risiko for skade som ikke kan aksepteres. Viktig i denne vurderingen er Bs spesielle sårbarhet sett i sammenheng med morens atferd under de samværene som er gjennomført.

Gjennomgående blir samværene beskrevet som å ha fungert dårlig. Et trekk som går igjen, er at A ikke klarer å la være å ta opp med B sitt ønske om at B snart skal flytte tilbake til moren, og at hun reagerer negativt når B for eksempel betegner sønnene i fosterhjemmet som brødrene sine og fostermoren som «mamma». Det har ikke vært mulig å få stoppet A i å komme med slike utsagn, til tross for at de gjør B svært urolig. Fostermoren har forklart at hun har måttet bruke mye tid på å trygge B etter samvær der disse temaene ble tatt opp. Da barnevernet i 1998 vurderte om samværene burde reduseres, hadde det sammenheng med de sterke reaksjonene B ofte fikk etter samværene; det er blant annet opplyst at hun hadde fått diaré som kunne vare i over en uke, og ofte ble fulgt av et ildrødt utslett.

Et negativt trekk ved samværene har også vært at moren avviser B og har en straffende opptreden overfor henne når hun ikke oppfører seg slik moren ønsker. Psykolog Heramb har i sin muntlige forklaring for Høyesterett gitt uttrykk for at A ikke kjenner B; den hun er glad i, er et «fantasibarn», og hun blir sint på B og sjalu når hun ikke får den bekreftelsen fra B som hun ønsker. I sin skriftlige erklæring er psykolog Heramb klar i sin anbefaling av at A ikke gis rett til samvær nå. Det heter blant annet i konklusjonen:

«Som nevnt er min vurdering at B stadig er usikker og redd med henhold til hvem hun i fremtiden skal være hos, noe som ikke minst mor under samvær har bidratt til.

...

As adferd under møtene med B og samtalene med henne har som nevnt tydelig vist at hennes tidligere forestillinger ikke har endret seg. Hun forstår ikke Bs behov for å holde fast ved sine psykologiske foreldre, og hun skaper forestillinger om at de skal få det bra sammen og at B har sterke følelser for henne. Hun tenker seg også at alle Bs problemer skyldes at hun ikke er sammen med sin mor.

Under samværene kom A i affekt og ble sjalu og sint når B ikke bekreftet henne som den mest betydningsfulle for henne.

Hun viste at hun ikke greier å forholde seg til barns uttrykk for egen vilje. Hun trakk seg inn i seg selv, satt uttrykksløs, eller skjulte munn og ansikt, og måtte ved denne måten å forholde seg på oppleves truende og straffende av B.

...

B har gitt uttrykk for til dels sterk affekt under møtene med mor. Etter mitt syn kommer hele hennes gamle og uhensiktsmessige adferdsrepertoar da tilbake. Det er liten tvil om at hun er engstelig, men skjuler dette bak sin krampaktige blidhet. Samtidig blir hun regressiv og overaktiv og mister evnen til konstruktiv lek. Dette er et mønster som en ofte ser hos barn som har opplevd alvorlig omsorgsvikt og mishandling, ...

...

I den sakkyndige rapporten til Borgarting lagmannsrett anbefalte jeg utsatt samvær til B ble 10-12 år, men at barneverntjenesten måtte vurdere situasjonen nøye før mor eventuelt igjen fikk samvær.

På grunnlag av de til dels nye opplysningene mor har gitt meg om sin omsorgspraksis og sine tankeforstyrrelser i forhold til barna vurderer jeg det som sikkert at B har vært utsatt for betydelige traumer i en utviklingsmessig sårbar periode av sitt liv. Det er derfor grunnlag for å anta at B kan ha mer omfattende skader enn tidligere antatt.

De rapporterte forstyrrelsene hennes i form av tvangstanker og fikse ideer kan være et resultat av den tidlige omsorgssvikten, men en kan heller ikke se bort fra at det også kan foreligge en konstitusjonell sårbarhet hos B som i tilfelle vil belaste henne ytterligere.

Etter igjen å ha observert samvær mellom mor og barn og vurdert deres forhistorie på nytt mener jeg at det ikke er grunn til å forvente at nye samvær på noen måte kan bli mer tilfredsstillende for B, ikke minst på grunn av mors holdninger som synes rigide og helt upåvirket av erfaring. Jeg kan derfor ikke anbefale at mor skal ha samvær med datteren.»

Jeg mener at denne vurderingen støttes av andre opplysninger i saken og må legges til grunn. Jeg ser det ut fra dette ikke som forsvarlig å utsette B for en så stor risiko for skade som samvær med moren vil innebære. Det foreligger spesielle og sterke grunner for å bestemme at A ikke har rett til samvær med B, slik at de strenge kravene etter barnevernloven sett i sammenheng med artikkel 8 i EMK er oppfylt.

Anken fører etter dette ikke frem. Saksomkostninger er ikke påstått, jf. tvistemålsloven §483.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 2, stadfestes.

Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Gussgard: Likeså.

Dommer Stabel: Likeså.

Dommer Aasland: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 2, stadfestes.