HR-2001-1467 - Rt-2002-478
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-04-29 |
| Publisert: | HR-2001-01467-A - Rt-2002-478 (114-2002) |
| Stikkord: | Strafferett, Vinningskriminalitet, Bedrageri, Underslag, Straffutmåling |
| Sammendrag: | Domfelte hadde gjort seg skyldig i bedrageri av et beløp på 11 200 kroner i forbindelse med erstatning for en skade hun hadde pådradd seg i arbeidet og underslått tre beløp på til sammen 26 151 kroner og et ur verdt ca 5 000 kroner. Pengene og uret, som hun hadde underslått, hadde vært beslaglagt av politiet i forbindelse med straffbare forhold i saker hvor hun var etterforsker.
Forhørsretten satt straffen til 5 måneders fengsel, som ble gjort betinget under henvisning til stor medieomtale og domfeltes personlige forhold. Etter påtalemyndighetens anke ble straffen av lagmannsretten fastsatt til 90 dagers fengsel, hvorav 45 dager ble gjort betinget. Både domfelte og påtalemyndigheten anket til Høyesterett. Høyesterett uttalte at det overfor slike handlinger, som er grove brudd på den tillit som er nødvendig for politiet, må reageres med ubetinget fengselsstraff, med mindre det foreligger helt særegne hensyn. Avisomtalen kunne etter praksis ikke ha nevneverdig betydning ved straffutmålingen i en slik sak, hvor man må regne med mediedekning. Heller ikke de personlige forhold i saken kunne tillegges særlig betydning. Straffen ble satt til ubetinget fengsel i 45 dager. Det var da tatt hensyn til at domfelte hadde tilstått - riktignok rett før saken var berammet til behandling i byretten - og til at hun hadde måttet forlate sitt arbeid i politiet. |
| Saksgang: | Trondheim forhørsrett nr 01-621 - Frostating lagmannsrett LF-2001-00568 M - Høyesterett HR-2001-01467, straffesak, anke. |
| Parter: | I. A (advokat Arne Meltvedt) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Helge J. Kaasbøll). II. Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Helge J. Kaasbøll) mot A (advokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Gjølstad, Zimmer, Coward, Schei, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §255, §256, §270, §52, §62 |
Dommer Gjølstad: Saken gjelder straffutmåling ved vinningskriminalitet begått av en polititjenestemann.
Trondheim forhørsrett avsa 30. april 2001 dom med slik domsslutning:
«1. A, født *.*.1961, dømmes for overtredelse av straffeloven §270, første ledd nr. 1, jf annet ledd og straffeloven §256, jf §255, første ledd, 1. straffalternativ, jf tredje ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 til en straff av fengsel i 5 - fem - måneder - som i medhold av straffeloven §52 flg gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år.
2. A dømmes til å betale erstatning til Y politidistrikt med kr 34.019,50- - trettifiretusenognitten 50/100 - kroner.»
Statsadvokatene i Trondheim påanket straffutmålingen til Frostating lagmannsrett, som 3. september 2001 avsa dom med denne domsslutning:
«I forhørsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 90 - nitti - dager hvorav 45 - førtifem - dager gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år jf straffeloven §52 flg.»
Domfelte erklærte på stedet anke over straffutmålingen. Hun gjør gjeldende at straffen i sin helhet bør gjøres betinget. Også statsadvokatene i Trondheim har påanket straffutmålingen. Fra påtalemyndighetens side anføres at hele straffen skal være ubetinget.
Jeg er kommet til at det må idømmes ubetinget fengselsstraff, men finner at denne kan settes til 45 dager.
Domfelte er en 40 år gammel kvinne, som etter avsluttet politiutdanning i 1983 har arbeidet i politiet. Fra 1989 har hun vært etterforsker ved X politidistrikt. Hun ble suspendert fra sin stilling i oktober 1999 i forbindelse med saken og sa selv opp 31. mars 2000.
Domfellelsen gjelder dels bedrageri, dels underslag. Bedrageriet hadde bakgrunn i at domfelte ble tilkjent 11.200 kroner i erstatning for en skade hun hadde pådradd seg i arbeidet. Politidistriktet tilbød henne beløpet utbetalt ved sjekk. Hun takket ja til tilbudet og mottok beløpet. På samme tid fikk hun en henvendelse fra Statens Innkrevingssentral, som skulle innkreve beløpet fra den ansvarlige. I svarbrev opplyste hun uriktig at hun ikke hadde mottatt noen del av erstatningen, og unnlot å opplyse at beløpet skulle betales til politidistriktet. Deretter fikk hun ved avdragsbetalinger i tiden juli 1998 til september 1999 utbetalt beløpet nok en gang.
Underslagene gjelder tre beløp på til sammen 26.151 kroner og et ur til en verdi av ca 5.000 kroner. Pengene og uret var beslaglagt av politiet i forbindelse med etterforskning av straffbare forhold hvor domfelte var etterforsker. Som etterforsker hadde hun hånd om beslagene. Hun tilegnet seg dem, dels ved å bruke pengene til egne formål, dels ved å ta med resten av pengene og uret hjem. Uret ga hun til sin ektefelle. Det dreier seg om fire grove underslag begått i 1998-1999.
Særlig de grove underslagene i tjenesten, men også bedrageriet, er grove brudd på den tillit som er nødvendig for politiet, som nettopp har bekjempelse av vinningskriminalitet som en viktig del av sin oppgave. Etter min mening må det reageres strengt overfor slike forbrytelser. Fra tidligere rettspraksis viser jeg til Rt-1990-188, som gjaldt en polititjenestemann som hadde fått utbetalt 20.000 kroner for tjenestereiser som ikke var foretatt, og underslått 1.800 kroner. Det ble uttalt at overfor slike handlinger må det reageres med ubetinget fengselsstraff. Slik jeg ser det, må dette gjelde også for de foreliggende forbrytelser. Etter min mening må det helt særegne hensyn til for å avgjøre en slik sak med en betinget reaksjon.
I vår sak har domfelte påberopt seg en rekke forhold til støtte for at straffen bør gjøres betinget. Hun gjør gjeldende at hun var i en vanskelig livssituasjon da forholdene ble begått. Dette skyldtes ufrivillige aborter i mai 1996 og i januar 1999, som førte til at hun var delvis handlingslammet. Videre viser hun til at hun fikk en krisereaksjon etter mediedekningen i saken. Hun har fått store psykiske problemer, vært frivillig akuttinnlagt på psykiatrisk sykehus og har gått til samtaleterapi. Avisomtalen har dessuten vært en stor belastning for hennes barn, og saken har fått konsekvenser for hennes ekteskap. Ved siden av hennes personlige forhold, anføres at det må legges vekt på at hun har tilstått, og ikke minst på at hun i realiteten har fått avskjed fra sin stilling i politiet.
Når det gjelder domfeltes personlige forhold, legger jeg til grunn at hun hadde personlige problemer da de straffbare forhold ble begått. Etter det som foreligger, kan jeg imidlertid vanskelig se at disse problemene kan unnskylde den type kriminalitet det her dreier seg om.
Mediedekningen i saken har etter det opplyste vært betydelig. Ved avdekking av vinningskriminalitet begått av en polititjenestemann må man imidlertid regne med medieomtale. Selv om avisomtalen utvilsomt har vært tyngende, og dessuten har rammet domfeltes barn, kan den etter praksis ikke få nevneverdig betydning for straffutmålingen i saken. Jeg viser her blant annet til Rt-1992-839 og Rt-1999-779.
Opprullingen av forholdene og behandlingen av saken har ført til store belastninger og psykiske problemer for domfelte. Hun har fått behandling for dette, men føler at hun i liten grad har greid å nyttiggjøre seg tilbudet. Hun er imidlertid nå i annet arbeid, som hun trives i, og ønsker å gjenopprette en normal tilstand for seg selv og sine barn, men frykter skadevirkninger ved en eventuell ubetinget fengselsstraff. Jeg bemerker at det er lett å forstå at en slik sak vil kunne være en stor påkjenning for den det gjelder. Slike personlige forhold må imidlertid etter mitt syn normalt komme noe i bakgrunnen ved straffutmålingen på dette området.
Av betydning ved fastsettelsen av straffen er det imidlertid at domfelte tilsto, slik at saken kunne behandles i forhørsrett, selv om tilståelsen først forelå forholdsvis kort tid før saken var berammet til behandling i byretten. Videre mener jeg det må ha betydning at domfelte som følge av saken har måttet forlate sin stilling i politiet, hvor hun hadde arbeidet siden 1983. Hun sa opp for å avverge avskjedigelse i en situasjon hvor hun var suspendert. Situasjonen for så vidt synes å ha likhetstrekk med den som forelå for polititjenestemannen i saken i Rt-1990-188, hvor det ble tatt hensyn til forholdet ved utmålingen av fengselsstraffen.
Etter min mening er det ikke grunnlag for å gjøre fengselsstraffen betinget i saken; de hensyn som taler for ubetinget fengselsstraff, må slå igjennom. Etter en avveiing av straffutmålingsmomentene i saken - forholdenes grovhet på den ene side og på den annen side særlig tilståelsen og det forhold at domfelte måtte forlate arbeidet i politiet, hvor hun hadde vært i 17 års tid - er jeg kommet til at straffen bør settes til ubetinget fengsel i 45 dager.
Jeg stemmer etter dette for denne dom:
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til ubetinget fengsel i 45 - førtifem - dager.
Kst. dommer Zimmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Coward: Likeså.
Dommer Schei: Likeså.
Justitiarius Smith: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
dom:
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til ubetinget fengsel i 45 - førtifem - dager.