HR-2002-267-K - Rt-2002-431
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-04-19 |
| Publisert: | HR-2002-00267-K - Rt-2002-431 (103-2002) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse om saksomkostninger. |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-2002-00267, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Tom S.B. Plünnecke) mot Staten v/Hedmark fylkesskattekontor (advokat Steinar Mageli) |
| Forfatter: | Schei, Gussgard, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §177, §179, §180, §181, Ligningsloven (1980) §4-1, §4-2 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostninger etter tvistemålsloven §177 første ledd.
I sak om gyldigheten av overligningsnemndas vedtak om skjønnsligning av A for årene 1993, 1994 og 1995 avsa Eidsivating lagmannsrett 22. desember 2000 ( LE-2000-00370) dom med slik slutning:
«1. Staten v/Hedmark fylkesskattekontor frifinnes for så vidt gjelder ligningen av A for inntektsåret 1993.
2. Overligningsnemndas vedtak om ligning av A for inntektsårene 1994 og 1995 oppheves.
3. Partene bærer sine egne omkostninger både for herredsretten og lagmannsretten.»
A påkjærte lagmannsrettens omkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 15. mai 2001 (HR-2001-413-K) avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Lagmannsrettens dom - domsslutningens punkt 3 - oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.»
Det framgår av kjæremålsutvalgets premisser at omkostningsavgjørelsen ble opphevet og saken hjemvist fordi lagmannsretten ikke hadde vurdert saksomkostninger i forhold til tvistemålsloven §177.
Under den fortsatte behandling av omkostningsspørsmålet sendte hver av partene tre prosesskriv. Lagmannsretten avsa 20. desember 2001 ny dom med slik slutning:
«1. A tilkjennes ikke saksomkostninger for lagmannsretten eller herredsretten i sak mot Staten v/ Hedmark fylkesskattekontor som ble avgjort ved Eidsivating lagmannsretts dom av 22. desember 2000.
2. For behandlingen av kjæremål i Høyesteretts kjæremålsutvalg og den nye behandling i lagmannsretten betaler A i saksomkostninger kr 15.000 - femtentusen - til Staten v/Hedmark fylkesskattekontor.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.»
A har i rett tid «anket» (påkjært) avgjørelsen til Høyesteretts kjæremålutvalg . Han hevder at lagmannsrettens avgjørelse bygger på uriktig lovanvendelse og anfører i hovedtrekk følgende:
Skattemyndighetenes adferd i saken gir grunnlag for å tilkjenne A saksomkostninger etter tvistemålsloven §177 første ledd. Fylkesskattekontoret tilbakeholdt fram til ankeforhandlingen at kontoret under behandlingen av skattesaken hadde mottatt vesentlige informasjon og dokumentasjon fra politiet som tilsa at ligningen for 1994 og 1995 måtte oppheves. Saksbehandler fikk oversendt dokumentasjon som skulle vært framlagt for ligningsnemnda og overligningsnemnda før disse traff sine vedtak. Dette ville ført til et riktigere ligningsvedtak, og dermed til at rettssaken kunne vært unngått eller fått et mindre omfang. At dokumentene ble sendt fra politiet og ikke direkte fra A, kan ikke ha betydning for fylkesskattekontorets plikt til av eget tiltak å ta stilling til betydningen av nye opplysninger og å formidle opplysningene til de rette instanser.
A anførte i prosesskriv 11. juli 2000 til lagmannsretten at det hadde foregått et omfattende samarbeid mellom politiet og skattemyndighetene, og provoserte at staten bekreftet eller avkreftet hvorvidt slikt samarbeid hadde funnet sted og arten og omfanget av et eventuelt samarbeid. Denne provokasjon ble ikke etterkommet.
Fylkesskattekontorets unnskyldning med at det var vanskelig eller umulig å finne frem til de aktuelle dokumenter, kan ikke medføre at A skal bli økonomisk skadelidende. Han har hatt unødige omkostninger som følge av fylkesskattekontorets manglende vilje til å etterkomme provokasjonen. Mangelfull dokumentbehandling, feilarkivering og/eller manglende oversikt over eget arkivmateriale kan ikke være ansvarsbefriende i forhold til tvistemålsloven §177.
Det er ikke avgjørende at bestemte personer som har opptrådt klanderverdig, ikke kan utpekes. Fylkesskattekontoret må hefte for anonyme og kumulative feil.
A har nedlagt slik påstand:
«1. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og/eller herredsretten i sak mot staten v/ Hedmark fylkesskattekontor som ble avgjort ved Eidsivating lagmannsretts dom av 22. desember 2000.
2. A tilkjennes saksomkostninger for behandlingen av kjæremål i Høyesteretts kjæremålsutvalg og den nye behandlingen i lagmannsretten.
3. A tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett i anledning ankesaken.»
Staten v/Hedmark fylkesskattekontor bestrider at lagmannsrettens forståelse av tvistemålsloven §177 er uriktig. Kjæremålet retter seg i det vesentlige mot lagmannsrettens bevisbedømmelse som ikke kan prøves etter tvistemålsloven §181 annet ledd.
Lagmannsretten kom til at As egne forsømmelser har en så framtredende rolle at eventuelle feil hos ligningsmyndighetene blir av mindre betydning etter §177. Retten la blant annet vekt på at A ikke framla dokumentasjonen direkte for ligningsmyndigheten, og at han heller ikke tok kontakt om dette temaet. Lagmannsretten gir her uttrykk for en riktig forståelse av §177. Den konkrete interesseavveining faller utenfor hva kjæremålsutvalget kan prøve.
Staten v/Hedmark fylkesskattekontor har nedlagt slik påstand:
«Kjæremålet forkastes og Staten v/ Hedmark fylkesskattekontor tilkjennes saksomkostninger.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd. Utvalget prøver lovanvendelsen for avgjørelsen av saksomkostninger, saksbehandlingen og om selve skjønnet er vilkårlig eller klart urimelig. Når selve saken er avgjort ved dom eller kjennelser som avgjør realiteten, er utvalget bundet av lagmannsrettens bevisbedømmelse for så vidt angår det omtvistede krav eller rettsforhold. Bevisbedømmelse som bare har betydning for avgjørelsen av omkostningene, kan derimot prøves fullt ut, jf. eksempelvis Rt-1998-1888.
Etter tvistemålsloven §177 første ledd kan retten pålegge en part å erstatte den andre parten utgifter som skyldes rettsstridig atferd under saken eller forsømmelse, uten hensyn til utfallet av saken. Bestemmelsen gjelder ikke rettsstridige forhold før sak ble anlagt, jf. Rt-1981-1198. Det er ikke tilstrekkelig at parten eller prosessfullmektigen kan bebreides for å ha påført den annen part unødige utgifter, jf. Rt-1987-1549. Bestemmelsen rammer mer kvalifiserte klanderverdige forhold, jf. Skoghøy: Tvistemål side 1030 og Schei: Tvistemålsloven I side 592.
I dommen om gyldigheten av ligningen la lagmannsretten til grunn at politiet under etterforskningen av saken oversendte As dokumentasjon av kjøpekontrakter og bankoverføringer vedrørende omsetningen av støvsugere til skatterevisor. Opplysningene gikk imidlertid ikke videre fra skatterevisor til ligningsnemnda og overligningsnemnda, og ligning fant sted uten at opplysningene ble tatt i betraktning. For lagmannsretten ble dokumentasjon om 38 salg av støvsugere lagt fram. A forklarte seg om hvordan han hadde fått hånd om dokumentkopiene og om sitt kjennskap til det involverte firma, som lagmannsretten i det store og hele fant troverdig. Lagmannsretten fant at vilkårene for skjønnsligning var til stede. Retten opphevde imidlertid ligningen for 1994 og 1995 fordi dokumentasjonen og andre opplysninger som kom fram under ankeforhandlingen, gjorde det sannsynlig at tilordning av hele inntekten av salg av støvsugere som personlig inntekt for A, ikke var riktig.
I den nå påkjærte avgjørelse la lagmannsretten blant annet vekt på at A ikke tok kontakt med ligningsmyndigheten om dokumentasjonen han selv hadde gitt til politiet, og at han ikke hadde gitt supplerende opplysninger da saken var under ligningsmessig behandling. Lagmannsretten viste til at A generelt ikke hadde overholdt opplysningsplikten etter ligningsloven §4-2 jf. §4-1. Han hadde unnlatt uttale å seg om de bokettersynsrapporter han hadde fått seg forelagt, og framlegging av dokumenter vedrørende omsetningen av støvsugere skjedde til politiet. Lagmannsretten fant ikke grunnlag for å fastslå at fylkesskattekontoret hadde opptrådt klanderverdig når kontoret ikke uten videre vurderte As forklaring under ankeforhandlingen på samme måte som retten. Det var etter rettens oppfatning nærliggende å legge minst like stort ansvar på A som på ligningsmyndighetene når det gjaldt å klargjøre hvilken betydning den aktuelle dokumentasjon hadde for skattesaken. Lagmannsretten kom til at As egen forsømmelse hadde en så framtredende rolle i årsaksbildet at eventuelle feil hos ligningsmyndigheten av betydning, likevel ikke burde føre til at fylkesskattekontoret blir ilagt omkostninger etter §177.
Utvalget har ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse ved avgjørelse av om omkostninger skal ilegges etter §177 første ledd. Spesielt bemerkes at det heller ikke i kjæremålet er forklart hvorfor A ikke senere overfor ligningsmyndighetene gikk inn på betydningen av de nye opplysninger. Det er heller ikke gitt noen begrunnelse for at han først framla dokumentasjonen for lagmannsretten.
Utvalget er enig med lagmannsretten i at ved bedømmelsen av rettsstridig atferd eller forsømmelse etter §177 vil motpartens forhold kunne være av betydning. I dette tilfellet har A valgt å forholde seg taus i forhold til ligningsmyndigheten. Han har heller ikke for herredsretten påberopt dokumentasjonen som han selv hadde gitt til politiet. Dette ble først et tema under saksforberedelsen for lagmannsretten. Utvalget finner i tilslutning til lagmannsretten at As forsømmelse må føre til at fylkesskattekontoret ikke kan ilegges omkostninger etter §177 første ledd. Hans opptreden før og under rettssaken er i dette tilfellet hovedårsaken til at han påføres eventuelle unødige omkostninger for domstolene.
Kjæremålet har ikke ført fram. Staten v/Hedmark fylkesskattekontor må tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med 3.000 kroner, jf. tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til staten v/Hedmark fylkesskattekontor 3.000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.