HR-2002-259-K - Rt-2002-417
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-04-15 |
| Publisert: | HR-2002-00259-K - Rt-2002-417 (98-2002) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Rettslig interesse |
| Sammendrag: | Kjæremålet gjaldt lagmannsrettens avgjørelse om å avvise en anke fordi påstanden i anken gikk ut på å fastsette rettigheter og plikter for en person som ikke var part i saken. |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett - Høyesterett HR-2002-00259, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Lars Rapp (advokat Arnor B. Rønningen) mot Ole Magnus Rapp (advokat Bjørnar K. Leistad) |
| Forfatter: | Schei, Gussgard, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §373, §383, §54, §105, §175, §176, §384, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse om å avvise en anke fordi påstanden i anken går ut på å fastsette rettigheter og plikter for en person som ikke er part i saken.
Ved kjøpekontrakt 4. januar 2000 overdro Anna Rapp eiendommene gnr. 6 bnr. 10, 40 og 72 - bnr. 10 er en campingplass - i Alta, til sin eldste sønn Ole Magnus Rapp. Anna Rapp satt med eiendommene i uskiftet bo. Ved Alta herredsretts skjønn 15. oktober 1999 var det fastsatt at bnr. 10 er odlingsjord. Lars Rapp, Ole Magnus Rapps yngre bror og motpart i skjønnssaken, hadde 29. desember 1999 begjært overskjønn.
Det oppsto tvist om gyldigheten av overdragelsen av eiendommene, og Lars Rapp og Ole Magnus Rapp avtalte i medhold av tvistemålsloven §105 å stanse overskjønnssaken. Lagmannsretten besluttet 8. mai 2000 å stanse saken med virkning fra 5. mai 2000.
Lars Rapp tok 12. desember 2000 ut stevning mot Ole Magnus Rapp der han la ned påstand om at avtalen 4. januar 2000 ble kjent ugyldig, og at Ole Magnus Rapp ble pålagt å tilbakeskjøte de faste eiendommer til Anna Rapp mot at hun tilbakebetalte kjøpesummen på kr 1.200.000.
Et søksmål med samme påstand fra Anna Rapp - hvor Lars Rapp opptrådte som fullmektig - mot Ole Magnus Rapp, var hevet som forlikt 16. november 2000.
Alta herredsrett avsa 18. april 2001 dom med slik domsslutning:
«1. Ole Magnus Rapp frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.»
Lars Rapp har anket herredsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett. I anken er lagt ned samme påstand som i stevningen:
«1. Avtale av 4. januar 2000 mellom Anna Rapp og Ole Magnus Rapp kjennes ugyldig.
2. Ole Magnus Rapp tilpliktes innen 14 dager etter dommens forkynnelse å tilbakeskjøte til Anna Rapp eiendommen gnr. 5 bnr. 7 og gnr. 6 bnr. 10, 40 og 72 i Alta kommune samt det løsøre som følger av kontrakt 4. januar 2000 mot tilbakebetaling av kjøpesummen kr 1.200.000,-.
3. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger for herreds- og lagmannsrett med tillegg av 12% rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.»
I anketilsvar la Ole Magnus Rapp ned påstand om at herredsrettens dom ble stadfestet, og at han ble tilkjent saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett.
Forberedende dommer i lagmannsretten tok i brev 12. juni 2001 opp flere prosessuelle spørsmål, blant annet at Lars Rapps påstand i realiteten går ut på at lagmannsretten skal fastsette rettigheter og plikter for Anna Rapp, som ikke er part i saken. Det ble pekt på at etter tvistemålsloven §384 annet ledd nr. 6 vil det være en saksbehandlingsfeil som ubetinget skal tillegges vekt at domstolens avgjørelse retter seg mot en som ikke er part i saken. Partene ble oppfordret til å komme frem til en minnelig ordning.
I prosesskrift 26. juli 2001 la Ole Magnus Rapp ned påstand om avvisning av ankesaken.
Etter utveksling av en rekke prosesskrifter avsa lagmannsretten 9. januar 2002 kjennelse med slik slutning:
«1. Anken fra Lars Rapp avvises.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Lars Rapp innen 2 uker fra forkynnelsen av kjennelsen til Ole Magnus Rapp kr 2.000 med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall etter morarentelovens bestemmelser, for tiden 12% p.a.»
Lars Rapp har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålet og senere prosesskrift er det i hovedtrekk gjort gjeldende:
Verken ved herredsrettens behandling eller i anketilsvaret kom motparten med innsigelser mot saksanlegget, anførslene eller påstanden. Både partene og herredsretten har ansett at søksmålet gjelder Lars Rapps rettigheter, idet tilbakeføringen av campingplassen var en nødvendighet for gjennomføringen av odelssaken. Det har vært enighet om sakens prosessuelle side. I spørsmålet om søksmålet knytter seg til egne eller andres krav, vil dessuten saksøkerens pretensjoner være avgjørende. Lars Rapp pretenderer at en tilbakeskjøtning til Anna Rapp er en fastsettelse av hans rettigheter slik disse må være å forstå ut fra avtalen mellom Anna Rapp, Ole Magnus Rapp og Lars Rapp - om at ingen overføring skulle skje før odelssaken var endelig avgjort.
Tilbakeskjøtningen til Anna Rapp vil rent faktisk ikke påføre henne noen belastning eller plikt, idet arvingene har gitt uttrykk for å reversere pengesummen de har fått. Tilbakeskjøtning vil bare innebære at Anna Rapp passivt vil besitte eiendommen, som hun for øvrig aldri har bebodd eller drevet. Det er også hennes ønske at tilbakeskjøtning skal skje.
Hjelpeintervensjon fra Anna Rapp til fordel for Lars Rapp vil ikke være nødvendig.
Under henvisning til Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, 2. utgave s. 277, gjøres i tillegg gjeldende at det foreligger unntak fra regelen om at bare rettighetshaveren selv kan fremme søksmål, idet reelle hensyn med styrke tilsier det.
Det er lagt ned slik påstand:
«1. Ankesaken fremmes.
2. Kjærende part tilkjennes omkostningene ved lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av lovens rente fra forfall.»
Ole Magnus Rapp har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Det er ikke riktig at påstandsformuleringen ikke ble tatt opp ved herredsrettens behandling. Dette har imidlertid ikke avgjørende betydning for kjæremålet.
Det er ikke riktig at det foreligger noen forhåndsavtale mellom Anna Rapp og hennes to sønner. De forutsetninger som kjæremålet synes å gjøre gjeldende, foreligger ikke. En overføring av eiendommene til uskifteboet v/Anna Rapp vil åpenbart skape både rettigheter og plikter for henne.
En dom i samsvar med Lars Rapps påstand vil ikke kunne gis uten at dette er å betrakte som en saksbehandlingsfeil, jf. tvistemålsloven §384 annet ledd nr. 6. Lars Rapp synes å gjøre gjeldende at det har vært en prosessuell forutsetning at det kunne avsies dom i saken. Denne forutsetning har ikke vært tilstede og er uansett ikke bindende for retten.
Det er lagt ned slik påstand:
«1. Hålogaland lagmannsretts kjennelse i sak nr 01-488 A av 9. januar 2002 stadfestes.
2. Ole Magnus Rapp, postboks 59, 9262 Tromsø, tilkjennes sakens omkostninger med kr 3.720,- for Høyesterett, med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente i henhold til lov om forsinkelsesrente §3, fra forfall og til betaling skjer.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg sendte under den forberedende behandling for utvalget følgende brev til partene:
«Under behandlingen i Høyesteretts kjæremålsutvalg er det reist spørsmål om ikke grunnlaget for lagmannsrettens avvisningskjennelse også rammer herredsrettens dom. I så fall oppstår spørsmålet om kjæremålsutvalget må oppheve både lagmannsrettens kjennelse og herredsrettens dom og avvise hele saken. Kjæremålsutvalget ber om prosessfullmektigenes uttalelse til ovennevnte innen 10. april 2002.»
Begge prosessfullmektiger har avgitt uttalelse til dette. De har gitt uttrykk for at lagmannsrettens avvisningsgrunnlag - om det er holdbart - også vil ramme herredsrettens dom og skulle ha ledet til opphevelse av denne dommen og avvisning av saken fra herredsretten. Ingen av partene har gjort gjeldende at det i tilfelle er lagmannsretten og ikke Høyesteretts kjæremålsutvalg som må oppheve herredsrettens dom og avvise saken fra herredsretten.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er enig med lagmannsretten i at den påstand som er nedlagt i saken, går ut på fastsettelse av rettigheter og plikter for Anna Rapp. Det er etter tvistemålsloven §54 ikke prosessuell adgang til å fremme et slikt søksmål uten at Anna Rapp er gjort til part. Dette prosessuelle søksmålshinder rammer imidlertid ikke bare anken, men også søksmålet slik det forelå for herredsretten. Lagmannsretten skulle opphevet herredsrettens dom og avvist søksmålet fra herredsretten, jf. tvistemålsloven §373 første ledd nr. 2 og §383 annet ledd.
For Høyesteretts kjæremålsutvalg oppstår spørsmålet om utvalget nå må nøye seg med å oppheve lagmannsrettens kjennelse, slik at lagmannsretten etter hjemvisning skal treffe avgjørelsen om oppheving av herredsrettens dom og avvisning av saken fra herredsretten, eller om utvalget selv kan treffe denne avgjørelsen. Etter utvalgets mening må det i denne spesielle saken selv kunne treffe avgjørelsen. Praktiske hensyn tilsier dette. Kjæremålsutvalget har i andre sammenhenger lagt vekt på slike hensyn ved spørsmålet om det har kompetanse, jf. som eksempler Rt-1968-504, Rt-1992-1348 og kjæremålsutvalgets avgjørelse i sak 2001/556 (HR-2001-556-K) . Partene har ikke fremsatt innvendinger mot at utvalget selv treffer avgjørelsen.
Kjæremotparten har nedlagt påstand om at lagmannsrettens kjennelse skal stadfestes. Påstanden må tas til følge for lagmannsrettens avgjørelse om saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §175 første ledd. Kjæremotparten må også tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget. Disse omkostningene settes til kr 2.500, jf. tvistemålsloven §176.
Slutning:
1. Herredsrettens dom oppheves og saken avvises fra herredsretten.
2. Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 2, stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Lars Rapp til Ole Magnus Rapp 2.500 - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.