HR-2001-556-K

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2001-06-29
Publisert:	HR-2001-00556-K
Stikkord:	Sivilprosess
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om det på vegne av Jan H. Bentzons Stiftelse gyldig var truffet vedtak om å anlegge søksmål og å påkjære byrettens kjennelse om avvisning til lagmannsretten, og om søksmålet fra Hordaland Rokrets måtte avvises på grunn av manglende rettslig interesse.
Saksgang:	Bergen byrett sak nr. 97-2876 A/02 - Gulating lagmannsrett LG-1999-811 - Høyesterett HR-2001-00556, sivil sak, kjæremål
Parter:	Aktivum Eiendomsmegling AS (advokat Per Hagelien), Per H. Bentzon, Rikke Bentzon mot Hordaland Rokrets, Jan H. Bentzons Stiftelse (advokat Frode Risnes)
Forfatter:	Coward, Skoghøy, Frisak
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §53, §172, §176, §178, §180, §181, §402, §404, §54, §59, Stiftelsesloven (1980) §7, §5, §9, Domstolloven (1915) §191, Aksjeloven (1997) §6-24, Stiftelsesloven (2001) §32, §37

Det er på vegne av Jan H. Bentzons Stiftelse og Hordaland Rokrets anlagt søksmål for Bergen byrett mot Per H. Bentzon, Rikke Bentzon v/verge Per H. Bentzon og Aktivum Eiendomsmegling AS. De spørsmål kjæremålssaken gjelder, er om det på vegne av Jan H. Bentzons Stiftelse gyldig er truffet vedtak om å anlegge søksmål og å påkjære byrettens kjennelse om avvisning til lagmannsretten, og om søksmålet fra Hordaland Rokrets må avvises på grunn av manglende rettslig interesse.

Sakens bakgrunn er i korte trekk følgende:

Jan Henrik Bentzon, som var født xx.xx.1917 og døde 5. november 2000, overførte ved gavebrev av 30. juni 1994 til Jan H. Bentzons Stiftelse eiendomsretten til gnr. 40 bnr. 481 i Bergen og festerett til gnr. 40 bnr. 43, med tilhørende 55 fremfesterettigheter. Gaven ble gitt for fremme av Hordaland Rokrets virksomhet ved utdeling av stipender til utøvere i rokretsen. I gavebrevet var det blant annet satt som vilkår for gaven at «Jan H. Bentzons Stiftelse blir opprettet og registrert overensstemmende med stiftelsesdokumenter av dags dato», og at Jan H. Bentzon av fremtidige fremfesteavgifter skulle ha rett til å motta 36.000 kroner årlig.

På stiftelsesmøte samme dag som gavebrevet ble utferdiget, ble Jan H. Bentzons Stiftelse vedtatt opprettet med følgende vedtekter:

«1. Opprettelse.

Jan H. Bentzons Stiftelse er opprettet i tilknytning til gavedisposisjon av 30. juni 1994 fra Jan H. Bentzon.

2. Formål.

Stiftelsens ideelle formål er å støtte Hordaland Rokrets idretslige virksomhet.

3. Grunnkapital.

Ved gavebrev fra Jan H. Bentzon har Stiftelsen fått overdradd festerett på gnr 40, bnr 43, Fana/Bergen, med i alt 55 fremfestere. Dessuten er overdradd gnr 40, bnr 481.

4. Styre.

Stiftelsen ledes av et styre bestående av formann og 3 medlemmer.

Jan H. Bentzon skal ha rett til å være Stiftelsens styreformann så lenge han ønsker dette.

Bjørg Grimstad Madsen har rett til å være styremedlem så lenge hun ønsker dette, og fungere som Stiftelsens regnskapsfører og kasserer i henhold til styrets nærmere bestemmelser.

Styret forøvrig (2 - 4 medlemmer) oppnevnes av styret i Hordaland Rokrets for valgperioder på 2 år.

Stiftelsen tegnes av 3 styremedlemmer i fellesskap.

5. Stipender.

Stiftelsen vil synliggjøre sitt formål ved å utdele stipender og diplomer til verdige kandidater for fortjenstfylt arbeid og/eller idretslige prestasjoner innen Hordaland Rokrets.

Utdelingene vil finne sted 4. april hvert år, første gang 4. april 1995.

6. Registrering.

Stiftelsen skal registreres.»

Umiddelbart etter at stiftelsen var opprettet, ble det holdt konstituerende møte og foretatt valg til styre. Jan H. Bentzon ble valgt til styreformann og Bjørg Grimstad Madsen, Hans Bru og Bjarne Hadler-Olsen ble valgt til styremedlemmer. De to sistnevnte ble oppnevnt av Hordaland Rokrets.

I styremøte i stiftelsen 19. oktober 1995 ble det mot Hans Brus stemme vedtatt å søke stiftelsen oppløst. Vedtaket er i den offisielle protokollen fra styremøtet begrunnet med at stiftelsens kapital ikke ville være «tilstrekkelig til å tilgodese formålet med stiftelsen på rimelig eller forventet måte».

Søknad om oppløsning ble sendt Fylkesmannen i Hordaland 13. november 1995.

Ved skjøte utstedt 26. oktober 1995 og tinglyst 2. november 1995 overdro Jan H. Bentzon samtlige festerettigheter som var omfattet av gavebrevet, til sitt barnebarn Rikke Bentzon.

I erklæring 7. februar 1996 trakk Jan H. Bentzon gavebrevet til stiftelsen tilbake. Erklæringen har dette innhold:

«Gavebrevet av 30.6.94 trekkes herved tilbake idet jeg beklager at jeg er blitt forledet til å foreta disse handlingene uten å kunne innse konsekvensene av dette. Min høye alder og påtrykk fra enkelte av styrets medlemmer får ta skylden for dette.»

Ved vedtak av 12. mars 1996 avslo fylkesmannen stiftelsens søknad om oppløsning. I vedtaket ble styret gitt pålegg om å sørge for tinglysing av stiftelsens rettigheter etter gavebrevet.

Fylkesmannens vedtak ble påklaget til Justisdepartementet, som ved vedtak 13. mars 1997 stadfestet fylkesmannens vedtak.

Etter innkalling fra styremedlem Bjarne Hadler-Olsen ble det 12. september 1996 holdt styremøte i stiftelsen. Bare Hans Bru og Hadler-Olsen møtte. På møtet ble det vedtatt å følge opp pålegget fra fylkesmannen og å engasjere advokatfirma Harris for dette.

Den 26. september 1996 ble det holdt styremøte etter innkalling fra formannen. Alle styremedlemmene møtte. Det ble fremsatt forslag om at fylkesmannens vedtak ikke kunne gjennomføres, idet hovedfestekontrakten var trukket tilbake som gave og overdratt til Rikke Bentzon. Dette forslaget fikk tilslutning fra formannen og Madsen, mens Hadler-Olsen og Bru ønsket å holde seg til vedtaket på møtet 12. september 1996.

Etter at Justisdepartementet 13. mars 1997 hadde stadfestet fylkesmannens vedtak om ikke å tillate oppløsning, skrev fylkesmannen 29. april 1997 til hvert av styremedlemmene og bad om at det snarest ble holdt nytt styremøte «hvor stiftelsens interesser ivaretas». Det ble på denne bakgrunn holdt nytt styremøte 7. juni 1996. På dette møtet ble det besluttet å stemme over to forslag til vedtak. Det ene forslaget hadde følgende innhold:

«Det konstateres at Fylkesmannen i Hordalands anmodning i brev av 12.03.96 om å sørge for rettsvern for Stiftelsens hovedfestekontrakt ikke kan gjennomføres i det hovedfestekontrakten er trukket tilbake som gave til stiftelsen og overdradd til Rikke Bentzon. Rikke Bentzons rettigheter har oppnådd rettsvern ved tinglyst skjøte.»

Det andre forslaget hadde dette innhold:

«Styret er forpliktet til å følge opp fylkesmannens krav om å besørge rettsvern for stiftelsens hovedfestekontrakt. Styret kan ikke akseptere at gavebrevet av 30.06.94 er trukket tilbake.

Styret krever å få festerettighetene til sin disposisjon. Styret gir Bjarne Hadler-Olsen fullmakt til å følge dette opp med de nødvendige virkemidler, herunder juridisk bistand og eventuelt søksmål. De økonomiske tap stiftelsen har lidd må også tas med.»

Det første forslaget fikk støtte fra Bentzon og Madsen, mens Hadler-Olsen og Bru stemte mot.

Ved avstemningen over det andre forslaget ble Bentzon og Bru betraktet som inhabile. Hadler-Olsen stemte for forslaget, mens Madsen stemte mot.

Etter forgjeves forliksmegling ble det 13. november 1997 på vegne av Jan H. Bentzons Stiftelse og Hordaland Rokrets tatt ut stevning for Bergen byrett mot Per H. Bentzon (som er Jan H. Bentzons sønn), Rikke Bentzon v/verge Per H. Bentzon og Aktivum Eiendomsmegling AS (som eies av Per H. Bentzon). Som lovlig stedfortreder for stiftelsen opptrådte Hadler-Olsen. Det ble i stevningen nedlagt slik påstand:

«1. Jan H. Bentzons stiftelse er rette eier av eiendommen gnr. 40 bnr. 481 i Bergen.

Jan H. Bentzons stiftelse er rette rettighetshaver til festerett til gnr. 40, bnr. 43 med i alt 55 fremfesterettigheter knyttet til samme; ...

2. Rikke Bentzon v/verge Per H. Bentzon, Per H. Bentzon og Aktivum Eiendomsmegling AS plikter å betale til Jan H. Bentzons stiftelse samtlige mottatte festeinntekter knyttet til gnr. 40, bnr. 481 med i alt 55 fremfesterettigheter under denne, jf. pkt. 1, med tillegg av 12 % morarente regnet fra den enkelte festeavgifts forfall frem til tilbakebetaling skjer.

3. Per H. Bentzon plikter å betale til Jan H. Bentzons Stiftelse kr 11.500,- med tillegg av 12% morarente regnet fra uttak av stiftelsens konto og frem til betaling skjer.

4. Saksøkerne tilkjennes saksomkostninger med tillegg av 12% morarente frem til betaling skjer.»

De saksøkte påstod saken prinsipalt avvist. I forhold til Jan H. Bentzons Stiftelse ble avvisningspåstanden begrunnet med at det på vegne av stiftelsen ikke var truffet noe gyldig vedtak om å reise sak og engasjere advokatfirma Harris. I forhold til Hordaland Rokrets ble avvisningspåstanden begrunnet med at rokretsen ikke hadde tilstrekkelig rettslig interesse i søksmålet, jf. tvistemålsloven §53 og §54. Subsidiært påstod de saksøkte seg frifunnet.

Bergen byrett besluttet å holde særskilt hovedforhandling om avvisningsspørsmålet. Under denne gjorde Hordaland Rokrets subsidiært gjeldende at dersom saken ikke kunne fremmes med den prinsipale påstand, måtte rokretsen få anledning til å endre påstanden slik at det ble pretendert en egen rett for rokretsen til gavebrevet og avkastning av gavemidlene. På denne bakgrunn ble punktene 2 og 3 i den påstand som var nedlagt i stevningen, endret til å lyde:

«Pkt. 2. Rikke Bentzon v/verge Per H. Bentzon, Per H. Bentzon og Aktivum Eiendomsmekling AS plikter å betale til Jan H. Bentzon Stiftelse og/eller Hordaland Rokrets samtlige mottatte festeinntekter knyttet til gnr. 40, bnr. 481 med i alt 55 fremfesterettigheter under denne, jf. pkt 1, med tillegg av 12% morarente regnet fra den enkelte festeavgifts forfall og frem til tilbakebetaling skjer. Dersom betaling skjer til Hordaland Rokrets skal det gjøres fradrag for forpliktelsene inntatt i gavebrevet fra Jan H. Bentzon av 30.06.94, pkt 2 og 4.

Pkt. 3. Per H. Bentzon plikter å betale til Jan H. Bentzon Stiftelse og/eller Hordaland Rokrets kr 11.500,- med tillegg av 12% morarente regnet fra uttak av stiftelsens konto og frem til betaling skjer.»

Byretten avsa 11. mars 1999 kjennelse med slik slutning:

«1. Sak nr. 87-2876 A/02 anlagt med Hordaland Rokrets og Jan H. Bentzons stiftelse som saksøkere og Per H. Bentzon, Rikke Bentzon og Aktivum Eiendomsmegling AS som saksøkte avvises.

2. Hordaland Rokrets inndragning av nye krav avvises.

3. Hordaland Rokrets, Hans Bru og Bjarne Hadler-Olsen dømmes in solidum til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Aktivum Eiendomsmegling AS med kr 60.000,- - kronersekstitusen 0/100-.»

Spørsmålet om byrettens kjennelse skulle påkjæres, ble behandlet på styremøte i Jan H. Bentzons Stiftelse 25. mars 1999. Det ble fremlagt meddelelse fra Hordaland Rokrets om at Hans Bru hadde trukket seg som styremedlem i stiftelsen. Som nytt styremedlem hadde rokretsen oppnevnt Harald Aasebø. På møtet fremmet Bjarne Hadler-Olsen forslag om å påkjære byrettens kjennelse, og om at styret også «bekrefter ... tidligere vedtak hvorved Advokatfirmaet Harris har stiftelsens prosessfullmakt og Bjarne Hadler-Olsen opptrer som partsrepresentant». Dette forslaget fikk støtte fra Hadler-Olsen og Aasebø, mens Madsen stemte mot.

Etter dette fremsatte advokatfirma Harris v/advokat Nina Cathrine Noss på vegne av Jan H. Bentzons Stiftelse og Hordaland Rokrets kjæremål til Gulating lagmannsrett.

Etter anmodning fra kjæremålsmotpartene ble det avholdt muntlig forhandling for lagmannsretten.

Lagmannsretten avsa 5. februar 2001 kjennelse med slik slutning:

«1. Sak nr. 97-2876 A/02 anlagt av Hordaland Rokrets og Jan H. Bentzons Stiftelse ved Bergen byrett fremmes, dog således at Hordaland Rokrets krav på mottatte festeinntekter avvises.

2. Avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger utsettes til hovedsaken.»

Per H. Bentzon, Rikke Bentzon v/verge Per H. Bentzon og Aktivum Eiendomsmegling AS har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

De kjærende parter - Per H. Bentzon, Rikke Bentzon v/verge Per H. Bentzon og Aktivum Eiendomsmegling AS - har i korte trekk anført:

Hovedspørsmålet i søksmålet er om Jan H. Bentzon - som følge av at han på en underfundig måte var forledet til transaksjonen av Hans Bru, og fordi Jan H. Bentzon ikke kunne forføye over festeretten uten samtykke fra Per H. Bentzon, som var sameier i denne - var berettiget til å reversere sin gave til stiftelsen før gaven var fullbyrdet ved tinglysing av skjøter. Jan H. Bentzon var av den oppfatning at han på dette grunnlag kunne reversere gaven, og det var dette som var den reelle begrunnelse for stiftelsesstyrets vedtak av 19. oktober 1995 om oppløsning av stiftelsen. Det fremgår av det mer fullstendige referat fra styremøtet 19. oktober 1995 som er fremlagt, at den økonomiske begrunnelse som ble benyttet utad - og som ble inntatt i den offisielle protokollen fra møtet - ikke var den egentlige begrunnelsen. Dette kan i tillegg bekreftes av vitnet Bjørg Grimstad Madsen. Hennes forklaring påberopes også for Høyesteretts kjæremålsutvalg, og de kjærende parter har begjært bevisopptak til avhør av henne, jf. tvistemålsloven §402.

På denne bakgrunn hadde beslutningen om reversering av gaven en klar front mot Hans Bru. En reversering ville innebære en aksept av at Bru hadde opptrådt klanderverdig. I tillegg kommer at ifølge en avtale av 1. november 1994 skulle Jan H. Bentzon - som avdrag på et krav på 300.000 kroner, som Bru mente å ha på Bentzon i forbindelse med et eiendomskjøp - betale 3.000 kroner i måneden til Hans Bru. Ifølge avtalen skulle det månedlige beløp utbetales fra stiftelsen. Ved beslutningen om reversering av gaven mistet Bru kontrollen over den pengestrøm som etter avtalen skulle tilfalle ham.

Etter de kjærende parters syn skulle kjæremålet fra Jan H. Bentzons Stiftelse til lagmannsretten ha vært avvist, da det på vegne av stiftelsen ikke er truffet noe gyldig vedtak om å påkjære byrettens kjennelse. Da denne del av kjæremålet ikke gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, har kjæremålsutvalget ved behandlingen av dette spørsmålet full kompetanse.

Etter stiftelsesloven av 1980 §7 annet ledd første punktum er et styremedlem inhabil til å delta i behandlingen eller avgjørelsen av spørsmål «som har slik særlig betydning for ham selv eller noen som står ham nær, at han må sies å ha en framtredende personlig eller økonomisk særinteresse i saken». Videre er et styremedlem etter §7 annet ledd annet punktum inhabil «når han har stilling eller tillitsverv i en privat eller offentlig institusjon, organisasjon eller et foretak som har økonomisk eller annen framtredende interesse i saken, eller når han i slik egenskap tidligere har deltatt i behandling i saken».

Mens §7 annet ledd første punktum bruker kriteriet «framtredende personlig eller økonomisk særinteresse i saken», bruker annet punktum bare kriteriet «økonomisk eller annen framtredende interesse i saken». Uten å begrunne det nærmere legger lagmannsretten til grunn at listen for å konstatere inhabilitet etter annet punktum skal legges høyere enn det som fremgår av ordlyden, idet det hevdes at det i tillegg må foreligge en særinteresse. Lagmannsretten legger dessuten til grunn at det etter bestemmelsen skal vurderes om det aktuelle styremedlem rent faktisk har latt seg motivere av visse hensyn. Lagmannsretten taper her av syne at formålet med bestemmelsen ikke bare er å hindre at et styremedlem faktisk lar egen eller sin organisasjons interesse spille inn. Vel så viktig er det at reglene skal skape tillit til at slik motivering ikke foreligger.

I tillegg fremhever lagmannsretten at det etter §7 annet ledd annet punktum må kreves at organisasjonen har «en interesse som går på tvers av stiftelsens interesse eller hensynet til å gjennomføre stiftelsens formål» for at inhabilitet skal foreligge. Etter de kjærende parters oppfatning kan det ikke stilles et slikt vilkår. De har i denne forbindelse blant annet vist til Aarbakke m.fl.: Aksjeloven og allmennaksjeloven med kommentarer (1999), side 433 hvor det om «fremtredende» interesse heter at «dette må innebære at det utfra den særlige betydning spørsmålet kan ha for vedkommende selv eller nærstående, må kunne konstateres en spesiell interesse av en slik styrke at den er egnet til å virke motiverende på hans standpunkt i saken».

Videre har lagmannsretten lagt til grunn at fordi stiftelsesstyrets interesse bør ligge i at stiftelsen skal bestå, kan Hordaland Rokrets interesse i det samme ikke etablere inhabilitet. Til dette har de kjærende parter bemerket at lagmannsretten da ser bort fra at rokretsens styre allerede i utgangspunktet ville motarbeide stiftelsens styre med hensyn til reversering av gaven. Lagmannsretten har også sett bort fra at rokretsen har en klar økonomisk interesse i midlene.

På styremøtet 19. oktober 1995 aksepterte styret for stiftelsen at gaven ble trukket tilbake. Sju dager etter stiftelsens vedtak om å akseptere reversering av gaven vedtok Hordaland Rokrets å arbeide mot reversering. Rokretsens fanebærer i kampen mot stiftelsesstyrets beslutning var Harald Aasebø, formann i Hordaland Rokrets i 1995. Fordi Harald Aasebø i egenskap av styreformann i Hordaland Rokrets hadde deltatt i rokretsens styrebehandling og vedtak om å motarbeide reversering av gavetransaksjonen i oktober 1995, var han etter de kjærende parters syn inhabil til å delta ved behandlingen av spørsmålet om stiftelsen skulle påkjære byrettens kjennelse, jf. stiftelsesloven av 1980 §7 annet ledd annet punktum annet alternativ. Av samme grunn var også Bjarne Hadler-Olsen inhabil til å delta i behandlingen av kjæremålsspørsmålet. Hadler-Olsen var fortsatt styremedlem i rokretsen da kjæremålsspørsmålet ble behandlet i mars 1999, og var derfor også ugild etter bestemmelsens første alternativ. I tillegg var han i byrettens kjennelse dømt til å erstatte de kjærende parters saksomkostninger med 60.000 kroner, og hadde derved en fremtredende økonomisk interesse i at stiftelsen påkjærte. Av denne grunn var han også ugild etter §7 annet ledd første punktum.

På dette grunnlag må stiftelsesstyrets vedtak om å påkjære byrettens kjennelse være ugyldig, og lagmannsretten skulle da ha avvist kjæremålet fra stiftelsen.

Etter den kjærende parters oppfatning skulle lagmannsretten også ha avvist søksmålet fra Jan H. Bentzons Stiftelse fordi det på vegne av stiftelsen ikke er truffet noe gyldig vedtak om å anlegge søksmålet.

I styremøter i stiftelsen 26. september 1996 og 7. juni 1997 ble styrets standpunkt til reversering av gavetransaksjonen - herunder spørsmålet om saksanlegg - gjenstand for tre avstemninger. Lagmannsrettens bedømmelse av de faktiske avstemningsresultater - 2-2 ved avstemningen 26. september 1996, og 2-2 og 1-1 ved de to avstemningene 7. juni 1997 - er kjæremålsutvalget bundet av. Hvilket vedtak resultatet ledet til, følger av stiftelsesloven av 1980 §9 og fremkommer utelukkende ved lovtolkning. Partene er enige om at Jan H. Bentzon var ugild. Han deltok i to av avstemningene, og da formannens stemme er avgjørende ved stemmelikhet, hadde dette avgjørende betydning for resultatet. Av dette følger at de vedtak som ble truffet på grunnlag av de to første avstemningene, er ugyldige. Det vedtak som ble truffet på grunnlag av den tredje avstemningen, gjaldt et forslag om å aksjonere mot reverseringen. Dette ble nedstemt med Bjørg Grimstad Madsens dobbeltstemme. Verken Jan H. Bentzon eller Hans Bru deltok ved denne avstemningen, og vedtaket er dermed gyldig. Lagmannsretten skulle altså ha avvist stiftelsens søksmål selv om verken Hadler-Olsen eller Bru ble ansett inhabile.

For det tilfellet at Høyesteretts kjæremålsutvalg skulle komme til at bare habile styremedlemmers stemmer skal medregnes, har de kjærende parter gjort gjeldende at Bjarne Hadler-Olsen og Hans Bru etter stiftelsesloven av 1980 §7 annet ledd annet punktum var inhabile til å delta ved behandlingen av spørsmålet om gavetransaksjonen skulle tillates reversert. Som følge av dette foreligger det heller ikke under denne forutsetningen noe gyldig vedtak om å reise søksmål.

Når det gjelder søksmålet fra Hordaland Rokrets, har de kjærende parter anført at kravene til rettslig interesse ikke er oppfylt, jf. tvistemålsloven §53 og §54.

Lagmannsretten har i motsetning til byretten kommet til at Hordaland Rokrets har rett til å anlegge søksmål som utelukkende gjelder stiftelsens påståtte rettigheter.

Rokretsen har selvsagt en interesse i at stiftelsens økonomi er god, slik at roerne i kretsens område kan tilgodeses gjennom stipendier. Denne interessen har imidlertid ikke sterkere rettslig vern enn en kreditor som ønsker at debitor skal ha økonomi til å gjøre opp sine forpliktelser. En kreditor er ikke berettiget etter tvistemålsloven §54 til å anlegge sak om debitors rettigheter. Avgjørelsen i Rt-1996-350, som lagmannsretten knytter sin lovtolkning til, er ikke parallell til nærværende sak.

I forhold til alle de avvisningsspørsmål som foreligger, har de kjærende parter subsidiært gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse på sentrale punkter er så uklar at den må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil.

Per H. Bentzon, Rikke Bentzon v/verge Per H. Bentzon og Aktivum Eiendomsmegling AS har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

1. Kjæremålet fra Jan H. Bentzons Stiftelse avvises.

2. Bergen byretts kjennelse av 11. mars 1999 stadfestes, dog slik at saksøkte nr 3 tilkjennes fulle saksomkostninger for byretten.

3. Saksøkte nr 3 tilkjennes fulle saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesteretts Kjæremålsutvalg.

Subsidiært:

1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 5. februar 2001 oppheves.

2. Saksøkte nr 3 tilkjennes fulle saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg.»

Kjæremålsmotpartene - Jan H. Bentzons Stiftelse og Hordaland Rokrets - har i korte trekk anført:

Lagmannsrettens kjennelse bygger på korrekt bevisbedømmelse og rettsanvendelse, og lider ikke av saksbehandlingsfeil.

Den faktumbeskrivelse som er gitt i kjæremålet om den materielle tvisten, trenger presiseringer. Hovedtemaet i saken er om stiftelsens erverv går foran Rikke Bentzons senere erverv. Spørsmålet om adgang til å tilbakekalle gaven er kun et underspørsmål i denne sammenhengen. Det er uriktig at det foreligger vedtak i stiftelsens styre om å reversere gaven. Gaven skulle frigis dersom stiftelsen ble oppløst, men oppløsning ble nektet av fylkesmannen og senere av Justisdepartementet som klageinstans.

Vedtak om å påkjære byrettens kjennelse til lagmannsretten ble på vegne av Jan H. Bentzons Stiftelse truffet på styremøte 25. mars 1999. Vedtaket ble fattet av Bjarne Hadler-Olsen og Harald Aasebø mot stemmen til Bjørg Grimstad Madsen. Lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at Hadler-Olsen og Aasebøs styreverv i rokretsen ikke alene etablerer inhabilitet for dem etter stiftelsesloven av 1980 §7 annet ledd annet punktum. For at det skal foreligge inhabilitet, kreves at rokretsen i denne saken har en særinteresse som går på tvers av stiftelsens interesser eller hensynet til å gjennomføre stiftelsens formål. På grunnlag av umiddelbar bevisførsel har lagmannsretten funnet at ingen av de to ved stemmegivningen var motivert av andre hensyn enn at rokretsen skulle kunne få den støtte som var formålet med gavebrevet.

Når det gjelder spørsmålet om det foreligger lovlig vedtak om søksmål, er kjæremålsutvalgets prøvelseskompetanse begrenset etter tvistemålsloven §404 første ledd nr. 2 og 3.

For så vidt gjelder Hadler-Olsen, har de kjærende parter anført at han er inhabil som følge av hans styremedlemskap i Hordaland Rokrets samtidig som han var styremedlem i stiftelsen. Etter kjæremålsmotpartenes syn er dette ikke tilstrekkelig til å konstatere inhabilitet. Lagmannsrettens lovanvendelse er korrekt. På grunnlag av umiddelbar bevisførsel har lagmannsretten ikke funnet forhold som rokker ved Hadler-Olsens upartiskhet.

De kjærende parters habilitetsinnsigelse mot Hans Bru gjelder en påstått personlig særinteresse. Etter kjæremålsmotpartenes oppfatning har lagmannsretten korrekt tatt rettslig utgangspunkt i at en fremtredende personlig eller økonomisk særinteresse kan lede til inhabilitet. Avgjørelsen av om slik særinteresse foreligger, beror på en samlet bevisvurdering. Lagmannsretten fant at Brus forhold ikke representerte en slik økonomisk eller personlig særinteresse som loven krever.

Lagmannsretten har anvendt stiftelsesloven av 1980 §9, jf. §7 riktig når den ikke talte med Jan H. Bentzons stemme ved avstemningene 26. september 1996 og 7. juni 1997. Hadler-Olsen og Bru var derimot habile. Av dette følger at stemmeresultatet var 2-1 for søksmålsanlegg. Bjørg Madsen hadde ikke dobbeltstemme, ettersom Jan H. Bentzon stemte til tross for at han var inhabil.

Når det gjelder søksmålet fra Hordaland Rokrets, fastholder kjæremålsmotpartene at rokretsen har tilstrekkelig rettslig interesse i dette, jf. tvistemålsloven §53 og §54. Siden Hordaland Rokrets er den begunstigede i gavebrevet, gjelder søksmålet rokretsens egen rett. Stiftelsen ble opprettet for å forvalte de midler Hordaland Rokrets ble tildelt ved gavebrevet. Dersom stiftelsen som rokretsens forvaltningsorgan ikke får tilbakeført sine rettigheter, eksisterer det ingen midler til utdeling for rokretsen. At søksmålet gjelder rokretsens egen rett, er også reflektert i den endrede påstand som ble nedlagt under hovedforhandlingen for byretten. Under enhver omstendighet har rokretsen en slik tilknytning til søksmålsgjenstanden at kravet til rettslig interesse er oppfylt.

De kjærende parters påstand om at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil, er ikke nærmere begrunnet. Denne påstanden kan kjæremålsmotpartene derfor vanskelig etterprøve og gjendrive.

For øvrig gjør kjæremålsmotpartene for Høyesteretts kjæremålsutvalg gjeldende de samme anførsler og bevis som for lagmannsretten.

Det er på vegne av Jan H. Bentzon Stiftelse og Hordaland Rokrets nedlagt slik påstand:

«1. Gulating lagmannsretts kjennelse stadfestes.

2. Jan H. Bentzon Stiftelse og Hordaland Rokrets tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:

Kjæremålsutvalget behandler først spørsmålet om byrettens avvisningskjennelse er gyldig påkjært av Jan H. Bentzons Stiftelse.

Da lagmannsrettens avgjørelse om å fremme kjæremålssaken er truffet av lagmannsretten som første instans, har utvalget ved behandlingen av dette spørsmålet full kompetanse.

Etter det resultat utvalget har kommet til, har utvalget ikke funnet grunn til å beslutte bevisopptak til avhør av Bjørg Grimstad Madsen.

I 2001 er det vedtatt ny stiftelseslov - lov 15. juni 2001 nr. 59. Denne er ikke satt i kraft. Ved behandlingen av denne saken må stiftelsesloven av 1980 legges til grunn.

Etter stiftelsesloven av 1980 §5 skal stiftelser ha et styre som representerer stiftelsen utad. Dette omfatter blant annet kompetansen til å reise og ta imot søksmål og foreta andre prosesshandlinger på vegne av stiftelsen. For at det ikke skal bli foretatt motstridende prosesshandlinger på vegne av stiftelsen, må den prosessuelle handleevnen utøves av styrets leder eller et annet styremedlem som blir oppnevnt som lovlig stedfortreder i saken, se tvistemålsloven §42, jf. domstolloven §191 annet ledd, jf. Skoghøy: Tvistemål (1998), side 182, jf. side 171 og Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, Bind I, 2. utgave (1998), side 220-221.

I tilfeller hvor en prosesshandling for en juridisk person er foretatt av en gyldig oppnevnt lovlig stedfortreder, kan domstolene ved avgjørelsen av om saken skal fremmes, ikke prøve om det foreligger gyldig vedtak om å anlegge søksmål eller anvende rettsmidler, se for eksempel Rt-1988-1034 og Rt-1992-1339. Derimot må domstolene prøve om den som opptrer som lovlig stedfortreder, er gyldig oppnevnt, jf. Rt-1993-429. Dersom en lovlig stedfortreder er oppnevnt i forbindelse med et bestemt søksmål, vil spørsmålet om stedfortrederen er gyldig oppnevnt, normalt måtte ses i sammenheng med spørsmålet om det er truffet gyldig vedtak om å gå til søksmål.

Både på det tidspunkt vedtaket om å reise søksmål ble fattet, og da det ble besluttet å påkjære byrettens kjennelse om at søksmålet skulle avvises, var Jan H. Bentzon styreformann. Da søksmålet gjaldt spørsmålet om den gave som han hadde ytet stiftelsen, kunne trekkes tilbake, var han inhabil til å delta ved behandlingen av spørsmålet om søksmål skulle reises eller byrettens beslutning om å avvise søksmålet skulle påkjæres. Spørsmålet er derfor om det gyldig er oppnevnt en annen lovlig stedfortreder til på vegne av stiftelsen å forfølge stiftelsens rett til gaven gjennom søksmål.

Som tidligere nevnt, ble spørsmålet om byrettens avvisningskjennelse skulle påkjæres, behandlet på styremøte 25. mars 1999. Bjarne Hadler-Olsen og Harald Aasebø stemte for forslag om at byrettens kjennelse skulle påkjæres, at Hadler-Olsen skulle opptre som partsrepresentant, og at advokatfirma Harris skulle få prosessfullmakt, mens Bjørg Grimstad Madsen stemte mot. Jan H. Bentzon var til stede på møtet, men under behandlingen av denne saken fratrådte han som inhabil.

Partene er enige om at Bentzon var inhabil. Derimot er de uenige om hvorvidt Aasebø og Hadler-Olsen var habile.

De kjærende parters grunnlag for inhabilitetsinnsigelsen mot Hadler-Olsen er at han både ved behandlingen av om stiftelsen skulle påkjære byrettens avvisningskjennelse, og ved tidligere behandling i Hordaland Rokrets om hvordan rokretsen skulle stille seg til at gaven fra Jan H. Bentzon ble trukket tilbake, var styremedlem i rokretsen.

Etter stiftelsesloven av 1980 §7 annet ledd annet punktum er et medlem av et styre i en stiftelse inhabil «når han har stilling eller tillitsverv i en privat eller offentlig institusjon, organisasjon eller et foretak som har økonomisk eller annen framtredende interesse i saken, eller når han i slik egenskap tidligere har deltatt i behandling i saken».

I tilfeller hvor det er tale om inhabilitet på grunn av styremedlemmets egen interesse i saken, stiller loven krav om at interessen må være av en slik karakter at styremedlemmet har en «framtredende personlig eller økonomisk særinteresse i saken», se §7 annet ledd første punktum. Selv om §7 annet ledd annet punktum bruker uttrykket «økonomisk eller annen framtredende interesse», og ikke «økonomisk særinteresse», må det etter kjæremålsutvalgets oppfatning legges til grunn at det også etter §7 annet ledd annet punktum må stilles krav om at organisasjonen har en spesiell interesse i saken, dvs. en interesse som ikke gjelder en større gruppe av organisasjoner eller personer. I stiftelsesloven av 2001 §37 annet ledd er dette presisert. Det heter her at organisasjonen må ha «økonomisk eller annen fremtredende særinteresse i saken».

Lagmannsretten har - under henvisning til Knudsen: Stiftelsesloven med kommentarer, 2. utgave (1997), side 35 - lagt til grunn at det må være et vilkår for at styremedlem skal bli inhabil på grunn av tillitsverv i en organisasjon, at organisasjonens interesse «går på tvers av stiftelsens interesse eller hensynet til å gjennomføre stiftelsens formål». Etter kjæremålsutvalgets syn kan det ikke stilles noe slikt vilkår. Det må være tilstrekkelig at den interesse organisasjonen har i saken, er spesiell og av en slik styrke at den er egnet til å påvirke styremedlemmets standpunkt i saken, jf. Aarbakke m.fl., op.cit. side 433.

Jan H. Bentzonz stiftelse har som formål å «støtte Hordaland Rokrets idrettslige virksomhet». For rokretsens virksomhet er det av vesentlig betydning at gaven fra Jan H. Bentzon blir opprettholdt, og denne interesse er spesiell for rokretsen. Som følge av dette må Hadler-Olsen etter kjæremålsutvalgets oppfatning være inhabil til å delta ved behandlingen av spørsmålet om stiftelsen skulle forfølge sin rett til gaven ved å påkjære byrettens avvisningskjennelse og oppnevne lovlig stedfortreder til å forestå dette på stiftelsens vegne.

Etter det som er opplyst, var Aasebø formann for styret for Hordaland Rokrets på det tidspunkt rokretsen behandlet spørsmålet om hvordan rokretsen skulle stille seg til spørsmålet om gaven fra Jan H. Bentzon kunne trekkes tilbake, men da spørsmålet om stiftelsen skulle påkjære byrettens avvisningskjennelse ble behandlet, var han ikke lenger medlem av styret for rokretsen.

Siden stiftelsesloven av 1980 §7 annet ledd annet punktum ikke bare rammer den som har stilling eller tillitsverv i en organisasjon som har en fremtredende interesse i saken, men også den som i slik egenskap tidligere har deltatt ved behandlingen av saken i vedkommende organisasjon, må Aasebø anses inhabil av samme grunn som Hadler-Olsen.

Etter dette deltok det ved behandlingen av spørsmålet om byrettens avvisningskjennelse skulle påkjæres, og hvem som i tilfelle skulle forestå dette på vegne av stiftelsen, bare ett habilt styremedlem - Bjørg Grimstad Madsen. Hun stemte mot at kjennelsen skulle påkjæres.

Stiftelsesloven av 1980 inneholder ikke noen bestemmelser som stiller krav om hvor mange styremedlemmer som må delta for at styret skal være beslutningsdyktig. Dersom ikke strengere krav er fastsatt i vedtektene, stiller aksjeloven §6-24 første ledd for aksjeselskaper krav om at mer enn halvparten av styremedlemmene må være til stede eller delta i behandlingen. Det samme er fastsatt i stiftelsesloven av 2001 §32. I forarbeidene er det uttalt at bestemmelsen må antas å være i samsvar med ulovfestet rett, se Ot.prp.nr.15 (2000-2001), side 108. Utvalget er enig i dette. Dette medfører at det for Jan H. Bentzons Stiftelse må kreves at minst tre habile styremedlemmer må være til stede for at det skal kunne treffes gyldig styrevedtak.

Etter vedtektene for stiftelsen punkt 4 tegnes stiftelsen av tre styremedlemmer i fellesskap. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning følger det også av denne bestemmelsen at det må delta minst tre styremedlemmer for at styret i Jan H. Bentzons Stiftelse skal være beslutningsdyktig.

Dersom inhabilitetsregler fører til at styret ikke blir beslutningsdyktig, og det ikke finnes habile varamedlemmer, må den eller de som har myndighet til å oppnevne styret, oppnevne settestyremedlemmer, jf. Knudsen, op.cit. side 36. Hvis det for noen av medlemmene ikke finnes noen som kan oppnevne settestyremedlem, må settestyremedlem for vedkommende oppnevnes av fylkesmannen, jf. stiftelsesloven av 1980 §5 annet ledd.

Da det ved behandlingen av spørsmålet om Jan H. Bentzons Stiftelse skulle påkjære byrettens avvisningskjennelse, og hvem som i tilfelle skulle forestå dette på stiftelsens vegne, bare deltok ett habilt styremedlem, må konklusjonen bli at det ikke er truffet noen gyldig beslutning om å oppnevne lovlig stedfortreder til å påkjære byrettens kjennelse.

Kjæremålet fra Jan H. Bentzons Stiftelse over byrettens kjennelse om å avvise saken må etter dette avvises fra lagmannsretten.

Siden byretten avviste saken, og denne kjennelsen ikke er gyldig påkjært av stiftelsen, er det ikke nødvendig for utvalget å gå nærmere inn på hvorvidt det på vegne av stiftelsen er truffet gyldig vedtak om å oppnevne lovlig stedfortreder til å gå til søksmål.

Utvalget går så over til å behandle kjæremålet over lagmannsrettens avgjørelse om å fremme søksmålet fra Hordaland Rokrets.

Lagmannsretten har kommet til at Hordaland Rokrets har tilstrekkelig rettslig interesse i å gå til søksmål om stiftelsens krav, men har avvist søksmålet for så vidt gjelder spørsmålet om rokretsen selv kan gjøre krav på mottatte festeinntekter, da dette etter lagmannsrettens oppfatning måtte anses som et annet krav, og motpartene ble ansett å ha rimelig grunn til å motsette seg inndragning av dette, jf. tvistemålsloven §59 annet ledd.

Avgjørelsen om at saken skal avvises for så vidt gjelder spørsmålet om Hordaland Rokrets selv kan gjøre krav på mottatte festeinntekter, er ikke påkjært. Det som er påkjært, er avgjørelsen om at rokretsen har tilstrekkelig rettslig interesse i å gå til søksmål om stiftelsens krav. Da lagmannsrettens avgjørelse om dette er truffet etter kjæremål, og går ut på at saken skal fremmes, er kjæremålsutvalgets kompetanse ved behandlingen av om rokretsen har tilstrekkelig rettslig interesse i å gå til søksmål, begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. tvistemålsloven §404 første ledd nr. 2 og 3.

Det foreligger sikker rettspraksis for at søksmål om privatrettslige forhold bare kan fremmes dersom saken gjelder saksøkerens egen rett eller plikt overfor saksøkte, jf. Skoghøy, op.cit. side 321 ff. med henvisninger til rettspraksis. Som en konsekvens av dette er det i rettspraksis lagt til grunn at aksjonærer i et aksjeselskap så lenge selskapet består, ikke kan gå til søksmål om aksjeselskapets rettigheter og plikter, se for eksempel Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 21. juni 2001 (sak 2001/727).

Som begrunnelse for at Hordaland Rokrets har søksmålskompetanse, har lagmannsretten anført:

«I inneværende sak er Stiftelsen opprettet med ett eneste formål, nemlig å understøtte Hordaland Rokrets idrettslige virksomhet. Rokretsens søksmål skjer således ikke til fortrengsel for andre interesser. På den annen side er stiftelsen etablert som en selvstendig «juridisk person» med egen partsevne. Rokretsen er gjennom vedtektene initielt gitt 50% av styrerepresentasjonen i Stiftelsen og med utsikter til å få inntil 100%. Selv om Rokretsen vanskelig skulle kunne tenke seg annet enn at Stiftelsens samlede overskudd vil bli kanalisert til kretsens arbeid i tråd med formålet, så fikk Stiftelsen gjennom vedtektene en styresammensetning som ville kunne vektlegge andre forhold enn kretsen selv. Men dette angår bare den nærmere bruk av midlene til Rokretsens beste, og innebærer i så måte en viss kontroll som ikke rokker ved at det er Rokretsens virksomhet som alene er tilgodesett og skal nyte godt av Stiftelsen. Rokretsens tilknytning til Stiftelsens formue er ikke av den grunn mindre enn om den var formell eier underlagt den samme kontroll. Dette må gi tilstrekkelig rettslig interesse til å fremme fastsettelsessøksmål om de krav som tilhører Stiftelsen.»

Etter kjæremålsutvalgets oppfatning har lagmannsretten ved vurderingen av om Hordaland Rokrets kan gå til søksmål om stiftelsens rettigheter, ikke lagt til grunn en riktig forståelse av de krav tvistemålsloven §53 og §54 stiller til saksøkerens tilknytning til søksmålsgjenstanden. En stiftelse er en selveiende institusjon. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning kan den som direkte eller indirekte måtte ha interesse av utdeling av midler fra stiftelsen, ikke ha tilstrekkelig rettslig interesse i å gå til søksmål for å få håndhevet stiftelsens rettigheter. Så lenge stiftelsen består, kan søksmål for å få håndhevet stiftelsens rettigheter bare anlegges av stiftelsen selv.

Lagmannsrettens avgjørelse om at søksmålet fra Hordaland Rokrets skal fremmes, beror etter dette på en uriktig lovtolking. Da det etter det faktum lagmannsretten har lagt til grunn, og som partene er enige om, er på det rene at resultatet av en ny behandling for lagmannsretten må bli at søksmålet må avvises fra domstolene, finner utvalget at det - i stedet for å oppheve lagmannsrettens kjennelse og hjemvise saken til fortsatt behandling ved lagmannsretten - kan treffe ny avgjørelse i form av å stadfeste byrettens kjennelse om å avvise søksmålet.

Kjæremålet har ført frem. Av de kjærende parter er det bare Aktivum Eiendomsmegling AS som har hatt prosessfullmektig og krevd saksomkostninger.

I samsvar med hovedreglene i tvistemålsloven §180 første og annet ledd, jf. §172 første ledd finner utvalget at Aktivum Eiendomsmegling AS må tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.

Byretten påla Hordaland Rokrets, Hans Bru og Bjarne Hadler-Olsen å betale kr 60.000 i omkostninger til Aktivum Eiendomsmegling AS. Da kjæremålsutvalget har kommet til at kjæremålet fra Jan H. Bentzons Stiftelse til lagmannsretten må avvises, kan utvalget bare overprøve byrettens omkostningsavgjørelse i forhold til rokretsen, jf. tvistemålsloven §181 første ledd.

For byretten krevde Aktivum Eiendomsmegling AS kr 110.000 i saksomkostninger. Dette bestod av salær til selskapets prosessfullmektig. Byretten fant at salærkravet fremstod som «vesentlig ut over det som var nødvendig bistand i tilknytning til avvisningsspørsmålet», og nedsatte dette til kr 60.000. Denne vurdering er kjæremålsutvalget enig i. Etter dette må byrettens kjennelse - slutningens punkt 3 - stadfestes så langt avgjørelsen kan prøves av Høyesteretts kjæremålsutvalg.

For lagmannsretten har Aktivum Eiendomsmegling AS krevd kr 111.500, mens det ikke er inngitt noen omkostningsoppgave for Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Etter kjæremålsutvalgets oppfatning er også det salærkrav som er fremsatt for lagmannsretten, for høyt i forhold til det som må anses nødvendig for å få saken betryggende utført, jf. tvistemålsloven §176 første ledd. Utvalget finner at omkostningene for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg kan fastsettes til et samlet beløp på kr 103.930. Av dette utgjør kr 3.930 kjæremålsgebyr for kjæremålsutvalget.

Da det ikke foreligger noen gyldig beslutning om å påkjære byrettens avvisningskjennelse, må saksomkostningene pålegges Hordaland Rokrets AS og den som ved kjæremålet til lagmannsretten og ved behandlingen for Høyesteretts kjæremålsutvalg har opptrådt som lovlig stedfortreder for Jan H. Bentzons Stiftelse - Bjarne Hadler-Olsen. Etter utvalgets oppfatning må rokretsen og Hadler-Olsen hefte solidarisk for beløpet, jf. tvistemålsloven §178 annet ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet fra Jan H. Bentzons Stiftelse til Gulating lagmannsrett avvises fra lagmannsretten.

2. Byrettens kjennelse om å avvise søksmålet fra Hordaland Rokrets stadfestes.

3. Byrettens kjennelse - slutningens punkt 3 - stadfestes så langt avgjørelsen kan prøves av Høyesteretts kjæremålsutvalg.

4. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Hordaland Rokrets og Bjarne Hadler-Olsen én for begge og begge for én til Aktivum Eiendomsmegling AS 103.930 - etthundreogtretusennihundreogtretti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.