HR-2001-764 - Rt-2001-760
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-06-15 |
| Publisert: | HR-2001-00764 - Rt-2001-760 (148-2001) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om fortsatt fengsling. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00764, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Karen Forbrigd) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Coward, Matningsdal, Frisak |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §343, §385, §388, Straffeloven (1902) §227, §228, §232, §233, Statsborgarrettslova (1950) §3 |
Saken gjelder fortsatt fengsling i medhold av straffeprosessloven §184 annet ledd, jf. §171 første ledd nr. 1.
A, født xx.xx.1979, er siktet for flere straffbare handlinger hvorav overtredelse av straffeloven §233 annet ledd er det alvorligste forholdet.
A ble varetektsfengslet første gang ved Oslo forhørsretts kjennelse av 10. januar 2001. Fengslingen ble sist forlenget ved forhørsrettens kjennelse av 2. mai 2001. Ved forhørsrettens kjennelse av 30. mai 2001 ble han imidlertid løslatt mot meldeplikt til politiet. Påtalemyndigheten påkjærte avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett, og kjæremålet ble samtidig gitt oppsettende virkning. Lagmannsretten avsa kjennelse 5. juni 2001 med slik slutning:
«A, født xx.xx.1979, kan holdes i fengslig forvaring inntil retten eller påtalemyndigheten bestemmer noe annet, likevel ikke ut over 29. juni 2001 kl. 16.00.»
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det hevdes å foreligge mangelfulle kjennelsesgrunner og uriktig lovanvendelse i forbindelse med begrunnelsen for faren for unndragelse. Lagmannsretten har ikke påvist objektive momenter som tilsier en slik konkret fare for unndragelse som loven krever. At siktede er av utenlandsk opprinnelse, tilsier ikke automatisk at han vil unndra seg straffeforfølgning. Tvert i mot har siktede sterk tilknytning til Norge. Han er norsk statsborger, har bodd i Norge nesten hele sitt liv, og har sin nære familie her. I tillegg er han forlovet med en norsk kvinne. De momenter som lagmannsretten har påpekt i motsatt retning, er utelukkende av generell art, og har ikke tilstrekkelig individuell tilknytning, jf. Rt-2000-1319 og Rt-1998-1292. Videre gjøres det gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten har ikke drøftet hvorvidt A er norsk borger, og når lagmannsretten uten drøftelse feilaktig legger til grunn at han ikke er det, er dette klart en saksbehandlingsfeil. Siden det dreier seg om kjernespørsmålet i saken - og forhørsretten kom til at det ikke forelå objektive momenter som tilsa unndragelsesfare - er det nærliggende at dette kan ha hatt betydning for resultatet. Videre hevdes det å være en saksbehandlingsfeil når lagmannsretten i forhold til unndragelsesfare har vektlagt at A er siktet for blant annet overtredelse av straffeloven §228 første ledd, jf. §232 og straffeloven §227 2. straffalternativ, jf. §232 3. punktum, jf. tilleggssiktelse av 7. februar 2001. Saken ble avgjort ved tiltale mot de øvrige impliserte, og var ikke påberopt i fengslingsmøtet. Det anføres også at personer med så sterk tilknytning til Norge, og som lever i så ordnede forhold, befinner seg utenfor de tilfeller som rammes av unndragelsesbestemmelsen. Endelig påstås det å foreligge en saksbehandlingsfeil når lagmannsretten ved vurderingen av forholdsmessigheten ikke har drøftet betydningen av mistankens manglende styrke - noe som i vesentlig grad svekker fengslingsgrunnen.
A har nedlagt slik påstand:
«Lagmannsrettens kjennelse, oppheves.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset da det gjelder et videre kjæremål. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har bygget på en uriktig lovforståelse, og at det foreligger saksbehandlingsfeil i form av mangelfulle kjennelsesgrunner. Dette kan utvalget prøve, jf. straffeprosessloven §388 første ledd nr. 2 og 3.
I tilsvar til politiets kjæremål over Oslo forhørsretts kjennelse av 30. mai 2001 anfører siktedes forsvarer:
«A er norsk borger i og med avgitt melding til Fylkesmann i medhold av statsborgerloven §3. Han kom til Norge tre måneder gammel, og har hele sin oppvekst i Norge.»
I statsborgerrettslova §3 står det:
«Utlending som har budd i riket frå han fylte 16 år og tidlegare samanlagt i minst 5 år, får norsk borgarrett når han etterat han fylte 21 år, men før han fyller 23 år, gjev inn skriftleg melding til fylkesmannen om at han vil vera norsk borgar.»
Det er i kjæremålet til Høyesterett opplyst at slik melding ble inngitt til fylkesmannen 21. november 2000, og det anføres at han da ipso facto ved avgitt erklæring til fylkesmannen er norsk statsborger.
Lagmannsretten har i sin drøftelse av unndragelsesfaren lagt vekt på at siktede ikke er norsk statsborger. Lagmannsretten har ikke nærmere drøftet siktedes anførsel om at han er norsk statsborger. Kjæremålsutvalget finner at lagmannsrettens begrunnelse på dette punkt er mangelfull, da siktedes anførsel om statsborgerskap er et moment i vurderingen av unndragelsesfaren, ikke er drøftet. Utvalget finner videre at dette er en saksbehandlingsfeil som kan ha virket inn på avgjørelsens innhold, jf. straffeprosessloven §385 tredje ledd, jf. §343 første ledd.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves. Det er da ikke nødvendig å gå inn på det som ellers er anført i kjæremålet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.