HR-2001-408 - Rt-2001-837
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-06-21 |
| Publisert: | HR-2001-00408 - Rt-2001-837 (153-2001) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Foretaksstraff, Saksbehandling, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over kjennelse fra lagmannsretten der Aftenposten AS ble ilagt bot som rettergangsstraff. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00408, straffesak, kjæremål |
| Parter: | Aftenposten AS (advokat Cato Schiøtz) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Gussgard, Flock, Frisak |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §48a, §48b, Aksjeloven (1997) §6-12, §6-13, Domstolloven (1915) §206, Straffeprosessloven (1981) §125, §210, §387, §388, Allmennaksjeloven (1997) §6-12, §6-13, Menneskerettsloven EMK (1999) |
Saken gjelder kjæremål over kjennelse fra lagmannsretten der Aftenposten AS ble ilagt bot etter straffeloven §48a og §48b som rettergangsstraff.
Bakgrunnen for ileggelse av boten er at politiet som ledd i etterforskningen av et drap, fremsatte begjæring til Oslo forhørsrett om at Aftenposten skulle pålegges å utlevere fotografier og negativer som ble antatt å ha betydning som bevis. Forhørsretten påla Aftenposten å utlevere fotografiene og negativene. Etter kjæremål kom Borgarting lagmannsrett til samme resultat. Aftenposten påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, i første rekke under henvisning til straffeprosessloven §125 som beskytter kilder, og til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art. 10 om bl.a. kildevern. Kjæremålsutvalget la til grunn at saken ikke gjaldt pressens kildevern, og forkastet kjæremålet 31. oktober 1996 (HR-1996-419-S).
Etter at utleveringspålegget derved ble rettskraftig, nektet Aftenposten fortsatt å etterkomme dette. Politiet fremsatte begjæring til Oslo forhørsrett om at sjefredaktør Hanseid og Aftenposten AS skulle ilegges rettergangsbot. Etter at det var avgjort at forhørsretten var kompetent til å behandle saken også i spørsmålet om foretaksstraff for Aftenposten AS, avsa Oslo forhørsrett 26. oktober 1998 kjennelse med slik slutning:
«1. Sjefredaktør Einar Hanseid dømmes for overtredelse av domstolsloven §206, jf. straffeprosessloven §210 til en bot stor 25.000 - tjuefemtusen - kroner, subsidiært 15 - femten - dager fengsel.
2. Aftenposten AS frifinnes.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Frifinnelsen av Aftenposten var hovedsakelig begrunnet med at styret i Aftenposten AS ikke hadde rett til å instruere redaktøren om å utlevere fotografiene. Forhørsretten fant derfor at det manglet et avgjørende vilkår for å ilegge foretaksstraff etter straffeloven §48b.
Rettergangsstraffen ilagt sjefredaktør Hanseid ble ikke påkjært og er rettskraftig avgjort.
Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen for så vidt gjaldt slutningens punkt 2, frifinnelsen av Aftenposten AS. Borgarting lagmannsrett avsa 11. juni 1999, etter skriftlig behandling, kjennelse med slik slutning:
«For overtredelse av straffeprosessloven §210 jf. domstolloven §206 jf. straffeloven §48a og §48b, ilegges Aftenposten AS en bot til statskassen stor 500.000 - femhundretusen - kroner.»
Kjennelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som besluttet at kjæremålet i sin helhet skulle avgjøres av Høyesterett, jf. straffeprosessloven §387 tredje ledd. Høyesterett avsa 22. februar 2000, jf. Rt-2000-234, kjennelse med slik slutning:
«Lagmannsrettens kjennelse oppheves.»
Høyesterett kom til at det var en saksbehandlingsfeil som måtte føre til opphevelse at lagmannsretten hadde avgjort kjæremålet uten muntlig forhandling.
Etter muntlig forhandling avsa Borgarting lagmannsrett 20. november 2000 kjennelse med slik slutning:
«1. For overtredelse av straffeprosessloven §210, jf. domstolloven §206, jf. straffeloven §48a og §48b, ilegges Aftenposten AS en bot til statskassen stor 50.000 - femtitusen - kroner.
2. Saksomkostninger ilegges ikke.»
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av de tidligere instansers kjennelser.
Aftenposten AS har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling, tolkningen av straffeloven §48a og §48b og rettsanvendelsen. Selskapet har utdypet kjæremålet i prosesskrift av 19. juni 2001.
Aftenposten AS har i hovedsak gjort gjeldende:
Det grunnleggende prinsipp om at like tilfeller skal behandles likt tilsier at Høyesteretts kjæremålsutvalg i denne saken må tolke kompetansebegrensningen i straffeprosessloven §388 utvidende. Saken gjelder rettergangsstraff, og det praksis for at slike saker forfølges for de ordinære domstoler, det vil si for by-/herredsrett med senere ankeadgang til lagmannsrett og eventuelt Høyesterett. I dette tilfelle har påtalemyndigheten valgt en alternativ fremgangsmåte, idet saken ble fremmet for forhørsretten. Rettsmiddelet ble da kjæremål til lagmannsretten og videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er imidlertid urimelig dersom påtalemyndighetens vilkårlige valg av fremgangsmåte skal begrense kompetansen til siste instans, i forhold til det som hadde vært tilfelle ved den ordinære fremgangsmåten i straffesaker. Et slikt «tosporet» system kan vanskelig være forenlig med EMK.
De prinsipper og vurderinger som var avgjørende da Høyesterett 22. februar 2000 opphevet lagmannsrettens kjennelse av 11. juni 1999, tilsier at straffeprosessloven §388 tolkes utvidende slik at Høyesteretts kjæremålsutvalg har samme kompetanse som Høyesterett ville ha hatt om straffesaken opprinnelig var blitt fremmet for byretten med etterfølgende ankeadgang. I Høyesteretts kjennelse 22. februar 2000 ble det til tross for ordlyden i straffeprosessloven §387 første ledd annet punktum, lagt til grunn at nektelse av å avholde muntlige forhandlinger kan være en kjæremålsgrunn. Den viser således at Høyesterett - særlig under henvisning til EMK - har «strukket» sin forståelse av kompetansereglene ved kjæremål. Kjæremålsutvalget må ha en kompetanse som er identisk med det Høyesterett har i ordinære ankesaker. Et annet resultat fremstår som vilkårlig, urimelig og usaklig og i strid med EMK.
Lagmannsrettens rettsanvendelse er uriktig, idet sjefredaktør Hanseid ikke handlet «på vegne av» Aftenposten AS, jf. straffeloven §48a. Lagmannsretten har tatt utgangspunkt i at aksjeloven og allmennaksjeloven §6-12 og §6-13 innebærer at styret i et aksjeselskap ikke med bindende virkning kan fraskrive seg retten og plikten til å instruere selskapets daglige leder og andre ansatte. Lagmannsretten har tillagt dette momentet vesentlig for stor vekt. Forholdet til disse bestemmelsene er ikke berørt i Kulturdepartementets forslag om lovfesting av redaktørplakaten. Rettsanvendelsen er på dette punkt i strid med de retningslinjer Høyesterett ga uttrykk for i Rt-1998-652.
Ved den nærmere drøftelsen av om Hanseid handlet «på vegne av» Aftenposten AS har lagmannsretten utelukkende sett hen til Hanseids motiver. Det er ikke drøftet om Hanseid kan sies å ha handlet «på vegne av» redaksjonen. Lagmannsrettens begrunnelse er alt for snever, og viser at retten ikke kan ha lagt til grunn en riktig forståelse av loven. Premissene er i hvert fall ikke tilstrekkelige til å prøve om lagmannsretten har tolket uttrykket «på vegne av» jf. straffeloven §48a, korrekt.
Det er videre uriktig lagt til grunn at styret har en «reell mulighet» for instruksjon og kontroll av redaktøren i et medieforetak. Det er en samstemmig oppfatning blant redaktører og eiere i norske medieforetak at en slik mulighet reelt sett ikke eksisterer. Lagmannsretten har dermed bygget på et faktum som er i strid med vitterlige kjensgjerninger, eller som er klart og uomtvistelig uriktig. Det foreligger da en saksbehandlingsfeil.
Lagmannsrettens drøftelse av om foretaksstraff bør idømmes er mangelfull, jf. straffeloven §48a og §48b. Retten kom til at bøtleggelse av Aftenposten AS sannsynligvis vil ha liten umiddelbar preventiv effekt, og at det er lite sannsynlig at en slik straff vil føre til at styret griper inn overfor sjefredaktøren. Når retten likevel kommer til at en bot på lengre sikt vil ha en individual- og allmennpreventiv virkning, fremstår rettens drøftelse som selvmotsigende. Den sondring retten har foretatt mellom straffens umiddelbare virkning og virkningen på lengre sikt, er videre ufundert og tilfeldig, og tilsier at retten har lagt til grunn en uriktig forståelse av prevensjonshensynet, jf. straffeloven §48b bokstav a. Retten har heller ikke drøftet om en preventiv effekt er ønskelig.
Det fremgår av juridisk teori at prevensjonsmomentet skal tillegges vesentlig vekt ved den skjønnsmessige vurderingen av om foretaksstraff bør benyttes. Når lagmannsretten kommer til at foretaksstraff bør benyttes, fremstår rettens drøftelse som mangelfull, og lovanvendelsen blir uklar.
For øvrig gjøres det gjeldende at kjæremålet bør overføres til muntlig behandling i Høyesterett.
Aftenposten AS har nedlagt slik påstand:
«1. Borgarting lagmannsretts kjennelse oppheves.
2. Aftenposten AS tilkjennes saksomkostninger.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål der straffeprosessloven §388 begrenser kjæremålsutvalgets kompetanse. Til spørsmålet om utvidet kompetanse i denne saken, viser utvalget til at det tidligere er avgjort at det ikke er noe i veien for at forhørsretten behandler spørsmålet om rettergangsstraff mot Hanseid og Aftenposten AS, og at spørsmålet avgjøres ved kjennelse, med de konsekvenser det medfører, jf. Rt-1997-1347, Rt-1998-1123 og Rt-2000-234. Disse avgjørelsene er alle truffet i det saksforhold denne saken er en del av. I sistnevnte avgjørelse la Høyesterett til grunn at det var en feil av lagmannsretten å ikke holde muntlig forhandling. Som begrunnelse ble det blant annet vist til at denne prosessuelle fremgangsmåten innebærer at straffeprosesslovens regler om behandling av kjæremål kommer til anvendelse, med skriftlighet som den store hovedregel og med sterkt begrenset kompetanse for Høyesteretts kjæremålsutvalg ved videre kjæremål. Lagmannsretten avgjør således en større del av sakskomplekset med bindende virkning enn den ville gjort etter ordinær ankeforhandling og dom.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at begrenset kompetanse kan anses i strid med straffeprosesslovens og EMKs generelle krav til en forsvarlig saksbehandling. §388 kommer til anvendelse, og kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
Aftenposten har anmodet om at saken henvises til muntlig forhandling i avdeling. Kjæremålsutvalget viser til at Høyesterett i avdeling ville hatt samme begrensede kompetanse som kjæremålsutvalget. Utvalget har ikke funnet grunn til å henvise de spørsmål som nå står for utvalget, til Høyesterett i avdeling.
Aftenposten anfører at lagmannsretten har lagt en uriktig lovforståelse til grunn for så vidt gjelder uttrykket «på vegne av» i straffeloven §48a.
Lagmannsretten uttaler i kjennelsen:
«Før lagmannsretten går over til den nærmere drøftelse av om Aftenposten AS bør ilegges rettergangsstraff, er det nødvendig å ta standpunkt til om sjefredaktør Einar Hanseid handlet og handler «på vegne av» Aftenposten AS, jf. straffeloven §48a, når fotomaterialet nektes utlevert til politiet. Om hvordan lovens uttrykk «på vegne av» skal forstås, vises til NOU 1989:11 side 16 flg. og Ot.prp.nr.27 (1990-1991) side 18 flg. samt til fremstillingen av R. Asbjørnsen i Forskning om økonomisk kriminalitet, Rapport nr. 21, «Straffansvar for foretak - str. §48a «.
Sjefredaktør Hanseid har om motivet for ikke å ville utlevere fotomaterialet til politiet vist til to forhold, nemlig de ansattes sikkerhet og avisens troverdighet. Det vises til hans forklaring for lagmannsretten og til hans kronikk i Aftenposten den 13. november 1996. For så vidt angår de ansattes sikkerhet er det opplyst at avisens journalister og fotografer ville kunne komme i en meget utsatt posisjon i forbindelse med reportasjeoppdrag dersom det ble kjent at opplysninger fra det kriminelle miljø og bilder av personer som vanker i slike miljøer, ble overlevert til politiet. Angående avisens troverdighet er det vist til at avisens lesere ikke vil kunne ha tillit til avisens kriminalreportasjer hvis det ble kjent at avisen samarbeidet med politiet ved å gi fra seg opplysninger og bilder.
Lagmannsretten tar utgangspunkt i at Einar Hanseid er ansatt som sjefredaktør i Aftenposten AS. Han er som sjefredaktør øverste faglig sjef for selskapets hovedprodukt, avisen Aftenposten. I denne egenskap er han av styret delegert det løpende ansvar for hva som står i avisen og hvordan stoffet bringes til veie. Som arbeidsgivers representant og som sjefredaktør har han i dette arbeid også et selvfølgelig ansvar for å ivareta sine underordnedes sikkerhet. Når han foretar en handling som skal ivareta de ansattes sikkerhet - i dette tilfelle ved å nekte utlevering av fotomaterialet til politiet - finner lagmannsretten det ikke tvilsomt at han handler på vegne av foretaket, selv om hans handling er ulovlig.
Også det andre motivet sjefredaktør Hanseid har angitt for sin nektelse, må etter lagmannsrettens mening innebære at han handler på vegne av Aftenposten AS. Som sjefredaktør har Hanseid et særlig ansvar for at selskapets hovedprodukt - avisen Aftenposten - har den nødvendige innholdsmessige kvalitet. Det fremmer salget av avisen. Troverdighet er en del av den kvalitet avisen ønsker å ha og å fremstå med i konkurranse med andre aviser. I den utstrekning sjefredaktøren foretar handlinger som han mener styrker avisens troverdighet, som for eksempel å nekte utlevering av fotomateriale til politiet, er dette en handling som også utvilsomt foretas på vegne av selskapet. Heller ikke i denne sammenheng kan det spille noen rolle at handlingen er ulovlig.
Aftenposten AS har anført at sjefredaktøren bare opptrer på vegne av seg selv i publisistisk sammenheng, når han nekter utlevering av fotomaterialet til politiet. Lagmannsretten er ikke enig i det. Som det fremgår foran, viser de motiv sjefredaktør Hanseid selv har angitt, at han ikke handler som privatmann eller på vegne av seg selv, men i egenskap av å være ansatt i et selskap som utgir en avis der han som faglig leder søker å ivareta sine underordnedes sikkerhet og avisens troverdighet.»
Før lagmannsretten gikk inn på den konkrete drøftelse av hvorvidt redaktøren handlet på vegne av selskapet, ble det gitt uttrykk for hvordan retten generelt så på forholdet mellom redaktøren og styret i en avisbedrift, på bakgrunn av bestemmelsene i aksjeloven §6-12 og §6-13 og redaktørplakaten. Lagmannsretten uttaler her blant annet:
«Det følger av §6-12 og §6-13 i almenaksjeselskapsloven og aksjeloven at styret i et aksjeselskap ikke med bindende virkning kan fraskrive seg retten og plikten til å instruere selskapets daglige leder og andre ansatte i selskapet. Dette må gjelde ikke bare for det erstatningsrettslige og strafferettslige ansvar, men også for rent interne forhold. Det kan således ikke være tvilsomt at redaktørplakaten står tilbake for loven og at den ikke er rettslig bindende så langt den står i motstrid til de nevnte selskapsrettslige bestemmelser. Dermed er en av forutsetningene for foretaksstraff til stede, jf. Rt-1982-645, i det selskapets styre har formell og reell mulighet til instruksjon og kontroll med sjefredaktøren, som i ytterste konsekvens kan avsettes om han ikke følger styrets vedtak. Reell mulighet til instruksjon og kontroll foreligger selv om styret av ulike grunner ikke ønsker, eller ikke finner det korrekt eller hensiktsmessig, å gripe inn overfor sjefredaktøren, for eksempel fordi konsekvensene for aviseieren anses å være negative.»
Det er nok mulig at lagmannsretten her i for liten grad har tillagt redaktørplakaten virkning som en begrensning i styrets instruksjonsrett overfor redaktøren. En uttalelse i Rt-1998-652 på side 654 kan tyde på det, men utvalget kan ikke se at lagmannsretten har forstått verken straffeloven §48a eller aksjelovenes bestemmelser om styrets instruksjonsrett uriktig når retten ut fra den begrunnelse som er gitt, er kommet til at sjefredaktøren handlet på vegne av selskapet. Utvalget viser til at saken gjelder et rettslig pålegg om utlevering av fotomateriale som er i aksjeselskapets besittelse, og hvor en befinner seg utenfor det som omtales som pressens kildevern. I denne sak kan det ikke være noen begrensning i styrets instruksjonsrett overfor redaktøren. Hvorvidt styret har en reell mulighet til kontroll, er en bevisvurdering som utvalget ikke kan prøve. Noen saksbehandlingsfeil i denne forbindelse kan utvalget ikke se foreligger.
Lagmannsretten uttaler videre på side 16:
«Ut fra det som kom frem under bevisførselen og det som fremgår foran i kjennelsen, er lagmannsretten videre enig med Aftenposten AS i at bøteleggelse sannsynligvis vil ha liten umiddelbar preventiv effekt, og at det er lite sannsynlig at en bøtleggelse innenfor vanlige strafferammer vil bevege styret i selskapet til å gripe inn overfor sjefredaktør Hanseid. Lagmannsretten antar likevel at bøtleggelse av Aftenposten AS, selv om boten er beskjeden, på lengre sikt vil ha så vel individualpreventiv som generalpreventiv virkning.»
Etter straffeloven §48b bokstav a er straffens preventive virkning ett av flere momenter som det skal tas hensyn til ved avgjørelsen av om straff skal ilegges et foretak. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har gitt uttrykk for en uriktig forståelse av uttrykket «straffens preventive virkning» i denne bestemmelsen.
Lagmannsrettens premisser er tilstrekkelige til å prøve om retten har lagt en riktig lovforståelse til grunn. Premissene er ikke selvmotsigende. Drøftelsen av den fakultative adgang til å ilegge foretaksstraff er heller ikke mangelfull. Utvalget finner heller ikke at det for øvrig foreligger noen saksbehandlingsfeil. Det som ellers er påberopt i kjæremålet, ligger utenfor det utvalget kan overprøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.