Rt-1982-645
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1982-04-02 |
| Publisert: | Rt-1982-645 (150-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 70/1982. |
| Parter: | Statsadvokat Stein Husby, aktor mot A A/S (forsvarer høyesterettsadvokat Ole Jacob Bae). |
| Forfatter: | Holmøy, Hellesylt, Aasland, Michelsen, Mellbye |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §87, Straffeprosessloven (1887) §377, §15, §17, §85 |
Dommer Holmøy: Politimesteren i Romsdal utferdiget den 24. mars 1981 forelegg mot C og A A/S v/styrets formann for overtredelse av henholdsvis §85 og §87 i lov av 4. februar 1977 m.v. om arbeidervern og arbeidsmiljø, jfr. forskrifter om løfteinnretninger og løfteredskap, gitt av Styret for arbeidstilsvnet 7. mars 1974. Gjerningsbeskrivelsen i forelegget mot A A/S har' denne ordlyd:
«ved at ansvarlig leder for utbyggingsavdelingen i B A/S, C, ledet utbyggingsarbeider ved A A/S i - - - vågen i - - - den 1. april 1980 og herunder tok i bruk mobilkran type P. H., modell R-180, serie nr. 32046, tilhørende A A/S, for løfting av betong til tross for at kranen ikke var sertifisert og ble kjørt av person uten kranførerbevis, alt i strid med pålegg gitt av Statens Arbeidstilsyn den 20. februar 1980.»
Forutsetningen for at denne overtredelse av arbeidsmiljøloven med forskrifter kan begrunne straff for A/S A, er etter lovens §87 at overtredelsen er «begått av noen som har handlet på vegne av» A/S A.
Foreleggene ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Romsdal herredsrett til behandling etter straffeprosesslovens §377 fjerde ledd.
Ved Romsdal herredsretts dom av 10. september 1981 ble C idømt 1.000 kroner i bot, mens A A/S ble frifunnet. Grunnlaget for frifinnelsen var at vilkårene for straffansvar for A A/S etter arbeidsmiljølovens §87 ikke ble funnet å være til stede.
Politimesteren i Romsdal har påanket den frifinnende dom i forhold til A A/S til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen, subsidiært saksbehandlingen - domsgrunnene.
Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
For så vidt angår lovanvendelsen, kan jeg imidlertid ikke slutte meg til herredsrettens alminnelige syn, som går ut på at det ikke er grunnlag for straffansvar for byggherren etter arbeidsmiljølovens §87 for
Side:646
overtredelser begått av en entreprenør. Herredsretten uttaler i den forbindelse at en byggherre ikke vil ha noen mulighet for å kontrollere at de ansatte i et entreprenørfirma utfører sitt arbeid på forskriftsmessig måte, og at det normalt vil være entreprenøren som i første omgang har fordel av lovovertredelsen. En slik generell begrunnelse er etter min mening ikke holdbar.
Spørsmålet om en byggherre kan bli ansvarlig etter arbeidsmiljølovens §87 for overtredelser begått under entreprenørens virksomhet, må etter min mening bero på en vurdering av de konkrete forhold. Det samme må gjelde i andre tilfelle hvor det er en oppdragsgiver og en selvstendig oppdragstaker. Om det er dekkende, som herredsretten gjør, å anse B A/S i dette tilfelle «omtrent som en entreprenør», finner jeg ikke grunn til å gå inn på.
På bakgrunn av formålet med den her aktuelle straffebestemmelse, må det være en naturlig forutsetning for ansvar for selskapet at det har hatt en reell myndighet til instruksjon og kontroll. Videre må det legges vekt på om selskapet kan ha hatt noen økonomisk interesse i overtredelsen.
Jeg finner at det i herredsrettens domsgrunner er gitt tilstrekkelige opplysninger til å vurdere om frifinnelsen av A A/S bygger på en riktig rettsanvendelse. Jeg vil i den forbindelse peke på følgende forhold:
Det fremgår at A A/S og B A/S på det tidspunkt overtredelsen fant sted i det vesentlige hadde forskjellige eierinteresser. Herredsretten betegner dem som to selvstendige, uavhengige selskaper. Det er videre opplyst at B A/S eide bygningene på - - -hol, mens A A/S leide halvparten av bygningene. De bygningsmessige arbeider det er spørsmål om i saken, fant således sted på B A/S' bygningsmessige eiendom. Det var B A/S' utbyggingsavdeling som fikk i oppdrag å føre opp bygget, og det var den ingeniør som var leder av denne avdeling som også ledet arbeidet. Det var han som selvstendig besluttet å benytte den ikke sertifiserte kran, og han benyttet seg av B A/S' folk til å føre kranen.
Det er ikke noe som tyder på at kranen ble benyttet etter press fra A A/S. Forholdet var tvert imot at ansatte ved A A/S protesterte mot at kranen ble brukt. At det var A A/S som eide kranen, kan ikke få noen vesentlig betydning for vurderingen av det forhold forelegget gjelder. Aktor for Høyesterett har pekt på at eierforholdet kunne gi grunnlag for ansvar for A A/S etter arbeidsmiljølovens §17 nr. 1. Denne bestemmelse ligger imidlertid utenfor rammen for forelegget. Det samme gjelder spørsmålet om overtredelse av lovens §15 om ansvarsforholdet når det er flere arbeidsgivere på samme arbeidsplass. Det er derfor ikke grunn til å gå inn på et mulig ansvar etter disse bestemmelser. Jeg bemerker likevel at det etter de opplysninger som er gitt i herredsrettens dom, heller ikke synes å være grunnlag for ansvar for A A/S etter disse bestemmelser.
Jeg finner etter dette at A A/S ikke kan være ansvarlig etter arbeidsmiljølovens §87 for det forhold forelegget omfatter.
Som allerede nevnt, finner jeg at herredsrettens domsgrunner er tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve lovanvendelsen. Den subsidiære anke over herredsrettens domsgrunner er begrunnet med at det
Side:647
skulle vært gitt en mer fullstendig beskrivelse av samarbeidsforholdet mellom de to bedrifter. En saksbehandlingsfeil på det her angitte grunnlag må imidlertid forutsette at en slik beskrivelse som en nærliggende mulighet ville ført til en annen vurdering av ansvarsspørsmålet. Dette kan jeg ikke se er tilfellet.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Hellesylt: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Aasland, Michelsen og Mellbye: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Rune Samdal med domsmenn):
C, - - -, er utdannet sivilingeniør og har stilling i B. - - -
Retten legger følgende faktiske forhold til grunn:
Firmaet A A/S produserer dumpere. I sin tid tok de i innbytte en mobilkran av type P. H. modell R 180 serienr. 32046, produksjonsår 1969/70. Kranen ble benyttet til diverse gjøremål i bedriften.
Den 20. februar 1980 gav Statens arbeidstilsyn, 9. distrikt selskapet pålegg som bl.a. hadde følgende innhold:
«... Mobilkranen må være undersøkt av sakkyndig person, jfr. pkt. 1.22, 1.23 og pkt. 11.1 og 11.2 i vedlagte Forskrifter til Arbeidsmiljøloven. Løfteinnretninger og løfteutstyr.
Kontrollbok som viser at kranen er i sertifiserbar stand må framlegges før kranen tas i bruk. - - -
2. Mobilkranen tillates ikke kjørt av personer uten mobilkranførerbevis».
Etter dette ble kranen ikke benyttet.
A A/S holder til på - - -hol i - - -. Selskapet hadde tidligere nær tilknytning til firmaet B A/S som bl.a. produserer lysarmatur.
Våren 1980 var det imidlertid i hovedsak forskjellige eierinteresser bak de to selskaper. B eier bygningene på - - -hol og A leier halvparten av den.
I anledning lakkering av dumperne fikk A en gang i førstningen av 1980 påbud fra arbeidstilsynet av å bygge en såkalt lakkeringsboks. - - -
I tilknytning til en slik boks måtte selskapet ha et viftehus på taket av bygningen. B's byggeavdeling fikk i oppdrag å oppføre dette og C fikk ansvaret med å lede arbeidet. Den 28. mars 1980 bestilte han ferdigbetong i Molde for støpning av viftehusets fundament. Han forsøkte å få leiet en kran i Molde for å få heiset betongen opp på taket, men p.g.a. midlertidige bestemmelser om akseltrykk i teleløsningen lot det seg ikke gjøre å få en kran utover. C søkte også vegkontoret om dispensasjon, men fikk avslag. Han besluttet derfor å gå over den gamle krana og satte den i forsvarlig stand. Det var vanlig at de fikk låne denne av A.
Tilstedeværende verneombud på A fikk den 1. april 1980 kjennskap til at C hadde til hensikt å benytte krana. Han gjorde straks oppmerksom på at det ikke var adgang til dette. C, som ikke var kjent med pålegget fra tidligere, ba da distriktsinspektøren i Ålesund om dispensasjon. Dette ble ikke gitt. På dette tidspunkt var betongen på vei utover - 4 kubikk til en verdi av ca. kr. 2.000. Det var like før påske. C vurderte det slik at hvis ikke arbeidet ble utført den
Side:648
dagen ville oppføringen av viftehuset bli forsinket med en hel måned. Mangler på krana var utbedret. Og da han hadde vante folk til å føre den, besluttet han å sette seg utover arbeidstilsynets pålegg.
Slik retten ser det har C på denne måte gjort seg straffskyldig etter arbeidsmiljølovens §85. - - -
Når det gjelder A A/S, er retten kommet til at selskapet må frifinnes. Arbeidsmiljøloven §87 rammer selskap når en overtredelse av bestemmelse eller pålegg, gitt i eller i medhold av loven er begått av noen som har handlet på dets vegne.
Retten legger for sin bedømmelse til grunn at A A/S og B A/S er to selvstendige, uavhengige selskaper. Viftehuset på taket av bygningene på - - -hol ble oppført i A's interesse. Og B fikk, omtrent som en entreprenør, i oppdrag å stå for arbeidet. For så vidt kan man si at B «har handlet på vegne av» A. Det er etter det opplyste A som har hatt fordelen av at arbeidet ble utført.
Slik retten ser det omfattes imidlertid ikke slike tilfeller av loven. Fra Ot. prp. nr. 3 1977 89, punkt 5.3. siteres:
«Ved å legge ansvaret på den juridiske person sikrer man seg at overtredelsen ikke blir uten følger i tilfeller hvor «ansvarspulverisering» ellers ville vært resultatet. Ansvar for den juridiske person åpner adgang til en økonomisk reaksjon som står i forhold til overtredelsens betydning, mens en bot ellers må fastsettes under hensyn til den personlig ansvarliges formuesforhold. Ved å pålegge organisasjonen ansvar, kan en derfor håpe på å skape en positiv interesse i de besluttende organer for å hindre lovbrudd.»
«Ansvaret vil derfor framstå som en naturlig konsekvens av at virksomheten selv er nærmest til å bære ansvaret for sine farlige egenskaper.»
Etter rettens syn har C og kranføreren utført oppdrag for sin arbeidsgiver, B A/S. I tilfelle «ansvarspulverisering» ville man hatt denne bedrift å holde seg til. Som det framgår av forarbeidene tok man ved bestemmelsen sikte på å få selskapets ledelse til å vise særlig påpasselighet for å hindre lovovertredelser. En byggherre som engasjerer et entreprenørfirma vil ikke ha noen mulighet til å kontrollere at de ansatte i entreprenørfirmaet utfører sitt arbeid på forskriftsmessig måte. Det mest nærliggende må være å la entreprenørfirmaet selv stå ansvarlig for sine ansattes handlinger. For øvrig vil det normalt være entreprenøren som i første omgang har fordel av lovovertredelser.
Et straffeansvar for byggherren ville føre for langt.
For ordens skyld skal bemerkes at det etter rettens oppfatning ikke kan få avgjørende betydning at B's folk lånte kranen av A. Både C og kranføreren må hele tiden sies å ha handlet på vegne av sin arbeidsgiver, B.