HR-2000-12 - Rt-2000-211
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-02-14 |
| Publisert: | HR-2000-00012 - Rt-2000-211 (57-2000) |
| Stikkord: | (Bankansatt-dommen, Bank-dommen), Erstatningsrett, Arbeidsgiveransvar |
| Sammendrag: | Saken gjaldt en banks ansvar som arbeidsgiver for tap voldt ved bedrageri, der en av bankens ansatte medvirket.
Kreditkassen hadde på grunnlag av en falsk bankgiro, som hadde passert bankens kon-troll-system, overført 17,2 millioner kroner til en privatkonto i DnB. Derfra ble pengene uttatt. Kontoen i DnB var opprettet for formålet ved bistand fra en kunderådgiver i banken. Han bisto også med å bekrefte at personen som tok ut beløpet, var berettiget til dette. Høyesterett kom til at DnB ansett erstatningsansvarlig for Kreditkassens tap etter Skadeserstatningsloven (1969) § 2-1 om arbeidsgiveransvar. Kunderådgiverens handlinger var foretatt i nær sammenheng med hans arbeidsoppgaver og i tilknytning til den regulære drift av banken. At han for egen profitt og i samvirke med andre hadde utført et kriminelt anslag mot banken, gjorde ikke handlingene så ekstraordinære at de falt utenfor det som var rimelig å regne med kunne forekomme ved bankvirksomhet, jf. Skadeserstatningsloven (1969) § 2-1 nr 1 annet punktum. Etter Skadeserstatningsloven (1969) § 5-1 om skadelidtes medvirkning ble Kreditkassens krav redusert med 1/3. Det var i dette tilfellet utvist grov skjødesløshet ved kontrollen av den falske giroen. |
| Saksgang: | Oslo byrett 26.11.1997 - Borgarting lagmannsrett 07.04.1999 - Høyesterett HR-2000-00012 (sak nr. 213/1999) |
| Parter: | Den norske Bank ASA (advokat Erik J. Sandene - til prøve) mot Zürich Protector Forsikring AS (advokat Sven Eriksrud) |
| Forfatter: | Oftedal Broch, Skoghøy, Flock, Gjølstad, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §5-1, §4-3, §5-2, Norske Lov (1687), Tvistemålsloven (1915) §180 |
Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder en banks ansvar som arbeidsgiver for tap voldt ved bedrageri der en av bankens ansatte medvirket.
Christiania Bank og Kreditkasse ASA (heretter Kreditkassen) ble i desember 1992 forledet til å overføre 17,2 millioner kroner fra en konto i banken tilhørende UNI Storebrand til en privatkonto i Den norske Bank ASA (heretter DnB) lydende på A. Herfra ble pengene uttatt kontant. Grunnlaget for overføringen var en falsk bankgiro trukket på UNI Storebrands konto. Flere personer medvirket til bedrageriet. De ble etter hvert pågrepet og straffet. Det har imidlertid bare lykkes å gjenfinne vel 2 millioner kroner av utbyttet. Disse pengene er tilbakeført Kreditkassen.
Straks Kreditkassen oppdaget at giroen var falsk, tilbakeførte banken hele beløpet på 17,2 millioner kroner til UNI Storebrands konto. Kreditkassen var forsikret mot slike tap gjennom en skadeforsikringspolise i daværende Star Forsikring AS, nå Zürich Protector Forsikring AS (heretter Zürich Protector). Kreditkassen fikk således dekket sitt tap med fradrag for en egenandel på 5 millioner kroner.
Zürich Protector, som har overtatt alle rettigheter som Kreditkassen måtte ha mot eventuelle tredjemenn i anledning tapet, har krevet at DnB dekker det tap som oppsto. Bakgrunnen for dette er følgende:
En av de medvirkende ved bedrageriet var B. Han hadde vært banksjef ved DnBs filial i Sandvika, men ble høsten 1991 - med bibehold av sin banksjeftittel - omplassert som kunderådgiver ved DnBs rådgivningskontor i Oslo. Dette kontoret hadde som oppgave å rådgi særlig formuende privatkunder. I løpet av første halvdel av desember 1992 besørget B åpnet en konto i As navn hos DnBs hovedekspedisjon i Oslo sentrum. Kontoen var tenkt brukt til å gjennomføre bankbedragerier. A er senere dømt for medvirkning til bedrageriet. Ved åpningen av kontoen ble hans pass brukt, dessuten et signaturkort der As underskrift var forfalsket av en av de andre deltakerne i gruppen som sto bak bedrageriet. B, som ikke selv kunne opprette en konto, anmodet en av konsulentene ved hovedekspedisjonen om å gjøre dette, noe som var vanlig praksis i banken. Et første forsøk på bedrageri ble gjennomført 15. desember ved at en av gruppens medlemmer sendte en falsk telefaks til DnB ved banksjef B. Telefaksen utga seg å være fra Kreditkassen i Kristiansand, og opplyste at Kreditkassen hadde overført 17,2 millioner kroner til As konto. Det ble imidlertid oppdaget at telefaksen var falsk, og intet mer kom ut av dette.
Den 21. desember la et av medlemmene i bedragerigruppen to falske bankgiroer i girokassen i Kreditkassens filial på Stortorvet i Oslo. Begge var trukket på en av UNI Storebrands konti i Kreditkassen. Etter den ene giroen skulle 17,2 millioner kroner overføres til As konto i DnB. Den andre gjaldt overføring av ca 3,2 millioner kroner til en konto i Handelsbanken. Kreditkassen oppdaget ikke at de to giroene var falske, og beløpene ble overført gjennom Bankenes Betalingssentral (BBS). Det ble ikke gjort forsøk på å heve beløpet i Handelsbanken før falskneriet kom for en dag den 29. desember og kontoen ble sperret.
Deltakerne i bedragerigruppen hadde flere kontakter med B for å høre om beløpet på 17,2 millioner kroner var kommet inn på As konto i DnB. Pengene kom 24. desember. De neste dagene var helligdager. Mandag 28. desember avtalte B og en annen i gruppen - C - at sistnevnte skulle utgi seg for A og ta ut hele beløpet i kontanter samme dag. B tok kontakt med leder for kassene i ekspedisjonskontoret i Oslo sentrum for å utvirke at tilstrekkelige kontanter forelå. Litt senere ankom B og C ekspedisjonskontoret. C var utstyrt med As pass, og ble av B identifisert som A. Han undertegnet uttaksbilaget. Også B undertegnet, fordi han var kundeansvarlig og dermed godkjente utbetalingen og personen. C fikk utbetalt hele beløpet på kontoen. Med renter utgjorde det drøye 17,2 millioner kroner.
Lederen for kassene ved ekspedisjonskontoret, som var urolig for den store utbetalingen hun hadde vært med på, rapporterte til sin sjef neste morgen - han hadde vært fraværende dagen før. En kopi av bankgiroen ble fremskaffet fra BBS, og det ble raskt oppdaget at den var falsk. Kort tid deretter fant BBS også den andre giroen, der ca 3,2 millioner kroner var overført til Handelsbanken, og kontoen der ble sperret.
B ble senere tiltalt og funnet skyldig i medvirkning til bedrageri - og forsøk på bedrageri, jf. den tidligere falske telefaksen. Han ble dømt til 3 års fengsel.
Bs medvirkning er grunnlag for at Zürich Protector har reist sak mot DnB som arbeidsgiver med krav om erstatning for det tap B har påført Kreditkassen, og som er beregnet til kr 15.956.242, 60, et beløp partene er enige om.
Oslo byrett avsa dom 26. november 1997 med slik domsslutning:
«I Den norske Bank ASA dømmes til å betale erstatning til Zürich Protector Forsikring AS innen 2 - to - uker med kr 10.637.494,- - timillionersekshundreogtrettisyvtusenfirehundreognittifirekroner -, med tillegg av 12 % renter fra 4. desember 1993 til betaling skjer.
II Den norske Bank ASA dømmes til å betale innen 2 - to - uker til Zürich Protector Forsikring AS kr 129.542,-, - kroneretthundreogtjuenitusenfemhundreogførtito -, med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer, som utgjør saksøkers omkostninger i anledning saken.»
Byretten fant at DnB var erstatningsansvarlig som arbeidsgiver for Bs handlinger, og derfor måtte DnB i utgangspunktet dekke Kreditkassens tap. Men Kreditkassen burde gjennom bedre kontroll ha oppdaget at bankgiroen var falsk, og måtte på dette grunnlag tåle at erstatningssummen ble nedkortet med 1/3.
DnB anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Zürich Protector motanket med hensyn til erstatningens reduksjon på grunn av Kreditkassens medvirkning til tapet. Den 7. april 1999 avsa lagmannsretten dom med slik domsslutning:
«1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Den norske Bank ASA innen to uker fra forkynnelsen av denne dom til Zürich Protector Forsikring AS 107.800 - etthundreogsjutusenåttehundre - kroner med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall og til betaling finner sted.»
DnB har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og Zürich Protector har motanket.
For Høyesterett er det avhørt fire vitner ved bevisopptak. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter. Saken står med hensyn til faktum i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere retter. Partene er også enige om sakens relevante faktum. Sakens rettslige side er noe forenklet. For Høyesterett har DnB frafalt to anførsler. Det blir ikke lengre bestridt at Zürich Protector har adgang til å søke regress hos DnB som skadevolder, jf. skadeserstatningsloven §4-3. Det blir for Høyesterett heller ikke påstått som subsidiær anførsel at et eventuelt ansvar for DnB må lempes etter bestemmelsen i skadeserstatningsloven §5-2 siste punktum.
Den ankende part for hovedanken, Den norske Bank ASA, gjør i det vesentlige gjeldende:
Arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven §2-1 dekker ikke Bs handlinger. Kravet mot DnB mangler derfor ansvarsgrunnlag. De handlinger B utførte i tilknytning til bedrageriet - opprettelse av kontoen og assistanse ved uttak av pengene - var helt irregulære og lå ikke inn under Bs arbeidsoppgaver i banken. De var videre utført forsettlig, direkte i strid med arbeidsgivers tarv og til Bs egen vinning. Han skulle motta kr 700.000 av utbyttet for sin bistand. Det dreide seg om grove kriminelle anslag mot DnB som ble utført av flere personer. Dette ligger utenfor det en arbeidsgiver rimelig må regne med av handlinger fra sine ansatte, jf. skadeserstatningsloven §2-1 nr. 1 annet punktum.
Som et selvstendig grunnlag for frifinnelse hevder DnB at Bs handlinger også manglet årsakssammenheng med Kreditkassens tap. Det er den falske giroen som er årsak til tapet, og bedrageriet var gjennomført da pengene ble overført fra Kreditkassen til DnB. På dette tidspunkt hadde B bare bistått med åpning av kontoen, og det var i seg selv ikke ulovlig.
Subsidiært gjøres gjeldende at DnBs ansvar må bortfalle, eventuelt reduseres vesentlig, som følge av Kreditkassens medvirkning til skaden, idet kontrollen med den falske giroen sviktet totalt i Kreditkassen.
DnB har nedlagt slik påstand:
«1. Den norske Bank ASA frifinnes.
2. Den norske Bank ASA tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»
Ankemotparten for hovedanken, Zürich Protector Forsikring AS, gjør i det vesentlige gjeldende:
DnB hefter som arbeidsgiver for de skader Bs handlinger har påført Kreditkassen. Både opprettelsen av kontoen lydende på A og bistanden for å få ut pengene faller inn under normale arbeidsoppgaver for en kunderådgiver, og således inn under bankens arbeidsgiveransvar. At handlingene er begått forsettlig, til egen vinning og i samvirke med andre, vil ikke si at handlingene blir upåregnelige for banken. I en stor bank er det åpenbart påregnelig at enkelte kan begå straffbare handlinger. Også legislative hensyn taler for denne løsning. DnB har det i sin makt å organisere arbeidet slik at en enkelt funksjonær vanskeligere kan misbruke situasjonen.
Det kan ikke være tvil om at den nødvendige årsakssammenheng foreligger.
Zürich Protector har erklært motanke over nedsettelsen av DnBs erstatningsansvar med 1/3 på grunn av skadelidtes medvirkning. Riktignok medgis at giroen var noe amatørmessig. Det sentrale er likevel at det fantes rutiner i Kreditkassen for behandlingen av manuelle giroer. Dette omfattet dekningskontroll og underskriftskontroll. I vårt tilfelle sviktet underskriftskontrollen, men hensett til den store mengde giroer - mellom 5.000 og 10.000 pr. dag som tre ansatte skulle kontrollere - er dette en forståelig glipp i travle førjulsdager, som ikke bør anses tilstrekkelig for å bringe skadeserstatningsloven §5-1 til anvendelse.
Under enhver omstendighet må man avveie den utviste skyld hos skadelidte med den hos skadevolder. I dette tilfellet bør det slå ut slik at DnB ilegges fullt ansvar.
Zürich Protector Forsikring AS har nedlagt slik påstand:
«1. Den norske Bank ASA dømmes til å betale erstatning til Zürich Protector Forsikring AS, fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til NOK 15.956.242,60 med tillegg av 12 % rente fra 4. desember 1993 til betaling skjer.
2. Punkt 2 i byrettens dom stadfestes.
3. Punkt 2 i lagmannsrettens dom stadfestes.
4. Den norske Bank ASA dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å erstatte Zürich Protector Forsikring AS saksomkostninger for Høyesterett, med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall og til betaling skjer.»
Mitt syn på saken:
Det sentrale spørsmål saken reiser, er hvorvidt Bs handlinger i forbindelse med åpningen av kontoen i As navn og medvirkningen til at C lyktes i å ta ut 17,2 millioner kroner i kontanter fra denne konto, dekkes av DnBs arbeidsgiveransvar. DnB gjør gjeldende at handlingene faller utenfor arbeidsgiveransvaret fordi de ble utført forsettlig, i egen vinnings hensikt og på tvers av DnBs interesser. Det dreier seg dessuten om kriminelle handlinger utført av flere i samvirke.
Spørsmålet om omfanget av arbeidsgiveransvaret reguleres av skadeserstatningsloven §2-1 nr. 1, som lyder slik:
«Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt. Ansvaret omfatter ikke skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet.»
Etter sin ordlyd skiller ikke lovbestemmelsen mellom forsettlige og uaktsomme handlinger. Heller ikke er uredelige handlinger mot arbeidsgiver spesielt nevnt. Dette er imidlertid omtalt i motivene til §2-1. I Innstilling II fra komitéen til å utrede spørsmålet om barns og foreldres og arbeidsgiveres erstatningsansvar m.m., side 45 uttales i tilknytning til hva det er «rimelig å regne med», jf. annet punktum i §2-1 nr. 1:
«Som nevnt må det bero på en konkret vurdering hvorvidt arbeidstakeren har gått utenfor hva det er rimelig å regne med. Å forsøke å belyse spørsmålet gjennom eksempler vil derfor være av mindre verdi. Og å stille opp g e n e r e l l e retningslinjer, vil være vanskelig. Det kan lett føre for langt - eller for kort. Men det kan vel sies at dersom arbeidstakeren volder skade med f o r s e t t vil dette g j e n n o m g å e n d e innebære at han har forholdt seg slik at arbeidsgiveren ikke blir ansvarlig.»
I Ot.prp.nr.48 (1965-1966) side 79 gis det uttrykk for at §2-1 ikke innebærer noe prinsipielt nytt i forhold til den tidligere rettstilstand, som var regulert i Norske Lov. Deretter uttales:
«Etter Norske Lov 3-21-2 er det et vilkår for ansvar at skaden er voldt i tjenesten («derudi»). Man tar sikte på å lovfeste en rettstilstand som i alt vesentlig svarer til det som følger av denne bestemmelse, slik den er blitt utviklet i rettspraksis. Når man ikke har brukt uttrykket «i tjenesten», skyldes dette bl.a ønsket om å angi noe mer beskrivende hva man har tatt sikte på. Også for uredelig atferd fra den ansattes side kan arbeidsgiveren bli ansvarlig, forutsatt at handlingen er foretatt i tjenesten og ikke ligger «utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller sakområdet og karakteren av arbeidet eller vervet».»
Ut fra motivene synes utgangspunktet etter dette å være at forsettlige og uredelige handlinger ikke i seg selv utelukker arbeidsgiveransvaret, men slike forhold kan føre til at arbeidstakeren har gått utenfor det som er rimelig å regne med. I så fall faller handlingen utenfor arbeidsgiveransvaret. Hvorvidt det er tilfelle, må vurderes konkret.
To dommer står sentralt ved spørsmålet om arbeidsgiveransvarets omfang der ansatte har begått straffbare handlinger, jf. Rt-1982-1349 og Rt-1996-385. I begge tilfeller fant Høyesterett at arbeidsgiveransvaret ikke dekket de straffbare handlinger som var begått.
I Rt-1982-1349, som gjaldt tyverier fra en forretning begått av ansatte i et rengjøringsbyrå, fastslås at de to setninger i §2-1 nr. 1 gjensidig kaster lys over hverandre, og at bestemmelsen derfor bør ses som et hele. Deretter foretas en konkret vurdering ut fra arbeidsforholdet og de stedfundne tyverier:
«Det er på det rene at tyveriene har funnet sted på arbeidsstedet og i arbeidstiden. Tyveriene gjaldt imidlertid ting rengjøringshjelpene ikke skulle ha noen befatning med i sitt arbeid. Arbeidsoppdraget gav således arbeidstakerne adgang til de lokaler hvor de skadegjørende handlinger - tyveriene - ble foretatt, men ellers var det ingen sammenheng.
De skadegjørende handlinger - tyveriene - ble foretatt forsettlig med sikte på arbeidstakerens egen vinning og klart i strid med deres arbeidsgivers interesser. Når skaden er voldt forsettlig, vil dette gjennomgående tale mot å holde arbeidsgiveren erstatningsansvarlig, jf. side 45 i Innstilling II fra komitéen til å utrede spørsmålet om barns og foreldres og arbeidsgiveres erstatningsansvar m.v. Etter mitt syn må dette i særlig grad gjelde når de skadegjørende handlinger er foretatt utelukkende for å fremme arbeidstakers egne formål.
Det må videre tillegges betydelig vekt at Adelsten Kjølner A/S etter partenes avtale hadde rett til å kontrollere rengjøringspersonalet med sikte på å hindre tyverier, og at selskapet også hadde gode praktiske muligheter for slik kontroll. I denne henseende kan man se rengjøringshjelpene som direkte underordnet Adelsten Kjølner A/S. ISS Servisystem hadde på sin side i praksis små muligheter for å forhindre at deres personale tok med seg varer fra varehuset.»
I Rt-1996-385 gjaldt det tyverier fra en forretning begått av en vaktmester i et gårdselskap. Etter å ha sitert fra 1982-dommens prinsipielle utgangspunkt - at §2-1 nr. 1 utgjør et hele - uttales:
«I vår sak er det - i motsetning til hva som var tilfelle i saken fra 1982 - tale om ansvar for tyverier som arbeidstakeren har begått fra et sted som han ikke skulle ha alminnelig tilgang til, og til en tid på døgnet hvor det ikke kunne føres kontroll med hans virksomhet. Her mangler etter min mening den sammenheng og rimelige nærhet mellom arbeidstakerens funksjoner og skaden som etter tradisjonell lære og den lovtekst som nå gjelder, er sentral når det skal avgjøres om handlingen er utført under arbeidstakerens arbeid eller verv for arbeidsgiveren.
Jeg tilføyer, uten at det er nødvendig for resultatet, at også regelen i annet punktum etter mitt syn må føre til at gårdselskapet frifinnes. I dommen av 1982 fremhevet førstvoterende at det forhold at skaden er voldt forsettlig, gjennomgående vil tale mot å holde arbeidsgiveren erstatningsansvarlig, og at dette i særlig grad gjelder når - slik som her - de skadegjørende handlinger er foretatt utelukkende for å fremme arbeidstakers egne formål. Vaktmesteren har - etter det partene for Høyesterett er enige om - stjålet anslagsvis 2300 klesplagg til en samlet verdi av ca 800.000 kroner over en periode på 3-4 måneder. Vaktmesterens forhold må kunne betegnes som organisert kriminalitet av betydelig størrelsesorden. Etter mitt syn har vaktmesteren her åpenbart gått langt utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten.»
Begge de refererte avgjørelser er konkret forankret i en vurdering av de straffbare handlingene og deres tilknytning til vedkommendes arbeid. I dommen fra 1996 er dette oppsummert dels ved et krav om sammenheng og rimelig nærhet mellom arbeidstakers funksjoner og skaden, og dels ved å referere til påregneligheten av handlingene i forhold til virksomhetens art.
Samme utgangspunkt er tatt - men med motsatt resultat - i dommen i Rt-1997-786 der arbeidsgiver ble ansett ansvarlig for arbeidstakeres mobbehandlinger overfor en kollega. Spørsmålsstillingen ble angitt til «om arbeidstakeren har gått utenfor det som det er rimelig å regne med» (side 792). Om dette uttalte retten:
«Jeg mener ... at mobbing henger intimt sammen med arbeidssituasjonen, og at det da er et naturlig utgangspunkt at det kan pålegges ansvar etter skadeserstatningsloven §2-1. På denne bakgrunn kan det at mobbehandlingen er forsettlig, ikke i seg selv innebære at arbeidstakeren har gått utenfor det som det er rimelig å regne med, med den følge at arbeidsgiveren ikke blir ansvarlig. ...»
Når vi på denne bakgrunn skal vurdere arbeidsgiveransvarets utstrekning i vår sak, kan det for det første fastslås at det foreligger betydelig nærhet og sammenheng mellom Bs arbeidsfunksjoner og de handlingene som førte til at 17,2 millioner kroner uberettiget ble uttatt fra DnB. Som kunderådgiver for særlig velstående kunder fremstår det som meget naturlig at B aktivt bidro til åpning av en ny konto for en av sine klienter. Rett nok skjedde det hele i bedragersk hensikt og med forfalsket signaturkort, men både innad i banken og utad var B den serviceytende kunderådgiver. På samme måte fremstår det som normalt at kunderådgiveren opptrer aktivt og med tett oppfølging når en kunde som rådgiveren har ansvar for, skal ha ut en kontantsum av størrelse som i vår sak. Handlingene er således foretatt i tilknytning til den regulære drift av banken. Disse momenter taler for at arbeidsgiveransvaret dekker Bs handlinger. Jeg viser i denne forbindelse til Lødrup: Lærebok i erstatningsrett 4. utgave 1999 side 185 der det uttales:
«Hvor den ansatte har vært uredelig, kan arbeidsgiveren bli ansvarlig hvor skaden har klar sammenheng med den ansattes arbeidsoppgaver.»
Lødrup bruker som eksempel at et hotell som mottar verdisaker til oppbevaring vil være ansvarlig hvis den ansatte underslår dem.
Selv om det således eksisterer en utpreget nærhet mellom Bs arbeidsoppgaver og de skadevoldende handlingene, må det i tillegg spørres om handlingene er så ekstraordinære at de faller utenfor det som er rimelig å regne med, jf. §2-1 nr. 1 annet punktum. Dette skal i følge lovbestemmelsen avgjøres ut fra arten av virksomheten og karakteren av arbeidet. Vi står i vår sak overfor en bank som mottar penger til oppbevaring og forvaltning, og dessuten forestår betalingsformidling. I en slik virksomhet kan man i alminnelighet ikke se bort fra at en ansatt fra tid til annen i forbindelse med sine arbeidsoppgaver prøver å begå straffbare handlinger. Jeg kan ikke se at en handlings straffbarhet i seg selv vil være tilstrekkelig for å unnta situasjonen fra arbeidsgiveransvaret. Og jeg kan heller ikke se at den konkrete situasjon i vår sak - det dreier seg om et stort pengebeløp og det er involvert flere personer i tillegg til den bankansatte - fremstår som så upåregnelig at den av den grunn faller utenfor området for arbeidsgiveransvaret.
Etter min mening taler også legislative argumenter for at arbeidsgiveransvaret bør omfatte Bs handlinger. En av begrunnelsene for arbeidsgiveransvaret ligger i prevensjonstanken - at skadevoldersituasjoner vil kunne forebygges. Det er DnB som kan iverksette så vel praktiske som organisatoriske tiltak for å redusere muligheten for at utro tjenere påfører banken eller andre tap.
Jeg finner etter dette at DnB som arbeidsgiver må stå ansvarlig for Bs handlinger i denne saken.
DnB har under denne forutsetningen hevdet at banken likevel ikke kan være ansvarlig fordi det ikke er årsakssammenheng mellom Bs handlinger og Kreditkassens tap. Det pekes på at tapet ble forårsaket av den falske giroen. Da pengene ble overført til DnB og bedrageriet var fullbyrdet, hadde B bare opprettet kontoen for A. I seg selv var dette en fullt lovlig handling som ikke kan medføre erstatningsplikt.
Denne argumentasjonen kan ikke føre frem. For det første er det neppe treffende å kalle det en lovlig handling når en konto opprettes ved bruk av falskt underskriftskort i den hensikt å benytte kontoen til gjennomføring av bedragerier. Men dernest dreier det seg her om å fastslå årsaken til at Kreditkassen led et tap på 17,2 millioner kroner. Sentralt for dette tapet står uttaket av pengene fra DnB. Først på dette tidspunkt fikk bedragerne realisert sitt mål. Både opprettelsen av kontoen og uttaket av pengene har den nødvendige årsakssammenheng med Kreditkassens tap.
Etter dette blir min konklusjon at DnB som arbeidsgiver er erstatningsansvarlig overfor Kreditkassen - og dermed overfor Zürich Protector - for det tap som er lidt. Det spørsmål som gjenstår, er om Kreditkassen likevel må bære en del av dette tapet etter regelen om skadelidtes medvirkning i skadeserstatningsloven §5-1 nr. 1 første punktum. Regelen lyder slik:
«Dersom den direkte skadelidte eller erstatningssøkeren har medvirket til skaden ved egen skyld, kan erstatningen settes ned eller falle bort for så vidt det er rimelig når en tar hensyn til atferden, og dens betydning for at skaden skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers.»
Det følger av §5-1 nr. 3, og er ikke omtvistet i saken, at Kreditkassen som skadelidt skal identifiseres med sine ansatte, slik at uaktsomhet hos en ansatt tillegges organisasjonen.
Da giroen på 17,2 millioner kroner passerte kontrollen i Kreditkassen, ble flere forhold oversett. Etter regelverket i Kreditkassen skulle en giro avlevert i ekspedisjonens girokasse undergis både en dekningskontroll og en underskriftskontroll. Den aktuelle giroen skulle ikke sluppet gjennom denne kontrollen. For det første var giroen trukket på en konto som ikke kunne belastes - det var simpelthen ingen som hadde trekkfullmakt til vedkommende konto. For det annet hadde de to UNI Storebrand-ansatte hvis navn var brukt på giroen ikke underskriftsfullmakt for noen UNI Storebrand-konto. Deres navnetrekk fantes altså ikke i tilknytning til noen konto. For det tredje atskilte giroen seg på flere måter fra de giroer som var utferdiget av UNI Storebrand på normal måte, blant annet var UNI Storebrand stavet «UNI Storebrann».
Under hensyn til det beløp giroen gjaldt, er det samlet sett utvist en grov skjødesløshet ved kontrollen. Denne kontrollfunksjonen er av stor viktighet. Etterpå går giroen til BBS der den blir maskinelt behandlet, og Kreditkassen mister således kontroll med hva som deretter skjer. Det er ikke tvilsomt at Kreditkassen gjennom den skjødesløse kontrollen har medvirket til skaden ved egen skyld. Dette har hatt vesentlig betydning for at skade oppsto. I den grad den manglende kontroll skyldes at tre personer skulle kontrollere de 5000-10.000 giroer som kom inn pr. dag, representerer dette en organisasjonsmessig feildisponering som Kreditkassen selv må ta ansvar for.
Når det gjelder hvilken vekt den manglende kontroll skal tillegges ved erstatningsutmålingen, har jeg ikke grunnlag for å fravike den fordeling de tidligere retter har kommet til.
Etter dette vil lagmannsrettens dom bli stadfestet.
Verken hovedanken eller motanken har ført frem. For lagmannsretten var partene enige om at saksomkostningene i sin helhet burde anses knyttet til hovedanken, idet motanken ikke foranlediget merarbeid av betydning. Jeg legger det samme til grunn ved omkostningsfastsettelsen for Høyesterett. Hovedanken har ikke ført frem og Zürich Protector tilkjennes saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, dog med unntak av gebyret for motanken. Beløpet settes i overensstemmelse med omkostningsoppgaven - fratrukket ankegebyr med kr 15.000 - til kr 163.960, hvorav kr 161.000 er salær.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Den norske Bank ASA til Zürich Protector Forsikring AS 163.960 - etthundreogsekstitretusennihundreogseksti - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Dommer Skoghøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Flock: Likeså.
Dommer Gjølstad: Likeså.
Dommer Holmøy: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Den norske Bank ASA til Zürich Protector Forsikring AS 163.960 - etthundreogsekstitretusennihundreogseksti - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.