HR-2000-350

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2000-04-07
Publisert:	HR-2000-00350
Stikkord:	Straffeprosess
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Østerdal forhørsrett Nr: 98-00213 - Eidsivating lagmannsrett LE-1999-373 M - Høyesterett HR-2000-00350, straffekjæremål
Parter:	A (advokat Helge Næss Rustad) mot Den offentlige påtalemyndighet
Forfatter:	Aasland, Gjølstad, Coward
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, §388, Straffeloven (1902) §192, §195, §212, §62

Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 - §446.

A, født xx.xx.1953, ble 21. februar 1997 siktet av politimesteren i Østerdal for seksuelle overgrep samt legemsfornærmelse ovenfor B. B er født - - - - 1982, og overgrepene skulle ha skjedd i 1994 og 1995. A ble pågrepet 22. februar 1997 og ble ved Sør-Østerdal forhørsretts kjennelse av 24. februar 1997 varetektsfengslet med brev- og besøksforbud til 10. mars. Fengslingen ble senere forlenget til 24. mars 1997, da han ble løslatt.

Den siste siktelsen i saken er datert 9. september 1997 og lyder slik:

«A, født xx.xx.1953

Bor: X

siktes for overtredelse av

I.

Straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ,

for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse, å ha tvunget noen til samleie.

Grunnlag er følgende forhold:

En gang om høsten 1994 i X, tok han tak i B og presset henne ned på benk/bord på kjøkkenet. Mens han holdt henne fast kledde han henne naken og førte en eller flere fingre inn i hennes vagina. Dernest tvang han henne til å suge sin penis hvoretter han gjennomførte samleie med henne mens hun lå på benken/bordet.

II

Straffeloven §195 første ledd, 2. straffalternativ,

for å ha hatt samleie med barn under 14 år.

Grunnlag er følgende forhold:

Til tid og sted som under post I ovenfor, forholdt han seg som der nærmere beskrevet overfor B, f. xx.xx.1982.

III

Straffeloven §195, første ledd, 1. straffalternativ,

for å ha hatt utuktig omgang med et barn under 14 år.

Grunnlag er følgende forhold:

7. mai 1994 i X, dro han ned benklær og truse og fikk B, f. xx.xx.1982, til å onanere seg inntil sædavgang, hvorpå han fikk henne til å slikke sæd fra hans lår og/eller benklær.

IV

Straffeloven §212, annet ledd, 1. straffalternativ,

for å ha foretatt utuktig handling med noen under 16 år.

Grunnlag er følgende forhold:

En gang i perioden desember 1995 til januar 1996 i X, onanerte han i påsyn av B, f. xx.xx.1982, samtidig som han fikk henne til å beføle sin penis og/eller samtidig som han befølte henne på kroppen.

Straffeloven §62 kommer til anvendelse.

Påstand om erstatning/oppreisning forbeholdes nedlagt.»

Saken ble grundig etterforsket av politiet. 13. februar 1998 besluttet statsadvokaten å henlegge saken etter bevisets stilling. Etter klage fra fornærmede stadfestet Riksadvokaten henleggelsesbeslutningen 4. mai 1998.

25. august 1998 fremsatte A krav om erstatning og oppreisning i medhold av straffeprosessloven §444 til §446.

Nord-Østerdal forhørsrett avsa 14. april 1999 kjennelse med slik slutning:

«Staten v/påtalemyndigheten frifinnes.»

A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 25. januar 2000 under dissens avsa kjennelse med slik slutning:

«Kjæremålet forkastes.»

A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har vist til straffeprosessloven §445 og §446, og i det vesentlige anført:

Lagmannsretten har foretatt feil lovtolking og har begått feil i saksbehandlingen, jf. straffeprosessloven §388 nr. 2 og 3.

Da B ble avhørt av politiet, ble det krevet at hun skulle oppgi navn på den aktuelle overgriper. Ifølge B begikk A flere overgrep mot henne, første gang 7. mai 1994 (på hennes tolvårsdag) og senest ved juletider 1995/1996. Hvem som skulle ha begått overgrep mot henne i tidsrommet året 1996 og til begynnelsen av 1997, fremkom ikke.

B sa at alle overgrepene hadde funnet sted i hennes families enebolig, der hun oppholdt seg med sin far, sine søsken og en hund som var kjent for å varsle når det kom fremmede til boligen. A var ikke omgangsvenn av familien, og har bare besøkt boligen én gang. Bortsett fra 7. mai 1994 har B ikke kunnet oppgi noe bestemt tidspunkt for når overgrepene skulle ha funnet sted. 7. mai 1994 var under alle omstendigheter svært traumatisk for B og hennes familie, da det denne dagen ble kjent for dem at moren hadde innledet et forhold til en annen mann. Dersom overgrep skulle ha skjedd denne natten, måtte A ha tatt seg inn i huset uten at noen av beboerne merket det.

Til tross for uvanlig mange vitneavhør har det ikke fremkommet noe fra familiemedlemmer, venner, naboer eller bekjente som tyder på at overgrep har skjedd, eller at A i det hele tatt har vist noen interesse for B. På bakgrunn at de tette relasjonene i bygda fremstår det dermed som en meget stor gåte at de påståtte overgrep har skjedd. Under etterforskningen fremkom også at B først ikke hadde forklart seg korrekt om sin tidligere seksuelle erfaringer. At legeundersøkelsen ble presentert som et bevis for at A hadde begått overgrep mot henne, var åpenbart ikke riktig.

Arrestasjonen og siktelsen mot A ble presentert slik i lokalavisene at bygdefolket umiddelbart identifiserte ham. Fengslingen medførte at A måtte overlate omsorgen av sin mindreårige sønn til sin fraseparerte hustru. Den myndige sønnen flyttet. A mistet sitt inntektsgrunnlag ved at de drektige sauene hans ble delvis slaktet og solgt. Fire elghundvalper av ikke ubetydelig verdi ble avlivet, fire andre valper ble gitt bort.

Som følge av saken har A møtt sterke reaksjoner fra folk i bygda, og han har ikke maktet å flytte tilbake. A hadde allerede før saken røket uklar med sine foreldre, men det er siktelsen, varetektsfengslingen og følgene av dette som gjør at A føler at hele hans liv og fremtid er lagt i ruiner. Forhørsretten, som lagmannsretten sluttet seg til, har blant annet pekt på konflikten med foreldrene, når det er konkludert med at det ikke foreligger den nødvendige årsakssammenheng mellom den skadevoldende handling, dvs. siktelsen og varetektsfengslingen, og de skadelige resultater dette har ført til for A. Selv om årsaksforholdet måtte være sammensatt, plikter domstolen å vurdere årsaksforholdet nærmere. Det foreligger dermed saksbehandlingsfeil i form av mangelfulle kjennelsesgrunner.

De skader som åpenbart hadde sammenheng med straffeforfølgningen, var under enhver omstendighet så store at vilkårene for erstatning foreligger. Lagmannsrettens flertall har dermed tolket loven for strengt.

Forhørsretten mener det ikke foreligger tap som kan kreves dekket av det offentlige etter straffeprosessloven §445. Retten anser at A ikke har gjort det han kan for å begrense skaden og dessuten at det aller meste av tapet kan tilbakeføres til andre forhold enn straffesaken. As betydelige erstatningskrav opprettholdes imidlertid.

Tapet fordeler seg slik:

1. Avsluttet sauehold i 1997 - ca 150.000 kroner.

2. Hundehold/tap av valper - ca 8 000 kroner.

3. Tap vedrørende sauehold 1998 - ca 200.000 kroner.

4. Diverse utgiftsposter (skade på campingvogn ved politiets ransakning, skade på As bil under politiets oppbevaring, utgifter til stell og pass av sauer under varetektsfengslingen, utgifter i forbindelse med sønnens flytting, forsinkelsesavgift til skatte- og avgiftsmyndighetene påført som følge av politiets beslag i dokumenter) - ca 44.915 kroner.

Tilsammen - 402.915 kroner.

De nevnte erstatningskravene er en direkte følge av siktelsen og varetektsfengslingen. Tapet har en slik størrelse at det må være gjenstand for erstatning. Forhørsrettens drøftelse, som lagmannsrettens flertall har vist til, reiser i høy grad tvil om hvorvidt årsaksforholdet er korrekt vurdert. Det er ingen ting som tilsier at A på grunn av konflikten med foreldrene ville ha avviklet sitt sauehold. Da A ble varetektsfengslet i 1997, var lamming nær forestående. Det var intet som tilsa at han ikke ville ha høstet fruktene av denne sesongen.

Forutsetningen for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §445 er at det foreligger et ekstraordinært tilfelle som de vanlige erstatningsregler ikke tilgodeser, og det ville også være ganske urimelig om siktede skulle nektes erstatning for bestemte skader, særlig når han selv ikke kan bebreides. Av Rt-1994-721 fremgår det at straffeprosessloven §445 normalt ikke hjemler erstatning for tap som er naturlig og vanlig som følge av forfølgning, herunder et visst varetektsopphold. Det heter at den påførte skaden må være «særlig» eller «uforholdsmessig», og at dette må referere seg til skadens årsak og karakter, samt til dens konsekvenser for skadelidte. I herværende sak utgjør tapet et langt større beløp enn for eksempel arbeidsinntekt i selve varetektsperioden. Det må derfor være grunnlag for å fastsette erstatning etter et visst skjønn. As sak skiller seg fra Rt-1996-1159, Rt-1998-910 og Rt-1999-1075, idet de umiddelbare økonomiske konsekvenser av straffeforfølgningen ble meget vesentlige. As tap utgjør langt mer enn det som kan karakteriseres som en «naturlig» konsekvens av forfølgningen.

Heller ikke drøftelsen av oppreisningskravet, jf. straffeprosessloven §446, gir grunnlag for å fastslå at loven er riktig tolket.

Straffeforfølgningen har rammet A på en slik måte at det uansett er grunnlag for et oppreisningskrav. Etterforskningen pågikk i lang tid og involverte svært mange mennesker i et lite bygdesamfunn hvor det også dannet seg «fronter» i anledning saken.

Det er nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

Lagmannsrettens kjennelse oppheves.

Subsidiært:

A tilkjennes erstatning for økonomisk tap og oppreisning med til sammen inntil kr 4.364.114.-.»

Påtalemyndigheten har i sitt tilsvar i det vesentlige anført:

Saken har vært grundig behandlet i to instanser, og resultatet er blitt det samme. Det gis tilslutning til det som sies av lagmannsretten og til den vurdering som der er gitt. Begrunnelsen er lik i begge rettsinstanser og antas tilstrekkelig til å vurdere at det ikke er tilstrekkelig årsakssammenheng mellom straffeforfølgningen og de særlige eller uforholdsmessige skadene som er påberopt. Kjennelsesgrunnene anses således ikke mangelfulle.

I kjæremålet er det anført en del om bevisvurderingen av saken. Dette er ikke gjenstand for videre kjæremål. Lagmannsretten har lagt til grunn at A ikke har sannsynliggjort at han ikke har foretatt handlingen. Det er dermed ikke feil lovtolking ikke å tilkjenne ham erstatning etter straffeprosessloven §444.

Det er heller ikke feil lovtolking ikke å tilkjenne ham erstatning etter straffeprosessloven §445 når det ikke foreligger årsakssammenheng mellom tapene og straffeforfølgningen for så vidt angår de tap som påberopes knyttet til inntektstap. Det samme må gjelde for ekstrautgifter som følge av straffesaken når disse ikke er av en slik størrelse eller karakter at de faller inn under bestemmelsen.

Ei heller blir det feil lovtolking at straffeprosessloven §446 ikke kan anvendes når vilkårene for erstatning ikke er oppfylt etter straffeprosessloven §444 eller §445. Det anmodes derfor om at kjæremålet forkastes.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og at utvalgets kompetanse da er begrenset etter straffeprosessloven §388. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling - mangelfulle kjennelsesgrunner - etter det utvalget forstår når det gjelder straffeprosessloven §445 og §446. Kjæremålet er imidlertid på flere punkter uklart, og synes reelt i stor grad å rette seg mot bevisbedømmelsen og den konkrete rettsanvendelsen, som utvalget ikke kan prøve.

Utvalget oppfatter det som kjæremålet ikke retter seg mot drøftelsen av straffeprosessloven §444, men bemerker for ordens skyld at lagmannsretten her har tatt utgangspunkt i at siktede har bevisbyrden for at han ikke har foretatt de handlingene som er beskrevet i siktelsen. Dette er riktig lovtolking. Lagmannsrettens videre drøftelse av om bevisbyrden er oppfylt, er grundig, og noen saksbehandlingsfeil i form av mangelfulle kjennelsesgrunner foreligger ikke.

Når det gjelder drøftelsen knyttet til straffeprosessloven §445, anføres det i kjæremålet at kjennelsesgrunnene er mangelfulle, fordi årsaksforholdet mellom siktelsen/varetektsfengslingen og siktedes tap skulle vært vurdert nærmere, uansett om årsaksforholdet måtte være sammensatt. - Etter utvalgets mening har forhørsretten, som lagmannsretten har sluttet seg til på dette punktet, foretatt en tilstrekkelig grundig drøftelse av årsakene til det tap som siktede har lidt. Bevisbedømmelsen kan utvalget som nevnt ikke prøve.

Subsidiært er det anført at lagmannsrettens flertall har tolket §445 uriktig, ved å stille for strenge krav når det gjelder hvilke tap som kan kreves erstattet. Flertallet uttaler her blant annet:

«Tap som er en naturlig og vanlig følge av strafforfølgning og varetektsfengsling, gir ikke grunnlag for erstatning. Det skal etter rettspraksis meget til for at et erstatningskrav etter §445 tas til følge, jf. Rt-1999-1075 og de avgjørelser det der er henvist til.»

Utvalget kan ikke se at dette er uttrykk for noen uriktig lovtolking. Den konkrete rettsanvendelsen kan utvalget som nevnt ikke prøve.

Heller ikke når det gjelder drøftelsen av straffeprosessloven §446, kan utvalget se at det er feil i lagmannsrettens lovtolking eller saksbehandling.

Kjæremålet må etter dette forkastes.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.