LE-1999-373

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-01-25
Publisert:	LE-1999-00373
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Østerdal forhørsrett Nr: 98-00213 - Eidsivating lagmannsrett LE-1999-00373 M. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2000-00350.
Parter:	A (Forsvarer: Advokat Helge Næss Rustad) mot Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Ole Bjarne Hagen).
Forfatter:	Lagdommer Ragnar Askheim. Ekstraordinær lagdommer Håkon Wiker. Tilkalt dommer, herredsrettsdommer Ingjerd Thune
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §444, §445, Straffeloven (1902) §192, §195, §211, §212, §62, Domstolloven (1915) §131, §245, §446

Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 - §446.

A ble den 21. februar 1997 siktet av politimesteren i Østerdal for seksuelle overgrep, bl.a. ett tilfelle av forsøk på voldtekt, samt legemsfornærmelse overfor B. B er født i 1982 og overgrepene skulle ha skjedd i 1994 og 1995. A ble pågrepet den 22. februar 1997 og ble ved Sør-Østerdal forhørsretts kjennelse av 24. februar 1997 varetektsfengslet med brev- og besøksforbud til 10. mars. Fengslingen ble senere forlenget til 24. mars 1997 da han ble løslatt.

Den 7. mars 1997 ble det utarbeidet en ny siktelse hvor posten forsøk på voldtekt ble endret til fullbyrdet forbrytelse. Den siste siktelsen i saken er datert 9. september 1997 og lyder slik:

A, f. *.*.53

Bor: X

siktes for overtredelse av

I

Straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ,

for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse, å ha tvunget noen til samleie.

Grunnlag er følgende forhold:

En gang om høsten 1994 i X, Y, tok han tak i B og presset henne ned på benk/bord på kjøkkenet. Mens han holdt henne fast kledde han henne naken og førte en eller flere fingre inn i hennes vagina. Dernest tvang han henne til å suge sin penis hvoretter han gjennomførte samleie med henne mens hun lå på benken/bordet.

II

Straffeloven §195 første ledd, 2. straffalternativ,

for å ha hatt samleie med barn under 14 år.

Grunnlag er følgende forhold:

Til tid og sted som under post I ovenfor, forholdt han seg som der nærmere beskrevet overfor B, f. *.*..82.

III

Straffeloven §195, første ledd, 1. straffalternativ,

for å ha hatt utuktig omgang med et barn under 14 år.

Grunnlag er følgende forhold:

7. mai 1994 i X, Y, dro han ned benklær og truse og fikk B, født xx.xx.82 til å onanere seg inntil sædavgang, hvorpå han fikk henne til å slikke sæd fra hans lår og/eller benklær.

IV

Straffeloven §212 annet ledd, 1. straffalternativ,

for å ha foretatt utuktig handling med noen under 16 år.

Grunnlag er følgende forhold:

En gang i perioden desember 1995 til januar 1996 i X, Y, onanerte han i påsyn av B, født xx.xx.82, samtidig som han fikk henne til å beføle sin penis og/eller samtidig som han befølte henne på kroppen.

Straffeloven §62 kommer til anvendelse.

Påstand om erstatning/oppreisning forbeholdes nedlagt.

I forhold til de tidligere siktelsene var posten om legemsfornærmelse og en post om overtredelse av straffeloven §211 strøket. Den rettslige vurderingen av hendelsen den 7. mai 1994 var endret fra også å gjelde straffeloven §192 til kun å omfatte straffeloven §195.

Saken ble grundig etterforsket av politiet. Foruten fornærmede og siktede ble ytterligere over 40 personer avhørt. Fornærmede ble undesøkt av lege. Det ble foretatt teknisk undersøkelse av et teppe med tilknytning til episoden beskrevet i siktelsens post III.

Den 13. februar 1998 besluttet statsadvokaten å henlegge straffesaken mot A etter bevisets stilling. Henleggelsen ble påklaget av fornærmede. Riksadvokaten stadfestet henleggelsesbeslutningen den 4. mai 1998.

Den 25. august 1998 fremsatte A krav om erstatning og oppreisning i medhold av straffeprosessloven §444 - §446. Erstatningsbeløpet er angitt til tilsammen ca kr 4. mill, hvorav over kr 3. mill gjelder fremtidig inntektstap, mens oppreisningskravet er på kr 300.000. Det vises forøvrig til den skriftlige fremstilling av kravet som er gitt i begjæringen til forhørsretten og gjentatt i kjæremålet.

Nord-Østerdal forhørsrett holdt muntlige forhandlinger i saken den 23. og 24 mars 1999, men uten å innkalle vitner da ingen av partene krevde dette. Forhørsretten avsa kjennelse den 14. mars 1999 med slik slutning:

Staten v/ påtalemyndigheten frifinnes.

A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten besluttet å holde muntlige forhandlinger og disse foregikk på Y 10. - 13. januar 2000. A møtte sammen med sin forsvarer og avga forklaring. Advokat Mette Nesset ledsaget fornærmede da hun avga forklaring og ble oppnevnt som bistandsadvokat for fornærmede for denne del av forhandlingene. Foruten fornærmede ble ytterligere 8 vitner avhørt. Forsvareren begjærte forhandlingene ført for lukkede dører noe aktor motsatte seg. Lagmannsretten besluttet å ikke lukke dørene, men presiserte overfor de fremmøtte at det gjaldt referatforbud, jf. domstolsloven §131 første ledd. Under fornærmedes forklaring ble såvel A som tilhørerne pålagt å forlate salen. Videre ble tilhørerne pålagt å forlate salen under en mindre del av As forklaring. A forlot salen frivillig under deler av forklaringen til fornærmedes søster og under forklaringen til vitnet C. Til bruk for lagmannsretten var det utarbeidet et utdrag som omfattet det vesentlige av politidokumentene i saken. Aktor og forsvarer gjennomgikk dette og foretok dokumentasjon dels gjennom opplesning og dels gjennom henvisninger til bestemte deler eller avsnitt. Politiets saksdokumenter i original er dessuten i sin helhet fremlagt for lagmannsretten.

Såvel fornærmede som A er fra X. X er en liten bygd i Y kommune med ca 450 innbyggere. Fornærmede, som er født i 1982, bodde frem til juni 1994 sammen med begge foreldre og sine to søstre i en enbolig i X. Den 6 juni 1994 flyttet hennes mor ut av hjemmet. Fornærmede og hennes yngre søster ble med moren til en annen bolig i X. Før jul i 1995 flyttet hun med moren da moren flyttet sammen med en mann som hun senere giftet seg med. Også denne boligen er i X. Fornærmedes eldste søster ble boende igjen hos faren. Samtlige forhold i siktelsen skal ha foregått i fornærmedes opprinnelige hjem. Det første mens hele familien fortsatt bodde der og de to siste mens hun var på besøk hos sin far.

Etterforskningssaken kom opp ved at fornærmede i januar/februar 1997 fortalte sin lærer at hun var blitt utsatt for seksuelle overgrep. Læreren varslet en beredskapsgruppe som Y kommune har etablert. Lensmannen deltar i denne og det var slik saken ble kjent for politiet. B ble innkalt til avhør ved Y lensmannskontor første gang den 19. februar 1997 og navnga da A som overgriper.

A er født xx.xx.1953. Han giftet seg i 1975 og har 4 barn i ekteskapet. Han ble separert fra sin ektefelle 1. august 1996. Han har realskole, landbruksskole og ett års utdanning som regnskapsfører. Han var frem til 1992/93 leder av et regnskapskontor for landbruket med ca 10 ansatte på Y. I 1992 flyttet han til foreldrenes gårdsbruk hvor han overtok driften. Han leide etterhvert også betydelige jordarealer. Han drev med melkekyr og sauer. På grunn av an alvorlig konflikt mellom ham og foreldredene ble overføringen av gården, som i hovedsak var gjennomført i praksis men ikke formalisert, gjort om igjen. Som følge av dette måtte han i 1996 slutte med melkekyr. På det tidspunkt han ble pågrepet hadde han vel 50 sauer.

Forsvareren har i hovedsak anført:

Det foreligger ikke bevis ut over Bs forklaring for at A har gjort seg skyldig i de overgrep han var siktet for . Det er kjent fra andre saker og fra psykologisk faglitteratur at uriktige beskyldninger om seksuelle overgrep kan forekomme, spesielt fra piker i puberteten, herunder også at det oppgis uriktig gjerningsmann. Det er også flere konkrete omstendigheter i saken som gir grunn til tvil om Bs forklaring kan være riktig.

Det bestrides ikke at B hadde hatt det vanskelig en tid forut for at saken kom opp. Hun tok foreldrenes separasjon og senere skilsmisse tungt, men det er også mulig at seksuelle overgrep kan være en årsak. At hun henvendte seg til sine lærere var uttrykk for at hun søkte etter hjelp. B ønsket ikke at saken skulle politianmeldes og hun var ikke klar til å navngi noen overgriper da saken kom til politiet. Hun ble da ført inn i et system hvor det ble krevd av henne at hun skulle komme opp med et navn. At A ble oppgitt kan skyldes at han er en spesiell person med et blandet rykte i bygda.

Samtlige overgrep skal ha foregått i Bs opprinnelige hjem. Ved det første forholdet bodde fortsatt hele familien der. Ved de to siste forholdene var hun på besøk hos faren. Det var normalt flere personer til stede i farens hus når B var der på besøk. Foruten faren selv, bodde hennes eldre søster i huset og hennes yngre søster besøkte som oftest faren sammen med henne. Faren holdt hund som oppholdt seg enten i gangen eller ute i en hundegård og som normalt varslet når det kom fremmede. Sannsynligheten for at A skal ha tatt seg inn i huset ubemerket flere ganger er liten. Det er heller ingen andre i X som har gjort observasjoner som kan knytte A hverken til stedet hvor overgrepene skal være begått eller som forøvrig peker mot noen forbindelse mellom ham og B.

Det er bemerkelseverdig at det første overgrepet skal ha skjedd den 7. mai 1994. Dette var Bs 12-års fødselsdag. Hennes mor var da bortreist, visstnok deltok hun på et kurs. Hennes far ble denne dagen klar over at moren hadde et forhold til en annen mann og han tok dette tungt. B og søstrene var hjemme sammen med faren. Det som skjedde i familien denne dagen må ha vært en traumatisk oplevelse for B. Det er dessuten på det rene at de nevnte personer var til stede i huset denne kvelden og at hennes fars bror kom dit og oppholdt seg sammen med faren til langt på natt.

Til tross for at B hadde et godt og nært forhold til mange, både voksne og jevnaldrene, har hun ikke snakket til noen om de forhold siktelsen omhandler før hun fortalte det til sin lærer vinteren 1997. Det hun sa til læreren var forøvrig på flere punkter forskjellig fra det som etterhvert kom frem i hennes politiforklaringer. Også i politiforklaringene er det en rekke uoverenstemmelser som ikke bare kan ha sammenheng med den naturlige nøling en må regne med i en slik situasjon. Det vises i denne forbindelse til at siktelsen ble endret to ganger. B har i sine forklaringer vært svært uklar med hensyn til hvor mange overgrep det var tale om, og har også forklart at hun i forbindelse med overgrepene ble utsatt for slag og spark i et omfang som skulle tilsi at noen hadde oppdaget merker etter det. Videre har hun ved flere anledninger kommet med utsagn som hentyder til overgrep som ikke samsvarer med siktelsen og som heller ikke peker mot at A er gjerningsmann.

Det er også egnet til å svekke mistanken mot A at B, før politietterforskningen kom igang, tilintetgjorde en dagbok hun hadde skrevet i den aktuelle perioden. Da hun ble undersøkt av lege den 28. februar 1997, altså i en alder av nærmere 15 år, fortiet hun opplysninger som hun måtte forstå hadde vesentlig betydning for undersøkelsens betydning som bevis i straffesaken.

De adferdsendringer som foreldre, lærere og andre registrerte hos B, ble i utgangspunktet oppfattet som en reaksjon på foreldrenes skilsmisse og noe som fulgte med alderen. Det er fortsatt ulike oppfatninger hos hennes nærmeste om hvilket omfang dette har hatt. Det bør vises forsiktighet med nå i ettertid å se dette som reaksjon på seksuelle overgrep fra As side.

Med hensyn til A, vises til at han er fullstendig ukjent med de forhold han ble siktet for. Ett stort antall personer er avhørt i saken, herunder om sitt kjennskap til As sesksuelle adferd. Det er ingen opplysninger om at han har vist seksuell interesse hverken for fornærmede eller for mindreårige jenter ellers.

Ved erstatning etter straffeprosessloven §444 er vilkårene at den som har vært siktet må gjøre det sannsynlig at han ikke er gjerningsmannen. Dette innebærer at det må være mer sannsynlig at han ikke har utført handlingen enn at han har gjort det. Slik bevisene i denne saken fremstår har A oppfylt dette beviskravet. Det fremgår dessuten av Høyesteretts praksis at beviskravet må anvendes med praktisk skjønn hvor det også må sees hen til hvilke muligheter som foreligger for å føre bevis for uskyld. I denne saken er det særdeles vanskelig å føre positive bevis for dette. Hvor vilkårene etter §444 foreligger har han krav på erstatning.

Subsidiært må A tilkjennes erstatning etter straffeprosessloven §445. Det må sees hen til at politets fremgangsmåte i saken har påført A unødig store ulemper. De forhold som skulle etterforskes lå langt tilbake i tid og såvel hensynet til etterforskningen som til A tilsa at politiet burde ha gått frem med større forsiktighet. Fengsling av A fremsto ikke som noen nødvendighet. Saken er et eksempel på at feilvurdering fra politiets side har fått store konsekvenser. Hele As liv har vært knyttet til X og saken har vært helt ødeleggende for hans muligheter til å ha et normalt liv her. A ble møtt med mistenksomhet og fientlighet i X og fant det umulig å bo der. Han tok første opphold i Z og bor nå ved Y sentrum. Etterforskingen i saken gikk rimelig raskt, men saken ble deretter liggende lenge uavklart. Det gikk ca 1 år før den ble henlagt og ytterligere 3 mnd før henleggelsesbeslutningen var endelig.

A hadde allerede før saken hatt mye motgang. A tapte en strid med staten om kjøp av en landbrukseiendom etter at han hadde brukt mye energi på saken. Videre har striden med foreldrene om farsgården slitt hardt på A. Det er uriktig å se det slik at han allerede før siktelsen i straffesaken hadde så store vanskeligheter at siktelsen ikke påførte ham så store tap. Det må heller legges vekt på at siktelsen innebar at problemene toppet seg for A og at han som følge av de tidligere sakene var mindre rustet for å bære belastningen.

A mener at politiet og spesielt lensmannen i Y ikke overholdt løfter om å sørge for at hans dyr ble forsvarlig tatt hånd om og forøvrig heller ikke sørget for oppfølging med hensyn til regninger, merverdiagiftsoppgaver m.v. som A ble forhindret fra selv å ta hånd om. A var i en tvangssituasjon med hensyn til avviklingen av dyreholdet da han selv ble satt ut av stand til å ta seg av dyra. Han ble påført betydelige tap gjennom den måten dette måtte avikles på og reagerte sterkt på at drektige søyer ble sendt til slakt kort tid før de skulle lamme og at 4 hundehvalper måtte avlives. Også hans barn tok dette tungt.

Om erstatningskravets størrelse vises til den skriftlige fremstilling av dette. Posten på kr 2.500 for skade på frontrute på As bil mens den var tatt inn av politiet skal ikke gjelde frontruta, hvor skaden er gjort opp av forsikringsselskapet, men en skade på et sidespeil. Vedrørende skaden på campingvogna foreligger det en takst på ca kr 6.000. Når erstatning er krevd med kr 15.000, skyldes det at verkstedet ikke vil reparere skaden for takstsummen, samt at reise og transportutgifter knyttet til skaden er tatt med.

A har nedlagt slik påstand:

1. A tilkjennes erstatning for økonomisk skade med inntil kr 4.064.114.

2. A tilkjennes oppreisning med inntil kr 300.000.

Aktor har i hovedsak anført:

Bs forklaring gir som helhet et troverdig inntrykk. Siktelsen i saken har fra først av dreid seg om de samme grunnleggende forhold og det kan ikke tillegges betydning at det ble gjort visse endringer med hensyn til enkeltheter. Det svekker heller ikke troverdigheten at det har vært en viss utvikling i Bs forklaringer i saken. I forhold av denne art, er det vanskelig for et barn å komme frem med opplysningene. Det er ikke uvanlig i denne type saker at opplysningene kommer frem gradvis, slik som i dette tilfelle. Fornærmede kan ofte ha ambivalente følelser i forhold til overgriperen. Det kan heller ikke tillegges vekt at det er en del ulikheter i detaljene i det hun har forklart i forskjellige avhør. I de vesentlige spørsmål er hennes forklaringer samstemmige.

Flere hadde observert at Bs adferd hadde endret seg i de siste par år forut for denne saken og vært bekymret for henne. Hun hadde skrevet flere brev til en lærer som var en bønn om hjelp. De adferdsendringer hun viste og flere trekk ved hennes handlingsmønster i den aktuelle perioden samsvarer godt med hva som ellers er kjent hos barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep.

B har ikke hatt noen grunn til å oppgi A som gjerningsmann, hvis dette ikke er riktig.

I sedelighetssaker er det karakteristisk at det ikke er utenforstående som har direkte kjennskap til hva som har skjedd. Fravær av andre bevis som knytter A til handlingene kan ikke tas til inntekt for at han ikke har utført dem.Når det gjelder tid og sted og de øvrige ytre forhold omkring handlingene, er det ikke påvist forh old som gjør det umulig eller klart usannsynlig at disse har skjedd slik som beskrevet i siktelsen.

Selv om bevisene i saken ikke ble vurdert som tilstrekkelig sterke til at det ble reist tiltale, er det påtalemyndighetens syn at det er en klar sannsynlighetsovervekt for at A har begått handlingene. Vilkårene for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §444 er da ikke oppfylt.

Etter påtalmyndighetens syn, foreligger det heller ikke slike særlige grunner som kreves for å betale erstatning etter straffeprosessloven §445. Politiet foretok en rask og grundig etterforskning av saken og varetektsoppholdet var ikke av spesiell lang varighet. Sakens følger for A går ikke ut over det som vil være normalt.

Det krav som er fremsatt, er av en helt urealistisk størrelse. As virksomhet som regnskapsfører hadde opphørt mange år før denne saken kom opp og muligheten for å drive jordbruk i X var bortfalt eller ihvertfall sterkt redusert som følge av konflikten med foreldrene. At A ikke har kommet igang igjen med arbeid eller virksomhet, må han selv ta hovedansvaret for. Han må også selv ta ansvaret for at han en periode valgte å ta opphold i Alvdal. Ut fra det som fremkom i forbindelse med varetektsfengslingen har A sagt seg innforstått med at sauene måtte selges eller slaktes hvis han ble varetektsfengslet. Han gav også uttrykk for at han i alle fall måtte avvikle saueholdet. Det vises ellers til det som er anført i den første fengslingskjennelsen om at stell av dyra ble forutsatt ordnet gjennom landbrukskontoret.

Påtalmyndigheten godtar å erstatte de skader som ble påført campingvogna ved ransaking av denne i henhold til taksten på ca kr 6.000. Dette kan avgjøres administrativt og hører primært ikke til denne saken. Også krav om betaling til en nabo for forsinket betaling av merverdiavgift som følge av beslag av dokumenter hos A og eventuelt for arbeid, kunne vært fremsatt administrativt. Kravet på kr 2.500 for et ødelagt speil på bilen synes ikke å være fremmet tidligere og er ikke nærmere godtgjort.

Aktor har nedlagt slik påstand:

Kjæremålet forkastes.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, som består av ekstraordinær lagdommer Håkon Wiker og herredsrettsdommer Ingjerd Thune, er kommet til samme resultat som forhørsretten og kan også i det alt vesentlige slutte seg til dens begrunnelse. I tillegg skal det bemerkes:

Krav om erstatning i medhold av straffeprosessloven §444 behandles først. Det er ingen uenighet om den rettslige forståelse av denne bestemmelsen.

Det er A som har bevisbyrden for at han ikke har gjort det som er beskrevet i siktelsen. Dersom bevisførselen etterlater tvil om han har foretatt handlingene, kan han ikke kreve erstatning etter §444.

Flertallet finner ikke at A har oppfylt sin bevisbyrde. Ved denne vurdering er det tatt hensyn til at han i realiteten har hatt begrensede muligheter til å føre bevis for at han ikke har utført de handlinger som siktelsen beskriver, også fordi det gikk lang tid før overgrepene ble kjent for politiet og at bare ett av forholdene er tidfestet med noenlunde sikkerhet. Ingen utenforstående har kunnet bekrefte eller avkrefte noe som har direkte betydning for bevistemaet i saken, og det foreligger ingen tekniske bevis. Under slike omstendigheter vil rettens avgjørelse i stor grad bero på den troverdighet man tillegger forklaringene til A og fornærmede.

A har vært judisielt observert under etterforskningen. De psykiatrisk sakkyndige har i sin vurdering av ham uttalt blant annet:

«...de sakkyndige finner at observanden har en personlighet og atferd som passer med hypomani. Han har hatt tydelige stemningssvingninger som ofte har bestått i betydelig aktivitet. Under de sakkyndiges samtaler med ham har han vært meget pratsom, har virket påfallende lite affisert av den alvorlige situasjon han er i. Han har røpet en betydelig selvfølelse og liten kritisk sans.»

Denne karakteristikken passer - slik flertallet ser det - med det umiddelbare inntrykket A ga i retten hvor han flere ganger opptrådte sterkt oppfarende, påståelig, selvhevdende og mindre kritisk. Dette har flertallet tatt hensyn til ved bedømmelsen av hans forklaringer.

Bevistemaet i saken reiser spørsmål både om B har vært utsatt for overgrep og om det i tilfellet er A som har utført dem. Selv har han benektet ethvert kjennskap til handlingene i siktelsen og har meget bestemt bestridt at han i det aktuelle tidsrom i det hele tatt har vært i huset hvor overgrepene skal ha funnet sted. Det vises for så vidt til anførslene hans for lagmannsretten. Sin bevisbyrde har han i første rekke søkt å oppfylle ved å reise tvil om det B har forklart.

Flertallet har lagt vanlige bevisregler til grunn. I en sak hvor konkrete dokumenterbare kjensgjerninger mangler, blir bevisbedømmelsen vanskelig. Siden forklaringene til antatt gjerningsmann og fornærmede blir sentrale bevis, har flertallet tatt i betraktning tilgjengelig psykiatrisk og psykologisk erfaringskunnskap om troverdigheten av slike utsagn. Det vises til artikkelen: «Seksuelt misbruk av barn. Hva politiet, påtalemyndigheten og retten bør vite» av dr. med. Berthold Grünfeld og dr. med. Kjell Noreik, inntatt i Lov og Rett 1997 side 387 følgende.

Flertallet finner det ikke påfallende at det gikk lang tid før B fortalte noen om overgrepene hun var blitt utsatt for. Grünfeld og Noreik sier om dette:

«Barnet føler seg i en hjelpeløs og avmektig situasjon overfor store og sterke voksne. Følgelig må man vente at barnet nøler med å røpe sannheten. Det kan gå meget lant tid, ikke sjelden mange år, før barnet til sist røper hva som har foregått.»

Grunnen til at barn nøler i slike situasjoner er nærliggende. Barnet vet at det vil måtte forklare seg til voksne fremmede om intime forhold som det ikke er vant til å sette ord på. Det kan være engstelig for ikke å bli trodd og det kan se for seg lojalitetskonflikter som vil kunne virke vanskelige og skremmende og medføre skam- eller skyldfølelse.

Det foreligger flere opplysninger om Bs adferd i den tiden siktelsen omfatter, som ifølge psykiatrisk/psykologisk sakkyndige kan være karakteristiske reaksjoner på seksuelle overgep. Det ble blant annet lalgt merke til personlighetsmessige endringer både av lærere og jevnaldrene. Søsteren har således forklart at B i denne tiden ble opptatt av ikke å vise frem kroppen sin, og hun begynte å dusje hyppigere enn før. D som var Bs klasseforstander fra femte til syvende klasse og som B hadde et fortrolig forhold til, registrerte at piken hadde forandret seg da hun begynte på skolen igjen høsten 1994. Hun var blitt fnisete, fikk hysteriske latteranfall og ukontrollerte utbrudd som hun ikke hadde hatt før. Klasseforstanderen fikk dessuten flere brev eller notater fra B hvor hun blant annet ga uttrykk for at det var mye som skulle vært sagt og gjort, men som hun «trengte tid på seg for å få til». Det skjedde også negative endringer i skoleprestasjonene hennes. Dette finner flertallet sannsynliggjør at B var blitt utsatt for seksuelle overgrep. Det samme gjør en del forhold hun selv har forklart seg om og som det er lite trolig hun bare har funnet på, nemlig at hun etter overgrepene brukte sandpapir på hendene sine, at hun ikke orket smaken av salt og at hun kastet opp mye. Saltsmaken minnet henne om sæden hun måtte slikke på.

A har anført at B har forandret forklaringene til politiet etter hvert og at dette gjør dem lite troverdige. Flertallet er ikke enig i dette. Hun har på avgjørende punkter fastholdt forklaringene sine fra gang til gang. De endringer og tilføyelser som forekommer, er mer å betrakte som utdyping av det hun tidligere har forklart, noe som er naturlig når hun blir eksaminert på nytt. Slik flertallet ser det, er forklaringene hennes stort sett både likelydende og konskvente. De inneholder dessuten detaljer som det ikke er særlig sannsynlig at B ut fra utviklingstrinn og modenhetsnivå ville ha funnet på.

Grünfeld og Noreik uttaler følgende om tenåringers forklaringer i seksuelle overgrepssaker:

«En av de vanskeligste sider ved etterforskningen av seksuelle overgrep mot barn, er ofrenes ambivalens, dvs. deres splittede og konfliktfylte følelser overfor misbruket. Det fører ofte til at de avgir motsetningsfylte forklaringer. Ved ett avhør kan de gi detaljerte beskrivelser av overgrepene, ved et annet hevder de at alt var bare oppspinn og fri fantasi, at overgrepene aldri har funnet sted. Bak disse svingninger ligger desperasjonen og fortvilelsen, lojalitetskonfliktene og angsten for konsekvensene av tilståelsen for familien og for dem selv. - - - Vi anser ikke de skiftende forklaringer som bissarre og sykelige, eller at de gir grunnlag for å tvile på sannhetsgehalten i barnets beskyldninger og påstander om å være seksuelt misbrukt, snarere tvert imot.»

I lys av det som her er sagt, er heller ikke samtalene B hadde med lærer E høsten/vinteren 1996-97 egnet til å svekke troverdigheten av hennes forklaring om å ha vært utsatt for seksuelle overgrep.

B møtte og forklarte seg for lagmannsretten, og under forhandlingene om kjæremålet fastholdt hun i alle vesentlige hovedtrekk det hun tidligere har forklart om overgrepene. Hun opptrådte på en forsiktig, adekvat måte og svarte greit på alle spørsmål. Hun ga i det hele tatt et umiddelbart troverdig inntrykk, og flertallet finner ikke grunnlag for å sette den rettslige forklaringen hennes til side når det gjelder hovedtrekkene i beskrivelsen av det A har vært siktet for. Flere vitner har for øvrig gitt uttrykk for at de stoler på B, blant andre lærer D som var pikens fortrolige. Hun forklarte at B aldri kom med noe som ikke hadde rot i virkeligheten.

Flertallet finner at A kan ha vært på besøk i huset til Bs far til tider som angitt i siktelsen mot ham. Det er ikke grunnlag for å hevde kategorisk som han gjør at det var andre til stede der da det første overgrepet fant sted. Forklaringene om hvem som befant seg i huset om kvelden 7. mai 1994 og utover natten har variert og de er usikre. Moren var angivelig på kurs. Den eldste søsteren har til politiet forklart at hun reiste til en venninne lørdag 7. mai, men senere har hun forklart at hun var i huset om kvelden og natten. Hvorvidt den 6 år yngre søsteren var hjemme, er uvisst. I tilfelle lå hun og sov da A var der. Faren ble betydelig beruset ut over kvelden, og det er opplysninger om at han og broren som var på besøk var ute en stund. A kan således ha kommet inn i huset slik B har forklart.

Det forekom ellers at faren var fraværende når B var på besøk hos ham. Den yngste søsteren var flyttet med moren. Den eldste søsteren bodde heller ikke hjemme på tiden for de øvrige overgrep som skal ha funnet sted i huset. Det er således ikke noe i veien for at B forklarer seg riktig om de senere overgrepene.

At B ikke oppga navnet på A til å begynne med, men betegnet ham som «onkel», taler etter flertallets syn ikke i mot at A er overgriperen. Når man først legger til grunn at overgrepene har funnet sted, er det ingen andre enn A som har vært på tale.

Flertallet finner etter dette at det ikke er gjort sannsynlig at A ikke har foretatt de handlinger som var grunnlag for siktelsen. Han kan derfor ikke få erstatning i medhold av straffeprosessloven §444.

Vilkårene for å tilkjenne A erstatning i medhold av straffeprosessloven §445, er at han er blitt påført «særlig eller uforholdsmessig skade» og at erstatning i tillegg fremstår som rimelig. Det betyr imidlertid ikke at det kan tilkje nnes erstatning ut fra en alminnelig rimelighetsvurdering. Tap som er en naturlig og vanlig følge av strafforfølgning og varetektsfengsling, gir ikke grunnlag for erstatning. Det skal etter rettspraksis meget til for at et ertstatningskrav etter §445 tas til følge, jf. Rt-1999-1075 og de avgjørelser det der er henvist til.

Flertallet finner ikke at vilkårene for å gi A erstatning etter §445 er til stede. Det vises til forhørsrettens fyldige begrunnelse som flertallet slutter seg til.

Det er heller ikke tilstrekkelig grunnlag for å tilkjenne A oppreisning etter straffeprosessloven §446. Også på dette punkt er flertallet enig i forhørsrettens begrunnelse.

Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Askheim, er i resultatet enig med flertallet i at det ikke er en overvekt av sannsynlighet for at handlingene beskrevet i siktelsen ikke er utført av A, og at beviskravet for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §444 ikke er oppfylt. Mindretallet vurderer imidlertid bevisspørsmålet som mer åpent enn flertallet.

I det fornærmede har forklart til politiet og ellers ytret i form av brev og notater og utsagn til andre som har avgitt forklaring, fremkommer det, i tillegg til opplysninger som gir dekning for siktelsen mot A, også vage antydninger om andre overgrep eller situasjoner som hun oppfattet som farlige. Det dreier seg som nevnt her om vage antydninger, men det som sies peker i retning av forhold som ikke samsvarer med de siktelsen gjelder og som det heller ikke synes nærliggende å knyttet til A. Mindretallet har forståelse for at saken har vært vanskelig for fornærmede, og at det er naturlige grunner til at opplysningene er kommet frem gradvis. Sett under ett er det ikke grunn til å sette fornærmedes forklaring til side som lite troverdig, men de nevnte ytringer skaper likevel en viss uklarhet i saken.

Det er imidlertid særlig forhold knyttet til tid og sted for handlingene som skaper tvil hos mindretallet om hva som har skjedd. Det har gått ca 1 1/2 år mellom første og siste overgrep. De skal alle ha foregått i huset til Bs far, i to tilfelle på hennes rom og i ett tilfelle på kjøkkenet. Mindretallet finner det lite trolig at A kan ha tatt seg inn i huset og utført overgrepene uten at dette ville blitt oppdaget av andre som var til stede i huset. Bl. a. var det en hund i huset som normalt varslet når det kom fremmede. Det må nærmest forutsettes at forholdene har skjedd når fornærmede var alene i huset. Dette kan ha forekommet, men ut fra det som foreligger av opplysninger om hvem som befant seg i hjemmet den 7. mai 1994 - på Bs tolv års fødselsdag - og den påfølgende natt, er det er lite sannsynlig at hun da var alene i huset på noe tidspunkt.

X er dessuten en liten bygd hvor det er tette sosiale relasjoner. A hadde imidlertid liten direkte kontakt med fornærmedes familie. Etter at saken kom opp og ble kjent i bygda, er det ikke kommet frem en eneste observasjon av A som tilsier at han har vært nær huset til fornærmedes far på de aktuelle tidspunkter eller at han har vist noen spesiell interesse for fornærmede. Ut fra de lokale forhold, bidrar også dette til mindretallets tvil i saken. Det foreligger forøvrig ikke tekniske bevis som er egnet til å belyse skyldspørsmålet.

Bevistemaet dreier seg ikke alene om hvorvidt B har vært utsatt for seksuelle overgrep, men om hvorvidt A har utført de handlinger som er beskrevet i siktelsen. Samlet sett anser mindretallet bevisspørsmålet som relativt åpent, men finner dog at det er en viss overvekt av sannsynlighet i As disfavør. Det er da ikke aktuelt å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §444.

Mindretallet finner imidlertid at det kan være grunn til å gi A en viss erstatning i medhold av straffeprosessloven §445. Ved en vurdering etter §445 finner mindretallet at den usikre bevissituasjonen er relevant som et utgangspunkt. Videre må det sees hen til at det fra As side ikke er lett å føre bevis for sin eventuelle uskyld.

Når det gjelder det krav han har fremmet, er store deler av dette åpenbart ubegrunnet. Hverken varetektsfengslingen eller at han som følge av saken er blitt utsatt for sosial stigmatisering i hjembygda, gir i seg selv tilstrekkelig grunn til erstatning etter straffeprosessloven §445. Mindretallet anser også hans anførsler om at det har vært og fortsatt er umulig for ham å oppholde seg i X som betydelig overdrevet. Mye av As inntektsgrunnlag hadde sviktet før denne saken kom opp. Arbeidet ved regnskapsbyrået tok slutt allerede i 1992/93. Hans jordbruksdrift var betydelig redusert som følge av konflikten med foreldrene. At han i tiden etter at han ble løslatt, ikke har kommet igang igjen med noe særlig arbeid eller virksomhet, må i stor utstrekning tilskrives trekk ved hans personlighet.

Det han hadde av inntektsbringende virksomhet da han ble varetektsfengslet, var i første rekke sauene. Det dreide seg om vel 50 sauer, stort sett drektige søyer. Disse ble dels solgt som livdyr dels slaktet, mens han satt i varetekt. Et kull med elghundhvalper som hadde en viss verdi ble dels gitt bort, dels avlivet. Detaljene i hva som ble bestemt eller avtalt i forholdet mellom A og politi/påtalmyndighet når det gjaldt disse disposisjoner, er noe uklare. Uansett om A har godkjent disse ordningene, var han i en tvangssituasjon. Mindretallet finner at varetektsfengslingen medførte at As dyrehold måtte avvikles på et ugunstig tidspunkt og forøvrig på en lite hensiktsmessig måte. A har ved dette blitt påført et økonomisk tap. Mindretallet finner dette tap «særlig og uforholdsmessig» og finner det rimelig at det blir erstattet, jf. straffeprosessloven §245. I samme kategori kommer straffeavgiften for naboens selvangivelse som følge av beslag av dokumenter hos A samt direkte utlegg til en nabo og til As fraseparerte ektefelle for diverse hjelp disse ydet mens han satt fengslet. Også skadene som ble påført hans campingvogn ved ransaking kan tas med i erstatningsbergningen etter §445. Skadene er erkjent av politiet og taksert men er ikke oppgjort

Da mindretallets standpunkt ikke får gjennomslag i avgjørelsen er det unødvendig for mindretallet å fastsette et erstatningsbeløp. Mindretallet tenker seg imidlertid en erstatning på et helt annet og lavere nivå enn hva det er fremmet krav om. Etter omstendighetene finner ikke mindretallet at det er grunnlag for oppreisning etter straffeprosesslovens §446.

Slutningen er utformet i samsvar med flertallets syn.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.