HR-2000-594-K - Rt-2000-1195
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-06-23 |
| Publisert: | HR-2000-00594-K - Rt-2000-1195 (272-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Forvaltningsrett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt søksmål rettet mot privat part om gyldigheten av forvaltningsvedtak. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00594, sivilt kjæremål |
| Parter: | Knut Molvik, May Molvik, Jens Lorentzen (advokat Kjetil Krokeide) mot Arve Hausken, Lydia Hausken (advokat Dag Nødtvedt) |
| Forfatter: | Gussgard, Rieber-Mohn, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §97, §174, §404, §435, §54, §68 |
Saken gjelder søksmål rettet mot privat part om gyldigheten av forvaltningsvedtak.
Arve og Lydia Hausken søkte 22. oktober 1996 om byggetillatelse for et tilbygg på sin eiendom i Nesvegen i Bergen. Før søknaden ble innsendt, informerte Hauskens naboene om byggeplanene. Det fremkom ikke innvendinger. Byggetillatelse ble gitt 13. mai 1997. Etter at byggingen kom i gang, kontaktet to av naboene, May og Knut Molvik, Bergen kommune og gjorde oppmerksom på at tilbygget ble mer omfattende enn det de var informert om av Hauskens. Henvendelsen ledet til at byggeplanene ble noe endret og deretter godkjent av kommunen 14. august 1998.
May og Knut Molvik og Jens Lorentzen anla 21. mai 1999 søksmål mot Arve og Lydia Hausken med krav om at byggetillatelsene av 13. mai 1997 og 14. august 1998 skulle kjennes ugyldige. Den subsidiære påstanden gikk ut på at Arve og Lydia Hausken skulle kjennes uberettiget til å oppføre tilbygg i henhold til byggetillatelsene. I tilsvaret ble det prinsipalt lagt ned påstand om avvisning. Bergen byrett avsa 10. november 1999 kjennelse med slik slutning:
«Sak 99-1210 A/01 blir å fremme til behandling for Bergen byrett.»
Arve og Lydia Hausken påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 2. mars 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Byrettens kjennelse oppheves, og saken avvises fra byretten.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Knut Molvik, May Molvik og Jens Lorentzen en for alle og alle for en innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen kr 10.380 - kroner titusentrehundreogåtti - til Arve Hausken og Lydia Hausken i fellesskap.»
Knut Molvik, May Molvik og Jens Lorentzen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De har i det vesentlige anført:
Saken dreier seg om et såkalt offentligrettslig trepartsforhold der det er tre alternativer for hvem som kan saksøkes: både det offentlige og den som i realiteten er den private motparten, bare det offentlige eller bare den private motparten. Det første alternativet synes etter teori og praksis å være uproblematisk og etter Rt-1998-623 kan det konstateres at det andre alternativet er akseptabelt i visse tilfelle. Spørsmålet som foreligger i denne saken er om det tredje alternativet kan være akseptabelt.
Tvistemålsloven §435 regulerer ikke dette spørsmålet. Hvis det skal foreligge et tvungent prosessfellesskap på saksøktesiden, må det i tilfelle være på ulovfestet grunnlag, og slike begrensninger kan ikke utledes verken av tvistemålsloven §435 eller §54. Det kan ikke påvises reelle hensyn som tilsier at det ikke skulle være anledning til å saksøke den private motparten alene.
Lagmannsretten har gått utover sin kompetanse ved å behandle et avvisningsspørsmål som byretten ikke behandlet.
Lagmannsretten har uansett tolket kravet til «aktuell rettslig interesse» i tvistemålsloven §54 for restriktivt. Det vil resultere i en form for uakseptabel rettsløshet om adgangen til å reise søksmål om gyldigheten av en byggetillatelse skulle gå tapt dersom byggverket blir ferdig oppført.
Dersom forvaltningsorganet også må saksøkes, anmodes det om at det i stedet for avvisning blir fastsatt en frist etter tvistemålsloven §97 for retting av partskonstellasjonen ved at Bergen kommune blir trukket inn som saksøkt, jf. tvistemålsloven §68 nr. 2.
De kjærende parter har lagt ned slik påstand:
«Prinsipalt: Saken fremmes hva angår den prinsipale påstanden.
Subsidiært: Saken fremmes hva angår den subsidiære påstanden, eller alternativt subsidiært under det subsidiære: Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.
Atter subsidiært: Det settes en passende frist etter tvistemålsloven §97 til å endre saksanlegget ved at Bergen kommune trekkes inn som part.
I alle tilfelle: Arve og Lydia Hausken idømmes saksomkostninger.»
Arve og Lydia Hausken har i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens konklusjon om at rettslig interesse vedrørende dom for ugyldighet er avhengig av at også kommunen må være part, må være riktig. I en rettslig behandling er det byggetillatelsens gyldighet som prøves, og det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, som saksøkes.
Når det er tale om å avsi fullbyrdelsesdom for plikt til å avstå fra en handling, må kommunen medsaksøkes. Hvis ikke det offentlige skulle medsaksøkes i fullbyrdelsessaker, ville private parter med en enkel omformulering av sin påstand kunne oppnå at den offentlige saksbehandling ble verdiløs, og at rettstilstanden på de områder hvor man er avhengig av offentlige tillatelser m.v., vil bli fullstendig uoversiktlig og uforutsigbar.
Lagmannsretten har ikke gått utenfor sin kompetanse. Tilbygget er reist i henhold til byggetillatelse, og en sak vedrørende byggetillatelsens gyldighet er ikke lenger noen tvistegjenstand. Lagmannsrettens vurderinger på dette punkt er korrekte. Det er ikke sannsynliggjort at en eventuell dom i kjærende parters interesse vil ha noen rettsvirkninger.
Lagmannsrettens begrunnelse for å avvise saken fremfor å gi frist for retting er riktig.
Kjæremålsmotpartene har lagt ned slik påstand:
«1. Gulating lagmannsretts kjennelse i sak 99-02136 K den 02.03.00 stadfestes.
2. Lydia og Arve Hausken tilkjennes dekning for saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse, jf. tvistemålsloven §404 nr. 1.
Det første spørsmålet i saken er om saksanlegget med påstand om fastsettelsesdom for at byggetillatelsen skal kjennes ugyldig, kan fremmes mot de saksøkte alene, uten at også kommunen gjøres til saksøkt.
Etter tvistemålsloven §435 siste ledd kan søksmål om lovmessigheten av avgjørelse truffet under utøving av offentlig tjeneste bare reises mot staten, en kommune eller annen offentlig innretning. Saken kan således ikke reises mot vedkommende tjenestemann, jf. Rt-1988-82. Utvalget er enig med lagmannsretten i at bestemmelsen ikke har tatt sikte på å løse det spørsmålet som her foreligger. Spørsmålet kan heller ikke anses direkte løst ved andre bestemmelser i tvistemålsloven eller i rettspraksis.
Hvorvidt en sak om gyldigheten av et forvaltningsvedtak kan avgjøres ved fastsettelsesdom i sak mellom private parter, er omtalt i juridisk teori, jf. Skoghøy: Tvistemål (1998), side 341 med henvisninger, og Schei: Tvistemålsloven (1998), 2. utgave, side 1144 flg. De konkluderer begge med at det ikke bør være adgang til dette.
Utvalget slutter seg til dette syn. Det ville føre til uklare rettsforhold og generelt være uheldig om gyldigheten av forvaltningsvedtak ble fastslått ved dom i sak der det offentlige ikke var part, slik at dommen ikke hadde rettskraftsvirkning i forhold til det offentlige. Utvalget er videre enig med lagmannsretten i at §435 siste ledd kan anføres til støtte for dette syn.
Saksøkernes subsidiære påstand går ut på at de saksøkte skal kjennes uberettiget til å oppføre tilbygget. Grunnlaget for dette er at byggetillatelsen hevdes å være ugyldig. Det er i rettspraksis lagt til grunn at det i tilfeller hvor et offentligrettslig forhold bare er av prejudisiell betydning for avgjørelsen, ikke er nødvendig å saksøke det offentlige, jf. Rt-1985-743. I vår sak er imidlertid den subsidiære påstand så nært knyttet til gyldighetsspørsmålet at det ikke er naturlig å betrakte spørsmålet om gyldigheten som et prejudisielt forhold. Den subsidiære påstand er i realiteten bare en annen formulering av det saksøker ønsket å oppnå ved den prinsipale påstanden. Det kan ikke sees å være saklige hensyn som kan medføre at saksanlegget bør kunne fremmes i denne form. Det fremstår som en omgåelse.
Kjæremålsutvalget er etter dette kommet til at saken verken kan fremmes etter den prinsipale eller den subsidiære påstand uten at også kommunen er saksøkt.
Lagmannsretten har ikke funnet grunnlag for å gi de kjærende parter (saksøkerne) medhold i at de bør få en frist til å trekke kommunen inn som part, jf. tvistemålsloven §97. Avgjørelsen antas å bero på en vurdering av den rettslige interesse slik saken nå står. Utvalget er kommet til at de har tilstrekkelig rettslig interesse i sin ugyldighetspåstand, og at det her ikke kan antas å være betenkeligheter knyttet til frist for retting. Kravet om frist for retting tas til følge.
Etter dette må lagmannsrettens avvisningskjennelse oppheves, og saken hjemvises til byretten til fortsatt behandling, slik at det settes frist for saksøkerne til å trekke kommunen inn i saken.
Kjæremålet har delvis ført frem. Saksomkostningsspørsmålet må avgjøres etter tvistemålsloven §174. Avgjørelsen har gått de kjærende parter i mot på de vesentligste punktene i saken, og det meste av omkostningene anses pådratt i forbindelse med de punkter der kjæremålet ikke har ført frem. Selv om saken var blitt avvist fra byretten, ville det vært anledning til ny sak der også kommunen ble trukket inn. Utvalget finner derfor at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående, og de kjærende parter bør pålegges å erstatte kjæremålsmotpartene deres omkostninger for utvalget, jf. §174 annet ledd. Omkostningsansvaret settes til kr 4.800 som krevet.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse punkt 1 oppheves, og saken hjemvises til byretten til fortsatt behandling. Ved denne gis saksøkerne frist etter tvistemålsloven §97 til å trekke Bergen kommune inn i saken som saksøkt.
2. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
3. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Knut Molvik, May Molvik og Jens Lorentzen en for alle og alle for en til Arve Hausken og Lydia Hausken i fellesskap 4.800 - firetusenåttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.