HR-2000-605-K - Rt-2000-1407
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-08-16 |
| Publisert: | HR-2000-00605-K - Rt-2000-1407 (338-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Oppreisning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt begjæring om oppreisning for oversittelse av frist for anke over forliksrådets dom. |
| Saksgang: | Stavanger byrett nr. 1999-01452 - Gulating lagmannsrett LG-2000-411 - Høyesterett HR-2000-00605, sivilt kjæremål |
| Parter: | Eurest Support Services AS (advokat Brynjulf Næss) mot Lise Andreassen (advokat Erling Kleiberg) |
| Forfatter: | Dolva, Oftedal Broch, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, §163a, Tvistemålsloven (1915) §156, §158, §164, §176, §277, §279, §288a, §296, §404 |
Saken gjelder begjæring om oppreisning for oversittelse av frist for anke over forliksrådets dom, jf. domstolloven §153.
Lise Andreassen innga 8. desember 1998 forliksklage til Stavanger forliksråd i sak mot Eurest Offshore AS, nå Eurest Support Services AS (heretter Eurest). Klageren hevdet at innklagede var erstatningsansvarlig for en skade hun var påført ved en arbeidsulykke. Skaden ble ikke dekket av en ulykkesforsikring selskapet hadde tegnet fordi den ble meldt for sent til forsikringsselskapet og således var foreldet. Etter forgjeves megling avsa Stavanger forliksråd 16. juni 1999 dom for at Eurest var erstatningsansvarlig.
Dommen ble av hovedstevnevitnet i Stavanger forkynt for Eurest den 30. juni 1999. Ved stevning av 28. oktober 1999 til Stavanger byrett påanket Eurest forliksrådets dom, jf. tvistemålsloven §296, og begjærte oppreisning for oversittelse av ankefristen i medhold av domstolloven §153.
Stavanger byrett avsa kjennelse i saken 28. januar 2000 med slik slutning:
«1. Begjæring om oppreisning for fristoversittelse fremsatt av Eurest Support Services AS tas ikke til følge.
2. Sak 99-1452 A avvises.
3. Innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av kjennelsen tilpliktes Eurest Support Services AS å betale kr 7.500,- - kronersjutusenfemhundre - i saksomkostninger til Lise Andreassen v/advokat Erling Kleiberg.»
Eurest påkjærte byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, som avsa kjennelse 5. april 2000 med slik slutning:
«1. Stavanger byretts kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Eurest Support Services AS kr 4.500,- -kronerfiretusenfemhundre- til Lise Andreassen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»
Eurest har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er begrunnet med saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens kjennelse. Det hevdes at lagmannsretten har unnlatt å vurdere flere av den kjærende parts anførsler, og at skjønnsutøvelsen følgelig ikke er forsvarlig. Den kjærende parts anførsler kan i det vesentlige sammenfattes slik:
Selv om Eurest kan bebreides for fristoversittelsen, dreier det seg ikke om en forsettlig oversittelse. Avgjørende for oppreisningsspørsmålet blir da om «særlige omstendigheter ellers taler for oppreisning», jf domstolloven §153. Videre vil det ha betydning hvilken grad av uaktsomhet som er utvist i forbindelse med fristoversittelsen. I denne forbindelse pekte Eurest for lagmannsretten på ulike forhold som taler for oppreisning.
Fristoversittelsen var uaktsom, men ikke grovt uaktsom. Eurests representant, som ikke er jurist, misforsto de dokumenter som ble mottatt fra forliksrådet. Ut fra sakens behandling i forliksrådets møte hvor han var til stede, og ut fra sakens art, hadde han ingen grunn til å regne med at forliksrådet ville avsi dom i saken. Han betraktet rettsmøtet som et meglingsmøte og som en formsak før klageren eventuelt forfulgte saken for byretten. På denne bakgrunn ble ikke det mottatte dokument fra forliksrådet gjennomlest nøye. Dokumentet er heller ikke utformet slik at det klart viser at forliksrådet har avsagt dom i saken.
Forliksrådet har heller ikke sørget for at dokumentet ble forkynt på en måte som klart signaliserte at det var avsagt en dom. Dokumentet er bare forkynt ved vanlig brev uten mottakskvittering. For å gi tilstrekkelig varsel om at forliksrådet her hadde truffet en bindende avgjørelse, burde dommen vært forkynt ved rekommandert brev.
For lagmannsretten ble det vist til flere særlige omstendigheter som tilsier at oppreisning bør gis. Saken gjelder et relativt betydelig beløp, idet Eurest i henhold til dommen er pålagt et erstatningsansvar tilsvarende ulykkesforsikringen. Forliksrådet burde ikke avsagt dom i en slik sak, som er relativt stor og komplisert. Ettersom det ikke har vært avholdt noen egentlig domsforhandling i saken, har ikke forliksrådet hatt noen mulighet til å foreta en reell vurdering av saken. Eurest møtte ikke med advokat i rettsmøtet. Partsrepresentanten oppfattet møtet som et rent meglingsforsøk, og fremførte derfor ikke noen utførlig begrunnelse på vegne av bedriften.
Forliksrådet hadde dessuten forberedt saken på en kritikkverdig måte. Det ble først innkalt til et møte 24. mars 1999, hvor hovedstevnevitnet møtte på vegne av klageren. Hennes prosessfullmektig hadde tydeligvis forutsatt at saken på vanlig måte skulle henvises til retten. Forliksrådet besluttet imidlertid å innkalle til et nytt møte, ettersom rådet ikke forsto klagerens krav. Hennes prosessfullmektig begrunnet kravet nærmere i prosesskrift av 7. juni 1999, og nedla påstand. Dette prosesskrift ble forkynt for Eurest den 11. juni, bare fem dager før neste møte i forliksrådet. Ettersom prosesskriftet innebar et krav om dom i forliksrådet, ville den korrekte fremgangsmåte her ha vært å gi en tilsvarsfrist på minst én uke, jf. tvistemålsloven §277 fjerde ledd. Da dette ikke ble gjort, har ikke Eurest fått den tid og oppfordring til å imøtegå motpartens argumenter som loven legger opp til. Det ble heller ikke opplyst at klageren ville møte med advokat, jf. tvistemålsloven §288a tredje ledd, jf. §279 annet ledd.
For lagmannsretten ble også anført at forliksrådets dom med stor sannsynlighet vil bli omgjort ved en eventuell anke. Dette må tas hensyn til som en særlig omstendighet. Ved en eventuell anke vil retten også måtte vurdere om kravet er foreldet.
For lagmannsretten ble videre påpekt at oppreisning i liten grad vil være til ulempe for kjæremotparten. Forliksrådets dom er en fastsettelsesdom, som ikke har avgjort erstatningens størrelse. Et spørsmål vil være om det er grunnlag for utbetaling i henhold til ulykkesforsikringen, og en eventuell utmåling må vurderes nærmere. Saken er derfor uansett ikke endelig avgjort til fordel for kjæremotparten.
Lagmannsretten har i sin avgjørelse helt unnlatt å gå inn på de forhold som var avgjørende når partsrepresentanten ikke oppfattet at det forelå en bindende avgjørelse av forliksrådet og derfor la til grunn at det var kjæremotparten som måtte bringe saken inn for domstolene.
Likeledes har lagmannsretten i det alt vesentlige unnlatt å vurdere de forhold som Eurest har påberopt som særlige omstendigheter. Hvorfor anførslene om saksbehandlingsfeil fra forliksrådet åpenbart ikke kunne føre frem, er ikke begrunnet i lagmannsrettens kjennelse. Heller ikke de øvrige forhold som er anført, har lagmannsretten gått nærmere inn på.
Kjæremålet er supplert med prosesskrift av 26. juni 2000.
Det er nedlagt slik endelig påstand:
«Prinsipalt
1. Eurest Support Services AS gis oppreisning for fristoversittelse i Stavanger byretts sak nr 99-01452 A.
2. Stavanger byretts sak nr 99-01452 A fremmes.
3. Eurest Support Services AS tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 9.500,-, -kronernitusenfemhundre- med tillegg av morarenter.
Subsidiært
1. Gulating lagmannsretts kjennelse i kjæremålssak nr 00-00411 oppheves.
2. Saken hjemvises til Gulating lagmannsrett for ny behandling.
3. Eurest Support Services AS tilkjennes sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 6.500,- -kronersekstusenfemhundre- med tillegg av morarenter.»
Lise Andreassen har inngitt tilsvar og i det vesentlige anført:
Det foreligger ingen saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens kjennelse. Selv om retten hadde foretatt ytterligere vurderinger, ville ikke disse ha påvirket resultatet, idet rettens klare oppfatning av saken kommer til uttrykk i kjennelsen.
Eurest opptrådte forsettlig, iallfall grovt uaktsomt i forbindelse med at ankefristen ikke ble overholdt. Eurests partsrepresentant, direktør Jan Otto Clausen, kjente svært godt til saken som skulle behandles i forliksrådet. Begge parter fikk anledning til å tilkjennegi sine synspunkter under møtet i forliksrådet. På vegne av Lise Andreassen nedla advokat Asbøll påstand om dom på erstatningsansvar for Eurest. Det fremgår tydelig av forliksrådets dom at det er avsagt en enstemmig dom og hva den går ut på. Det fremgår også klart at ankefristen er to måneder etter dommens forkynnelse, og at den ble forkynt den 30. juni 1999. Eurest har dessuten erkjent at direktør Clausen mottok dommen, gjennomleste den og deretter la den til side. Eurest kan ikke høres med at direktøren har misforstått dokumentene fra forliksrådet.
Det foreligger ikke særlige omstendigheter som kan gi grunnlag for oppreisning for fristoversittelsen.
Forliksrådet hadde tilstrekkelig grunnlag til å avsi dom i saken. Etter møtet i forliksrådet 24. mars 1999 anså rådet det nødvendig med ytterligere opplysning og dokumentasjon. Dette ble fremskaffet og oversendt forliksrådet og motparten. Forliksrådet behandlet ikke en komplisert erstatningssak i full bredde, men utelukkende et spørsmål om hvorvidt Eurest skulle ha rapportert til forsikringsselskapet at en arbeidstaker var utsatt for en arbeidsulykke.
Den kjærende part har vist til at prosesskrift av 7. juni 1999 skulle ha ført til at møtet i forliksrådet ble utsatt og at Eurest skulle vært gitt en tilsvarsfrist på minst én uke. Dette prosesskriftet inneholdt intet nytt i forhold til det som tidligere var anført. Prosesskriftet var en sammenfatning av Lise Andreassens anførsler i saken. Det ble også opplyst at hun ville møte med advokat i forliksrådet.
Det bestrides at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at forliksrådets dom vil bli omgjort ved en eventuell anke.
Hvis oppreisning gis, vil det være til stor ulempe for Lise Andreassen, idet man da må gjennom en ny rettslig prosess før hun utbetales erstatning.
Lagmannsretten har foretatt en konkret og riktig vurdering av de sentrale og relevante omstendigheter i saken. Skjønnsutøvelsen er forsvarlig.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Lise Andreassen tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at saken gjelder et videre kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jf. tvistemålsloven §404. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling.
Forliksrådets dom ble sendt den kjærende part til forkynnelse i vanlig brev, jf. domstolloven §163a. Brevet ble mottatt og raskt gjennomlest av direktør Jan Otto Clausen, som også hadde møtt i forliksrådet. Han oppfattet imidlertid ikke at forliksrådet hadde avsagt dom i saken.
Dommen er på to sider. Domsslutningen og opplysning om at ankefrist til byretten er på to måneder, finnes på side 2. Lagmannsretten uttaler:
«Lagmannsretten finner det ikke særlig sannsynlig at det vil være mulig å se gjennom utskriften fra forliksrådet og unngå å forstå at det dreier seg om en dom med ankefrist. I beste fall dreier det seg om et grovt uaktsomhetsforhold fra selskapets side, ved dets representant.»
Når det foreligger en så kvalifisert uaktsomhet som lagmannsretten har lagt til grunn, må kravene til «særlige omstendigheter», jf. domstolloven §153, skjerpes. Det vises til utvalgets avgjørelse i Rt-1995-169. I samme retning trekker også at det her gjelder en sak mellom en arbeidstaker og en bedrift som arbeidsgiver, der bedriften har et selvsagt ansvar for å sikre en forsvarlig behandling av den ansattes krav.
Lagmannsretten har bare meget kortfattet behandlet den kjærende parts innsigelser mot forliksrådets saksbehandling, idet det uttales at anførselen åpenbart ikke kan føre frem. På bakgrunn av de særlige krav som her må settes før oppreisning etter domstolloven §153 kan gis, finner utvalget i dette tilfellet ikke grunn til å kreve en mer utførlig begrunnelse. Det bemerkes at det ikke er grunn til å tro at den kjærende parts argumenter ikke er vurdert.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Lise Andreassen har krevet saksomkostninger for alle tre retter. Når kjæremålet forkastes, blir lagmannsrettens avgjørelse stående. Her ble hun tilkjent kr 4500 i saksomkostninger. Byretten tilkjente ikke omkostninger.* Disse avgjørelser er det ikke grunn til å endre. For Høyesteretts kjæremålsutvalg settes nødvendige omkostninger til kr 5000, jf.tvistemålsloven §176.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Eurest Support Services AS 5.000 - femtusen - kroner til Lise Andreassen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen.
- Setningen skal lyde:
«Byretten tilkjente henne omkostninger med kr 7500.»
Rettet i medhold av tvistemålsloven §156 og §158 jf. §164 siste ledd.
31. august 2000