HR-2000-1027 - Rt-2000-1502
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-09-06 |
| Publisert: | HR-2000-01027 - Rt-2000-1502 (365-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Sakkyndig |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om oppnevning av sakkyndig til å foreta likundersøkelse. |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-01027, straffekjæremål |
| Parter: | Bodø politidistrikt |
| Forfatter: | Dolva, Oftedal Broch, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §148, §237, §138, §203, §204, §228, §388 |
Saken gjelder spørsmål om oppnevning av sakkyndig til å foreta likundersøkelse.
Bodø politidistrikt innga ved påtegning av 12. juli 2000 begjæring til Salten forhørsrett om at det i medhold av straffeprosessloven §138 flg. ble oppnevnt en rettsmedisinsk sakkyndig for å foreta obduksjon av en 76 år gammel kvinne som døde 11. juli 2000. Politiet fant at det var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold i forbindelse med dødsfallet.
I en politirapport i saken er opplyst at politiet den 11. juli mottok melding fra det syke- og pleiehjem der kvinnen var pasient, om at hun hadde hoppet fra en veranda på hjemmet. Kvinnen ble funnet på asfalten nedenfor en veranda, med alvorlige brudd- og kuttskader. Hun ble gitt førstehjelp av lege og ambulansepersonell, men døde senere samme dag.
Bodø politidistrikt besluttet 12. juli 2000 med hjemmel i straffeprosessloven §228 første ledd, jf. §203 og §204, sakkyndig likundersøkelse av kvinnen for å bringe dødsårsaken på det rene. Professor Sissel Rogde ble oppnevnt som sakkyndig. Likundersøkelsen ble gjennomført den 14. juli 2000.
Salten forhørsrett besluttet den 13. juli 2000 ikke å ta til følge politiets begjæring om oppnevning av sakkyndig. Beslutningen er begrunnet slik:
«Politiet har selv lovhjemmel til å engasjere sakkyndig, jf strpl §148. Retten antar at straffeprosessloven §237 må forstås slik at det må foreligge en saklig grunn for politiet til å bringe saken inn for forhørsretten. Retten er da som hovedregel forpliktet til å etterkomme begjæringen. Det vises i denne forbindelse til Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 6 juli 2000. Det er i politiets påtegning ikke angitt noen spesiell grunn for politiet til å bringe spørsmålet om oppnevning av sakkyndig inn for forhørsretten. Politiinspektør Rødvei har muntlig på rettens forespørsel angitt at forhørsrettens oppnevning er nødvendig for å hindre uberettigede angrep på politiets etterforskning, dersom det skulle vise seg å foreligge et straffbart forhold i forbindelse med dødsfallet. Retten anser at dette argument ikke er så tungtveiende at begjæringen kan etterkommes. Det er fra politiets side ikke angitt noen konkrete forhold som skulle gi grunn til å tro at patologens arbeid med likundersøkelsen vil bli trukket i tvil ved politiets egen engasjering. Det er også et faktum at politiet slipper å betale godtgjørelse til den sakkyndige ved at forhørsretten foretar oppnevnelsen.»
Bodø politidistrikt påkjærte forhørsrettens beslutning til Hålogaland lagmannsrett, som avsa kjennelse 3. august 2000 med slik slutning:
«Saken avvises».
Lagmannsretten har begrunnet avvisningen slik:
«Påtalemyndighetens begrunnelse for rettsoppnevnelse av sakkyndig - angitt som «straffeprosessuelle grunner» og «hensynet til tilliten til den sakkyndiges vurderinger» (se kjæremålet side 2) - kan ikke oppfylles nå. Lagmannsretten ville i tilfelle være nødt til å oppnevne (jf straffeprosessloven §237 jf §138 flg) som sakkyndig vedkommende som påtalemyndigheten allerede selv har benyttet (jf §148), idet sakkyndigoppdraget i forbindelse med likåpningen av naturlige årsaker ikke kan gjentas nå - verken av samme eller annen sakkyndig. Rettsoppnevning ville under slike omstendigheter ikke ha noen reell betydning. Spørsmål om rettsoppnevnelse av sakkyndig i forbindelse med hovedforhandling vil i tilfelle oppstå senere, dersom påtalemyndigheten beslutter å reise straffesak mot noen i anledning dødsfallet.»
Bodø politidistrikt har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i hovedsak anført:
Lagmannsrettens lovanvendelse er feil ved at begrepet rettslig interesse er tolket for snevert. Selv om likåpning har funnet sted, har påtalemyndigheten rettslig interesse i å få den sakkyndige oppnevnt av retten. Rettslig interesse kan ikke automatisk anses bortfalt selv om det som søkes oppnådd ved kjæremålet er gjennomført, jf. Rt-1992-958. Behovet for rettslig avklaring tilsier også at den rettslige interesse er til stede, jf. Rt-1996-1304 og Rt-1991-1468. Det fremstår som uklart i hvilke tilfeller påtalemyndigheten kan begjære rettens oppnevning av sakkyndige til å foreta likundersøkelse i medhold av straffeprosessloven §237. Hvorvidt det gjelder et slikt saklighetskrav som forhørsretten har vist til, og hva dette i tilfelle går ut på, er også uklart. Det foreligger sprikende avgjørelser i forhørsretten og lagmannsretten om dette spørsmål.
Lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved ikke å ha foretatt en nærmere drøftelse av om påtalemyndigheten har rettslig interesse i kjæremålet selv om likundersøkelsen var gjennomført.
Det er nedlagt påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves, og kjæremålssaken hjemvises til lagmannsretten for ny behandling.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger kjæremål hvor utvalget har full kompetanse, jf. straffeprosessloven §388 nr. 1.
Politiet har anført at det har rettslig interesse i å få oppnevnt sakkyndig, og at lagmannsretten derfor ikke skulle ha avvist kjæremålet over forhørsrettens beslutning om ikke å oppnevne sakkyndig.
Kjæremålsutvalget viser til at politiet etter å ha bedt forhørsretten oppnevne sakkyndig, selv foretok oppnevning, og at den sakkyndige den 14. juli gjennomførte den aktuelle likundersøkelsen på grunnlag av politiets oppnevning. Det forelå ikke opplysninger for lagmannsretten om at det var aktuelt å foreta supplerende undersøkelser. Utvalget er på denne bakgrunn enig i at politiet ikke hadde den nødvendige rettslige interesse i kjæremålet.
Det foreliggende kjæremål må etter dette forkastes.
Utvalget vil likevel bemerke at forhørsretten ikke synes å ha hjemmel i straffeprosessloven §237 for sin nektelse av å oppnevne sakkyndig. De budsjettmessige spørsmål som er nevnt i saken, forutsettes å kunne avklares administrativt.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.