HR-1991-168-B - Rt-1991-1468

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1991-12-20
Publisert:	HR-1991-00168-B - Rt-1991-1468 (504-91)
Stikkord:	Sivilprosess, Arbeidsrett, Rettslig interesse
Sammendrag:	Saken gjaldt videre anke som i medhold av Plenumsloven (1926) § 6 var henvist til muntlig behandling i Høyesterett. Spørsmålet var om en forbigått søker til offentlig tjenestestilling hadde rettslig interesse i å få prøvd gyldigheten av ansettelsesvedtaket. Lagmannsretten hadde ved kjennelse avgjort at A hadde rettslig interesse, men staten anket. Høyesterett kom til at lagmannsretten hadde bygget spørsmålet om rettslig interesse på en uriktig forståelse av Tvistemålsloven (1915) § 54 som er lagt til grunn i omfattende rettspraksis, og hjemviste saken til lagmannsretten til fortsatt behandling. Uttalt at det generelle utgangspunkt er at rettslig interesse bare kan foreligge dersom en rettsavgjørelse har betydning for saksøkerens rettsstilling. I denne saken mente Høyesterett virkningen av en ugyldighetsdom ville vært uten betydning for saksøkeren. Videre mente Høyesterett at kjennelsen lagmannsretten hadde forankret sin avgjørelse på, Rt-1990-460, ikke hadde grunnlag i tidligere praksis og andre rettskilder av avgjørende betydning, og at den ikke burde legges til grunn for senere praksis.
Saksgang:	Bergen byrett 19.03.1990 - Gulating lagmannsrett 16.11.1990 - Høyesterett HR-1991-00168B, Lnr 168B/1991, kjæremål jnr 27/1991
Parter:	Staten v/Finansdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Jan Fougner - til prøve) mot [A-mann] (advokat Per Hagelien)
Forfatter:	Bugge, Gussgard, Schei, Røstad, Skåre
Lovhenvisninger:	Plenumsloven (1926) §6, Tvistemålsloven (1915) §179, §404, §54

Dommer Skåre: Saken gjelder et videre kjæremål som i medhold av høyesterettsloven §6 er henvist til muntlig behandling i Høyesterett.

A, som er utdannet siviløkonom, var fra 1973 til 1986 tilsatt som saksbehandler ved Hordaland fylkesskattekontor. Han sa da opp for å begynne som leder av et revisjonsfirma i X. Da dette ble fusjonert med et annet revisjonsfirma som skulle ha hovedkontor på Østlandet, søkte han i juli 1988 vikariat ved fylkesskattekontoret. Dette fikk han ikke. Han klaget til Sivilombudsmannen idet han mente det forelå en forbigåelse. Deretter søkte han vikariat på nytt i desember 1988. Denne gang ble B og C tilsatt i stillingene.

Ved stevning av 4 mars 1989 til Bergen byrett reiste A ugyldighetssøksmål mot Staten v/Finansdepartementet og mot B og C. Klagen til Sivilombudsmannen falt derved bort.

I prosesskrift av 13 desember 1989, la A ned slik endret påstand:

"1. Vedtak av tilsettingsrådet ved Hordaland Fylkesskattekontor av 20/21. februar 1989 om å tilsette B og C som konsulenter kjennes ugyldig.

2. Vedtaket kjennes ugyldig også i forhold til B og C som begge fratrer stillingene som konsulenter.

3. A tilkjennes saksomkostninger."

B og C ble 9 januar 1990 tilsatt i faste stillinger som konsulenter ved Hordaland fylkesskattekontor. Under henvisning til dette la de saksøkte i prosesskrift av 6 februar 1990 ned slik endret påstand:

"1. Søksmålet avvises forsåvidt gjelder påstandens pkt. 1.

Subsidiært:

Staten v/Finansdepartementet frifinnes forsåvidt gjelder søksmålets påstand pkt. 1.

2. Søksmålet avvises forsåvidt gjelder påstandens pkt. 2. Subsidiært: B og C frifinnes.

3. De saksøkte tilkjennes saksomkostninger."

Byretten avsa 19 mars 1990 kjennelse med slik slutning:

"Søksmålet avvises forsåvidt gjelder påstandens pkt. 1 og 2.

Innen 14 dager fra forkynnelsen av denne kjennelsen betaler A til de saksøkte kr 15.574,- i saksomkostninger."

Byrettens kjennelse er begrunnet med at vikariatene var opphørt og at B og C var tilsatt i faste konsulentstillinger. A kunne da ikke tilsettes i ett av de vikariater saken gjaldt. Han kunne søke nye vikariater, men retten kunne ikke "gi retningslinjer for tilsettingsorganer i forvaltningen sine skjønn under behandlingen av eventuelle søknader fra A".

A påkjærte både avvisningsavgjørelsen og omkostningsavgjørelsen til Gulating lagmannsrett som 16 november 1990 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Søksmålet avvises for så vidt angår punkt 2 i påstanden av 13. desember - 1989.

2. Søksmålet fremmes for så vidt angår punkt 1 i påstanden av 13. desember - 1989.

3. I partsforholdet A - Staten utsettes saksomkostningsavgjørelsen i medhold av tvistemålsloven §179.

4. I partsforholdet A - B /C tilkjennes ikke saksomkostninger, verken for byretten eller lagmannsretten."

I lagmannsrettens kjennelse uttales det:

"Etter lagmannsrettens oppfatning vil en nylig avsagt kjennelse, Rt-1990-460 (462), være av sentral betydning for avgjørelsen. Det er generelt bygget på at en forbigått søker til en offentlig stilling må anses å ha rettslig interesse i søksmål om ansettelsesvedtakets gyldighet. Det er i kjennelsen også vist til Lorange Backer: "Rettslig interesse for søksmål, skjønn og klage" side 93-94."

Staten v/Finansdepartementet har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse, slutningens pkt 2, til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget traff 7 mars 1991 følgende beslutning:

"Saken henvises til avgjørelse av Høyesterett i medhold av Høyesterettsloven §6 annet ledd. Det vises til avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg av henholdsvis 22 mars 1990, lnr 124 K/1990 ( HR-1990-00124K , utrykt), og av 3 april 1990 inntatt i Rt-1990-460."

Justitiarius bestemte den 8 mars 1991 at i henhold til Høyesterettsloven §6 annet ledd skulle partsforhandling finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker.

Staten v/Finansdepartementet har i den muntlige prosedyre i det vesentlige anført:

Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse Rt-1990-460 bygger på den rettsoppfatning at en forbigått søker har adgang til å anlegge søksmål om gyldigheten av et ansettelsesvedtak selv om han ikke har noen interesse i avgjørelsen ut over det å få vedtaket prøvet av retten. Det er den her nevnte kjennelse lagmannsretten i den foreliggende sak bygger på.

Den rettsoppfatning som kommer til uttrykk i kjennelsen er i strid med hevdvunnen oppfatning av tvistemålsloven §54. Skal det foreligge rettslig interesse, må saksøkeren påvise at en dom i saken har betydning for hans rettsstilling. Senest er dette lagt til grunn av Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse av 22 mars 1990, som ikke er trykt. Det er ikke grunn til å oppstille særregler for tilsettingssaker ut fra hensynet til kontroll med offentligrettslig myndighetsutøvelse, eller fordi tilsettingssaker - som andre arbeidsrettssaker - gjelder viktige spørsmål for den enkelte.

Staten v/Finansdepartementet har nedlagt slik påstand:

"Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten."

A har i det vesentlige anført:

Det er ikke noen vesentlig forskjell mellom kjæremålsutvalgets kjennelser av henholdsvis 22 mars og 3 april 1990 ( Rt-1990-460). Det nye i den sistnevnte kjennelse er at den tar utgangspunkt i at en forbigått søker har rettslig interesse, men den må forutsette at resultatet kan bli annerledes etter en konkret vurdering. Slik forstått oppstiller den sistnevnte kjennelse en presumsjon for at rettslig interesse foreligger.

Dette er en god regel. Hensynet til kontroll med offentlig myndighetsutøvelse tilsier at man i utgangspunktet bør ha åpen adgang til domstolkontroll, og det samme tilsies av at kontrollhensynet er særlig viktig i saker av arbeidsrettslig karakter.

En presumsjonsregel som nevnt tilsies også av at det ofte er vanskelig å se hvilke anførsler som vil åpne muligheten for rettslig kontroll. Det representerer en fornuftig forenkling om man kan nøye seg med å påstå ugyldighet uten å måtte begrunne hvorfor man er interessert i å få dom.

A har for øvrig interesse i å få dom for ugyldighet. Om han oppnår slik dom, vil han på nytt søke vikarstillinger. En dom for ugyldighet vil ikke være bindende for ansettelsesmyndigheten, men den vil være normerende: Ved ansettelse kan det ikke legges vekt på forhold som i dommen er fastslått å være uriktige.

Enkelte utsagn i lagmannsrettens kjennelse tyder for øvrig på at lagmannsretten i vårt tilfelle har foretatt en konkret vurdering. Det er derfor ikke grunnlag for opphevelse av kjennelsen.

A har nedlagt slik påstand:

"1. Kjæremålet forkastes.

2. A og det offentlige tilkjennes fulle saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Jeg er kommet til at kjæremålet må tas til følge.

Jeg bemerker innledningsvis at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset som bestemt i tvistemålsloven §404. Endringen i sistnevnte bestemmelse ved lov 24 august 1990 nr 54 får ikke betydning i nærværende sak, hvor lagmannsrettens avgjørelse går ut på at søksmålet skal fremmes.

Som det fremgår av det jeg allerede har nevnt, legger lagmannsretten til grunn at en forbigått søker til offentlig stilling må anses å ha rettslig interesse i søksmål om ansettelsesvedtakets gyldighet. Henvisningen til Inge Lorange Backer, som jeg skal komme tilbake til, innebærer at dette etter lagmannsrettens oppfatning gjelder selv om saksøkeren erklærer at han ikke ønsker å oppnå noe konkret, men bare å få fastslått at tilsettingsorganet handlet ulovlig ved tilsettingen.

I kjennelsen Rt-1990-460 - som lagmannsretten henviser til - uttalte kjæremålsutvalget:

"Etter utvalgets mening må det legges til grunn at en forbigått søker til en offentlig stilling må anses å ha rettslig interesse i søksmål om ansettelsesvedtakets gyldighet. Dette må antas å gjelde selv om søksmålet ikke vil ha noen rettslig betydning for den som fikk stillingen, og selv om denne ikke er gjort til part. Det kan da heller ikke ha betydning for den rettslige interesse at den som fikk stillingen er sluttet. Det vises for øvrig til Lorange Backer: "Rettslig interesse for søksmål, skjønn og klage" (1984) side 93-94."

Spørsmålet om rettslig interesse var der blitt reist fordi den som fikk stillingen - og som opprinnelig var trukket inn i saken - sluttet etter egen oppsigelse. Det fremgår av det jeg har gjengitt av utvalgets kjennelse at dette ikke ble tillagt vekt. Det som for øvrig sies må forstås slik som det er gjort av lagmannsretten - nemlig at en forbigått søker generelt har rettslig interesse i å kunne reise søksmål om gyldigheten av tilsettingsvedtaket: Det er ikke nødvendig at han har noen interesse i saken ut over det å få dom for ugyldighet.

Generelt vil rettslig interesse bare foreligge dersom en rettsavgjørelse har betydning for saksøkerens rettsstilling. Det er ikke grunn til å gå inn på hva dette i sin alminnelighet innebærer. Legger man til grunn den oppfatning av utvalgets kjennelse Rt-1990-460 som jeg foran har redegjort for, har man reelt sett latt dette vilkåret falle for denne typer saker.

Jeg er kommet til at utvalgets kjennelse ikke har grunnlag i tidligere praksis og andre rettskilder av avgjørende betydning, og at den ikke bør legges til grunn for senere praksis. I denne forbindelse vil jeg bemerke:

Den uttalelse i Inge Lorange Backers bok som utvalget henviser til lyder slik:

"Vedtak om ansettelse i offentlig tjeneste vil ofte være gjennomført når den forbigåtte søker anlegger søksmål. Når den ansatte har begynt i sin stilling, skal det etter forvaltningsrettslige ugyldighetsregler mye til for at han må vike plass. Søksmålet blir gjerne anlagt mot tilsettingsorganet, selv om avgjørelsen da ikke blir rettskraftig i forhold til den ansatte søker, og saksøkeren krever sjelden dom for at han skal fratre. Likevel har saksøkeren tilstrekkelig aktuell interesse i søksmålet, jfr. Rt-1976-614 (615). Løsningen er naturlig, for ellers vil ansettelsesvedtak i praksis lett bli unntatt fra domstolsprøving. Og den gjelder selv om saksøkeren uttrykkelig sier at han ikke ønsker å oppnå noe konkret, bare å få fastslått at tilsettingsorganet handlet ulovlig ved ansettelsen."

Avgjørelsen i Rt-1976-614 som det her er henvist til, har begrenset betydning som presedens i denne forbindelse. Spørsmålet om rettslig interesse ble i dette tilfelle reist først under forhandlingene i Høyesterett og med utgangspunkt i at den som var ansatt ikke var gjort til part. Kommunens prosessfullmektig erkjente at den forbigåtte søker likevel hadde rettslig interesse. Førstvoterende - dommer Blom - bemerket:

"Jeg finner det etter mitt syn på saken tilstrekkelig å si at jeg er enig i at Alvestad har rettslig interesse i å få saken prøvet, og at det ikke er noen feil som leder til avvisning at Kvalnes ikke er gjort til motpart. Jeg finner det ikke nødvendig å gå inn på hvilken virkning en dom i Alvestads favør ville få, og etter det resultat jeg er kommet til, trenger jeg heller ikke ta standpunkt til om domsslutningen kunne utformes som påstått."

Jeg kan ikke se at førstvoterende her forutsatte at spørsmålet om virkningene av en ugyldighetsdom var uten betydning. Jeg kan heller ikke se at man i praksis har lagt noe slikt i uttalelsen. I den kjennelse som ble avsagt 22 mars 1990, og som det er referert til ved henvisningen av nærværende sak til behandling i avdeling, er det således bygget på at saksøkeren må påvise at en ugyldighetsdom har betydning for hans rettsstilling.

I vår sak er det av kjæremotparten trukket fram enkelte reelle hensyn som skulle tale for utvalgets standpunkt i kjennelsen Rt-1990-460. Jeg kan imidlertid ikke se at disse hensyn kan begrunne en slik fravikelse av det generelle krav til rettslig interesse som tvistemålsloven §54 gir uttrykk for, og som er lagt til grunn i en omfattende rettspraksis.

Etter dette må det legges til grunn at lagmannsretten har bygget på en uriktig forståelse av tvistemålsloven §54. Kjennelsen må derfor oppheves og saken må hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.

Særlig av hensyn til den videre behandling av nærværende sak, finner jeg grunn til å tilføye:

Som en generell regel gjelder at for at et søksmål skal kunne fremmes, må saksøkeren ha en aktuell interesse i søksmålet. Det må foreligge et klart behov for en rettslig avklaring, jf blant annet Rt-1989-508. I nærværende sak krevet A opprinnelig dom for ugyldighet både i forhold til staten og i forhold til de to som ble ansatt i vikariatene, med henblikk på selv å bli ansatt i en av stillingene. At det i denne situasjon forelå rettslig interesse i å få dom for ugyldighet, er ikke tvilsomt.

De vikariatene A konkurrerte om falt bort. B og C ble ansatt i faste stillinger hos fylkesskattesjefen. De er for øvrig nå sluttet i etaten. Situasjonen for A er at han gjennom en dom på ugyldighet, ikke vil kunne oppnå en av de stillingene han mener seg forbigått i. Hans eventuelle interesse nå er å få klargjort om grunnlaget for vedtaket var ulovlig. Også en slik interesse må imidlertid etter omstendighetene kunne begrunne rettslig interesse i en dom på ugyldighet i forholdet mellom ham og staten. Avgjørende for dette må være om A fortsatt har et behov for å få prøvet gyldigheten av ansettelsesvedtaket. Om tilstrekkelig behov foreligger, må først og fremst avgjøres ut fra hvilke virkninger en dom i hans favør vil ha for ham. Ved vurderingen av behovet kommer en rekke momenter inn.

For det første må det være sentralt om en dom for ugyldighet vil få betydning for hans muligheter for arbeid, både innen vedkommende etat og innen offentlig og også privat sektor ellers. Det har vært anført i nærværende sak at all nyrekruttering til fylkesskattesjefen skjer gjennom ansettelser i kortvarige vikariater. De som ansettes, overføres så, uten noen ny søknad, til faste stillinger. Om dette er korrekt, tar jeg ikke stilling til. Men om det forholder seg slik med rekrutteringen til denne etaten, må dette være et moment for at gyldigheten av ansettelsesvedtaket kan prøves også etter at vikariatet er opphørt. Ellers kunne den best kvalifiserte søker til utlyste stillinger, gjennom en lengre periode eller for bestandig, bli nektet arbeid i etaten, uten mulighet for domstolprøving.

Ved vurderingen av behovet for rettslig prøving av ansettelsesvedtak, vil det rettslige grunnlaget for påstanden om ugyldighet kunne være av betydning. Gjøres det gjeldende at vedtaket er ugyldig fordi det på et viktig punkt er basert på feil faktum, og det faktiske forhold vil kunne korrigeres i en søknad om ny stilling, kan dette tilsi at behovet for dom for ugyldighet er lite - eller ikke-eksisterende - etter at vikariatet er opphørt. Er kravet om ugyldighet derimot bygget på usaklige hensyn, vil det kunne være en nærliggende mulighet for at tilsvarende hensyn vil kunne bli tillagt vekt ved fremtidige ansettelser. I så fall kan dette tilsi et klart behov for den som mener seg forbigått, til å få prøvet gyldigheten av ansettelsesvedtaket også etter at den stillingen han konkurrerte om er falt bort.

Jeg har nå nevnt enkelte av de hensyn som kan komme inn i totalvurderingen av om tilstrekkelig rettslig interesse foreligger. Å gi noen uttømmende beskrivelse av relevante hensyn er ikke mulig, verken for nærværende sak spesielt eller for ansettelesvedtak mer generelt. Men jeg mener at det på dette rettsfeltet ikke er grunn til å stille for strenge krav til søksmålsinteressen - det behov for rettslig avklaring som må foreligge for at saken skal kunne fremmes. Den betydning retten til og muligheten for arbeid har for den enkelte, taler for dette.

Staten har påkjært lagmannsrettens kjennelse på grunn av den generelle betydning av de rettslige spørsmål saken reiser. Saksomkostninger er derfor ikke påstått.

Jeg stemmer for denne

K J E N N E L S E :

Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.