HR-2000-1320 - Rt-2000-1905
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-11-03 |
| Publisert: | HR-2000-01320 - Rt-2000-1905 (462-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om fortsatt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Holmestrand forhørsrett - Agder lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-01320, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Tor Erling Staff) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Holmøy, Gjølstad, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §172, §184, §233, Straffeprosessloven (1981) §171, §172, §184, §186, §385 |
Saken gjelder fortsatt varetektsfengsling.
A, født *.*.1969, er siktet for overtredelse av straffeloven §233 første ledd. Hun ble første gang varetektsfengslet ved Holmestrand forhørsretts kjennelse av 24. juli 2000 for åtte uker på grunnlag av straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2. Hun ble også undergitt brev- og besøkskontroll i medhold av straffeprosessloven §186 annet ledd for et tidsrom av 4 uker. Denne ble forlenget for ytterligere fire uker ved Holmestrand forhørsretts kjennelse av 21. august 2000.
Ved Holmestrand forhørsretts kjennelse av 18. september 2000 ble varetektsfengslingen forlenget fram til 16. oktober 2000 fortsatt på grunnlag av straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2. Brev- og besøkskontrollen ble forlenget tilsvarende, med unntak for siktedes psykoterapeut, siktedes sønn og sønnens far.
Ved fengslingstidens utløp begjærte påtalemyndigheten forlengelse av fengslingen for ytterligere 4 uker, under henvisning til straffeprosessloven §172, subsidiært §171 første ledd nr. 1 og nr. 2. Ved Holmestrand forhørsretts kjennelse av 13. oktober 2000 ble siktede løslatt.
Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett og kjæremålet er gitt oppsettende virkning. Agder lagmannsrett avsa deretter under dissens den 17. oktober 2000 kjennelse med slik slutning:
«A, født *.*.1969, kan holdes i fortsatt varetektsfengsel inntil påtalemyndigheten eller retten annerledes bestemmer, dog ikke ut over mandag 13. november 2000 kl.15 00.»
Lagmannsrettens flertall la til grunn at vilkårene for fortsatt fengsling i medhold av straffeprosessloven §172 er tilstede, mens mindretallet fant at fengslingen ikke burde forlenges på dette grunnlaget, selv om grunnvilkåret for anvendelsen av straffeprosessloven §172 er oppfylt.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil ved lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling. Det anføres at lagmannsrettens flertall har tolket straffeprosessloven §172 feil når det ikke har foretatt en avveining av samfunnets behov for beskyttelse og rettshåndhevelse mot siktedes interesser.
Det anføres videre at flertallets begrunnelse er utilstrekkelig. At saken er alvorlig, og at det har vært bred mediadekning av saken, er ikke alene avgjørende for om fengsling etter §172 kan skje. Det synes ut fra begrunnelsen som om flertallet ikke har vurdert de spesielle forhold som knytter seg til siktede i saken, som hennes psykiske helse og hensynet til mindreårig barn. Hun hadde før pågripelse aleneomsorgen for sin fire år gamle sønn, og både siktede og guttens far, som han nå bor hos, er bekymret for hvilke konsekvenser en lengre fengslingsperiode vil få for gutten.
Til påtalemyndighetens anførsel om at belastningen ved at moren er fengslet ikke vil endre seg for gutten de nærmeste årene, bemerkes at både mor og sønn ved en eventuell gjeninnsettelse kan forberede seg praktisk og mentalt og legge forholdene bedre til rette.
Heller ikke hensynet til siktedes psykiske helse er vurdert av lagmannsretten. Siktede ble gjennom oppveksten utsatt for massive grove seksuelle overgrep fra sin avdøde far, men hun har enda ikke fått den hjelp hun har behov for i fengselet.
Når det gjelder samfunnets behov for beskyttelse og rettshåndhevelse, gjøres gjeldende at det i denne vurderingen også bør legges vekt på at saken er en familietragedie. Samfunnet har ingen ting å frykte fra siktede. Siktede og hennes forsvarer har også vært forsiktig med å uttale seg til pressen, slik at den brede mediaomtalen av saken som flertallet omtaler, må skrive seg fra andre kilder. Samfunnet vil ha forståelse for en løslatelse av siktede, dersom også hennes side av saken og de spesielle humane hensyn som knytter seg til henne, blir offentliggjort i media.
Det anføres at Høyesteretts kjæremålsutvalg har tilstrekkelig grunnlag til å treffe en realitetsavgjørelse i saken og at dette synes ubetenkelig. Høyesteretts kjæremålsutvalg anmodes derfor om å beslutte løslatelse av siktede, jf. straffeprosessloven §385, annet og/eller fjerde ledd.
Det er nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt: Siktede løslates.
Subsidiært: Agder lagmannsretts kjennelse oppheves.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet er et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i en kjæremålsak. Utvalgets kompetanse er da begrenset til å prøve om det er feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller lovtolking.
Utvalget er enig med forsvareren at det for varetektsfengsling etter straffeprosessloven §172, jf. §184, ikke er tilstrekkelig å konstatere kvalifisert mistanke om en forbrytelse som omfattes av bestemmelsen. Det må også foretas en vurdering av behovet for varetektsfengsling. Videre må lengden av den samlede varetektstid tillegges vekt. Det kan blant annet vises til kjennelse i Rt-1999-2102.
Lagmannsretten - flertallet - har i denne sak gitt følgende begrunnelse:
«... Det foreligger opplysninger i saken som i særlig grad styrker mistanken mot siktede. Flertallet viser til de uttalelser siktede skal ha kommet med til politiet på åstedet, hvor hun skal ha erkjent at det var hun som brukte kniven og ellers uttalte at hun «håper at han dauer». Hun har videre til politiet, som svar på spørsmål om hvorfor hun dro til farens hus, forklart at «vi dro dit for å ta ham». Flertallet viser videre til at det på åstedet ble funnet en blodtilsølt kniv med siktedes fingeravtrykk på. Flertallet er enig med politiet i at det er uheldig om siktede nå skulle løslates og være på frifot inntil det foreligger en rettskraftig dom. Det dreier seg om en meget alvorlig forbrytelse, utført på en gruvekkende måte. Saken er kjent gjennom bred mediadekning, også utover lokalmiljøet, og det vil overfor allmennheten virke støtende og svekke tilliten til samfunnets rettshåndhevelse om siktede nå skulle løslates.»
Utvalget finner at lagmannsretten har foretatt en slik vurdering som forutsettes i straffeprosessloven §172. Utvalget kan heller ikke se at det foreligger noen mangel ved lagmannsrettens begrunnelse.
Lagmannsretten har videre vurdert om fortsatt varetektsfengsling vil være et uforholdsmessig inngrep. Det fremgår at lagmannsretten i denne forbindelse også har vurdert siktedes personlige forhold. Det nevnes at i tillegg til den begrunnelse som er inntatt i kjennelsen, er forsvarerens anførsler både om siktedes personlige forhold og bakgrunnen for den forbrytelse siktelsen gjelder, referert i lagmannsrettens kjennelse. Lagmannsrettens konkrete skjønnsmessige vurdering kan utvalget ikke prøve.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.