HR-1999-706 - Rt-1999-2102
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-23 |
| Publisert: | HR-1999-00706 - Rt-1999-2102 (509-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt fortsatt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-1999-00706, jnr. 726/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Holmøy, Flock, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, §174, §184, §185, §388, Straffeloven (1902) §162 |
Saken gjelder fortsatt varetektsfengsling for A, født xx.xx.1951.
A er ved Asker og Bærum herredsretts dom 29. mars 1999 blant annet dømt for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd jf. femte ledd til en straff av fengsel i 16 år. Dommen er påanket til Borgarting lagmannsrett, og ankeforhandlingen er berammet til 27. mars 2000.
A har sittet i varetekt siden 19. februar 1998. Fengslingsfristen har vært forlenget flere ganger senest ved Asker og Bærum forhørsretts kjennelse 30. november 1999. Denne kjennelse har slik slutning:
«A, født xx.xx.1951, blir å holde i varetektsfengsel i medhold av straffeprosessloven §185, jf straffeprosessloven §184, jf straffeprosessloven §172, inntil noe annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke ut over 25. januar 2000 klokken 1600.»
Denne kjennelsen påkjærte A til Borgarting lagmannsrett, som 3. desember 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålet forkastes.»
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot saksbehandlingen ved lagmannsretten - mangelfulle kjennelsesgrunner.
Den kjærende part har anført at selv om grunnvilkårene for varetektsfengsling etter straffeprosessloven §172 er til stede, må retten foreta en nærmere vurdering av om varetektsfengsel bør benyttes. Det bestrides ikke at grunnvilkårene for varetektsfengsling etter §172 i dette tilfellet er oppfylt, men etter den kjærende parts oppfatning fremgår det ikke av lagmannsrettens kjennelse at lagmannsretten har foretatt en slik helhetsvurdering som Høyesteretts kjæremålsutvalg har gitt anvisning på i Rt-1998-674.
Uten at det er gjort til kjæremålsgrunn, har den kjærende part også kommet med korrigerende opplysninger om den kontakt han har hatt med sin sønn. For øvrig har den kjærende part vist til det som er anført i støtteskrivet til lagmannsretten.
A har nedlagt slik påstand:
«Borgarting lagmannsretts kjennelse av 3.12.99 oppheves.»
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet er et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, se straffeprosessloven §388.
Kjæremålsutvalget har kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem.
Straffeprosessloven §172 er en bestemmelse som skal ivareta samfunnets behov for å beskytte seg mot den som er siktet for grove forbrytelser, mens saken er til behandling, og skape tillit til samfunnets rettshåndhevelse. Som det er påpekt i lovforarbeidene, vil det i de fleste tilfeller som omfattes av bestemmelsen, heller ikke være noen fordel for siktede å være på frifot, se Innstilling fra Straffeprosesslovkomiteen (1961), side 6. Han vil uansett ikke kunne fortsette sitt alminnelige liv og sitt daglige arbeid, og når dom faller, vil han få fradrag for varetektstiden, slik at han blir ferdig med soningen av straffen tidligere enn han ellers ville ha vært.
Men selv om grunnvilkårene for varetektsfengsling etter §172 er oppfylt, er fengsling ikke obligatorisk, men avhenger av en nærmere vurdering, se §172 («kan»), jf. §174. Ved vurderingen av om fengsling skal benyttes, må samfunnets behov for beskyttelse og rettshåndhevelse avveies mot siktedes interesser. Ved vurderingen må også lengden av den samlede varetektstid tillegges vekt, se Rt-1998-674 med henvisninger til tidligere rettspraksis.
Det fremgår av lagmannsrettens kjennelse at den har vurdert behovet for å anvende varetektsfengsel ut fra det rettshåndhevelseshensyn som §172 bygger på. Lagmannsretten har kommet til at dette tilsier at varetektsfengslingen bør vare ved helt frem til saken er endelig avgjort. Deretter har lagmannsretten foretatt en vurdering av om varetektsfengsling frem til hovedforhandlingen som er berammet til 27. mars 2000, vil representere et uforholdsmessig inngrep. Om dette uttaler lagmannsretten:
«Når det gjelder tidsbruken i saken, har mindretallet i Borgarting lagmannsrett i kjennelse av 25 oktober d.å. vedrørende As medsiktede bedt om nærmere opplysninger om tidsbruken i enkelte faser av denne saken. Påtalemyndigheten har opplyst at berammelsestidspunktet har sammenheng med bevisopptak i utlandet samt sistnevntes kjæremål til Høyesterett. Det er opplyst at tidspunktet ble fastsatt etter enighet mellom påtalemyndigheten og forsvarer under hensyn til disse forhold.
Forsvarer har på sin side opplyst at ankesaken er berammet uavhengig av saksbehandlingsanken. Samlet varetektstid frem til hovedforhandling vil være 2 år og 1 måned. Dette er lang tid. Med så alvorlig narkotikakriminalitet som det her dreier seg om, må rettshåndhevelseshensynet bak §172 tillegges avgjørende vekt. A er foreløpig dømt til 16 års fengsel for grove narkotikaforbrytelser. Det dreier seg om relativt store kvantum med tunge narkotiske stoffer. Asker og Bærum herredsrett har lagt til grunn at A har hatt en rolle som en bakmann i narkotikavirksomheten. Saken stiller seg således annerledes enn for hans medsiktede som ble ansett for å ha en mer underordnet og perifer rolle i saken.»
Kjæremålsutvalget kan ikke se at den vurdering lagmannsretten har gitt uttrykk for, bygger på noen uriktig tolking av straffeprosessloven §172, jf. §174. De momenter lagmannsretten legger vekt på, er relevante. Begrunnelsen må også anses tilstrekkelig. Bevisbedømmelsen og den konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.