HR-2000-1175-K - Rt-2000-1689
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-10-12 |
| Publisert: | HR-2000-01175-K - Rt-2000-1689 (418-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Arbeidsrett, Rett til å stå i stilling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om rett til å fortsette i eller gjeninntre i stilling under behandling av sak om oppsigelse. |
| Saksgang: | Ytre Sogn herredsrett nr. 1999-00249 - Gulating lagmannsrett LG-2000-1310 - Høyesterett HR-2000-01175, sivilt kjæremål |
| Parter: | Nelly Sørensen (advokat Per J. Jordal) mot Luster kommune (advokat Karsten Solberg) |
| Forfatter: | Lund, Coward, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §57, §61, Tvistemålsloven (1915) §404, Forvaltningsloven (1967) §3 |
Kjæremålssaken gjelder rett til å fortsette i eller gjeninntre i stilling under behandling av sak om oppsigelse, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4.
Nelly Sørensen har vært ansatt i Luster kommune siden 1988, hovedsakelig som hjelpepleier ved Hafslo Omsorgssenter. I september 1998 ble hun tilbudt å inngå en avtale som innebar en begrensning av arbeidsoppgavene. Hun ønsket ikke dette. Administrasjonsutvalget i kommunen vedtok 10. juni 1999 at Sørensen skulle ha Luster Omsorgssenter som nytt arbeidssted. Vedtaket ble fattet under dissens. Et medlem av administrasjonsutvalget påanket vedtaket til formannskapet. Kommunens formannskap stadfestet vedtaket 17. juni 1999. Sørensen påklaget formannskapets vedtak. Kommunen sa seg i brev 16. juli 1999 villig til å behandle klagen etter forvaltningslovens regler. Sørensen hadde også bedt om at klagen ble gitt oppsettende virkning. Det ble avslått av formannskapet 11. oktober 1999. Den 15. desember 1999 vedtok kommunestyret enstemmig at klagen ikke ble tatt til følge.
Det er opplyst at Sørensen har vært sykmeldt fra våren 1999.
I brev 21. desember 1999 til kommunen viste Sørensen til at hun ville ta ut stevning, og hun gjorde gjeldende rett til å stå i stillingen ved Hafslo Omsorgssenter inntil det forelå rettskraftig dom i saken. Dette ble avvist av kommunen i brev 22. desember 1999.
Stevning ble tatt ut 23. desember 1999. Sørensen gjorde gjeldende at vedtaket om å forflytte henne fra stilling ved Hafslo Omsorgssenter til stilling ved Luster Omsorgssenter var å anse som en oppsigelse. Hun nedla prinsipalt påstand om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig, og om erstatning.
Kommunen påstod saken avvist. Den gjorde gjeldende at det ikke forelå noe vedtak om oppsigelse eller avskjed, bare et vedtak om forflytning, som faller inn under arbeidsgiverens styringsrett.
Ytre Sogn herredsrett besluttet 9. januar 2000 å fremme saken. Gulating lagmannsrett forkastet kommunens kjæremål ved kjennelse 3. mars 2000.
Kravet om å fortsette i stillingen ved Hafslo Omsorgssenter ble gjentatt i stevningen. I prosesskrift 18. februar 2000 ba Nelly Sørensen om rettens kjennelse for at hun kunne bli stående i denne stillingen.
Den 26. mai 2000 avsa herredsretten kjennelse med slik slutning:
«Nelly Sørensen gis ikke rett til å fortsette i stillingen som hjelpepleier ved Hafslo omsorgssenter.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Etter kjæremål avsa Gulating lagmannsrett 16. august 2000 kjennelse med slik slutning:
«1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Nelly Sørensen har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å rette seg mot saksbehandlingen og lovtolkningen.
Nelly Sørensen har anført at lagmannsretten har tatt feil når den har bygget på at fristbestemmelsene i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 jf. §57 nr. 2 tredje ledd får anvendelse, slik at Sørensen innen fire måneder måtte gjøre gjeldende kravet om å stå i stillingen. I motsetning til i saken i Rt-1999-1874 har Sørensen forholdt seg til tre ulike vedtak fra arbeidsgiveren.
Formannskapets forflytningsvedtak var gjenstand for klage etter forvaltningsloven. Det tok nesten 6 måneder fra dette vedtaket ble fattet, til klagen var avgjort. Dette illustrerer at så lenge arbeidstakeren er gitt formell klagerett etter forvaltningsloven i forflytningssakene, er det urimelig å legge til grunn en fortolkning av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 jf. §57 som i realiteten overlater til den ene part - kommunen - å avgjøre om klageren skal få reell klagebehandling før søksmålsfristen etter §57 går ut. Klageretten etter forvaltningsloven blir illusorisk dersom arbeidstakeren blir tvunget til å angripe vedtaket arbeidsrettslig underveis i klageprosessen.
Særlig urimelig er dette når arbeidstakeren er sykmeldt i hele den aktuelle perioden, noe som er vanlig i slike saker. Sørensen hadde grunn til å tro at hun kunne komme tilbake til stillingen ved Hafslo Omsorgssenter på grunnlag av klagebehandlingen, og at hun dermed kunne unngå påkjenningen ved rettssak. Først ved kommunestyrets vedtak 15. desember 1999 ble det klart at Sørensen ikke ville bli tildelt ytterligere arbeidsoppgaver ved Hafslo Omsorgssenter.
Da Sørensen påklaget forflytingsvedtaket, forelå ikke noe rettslig holdepunkt for at det skulle medføre rettstap etter arbeidsmiljøloven om klagebehandlingen dro ut i tid. Kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1999-1874 ble avsagt først høsten 1999.
For det tilfellet at det anses å gjelde en firemånedersfrist for Sørensens rett til å kreve å stå i stilling, gjøres det gjeldende at det er feil lovtolking å legge til grunn at fristen løp fra formannskapets vedtak. Det må legges vekt på hvor klart dette vedtaket fremstod som noe som burde utløse en frist for å reagere. Kommunen gav uttrykk for tvil om hvorvidt vedtaket kunne påklages, men aksepterte likevel klagen. Dessuten må det tas hensyn til at kommunen så sent som ved brev 20. januar 2000 fra advokat Solberg gav uttrykk for den oppfatning at Sørensen etter loven hadde rett til å stå i stilling.
Det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsrettens begrunnelse ikke er tilstrekkelig. Lagmannsretten har ikke tatt stilling til når det var på det rene at Sørensen ikke ville få tildelt ytterligere arbeidsoppgaver ved Hafslo Omsorgssenter, et moment som det er lagt vekt på i den saken som er referert i Rt-1999-1874. Momentet må være vesentlig også i denne sak, for så lenge klagebehandlingen pågikk, hadde Sørensen håp om å få tildelt ytterligere arbeidsoppgaver ved Hafslo Omsorgssenter. Formannskapets vedtak fremstod ikke som kommunens endelige standpunkt.
Det er heller ikke begrunnet hvorfor formannskapets vedtak skal anses som oppsigelsesvedtaket i stedet for det forutgående vedtaket fra administrasjonsutvalget.
Det er en feil at lagmannsretten ikke har drøftet hvilken betydning Sørensens sykefravær har for fastsettelse av reaksjonsfristen. Sørensen var sykmeldt i hele perioden frem til fristen skal ha gått ut. Hun kan i denne perioden ikke sees å ha blitt fratatt arbeidsoppgaver eller å ha blitt utestengt fra arbeidsplassen.
Lagmannsretten burde ha begrunnet sitt standpunkt om at 11. oktober 1999 da kommunen avslo kravet om at klagen skulle ha oppsettende virkning, var uaktuelt som utgangspunkt for fristen.
Nelly Sørensen har nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens orskurd vert oppheva og heimvist til ny førehaving.
2. Nelly Sørensen vert tilkjent sakskostnader for Høgsteretts kjæremålsutval med kr 3.000,-.»
Luster kommune har tatt til motmæle og anført at formannskapets vedtak 17. juni 1999 var et enkeltvedtak som kunne påklages av Sørensen. Hun begrunnet opprinnelig klagen i det alt vesentlige med at det faktiske grunnlaget for vedtaket var uriktig. Hun anførte ikke at vedtaket i realiteten var en oppsigelse, og at formelle regler i arbeidsmiljøloven dermed ikke var overholdt. Dette var en oppfatning som først kom til uttrykk langt ut i klageprosessen. Kommunen ba da omgående opplyst om Sørensen fortsatt ville ha klagen behandlet. Sørensen svarte ikke på dette, og kommunen sluttbehandlet klagen.
Dersom vedtaket om nytt arbeidssted i realiteten er en oppsigelse, hadde ikke Sørensen rett til å påklage vedtaket, jf. forvaltningsloven §3 annet ledd siste punktum. Når Sørensen valgte å anlegge søksmål i arbeidsmiljølovens prosessformer, må de fristene loven lar løpe fra oppsigelsen, løpe fra formannskapets vedtak 19. juni 1999, som ikke kunne ha vært påklaget om det i realiteten var en oppsigelse.
Sørensen har selv skyld i at klagebehandlingen tok lang tid. Det var ikke denne tidsbruken som var årsak til at hun ikke overholdt firemånedersfristen. Årsaken var at hun først senere fikk den oppfatning at vedtaket var en oppsigelse.
Luster kommune har nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Nelly Sørensen dømmes til å betale saksomkostninger til Luster kommune for alle retter - for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 3.000,-.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. tvistemålsloven §404.
Gulating lagmannsrett har ved kjennelse av 3. mars 2000 avgjort at Nelly Sørensens søksmål mot Luster kommune skal behandles etter arbeidsmiljølovens prosessregler. Det innebærer blant annet at arbeidsmiljølovens regler om arbeidstakers rett til å stå i stilling mens saken verserer får anvendelse i saken. Dette er også lagt til grunn av lagmannsretten i den tvist det her gjelder.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjennelse inntatt i Rt-1999-1874 uttalt at fristregelen i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd forutsetter at arbeidsgiveren ved oppsigelsen av arbeidsforholdet har gått frem overensstemmende med reglene i lovens §61, jf. §57. Kjennelsen fastslår at regelen i §57 nr. 2 tredje ledd om fire måneders søksmålsfrist fra mottak av formuriktig oppsigelse, gjelder tilsvarende for krav om å stå i stilling mens saken verserer. Videre fastslås det at de samme frister må gjelde der det i det hele tatt ikke er gitt noen oppsigelse, men at utgangspunktet for fristen da løper fra «de hendelsene som [...] aktualiserte tilsvarende krav eller rettigheter med hensyn til å stå i stillingen, som en formriktig oppsigelse kunne ha gjort» - i saken fra «det [...] var på det rene at [arbeidstakeren] ikke ble tildelt ytterligere arbeidsoppgaver».
I den foreliggende sak er det ikke gitt noen oppsigelse, men truffet et kommunalt vedtak om å endre arbeidstakerens arbeidsoppgaver, det lagmannsretten kaller en endringsoppsigelse. Utvalget finner at lagmannsretten har hatt et riktig utgangspunkt når det er lagt til grunn at «Nelly Sørensens rett til å kreve å stå i stillingen måtte gjøres gjeldende senest 4 måneder etter at endringsoppsigelsen ble ansett gitt».
I tilfeller som dette, der det ikke foreligger noen oppsigelse fra arbeidsgiveren, antar utvalget, i tråd med kjennelsen fra 1999, at det som utgangspunkt for fristen etter §61 nr. 4 annet ledd må foreligge en beslutning fra arbeidsgiverens side - eventuelt andre omstendigheter - som klart tilkjennegir å være endelig, og som derfor gir arbeidstakeren foranledning til å aksjonere rettslig.
Lagmannsretten har lagt til grunn at Sørensens søksmål er basert på en pretensjon om at det foreligger et oppsigelsesvedtak, og at fristen derfor løper fra formannskapets vedtak. Klagebehandlingen i kommunen, som forutsatte at det ikke dreiet seg om et oppsigelsesvedtak, er etter lagmannsrettens oppfatning uten betydning for fristens utgangspunkt.
Utvalget finner at dette er uttrykk for en uriktig tolking av bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd. Arbeidstakerens pretensjon i søksmålet kan ikke være avgjørende for fra hvilket tidspunkt fristen begynner å løpe. Så lenge kommunen gjennomfører en klagebehandling, kan utvalget ikke uten videre se at arbeidstakeren har grunn til å oppfatte kommunens beslutning som endelig og således har foranledning til å aksjonere rettslig allerede mens klagesaken er under behandling.
Lagmannsrettens kjennelse må oppheves. Den kjærende part har krevet seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kroner 3.000. Kravet tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Luster kommune til Nelly Sørensen 3.000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.