LG-2000-1310
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-08-16 |
| Publisert: | LG-2000-01310 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ytre Sogn herredsrett nr. 99-00249 - Gulating lagmannsrett LG-2000-01310. Påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse opphevet og saken hjemvist til fortsatt behandling i lagmannsretten, se HR-2000-01175. |
| Parter: | Kjærende part: Nelly Sørensen (Prosessfullmektig: Advokat Per J. Jordal, Bergen). Kjæremotpart: Luster kommune (Prosessfullmektig: Advokat Karsten Solberg, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Frønsdal. Lagmann Bruland. Lagdommer Jacobsen |
| Lovhenvisninger: | Forvaltningsloven (1967) §3, Arbeidsmiljøloven (1977) §57, §61, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Saken gjelder rett til å stå i stillingen mens tvist om arbeidsforholdet verserer for domstolen.
Nelly Sørensen er utdannet hjelpepleier og har vært ansatt i Luster kommune siden 1988, i all hovedsak med Hafslo Omsorgsenter som arbeidssted. I september 1998 ble hun tilbudt å inngå en avtale som begrenset hennes arbeidsoppgaver på omsorgssenteret. Sørensen ønsket ikke å inngå en slik avtale og koblet inn sin fagforening Norsk Kommuneforbund.
Etter forutgående korrespondanse mellom partene vedtok administrasjonsutvalget i Luster kommune 10. juni 1999 med stemmetall 4-1 at Nelly Sørensen skulle ha Luster Omsorgssenter i Luster kommune som nytt arbeidssted. Etter anke i administrasjonsutvalget ble vedtaket stadfestet i formannskapet 17. juni 1999. Ved brev av 14. juli 1999 påklaget Sørensen formannskapets vedtak og ba om at klagen ble gitt oppsettende virkning. Luster kommune sa i brev av 16. juli seg villig til å behandle klagen etter forvaltningslovens regler. 11. oktober 1999 vedtok formannskapet at klagen ikke skulle gis oppsettende virkning og 15. desember 1999 vedtok kommunsstyret enstemmig at klagen ikke ble tatt til følge. Det bemerkes forøvrig at Nelly Sørensen siden våren 1999 har vært sykemeldt.
I brev av 21. desember 1999 til Luster kommune under henvisning til forestående stevning, gjorde Nelly Sørensen gjeldende retten til å stå i stillingen på Hafslo Omsorgssenter inntil rettskraftig dom forelå i saken. I brev av 22 desember fra kommunen ble dette avvist.
På vegne av Nelly Sørensen tok advokat Per J. Jordal ut stevning 23. desember 1999 med prinsipal påstand om at oppsigelsen av Nelly Sørensen skulle kjennes ugyldig og krav om erstatning fra Luster kommune. Luster kommune ved advokat Karsten Solberg påsto prinsipalt saken avvist.
Ytre Sogn herredsrett som lokal arbeidsrett avsa 9. januar 2000 beslutning i saken med slik slutning:
«Sak 99-00249 A fremmes».
Luster kommune påkjærte herredsrettens beslutning til Gulating lagmannsrett, som i kjennelse 3. mars forkastet kjæremålet og la til grunn at saken skal følge arbeidsmiljølovens prosessregler og avgjøres ved dom.
I prosessskriv av 18 februar 2000 ba Nelly Sørensen om rettens kjennelse for at hun kunne stå i stilling inntil saken er avgjort ved rettskraftig dom. Luster kommune avviste dette kravet. 26. mai 2000 avsa Ytre Sogn herredsrett kjennelsen med følgende slutning:
«Nelly Sørensen gis ikke rett til å fortsette i stillingen som hjelpepleier ved Hafslo omsorgssenter.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Nelly Sørensen ved advokat Per J. Jordal har rettidig påkjært kjennelsen. Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens kjennelse.
Kjærende part, Nelly Sørensen, har i hovedsak gjort gjeldende at det er vedtaket i klagesaken som er det endelige vedtak fattet av arbeidsgiver i saken. Dette vedtaket er fattet av Luster kommune 15. desember 1999. Arbeidsretts-søksmålet som er tillatt fremmet for retten både av Ytre Sogn herredsrett og Gulating lagmannsrett, retter seg mot dette vedtaket og ikke vedtaket i Luster formannskap av 17. juni 1999. Luster kommune har ikke gjort gjeldende at at retten til å stå i stillingen ikke skal være rettidig i forhold til kommunestyrevertaket av 15. desember 1999. Hvis vedtaket av 17 juni 1999 var et endelig vedtak, ville det neppe ha funnet sted en formell klagebehandling utover høsten 1999. Det er ikke grunnlag for å anse den kommunale klagebehandling som en slags forhandlingsfase, og dersom formannskapsvedtaket skulle oppfattes som et endelig uttrykk for arbeidsgivers standpunkt i saken, kunne kommunen klargjort dette ved å nekte Nelly Sørensen klageadgang. I såfall hadde ikke Nelly Sørensen hatt noen illusjoner om et nytt realitetsvedtak fra kommunen sin side og følgelig hatt en klar oppfordring til å reagere med rettslige skritt. Det Luster kommune gjorde var i stedet å akseptere klageadgangen.
Luster kommune har ikke på noe tidspunkt vært opptatt av å klargjøre egne posisjoner overfor Nelly Sørensen. Hun har aldri blitt gjort formelt oppmerksom på noen klageadgang og heller aldri har hun mottatt noen oppsigelse hvor hennes rettigheter er gjort rede for. Derimot har kommunen prosedert energisk på at klageadgangen etter forvaltningsloven skal medføre rettstap for Nelly Sørensen etter arbeidsmiljøloven. For Nelly Sørensen er det et sentralt poeng at en arbeidstaker ikke skal risikere rettstap ved å avvente arbeidsgivers sitt endelige vedtak, heller ikke i de tilfeller der arbeidsgiver er en kommune.
Skulle lagmannsretten komme til at det er formannskapsvedtaket av 17. juni 1999 som er utgangspunkt for kravet om å få stå i stillingen, gjøres det gjeldende at det i dette tilfelle ikke gjelder noen fire-måneders frist for å fremsette et slikt krav. Utgangspunktet er at det etter aml. §57 ikke gjelder noen søksmålsfrist ved form-uriktig oppsigelse. Avgjørelsen i Rt-1999-1874, som herredsretten har vist til som støtte for at det gjelder en fire-måneders frist, gjaldt en arbeidstaker som var leid inn til arbeidsgiver fra et vikarbyrå, og som reiste søksmål med krav om fast tilsetting. I den saken aksepterte ikke innleier arbeidsgiveransvar og skriftlig oppsigelse ble på dette grunnlag ikke gitt. I motsetning til nærværende sak fratrådte imidlertid arbeidstageren stillingen hos innleier og gjorde gjeldende retten til å stå i stillingen 10 uker etter faktisk fratredelse. I nærværende sak manglet en klar oppfordring til å reise søksmål på den måten som det forelå i Rt-1999-1874. I tillegg kommer det at også arbeidsgiver i tiden før stevningen holdt muligheten åpen for at Nelly Sørensen kunne komme tilbake i stillingen, jf. rådmannens innstilling til formannskapet i klagesaken.
I den grad formannskapsvedtaket av 17. juni aktualiserte «tilsvarende krav og rettigheter med hensyn til å stå i stillingen, som en formriktig oppsigelse kunne gjort», jf. avgjørelsen i Rt-1999-1874, så er det en kjensgjerning at arbeidstaker angrep denne ved klage datert 14. juli 1999. Ettersom Luster kommune ved brev av 16. juli 1999 aksepterte klageadgangen, bortfalt den situasjon at vedtaket av 17. juni 1999 på samme måte som i Rt-1999-1874 «aktualiserte tilsvarende krav og rettigheter med hensyn til å stå i stillingen, som en formriktig oppsigelse kunne gjort».
Den legislative begrunnelse for i det hele å oppstille noen frist i tilfelle som dette, må være at arbeidsgiver på et eller annet tidspunkt bør kunne være trygg på at ingen fratrådt kan gjøre gjeldende rett til noen stilling i virksomheten. I nærværende sak protesterte Nelly Sørensen innen 3 uker etter formannskapets vedtak og ba om at det ble gitt oppsettende virkning. Luster kommune har hele tiden vært klar over at Nelly Sørensen ville forfølge retten til stillingen. Det må ellers understrekes at når Høyesteretts kjæremålsutvalg i den konkrete saken i Rt-1999-1874 oppstilte en fire-måneders frist, så slo fristen ut i favør av arbeidstakeren.
Det ble lagt ned slik påatand:
«1. Nelly Sørensen kan gjeninntre i stilling som hjelpepleier ved Hafslo Omsorgssenter.
2. Nelly Sørensen vert tilkjent sakskostnader vedrøreande gjeniintredenspørsmålet med kr 10.000.-»
Kjæremotparten, Luster kommune, har i hovedsak fremholdt at herredsrettens kjennelse er riktig i sitt resultat, dog slik at kommunen burde ha fått tilkjent saksomkostninger. Vedtaket av 17. juni 1999 innebar reelt sett ikke en oppsigelse av Nelly Sørensen som hjelpepleier ved Hafslo Omsorgssenter. Av den grunn hadde Nelly Sørensen rett til å påklage vedtaket i h.t. forvaltningslovens (fvl) regler. Om formannskapets vedtak innebar oppsigelse av Sørensen, kunne det ikke påklages, jf. forvaltningsloven §3 annet ledd siste pkt.
Da Nelly Sørensen påklaget vedtaket, hevdet hun at det var ugyldig fordi det var basert på uriktig faktum. Lenge etter at vedtaket var påklaget med nevnte begrunnelse, gjorde Sørensen gjeldende at kommunen sitt vedtak om pålegg om nytt arbeidssted reelt sett innebar en oppsigelse av henne som hjelpepleier ved Hafslo Omsorgssenter. Kommunen ba da opplyst om Nelly Sørensen ville opprettholde sin klage, når hun nå hadde denne oppfatningen av det reelle innhold eller virkningene av kommunens vedtak om pålegg om nytt arbeidssted. Denne henvendelsen ble ikke besvart og kommunen behandlet klagesaken videre fordi kommunen mente den var forpliktet til det.
Når Sørensen nå pretenderer at kommunen sitt vedtak om pålegg om nytt arbeidssted reelt sett har det innhold eller den virkning at det innebærer oppsigelse av henne, må de aktuelle fristene i aml. §61 nr. 4, slik de er fortolket av Høyesterett, ha sitt utgangspunkt i det kommunale vedtaket som ikke kunne påklages i h.t. forvaltningslovens regler.
Forøvrig har Luster kommune ikke aksptert noen fire-måneders fristberegning med utgangspunkt i 15. desember 1999. Sørensens henvisning til rådmannen om mulig gjeninntreden er misforstått. Nelly Sørensen var dessuten på det tidspunkt det var aktuelt å påklage formannskapets vedtak av 17. juni 1999, representert ved advokat. Det har ikke skjedd noe etter formannskapets nevnte vedtak som skulle tilsi at vurderingen av innholdet eller virkningen av det skulle være anderledes da enn da det ble fattet. Kommunen har forøvrig også vist til sine anførsler forut for herredsrettens kjennelse. Det fremgår herav at kommunen også avviser kravet på bakgrunn av at det vil være urimlig at Nelly Sørensen får anledning til å møte på arbeid på Hafslo Omsorgssenter under sakens behandling.
Det ble lagt ned slik påstand:
«1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Nelly Sørensen dømmes til å betale saksomkostninger til Luster kommune for herredsrett og lagmannsrett med kr 8.000,-.»
Lagmannsretten finner at kjæremålet ikke fører frem. Det vises til herredsrettens kjennelse og lagmannsretten kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.
Saken gjelder spørsmål om å stå i stilling, eller bli gjeninnsatt i stilling, mens tvist om arbeidsforholdet verserer for domstolen. Partene har forskjellig oppfatning av sakens realitet. Kjærende part mener vedtaket av Luster kommune om nytt arbeidssted innebærer en endringsoppsigelse. Kjæremotparten mener vedtaket om forflytting ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett.
Retten til å stå i stillingen under domstolenes behandling av tvisten, stiller seg forskjellig i de to tilfellene. Ved oppsigelse er arbeidsmiljølovens hovedregel i §61 nr. 4 at arbeidstaker har rett til å stå i stillingen så lenge tvisten er gjenstand for forhandlinger eller søksmål er reist innen de frister som er angitt. Derimot har arbeidstaker i utgangspunktet ikke har krav på å fortsette i stillingen ved uenighet utelukkende om en forflytting. Skal imidlertid arbeidstakerens rett til å stå i stillingen være reell, er det ved en slik ulik realitetsoppfatning nødvendig å legge arbeidstakers pretensjon om endringsoppsigelse til grunn, inntil selve hovedspørsmålet er avgjort. Det vises i den sammenheng til Gulating lagmannsretts kjennelse i saken av 3. mars 2000 ( LG-2000-00323)l . På denne bakgrunn finner lagmannsretten at Nelly Sørensen som en konsekvens av sin pretensjon om oppsigelse i utgangspunktet hadde anledning til å gjøre gjeldende sin rett til å forsette i sin stillingen inntil saken var rettslig avklart.
Det reiser det seg for lagmannsretten etter dette to tilleggs-spørsmål: hvilken eventuell reaksjons-frist gjaldt for Nelly Sørensen m.h.t. å gjøre sin rett til fortsettelse gjeldende og fra hvilket tidspunkt skal fristen isåfall regnes.
Aml. §61 nr. 4 angir flere ulike frister for når en arbeidstaker må gjøre sin rett til å stå i stillingen gjeldende. Disse fristene forutsetter imidlertid at partene har fulgt arbeidsmiljølovens ordinære prosedyrer m.h.t. forhandlinger og/eller oppsigelse. Det gjelder ikke i inneværende sak, hvor det er det på det rene at den pretenderte endringsoppsigelsen av Nelly Sørensen hverken hadde den form eller det innhold eller ble avgitt på en måte, som samsvarer med kravet i aml. §57. Det følger av aml. §57 nr. 2 tredje ledd at det ikke gjelder en søksmålsfrist ved formuriktig oppsigelse og at en slik oppsigelse, med visse forbehold, skal kjennes ugyldig dersom arbeidstaker går til søksmål innen 4 måneder etter at oppsigelsen fant sted.
Fristen til å gjøre gjeldende retten til å stå i stilling ved en formløs og/eller en formuriktig oppsigelse er behandlet i en kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1999-1874, som begge parter har vist til. Kjæremålsutvalget ga her sin tilslutning til lagmannsrettens forståelse om at i den aktuelle sak måtte retten til å kreve å få stå i stillingen antas å bestå helt frem til utløpet av søksmålsfristen etter aml §61 nr. 3 jf. 57, nr. 2 tredje ledd. Den angitte søksmålsfrist i aml. §57 nr. 2 tredje ledd er 4 måneder etter at oppsigelsen har funnet sted. Selv om inneværende sak i noen sammenhenger avviker fra saken i Rt-1999-1874, finner lagmannsretten at Høyesteretts kjæremålsutvalgs forståelse om sammenhengen mellom aml §61 nr. 4 og §57 nr. 2 tredje ledd må gis tilsvarende anvendelse. Rent konkret i inneværende sak betyr det at Nelly Sørensens rett til å kreve å stå i stillingen måtte gjøres gjeldende senest 4 måneder etter at endringsoppsigelsen ble ansett gitt.
Når det gjelder spørsmålet om når endringsoppsigelsen av Nelly Sørensen må anses gitt, finner lagmannsretten det naturlig å ta utgangspunkt i vedtaket i Luster formannskap av 17. juni 1999. Det vises her til herredsrettens begrunnelse. Dette vedtaket ble av Nelly Sørensen påklaget i h.t. forvaltningsloven samtidig som det ble anmodet om at klagen skulle gis oppsettende virkning. Anmodningen om oppsettende virkning ble avslått i vedtak 11. oktober 1999 og Nelly Sørensen gjorde deretter i brev av 21. desember 1999 gjeldende sin rett til å stå i stillingen med utgangspunkt i en pretensjon om å være oppsagt. Lagmannsretten kan ikke se at klagebehandlingen og anmodningen om oppsettende virkning i seg selv åpnet for en utsettelse for Nelly Sørensen m.h.t. å reagere, dersom hun også mente at forflyttingen i realiteten var en endringsoppsigelse og at hun hadde rett til å stå i stillingen. Søksmålet er basert på en pretensjon om at det foreligger et oppsigelsesvedtak, og etter lovendring i 1997 er oppsigelsesvedtak unntatt fra klagereglene i forvaltningsloven, jf. forvaltningsloven §3 i f. Siktemålet med endringen var at offentlig ansatte skulle komme i samme stilling som tilsatte i privat sektor. Oppsigelsesvedtak må etter dette forfølges etter de særskilte prosessreglene i arbeidsmiljøloven, noe som også er gjort. Utgangspunktet for fristberegningen etter aml. §61 nr. 4 må - ut fra en forutsetning om at det foreligger en oppsigelse - være formannskapets vedtak av 17. juni 1999. At det faktisk har vært fremsatt en klage, og at kommunen besluttet å behandle den, kan ikke få betydning for fristberegningen så lenge vedtaket av 17. juni 1999 anses som et oppsigelsesvedtak. Kommunen har basert klagebehandlingen på en forutsetning om at det var tale om et enkeltvedtak, men ikke et oppsigelsesvedtak, og kommunestyrets vedtak av 15. desember 1999 er åpenbart ikke oppsigelsesvedtak i større utstrekning enn formannskapets vedtak av 17. juni 1999 er det.
Etter dette finner lagmannsretten at den frist Nelly Sørensen hadde m.h.t. å gjøre gjeldende sin rett til å stå i stillingen må ta utgangspunkt i formannskapets vedtak 17. juni 1999. Basert på fire-måneders fristen i aml. §57 nr. 2 tredje ledd ble retten til å få stå i stillingen gjort gjeldende for sent. Kjæremålet er således forgjeves.
Kjæremålet har ikke ført frem og kjæremotparten har krevd dekket saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett. Avgjørelsen har imidlertid budt på adskillig tvil, og lagmannsretten finner at det foreligger særlige omstendigheter som gir grunn for å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Saksomkostninger for lagmannsretten blir således ikke idømt. Det er da heller ikke grunn til å endre herrredsrettens omkostningsavgjørelse, jf. tvistemålsloven §172 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.