HR-2000-1038 - Rt-2000-1432
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-08-30 |
| Publisert: | HR-2000-01038 - Rt-2000-1432 (349-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om varetektsfengling av tre personer som var tiltalt i samme straffesak. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-01038, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Jan F. Glent), B (advokat John Christian Elden v/Nadia Hall) og C (advokat Thomas Randby) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Dolva, Oftedal Broch, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §170a, §184, §388, §52, Straffeloven (1902) §257, §258, §49, Menneskerettsloven (1999) EMKN A5 |
Saken gjelder videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om varetektsfengling av tre personer som er tiltalt i samme straffesak.
Ved Bergen politidistrikts tiltalebeslutning 5. juni 2000 er C, født xx.xx.1969, A, født xx.xx.1969, og B, født xx.xx.1972, tiltalt for overtredelse av straffeloven §257 jf. §258, §257 og §257 jf. §49.
Ved Bergen forhørsretts kjennelse 15. april 2000 ble de tiltalte varetektsfengslet i fire uker. Fengslingsfristen er senere forlenget flere ganger.
Hovedforhandling i straffesaken ble påbegynt i Bergen byrett 14. august 2000. Etter at en av forsvarerne hadde fremlagt et bevis som var ukjent for påtalemyndigheten, avsa retten kjennelse om å utsette hovedforhandlingen inntil videre.
Aktor fremsatte deretter begjæring om at det ble avsagt kjennelse om fortsatt varetektsfengsling. Begjæringen ble tatt under behandling av retten i egenskap av forhørsrett.
Bergen forhørsrett avsa samme dag kjennelse med slik slutning:
«B, C og A kan holdes i varetekt, dog ikke ut over 11. september 2000 kl. 15.00.»
De tiltalte påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 18. august 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålene forkastes.»
De tiltalte har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er inngitt støtteskriv fra de respektive forsvarere.
A har i hovedsak anført:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling. Lagmannsrettens kjennelsesgrunner er mangelfulle når det gjelder omtalen av kravet til skjellig grunn til mistanke. Det samme gjelder omtalen av kravet til forholdsmessighet.
Det er ikke mulig å vurdere om lagmannsretten har bygget på en riktig lovanvendelse vedrørende kravet til skjellig grunn til mistanke når det gjelder 15 av tiltalepostene. For disse postene er det bare et medvirkningsanvar som er aktuelt for A. Drøftelsen er mangelfull selv om man tar hensyn til at lagmannsretten har vist til tidligere fengslingskjennelser i saken.
Påtalemyndigheten hevder bare at den har direkte bevis mot A for tre av i alt 18 tiltaleposter. For de øvrige postene finnes ingen vitneforklaringer, tekniske bevis, fotografier eller fotokonfrontasjoner.
I lagmannsrettens kjennelse er det uttalt at det er klare indikasjoner på at de tiltalte har opptrådt i fellesskap. Det foreligger imidlertid ikke medvirkning bare fordi man er sammen med, eller bor sammen med, personer som begår straffbare handlinger. Lagmannsretten skulle ha gitt en begrunnelse for hva slags konkrete medvirkningshandlinger som den mener at foreligger i saken. Lagmannsretten har imidlertid nektet å gå inn på de ulike tiltalepostene.
Uttrykket «klare indikasjoner» er ikke tilstrekkelig presist til å avgjøre om lagmannsretten har lagt til grunn en korrekt vurdering av kravet til sannsynlighetsovervekt.
Uttrykket «opptrådt i fellesskap» er heller ikke tilstrekkelig presist til å vurdere om lagmannsretten har lagt til grunn en riktig forståelse av medvirkningsansvaret i straffebestemmelsene.
I forhold til vurderingen av forholdsmessigheten, er det vesentlig å avklare for hvor mange tiltaleposter det foreligger skjellig grunn til mistanke. Det er uansett uvanlig at de tiltalte har sittet i varetekt siden 14. april 2000 på grunnlag av lommetyverier der det bare er tatt små verdier.
Når det gjelder drøftelsen av forholdsmessigheten, har lagmannsretten gjort en saksbehandlingsfeil ved ikke å vurdere denne frem mot et antatt tidspunkt for ny hovedforhandling. Retten har bare vurdert om fengsling i fire uker vil være uforholdsmessig. Det vises til Rt-1999-1204 og Rt-1999-1780. Ny hovedforhandling i saken er nå berammet til begynnelsen av november 2000. Det foreligger en klar fare for oversoning.
A har lagt ned slik påstand:
«Gulating lagmannsretts kjennelse av 18. august 2000 oppheves for A, født xx.xx.1969.»
C har i hovedsak anført:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling - mangelfulle kjennelsesgrunner - og lovanvendelse.
I støtteskrivet er det vist til argumentasjonen i forbindelse med kjæremålet fra medtiltalte A.
Lagmannsretten skulle ha gått nærmere inn på bevisgrunnlaget i saken. Det følger av straffeprosessloven §184 annet ledd tredje punktum jf. §52 at retten skal gjøre rede for hvilket faktum som er lagt til grunn, og i tillegg gjøre rede for rettsanvendelsen. Det er ikke tilstrekkelig at retten konstaterer at det foreligger skjellig grunn til mistanke.
I kjæremålet til lagmannsretten ble det gjort gjeldende at C er tiltalt for tyveri i Trondheim 29. januar 2000, til tross for at han ifølge passet reiste til Sverige dagen før. Det foreligger ingen holdepunkter for at han var i Trondheim 29. januar 2000. Til tross for at dette ble gjort gjeldende i kjæremålet til lagmannsretten, er forholdet ikke drøftet av retten.
I tilknytning til vurderingen av forholdsmessigheten har retten uttalt at fengsling i fire uker ikke innebærer nevneverdig fare for oversoning, og at dette uansett ikke kan være helt avgjørende. Dette er feil lovanvendelse dersom lagmannsretten mener at det kan være forholdsmessig å holde en person i varetekt selv om varetekten antas å bli lengre enn en eventuell fengselsstraff.
Det er feil lovanvendelse når retten bare har vurdert forholdsmessigheten opp mot fengsling i fire nye uker når man vet at politiet vil forsøke å holde de tiltalte fengslet helt frem til hovedforhandling.
Subsidiært anføres at kjennelsesgrunnene er mangelfulle og uklare i forhold til drøftelsen av forholdsmessigheten.
C har lagt ned slik påstand:
«Gulating lagmannsretts kjennelse av 18.08.00 oppheves når det gjelder C.»
B har i hovedsak anført:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling - mangelfulle kjennelsesgrunner - og lovanvendelse.
Lagmannsrettens begrunnelse er ikke tilstrekkelig verken i forhold til kravet om skjellig grunn til mistanke eller forholdsmessigheten.
Det vises for øvrig til støtteskriv fra de to andre forsvarerne i saken.
B har lagt ned slik påstand:
«Gulating lagmannsretts kjennelse av 18.08.00 oppheves når det gjelder B.»
Bergen politidistrikt er kjent med kjæremålene.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålsutvalgets kompetanse ved videre kjæremål er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jf. straffeprosessloven §388 nr. 2 og 3. Lagmannsrettens bevisvurdering og konkrete lovanvendelse kan utvalget ikke prøve.
Lagmannsretten har lagt til grunn at det er skjellig grunn til mistanke med hensyn til at de siktede har foretatt tyveriraid i fellesskap, jf. lagmannsrettens tidligere kjennelse av 15. juni d.å., som den nå angrepne kjennelse viser til. Dette kan utvalget ikke prøve.
I kjæremålene er gjort gjeldende at det er feil når lagmannsretten bare har vurdert forholdsmessigheten av fortsatt varetektsfengsling i fire uker, og ikke frem til ny hovedforhandling 1. november d.å.
Kjæremålsutvalget finner at lagmannsretten skulle ha vurdert om det var grunn til å regne med at fortsatt fengsling ville bli begjært frem til ny hovedforhandling. I bekreftende fall skulle retten ha vurdert om en slik varetektsfengsling ville vært uforholdsmessig, jf. straffeprosessloven §170a og Den europeiske menneskerettskonvensjonen art. 5 nr. 3. Dersom berammelsesdatoen ikke var kjent, måtte vurderingen skje ut fra når lagmannsretten anså at ny hovedforhandling tidligst kunne skje etter opplysningene i saken og alminnelig erfaring. Det vises til utvalgets avgjørelse i Rt-1999-1780.
Det er en feil at denne vurdering ikke er foretatt, og kjennelsen må derfor oppheves.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.