HR-1995-146-B - Rt-1995-1641
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-11-07 |
| Publisert: | HR-1995-00146-B - Rt-1995-1641 (526-95) |
| Stikkord: | (Torson-dommen), Pengekravsrett, Forsikringsrett, Sjørett, Sjøforsikring, Tilbakesøkning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt tilbakesøking av forsikringsbeløp som ble utbetalt etter at et fiskefartøy hadde forlist. |
| Saksgang: | Nord-Troms herredsrett 30.01.1992 - Hålogaland Lagmannsrett LH-1992-272 A - Høyesterett HR-1995-00146B, nr 201/1993 |
| Parter: | 1. Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsselskap, 2. Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap (advokat Erik Blaker) mot 1. A/S Jakobsen & Sønner, 2. Statens Fiskarbank, 3. Sparebanken Nord-Norge (advokat Trond Eilertsen - til prøve) |
| Forfatter: | Coward, Schei, Gussgard, Aarbakke, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder tilbakesøking av forsikringsbeløp som ble utbetalt etter at et fiskefartøy hadde forlist.
Fiskefartøyet M/S Torson, som var bygget i 1967, forliste ved Jan Mayen 19 juli 1987. Fartøyet var eid av rederiet A/S Jakobsen & Sønner, som er et familierederi med Torgils Jakobsen og sønnene Terje og Tor Arne Jakobsen som aksjonærer. Torgils Jakobsen er styreformann og eier 50 % av aksjene, de to sønnene er styremedlemmer og eier hver 25 % av aksjene. Terje og Tor Arne Jakobsen var med som henholdsvis skipper og styrmann på turen som endte med forlis. Mannskapet bestod ellers av åtte mann, som alle var ombord på Torson for første gang.
Natten til 19 juli 1987 var fartøyet fullastet etter fiske ved Jan Mayen, været var godt, og mannskapet gjorde klart for å gå til fastlandet. Ca klokken seks om morgenen varslet en alarm i styrehuset at vann trengte inn i asdicrommet i forskipet. Omtrent et kvarter senere ble det konstatert en betydelig vannlekkasje i fremre maskinrom og asdicrommet. Skipets egne lensepumper klarte ikke å holde unna for vannet. Mannskapet ble purret og fikk beskjed om å ta på seg overlevelsesdrakter. Lettbåten og begge flåtene ble satt på vannet, og de fleste av mannskapet gikk i lettbåten. Et annet fiskefartøy, Harmoni, ble ca klokken halv syv anropt over arbeidskanalen på VHF-radioen med anmodning om å komme til hjelp med ekstra pumpe. Kystvaktskipet K/S Stålbas overhørte samtalen og tilbød også hjelp med pumpe, men oppfattet det nærmest som Torson ikke trengte denne hjelpen. Begge fartøyene kom likevel til, ca klokken syv. Harmoni la seg nærmest, Stålbas antakelig 2-300 meter fra Torson. En elektrisk pumpe fra Harmoni ble hentet med en lettbåt fra Torson, men etter kort tid gikk strømmen på Torson, så pumpen ikke kunne brukes. Med lettbåten fra Torson var det også hentet en pumpe fra Stålbas, men maskinsjefen på Torson fikk den ikke til å virke. Det var for øvrig levert en brannpumpe med relativt liten kapasitet, istedenfor den lensepumpen som skulle vært levert. Torson sank klokken 0825 på 1 300 meters dyp. Hele besetningen var gått fra borde og ble brakt til Norge med Harmoni.
Partene i saken er enige om at det må legges til grunn at vanninnstrømmingen må ha skjedd gjennom en bunnventil i fremre maskinrom på Torson. Denne bunnventilen ble installert i fartøyet i 1971 ved Fiskerstrand Slipp & Mek. Verksted A/S, opprinnelig i sammenheng med et kjøleanlegg for fisk. I 1978 ble dette endret, slik at ventilen ble brukt til å regulere sjøvannsinntaket til kjøling av en hjelpemotor i fremre maskinrom. Maskinassistenten på Torson har forklart at han skrudde til ventilen havarimorgenen ca klokken halv seks, fordi fremre hjelpemotor ikke lenger skulle brukes, og at han oppholdt seg i maskinrommet noen minutter etter stengningen uten å merke noe unormalt.
Torson var forsikret i Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsforening, nå Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsselskap, med Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap som koassurandør. I desember 1987 ble det ubetalt forsikringer med ca 22 millioner kroner, derav 19 millioner kroner i kaskoforsikring, dels til rederiet, dels til panthaverne Statens Fiskarbank og Sparebanken Nord-Norge.
Sjøfartsinspektøren etterforsket forliset, og det ble 12 september 1988 utferdiget forelegg mot Terje Jakobsen for å ha benyttet maskinsjef uten de nødvendige sertifikater, og for å ha vært passiv når det gjaldt å berge fartøyet. Han ble domfelt ved Tromsø byretts dom 30 juli 1990, men for det siste forholdet ble det fornyet behandling, som endte med frifinnelse ved Hålogaland lagmannsretts dom 10 oktober 1991.
Ved brev til rederiet 22 juni 1989 med gjenpart til panthaverne hadde forsikringsselskapene krevd tilbakebetaling av praktisk talt hele forsikringsbeløpet. Selskapene tok 15 oktober 1990 ut stevning til NordTroms herredsrett med krav om tilbakebetaling fra rederiet og panthaverne. Rederiet reiste motsøksmål med krav om renter av forsikringsoppgjøret.
Herredsrettens flertall - formannen og en sjøkyndig meddommer - ga i dom 30 januar 1992 forsikringsselskapene medhold i realiteten, bortsett fra i et spørsmål om fra hvilket tidspunkt panthaverne skulle betale morarenter. Flertallet bygget på at de saksøkte ikke hadde ført tilstrekkelig bevis for at Torson var sjødyktig eller for at rederiet var i aktsom god tro på dette punktet, jf Norsk Sjøforsikringsplan av 1964 §45. Flertallet uttalte imidlertid også at de langt på vei kunne følge forsikringsselskapenes argumentasjon blant annet når det gjaldt sannsynligheten for at vanninnstrømmingen skyldtes en villet handling. Mindretallet - den andre meddommeren - stemte for at de saksøkte skulle gis fullt medhold. Han la til grunn at vanninnstrømmingen skyldtes sammenbrudd i bunnventilen, at Terje og Tor Arne Jakobsen ikke kunne bebreides for passivitet når det gjaldt å berge båten, og at det ikke forelå usjødyktighet. Herredsrettens domsslutning lyder slik:
"I hovedsøksmålet:
1. A/S Jakobsen & sønner dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsforening og Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap tilsammen kr 8.078.239 med tillegg av 18 % rente fra 22. juli 1989 til betaling skjer.
2. Statens Fiskarbank dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsforening og Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap tilsammen kr 6.302.474 med tillegg av 18 % rente fra 15. november 1990 til betaling skjer.
3. Sparebanken Nord-Norge dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsforening og Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap tilsammen kr 7.410.190 med tillegg av 18 % rente fra 15. november 1990 til betaling skjer.
4. Hver av partene bærer sine omkostninger.
I motsøksmålet:
1. Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsforening og Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap frifinnes.
2. A/S Jakobsen & sønner, Statens Fiskarbank og Sparebanken Nord-Norge dømmes til in solidum innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsforening og Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap deres saksomkostninger med tilsammen kr 5.000."
Rederiet og panthaverne anket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som også ble satt med sjøkyndige meddommere. I dom 12 mars 1993 ga flertallet - en juridisk dommer og to meddommere - de ankende parter medhold både i hovedsøksmålet og motsøksmålet, i det vesentlige ut fra samme syn som herredsrettens mindretall. Mindretallet i lagmanns retten - formannen og en annen juridisk dommer - kom stort sett til samme resultat som herredsrettens flertall, men bygget resultatet på at skaden var fremkalt forsettlig. Innen mindretallet var det uenighet på to punkter. Rettens formann ville gi forsikringsselskapene fullt medhold. Den andre dommeren i mindretallet var enig med flertallet i at Terje og Tor Arne Jakobsen ikke kunne bebreides for etterfølgende passivitet, og han var enig med herredsrettens flertall når det gjaldt tidspunktet panthaverne skulle betale morarenter fra. Lagmannsrettens domsslutning lyder slik:
"I hovedsøksmålet:
1. A/S Jakobsen & Sønner, Sparebanken Nord-Norge og Statens Fiskarbank frifinnes.
2. Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsforening og Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap dømmes - in solidum - til å betale A/S Jakobsen & Sønner, Sparebanken Nord-Norge og Statens Fiskarbank saksomkostni nger for herredsrette n og lagmannsrett en med henholdsvis 407.472,60 - firehundreog syvtusenfire hundreogsytt ito 60/100 - kroner og 739.674 - syvhundreogt rettinitusen sekshundreog syttifire - kroner, samt til å dekke utgiftene til meddommere i lagmannsrett en etter særskilt fastsettelse.
I motsøksmålet:
1. Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsforening og Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap dømmes - in solidum - til å betale til A/S Jakobsen & Sønner 1.142.900,87 - enmillionetthundreogførtitotusennihundre 87/100 - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 11 desember 1987 til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for herredsretten betaler Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsforening og Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap - in solidum - saksomkostninger med 1600 - ettusensekshundre - kroner. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger i motsøksmålet.
Felles for begge søksmål:
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instansene fremgår av dommene.
Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsselskap og Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Anken gjelder bevisbedømmelsen.
Til bruk for Høyesterett er det holdt rettslige og utenrettslige bevisopptak av partsrepresentanter og en rekke - i stor grad sakkyndige - vitner, en del av dem nye for Høyesterett, og det er utarbeidet flere tekniske rapporter. Det har vært en grundigere bevisføring enn tidligere særlig om de teoretiske muligheter for ulike hendelsesforløp. De ankende parter har frafalt sine tidligere anførsler om at forsikringen ikke dekker på grunn av usjødyktighet og overtredelse av sikkerhetsforskrift. Ellers står saken i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.
De ankende parter, Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsselskap og Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap, har anført:
Lagmannsrettens formann har vurdert bevisene riktig.
Prinsipalt hevdes det at forliset ble frembrakt ved en aktiv, forsettlig handling. - Selv om det er strenge krav til bevisbyrden for forsettlig skadefrembringelse, kan ikke kravene settes så høyt at det reelt blir utelukket å konstatere forsett, jf at forsikringssvindel er et stort samfunnsproblem.
Den forsettlige handlingen var her at bunnventilen ble åpnet med vilje.
Ventilen var laget av seigjern. Klassereglene har aldri godtatt bunnventiler av gråjern, seigjernsventiler sertifiseres og merkes på en bestemt måte, og ventilen ble kontrollert både ved produksjonen og ved de femårlige besiktigelsene av fartøyet.
Det er ikke noen rimelig mulighet for at denne seigjernsventilen skal ha fått et radikalt sammenbrudd på grunn av et forsinket sprøbrudd. Dette følger først og fremst av praktisk erfaring - det er ikke påvist noe tilfelle av radikalt sammenbrudd av en seigjerns bunnventil. Ut fra korrekte forutsetninger viser også teoretiske utredninger at et slikt sammenbrudd i ventilen er umulig: det vil nemlig være avhengig av at følgende tre forutsetninger alle foreligger: Seigjernet i ventilen må ha vært mindreverdig med hensyn til bruddseighet, ventilen må ha vært nesten gjennomrustet, og den må ha vært utsatt for en tilleggskraft etter at den ble stengt. Ingen av disse forutsetningene er oppfylt. En grunnstøting Torson hadde i 1985, kan ikke ha hatt betydning.
At Torson ble senket med vilje, underbygges av Terje og Tor Arne Jakobsens passivitet når det gjaldt å hindre fartøyet i å gå ned etter at lekkasjen var oppstått. De gjorde det ikke klart for mannskapet på Stålbas hvor kritisk situasjonen var. Hadde de gjort dette, ville det hindret at Torson gikk ned.
Også en rekke andre omstendigheter taler for at bunnventilen ble åpnet med vilje: Både Terje og Tor Arne Jakobsen var oppe på det relevante tidspunktet - for Terjes vedkommende etter at han hadde lagt seg kort tid før. De av mannskapet som ikke var i arbeid, lå antakelig og sov. Værforholdene og andre båter i nærheten gjorde at et havari ikke ville være farlig for mannskapet. Havariet skjedde på meget dypt vann. Det oppsto en uforklarlig stans i babord hjelpemotor, som skulle gitt strøm til pumpen fra Harmoni. Brødrene Jakobsens motiv for å ville at båten skulle forlise, lå i rederiets dårlige økonomi.
Dersom man ikke skulle mene at bunnventilen ble åpnet med vilje, må den etterfølgende passiviteten med å berge fartøyet være et selvstendig grunnlag for forsettlig - passiv - fremkalling av forliset. Subsidiært må det foreligge grov uaktsomhet.
Terje og Tor Arne Jakobsen må identifiseres med rederiet, slik at deres feil anses som rederiets, jf Norsk Sjøforsikringsplan §61.
Når forliset ikke gir grunnlag for å kreve forsikring utbetalt, må de utbetalte beløpene kunne søkes tilbake, både fra rederiet og fra panthaverne, etter reglene om condictio indebiti.
Under forutsetning av at forliset skyldtes en villet handling, er det enighet om at rederiet må erstatte rentetapet fra utbetalingen i desember 1987 til utgangspunktet for ordinære morarenter. I forhold til panthaverne må brevet 22 juni 1989 være tilstrekkelig påkrav til å utløse plikt til morarenter etter morarenteloven §2.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"I. Dersom Høyesterett finner at havariet skyldes en villet handling, aktiv eller passiv:
1) A/S Jakobsen & Sønner dømmes til å betale til Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsselskap og Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap tilsammen kr 8.078.239,-, med tillegg av 18 % årlig rente fra 10. desember 1987 til 31. desember 1993 og 12 % årlig rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.
2) Statens Fiskarbank dømmes til å betale til Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsselskap og Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap kr 6.302.474,-, med tillegg av 18 % årlig rente fra 22. juli 1989 til 31. desember 1993 og 12 % årlig rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.
3) Sparebanken Nord-Norge dømmes til å betale til Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsselskap og Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap kr 7410190,- med tillegg av 18 % årlig rente fra 22. juli 1989 til 31. desember 1993 og 12 % årlig rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.
4) I motsøksmålet: Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsselskap og Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap frifinnes.
II. Dersom Høyesterett finner at havariet skyldes grov uaktsom unnlatelse:
1) A/S Jakobsen & Sønner dømmes til å betale til Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsselskap og Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap kr 5.287.061,-, med tillegg av 18 % årlig rente fra 22. juli 1989 til 31. desember 1993 og 12 % årlig rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.
2) Som I.2 overfor.
3) Som I.3 ovenfor.
4) I motsøksmålet: Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsselskap og Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap frifinnes mot å betale til A/S Jakobsen & Sønner kr 139085,14 med tillegg av 18 % årlig rente fra 11. desember 1987 til 31. desember 1993 og 12 % årlig rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.
III. For alle tilfeller:
A/S Jakobsen & Sønner, Statens Fiskarbank og Sparebanken Nord-Norge dømmes in solidum til å erstatte Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsselskap og Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap saksomkostninger for herredsretten med kr 544000,- med tillegg av 18 % årlig rente fra 18. februar 1992 til 31. desember 1993 og med 12 % årlig rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer, og for lagmannsretten med kr 641400,- med tillegg av 18 % årlig rente fra 31. mars 1993 til 31. desember 1993 og med 12 % årlig rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer, og for Høyesterett etter særskilt fremlagt omkostningsoppgave."
Ankemotpartene, A/S Jakobsen & Sønner, Statens Fiskarbank og Sparebanken NordNorge, har anført:
Lagmannsrettens flertall har kommet til riktig resultat, og det er ikke grunnlag for å fravike deres bedømmelse av bevisene.
Forliset er ikke frembrakt ved forsett eller grov uaktsomhet. Årsaken til forliset må være at bunnventilen fikk et radikalt sammenbrudd på grunn av korrosjon.
Vi vet ikke noe om type, alder, dimensjon og materiale for bunnventilen, og den kan ha vært av gråjern. Det ville riktignok ikke vært i samsvar med regelverket, men reglene var uklare, og misforståelser kan ha oppstått. Fysisk ville det ikke vært noe problem å montere en gråjernsventil.
Også hvis man forutsetter at ventilen var av seigjern, var de teoretiske forutsetningene til stede for et radikalt sammenbrudd i ventilen på grunn av sprøbrudd. En grunnstøting Torson hadde i 1985, kan ha påført ventilen skade.
Skal man være sikret mot sprøbrudd i seigjern, må det være på det rene at materialet er godt. Men det er en rekke kritiske stadier både i produksjonen av selve seigjernet - og særlig da denne ventilen ble produsert, i seigjernets barndom - og under støpingen.
Videre kan ventilen ha korrodert sterkt; den hadde stått i sjøen i 16 år og var mot slutten av sin levetid. Dårlig materiale kan ha hatt betydning også i denne sammenheng.
Flere krefter som ventilen ble utsatt for, kan forklare sammenbruddet. Ventilen kan ha blitt utsatt for en stor kraft da maskinassistenten stengte den havarimorgenen. Grunnstøtingen i 1985 kan ha ført til spenninger i rørsystemet, og spenninger kan ha oppstått også ved at ventilen ikke var montert i fartøyet opprinnelig, men ble satt inn på et senere tidspunkt. I tillegg kommer vibrasjonene i en båt.
Det er også klare eksempler fra praksis på radikale sammenbrudd i seigjern eller i stål, som har mye større bruddseighet.
Man kan ikke ha noen urokkelig tro på de inspeksjoner klassen skal utføre; feil og mangler kan ha blitt oversett både ved produksjon og ved kontroller.
Forsettlig senking er heller ikke sannsynliggjort på annen måte. Blant annet er det bare spekulasjoner omkring Terje Jakobsens fravær fra broen. Han ville løpt stor risiko for å bli oppdaget dersom han hadde gått og åpnet ventilen, og etter vitners tidsangivelser hadde han ingen praktisk mulighet for å få gjort det. Eksperter har gitt nærliggende forklaringer på at babord hjelpemotor stoppet. Det forelå ikke noe økonomisk motiv for å senke fartøyet.
Det må kreves en sterk sannsynlighetsovervekt for at man kan legge til grunn at fartøyet ble senket forsettlig. Men her foreligger det ikke ett bevis, bare spekulasjoner.
Terje og Tor Arne Jakobsen kan ikke bebreides for ikke å ha gjort det som kunne gjøres for at fartøyet skulle berges. Det var klart at Torson var i havsnød, og uforståelig at befalet på Stålbas ikke skjønte det. Forklaringen må ligge i manglende oppfatningsevne og uklare kommandoforhold blant befalet på Stålbas. Det foreligger heller ikke tilstrekkelig årsakssammenheng; Torson ville ikke vært berget i noe fall.Selv om forsettlige eller grovt uaktsomme handlinger fra Terje eller Tor Arne Jakobsen skulle ha forårsaket forliset, kan ikke deres handlinger identifiseres med rederiet. Bygger man på grov uaktsomhet fra Tor Arne Jakobsen ved manglende varsling av Stålbas, følger resultatet av Norsk Sjøforsikringsplan §59 om handlinger "i sjømannstjenesten".
Hvis retten skulle komme til at forliset skyldtes en villet handling fra Terje eller Tor Arne Jakobsen, og til at det er grunnlag for identifikasjon, bestrides det ikke at beløpet kan søkes tilbake fra rederiet. Ut over dette er rett til tilbaksøking avskåret etter reglene om condictio indebiti. Det er ikke tatt noe klart, generelt forbehold ved utbetalingene, det er gått meget lang tid - 19 måneder før tilbakebetaling ble krevd, ytterligere 16 måneder før stevning ble tatt ut, og rederiet har innrettet seg på å beholde beløpet.
Panthaverne bestrider plikt til å betale morarenter for tiden før 15 november 1990, en måned etter stevningen. Brevet 22 juni 1989 tilfredsstiller ikke formkravene etter morarenteloven §2.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at renter av saksomkostninger tilkjennes med lovens rentesats fra to uker etter forkynnelsen av henholdsvis herredsrettens og lagmannsrettens dom, det vil si at rentene skal beregnes med 18 % p.a. fra 18. februar 1992 til 31. desember 1993, og med 12 % p.a. fra 1. januar 1994 til betaling skjer av NOK 407.472,60 og med 18 % p.a. fra 31. mars 1993 til 31. desember 1993 og med 12 % p.a. fra 1. januar 1994 til betaling skjer av NOK 739.674.
2. Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsforening og Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap dømmes til å betale en for alle og alle for en AS Jakobsen & Sønner, Sparebanken Nord-Norge og Statens Fiskarbank saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av 12 % rente p.a. fra to uker etter forkynnelsen av Høyesteretts dom til betaling skjer."
Mitt syn på saken:
Jeg er kommet til at anken må føre frem, slik at de ankende parter gis fullt medhold. Dette er samme resultat som lagmannsrettens formann kom til, og jeg kan langt på vei vise til den meget utførlige begrunnelse han har gitt. Jeg bygger likevel i større grad enn ham på en helhetsvurdering av bevisene.
Partene har hver sin forklaring på hva som førte til Torsons forlis - de ankende parter hevder prinsipalt at bunnventilen ble åpnet med vilje av noen som rederiet må identifiseres med, mens ankemotpartene mener at ventilen fikk et totalt og plutselig sammenbrudd. Disse to mulige hendelsesforløp må holdes opp mot hverandre. Bevisbyrdereglene innebærer at det kreves en betydelig sannsynlighetsovervekt for at retten skal kunne legge til grunn alternativet forsettlig skadefremkallelse. Jeg viser til uttalelser i Høyesteretts dommer i Rt-1985-211 på side 214 - "sterk" overvekt, Rt-1990-1082 på side 1086 - "klar" overvekt, og Rt-1987-657 på side 664 - "overhodet ikke noen annen rimelig forklaring". Etter min mening har de ankende parter oppfylt disse strenge beviskravene.
Jeg nevner først at jeg bygger på at bunnventilen var av seigjern, ikke av gråjern slik ankemotpartene under forhandlingene for Høyesterett har anført som en mulighet. Jeg legger da vekt på at gråjern etter klassekravene aldri har vært godtatt som materiale til bunnventiler, på at seigjernsventiler sertifiseres og merkes på en bestemt og tydelig måte, og på at ventilene skal kontrolleres ved den hovedbesiktigelse som foretas av båter hvert femte år, og som for Torson blant annet var foretatt i 1978 og 1983. Som jeg kommer tilbake til, vil jeg generelt ikke se bort fra menneskelig svikt når det gjelder å oppfylle og kontrollere klassekravene. Men jeg ser det som helt usannsynlig at et velansett verksted skulle installert en ventil av uriktig materiale, og at en så lett konstaterbar feil deretter skulle vært oversett i hele ventilens levetid.
Når det gjelder muligheten for et radikalt sammenbrudd i seigjernsventilen, foreligger det omfattende rapporter og vitneforklaringer fra partenes eksperter. Mens de ankende parters eksperter konkluderer med at et slikt sammenbrudd ikke var mulig, er ankemotpartenes eksperter kommet til at et slikt sammenbrudd kunne oppstå. Ekspertene synes å være enige om hva som er grunnforutsetningene for sammenbrudd, men ellers går uttalelsene i forskjellig retning når det gjelder de teoretiske mulighetene, og i noen grad også når det gjelder hva som etter erfaring har forekommet i praksis.
For meg leder de teoretiske utredningene og de praktiske erfaringene frem til en konklusjon om at det er meget lite sannsynlig at Torsons bunnventil kunne få et radikalt sammenbrudd som førte til at vannet strømmet inn. Viktig for denne konklusjonen er at jeg ikke kan se at det er kommet frem bevis for at slike sammenbrudd i bunnventiler av seigjern har forekommet i praksis. Videre ser jeg det som meget lite sannsynlig at de tre grunnforutsetningene for et slikt sammenbrudd som ekspertene er enige om, alle kan være oppfylt. Jeg viser spesielt til at en av grunnforutsetningene er at ventilen måtte være gjennomrustet. Jeg kan meget vanskelig skjønne at dette kunne vært tilfellet når det ikke hadde vært oppdaget tegn til lekkasje eller funksjonssvikt som følge av rusting, verken av mannskapet eller ved klassens femårlige kontroller. Jeg nevner at ventilen sto lett synlig. Også forutsetningen om at det skulle være brukt mindreverdig seigjern - med redusert bruddseighet - i bunnventilen, finner jeg lite sannsynlig, ut fra den kontroll som foregår særlig ved produksjonen. Heller ikke forutsetningen om at det kan ha virket en tilleggskraft av betydning på ventilen etter at maskinassistenten hadde skrudd den av enn tidligere, eller at det kan ha skjedd et forsinket brudd som følge av stengningen, kan jeg se at på noen måte er sannsynliggjort. Som nevnt tidligere har maskinassistenten forklart at han ikke merket noe unormalt ved stengningen eller i de minuttene etterpå da han fortsatt var i maskinrommet.
Ut fra de generelle erfaringer og teoretiske beregninger som er lagt frem, ser jeg altså sannsynligheten for et radikalt sammenbrudd som meget liten. Samtidig er jeg enig med ankemotpartene i at når det først er skjedd en ulykke og man leter etter årsaken, vil man ikke sjelden finne at det har sviktet på en rekke punkter både ved produksjon og kontroller. Jeg ville derfor funnet det vanskelig å forkaste muligheten for et radikalt sammenbrudd i bunnventilen dersom det ikke hadde vært for andre momenter i saken som har betydning når man skal ta stilling til hva som skjedde på Torson.
Viktigst for meg her er passiviteten på Torson etter at alarmen var gått. Dersom Terje og Tor Arne Jakobsen ønsket at Torson skulle berges, har jeg vanskelig for å forstå at de ikke raskt gjorde mer for å hindre at fartøyet gikk ned. Det tok tid fra alarmen gikk til lekkasjen ble konstatert, og vel også fra denne konstateringen til Harmoni ble kontaktet. Det ble ikke sagt til Stålbas at situasjonen var kritisk, verken ved den første kontakten da Stålbas meldte seg over radio, eller ved den andre kontakten med Stålbas, da Harmoni og Stålbas var kommet frem. Uansett om man skulle mene at folkene på Stålbas kan bebreides for ikke å ha oppfattet at Torson holdt på å synke, finner jeg det nærmest uforståelig at det fra Torson ikke ble forklart at båten var i ferd med å synke og måtte ha øyeblikkelig bistand med alt Stålbas hadde å bidra med. Man ba ikke Stålbas om å legge til ved siden av Torson, men brukte verdifull tid til å dra i Torsons lettbåt for å hente pumper. Og man hentet først en pumpe fra Harmoni, mens det var pumpen fra Stålbas som kunne hatt den nødvendige kapasitet. - Jeg mener dette styrker sannsynligheten for at ventilen ble åpnet med vilje.
Også andre omstendigheter passer etter mitt syn inn i dette bildet. Jeg viser først til at motivet kan finnes i økonomiske forhold i rederiet. Det må anses på det rene at rederiets økonomi var anstrengt; blant annet hadde det klare likviditetsproblemer i 1987. Forsikringssummen som ble utbetalt for Torson, var atskillig høyere enn en sannsynlig salgsverdi. Videre viser jeg til at værforhold m v gjorde at forliset ikke innebar noen særlig fare for mannskapet, og til at fartøyet sank på så dypt vann at det var utenfor praktisk rekkevidde. At hjelpemotoren i det bakre maskinrommet som skulle drive pumpen fra Harmoni, stoppet, virker også påfallende, selv om jeg ut fra ankemotpartenes ekspertforklaringer ikke ser bort fra at dette kan ha en naturlig forklaring. - Jeg kan samtidig ikke se at det ville være spesielt vanskelig å åpne ventilen uten å bli oppdaget. Vitneforklaringene om skipperens og mannskapets bevegelser om bord er gitt lang tid senere, etter at spørsmålet om senking av båten er blitt tvistetema, og må få begrenset vekt i denne forbindelse.
Ut fra den bevissituasjon som foreligger, finner jeg etter dette å måtte legge til grunn at forliset ble fremkalt forsettlig. Dette må ha skjedd ved handling eller medvirkning fra Terje og Tor Arne Jakobsen.
Norsk Sjøforsikringsplan §55 fastsetter at assurandøren ikke svarer hvis den sikrede har utvist forsett. Den sikrede er her rederiet. Et neste spørsmål blir da om reglene i planen §59 til §61 om identifikasjon må forstås slik at Terje og Tor Arne Jakobsen må identifiseres med rederiet. Jeg mener at dette må besvares bekreftende, ut fra henvisningen i §61 til "almindelige rettsregler". Jeg viser til at det dreier seg om et familierederi der Terje og Tor Arne Jakobsen var to av de tre aksjonærene og eide 50 % av aksjene, de var styremedlemmer, og det er opplyst at de stod for driften av rederiet.
Forutsatt at årsaken til forliset ligger i en forsettlig handling, og at identifikasjon finner sted, er det ikke bestridt at beløpet kan søkes tilbake fra rederiet, og at rederiet må svare morarenter fra forsikringsutbetalingen 10 desember 1987 til utgangspunktet for ordinær morarente 22 juli 1989.
Jeg er kommet til at også det som er utbetalt til bankene, kan kreves tilbake, ut fra reglene om condictio indebiti, jf Høyesteretts dom i Rt-1985-290. Ved den rimelighetsvurderingen som skal foretas etter disse reglene, viser jeg til at det ble tatt et - riktignok noe uklart - forbehold ved utbetaling, til at mottakerne - bankene - er profesjonelle aktører som ikke vil komme i vesentlige problemer ved en tilbakebetaling, og til at forsikringsselskapene vanskelig kan bebreides for å ha foretatt utbetaling, eller for at det gikk lang tid før pengene ble krevet tilbake.
Når det gjelder tidspunktet da morarenter begynner å løpe for bankene, er jeg enig med lagmannsrettens formann i at brevet 22 juni 1989 må være tilstrekkelig påkrav til å utløse plikt til morarenter etter morarenteloven §2. Jeg slutter meg også til den begrunnelsen han har gitt.
Anken fører etter mitt syn frem, og jeg mener at de ankende parter etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 må tilkjennes saksomkostninger for alle retter. Omkostningene for Høyesterett settes i samsvar med fremlagt oppgave til 1832617 kroner, derav 920000 kroner i salær for prosessfullmektigen.
Jeg stemmer etter dette for denne
1. A/S Jakobsen & Sønner betaler til Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsselskap og Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap i fellesskap 8 078 239 - åttemillionersyttiåttetusentohundreogtrettini - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 10 desember 1987 til 31 desember 1993 og 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 januar 1994 til betaling skjer.
2. Statens Fiskarbank betaler til Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsselskap og Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap i fellesskap 6.302.474 - seksmillionertrehundreogtotusenfirehundreogsyttifire - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 22 juli 1989 til 31 desember 1993 og 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 januar 1994 til betaling skjer.
3. Sparebanken Nord-Norge betaler til Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsselskap og Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap i fellesskap 7.410.190 - sjumillionerfirehundreogtitusenetthundreognitti - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 22 juli 1989 til 31 desember 1993 og 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 januar 1994 til betaling skjer.
4. I motsøksmålet: Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsselskap og Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap frifinnes.
5. A/S Jakobsen & Sønner, Statens Fiskarbank og Sparebanken Nord-Norge betaler én for alle og alle for én til Tromstrygd Gjensidig Sjøforsikringsselskap og Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap i fellesskap saksomkostninger
a) for herredsretten med 544.000 - femhundreogførtifiretusen - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 18 februar 1992 til 31 desember 1993 og 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 januar 1994 til betaling skjer,
b) for lagmannsretten med 641.400 - sekshundreogførtientusenfirehundre - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 31 mars 1993 til 31 desember 1993 og 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 januar 1994 til betaling skjer, og
c) for Høyesterett med 1.832.617 - enmillionåttehundreogtrettitotusen sekshundreogsytten - kroner.
6. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.