Rt-1985-211

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1985-02-27
Publisert:	Rt-1985-211 (54-85)
Stikkord:	Forsikringsrett, Forsikringsavtaleloven av 6, juni 1930 nr
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 27. februar 1985 i l.nr. 44 B/1985
Parter:	Norges Brannkasse (advokat Terje Bryn - til prøve) mot A (h.r.advokat Olav Hestenes).
Forfatter:	Philipson, Røstad, Løchen, Dolva, Michelsen
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1930), Forsikringsavtaleloven (1930) §20, §18

Dommer Philipson: Natt til 4. oktober 1977 ca kl. 02.00 brøt det ut brann i boligeiendommen - - -gata - i X, tilhørende A. Bygningen ble totalskadet.

Eiendommen var av den tidligere eier, fru B, fullverdiforsikret i Norges Brannkasse etter en verdi av kr. 519000. Da A kjøpte eiendommen av fru B sommeren 1977 for kr. 85000, overtok han denne forsikringen.

Norges Brannkasse avslo å utbetale forsikringsbeløpet, idet selskapet mente at A forsettlig hadde anstiftet brannen, jfr. forsikringsavtaleloven §18 første ledd.

Ved stevning av 3. januar 1979 til Skien og Porsgrunn byrett reiste A sak mot Norges Brannkasse. Byretten, som var satt med domsmenn, avsa 25. oktober 1979 dom med slik domsslutning:

«1. Norges Brannkasse frifinnes.

2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynning av denne dom å betale til Norges Brannkasse 13618,- - trettentusensekshundreogatten 00/100 - kroner i saksomkostninger.»

A påanket dommen til Agder lagmannsrett. Lagmannsretten, som var satt med fire domsmenn, avsa 27. februar 1981 dom med slik domsslutning:

«1. Norges Brannkasse v/styrets formann dømmes til å betale erstatning til A i samsvar med foreliggende forsikringsavtale.

2. Saksomkostninger for byretten og lagmannsretten idømmes ikke.»

Norges Brannkasse har påanket dommen til Høyesterett.

Om sakens nærmere omstendigheter og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer.

Etter brannen ble det på vanlig måte foretatt politietterforskning, som endte med at statsadvokaten i Vestfold og Telemark ved beslutning av 6. juni 1978 henla saken etter bevisets stilling.

A's samboer, C, anmeldte 6. august 1980 A for flere forhold, herunder forsøk på å få henne til å vitne falsk i brannsaken. Denne anmeldelse ble henlagt i november 1980.

Da det fremkom nye opplysninger etter at lagmannsretten hadde avsagt dom i den sivile sak, ble etterforskningen tatt opp igjen. Ved tiltalebeslutning av 21. april 1981 ble A tiltalt for forsikringsbedrageri i forbindelse med brannen. Tiltalen omfattet også andre forhold, blant annet forbrytelse mot straffeloven §166 annet ledd, jfr. §49 - forsøk på å få vitnet Bent Rudi Olsen til å avgi uriktig forklaring i byretten i saken mot Norges Brannkasse. A ble straffedømt for de nevnte forhold ved Skien og Porsgrunn byretts dom av 10. juni 1981. Ved fornyet behandling i Agder lagmannsrett ble han imidlertid frifunnet ved dom av 5. september 1981.

A har hatt fri sakførsel for Høyesterett. Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak ved fem retter. Mens det i den sivile sak for lagmannsretten møtte 18 vitner, har 38 vitner forklart seg ved bevisopptak for Høyesterett. 23 vitner er nye for Høyesterett, og ytterligere 1 vitne forklarte seg for byretten, men ikke for lagmannsretten. I tillegg har de rettsoppnevnte sakkyndige for byretten og lagmannsretten, sivilingeniør Sverre Halsør og sivilingeniør Terje Kjeldsen avgitt forklaring ved Strømmen herredsrett. A har avgitt partsforklaring for Skien og Porsgrunn byrett. Den bredere bevisførsel har bragt saken i en annen stilling enn for lagmannsretten.

Anken gjelder lagmannsrettens bevisbedømmelse. Opprinnelig var det også anket over saksbehandlingen, men denne ankegrunn er senere frafalt.

Norges Brannkasse har i det vesentlige henholdt seg til byrettens dom. Det gjøres gjeldende at det foreligger flere feil i lagmannsrettens bevisbedømmelse, særlig gjelder dette vurderingen av vitnet E's forklaring angående hendelsesforløpet brannatten. Lagmannsretten har blant annet også tatt feil når den ikke finner helt å kunne utelukke andre årsaker til brannen enn antennelse ved A. Norges Brannkasse har hovedsakelig vist til følgende bevismomenter:

Etter E's forklaring var A ute på gangen og i nærheten av den boden der brannen oppstod to ganger kort tid før det begynte å brenne ca kl. 02.00. Av flere forklaringer fremgår at A var fullt påkledd under brannen. Det virker også mistenkelig når det er forklart at A og hans samboer ble vekket av et eller flere smell. Når A har fremkommet med denne forklaring, må det henge sammen med at han feilaktig har trodd at den kunne underbygge en teori om selvantennelse. Men det fremgår blant annet av de sakkyndiges uttalelser at en kan utelukke selvantennelse som brannårsak. Ingen andre ble vekket av noe smell. A har videre tre dager før brannen pålagt og påsett at hans samboer den gang, C, tegnet innboforsikring. Som følge av den høye forsikring på eiendommen hadde han et klart økonomisk motiv. Videre viser Norges Brannkasse til at A tidligere har vært involvert i en mistenkelig brann i Y, og at han har fortalt til andre at han har påsatt denne. Han har også sagt til flere at han hadde tenkt å antenne sitt hus i - - -gata -, og etter brannen har han ved flere forskjellige anledninger fortalt andre at det var han som hadde tent på.

At mange vitner har fragått tidligere forklaringer, henger ifølge Norges Brannkasse sammen med at det ikke er fremmed for A å påvirke vitner. Det fremgår av saken at mange har vært redd ham. Norges Brannkasse viser til at A i 1976 er dømt for falsk anmeldelse - straffeloven §171, og i 1984 for å ha foranlediget at det ble avgitt uriktig vitneprov - straffeloven §166 annet ledd, jfr. første ledd - i en sak hvor han var siktet for kjøring uten gyldig førerkort. At det har foreligget noen sammensvergelse mot A, kan en helt se bort fra.

Norges Brannkasse har nedlagt denne påstand:

«1. Norges Brannkasse frifinnes.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger til Norges Brannkasse for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

A henholder seg i det vesentlige til lagmannsrettens dom. Det vises også til at han er frifunnet i lagmannsretten i straffesaken mot ham. Det anføres at Høyesterett må være varsom med å fravike den bevisvurdering som er lagt til grunn av lagmannsretten i den påankede dom. Ikke minst når det gjelder vurderingen av vitnet E's forklaring, må det være avgjørende at vitnet forklarte seg umiddelbart for den dømmende rett. Det er i lagmannsrettens dom nærmere redegjort for hvorfor retten ikke fant å kunne tillegge E's forklaring noen betydning for så vidt angår hendelsesforløpet brannatten. I en sak som den foreliggende må det også legges stor vekt på den lokalkunnskap særlig de lege dommere i den sivile sak og medlemmene av lagretten i straffesaken har hatt. A og mange av vitnene i saken har tilknytning til et noe spesielt miljø i Telemark-distriktet.

Det er ikke fremkommet noe senere som forandrer eller svekker det inntrykk lagmannsretten har hatt. De fleste av de vitner som har forklart seg mot A i politiforklaringer opptatt etter lagmannsrettens dom i den sivile sak, har snudd senere. Selv om det neppe er grunnlag for å anta at det forelå noen organisert sammensvergelse mot A, er det grunn til å tro at det kan ha ligget hevnmotiv bak flere av de vitneforklaringene som er avgitt i A's disfavør. Ikke minst er det her av betydning at samboeren C i sin tid gikk til anmeldelse av A. Den rykteflom som oppstod i den forbindelse, kan ha satt sitt preg på forklaringene. Men også C har senere, under bevisopptaket for Høyesterett, fragått tidligere forklaringer og har henvist til den forklaring hun opprinnelig avgav og som støtter A's forklaring. A viser i den forbindelse til at hans tidligere samboer bor i Danmark, slik at det må være på det rene at dette vitne ikke står under noen innflytelse fra hans side.

Angående de forskjellige bevismomenter som er påberopt fra Norges Brannkasses side, har A anført at de verken enkeltvis eller samlet kan føre til at Norges Brannkasse kan anses å ha oppfylt den bevisbyrde som påhviler selskapet. I tillegg til det som tidligere er nevnt, har A hovedsakelig anført:

Selv om en etter de sakkyndiges erklæringer formodentlig må kunne utelukke selvantennelse, kan en ikke se bort fra at brannen kan skyldes uaktsomhet eller at en pyroman kan ha vært på ferde. Eksempelvis kan det tenkes at samboerens bror, D, kan ha vært ute på gangen. Eller uvedkommende kan ha vært på ferde. At A og C ble vekket av ett eller flere smell, kan vel forenes med de sakkyndiges uttalelse om at det kunne oppstå smell ved antennelse av malingspann o.l. De vitneprov som foreligger angående A's påkledning brannatten, er sprikende. De fleste er dessuten innhentet et par år etter at brannen fant sted. A viser for sitt vedkommende til vitneforklaringer som går ut på at han etter brannen fikk låne genser og støvler og sokker av folk fra nabolaget. At A oppfordret sin samboer til å tegne forsikring på sitt innbo, er helt naturlig, hensett til at hun var flyttet inn i leiligheten i - - -gata - og innboet der ikke var forsikret. Det var for øvrig på foranledning av selskapets agent at hun hevet forsikringen til kr. 100000, mens hun selv bare hadde tenkt å forsikre for kr. 43000. Et moment som det også må legges vekt på, er at det ikke er fjernet noe av innboet før brannen.

A har gitt en plausibel forklaring på hvorfor han har sagt at det var han som satte på brannen i Y. Det kan heller ikke anses som bevist at A til noen har sagt at han tenkte på å antenne sitt hus i - - -gata -, eller at han etter brannen har sagt at det var han som tente på. Det kan videre ikke anses bevist at han påvirket noen av vitnene. A viser angående disse forhold til hva han tidligere har anført. Det er heller ikke fra motpartens side ført bevis for at A har hatt noe konkret påviselig motiv for brannstiftelse som følge av akutt pengebehov. A mener at Høyesterett tvert imot må kunne bygge på at han før brannen arbeidet med konkrete forbedrings- og oppusningsplaner for huset.

A har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Norges Brannkasse dømmes til å betale A og det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som byretten.

Lagmannsretten har tiltrådt byrettens generelle betraktninger om de krav som må stilles til bevis i saker av denne art. Ingen av partene har fremkommet med innvendinger mot disse. For at Norges Brannkasse skal kunne frifinnes i et søksmål som dette, må det foreligge en sterk overvekt av sannsynlighet for at A forsettlig har forårsaket brannen i - - -gata -.

For så vidt angår beskrivelsen av den aktuelle eiendom og tid og sted for brannens oppkomst, kan jeg vise til den fyldige redegjørelse i byrettens dom. Jeg bygger således på at brannen oppstod ca kl. 02.00 natt til 4. oktober 1977 i annen etasje i en bod som ble disponert av E og hans samboer, senere ektefelle F. Videre bygger jeg på at det var meget lytt mellom E's og A's leiligheter som begge lå i annen etasje, og at det også var meget lytt i huset ellers. Som byretten og lagmannsretten legger jeg til grunn at en kan se bort fra selvantennelse og herunder feil ved det elektriske anlegg eller overoppheting fra lyspære som brannårsak. Jeg minner om at partene overfor Høyesterett har fremholdt at man kan se bort fra disse forhold som brannårsak.

Jeg kan også for øvrig i det alt vesentlige slutte meg til byrettens bevisvurdering og de bevismomenter retten bygger på angående hendelsesforløpet før brannen og angående brannårsaken. Foranlediget av prosedyren for Høyesterett skal jeg dog fremkomme med en del supplerende bemerkninger.

Sivilingeniør Terje Kjeldsen som var en av de rettsoppnevnte sakkyndige for byretten og lagmannsretten, har i en skriftlig erklæring fremlagt under bevisopptak for Høyesterett, uttalt:

«Det som etter dette gjenstår som den mest sannsynlige brannårsak er bevisst antennelse. Utifra den beskrivelse vitnet E har gitt av brannstedet umiddelbart etter brannens oppdagelse, synes en antennelse å ha skjedd ved hjelp av et lettantennelig og lett brennbart materiale. De undersøkelser som er gjort av undertegnede av de prøver som ble sikret av gulvet på forskjellige steder i boden umiddelbart etter brannen, synes å tyde på at white spirit har vært dette materialet. . .

. . .

Det synes derfor som om white spirit har vært slått/helt utover gulvet før antennelsen.»

Under henvisning til det foran siterte finner jeg det helt usannsynlig at brannen skulle være oppstått ved noen form for uaktsomhet. Alt tyder på at det foreligger et forsettlig forhold. Som byretten kan jeg heller ikke se at det foreligger noe grunnlag for å anta at brannen kan være påsatt av en fremmed.

E var på brannstedet brannatten og påviste for politiet hvor brannen var oppstått. Hans første politiforklaring ble opptatt neste dag, 4. oktober 1977, og her gir han en meget utførlig redegjørelse. Ifølge politirapporten hørte han «at A var utpå gangen et par ganger og at han gikk bortover mot doen. Siste gang han var ute måtte være like før 02.00». E forklarte seg også for politiet 31. oktober 1977. Det heter ifølge politirapporten:

«Videre hørte han at døra fra A's leilighet til gangen ble åpnet to ganger i løpet av den siste timen før brannen ble oppdaget. Han hørte også at det gikk noen fra leiligheten og ut på gangen. Han trakk den slutningen at vedkommende som gikk ut var A, men han vet ikke om det var ham. For v. hørte det ut som om C hadde lagt seg i soveværelset, mens A oppholdt seg både i stua og kjøkkenet.»

E fastholdt dette for byretten, og hans forklaring er referert i byrettens premisser sammen med rettens kommentarer. Lagmannsretten fant imidlertid ikke å kunne legge vekt på E's vitneprov. Under den videre etterforskning i straffesaken avgav E igjen forklaring for politiet 31. mars 1981. E uttalte da angående sin forklaring for lagmannsretten:

«Avh. har videre forklart at han hørte at A et par ganger gikk ut fra leiligheten og bortover mot doen. Her reserverte avh. seg under sin forklaring i lagmannsretten. Det er nemlig riktig at avh. hørte at det gikk en person et par ganger ut fra C's leilighet og bortover mot do, men avh. så ikke hvem denne person var og han kan derfor ikke si at det var A. Det kan ha vært han, men det kan også ha vært C eller andre som var i leiligheten på dette tidspunkt. For øvrig mener avh. at forklaringen er riktig.

Avh. var også vitne i forbindelse med erstatningssaken i Byretten, han hadde ikke kontakt med A før saka ble behandlet der; etter at avh. hadde vært i retten fikk avh. besøk av A på sin arbeidsplass. A bebreidet avh. fordi han hadde gjort det vanskelig for han under behandlingen i retten. Avh. sa da at han beklaget det, han ville ikke gjøre A noe vondt, men hadde bare forklart seg sant så langt han husket situasjonen.»

E har i det vesentlige fastholdt sin forklaring ved bevisopptaket for Høyesterett.

E's forklaring må holdes opp mot de forklaringer som er avgitt av A og de første forklaringer avgitt av C. Deres uttalelser går ut på at ingen av dem var ute på gangen før brannen oppstod. Ved den vurdering jeg her skal foreta, legger jeg vekt på at det på andre punkter der det har vært uoverensstemmelser mellom på den ene side E's og på den annen side A's forklaringer, har vist seg at E's forklaring har vært riktig, med den følge at A har endret forklaring. Således kom det frem at A ikke straks gikk og la seg da han kom hjem ca 01.15, slik han opprinnelig hadde forklart for politiet. E forklarte for politiet at han hørte at A og samboeren snakket noe høyrøstet sammen etter at A kom hjem, og også dette ble senere bekreftet.

Hensett til C's vekslende forklaringer og innstilling, finner jeg ikke å kunne legge noen vekt på det hun nå forklarer til støtte for A.

E's detaljerte forklaring avgitt umiddelbart etter brannen, virker nøktern og troverdig. Så vidt jeg kan se, er den i det vesentlige fastholdt senere. For så vidt angår vitnets forklaring for lagmannsretten kan det ikke utelukkes at det kan være lagt for sterk vekt på den korrigering E ønsket å foreta om at han ikke kunne være sikker på at det var A han hadde hørt gå ute på gangen. Jeg kan heller ikke se at spørsmålet om E's hukommelse kan være et avgjørende moment, hensett til de forklaringer han avgav til politiet umiddelbart etter brannen. Jeg vurderer betydningen av E's vitneforklaring annerledes enn lagmannsretten og på samme måte som byretten.

Etter det bevisbilde som foreligger, legger jeg til grunn at A har gått henimot arnestedet kort tid før brannen oppstod. Jeg finner således å kunne utelukke at den person E har hørt gå ut av A's leilighet før brannen, har vært andre enn A.

I motsetning til lagmannsretten finner jeg grunn til å anta at A var fullt påkledd da han forlot sin leilighet brannatten. Jeg har da særlig sett hen til G's forklaringer for politiet, den første forklaring avgitt 5. oktober 1977 og til F's forklaring for byretten. For meg er imidlertid A's påkledning ikke noe hovedpoeng i saken. Jeg nevner for øvrig at jeg er klar over at byretten i straffesaken har bygget på at A hadde bar overkropp da han forlot leiligheten.

Jeg finner ytterligere å måtte legge til grunn at A har fortalt til andre at han tidligere hadde påsatt en brann i et hus i Y hvor han leiet en leilighet, og videre at han ved flere anledninger har fortalt til forskjellige personer at han hadde påsatt brannen i - - -gata -. Dette er for meg et vesentlig poeng ved bevisvurderingen. Det fremgår av politiforklaringer som dels er rettslig bekreftet, at noen av vitnene har fått kjennskap til detaljer, således hvor brannen oppstod i - - -gata -, brannårsaken og forhold vedrørende kjøpet og forsikringen av eiendommen. Flere har riktignok senere fragått sine forklaringer. De begrunnelser for endringene som er gitt under de respektive vitners forklaringer under bevisopptaket for Høyesterett, virker gjennomgående lite troverdige. På den annen side er det flere vitner som har fastholdt sine forklaringer.

Opplysningene om at A ved flere anledninger hadde fortalt andre at han selv hadde påtent brannen i - - -gata -, fremkom for de flestes vedkommende etter at lagmannsretten avsa den påankede dom.

Til tross for lagmannsretten ikke fant å kunne legge «nevneverdig vekt» på E's forklaring, ble det likevel uttalt i lagmannsrettens dom:

«De her nevnte omstendigheter, sammen med foreliggende opplysninger om A's vandel og personegenskaper i sin alminnelighet, gir i seg selv et ganske sterkt grunnlag for mistanken mot ham.»

Denne mistanke gir likevel ikke lagmannsretten tilstrekkelig grunnlag for å frifinne Norges Brannkasse.

Det ligger klart i dagen at A kan ha hatt en sterk økonomisk interesse i at eiendommen brant. Kjøpesummen for eiendommen var lav, og forsikringssummen høy.

Etter en samlet vurdering av de forskjellige bevismomenter i saken er jeg kommet til at det foreligger en sterk overvekt av sannsynlighet for at A forsettlig har forårsaket brannen i - - -gata -, X. Jeg finner derfor at Norges Brannkasse må frifinnes.

Anken har ført frem, og A bør ilegges saksomkostninger for alle retter i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd. Saksomkostninger for byrett og lagmannsrett fastsettes overensstemmende med lovbestemt omkostningsoppgave inngitt av ankende parts prosessfullmektig. For Høyesterett blir det oppførte salær å redusere hensett til det brede opplegg av saken. I henhold til dette fastsettes de samlede saksomkostninger til kr. 130771, hvorav kr. 44571 er utlegg.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. I saksomkostninger for alle retter betaler A til Norges Brannkasse 130771 - ett hundre og tretti tusen sju hundre og syttien - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Løchen, Dolva og Michelsen: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsjustitiarius Halvor Husaas med domsmenn):

Saka gjelder krav om erstatning for brannskade i henhold til en forsikringsavtale.

A kjøpte den 13. juli 1977 eiendommen - - -gata -, X, for kr. 85000,-. Av kjøpesummen ble kr. 10000,- betalt kontant, resten skulle betales i avdrag med kr. 10000,- pr. år i 6 år. Det sjuende året skulle det resterende beløp, kr. 15000, betales. Selgeren B fikk rett til vederlagsfritt å bo i en leilighet i huset så lenge hun levde. Eiendommen er en boligeiendom som ligger sentralt til på hjørnet av - - -gt./- - -gaten i X. Huset er bygd ca år 1900 og var oppført i tre med en grunnflate på ca 80 m2 i 2 etasjer. I tillegg til dette kommer en fløybygning - også oppført i tre - med en grunnflate på ca 25 m2. Tomta heller noe vestover og i kjelleren er foruten boder, innredet en liten leilighet. Huset var satt opp av vanlig reisverk utvendig og med innvendige kledninger i alt vesentlig bestående av rustikkpanel med papplag i veggene. Veggene var dårlig isolert. I nordøstre hjørne var en veranda i 2. etasje. Fløybygningen var satt opp av reisverk og utvendig kledd med rustikkpanel. Det var enkle vegger uten isolasjon. Fløybygningen inneholdt boder og W.C. i hver etasje. Fra 2. etasje var det inngang til bodene og W.C. fra svalegang langs sydveggen. Herfra gikk en trapp opp til åpent loft over huset og fløybygningen. Det var inngang til leilighetene i 2. etasje fra svalegang langs husets vestvegg. I fløybygningens 2. etasje var to boder. Skilleveggen mellom disse var sprinkelvegg med ca 10 cm avstand mellom bordene. Det er mulig at avstanden var litt forskjellig. Skilleveggen gikk ikke helt opp til taket, slik at det her ble åpning oppunder taket mellom bodene. Gulvet i bodene var 4Z x 1Z plank som var lagt tett sammen. Gulvet dannet himling for bodene i 1. etasje. Himlingen i bodene var av enkle bord med underlag av ullpapp. Golvet i svalegangen var golvbord m/not og fjær uten isolasjon mellom golvet og himlingen under. W.C.ene var vanlige utedoer med fall gjennom er rør helt ned. Foruten bodene og W.C.ene var det i fløybygningen trappeoppgang til 2. etasje.

I 1. etasje var 2 leiligheter. I den ene på 2 rom og kjøkken bodde tidligere gårdeier B. I den annen leilighet på 1 rom og kjøkken bodde G. I 2. etasje var det en større og en mindre leilighet da A kjøpte eiendommen. I den store leiligheten bodde E og hans forlovede F. I den lille bodde en enslig person som det ikke er oppgitt navnet på. Noe ut i september samme år som han kjøpte eiendommen, flyttet A inn i 2. etasje i huset sammen med C og hennes datter på 2 år. Dette ble ordnet på den måte at mannen som bodde i den lille leiligheten flyttet og den ble overtatt av E og hans forlovede. Samtidig ga de fra seg den nordre delen av sin leilighet til A og C. Stua ble delt med en skillevegg mellom det som nå ble de to nye leiligheter. I kjellerleiligheten bodde en mann ved navn H.

Natt til 4. oktober 1977 ca klokka 02.00 blir huset totalskadd ved brann. Alle som bodde der kom seg ut uten nevneverdige skader. Huset var fullverdiforsikret i Norges Brannkasse etter en verdi av kr. 519000,-. Forsikringen var tegnet før A kjøpte eiendommen, og han overtok forsikringen etter den tidligere eier på samme vilkår. I tillegg til brannforsikringen på huset hadde A tegnet innboforsikring i samme selskap for kr. 150000,-.

Ved branntakst av 24. oktober 1977 ble skaden på huset satt til kr. 386000,-. I tillegg til dette vil - ifølge opplysninger fra saksøktes prosessfullmektig - komme 20% moms og 10% for prisstigning, slik at erstatningsbeløpet i tilfelle vilkårene for utbetaling av full erstatningssum foreligger ble ca kr. 502000,-. Hertil kommer så erstatning for løsøret. For skaden på dette har saksøkeren av selskapet krevet kr. 12875,-.

Etter brannen ble A mistenkt for å ha satt fyr på huset, og det ble satt igang politietterforskning. Denne resulterte i at saka ved statsadv. beslutning av 6. juni 1978 ble henlagt etter bevisets stilling. Norges Brannkasse har imidlertid nektet å utbetale erstatning for brannskaden med den begrunnelse at A eller en på hans vegne har satt fyr på huset, jfr. forsikringsavtaleloven §18 første ledd. - - -

Når det gjelder årsaken til brannen i - - -gata -, er det for øvrig ikke saksøkerens plikt å påvise denne. Saksøkte har den fulle bevisbyrde for sin påstand om at saksøkeren har satt fyr på huset. Her må det stilles like strenge krav til beviser som i straffesaker, idet konsekvensene for saksøkeren er så store. Det vil virke helt ødeleggende på ham, ikke bare økonomisk, men også rent menneskelig om han skulle bli stemplet som ildpåsetter. - - -

Selv om man ikke kan stille samme krav til bevisets styrke i denne sak som i en straffesak, er saksøkte enig med saksøkeren i at det også i en sivil sak som denne skal sterke bevis til for å legge til grunn at saksøkeren har satt fyr på huset. Slikt bevis er imidlertid ført fra saksøktes side og resultatet må bli frifinnelse for saksøkerens krav. - - -

Retten ser saka slik:

Etter de opplysninger som foreligger - og som det synes å være enighet mellom partene om - begynte brannen i den boden i annen etasje som ligger lengst mot vest, d.v.s. nærmest W.C.en i denne etasje. Denne boden var låst. Ved siden av lå en annen bod, hvor døra sto åpen på den tid brannen oppsto, idet låsen til døra var brutt opp, sannsynligvis kort tid etter at A og C var flyttet inn i huset. Begge boder ble disponert av leieboeren E som alene hadde nøkler til bodene. I den låste boden var - som tidligere nevnt - oppbevart noen malerbokser, to gamle propanapparater og en flaske white spirit. Flasken var av plast og kunne ta en liter, men det var tatt noe av den før brannen. Det er enighet mellom partene om at disse ting fantes i boden da brannen oppsto. Saksøkeren har videre hevdet at det også var filler der som var brukt til å tørke vekk maling m.v. med. Dette er benektet av saksøkte. F som bodde sammen med E, har forklart at det er utelukket at det i boden var lagt filler eller liknende som det var tørket maling m.v. med. Hun var klar over at slikt kan være brannfarlig og sørget alltid for at det ble pakket forsvarlig sammen og lagt i søppelkassen. På grunnlag av denne forklaring og de opplysninger som ellers foreligger, finner ikke retten å kunne bygge på at det fantes noe slikt brennbart materiale i boden. Det er imidlertid på det rene at det foruten det som foran er nevnt, i boden fantes endel skrot av forskjellig slag.

Kort tid etter at brannen var slukket, tok politiet prøver av forkullet tremateriale fra golvet i den bod hvor brannen oppsto. Fire av disse prøver ble sendt Laboratorieavdeling - Kjemisk, Kriminalpolitisentralen til undersøkelse. I rapport av 7. oktober 1977 skriver sivilingeniør Terje Kjeldsen ved Kriminalpolitisentralen at innholdet i materialet er undersøkt med henblikk på lettflyktig, brennbar veske. Han konkluderer med følgende:

«Det er ved gasskromatografiske undersøkeren påvist white spirit i glassene merket 1 og 2. I de øvrige glass er det påvist små mengder av et materiale som har visse likhetstegn med white spirit, men som er for sparsom til en identifikasjon.»

De teknisk sakkyndige som har studert etterforskningsdokumentene i saka og har vært til stede under hele hovedforhandlingen, har kategorisk uttalt at brannen ikke kan ha oppstått ved selvantennelse. Retten slutter seg til de sakkyndige.

Retten kan heller ikke finne grunnlag for å anta at brannen er oppstått som følge av feil ved det elektriske anlegget. I denne forbindelse skal bemerkes at den eneste elektriske installasjon som fantes i angjeldende bod, var en enkel ledning som gikk fram til en pære som sto i taket mellom boden og W.C. Her var det laget en åpning i veggen oppunder taket og det var her pæren var anbragt for å lyse opp både boden og W.C. I en besiktigelsesrapport som Skienfjordens Kommunale Kraftselskap v/inspektør Bj. Nakkestad skrev 10. oktober 1977 til politiet står:

«Besiktigelse den 4. oktober 1977 og 7. oktober 1977 av det elektriske anlegget etter brannen natt til 4. oktober 1977 i bolighus tilhørende A, - - -gt. -, X.

Anl.nr. 1 7785 0060.

Som vårt installasjonskort viser ble det elektriske anlegget i bygningen sist kontrollert den 30. januar 1967, og det ble da funnet i orden.

Ved besiktigelsene ble det heller ikke funnet noen påviselige feil. Alle de åtte sikringene i 2. etg. var brent av ved brannen, men de så ut til å ha vært i full orden før brannen startet.

Det var noen sveiseperler på de strømførende ledere til lampen på skjulet i 2. etg. Sveiseperlene har antakelig kommet på lederne etter hvert som disse er blitt kortsluttet ved brannen. Det er da en forutsetning at bryteren for denne lampen har «stått på» slik at det har vært spenning fram til lampen før brannen startet. Men slik forbrenningen har utviklet seg i rommet, regner jeg det for utelukket at kortslutningen i ledningene til lampen kan ha vært årsak til brannen.»

I denne forbindelse kan nevnes at også den teknisk sakkyndige, sivilingeniør Terje Kjeldsen fra Kriminalpolitisentralen har uttalt at brannen - etter hans mening - ikke kan skyldes feil ved det elektriske anlegget eller overoppheting fra den pære som sto mellom boden og W.C. Når det gjelder det siste skal bemerkes at det ikke er bragt sikkert på det rene hvor stor pæren var, men det er nevnt 15 og 25 watt. Retten finner ikke grunn til å anta at brannen kan skyldes oppheting av tak, vegg eller annet materiale fra denne, selv om den skulle være større. Uten at det foreligger nøyaktige opplysninger, må det antas at det var god klaring mellom pæren og trematerialene i veggen rundt pæren. Anlegget var godkjent av elektrisitetsverket. Det vises også til det som nedenfor anføres om at ilden må antas å ha begynt på golvet i boden.

Det kan heller ikke ses å være noe grunnlag for å anta at ilden kan skyldes uforsiktig omgang med fyrstikker eller brennende sigaretter eller annet fra beboerne i huset eller deres gjester under besøk på W.C. Det vises også her til de opplysninger som foreligger om hvor brannen må antas å ha oppstått. Videre skal nevnes at W.C.en som var en vanlig utedo, hadde fall helt ned til grunnen og at nedfallet gikk i et betongrør. Hvis fyrstikker eller annet var falt ned i doåpningen, måtte brannen ha begynt helt nede. Det er for øvrig helt usannsynlig at det skulle kunne begynne å brenne på denne måten bl.a. fordi ilden da må antas å ha slukket på vegen nedover og i motsatt fall, under enhver omstendighet blitt kvalt av væske når den kom ned. Det er også utenkelig at noen ubevisst har kastet brennende fyrstikker eller tente sigaretter inn i åpningen mellom W.C. og boden.

Den eneste mulige forklaring på at brannen oppsto er da - etter rettens mening - at noen bevisst har satt fyr på huset.

Det første spørsmål som melder seg, er da om det kan ha vært en pyroman på ferde. Retten utelukker også denne mulighet. Det er usannsynlig at en pyroman ville gå opp i annen etasje, finne fram til bodene eller doen og her sette fyr på. I tillegg til at han måtte være mer eller mindre lokalkjent, ville han ha tatt en stor risiko for å bli oppdaget. I denne forbindelse nevnes at det var meget lytt i dette huset, slik at det ville være vanskelig å gå opp trappen uten å bli hørt, og det bodde mange folk her. Det er for øvrig heller ingen som har hørt uvedkommende personer gå opp trappa på den tid brannen oppsto eller i tidsrommet kort før. En pyroman ville utvilsomt ha tent på nede ved første etasje et eller annet sted. Det blir således bare gjetninger og usannsynlige antagelser om man skal legge til grunn saksøkerens teori om at en pyroman kan ha vært på ferde. Det er imidlertid på det rene at inngangsdøra nede var ulåst og at det for så vidt ikke var noe ivegen for at uvedkommende kunne komme opp til doen og bodene.

Den eneste mulighet som foreligger er - etter rettens mening - at saksøkeren selv har satt fyr på huset. En rekke omstendigheter peker, slik det vil framgå av det nedenfor anførte, i retning av at det må forholde seg slik.

Ifølge politiets vaktjournal ble brannen meldt til politiet kl. 02.15. Klokka 02.25 meldte en av de politifolkene som var sendt til brannstedet, fra til vakta at hele huset var overtent og at alle i huset var kommet ut. Det framgår videre av vaktjournalen at E hadde opplyst at brannen hadde oppstått i et kott i annen etasje. X Brannvesen har opplyst at brannen ble meldt dit kl. 02.12 fra - - -gate 18 av en person ved navn J. Dette hus ligger rett overfor huset som brant - på den andre siden av - - -gate. Retten kommer etter dette til i det vesentlige å konsentrere seg om hva som ifølge saksøkerens forklaring og vitneforklaringene, foregikk i tida omkring kl. 02.00, men kommer også litt inn på hva særlig saksøkeren foretok seg tidligere på kvelden og natta, og også etter den tid.

A's og C's forklaringer går i det vesentlige ut på følgende:

Om ettermiddagen den 3. oktober d.v.s. dagen før brann-natta, fikk C uventet besøk av sin bror D som hadde drukket endel. Han hadde også med seg brennevin som han drakk av. C ringte da til A som var hos sine foreldre. Han oppholdt seg delvis hos dem i denne tida, særlig om dagen. Han kom, og utpå kvelden kjørte han og D i A's bil til - - - restaurant i X. Her ble D sterkt beruset og kom til - - -gata - antagelig i en drosje. I følge C's forklaring, var klokka da han kom dit ca 24.00. Hun lå da og sov og ble vekket ved at D banket på. Han var «overstadig» beruset og «stupte» i hennes seng. Hun la seg ved siden av ham. A ble sittende på - - - restaurant etter at D hadde gått. Han traff her en pike som han ikke visste navnet på, og hun ble med ham hjem etter at restauranten var stengt ca kl. 01.00. De kjørte til - - -gata - i A's bil. Det må antas at de da kom dit litt før kl. 01.30. De gikk opp til leiligheten i annen etasje, og C lukket opp for dem. Hun hadde ligget og sovet og var iført truse og BH. Hun ble sint fordi A hadde tatt med seg denne piken hjem. Piken ble imidlertid med inn og var der en kort stund, trolig ca 10 minutter. Hun gikk så, og A fulgte henne til døra. Hun gikk ned trappa og forlot huset. I sine første forklaringer for politiet hadde verken A eller C nevnt noe om denne piken, angivelig fordi de var redde for at A skulle bli mistenkt for kjøring i beruset tilstand. Det er også visse andre mindre uoverensstemmelser i de forskjellige forklaringer disse to har gitt for politiet og i retten. Det må - etter rettens mening - anses utelukket at denne piken på noen måte kan ha forvoldt brannen. Det er heller ikke hevdet av noen av partene. Etter at piken var gått, fikk C og A, ifølge deres forklaringer, etter mye strev D ut av sengen han lå i, og fikk lagt han på en sofa i stua. A har videre forklart at han kort tid etter kledde av seg, slik at han bare hadde trusen på seg og la seg i sin seng ved siden av C. I sin forklaring til politiet av 4. oktober 1977 - som han har fastholdt i retten - står så om det som videre skjedde:

«Etter en stund våknet han av et smell utenfra, C våknet også og de trodde det var en kollisjon e.l. utenfor, de så ut av vinduet, men da de ikke så noe la de seg igjen. Straks etter kom det et smell til. C våknet også og lurte på om D hadde våknet og satt på stereoanlegget og ba avhørte stå opp og se etter.

Avhørte sto opp, så inn i stuen, men der lå D og sov. Da avh. snudde seg og så ut av kjøkkenvinduet fikk han se at kottene og doen sto i full fyr. Det knitret og brakte derfra, ilden hadde da ikke brent seg gjennom veggen enda.»

Han fikk da varslet C om dette, og deretter sprang han rundt og varslet leieboeren E ved å knuse en rute i kjøkkenvinduet og fikk så på forskjellige måter varslet alle de andre leieboere, og hjalp til å få dem ut av huset. D var vanskelig å få ut, og A måtte - etter hva han har forklart - til slutt løfte han opp på skuldrene og fikk han ut på verandaen. Her var reist opp en stige og «de krabbet ned den». Fru B som var avhengig av rullestol, fikk han varslet ved å slå ut vinduet inn til hennes leilighet og ved hjelp av en ukjent mann fikk han henne ut i rullestolen. A har videre forklart at han bare fikk dratt på seg en bukse før han gikk igang med å varsle og hjelpe de andre som foran nevnt. Han hadde derfor, mens alt dette pågikk, bar overkropp og han var barbeint. Etter at alle var bragt i sikkerhet, fikk han imidlertid lånt en genser av en nabo, og sokker og gummistøvler av en annen.

A benekter at han overhodet var ute av leiligheten etter at den ukjente piken forlot leiligheten. Det kan således ikke være riktig at E har hørt han gå ut etter den tid. Har han hørt noen, må det ha vært en annen.

Det A som foran nevnt har forklart til politiet, stemmer stort sett med det han har forklart under hovedforhandlingen. Den forklaring som C ga for politiet til slutt - etter å ha endret sin tidligere forklaring - samsvarer også i det vesentlige med det hun som vitne forklarte under hovedforhandlingen, og med det som A - etter det foran anførte - har forklart.

Retten finner på vesentlige punkter ikke å kunne legge A's og C's forklaringer til grunn for dommen. Det svekker forklaringene at de - som det framgår av det foran anførte, har blitt endret etter at politiet har kunnet forelegge dem vitneforklaringer som ikke stemmer med deres, selv om dette gjelder mindre vesentlige punkter. Mer vesentlig er imidlertid at disse forklaringer - selv etter å ha blitt endret - på vesentlige punkter ikke stemmer med vitneforklaringene. Her skal først nevnes hva E som sammen med sin forlovede bodde i leiligheten ved siden av der A og C bodde, har forklart. I sin forklaring for politiet den 4. oktober 1977 forklarte E ifølge etterforskningsdokumentene følgende:

«Da han ikke fikk sove sto han opp og satte seg i en stol i stua. Omlag ved 24.00 tida kom D hjem alene, det vil si at han antok det var han. Denne antagelsen fikk han senere bestyrket idet det kom en hjem litt over 01.00 og det ble da straks noe høyrøstet prat og tretting mellom fru C og A. Derfor antok han at det var A som kom sist. Han kan ikke si at han hørte noen bil da A kom hjem.

V. ble sittende oppe til temmelig nøyaktig 02.00 og fremdeles hørte han at A og fru C var oppe og trettet, men de var da ikke så høyrøstet. Videre hørte han at A var utpå gangen et par ganger og at han gikk bortover mot doen. Siste gang han var ute måtte være like før 02.00. Han kjenner godt A på stemmen og det var bare denne mannsstemmen han hørte. D var lett å kjenne på stemmen idet han snakker stavangerdialekt. Han hørte ikke D's stemme etter at A kom hjem.

Straks etter at v. hadde lagt seg, men før han hadde sovnet hørte han noen som banket voldsomt på døra. Han ville imidlertid ikke lukke opp, idet han trodde de ved siden av var ute etter bråk. Straks etter ble vinduet til kjøkkenet sparket ut. V. sprang da opp og A sto da på utsiden og ropte at det var brann i huset. V. sprang ut på gangen i bare undertøyet og han så da at det brant i hans kott (bod) nærmest doen. Han fikk i en fart tappet noe vann i et vaskevannsfat og sprang til boden og sparket opp døra, som var låst. Han så da at det brant rundt i bua. Han slo på vannet og sprang etter nok et fat med vann, men da han kom bort igjen hadde varmen helt tatt overhånd slik at han måtte bare rømme unna.»

Det som retten her legger vesentlig vekt på er at E har hørt A gå ut av leiligheten et par ganger om natten, og siste gang «måtte være like før kl. 02.00». Dette har han fastholdt under sin forklaring som vitne i retten, og hans forklaring for øvrig i retten er også i samsvar med foran gjengitte forklaring for politiet. E har i retten sagt at det ikke er noen tvil om at A var ute på gangen disse to gangene før brannen oppsto, og at det ikke kunne være noen annen enn han. I denne forbindelse bemerkes at det var meget lytt mellom den stue hvor E oppholdt seg og A og C's leilighet. E satt inntil denne veggen som var satt opp som skillevegg, idet stua - som tidligere nevnt - ble delt mellom de to leiligheter. Det er - etter rettens mening - tvilsomt om det var mer enn plater utenpå spikerslag på veggen inn mot E's leilighet, men selv om det også var satt på plater på veggen inn mot den annen leilighet, er det på det rene at isolasjonen var meget dårlig og at det var meget lytt mellom leilighetene. Dessuten var det meget lytt i det hele tatt i dette gamle, dårlig isolerte huset. Det var lett å høre når noen gikk ut på gangen og også om noen gikk i trappen. Den omstendighet at E - etter hva han har forklart - ikke har hørt noe til den piken som ble med opp da A kom hjem, kan skyldes forskjellige omstendigheter, og retten legger ikke avgjørende vekt på dette som er anført fra saksøkerens side for å svekke tilliten til vitnets forklaring. En ting er positivt å høre noe, en annen ting er om man av en eller annen grunn, kan ha unngått å høre ett eller annet. E har konsekvent hevdet at han hørte en gikk ut av A's og C's leilighet kort før kl. 02.00, og retten finner ikke grunn til å tvile på hans forklaring. Det må da anses utelukket at det kan ha vært andre enn A han har hørt. Dette anser retten som et meget sterkt indisium på at A har satt fyr på huset, selv om det alene ikke ville ha vært avgjørende. Flere omstendigheter peker imidlertid i samme retning. A har forklart at han ble vekket av et kraftig smell og at det deretter kom et smell til. C hørte også smell, men ingen andre har hørt noe slikt, selv om ikke alle var sovnet. Det var først seinere under brannen at det ble hørt smell.

A's forklaring om at han sprang rundt og varslet de andre som bodde i huset, og hjalp til med å få dem ut, bare iført bukse, barbeint og med bar overkropp, stemmer ikke med vitneforklaringene. I sin forklaring for politiet 6. oktober 1977 har G som bodde i en leilighet i første etasje, bl.a. forklart:

«Da vitnet kom ut av huset om natta var det nokså mange mennesker utenfor der. Han så at A og noen andre hjalp fru B ut av huset. Etter v. mening var A fullt påkledt under dette, men han kan ikke si hva han var iført. V. hadde inntrykk av at han var den eneste av samtlige som var fullt påkledt.»

Lenger nede i forklaringen står det bl.a.:

«Han er imidlertid helt sikker på at A var fullt påkledt. Han gikk ikke så lettkledt som de andre, og ikke barbeint, eller kun iført tilfeldige plagg han hadde fått tak i. Han mener at A gikk i skjorte, bukse, sko etc. som er vanlig antrekk.»

G har ikke gitt forklaring i retten.

I de forklaringer som E har gitt til politiet finnes ingen opplysninger om A's påkledning. Det samme gjelder F's politiforklaringer. I retten har imidlertid disse på forespørsel forklart følgende om dette:

E hevdet bestemt at A hadde klær på da han slo ut ruten inn til hans og F's leilighet. Hva han hadde på seg kunne han ikke si sikkert. Derimot var ikke vitnet i tvil om at A da han så han litt seinere var påkledt som vanlig med bukse, sko, skjorte og genser.

F forklarte at A var fullt påkledt da han klatret ned stigen med D. Da hun så ham seinere hadde han bukse, sko, skjorte og genser på seg, og skjortekragen var brettet pent utenpå genseren. Hun tenkte: «Jøss, så mye han har greidd å få på seg.»

Andre vitneforklaringer peker i samme retning, men de er mer usikre. Det er også på det rene at en mann ble sett med bar overkropp og at han fikk låne en genser av en nabo, men det er usikkert om det var A. Vitnet Magne Lien som har forklart dette, har sagt at han ikke kjente A. Han sier imidlertid i sin politiforklaring videre bl.a.:

«Kort etter at v. var kommet ut så han at det sto en mann på balkongen som vendte mot - - -gt. V. kan ikke erindre hva denne mannen var iført, men han tror han ikke var ekstremt avkledt. I så fall tror han at han ville registrert dette. Da v. så mannen sprang han bort til - - -gt. 5 hvor det sto en stige ved veggen. Han satte denne opp til balkongen og mannen kom ned av denne. Det virket ikke som om mannen hadde noen problemer med å komme ned stigen. De snakket ikke sammen. Mannen virket ikke beruset. Da v. så mannen første gangen hadde han det ene beinet over rekkverket til balkongen, og v. fikk inntrykk av at han ville klatre over rekkverket for å hoppe ned.»

Videre står det i politiforklaringen bl.a.:

«V. kjenner ikke den personen som først kom inn til fru B. Han husker ikke hva han var iført. V. vet derfor ikke om denne mannen var iført hans genser. V. så han som hadde hans genser noe senere, og han tror han var høyere enn vedk. som trillet ut damen, men han kan ikke uttale seg sikkert om dette.

Det var nemlig flere av de tilstedeværende som var lett påkledt, og da en mann gikk uten klær på overkroppen hentet kona hans en genser til mannen. Denne genseren var brunbeige av farve med stopp på albuen. Såvidt v. kjenner til hentet ikke hans kone gummistøvler til noen mann der.»

Det foreligger ikke opplysninger om hvem den mannen som skulle ha lånt A støvler er, og ingen vitner har sett A i slike støvler.

C har forklart at A om kvelden før han la seg hadde på seg bukse, skjorte eller genser. Hun har videre forklart at han tok av seg alt unntatt truse før han la seg. Etter at brannen ble oppdaget, fikk han ifølge hennes forklaring, på seg en bukse, men ikke noe på overkroppen eller beina. Hun forklarer videre at A seinere fikk låne en genser og sokker og støvler av naboen, men hun vet ikke hvem det var.

Som et indisium på at saksøkeren har påsatt brannen er det fra saksøktes side bl.a. anført at han noen dager før brannen hadde oppfordret C til å tegne forsikring. Saksøkeren har erkjent at han gjorde det, men hevder at det måtte være helt naturlig å minne henne om dette. Ifølge forklaring til politiet fra branntakstbestyrer i Norges Brannkasse, Kjell Iversen henvendte C seg til Brannkassen den 30. september 1977 for å tegne innboforsikring. Hun hadde tidligere forsikret sitt innbo i Z for kr. 43000,- og ønsket å forsikre det for samme sum, men ble av en kontordame rådet til å heve summen til kr. 100000,- og det ble da gjort.

Retten nevner også at det - slik det framgår av anførslene foran - var en brann i saksøkerens leilighet i Y i 1974. Det var da mistanke om at A hadde satt på brannen, men resultatet av etterforskningen ble at saka ble henlagt på grunn av bevisets stilling og forsikringen for innbo m.v. ble betalt. Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på hendelsesforløpet her, men vil peke på at brannen oppsto under meget mistenkelige forhold, og at A seinere har uttalt til flere at han satte på brannen. Dette har han gjort når han har vært mer eller mindre beruset. Han har selv under hovedforhandlingen erkjent at han kan ha kommet med slike uttalelser. Når han har gjort det, er det imidlertid for å få «fred», idet han stadig ble beskyldt for å ha satt på. I denne forbindelse vil også retten nevne at A ifølge flere vitneforklaringer til politiet, før brannen i - - -gata 6, i mer eller mindre beruset tilstand har kommet med uttalelser som ikke kunne tydes på annen måte enn at han tenkte å sette fyr på huset for å få erstatningssummen. A har hevdet at disse vitneforklaringer er gitt av folk som av forskjellige grunner har imot ham og at de ikke er riktige. Han benekter å ha kommet med slike uttalelser. Retten finner ikke grunn til å tvile på vitneforklaringene. De er meget samstemmige og kommer fra flere hold. Retten finner ikke grunn til nærmere å referere innholdet i forklaringene.

Det er åpenbart at A kunne ha meget sterke motiv for å sette fyr på. Uten at situasjonen var prekær, må det anses på det rene at han ikke hadde det lett økonomisk på den tid brannen skjedde. Inntektene var små og de økonomiske forpliktelser store. Han hadde delvis gått arbeidsledig i lengre tid, og hadde hatt små inntekter. Ifølge framlagt likningsattest var han i 1976 liknet etter en nettoinntekt på kr. 26700,- og en formue på kr. 1000,-, og i 1977 etter en nettoinntekt av kr. 22000,- og kr. 0,- i formue. Retten finner ikke grunn til å komme nærmere inn på dette idet det i alle tilfeller er klart at han ville få meget store økonomiske fordeler av at - - -gata - brente, forutsatt at erstatning ble utbetalt i samsvar med forsikringspolisen.

På grunnlag av det foran anførte, har retten kommet til at det foreligger tilstrekkelig bevis for at A har satt fyr på - - -gata -. I denne forbindelse skal bemerkes at retten er enig med prosessfullmektigen i at det må kreves et meget sterkt bevis for å komme til et slikt resultat, selv om man ikke fullt ut kan kreve samme styrke til beviset som i en straffesak. Ingen av de omstendigheter som er nevnt foran, kan - etter rettens mening - anses tilstrekkelig som bevis for at A har satt fyr på huset, men sett i sammenheng finner retten at det foreligger bevis for at han har gjort det, selv om man stiller strenge krav til bevisets styrke.

Etter de opplysninger som foreligger må det antas at A har brukt en brennbar væske når han satte fyr på, sannsynligvis white spirit. Det ville neppe by på problemer å få tak i den flasken som sto i den vestre boden. Den sto sannsynligvis inntil sprinkelveggen til den annen bod som var brutt opp tidligere. Ved f.eks. å løsne et bord ville det være lett å få tak i flasken. Selv om det ikke foreligger noen opplysninger om det, kan også A ha bragt med seg white spirit utenfra ved en eller annen anledning og brukt den. Av vitnet E's forklaring framgår det at det første gang han løp ut for å slukke ilden med vann fra et fat, brant det på forskjellige steder på golvet. Dette tyder på at det var spredd brennbar væske utover. Kort etter da han kom tilbake sto hele boden i lys lue. Som det framgår av den analyse som sivilingeniør Kjeldsen foretok, ble det konstatert white spirit eller liknende brennbar væske på forskjellige steder på det brannskadde golv i boden.

Etter det foran anførte blir saksøktes påstand om frifinnelse å ta til følge, jfr. forsikringsavtaleloven §18 første ledd. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristen Syvertsen, lagdommer Ola Rygg og ekstraordinær lagdommer Aug. Nissen Breder med domsmenn): - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Saken gjelder utelukkende bevisbedømmelse.

Det eneste og avgjørende spørsmål er om bevisene i saken gir tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at A forsettlig har fremkalt forsikringstilfellet, i så fall har han etter forsikringsavtaleloven §18 første ledd ikke noe krav på selskapet. Byretten har funnet dette tilstrekkelig godtgjort og har følgelig frifunnet Norges Brannkasse.

Lagmannsretten er enig med byretten i at såvel selvantennelse, feil ved det elektriske anlegget og antennelse fra lyspæren i veggen må kunne utelukkes som årsak til brannen. Den mulighet at uvedkommende kan ha kommet inn i huset gjennom den ulåste utgangsdøren i første etasje og forårsaket brannen ved uforsiktighet kan vel ikke helt utelukkes, men har meget liten sannsynlighet for seg. Lagmannsretten legger som byretten til grunn at brannen ble påsatt. Spørsmålet blir da om det etter bevisførselen i ankesaken kan opprettholdes som godtgjort at det er A som har påsatt den.

Lagmannsretten tiltrer betraktningene på 16 i byrettens dom om de krav som må stilles til bevis i saker av denne art. Det kan ikke helt ut stilles samme krav til bevis som for fellende dom i en straffesak om tilsvarende forhold. Men det er på den annen side ikke tilstrekkelig for å frifinne selskapet at der er skjellig grunn til mistanke mot A for å ha satt fyr på huset. Det må foreligge en sterk overvekt av sannsynlighet for at han har gjort det. - - -