Hopp til innhold

HR-1986-158 - Rt-1986-1250

Fra Rettspraksis
Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1986-11-27
Publisert: HR-1986-00158 - Rt-1986-1250 (429-86)
Stikkord: (Hauglin-dommen), Arbeidsrett, Troskrav, Krav om kristen tro
Sammendrag: Saken gjaldt spørsmål om gyldigheten av personalpolitiske retningslinjer ved Diakonhjemmets Sosialhøgskole. Spørsmålet var om retningslinjene om at søkere til stillinger måtte være bekjennende kristne var i strid med Arbeidsmiljøloven (1977) §55A og ILO-konvensjonen.

Høyesterett kom til at stillingssøkere kunne bes opplyse om de bekjenner den kristne tro, jf. unntaksbestemmelsen i Arbeidsmiljøloven (1977) §55A. Uttalt at en stillings arbeidsoppgaver og formål må arbeidsgiveren fastsette, og det var stillingens karakter på ansettelsestidspunktet som måtte være avgjørende. I spørsmålet om kristen tro var nødvendig av hensyn til de oppgaver stillingsinnehaveren skulle utføre, mente Høyesterett måtte bero på en vurdering som domstolene bør vise tilbakeholdenhet med å overprøve.

Et mindretall mente Diakonhjemmet skulle fått tilkjent saksomkostninger for alle instanser, da saken var vunnet fullt ut i alle instanser. Dissens 3-2

Saksgang: Oslo byrett 18.10.1982 - Eidsivating lagmannsrett 29.09.1984 - Høyesterett HR-1986-158, L.nr. 158/1986
Parter: Styret ved Diakonhjemmets Sosialhøgskole (advokat Harald Schjoldager) mot 1. Norsk Tjenestemannslag m.fl. (4 parter) (advokat Karl Nandrup Dahl - til prøve)
Forfatter: Kst dommer lagmann Christiansen, Hellesylt, Sinding-Larsen, Skåre, Sandene
Lovhenvisninger: Arbeidsmiljøloven (1977) §55, §55A, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Lov om videregående opplæring (1974) §19, ILO-konvensjon A1, A14


Kst. dommer, lagmann Christiansen: Saken gjelder personalpolitiske retningslinjer ved Diakonhjemmets Sosialhøgskole sett i forhold til §55A i arbeidsmiljøloven av 4. februar 1977 nr. 4 slik bestemmelsen lød i sin opprinnelige utforming.

Diakonhjemmet er en stiftelse med bakgrunn i Den norske kirke. Stiftelsen driver sykehus, sykepleiehøyskole, sosialhøyskole, teologisk-administrativ høyskole, hjelpepleieskole og barnehave. Dessuten eier den faste eiendommer og står bak A/S Stefanhotellet. Til sammen er det omkring 600 ansatte ved stiftelsens virksomheter. De tre høyskoler ble opprettet i slutten av 60-årene i forbindelse med en omorganisering av stiftelsens diakonutdannelse. Sykepleiehøyskolen og sosialhøyskolen er begge treårige, og studentene får utdannelse som henholdsvis sykepleier og sosionom likeverdig med utdannelsen ved de tilsvarende offentlige høyskoler. Kandidatene fra de to skolene kan gjennomgå et frivillig påbyggingsår ved den teologisk-administrative høyskole og oppnår da status som diakon.

Den 5. april 1979 fastsatte styret ved sosialhøyskolen personalpolitiske retningslinjer for ansettelse av kontorsjef, lærere og fast ansatte forskere. Hovedstyret for Diakonhjemmet gav sin tilslutning til vedtaket den 29. mai samme år. Retningslinjene lyder slik:

«1. Det er en sentral målsetting for skolens personalpolitikk, dvs. rekruttering og tilsetting, at hovedtyngden av personalgruppen, kontorsjef, lærere og fast tilsatte forskere, skal være bekjennende kristne. Med «hovedtyngden» forstås her et «kvalifisert flertall» av denne personalgruppen. Begrepet avgrenser seg således mot betydningen 50/50 eller «knapp majoritet».

2. Alle aktuelle søkere til stillinger i personalgruppen ved sosialhøgskolen må spørres om sitt forhold til kristen tro, slik at styret kan ha åpen adgang til å vite hvordan den enkelte stiller seg personlig til dette spørsmål.

3. Søkernes forhold til kristen tro bør kunne telle med i en samlet vurdering ved tilsetting blant søkere som er faglig kompetent til den aktuelle stilling.

4. Prinsippene i ovennevnte punkt 1-3 må ligge til grunn for Diakonhjemmets forhandlinger med Staten om nye økonomiske støttebetingelser for vår skole.

5. Skolen må ikke gå inn på slike felles bedømmelsesordninger og ansettelsesprosedyrer med andre sosialhøgskoler at dette vil hindre oss i å gjøre prinsippene i 1-3 gjeldende i praksis.»

Skolens rektor, Otto Hauglin, og undervisningsleder Magni Gjæringen Pettersen erklærte hver for seg i brev av 6. juni 1979 til skolens styre at de ikke fant å kunne etterkomme punktene 2 og 3 i retningslinjene. Hauglin påberopte seg at bestemmelsene var i strid med arbeidsmiljøloven §55A. Hauglins fagforening, Norsk Tjenestemannslag, brakte dette spørsmål inn for Kommunaldepartementet, som igjen forela det for Justisdepartementets lovavdeling. Lovavdelingen avgav uttalelse 2. november 1979, og konkluderte med at retningslinjenes punkt 2 ikke var i strid med arbeidsmiljøloven §55A, dog slik at det ble tatt reservasjon for stillingen som kontorsjef og for utpreget «livsnøytrale» stillinger. I brev 12. november 1979 til Norsk Tjenestemannslag sluttet Kommunaldepartementet seg til Lovavdelingens uttalelse. I brev 20. september 1979 til Hauglin og Gjæringen Pettersen hadde skolens styre pålagt dem å etterleve retningslinjene og bedt dem bekrefte dette skriftlig. I møte 3. desember 1979, etter at uttalelsen fra Justisdepartementets lovavdeling og Kommunaldepartementet forelå, besluttet styret å si opp Hauglin fra hans stilling. Videre beklaget styret den holdning Gjæringen Pettersen hadde vist, men uten å treffe noe vedtak om oppsigelse av henne. Ved brev 31. desember 1979 sa hun imidlertid opp selv.

Hauglin og Gjæringen Pettersen reiste i mars 1980 i fellesskap og sammen med sine respektive fagforeninger, henholdsvis Norsk Tjenestemannslag og Norsk Sosionomforbund, søksmål mot skolen for Oslo byrett med påstand om at retningslinjenes punkter 2 og 3 var i strid med arbeidsmiljøloven §55A og at skolens pålegg til dem om å etterkomme retningslinjene var ugyldige. Senere ble påstanden utvidet til å gjelde også krav om oppreisning. Fra skolens side ble det nedlagt påstand om avvisning på grunn av manglende rettslig interesse. Byretten traff 16. januar 1981 etter særskilt forhandling beslutning om at saken skulle fremmes.

Etter at hovedforhandling var avholdt, avsa byretten, som var satt med domsmenn, 18. oktober 1982 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Punkt C 2 og 3 i de personalpolitiske retningslinjer for Diakonhjemmets sosialhøgskole, som trådte i kraft 11. juni 1979, og Diakonhjemmets sosialhøgskoles pålegg til Otto Hauglin og Magni Gjæringen Pettersen om å iverksette disse bestemmelser, var ikke rettsstridige og ugyldige, unntagen for så vidt gjelder stillingen som kontorsjef. For kontorsjefstillingen var de nevnte bestemmelser og pålegg rettsstridige og ugyldige.

2. Diakonhjemmets sosialhøgskole frifinnes for kravet om å betale oppreisning til Otto Hauglin og Magni Gjæringen Pettersen.

3. I saksomkostninger betaler Norsk Tjenestemannslag, Otto Hauglin, Norsk Sosionomforbund og Magni Gjæringen Pettersen - som solidarisk ansvarlige - kr. 100000,- - kroneretthundretusen 00/100 - til Diakonhjemmets sosialhøgskole. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»

Byretten har i dommen på ny drøftet om saken måtte avvises etter å ha tatt opp spørsmålet av eget tiltak under hovedforhandlingen. Under tvil kom den til at saken skulle realitetsbehandles.

Byrettens dom ble av saksøkerne påanket til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten, som var satt med to domsmenn, avsa 29. september 1984 dom med slik domsslutning:

«1. De personalpolitiske retningslinjer under pkt. C 2 for Diakonhjemmets Sosialhøgskole, som trådte i kraft 11. juni 1979, var i strid med arbeidsmiljøloven §55A.

2. Diakonhjemmets Sosialhøgskoles pålegg til Otto Hauglin og Magni Gjæringen Pettersen om å iverksette bestemmelsen i pkt. C 2 i de personalpolitiske retningslinjer var ugyldige.

3. Byrettens dom, pkt. 2, stadfestes.

4. Saksomkostninger for byretten eller lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Lagmannsretten har i likhet med byretten vurdert avvisningsspørsmålet og blitt stående ved at saken skulle fremmes. Dommen var enstemmig, men begrunnelsen når det gjelder realiteten er forskjellig for de juridiske dommere på den ene side og domsmennene på den annen side. De juridiske dommere kom til at skolens kristne egenart nok kunne gi grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsene i arbeidsmiljøloven §55A, men fant at det opplegg som fulgte av retningslinjene ikke innebar en utspørring som primært var begrunnet i den enkelte stillings karakter og at betingelsene etter unntaksbestemmelsen derfor ikke var til stede. Domsmennene bygget avgjørelsen på at sosialhøyskolen var en sekulær skole og at det derfor ikke var grunnlag for unntak fra hovedbestemmelsen i §55A. Lagmannsretten fastslo videre at punkt 3 i retningslinjene ikke ble rammet av §55A uten at dette standpunkt er kommet til uttrykk i domsslutningen. Punkt 3 i lagmannsrettens domsslutning innebærer en frifinnelse for oppreisningskravet.

Sakens faktiske bakgrunn for øvrig og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.

Diakonhjemmets Sosialhøgskole har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder så vel rettsanvendelsen som bevisbedømmelsen.

Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak ved Oslo byrett med forklaringer fra i alt 38 parter og vitner. Tre av vitnene er nye for Høyesterett. Det er dokumentert et omfattende skriftlig materiale, som i det vesentlige var kjent også for de tidligere instanser. Det spørsmål som foreligger til avgjørelse for Høyesterett, er lovligheten av punkt 2 i retningslinjene, og saken har for så vidt en annen ramme enn for de tidligere instanser, der også retningslinjenes punkt 3 og oppreisningsspørsmålet ble behandlet. I forhold til de stillingskategorier som er nevnt i retningslinjene, har saken interesse bare for lærerstillingene - omkring 20 høyskolelektorater - idet det ikke var fast ansatte forskere ved skolen. At retningslinjene ikke gjelder kontorsjefstillingen, er rettskraftig avgjort ved byrettens dom. I likhet med byretten og lagmannsretten må også Høyesterett ta stilling til om saken må avvises på grunn av manglende rettslig interesse.

Den ankende part har ikke for Høyesterett krevd at saken skal avvises, og har i denne forbindelse blant annet vist både til den samfunnsmessige og prinsipielle betydning som saken har og til at lovligheten av §55A - slik bestemmelsen lyder etter endring senest i 1982 - er brakt inn for ILO - Den internasjonale arbeidsorganisasjon.

Når det gjelder sakens realitet, har den ankende part med styrke gjort gjeldende at adgangen til å bringe søkernes tro på det rene, er en forutsetning for sosialhøyskolens særpreg og eksistens. Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser. I hovedsak kan argumentasjonen sammenfattes slik:

Det presiseres at forbudet i §55A gjelder opplysning om livssyn m.v. Det er etter norsk rett ikke forbud mot at arbeidsgiveren ved ansettelsen legger vekt på slike forhold, idet utgangspunktet er at en arbeidsgiver kan ansette den han ønsker og står fritt med hensyn til hvilke momenter han vil legge vekt på. Ved endring av bestemmelsen i 1980 fant det sted en omfattende debatt i Stortinget som kaster lys også over den opprinnelige utforming fra 1977, som saken her gjelder. Det var en utbredt enighet om at livssynsinstitusjonene skulle beskyttes av unntaket i §55A og at den praksis disse hadde fulgt skulle kunne fortsette. Det ble videre fremhevet at ledelsen av institusjonene måtte innrømmes en romslig ramme ved vurderingen av den betydning søkerens livssyn måtte tillegges. Den ankende part fremhever at loven forutsetter en avveining mellom likeverdige interesser og at lagmannsretten således gjør seg skyldig i en feil når den i sin begrunnelse gir uttrykk for at loven hovedregel må tillegges større vekt enn unntaksbestemmelsen. Loven kan videre ikke forstås slik at det for vedkommende stilling må være et absolutt krav at søkeren deler det livssyn institusjonen bygger på for at unntaksbestemmelsen kan komme til anvendelse. Det er tilstrekkelig at det foreligger saklig grunn til å legge vekt på dette forhold sammen med andre kvalifikasjoner.

Sosialhøyskolens kristne formål kan etter den ankende parts oppfatning bygges på flere grunnlag. For det første står formålet sentralt i forhold til studentene. Skolen opptar utelukkende bekjennende kristne som studenter, og dette forhold skulle i seg selv være et tilstrekkelig saklig grunnlag for de omtvistede retningslinjer. Det reiser seg særegne konflikter og spørsmålsstillinger for en kristen sosialarbeider i forholdet mellom fag og tro, og en troende lærer vil være bedre i stand til å møte disse problemene på elevenes premisser. Den ankende part påpeker for det annet den betydning Diakonhjemmets Sosialhøgskole har som faglig forskningsorgan og «premissleverandør» for Den norske kirke i den strid og debatt som foregår i samfunnet omkring sosialetiske emner som for eksempel abort, skilsmisse og gjengifte, homofili og innvandrerspørsmål. En dialog mellom kirken og skolen på disse områder forutsetter ansatte som kjenner kirkens språk og resonnementer og har erfaring fra det kirkelige liv. For det tredje er skolen med på å fremme en pluralisme i utdannelse og forskning som er nyttig for samfunnet som helhet. Ikke-troende lærere vil ikke være i stand til å fylle sine stillinger med de her nevnte formål for øye på samme måte som bekjennende lærere selv om de på alle måter er lojale mot skolens trosgrunnlag.

Den ankende part fastholder at så vel skolens kristne formål som den enkelte lærers personlige tro preger skolens undervisning. I denne forbindelse må det etter den ankende parts oppfatning legges avgjørende vekt på vitneprov i denne retning fra lærere som har vært knyttet til skolen i lang tid. Vitneutsagn som gir uttrykk for en annen oppfatning, skriver seg i det vesentlige fra personer som har vært ansatt som vikarer eller for kortere tid uten at det ved tilsettingen ble spurt om personlig tro. Hovedtyngden av disse var knyttet til skolen i årene 1978 og 1979. På denne tiden var situasjonen unormal som følge av at det var tilsatt så mange ikke-troende lærere at skolens karakter var i ferd med å endres.

Den ankende part presiserer at skolens grunnsyn bygger på at forskning og undervisning ikke kan skje uten basis i et verdigrunnlag. For så vidt faller skolens syn sammen med den antipositivistiske holdning som preger den samfunnsmessige forskning generelt og som i økende grad har vunnet tilslutning siden slutten av 60-årene. Det synes videre klart at en søker til en lærerstilling må kunne spørres om sitt syn på positivismen, og i like høy grad må det være på sin plass å spørre om han identifiserer seg med det verdigrunnlag skolen bygger på. I begge tilfelle er det tale om kvalifikasjoner som er saklig relevante.

Den ankende part bestrider holdbarheten i den begrunnelse som lagmannsrettens flertall har gitt når det forkaster gjennomføringen av det såkalte «hovedtyngdeprinsippet» i retningslinjenes punkt 1 som en relevant begrunnelse for å spørre søkerne om deres livssyn. Det kan være flere grunner for i enkelte tilfelle å ansette ikke-kristne lærere, for eksempel når det ikke finnes kristne søkere som fyller de øvrige krav til stillingen, når det er sterkt ønskelig å tilsette en bestemt person med helt spesielle kvalifikasjoner eller fordi det i seg selv kan være verdifullt å ha et begrenset innslag av ikke-kristne lærere i staben med sikte på en fruktbar meningsbryting i forhold til andre livssyn enn det kristne. En konsekvens av den lovforståelse lagmannsrettens flertall forfekter, vil kunne være å innføre personlig kristentro som et absolutt ansettelsesvilkår for å bevare skolens karakter, men man ville da tape fordelene ved det modifiserte troskrav som følger av hovedtyngdeprinsippet.

Den ankende part bestrider videre innvendingene fra lagmannsrettens flertall om at det ikke er foretatt noen vurdering av troskravet i forhold til hver enkelt stilling som omfattes av retningslinjene. Den ankende part hevder at det er foretatt en slik vurdering som loven krever ved at spørsmålet om personlig tro bare kreves ved ansettelse i omkring 50 av de i alt 600 stillinger ved Diakonhjemmets samlede virksomheter. Ved sosialhøyskolen dreier det seg om ca 20 stillinger. Ved de enkelte tilsettinger må vurderingen kunne skje med sikte på gjennomføring av hovedtyngdeprinsippet. Den lovforståelse lagmannsrettens flertall bygger på, kunne medføre at det etter hvert ble tilsatt så mange ikke-kristne lærere at skolens særpreg gikk tapt og at skolen gikk over til å bli en vanlig sekulær sosialhøyskole.

Ankemotpartene har påberopt seg ILO-konvensjon nr. 111 om diskriminering i sysselsetting og yrke, datert 25. juni 1958 og ratifisert av Norge 24. september 1959. Konvensjonen kan etter den ankende parts oppfatning ikke spille noen avgjørende rolle. Dens betydning må avveies mot prinsippene om trosfrihet og lærefrihet som følger av blant annet FNs menneskerettighetserklæring, den europeiske menneskerettighetskonvensjon og UNESCO-konvensjonen. ILO-konvensjonen retter seg bare mot diskriminering ved ansettelse og gjelder ikke innhentelse av opplysninger om stillingssøkere. Konvensjonen har et utpreget standardpreg og er lite egnet som rettledning ved fortolkning av nasjonale bestemmelser. Den gjelder arbeidsrettslige forhold og tar ikke sikte på å regulere forholdet til grunnleggende rettigheter som trosfrihet og lærefrihet. Det er etter den ankende parts oppfatning utelukket at konvensjonen er ment å ramme for eksempel det verdensomspennende undervisningsystem som drives av den romersk-katolske kirke. Under ingen omstendighet kan den ha noen direkte internrettslig virkning. Når det fra den annen side i denne forbindelse vises til konvensjonens menneskerettighetspreg, kan dette argument imøtegås under henvisning til at det i den foreliggende sak er tale om en tvist i spenningsfeltet mellom flere grunnleggende rettigheter, hvor også hensynet til trosfrihet og lærefrihet må telle med.

Den klagesak som Landsorganisasjonen i Norge har reist for ILO er - slik den ankende part ser det - uten interesse for den foreliggende sak. Klagen gjelder §55A slik bestemmelsen ble utformet i 1982. De - riktignok forsiktige - uttalelser om saken som ILOs tremannskomité har kommet med, bygger på mangelfullt kjennskap til de faktiske forhold. Komitéen gir for øvrig uttrykk for at 1977-ordlyden av §55A er i overensstemmelse med konvensjonen.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Punkt C 2 i de personalpolitiske retningslinjer for Diakonhjemmets Sosialhøgskole, som trådte i kraft 11. juni 1979, var ikke i strid med arbeidsmiljøloven §55A unntagen for så vidt gjelder stillingen som kontorsjef.

2. Diakonhjemmets Sosialhøgskoles pålegg til Otto Hauglin og Magni Gjæringen Pettersen om å iverksette bestemmelsen i punkt 2 C i de personalpolitiske retningslinjer var ikke ugyldige.

3. Diakonhjemmets Sosialhøgskole tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotpartenes anførsler kan sammenfattes slik:

Diakonhjemmets Sosialhøgskole bygger riktignok på et kristent grunnlag, men har ikke noe kristent formål som er kommet til uttrykk i vedtekter e.l. Det er ikke grunnlag for å anse skolen som en livssynsinstitusjon. Ankemotpartene viser til et notat oppsatt av Diakonhjemmets forstander 25. april 1975 hvor skolens virksomhet er betegnet som «sekulær». Skolens formål er å utdanne sosionomer som skal fylle samme slags stillinger som kandidater fra de øvrige sosialhøyskoler. Undervisningen foregår etter de samme retningslinjer og innenfor de samme rammeplaner som gjelder for andre offentlig godkjente sosialhøyskoler. For så vidt er det intet påviselig særpreg ved undervisningen på Diakonhjemmets Sosialhøgskole. Den kristne tro er ikke normerende for skolearbeidet. Riktignok gjennomgår studentene 200 timers undervisning i teologiske fag ved siden av sosionomutdannelsen, men dette foregår i regi av den teologisk-administrative høyskole og med lærerkrefter derfra og som et ledd i den diakonutdannelse studentene senere kan fullføre ved et tilleggsår på denne skole.

Etter ankemotpartenes oppfatning er lærerstillingene ved sosialhøyskolen rent sekulære. Riktignok vil lærerne være forpliktet til å fremholde kirkens syn som det retningsgivende ved en kristen vurdering av spørsmål som oppstår i undervisningen, men denne lojalitet mot skolens grunnsyn forutsetter ikke en personlig kristen tro hos læreren. Alle former for religionsutøvelse ligger utenfor de plikter som følger av arbeidsavtalen. Oppgaver som andaktsledelse og sjelesorg er frivillige. I undervisningen er det engasjert egne teologiske konsulenter - for øvrig slik som ved andre sosialhøyskoler - for å gi faglig råd og støtte til læreren med sikte på problemer i forholdet mellom tro og fag. Også lærerne ved den teologisk-administrative høyskolen har leilighetsvis bistått på denne måten. Studentpresten ved Universitetet i Oslo har vært knyttet til skolen med sikte på å yte sjelesorg til studentene. Ankemotpartene hevder at hovedkriteriene for ansettelse som lærer ved skolen aldri har vært forbundet med noen forutsetning om personlig kristen tro. En rekke av de lærere som har vært ansatt, ble ikke spurt om de bekjente kristen tro eller de fikk opplyst at spørsmålet ikke var av betydning. Ankemotpartene bestrider den ankende parts påstand om at situasjonen ved skolen var unormal i 1978/79 fordi det da skulle være en særlig stor andel av ikke-kristne lærere. Det var ingen dramatisk forskjell da i forhold til tidligere perioder. Ankemotpartene påpeker videre at fordelingen av undervisningen mellom lærerne skjedde uten tanke på deres personlige tro. På et skolerådsmøte i november 1978 ble det tvert imot nedstemt et forslag om at det burde være minst en kristen lærer hvis flere lærere arbeidet med sosialt arbeid i en gruppe.

Ankemotpartene fremhever at det såkalte hovedtyngdeprinsippet som følger av punkt 1 i de personalpolitiske retningslinjer, ikke inneholder noe kvalifikasjonskrav for den enkelte stilling med hensyn til personlig tro. Det er ikke på forhånd vurdert hvilke stillinger det er påkrevet å besette med bekjennende kristne. Det er heller ikke utarbeidet instrukser om hvilke oppgaver som bare kan utføres av lærere som er troende. Lærerne er ansatt på samme vilkår hva enten de er kristne eller ikke-kristne. Samme stillinger kan vekselvis ha vært besatt med kristne og ikke-kristne lærere som har utført de samme konkrete arbeidsoppgaver. De personalpolitiske retningslinjer medfører således at en kristen søker ikke nødvendigvis foretrekkes fremfor en ikke-kristen.

Ankemotpartene har i sin redegjørelse for forståelsen av arbeidsmiljøloven §55A lagt vesentlig vekt på ILO-konvensjon nr. 111. Ratifikasjonen fra norsk side i 1959 skjedde uten at det den gang ble ansett nødvendig med lovgivningstiltak for å oppfylle konvensjonens krav og - slik ankemotpartene ser det - følgelig ut fra den forutsetning at norsk rett var i overensstemmelse med konvensjonen. Etter ankemotpartenes oppfatning må det av dette kunne sluttes at det ved ratifikasjonen eksisterte et ulovfestet forbud i Norge mot diskriminering ved ansettelse, blant annet på grunnlag av religion. Arbeidsmiljøloven §55A kan ikke fortolkes dithen at det skulle være tillatt å legge vekt på slike omstendigheter ved ansettelsen som paragrafen forbyr å innhente opplysninger om. Snarere må §55A ses som utslag av et alminnelig ulovfestet diskrimineringsforbud.

Ankemotpartene fremhever at ILO-konvensjon nr. 111 gjelder en menneskerettighet av fundamental betydning, og den må ha avgjørende vekt, ikke bare som et moment ved fortolkningen av §55A, men slik at den får direkte internrettslig virkning. Ankemotpartene bestrider at anvendelsen av konvensjonen kan skape slik strid med andre menneskerettighetskonvensjoner som fremhevet av den ankende part.

Ankemotpartene hevder at ILO-konvensjon nr. 111 må forstås slik at det ikke kan gjøres unntak fra diskrimineringsforbudet med mindre dette kan begrunnes i en nødvendig kvalifikasjon for den konkrete stilling det er tale om. Ankemotpartene viser i denne forbindelse til konvensjonens forarbeider og til konvensjonens engelske tekst hvor den her nevnte betingelse kommer til uttrykk i ordene «inherent requirement». Ankemotpartene kan på dette punkt fullt ut slutte seg til begrunnelsen fra lagmannsrettens flertall. Etter ankemotpartenes oppfatning oppfyller ikke skolens personalpolitiske retningslinjer de krav som settes etter unntaksbestemmelsen i §55A med det innhold denne bestemmelse må gis i lys av ILO-konvensjon nr. 111. De enkelte stillinger er ikke tillagt arbeidsoppgaver som gjør det nødvendig å stille krav om personlig kristen tro, og denne kvalifikasjon er ikke på forhånd satt som en ufravikelig betingelse for den enkelte stilling. Hadde det for eksempel vært tillagt stillingene en plikt til å holde andakt, ville det imidlertid være grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen i §55A. Uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling 2. november 1979 som gir uttrykk for en annen oppfatning, bygger på et mangelfullt grunnlag både faktisk og rettslig, særlig fordi forholdet til ILO-konvensjon nr. 111 ikke er behandlet.

Ankemotpartene har nedlagt slik felles påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. De ankende parter dømmes til å betale sakens omkostninger for alle retter.»

Når det gjelder avvisningsspørsmålet, må Høyesterett som allerede nevnt av eget tiltak vurdere om ankemotpartene har den tilstrekkelige rettslige interesse etter tvistemålsloven §54 i å få en avgjørelse i det spørsmål som står til prøvelse for Høyesterett. Byretten og lagmannsretten behandlet også Hauglins og Gjæringen Pettersens krav på oppreisning, og for så vidt stiller avvisningsspørsmålet seg noe annerledes for de tidligere instanser enn for Høyesterett. Både Hauglin og Gjæringen Pettersen er sluttet ved sosialhøyskolen, og det spørsmål som anken gjelder, vil derfor ikke være av direkte og aktuell interesse for dem. De to fagforbund som organiserer yrkesutøvere som kan være aktuelle søkere til stillinger ved Diakonhjemmets Sosialhøgskole eller andre livssynsinstitusjoner, vil ha en berettiget interesse av å få fastsatt om det er rettslig adgang til å stille søkerne spørsmål om deres trosforhold. Arbeidsmiljøloven §55A er riktignok endret etter at saken ble reist, men de prinsipielle spørsmål som er tatt opp, vil kunne ha betydning også etter de senere lovendringer. Jeg viser til avgjørelse i Rt-1958-1290. Når saken må realitetsbehandles av hensyn til de to organisasjoner, finner jeg etter omstendighetene ikke grunn til å avvise den i forhold til Hauglin og Gjæringen Pettersen.

Jeg går så over til å behandle realiteten i saken.


Jeg er her kommet til samme resultat som byretten.

Innledningsvis finner jeg grunn til å gjenta at det spørsmål Høyesterett skal ta stilling til, er om Diakonhjemmets Sosialhøgskole var berettiget til å spørre søkerne til lærerstillingene om deres forhold til den kristne tro, jfr. punkt 2 i de personalpolitiske retningslinjer. Retningslinjenes punkt 3, som fastsetter at søkernes kristne tro bør kunne telle med ved ansettelsen, er ikke gjenstand for behandling.

Saken reiser spørsmål av både rettslig og faktisk art. Jeg finner det hensiktsmessig i den utstrekning det er nødvendig først å gjøre rede for hvordan jeg forstår arbeidsmiljøloven §55A før jeg behandler den faktiske side av saken.

Norge hadde ratifisert ILO-konvensjon nr. 111 da arbeidsmiljøloven ble vedtatt, og det må forutsettes at loven §55A ikke er i strid med de forpliktelser med hensyn til fremtidig lovgivning som Norge påtok seg ved ratifikasjonen. Jeg viser også her til det som er sagt i forarbeidene til lovendringen i 1980 når det gjelder forholdet til ILO-konvensjonen. Jeg finner det således ikke tvilsomt at det må legges vekt på konvensjonen ved tolkningen av §55A.

Etter arbeidsmiljøloven §55A tredje punktum gjelder bestemmelsen om forbud mot å innhente opplysninger ikke «dersom slike opplysninger er begrunnet i stillingens karakter». Det sentrale rettslige spørsmål i saken er om unntaksbestemmelsen skal forstås slik at de forhold det søkes opplysninger om, må knytte seg til en absolutt nødvendig kvalifikasjon for den enkelte stilling, eller om det er tilstrekkelig at vedkommende egenskap er påkrevet innenfor vedkommende stillingskategori. Lagmannsretten har lagt til grunn den førstnevnte av disse oppfatninger. Etter min mening kan imidlertid verken §55A eller ILO-konvensjon nr. 111 stille seg hindrende i veien for å spørre om søkerens forhold til den kristne tro. En annen fortolkning ville kunne føre til en uholdbar situasjon for de livssynsinstitusjoner hvor det ikke er påkrevet at hver enkelt av samtlige innehavere av stillingene i en stillingskategori deler institusjonens livssyn, men hvor det for virksomhetens formål anses nødvendig at de fleste, men ikke alle stillingene er besatt av personer som identifiserer seg med institusjonens ideelle målsetting. Om det ikke skulle være adgang til å spørre etter livssyn fordi dette forhold ikke var en absolutt kvalifikasjon for samtlige stillinger, kunne man risikere at stillingene etterhånden i så stor utstrekning ble besatt av søkere som ikke delte det livssyn institusjonen bygget på, at hele virksomheten kom til å endre karakter. Etter min mening må det derfor være adgang til å spørre om livssyn for å sikre at stillingsinnehaverne i nødvendig utstrekning har det livssyn som gjennomføringen av institusjonens formål er avhengig av.

Jeg antar således at utspørringen om livssyn i tilfelle som nevnt vil gjelde opplysninger som «er begrunnet i stillingens karakter», jfr. §55A. Jeg kan ikke se at bestemmelsen som den lød i 1977, hadde krav om at vedkommende forhold som det ble spurt etter, skulle knytte seg til et nødvendig vilkår for den enkelte stilling. Denne forståelse av loven støttes ellers av uttalelser i forarbeidene ved revisjonen av §55A i 1980, se Ot. prp. nr. 41 for 1979-80 side 18 og Innst. O. nr. 59 for 1970-80 side 6. Det fremgår her at det generelle formål ved stillingen kan trekkes inn som et moment i vurderingen av den enkelte stilling. Det heter videre at det må kunne legges vekt på om søkeren deler det livssyn virksomheten skal fremme, ved tilsetting av stillinger som har betydning for dette formål. Jeg viser også til at Justisdepartementets lovavdeling i sin uttalelse 2. november 1979 har bygget på en tilsvarende forståelse.

Den forståelse av §55A som jeg her legger til grunn synes å være i samsvar med det som kan sies å være en naturlig konsekvens av unntaksbestemmelsen i ILO-konvensjon nr. 111 artikkel 1 nr. 2. Bestemmelsen lyder slik i den engelske tekst:

«Any distinction, exclusion or preference in respect of a particular job based on the inherent requirements thereof shall not be deemed to be discrimination.»

Uttrykket «inherent requirement» må forstås slik at det viser til kvalifikasjoner som er iboende eller naturlig knyttet til stillingen. Jeg kan således ikke oppfatte bestemmelsen slik at den gir anledning til unntak utelukkende hvor det er tale om egenskaper som er nødvendig for utførelsen av det arbeid som er knyttet til den enkelte stilling. Jeg nevner at konvensjonens forarbeider, som i en viss utstrekning er referert av ankemotpartenes prosessfullmektig, gir liten veiledning når det gjelder uttrykket «inherent requirement».

Den franske tekst, som er likestilt med den engelske - se konvensjonens artikkel 14 - har denne ordlyd:

«Les distinctions, exclusions ou preférences fondées sur les qualifications exigées pour un emploi déterminé ne sont pas considérées comme des discriminations.»

Her er således brukt ordene «les qualifications exigées». I et forutgående utkast var den betingelse som dette uttrykket inneholder forsterket ved ordet «necessairement», som ble strøket ved den endelige utforming. Jeg mener denne endring bestyrker min forståelse av konvensjonsbestemmelsen.

Jeg går så over til å vurdere om de personalpolitiske retningslinjer ved Diakonhjemmets Sosialhøgskole er i overensstemmelse med den rettsoppfatning jeg har gitt uttrykk for. Retningslinjene bestemmer i punktene 1 og 2:

«1. Det er en sentral målsetting for skolens personalpolitikk, dvs. rekruttering og tilsetting, at hovedtyngden av personalgruppen, kontorsjef, lærere og fast tilsatte forskere, skal være bekjennende kristne. Med «hovedtyngden» forstås her et «kvalifisert flertall» av denne personalgruppen. Begrepet avgrenser seg således mot betydningen av 50/50 eller «knapp majoritet».

2. Alle aktuelle søkere til stillinger i personalgruppen ved sosialhøgskolen må spørres om sitt forhold til kristen tro, slik at styret kan ha åpen adgang til å vite hvordan den enkelte stiller seg personlig til dette spørsmål.» Spørsmålet er om skolen har et formål som gir grunnlag for å stille spørsmål til søkere til lærerstillinger om de er bekjennende kristne. Videre blir det spørsmål om hovedtyngderegelen slik den er utformet i retningslinjenes punkt 1, er egnet til og nødvendig for å gjennomføre formålet.

En stillings arbeidsoppgaver og formål må arbeidsgiveren fastsette, og det er stillingens karakter på ansettelsestidspunktet som må være avgjørende. Spørsmålet om kristen tro er nødvendig av hensyn til de oppgaver stillingsinnehaveren skal utføre, må bero på en vurdering som domstolene bør vise tilbakeholdenhet med å overprøve. Jeg viser til at det i forarbeidene til endringene av §55A i 1980 ble fremhevet at de personer som kjenner virksomheten innenfra, er de nærmeste til å vurdere om stillingen har en slik karakter at unntaksbestemmelsen kan komme til anvendelse, se Ot. prp. nr. 41 for 1979-80 side 19 første spalte og Innst. O. nr. 59 for 1979-80 side 6 annen spalte.

Jeg går så over til å se på skolens formål.

Fra ankemotpartenes side erkjennes det at skolen drives på et kristent grunnlag, men det bestrides at den har et kristent formål. Jeg er ikke enig i denne betraktning. Skolen eies og drives av Diakonhjemmet, som etter sine statutter bygger på Guds ord og den lutherske lære. Diakonhjemmets formål er blant annet å utdanne kristen ungdom til diakoner. Bare bekjennende kristne opptas som studenter. Av vedtektene for skolen fremgår det at den har til formål å utdanne sosionomer som et ledd i den totale målsetting ved Diakonhjemmet. Det kan etter dette ikke herske tvil om at skolen har et formål som er knyttet til kristen tro. Sosialhøyskolen har sin rot i den diakonutdanning som Diakonhjemmet har drevet fra lang tid tilbake. Både ved omorganiseringen av undervisningen og senere har det vært hensikten og et ønske at kandidatene fra sosialhøyskolen skal gjennomgå det frivillige tilleggsår ved den teologisk-administrative høyskole for å utdanne seg til diakoner. Når formålet er dette, legger jeg liten vekt på at det i de senere år bare er et mindre antall av kandidatene som har videreutdannet seg.

Når det gjelder undervisningen er det fra skolens side fremhevet at kristne lærere har et særlig fortrinn i forhold til ikke-troende til å møte de problemer som elevene opplever i forholdet mellom tro og fag. Sentralt i denne sammenheng er det at skolen opptar bare elever som er bekjennende kristne. På bakgrunn av den trostilhørlighet som studentene har, vil forholdet mellom kristen tro og faglige problemer stå sentralt i undervisningen, og det er av betydning at lærerne er bekjennende kristne. At det engasjeres teologiske konsulenter som kan rettlede lærere og studenter når det gjelder disse spørsmål, svekker ikke betydningen av å ha kristne lærere. Når målsettingen er at den kristne tro skal prege undervisningen, kan jeg ikke se annet enn at det kan være av avgjørende betydning å ha et sterkt innslag av troende i lærerstaben.

Jeg legger videre vekt på at lærerne er tillagt forskningsoppgaver, særlig med sikte på at skolen skal være en faglig instans og «premissleverandør» for Den norske kirke i samfunnsdebatten om sosiale spørsmål. I sine anførsler for Høyesterett har ankemotpartene ikke imøtegått skolens argumentasjon på dette punkt. Det er etter mitt skjønn ikke grunnlag for å fravike skolens vurdering om at de her nevnte oppgaver forutsetter den erfaring og innsikt som bare et personlig trosengasjement kan gi.

Jeg understreker også betydningen lærernes trostilknytning har for deres gjøremål ved skolen som ligger utenfor de egentlige tjenesteplikter, for eksempel ledelse av andakter og andre aktiviteter som er med på å befeste det kristne miljø ved skolen og som lærerne tradisjonelt deltar i. Også denne form for engasjement er av betydning for skolens formål og bør kunne tas i betraktning ved ansettelse selv om det her dreier seg om virksomhet basert på frivillighet.

Etter dette blir det så spørsmål om hovedtyngdeprinsippet i retningslinjenes punkt 1 er egnet til å ivareta skolens kristne målsetting. Fra skolens side har det vært anført en rekke argumenter for at de fleste, men ikke alle lærere må være troende. Jeg finner for min del ikke å kunne tilsidesette den vurdering som skolens ledelse har foretatt på dette grunnlag.

Jeg godtar at det ikke er påkrevet at alle lærerne er kristne samtidig som det ikke er nødvendig at kravet om kristen tro knyttes til bestemte lærerstillinger. Fra skolens side er det også vist til at det i enkelte tilfelle er nødvendig eller ønskelig å ansette ikke-troende, således når det ikke er kvalifiserte kristne søkere eller det er ønskelig å engasjere en bestemt ikke-kristen person med spesielle kvalifikasjoner. Det er dessuten fremhevet at det kan ha en verdi i seg selv å ha enkelte ikke-kristne lærere ved skolen. Et hovedtyngdeprinsipp basert på slike hensyn vil etter min mening gi grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen i §55A slik at stillingsøkere kan bes opplyse om de bekjenner den kristne tro.

Anken har ført frem. Den ankende parts påstand går ut på at det omtvistede punkt i retningslinjene ikke er i strid med loven og at pålegget overfor ankemotparter nr. 2 og 4 ikke var ugyldige. Den ankende part har imidlertid ikke reist motsøksmål som svarer til en slik påstand. Det riktige er derfor å avsi dom for frifinnelse av den ankende part. Den ankende parts prosessfullmektig har erklært at en domsslutning med slikt innhold er fullt ut tilfredsstillende.

Under atskillig tvil er jeg kommet til at hver av partene bør bære sine saksomkostninger i medhold av unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd, jfr. §180 annet ledd, og har da funnet det avgjørende at saken gjelder spørsmål av prinsipiell karakter.

Jeg stemmer for denne


D O M :


1. Diakonhjemmets Sosialhøgskole frifinnes.

2. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

3. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.


Dommer Hellesylt: Når det gjelder realiteten, er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, men har et annet syn når det gjelder saksomkostningene. Ankemotpartene har tapt saken fullstendig, og jeg finner at de i samsvar med loven hovedregel bør erstatte den ankende parts saksomkostninger. Det er riktignok så at det i saken er reist prinsippspørsmål som ankemotpartene hadde rimelig interesse i å få prøvet for domstolene. Saken har imidlertid fått et omfang langt utover det prinsippspørsmålet skulle tilsi, fordi ankemotpartene har hevdet og fastholdt også for Høyesterett at Diakonhjemmets Sosialhøgskole i 1979 ikke hadde et kristent formål, og at allerede dette måtte føre til at det ikke var adgang til å spørre søkere om deres forhold til den kristne tro. Dette har foranlediget en omfattende bevisførsel, så vel dokumentbevis som en rekke lange vitneforklaringer. På dette punkt har ankemotpartene ikke fått medhold for noen rett. Spørsmålet har etter min mening ikke vært tvilsomt, og en avgjørelse av saken på dette grunnlag ville ikke ha prinsipiell interesse.


Dommer Sinding-Larsen: Som dommer Hellesylt.

Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Christiansen.

Justitiarius Sandene: Likeså.


Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.


Av byrettens dom (byrettsdommer Tor Holmøy med domsmenn):

I. Presentasjon av saken.

Saken gjelder lovligheten - og dermed gyldigheten - av visse personalpolitiske retningslinjer som ble vedtatt for Diakonhjemmets sosialhøgskole i 1979. Saken gjelder videre krav om oppreisning for saksøker nr. 2 og 4 for krenkelser de mener å ha blitt utsatt for i forbindelse med gjennomføringen av de nevnte retningslinjer.

Diakonhjemmets sosialhøgskole er en institusjon under stiftelsen Det norske Diakonhjem, som ble stiftet i 1890. I Diakonhjemmets statutter av 30. januar 1970 er grunnlaget og formålet angitt slik:

«1. Det norske Diakonhjem er en selvstendig juridisk person med egne rettigheter og forpliktelser. Det bygger sin virksomhet på Guds ord og vår evangelisk lutherske bekjennelse, og har som hovedformål å ivareta den mannlige diakoni i Norge. Den søker å løse sin oppgave ved, i Kristi kjærlighets ånd, a) å utdanne bekjennende kristen ungdom til diakoner.

b) å drive Diakonhjemmets sykehus. De som fullfører sin utdannelse, innvies til sin diakonale gjerning og opptas henholdsvis i Det Norske Diakonforbund og i Diakonhjemssøstrenes forening.»

Diakonhjemmet ledes av et hovedstyre, som selv velger etterfølgere for medlemmer som trer ut. I samsvar med Diakonhjemmets formål velges hovedstyremedlemmene blant personer med klar tilhørlighet til den evangelisk lutherske kirke. Hovedstyret velger også flertallet av styremedlemmene i Diakonhjemmets underliggende institusjoner. Diakonhjemmets øverste daglige leder har tittelen forstander. Forstanderen sitter ikke i hovedstyret, men er medlem i de underliggende institusjoners styrer hvor han inngår som en av hovedstyrets representanter.

Diakonhjemmets virksomhet omfatter i dag, og omfattet i 1978-79 da nærværende sak ble aktuell, i første rekke et sykehus og fire skoler. De fire skoler er: sykepleierhøgskole, sosialhøgskole, teologisk/administrativ høgskole og hjelpepleierskole. Sykepleierhøgskolen og sosialhøgskolen er begge treårige, mens den teologisk/administrative høgskole er en ettårig fortsettelse for kandidater fra de to treårige høgskoler og fører frem til full diakonutdannelse. Dette fjerde året er imidlertid ikke obligatorisk, selv om Diakonhjemmet ønsker at studentene fullfører diakonutdannelsen.

Diakonhjemmets sosialhøgskole - forkortet kalt Diasos - ble opprettet i 1968, den gang som sosialskole. Diasos gir en selvstendig, treårig sosionomutdannelse, på linje med de andre av landets 6 sosialhøgskoler. Etterhvert er det blitt meget få av sosionomene fra Diakonhjemmets sosialhøgskole som tar det fjerde året for å bli diakon. Diasos har ca 50 elevplasser på hvert trinn, d.v.s. ca 150 elevplasser i alt. Skolens personale omfatter ca 30 personer, foruten tilknyttede timelærere m.v. og kontorpersonale. Skolen ledes av et styre på fem medlemmer, hvorav Diakonhjemmets hovedstyre velger tre inklusive forstanderen. For øvrig velges en representant for de fast ansatte og en representant for studentene. Skolens daglige leder har tittelen rektor.

Diasos' grunnlag og formål er i vedtektene beskrevet slik:

«Diakonhjemmets sosialhøgskole eies av Det norske Diakonhjem som bygger sin virksomhet på Bibelen og den evangelisk/lutherske bekjennelse.

Skolen har som formål: a) å utdanne sosionomer som et ledd i den totale utdanningsmålsetting ved Det norske Diakonhjem.

b) å drive sosial forskning og forsøksvirksomhet av undervisningsmessig og sosialpolitisk art. c) å tilby etterutdanning til ulike typer sosialt personell.»

Diasos stiller - i motsetning til de andre sosialhøgskoler - det særvilkår for opptagelse som student at søkerne må bekjenne kristen tro og tilhøre den norske kirke eller den evangelisk lutherske frikirke.

Den første ansatte rektor ved Diasos var saksøker nr. 2, Otto Hauglin. Han ble ansatt som lærer der allerede fra starten i 1968,og overtok som rektor i 1969 slik forutsetningen hadde vært. Det første året hadde daværende sykehusprest, senere forstander Rolf Lein fungert som konstituert rektor.

Hauglin ble valgt som stortingsrepresentant for perioden 1973-77, og hadde da permisjon fra sin rektorstilling. Under sin tid på Stortinget hadde Hauglin bl.a. markert seg ved å ta standpunkt for selvbestemt abort, noe som ble avgjørende for utfallet av lovbehandlingen av dette spørsmål i 1975. Da Hauglins periode på Stortinget utløp, var det delte meninger innen Diakonhjemmets ledelse m.h.t. om han burde få gjeninntre i rektorstillingen ved Diasos. Hovedstyret vedtok imidlertid med 6 mot 4 stemmer at Hauglin skulle få gjeninntre.

En av rektors oppgaver ved Diasos har vært å foreta intervjuer med søkere til stillinger ved skolen. Sommeren 1978 skulle det besettes tre lektorstillinger, herav en i psykologi og to i sosialt arbeide. På styremøte i Diasos 26. juni 1978, der ansettelsene skulle behandles, erklærte Hauglin at han ikke hadde spurt om søkernes forhold til kristen tro, og at han av prinsipielle grunner ville nekte å gjøre dette i sine ansettelsesintervjuer. Skolen hadde på dette tidspunkt ingen formelle regler om at stillingsøkeres trosforhold skulle undersøkes. Hauglin hevdet at det var prinsipielt galt å trekke inn søkernes kristentro som ansettelseskriterium, og mente også at det var lovstridig.

Hauglins holdning førte til at skolens personalpolitiske retningslinjer ble gjenstand for debatt og nærmere utredning i tiden som fulgte. Blant lærere og elever var meningene sterkt delte om hvilken betydning søkernes kristentro skulle ha ved ansettelser.

På styremøte 5. april 1979 fattet Diasos' styre følgende vedtak om personalpolitiske retningslinjer:

«C. Styret innstiller på at følgende prinsipper legges til grunn for sosialhøgskolens vedkommende:

1. Det er en sentral målsetting for skolens personalpolitikk, dvs. rekruttering og tilsetting, at hovedtyngden av personalgruppen, kontorsjef, lærere, fast tilsatte forskere, skal være bekjennende kristne. Med «hovedtyngde» forstås her et «kvalifisert flertall» av denne personalgruppen. Begrepet avgrenser seg således mot betydningen 50/50 eller «knapp majoritet».

2. Alle aktuelle søkere til stillinger i personalgruppen ved sosialhøgskolen må spørres om sitt forhold til kristen tro, slik at styret kan ha åpen adgang til å vite hvordan den enkelte stiller seg personlig til dette spørsmål.

3. Søkerens forhold til kristen tro bør kunne telle med i en samlet vurdering ved tilsetting blant de søkere som er faglig kompetent for den aktuelle stilling.

4. Prinsippene i ovennevnte punkt 1-3 må ligge til grunn for Diakonhjemmets forhandlinger med Staten om nye økonomiske støttebetingelser for vår skole.

5. Skolen må ikke gå inn på slike felles bedømmelsesordninger og ansettelsesprosedyrer med andre sosialhøgskoler at dette vil hindre oss i å gjøre prinsippene i 1-3 gjeldende i praksis.»

Retningslinjenes punkt 1 ble vedtatt enstemmig bortsett fra punktets siste setning. Studentenes representant stemte mot punktene 2-5.

I samme styremøte ble det vedtatt en prosedyre for tilsettinger som bl.a. gikk ut på at rektor og avdelingsleder for grunnutdanningen skulle forestå det meste av intervjuene med søkerne.

Avdelingsleder for grunnutdanningen var på dette tidspunkt saksøkte nr. 4, Magni Gjæringen Pettersen, som for øvrig var ansatt som undervisningskonsulent. Avdelingslederne velges av skolerådet for to år av gangen blant skolens personale.

I møte 29. mai 1979 sluttet hovedstyret ved Diakonhjemmet seg enstemmig til styrevedtaket av 5. april 1979. Hovedstyret overlot til Diasos' styre å treffe vedtak om ikrafttredelse av de personalpolitiske retningslinjene.

Spørsmålet om ikrafttredelse ble behandlet på styremøte for Diasos 11. juni 1979. Under dette styremøte ble det referert brev av 6. juni 1979 fra Hauglin, der han bl.a. meddelte at han ikke fant å kunne utøve retningslinjenes punkter 2 og 3. Han ba om at lovligheten av bestemmelsene i forhold til arbeidsmiljøloven (aml.) §55A og eventuelt tjenestemannsloven, forskriftenes §7, måtte bli prøvet gjennom Statens arbeidstilsyn, og at ikrafttredelse måtte utstå inntil dette hadde skjedd. Det ble videre referert brev av 6. juni 1979 fra Gjæringen Pettersen der hun meddelte at hun ikke kunne påta seg å utøve punktene 2 og 3 i retningslinjene. Endelig ble det referert et brev fra NOSO-klubben (stedlig avdeling av Norsk Sosionomforbund) hvor bl.a. Gjæringen Pettersen var organisert. NOSO ba om at lovligheten av vedtaket ble prøvet og at ikrafttredelse utsto inntil så var skjedd.

Styret vedtok med tre mot en stemme at retningslinjene skulle iverksettes straks. Studentenes representant stemte i mot. De ansattes representant valgte å unnlate å stemme, da han på den ene side var enig i vedtaket, men på den annen side hadde fått pålegg av stabsmøte (møte for alle ansatte) om å stemme for utsettelse til lovligheten var avklart.

Saksøker nr. 1, Norsk Tjenestemannslag, hvor Hauglin var organisert, brakte ved brev av 29. juni og 7. september 1979 saken inn for Kommunal- og arbeidsdepartementet.

I brev av 19. september 1979 til departementet ga forstander for Diakonhjemmet og styreformann for Diasos, Rolf Lein, en redegjørelse for skolens status og en begrunnelse for retningslinjene. Det ble også gitt uttalelser til departementet fra forskjellige fraksjoner blant de ansatte.

Kommunaldepartementet forela for Justisdepartementet spørsmålet om retningslinjenes punkt 2 var i samsvar med arbeidsmiljøloven §55A. Justisdepartementets lovavdeling ga i brev av 2. november 1979 til Kommunaldepartementet en uttalelse som siteres nedenfor, bortsett fra et innledende avsnitt I og en del av avsnitt IV som bare inneholder de tidligere refererte utdrag av Diasos' vedtekter og Diakonhjemmets statutter.

«II. Etter arbeidsmiljøloven §55A må arbeidsgiveren ikke i utlysingen etter nye arbeidstakere eller på annen måte kreve at søkerne skal gi opplysninger om hvordan de stiller seg til politiske eller kulturelle spørsmål, eller om de er medlemmer av lønnstakerorganisasjoner. Arbeidsgiveren må heller ikke iverksette tiltak for å innhente slike opplysninger på annen måte. Forbudet er i utgangspunktet helt generelt, med mindre unntaket i tredje punktum kommer til anvendelse, jf. nedafor under avsnitt III. Vi antar at forbudet mot å spørre søkerne om hvordan de stiller seg til «kulturelle spørsmål» også omfatter søkernes livssyn herunder søkernes stilling til det kristne livssyn. Formålet med §55A taler for en så vid tolking av begrepet «kulturelle spørsmål». Formålet er å hindre såkalt «yrkesforbud», d.v.s. at folk blir utelukt fra arbeidslivet p.g.a. bestemt religiøs, ideologisk, politisk, kulturell eller liknende tilhørighet. I forarbeidene til bestemmelsen (Innst. O. nr. 90 for 1976-77 side 25) vises til lov 21. juni 1974 nr. 55 om videregående opplæring §19 siste ledd, som har tjent som forbilde for bestemmelsen i §55A. Lov om videregående opplæring §19 siste ledd setter forbud mot at fylkesskolestyret i utlysingen eller på annen måte krever at søkerne skal gi opplysninger om hvordan de ser på politiske og kulturelle spørsmål. I praksis er denne bestemmelse tolket slik at den forbyr å kreve opplysninger om søkernes livssyn.

III. Etter §55A tredje punktum gjelder ikke bestemmelsene i de foregående punktum dersom slike opplysninger er begrunnet i «stillingens karakter». Verken lovtekst eller forarbeider gir noen nærmere vegledning når man skal ta standpunkt til i hvilke tilfelle det er begrunnet i stillingens karakter å innhente opplysninger om søkernes holdning til det kristne livssyn osv. Som bestemmelsen er formulert, må den imidlertid forstås slik at det bare er i unntakshøve en arbeidsgiver har adgang til å kreve opplysninger om livssyn. Hovedregelen er at dette er forbudt.

Når loven bruker uttrykket «stillingens karakter», må dette bety at spørsmålet om å anvende unntaksbestemmelsen i tredje punktum skal vurderes i forhold til den enkelte stilling det er spørsmål om å besette, ikke forhold til vedkommende arbeidsgiver eller arbeidsplass generelt. Det kan således ikke uten videre være tilstrekkelig til å bringe tredje punktum til anvendelse at en virksomhet i vedtekter eller på annen måte er knytt til et bestemt religiøst, ideologisk, politisk e.l. formål som virksomheten skal fremme.

Dette utelukker likevel ikke at det generelle formål kan trekkes inn som et moment i vurderingen av de enkelte stillinger. Det må antas at lovgivers mening med tredje punktum et at forbudet i §55A første og annet punktum mot å kreve livssynsopplysninger ikke skal innskrenke religiøse, politiske, kulturelle o.l. organisasjoners og institusjoners mulighet til å drive virksomhet, f.eks. skoler, som virker etter organisasjonens eller institusjonens formål. Ved tilsetting i stillinger som har betydning for å fremme det spesielle formål virksomheten er knytt til, må det kunne legges vekt på om søkeren deler det livssyn virksomheten skal fremme, og det må da også være adgang til i intervju med søkerne eller på annen måte å innhente opplysninger om søkernes holdning til dette.

Selv om en virksomhet er knytt til et bestemt livssyn, vil en organisasjon ofte også ha stillinger som ikke har spesiell betydning for fremme av formålet. Dette vil f.eks. kunne være tilfellet med kontorpersonale som har rent administrative oppgaver, vaskehjelper, vaktmestere o.l. For så vidt vil unntakbestemmelsene i tredje punktum ikke komme til anvendelse her.

Som nevnt over krevet unntakbestemmelsen i tredje punktum en konkret vurdering av den enkelte stilling. Hvor det gjelder spesielle regler eller instrukser for stillingens innhold, vil man i stor utstrekning legge vekt på dette. Ofte vil man imidlertid ikke ha slike holdepunkter, og avgjørelsen vil da nødvendigvis i stor utstrekning bli skjønnsmessig og ikke sjelden by på tvil. Selv om organisasjonens eller institusjonens generelle formål i seg selv ikke uten videre vil være avgjørende, vil formålet kunne gi vegledning for hvilke krav det må kunne stilles til de enkelte stillinger.

IV. Sosialhøgskolens grunnlag om målsetting er slik beskrevet i vedtakene (gjeldende pr. 1. august 1979):

...

...

I statuttene av 30. januar 1970 for Det norske Diakonhjem er grunnlag og målsetting beskrevet slik:

...

...

Diakonhjemmets sosialhøgskole gir fagutdanning som sosionom. Ved skolen blir det - på samme måte som ved offentlige sosialhøgskoler - gitt en faglig undervisning i samsvar med rammeplan for sosionomutdanningen, godkjent av Kirke- og undervisningsdepartementet og i samsvar med skolens egen undervisningsplan. Skolen skiller seg imidlertid fra de offentlige sosialhøgskoler ved at utdanningen ifølge skolens formål (jf. over) er et ledd i den totale utdanningsmålsetting for Det norske Diakonhjem, som har som hovedformål å «ivareta den mannlige diakoni i Norge». Det må såleis legges til grunn at undervisningsvirksomheten ved sosialhøgskolen er knytt til et kristent livssyn. Dette understrekes ved at skolen ifølge opptaksvilkåra (sommeren 1979) stiller som vilkår for opptak at elevene bekjenner seg til den kristne tro. Undervisningen skjer innen en kristen ramme, og utdanningen ses i et kristent perspektiv. Dette viser seg ved at studentene parallelt med selve sosionomutdanningen gis undervisning i teologiske og praktisk/kirkelige fag. Etter selve sosionomutdanningen følger ett års heltidsstudium i teologiske og praktisk/kirkelige fag, før elevene blir uteksaminert fra skolen.

V. I det følgende vil vi vurdere mer konkret om de ulike grupper av stillinger ved Diakonhjemmets sosialhøgskole som de personalpolitiske retningslinjer omfatter, er av en slik karakter at unntaksbestemmelsen i arbeidsmiljøloven §55A tredje punktum kommer til anvendelse. Dersom ikke det er tilfelle, vil det ikke være adgang til å praktisere retningslinjenes pkt. 2 om at søkerne skal spørres om sitt forhold til kristen tro.

Vi tar utgangspunkt i det som er sagt foran om den generelle forståelse av lovbestemmelsene og om sosialhøgskolens grunnlag og målsetting.

På denne bakgrunn antar Lovavdelingen at det vil være i strid med arbeidsmiljøloven §55A å spørre søkere til kontorsjefstillingen ved skolen om hvordan de stiller seg til det kristne livssyn. For stillingen som kontorsjef har skolerådet 10. juni 1978 gitt en egen instruks, der det framgår at kontorsjefens arbeidsområde vesentlig er av administrativ samt budsjett- og regnskapsmessig art. Man går derfor ut fra at stillingen ikke er så nær knytt til og ikke har så direkte betydning for gjennomføringen av skolens kristne grunnlag og formål at den kommer inn under unntaket i §55A tredje punktum. Det forhold at kontorsjefen kan ha en viss betydning for om miljøet ved skolen blir spesielt «kristent» kan neppe begrunne en annen konklusjon.

Når det gjelder de øvrige stillingskategorier som retningslinjene omfatter, er det ikke utarbeidet instruks. Vi antar imidlertid at søkere til rektorstillingen må kunne spørres om sitt forhold til det kristne livssyn. Rektor er skolens øverste daglige leder, og har et særlig ansvar for at skolens virksomhet drives i samsvar med dens kristne målsetting.

Det samme gjelder for undervisningspersonalet i teologiske og praktisk/kirkelige fag. Disse lærerne skal i stor grad formidle til studentene det kristne livssyn som er skolens grunnlag og målsetting. Disse stillingene antas å være så nær knytt til og så viktige for gjennomføringen av skolens kristne grunnlag og målsetting at unntakbestemmelsen i §55A tredje punktum må komme til anvendelse.

Mer tvilsom er stillingen for det øvrige undervisningspersonale ved skolen. Disse underviser på en rekke fagområder. I undervisningsplanen er nevnt fagene sosialt arbeid, psykologi, sosiologi, økonomi og politikk, rettslære, samfunnslære, sosialmedisin og sosialpolitikk. På den ene siden kan det hevdes at dette er fag som er felles med de øvrige sosialskolene, og at lærernes livssyn skulle være uten betydning. Imidlertid må en ta i betraktning at også her vil vedkommende lærers livssyn kunne sette sitt preg på, og utgjøre en integrert del av hans undervisning. Lærerens livssyn vil i større eller mindre grad kunne påvirke hans valg av innfallsvinkel til lærestoffet, valg av problemstillinger, argumentasjon og forklaring av årsakssammenhenger. Som nevnt ovenfor under IV, skal den faglige undervisning ved Diakonhjemmets sosialhøgskole ha som overordnet målsetting å ivareta den mannlige diakoni. Dette betyr at det fra skolens side ikke kan være likegyldig hvordan lærerne formidler stoffet, men at undervisningen skal skje ut fra en kristen vurdering av spørsmålene. På denne bakgrunn er Lovavdelingen tilbøyelig til å gå ut fra at også de fleste av de øvrige undervisningsstillingene har en såpass relevant tilknytning til skolens kristne grunnlag og er så viktige for gjennomføringen av den kristne målsetting at det må være adgang til å spørre søkere til stillingen om hvordan de stiller seg til det kristne livssyn. Denne adgangen kan imidlertid ikke være ubegrenset. For søkere som i det vesentlige skal undervise på fagområder hvor standpunktet til livssynsspørsmål må antas å spille liten eller ingen rolle for undervisningen, vil det være i strid med §55A å stille spørsmål om livssyn.

Slike «livssynsnøytrale» undervisningstillinger vil ikke være så viktige for gjennomføringen av skolens kristne målsetting at det er grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen i §55A tredje ledd.

Etter dette antar Lovavdelingen at pkt. 2 i de personalpolitiske retningslinjene ved Diakonhjemmets sosialhøgskole ikke er i strid med arbeidsmiljøloven §55A, men tar reservasjon for søkere til stillingen som kontorsjef og til utpreget «livssynsnøytrale» undervisningsstillinger.»

I brev av 12. november 1979 til Norsk Tjenestemannslag sluttet Kommunaldepartementet seg til Lovavdelingens uttalelse, men gjorde oppmerksom på at den endelige avgjørelse av spørsmålet hører inn under domstolene.

Diasos' krav overfor Hauglin i anledning de vedtatte personalpolitiske retningslinjene ble meddelt ham i flere brev utover høsten 1979. I brev av 20. september 1979 anførte forstander Lein bl.a.:

«Du har på din side erklært overfor styret at du ikke kan påta deg å håndheve vedtakene - selv om Departementet gir oss medhold i den prøving av lovligheten som nå er startet etter initiativ fra deg og din fagforening. Den situasjon vi nå står overfor er uholdbar for begge parter. Institusjonen har fastlagt sin kurs - og du har meddelt at du ikke kan følge den.

På denne bakgrunn må vi meddele deg at styret fastholder sitt vedtak i saken (sak nr. 10/79 og 19/79). Vi må pålegge deg at du fullt og helt aksepterer styrevedtaket i denne saken og at du lojalt følger dette i det personalpolitiske arbeid. Dersom du ikke kan etterkomme dette pålegget, bør du etter styrets syn si opp din stilling.

I fall styret ikke innen styremøte 24. oktober har fått melding om du velger ett av de forannevnte alternativer, vil styret på sitt møte 24. oktober meddele deg at du er oppsagt fra rektorstillingen.

Inntil en slik endelig avklaring av denne konflikt har funnet sted, vil styret ikke foreta noen ansettelser ved skolen.

Styret beklager den situasjon vi er kommet i. Men styret finner ikke å kunne endre standpunkt, selv om det skulle bety tap av en medarbeider som har gjort en stor og verdifull innsats for skolen.»

I brev av 8. november 1979 til Hauglin meddelte imidlertid forstander Lein på vegne av styret at oppsigelsen var utsatt inntil videre fordi uttalelsen fra Kommunaldepartementet ennå ikke forelå. I dette brevet het det videre:

«Med vårt brev av 19. september meddelte vi at styret hadde besluttet inntil videre ikke å foreta noen ansettelse ved skolen. Dette vil i lengden åpenbart medføre en uholdbar situasjon, idet styret i løpet av nær fremtid vil måtte ta standpunkt til ansettelser, spesielt reengasjementer. Som ovenfor fastslått vil styret ved ansettelser ubetinget stå fast på de personalpolitiske retningslinjer som er fastlagt under punkt C, 2 og 3.

For å løse denne situasjon har styret i dag besluttet at styrets formann, forstander Rolf Lein, inntil videre skal ha ansvaret for det personalpolitiske arbeid, med det siktemål at de vedtatte retningslinjer blir fulgt. Dette innebærer at formannen tiltrer skolerådet og dets arbeidsutvalg når personalsaker og budsjettsaker behandles. Arbeidsutvalget gir innstilling til styret som foretar tilsetting. Rektor har fortsatt sete i disse organer med fulle rettigheter også i slike saker. Formannen foretar imidlertid intervjuet med søkerne og leverer innstilling til arbeidsutvalget.

Styret har funnet at man på denne måte kan unngå å sette saker på spissen inntil en avklaring har funnet sted. Styret forventer at du lojalt medvirker til gjennomføringen av denne ordning, slik at personal- og ansettelsesspørsmålet kan løses på en for sosialhøgskolen tilfredsstillende måte og i samsvar med styrets beslutninger.

Vi vil gjerne tilføye at vi er bekymret for den uro denne sak har skapt i undervisningsmiljøet på sosialhøgskolen. Etter vårt syn er det vesentlig snarest mulig å få ro om disse problemer slik at skolens overordnede oppgaver kan ivaretas til fordel for vår kirke og vårt samfunn. Vi håper at du deler dette syn. På denne bakgrunn vil vi oppfordre deg til å trekke tilbake den forliksklage du har tatt ut mot sosialhøgskolen. En rettssak på dette tidspunkt vil helt unødig kunne gjøre samarbeidsforholdene vanskelige og skade den sak vi i fellesskap bør arbeide for.

Vi håper du aksepterer vår beslutning og betrakter dette som en utstrakt hånd med sikte på en rolig samarbeidsperiode frem til en avklaring foreligger.»

Etter at Justisdepartementets lovavdeling og Kommunaldepartementet hadde avgitt sine uttalelser i november 1979, ble det på styremøte i Diasos 3. desember 1979 med tre mot to stemmer truffet vedtak om oppsigelse av Hauglin.

Han ble gitt tre måneders oppsigelsestid regnet fdra 1. januar 1980, og adgang til tidligere fratreden uten virkning for lønnsutbetalingen. De ansattes og studentenes styrerepresentanter stemte mot vedtaket. I brev av samme dag fra forstander Lein ble Hauglin gjort kjent med vedtaket. Hauglin meddelte i brev av 20. desember 1979 til styret v/Lein at han ville fratre 1. januar 1980 og ha lønnsutbetalingen stoppet pr. 31. januar 1980. Han avsluttet sitt brev slik:

«De vedtak skolens styre har fattet, både når det gjelder de personalpolitiske retningslinjer for skolen og tiltakene for å sette disse i verk, gjør at jeg ikke lenger kan sitte med faglig og administrativt ansvar for skolen.

Dette forholdet sammen med den behandling jeg som ansatt har vært utsatt for i denne saken, gjør at jeg fratrer allerede 1. januar 1980.»

Også Magni Gjæringen Pettersen ble 20. september 1979 tilskrevet av forstanderen på vegne av styret. I dette brevet het det bl.a.:

«Ifølge vedtak i sak 10/79 av 5. april 1979 pålegges det leder av grunnutdanningen å delta i intervju av søkere til de fleste av skolens stillinger.

Styret pålegger deg i henhold til dette at du straks lojalt oppfyller de funksjoner som er tillagt avdelingslederstillingen. Vi ber om at du svarer på dette brevet innen 24. oktober 1979.»

Av en etterfølgende korrespondanse fremgikk det at Gjæringen Pettersen ikke ville følge styrets vedtak, og hun ba om en avklaring av sitt ansettelsesforhold ved skolen. I Diasos' styremøte 3. desember 1979, der oppsigelsen av Hauglin ble besluttet, traff styret med tre mot to stemmer følgende vedtak vedrørende Gjæringen Pettersen:

«De skritt styret har sett seg tvunget til å ta i denne sak har vært diktert ut fra det som har vært absolutt nødvendig for å få gjennomført de personalpolitiske prinsippene ved skolen. Rektor er ansvarlig for skolens samlede virksomhet og han har det overordnede ansvar for gjennomføringen av det personalpolitiske arbeid. Styret har derfor sett det slik at rektors tilslutning og medvirkning til gjennomføring av prinsippene har vært nødvendig. Styret beklager at Magni Gjæringen Pettersen som avdelingsleder ikke vil medvirke til å gjennomføre styrets vedtak. Styret kan imidlertid ikke se at dette er en forutsetning for at personalpolitikken ved skolen kan gjennomføres i samsvar med vedtaket. For øvrig foranlediger Magni Gjæringen Pettersens standpunkt i denne sak ingen forføyninger fra styret.»

Styrets mindretall - de ansattes og studentenes representanter - kritiserte dette som en forskjellsbehandling av de to personalsakene, noe flertallet tok uttrykkelig avstand fra.

Ved brev av 31. desember 1979 sa Gjæringen Pettersen selv opp sin stilling med fratredelse 31. mars 1980. Hun anførte følgende begrunnelse:

«Jeg verken vil eller kan fortsette å være ansatt ved skolen på grunn av følgende forhold: 1) Jeg deler ikke styrets syn på deler av de vedtak som er fattet om nye retningslinjer for skolens personalpolitikk: a) å spørre etter søkers forhold til kristen tro,

b) for deretter å la det kunne telle med ved ansettelser i stillinger ved skolen. Det er for meg en uriktig bruk av menneskers forhold til Gud. 2) At styret ikke har fulgt opp de ansattes og andres oppfordring om å vente med iverksettelse av vedtaket til det var rettslig prøvet i forhold til §55a i Arbeidsmiljøloven. 3) Skolens styre har i 1979 utvist en personalpolitisk praksis både overfor kollegaer og meg personlig som har rystet meg dypt. De ansatte er blitt fullstendig neglisjert som meningsberettiget, spesielt de av oss som har andre synspunkter enn styrets flertall. Dette har ført til at jeg ikke vil fortsette å være arbeidstaker ved en institusjon hvor det føres en personalpolitikk som jeg må ta sterkt avstand fra, slik den er kommet til uttrykk i den foreliggende konfliktsituasjon.»

Konflikten ved Diasos vakte betydelig offentlig oppmerksomhet og førte til sterke reaksjoner fra en rekke fagforbunds side. Høsten 1979 ble det avgitt støtteerklæringer for Hauglins standpunkt fra avd. I av Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, Kristiansand og Hammerfest faglige samorganisasjon, Norsk Arbeidsmannsforbund, flere lokalavdelinger i Norsk Tjenestemannslag, Landsstyret i Norsk Sosionomforbund (NOSO), en rekke lokalavdelinger i NOSO, sosionomene ved Diakonhjemmets sykehus, sosionomseksjonen ved Nic Waals institutt, Rena og Troms lektorlag, Norsk Psykologforening, Norsk Sosiologforening, Norsk Barnevernpedagogforbund, Rettspolitisk forening og Norsk Vernepleierforbund.

Forbundstyret i NOSO påla sine medlemmer som søkte stillinger ved Diakonhjemmets sosialhøgskole ikke å gi opplysninger om sitt forhold til kristen tro og Norsk Psykologforening påla i en periode sine medlemmer ikke å søke fagstillinger ved skolen.

I alt 11 av de ansatte ved skolen sa opp sine stillinger i protest som følge av konflikten.

Hentet fra «https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-1986-158_-_Rt-1986-1250&oldid=228585»