Rt-1958-1290
| Instans: | Høyesterett - beslutning |
|---|---|
| Dato: | 1958-12-13 |
| Publisert: | Rt-1958-1290 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 121/1958 |
| Parter: | Oslo Politiforening (høyesterettsadvokat J.B. Hjort) mot Staten ved Justis- og politidepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker ved høyesterettsadvokat Hans M. Michelsen) og Den Norske Ingeniørforening (høyesterettsadvokat Olaf Trampe Kondt) mot Regjeringens sjef (regjeringsadvokat Henning Bøtker ved høyesterettsadvokat Hans M. Michelsen). |
| Forfatter: | Bendiksby, Gaarder, Heiberg, Leivestad, justitiarius Wold |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §17, Tvistemålsloven (1915) §54, Tjenestemannsloven (1918) §27, Tjenestetvistloven (1958) §22, §6, §98, Tvistemålsloven (1915), Arbeidstvistloven (1927), Tjenestetvistloven (1958) |
Dommer Bendiksby: Ved provisorisk anordning av 20. desember 1957 ble det utferdiget forbud for ingeniører i statens tjeneste og tjenestemenn ved Oslo politikammer, som hadde sagt opp sine stillinger og ved oppsigelsen var medlemmer av
Side:1291
henholdsvis Den Norske Ingeniørforening eller Oslo Politiforening, mot å gå til hel eller delvis arbeidsstans i fellesskap eller i forståelse med hverandre for å tvinge frem endringer i de lønns- og arbeidsvilkår som var fastsatt for vedkommende stilling.
Ingeniørforeningen og Politiforeningen anla hver for seg fastsettelsessøksmål mot staten ved Oslo byrett med påstand om at forbudet mot arbeidsnedleggelse skulle kjennes ugyldig for så vidt angikk de to foreninger. Søksmålene ble bl.a. begrunnet med at anordningen var ugyldig etter Grunnlovens §17 fordi den var i strid med lov; det var her særlig siktet til bestemmelsen i tjenestemannslovens §27 annet ledd.
Sakene ble i medhold av tvistemålslovens §98 forenet til felles forhandling og avgjørelse.
Byretten, som var satt med tre rettskyndige dommere, avsa dom den 24. februar 1958. Ved dommen ble staten frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Dommen ble avsagt under dissens, idet en av dommerne mente at anordningen var i strid med tjenestemannslovens §27 annet ledd.
Ingeniørforeningen og Politiforeningen har påanket dommen. De har gjort gjeldende at byretten har tatt feil når den har funnet at anordningen ikke er i strid med bestemmelsen i tjenestemannslovens §27 annet ledd.
Ankesakene er med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg brakt direkte inn for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §6 annet ledd. I medhold av tvistemålslovens §98 er sakene også for Høyesterett besluttet forenet til felles forhandling og avgjørelse.
Under ankeforberedelsen er det fra statens side reist spørsmål om avvisning av sakene. Ankeforhandlingen har foreløpig vært begrenset til å gjelde bare dette spørsmål.
Det er fra statens side gjort gjeldende at sakene må avvises av Høyesterett ex officio fordi vilkårene for fastsettelsesdom etter tvistemålslovens §54 ikke lenger er til stede etterat den provisoriske anordning opphørte å gjelde den 1. april 1958. Det hevdes at søksmålene nå ikke lenger angår «et rettsforhold eller en rettighet», men et abstrakt rettsspørsmål. Det har ingen virkelig betydning for de ankende parters rettsstilling å få dette spørsmål avgjort, det har bare teoretisk interesse. Videre har staten gjort gjeldende at vilkårene etter tvistemålslovens §54 må være til stede på ethvert trinn av saken; at vilkårene var til stede da saken ble anlagt ved byretten og da byrettens dom ble avsagt, kan ikke hindre avvisning når vilkårene ikke er til stede nå.
Staten har nedlagt påstand om at ankesakene avvises fra Høyesterett og at staten blir tilkjent saksomkostninger.
Ingeniørforeningen og Politiforeningen har prinsipalt begrunnet sin påstand om sakens fremme med at sakene går inn under bestemmelsene i tvistemålslovens kap. 30, og at det da
Side:1292
ikke er noe vilkår at det påvises en rettslig interesse i søksmålene. For det tilfelle at denne anførsel ikke vinner medhold har de gjort gjeldende at vilkårene for fastsettelsesdom etter tvistemålslovens §54 fremdeles er til stede. Det hevdes at saken angår rettsforholdet - tjenesteforholdet - mellom staten og tjenestemennene, idet bestemmelsen i tjenestemannslovens §27, 2. ledd, regulerte tjenestemennenes rett til streik. Denne bestemmelse er riktignok nå opphevet ved lov om offentlige tjenestetvister av 18. juli 1958, men §22 i denne lov har i alt vesentlig samme innhold som den opphevede bestemmelse. Det er av interesse for tjenestemennene å få fastslått ved dom om denne bestemmelse uttømmende regulerer deres rett til å gå til streik, eller om Kongen ved provisorisk anordning har anledning til ytterligere å begrense streikeretten. Tjenestemennene har også interesse i å få fastslått ved dom om den provisoriske anordning var ugyldig, idet en dom i deres favør arter seg som en oppreisning. Det er her særlig pekt på at det for politimennene, som rettens håndhevere, er av særlig betydning å få avgjort at de ikke handlet ulovlig da de gikk til streik. Ingeniørforeningen og Politiforeningen har endelig gjort gjeldende at det under enhver omstendighet er tilstrekkelig at vilkårene for å kreve fastsettelsesdom var til stede da søksmålene ble anlagt og da byrettens dom ble avsagt.
Påstanden fra foreningene går ut på at sakene fremmes og at de blir tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg er kommet til det resultat at påstanden om avvisning ikke kan tas til følge og at sakene må bli å fremme til realitetsavgjørelse.
Jeg nevner først at den prinsipale innvending mot avvisningspåstanden, at sakene går inn under tvistemålslovens kap. 30 og at vilkårene i §54 da ikke gjelder, ikke kan føre frem. De alminnelige regler i tvistemålslovens første del, herunder bestemmelsen om fastsettelsessøksmål i §54, gjelder over hele lovens felt, også for de saker som er omhandlet i lovens femte del («Særlige rettergangsmåter») med mindre unntak er gjort. Det er ikke gjort noe unntak for §54 i kap. 30, og om det er så at sakene går inn under kap. 30 - det lar jeg stå hen - vil dette derfor ikke medføre at bestemmelsene i tvistemålslovens §54 ikke kommer til anvendelse. En annen sak er det at det kan være grunn til å stille kravene til rettslig interesse mindre strenge når det som her gjelder saker på det offentligrettslige felt enn når det gjelder saker mellom private. Jeg viser om disse spørsmål til Forvaltningskomitéens innstilling side 360-361.
Da sakene ble anlagt og da byrettens dom ble avsagt, gjaldt enda streikeforbudet i den provisoriske anordning. Partene er enige om, og det synes ikke å være tvilsomt, at så lenge streikeforbudet sto ved makt, var vilkårene for å fremme sakene til stede. Sakene angikk da i virkeligheten medlemmenes rett eller ikke rett til å legge ned arbeidet i henhold til de oppsigelser
Side:1293
som var foretatt. Foreningen og medlemmene hadde åpenbart en reell interesse i å få dette spørsmål avgjort.
I og med at streikeforbudet opphørte å gjelde, endret søksmålsgjenstanden og «interessen» i å få en avgjørelse i noen grad karakter. Det er uten videre klart at det streikeforbud som ikke lenger eksisterer, ikke har noen betydning for tjenestemennenes rett til å streike nå eller i fremtiden, og at det for så vidt ikke har noen hensikt å få det kjent ugyldig. Men det er heller ikke dette søksmålene tar sikte på. Påstandene går riktignok ut på at streikeforbudet skal kjennes ugyldig, men meningen er, så vidt jeg forstår, å få fastslått at det var ugyldig. Og begrunnelsen er at bestemmelsen i tjenestemannslovens §27 annet ledd, som nå er opphevet ved lov om offentlige tjenestetvister og erstattet med denne lovs §22, uttømmende regulerte tjenestemennenes streikerett, og at det derfor ikke var anledning til ved provisorisk anordning å begrense streikeretten ytterligere. Formålet med søksmålene er altså å få fastslått rekkevidden av bestemmelsen i tjenestemannslovens §27, 2. ledd, med andre ord å få avgjort hvilken beskyttelse den ga tjenestemennene mot inngrep i streikeretten ved provisorisk anordning. Søksmålene angår da i virkeligheten en side av rettsforholdet - tjenesteforholdet - mellom staten og tjenestemennene.
Lovens krav til «rettslig interesse» innebærer at den avgjørelse som søkes må være av betydning for saksøkerens nåværende rettsstilling, eller som det har vært uttrykt: «interessen» må være aktuell. Som nettopp nevnt angår søksmålene spørsmålet om tjenestemannslovens §27 uttømmende regulerte tjenestemennenes streikerett. Det har vært hevdet, og hevdes fortsatt, fra statens side at så ikke var tilfelle, men at det er anledning til å begrense streikeretten ytterligere ved bestemmelse i provisorisk anordning. Dette er blitt aktualisert ved at streikeforbud faktisk har vært utferdiget og satt i verk. Det består således fremdeles en tvist om rekkevidden av en lovbestemmelse som, så lenge den var gjeldende, hadde en sentral betydning for tjenestemennenes rettsstilling.
Nå er denne bestemmelse, som jeg før har nevnt, opphevet ved tjenestetvistloven og erstattet med dennes §22. Samtidig har tjenestetvistloven for offentlige tjenesteforhold innført flere bestemmelser svarende til bestemmelsene i arbeidstvistloven, således bestemmelser om megling. Man vil selvsagt ikke kunne få noen direkte avgjørelse om rekkevidden av den nye bestemmelse i tjenestetvistlovens §22, idet denne ikke var gjeldende da den provisoriske anordning ble gitt. Men jeg kan ikke se at det på det punkt det her gjelder er noen forskjell av betydning mellom tjenestemannslovens §27 annet ledd, og den tilsvarende bestemmelse i tjenestetvistloven. Den nye lov kunne ha løst tvistespørsmålet, men det har den ikke gjort, og usikkerheten med hensyn til tjenestemennenes streikerett er, så vidt jeg forstår, i det vesentlige den samme etter den nye lov
Side:1294
som etter tjenestemannslovens §27. Fra statens side hevdes at heller ikke den nye lov er til hinder for å begrense streikeretten ved provisorisk anordning. Denne usikkerhet har tjenestemennene etter min oppfatning fremdeles en reell og beskyttelsesverdig interesse i å få brakt ut av verden gjennom et fastsettelsessøksmål, og jeg kan heller ikke se at en adgang hertil er forbundet med noen vesentlige betenkeligheter sett fra statens side.
Jeg tilføyer at det her også er andre momenter som taler for at man gir tjenestemennene adgang til å få en realitetsavgjørelse. Jeg peker på det som alt er nevnt om at vilkårene etter tvistemålslovens §54 uomtvistelig var til stede da søksmålene ble anlagt og pådømt i byretten. Det samme var tilfelle da byrettsdommen ble påanket, idet dette skjedde mens anordningen enda var i kraft. I sammenheng med dette kan nevnes for politimennenes vedkommende at det var et ledd i den avtale som førte til at de gjenopptok arbeidet etter streiken at «den rettssak Oslo Politiforening har anlagt mot staten, skal fra begge sider påskyndes mest mulig». Det er jo så at partene prinsipielt ikke har herredømme over spørsmålet om saken kan fremmes, og avtalen sier ikke direkte annet og mer enn at saken skal påskyndes, men det har sikkert vært forutsetningen fra politimennenes side at de skulle kunne få en endelig avgjørelse. Endelig nevner jeg for politimennenes vedkommende at den streik de satte i verk har vært stemplet som ulovlig. Det er forståelig at de da har et sterkt ønske om å få avgjort om de handlet lovlig eller ikke.
Jeg stemmer for slik
beslutning:
Sakene fremmes.
Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Jeg legger atskillig vekt på at vilkårene etter tvistemålslovens §54 uomstridelig var til stede ved saksanlegget og pådømmelsen i byretten, og likeså da ankeerklæring ble uttatt. De ankende har, som påvist av førstvoterende, fremdeles en beskyttelsesverdig interesse i å få dom i saken, selv om stillingen nå ikke er den samme som ved pådømmelsen i byretten. Jeg vil i den forbindelse tilføye at jeg mener det ikke kan stilles de samme krav til interessens styrke under ankeforhandlingen som ved saksanlegget, idet det etter min mening er et moment av betydning at det er kommet en dom i første instans hvor partenes standpunkter har fått en vurdering som de ankende ikke er enige i.
Dommer Heiberg: Som annenvoterende, dommer Gaarder.
Dommer Leivestad: Likeså.
Justitiarius Wold: Som førstvoterende, dommer Bendiksby.
I anledning av annenvoterendes, dommer Gaarders, bemerkning
Side:1295
skal jeg tilføye at jeg i denne sak ikke finner det nødvendig å uttale noe om hvorvidt det bør stilles forskjellige krav til den rettslige interesse når saken anlegges, og senere i tiden inntil endelig dom avsies.