HR-2000-1533 - Rt-2001-1006

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2000-08-22
Publisert:	HR-2000-01533 - Rt-2001-1006 (192-2001)
Stikkord:	(KRL-fagdommen), Forvaltningsrett, Undervisning, Folkerett
Sammendrag:	Saken gjaldt gyldigheten av vedtak hvor foreldre hadde fått avslag på søknader om fullstendig fritak for sine barn fra grunnskolefaget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering (KRL-faget). Spørsmålet var om KRL-faget med begrenset rett til fritak var i strid med Norges folkerettslige forpliktelser til vern av blant annet religions- og livssynsfrihet. Høyesterett avviste forbundets anke på grunn av manglende rettslig interesse i gyldighetssaken. Retten kom til at opplæringsloven § 2-4 om KRL-faget og læreplanverket for dette fag ikke var i strid med Menneskerettighetskonvensjonen og FN-konvensjon om sivil og politiske rettigheter. Det var ikke nødvendig å ta stilling til de øvrige påberopte konvensjoner. Saken var lagt opp slik at de ankende parter ikke gikk nærmere inn på gyldigheten av de enkelte vedtak. Det forelå ikke grunnlag for å ta stilling til om undervisningen av de ankende parters barn hadde skjedd på en måte som innebar brudd på konvensjonene. De ankende parter hadde ikke sannsynliggjort at undervisningen av deres barn hadde vært lagt opp og gjennomført på en måte som etter konvensjonene gir grunnlag for fritak for all undervisning i KRL-faget. En alternativ anførsel om at ordningen med begrenset fritak medførte diskriminering etter SP art. 26 og EMK art. 14, førte heller ikke fram. Høyesterett fant at den felles undervisning i KRL-faget og kravet om skriftlig søknad for å utøve retten til fritak forfulgte legitime formål, og at det ikke var et uforholdsmessig inngrep at de foreldre som ønsket fritak for deler av faget, måtte følge med i undervisningen og underrette når fritak ønskes. Partene hadde ikke gått nærmere inn på de konkrete krav til begrunnelse og hvilke begrunnelser som var gitt i de enkelte søknader om fritak. Høyesterett nøyet seg derfor med å fastslå at det ikke forelå grunnlag for å anta at en eventuell krenkelse av forbudet mot diskriminering i dette tilfelle kunne ha som konsekvens at vedtakene om nektelse av fullt fritak fra undervisning av KRL-faget var ugyldige. I etterkant er dommen kritisert for ikke å ha formulert en norm/rettsregel før subsumsjonen, som man må kunne forvente av en prejudikatdomstol.
Saksgang:	Oslo byrett saknr 1998-02587 A/55 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-2982 A/03 - Høyesterett HR-2000-01533, sivil sak, anke
Parter:	Human-Etisk Forbund, Irene Galåen, Edvin Paulsen, Anne Jespersen, Richard Jansen, Unn Leirvåg, Ben Leirvåg, Ingebjørg Folgerø, Geir Tyberø, Birgit Orning, Jens Orning, Gro Larsen, Arne Nytræ, Carolyn Midsem, Erik Fosse (advokat Lorentz Stavrum - til prøve) mot Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Wenche Elisabeth Arntzen)
Forfatter:	Stang Lund, Tjomsland, Aarbakke, Flock, Gussgard
Lovhenvisninger:	Menneskerettsloven (1999) §2, §3, EMKN A14, SPN A26, Grunnloven (1814) §110c, §2, Tvistemålsloven (1915) §36a, §75, §77, Forvaltningsloven (1967), Grunnskolelova (1969) §12, §13, §18, §1, §7, Straffeprosessloven (1981) §4, Lov om endringer i lov av 13 juni 1969 nr 24 om grunnskolen (1994), Barnehageloven (1995), Lov om endringar i lov av 13 juni 1969 nr 24 om grunnskolen mm (1996), Lov om endringer i lov av 13 juni 1969 nr 24 om grunnskolen (1997), Opplæringslova (1998) §1-2, §1-3, §2-3, §2-4, §2-6, §2-8, Kristendomslærelov for høyere skoler (1971), Lov om videregående opplæring (1974), Voksenopplæringsloven (1976), Fagopplæringsloven (1980)

Dommer Stang Lund: Saken gjelder gyldigheten av vedtak hvor foreldre har fått avslag på søknader om fullstendig fritak for sine barn fra grunnskolefaget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering (KRL-faget). Spørsmålet er om KRL-faget med begrenset rett til fritak er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser til vern av blant annet religions- og livssynsfrihet.

Kristendomskunnskap har vært et skolefag siden allmueskolen ble opprettet i Norge i 1739. Fra folkeskolelovene av 1889 ble satt i kraft, hadde medlemmer av andre trossamfunn enn den norske kirke rett til helt eller delvis fritak for undervisning i kristendomskunnskap.

I forbindelse med vedtakelsen av lov 13. juni 1969 nr. 24 om grunnskolen besluttet Stortinget at kristendomskunnskap ikke lenger skulle være en del av statskirkens dåpsopplæring. Målet for opplæringen i kristendomskunnskap var at elevene skulle ha kjennskap til hovedinnholdet i bibelhistorien, til de viktigste hendingene i kirkehistorien og til den kristne barnelærdom etter den evangelisk-lutherske trosbekjennelse, jf. §7 nr. 3 annet ledd. Den kristne formålsparagraf ble videreført i grunnskoleloven §1 første ledd. Lærerne var pliktige til å undervise i samsvar med den evangelisk-lutherske tro, jf. §18 nr. 3 som ble tilføyd ved lov 17. desember 1971 nr. 106.

Barn av foreldre som ikke hørte til den norske kirke, hadde etter grunnskoleloven §12 nr. 6 rett til helt eller delvis fritak for undervisningen i kristendomskunnskap etter krav fra foreldrene. Bestemmelsen ble forstått slik at også foreldre som hørte til frikirkene, og foreldre uten organisert kirkelig tilknytning, kunne kreve fritak. Forskrift til grunnskoleloven åpnet for alternativ og frivillig undervisning i et nytt fag om livssyn. Faget kom inn i mønsterplanen for grunnskolen i 1974.

Våren 1993 vedtok Stortinget å innføre obligatorisk skolestart fra det kalenderåret barnet fylte 6 år. Våren 1994 ble det vedtatt å utvide den obligatoriske opplæringen til 10 år. I samsvar med dette ble grunnskoleloven endret ved lov 9. september 1994 nr. 58.

I St.meld.nr.29 (1994-1995) ble forslag til ny læreplan for 10-årig grunnskole lagt fram. Flertallet i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen foreslo i Innst.S.nr.15 (1995-1996) felles kristendoms-,

Side:1007

religions- og livssynsundervisning og ba regjeringen om en utredning av retningslinjer for fritak.

St.meld.nr.14 (1995-1996) fulgte opp Innst.S.nr.15. Meldingen gjaldt endringer i læreplanen for KRL-faget og retningslinjer for fritak. Flertallet i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen ga i Innst.S.nr.103 (1995-1996) sin tilslutning til hovedtrekkene i læreplanen og pekte blant annet på at kristendommen skulle være det sentrale innslaget i faget.

I Ot.prp.nr.40 (1995-1996) ble forslag til endring av grunnskoleloven med blant annet forslag om begrenset fritak for undervisning i det nye KRL-faget lagt fram. Grunnskoleloven ble endret ved lov 28. juni 1996 nr. 53. Bestemmelsene om fritak ble imidlertid stående uendret inntil videre, men Stortinget ba regjeringen om å komme tilbake med en bred vurdering av fritaksretten.

Departementet ga lagdommer Erik Møse i oppdrag å utrede hvilke grenser Norges folkerettslige forpliktelser setter for obligatorisk grunnskoleopplæring i KRL-faget og for fritak fra undervisning i dette fag. Møses utredning 22. januar 1997 konkluderte med at generell fritaksrett fra undervisning i KRL-faget ville være tryggest. Begrenset fritak ville imidlertid ikke være konvensjonsstridig, forutsatt at man fikk til en ordning i praksis som ligger innenfor konvensjonenes rammer. Møse uttalte at mye ville avhenge av den videre lovbehandling og den konkrete gjennomføring av faget.

I mars 1997 ble Ot.prp.nr.38 (1996-1997) om endring av grunnskoleloven lagt fram. Proposisjonen inneholdt forslag vedrørende KRL-faget og regler om begrenset fritak. Med grunnlag i Møses utredning ble det foreslått lovregler og andre tiltak for å sikre at gjennomføringen av faget ikke skal stride mot Norges folkerettslige forpliktelser. Flertallet i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen sluttet seg i Innst.O.nr.95 (1996-1997) i hovedsak til forslagene.

Grunnskoleloven §7 og §13 ble ved lov 19. juni 1997 nr. 83 endret i samsvar med komiteflertallets forslag. Loven trådte i kraft 1. juli 1997 i forbindelse med innføring av Reform 97 i skoleverket. Retten til fritak fra undervisning i kristendomsfaget ble begrenset til de deler av undervisningen ved den enkelte skole som foreldrene ut fra egen religion eller eget livssyn opplever som utøving av annen religion eller annet livssyn. Bestemmelsene er nå inntatt i lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den videregående opplæring §2-4.

KRL-faget ble gradvis innført i grunnskolen fra høsten 1997 som en del av Reform 97 i stedet for fagene kristendomskunnskap og livssyn. Faget var innført på alle klassetrinn i løpet av skoleåret 1999-2000.

Under forberedelsen av Reform 97 hadde organisasjoner for livssynsminoriteter og andre kommet med sterke motforestillinger til KRL-faget. Det ble blant annet framholdt at faget var dominert av den evangelisk-lutherske kristendom og hadde forkynnende elementer. Human-Etisk Forbund avga flere uttalelser under høringene, hvor det blant annet ble anført at faget hadde konfesjonsforankring, og at begrenset fritak ikke var tilstrekkelig. Forbundet vedtok på sitt landsmøte i mai 1997 en oppfordring til Stortinget om å gå mot regjeringens forslag om å innskrenke fritaksretten fra det nye faget.

Side:1008

Etter skolestart høsten 1997 krevde et ikke ubetydelig antall foreldre fullt fritak fra undervisning i KRL-faget. Mange av disse var medlemmer av Human-Etisk Forbund. Søknadene ble avslått under henvisning til at loven ikke hjemlet slikt fritak. En del av foreldrene klagde til statens utdanningskontorer i de forskjellige fylker. Klagene ble ikke tatt til følge. Noen foreldre holdt barn borte fra undervisningen i KRL-faget fordi de mente faget var i strid med grunnleggende rettigheter.

Human-Etisk Forbund og åtte foreldrepar reiste 14. mars 1998 sak for Oslo byrett mot staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Disse foreldre hadde fått avslag på sine søknader om fullt fritak fra undervisning i KRL-faget. Statens utdanningskontorer i Oslo og Akerhus, Telemark, Rogaland og Hordaland fylker hadde etter klage fastholdt vedtakene. En klagesak vedrørende Tiurleiken skoles nektelse av fullt fritak er ikke avgjort. Foreldrene er medlemmer av Human-Etisk Forbund og hadde barn i grunnskolen. Det ble lagt ned påstand om at barn av medlemmer av Human-Etisk Forbund og medlemmer av Human-Etisk Forbund over 15 år som selv er elever i grunnskolen, har rett til fullt fritak fra KRL-faget. Subsidiært påsto foreldrene at de hadde rett til fullt fritak fra undervisning i KRL-faget for sine barn. Staten påsto saken avvist i forhold til Human-Etisk Forbund på grunn av manglende rettslig interesse og nedla påstand om frifinnelse i forhold til foreldrene.

Oslo byrett avsa 16. april 1999 dom med slik domsslutning:

«1. Saken fremmes.

2. Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet frifinnes.

3. Hver av partene skal dekke egne saksomkostninger.»

Human-Etisk Forbund og foreldrene anket til Borgarting lagmannsrett og nedla samme påstand som for byretten. Staten tok til motmæle. Kravet om avvisning i forhold til Human-Etisk Forbund ble opprettholdt. De ankende parter utvidet senere saken til også å gjelde gyldigheten av vedtakene om å nekte fullt fritak. Ett av foreldreparene trakk anken fordi fritak ikke lenger var aktuelt. Lagmannsretten avsa 6. oktober 2000 dom med slik domsslutning:

«1. Staten frifinnes.

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler de ankende parter til Staten kr 235.000,- -kronertohundreogtrettifemtusen - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

I likhet med byretten kom lagmannsretten til at Human-Etisk Forbund hadde rettslig interesse i å opptre som part i saken.

Human-Etisk Forbund og foreldrene har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. I anken ble det nedlagt samme påstand som for lagmannsretten. Staten har ikke nedlagt påstand om avvisning i forhold til Forbundet, men har fastholdt at den prinsipale påstand må avvises av Høyesterett av eget tiltak. Under ankeforhandlingen har de ankende parter begrenset anken til å gjelde gyldigheten av vedtakene om å nekte fritak fra undervisningen i KRL-faget.

Side:1009

Til bruk for Høyesterett har ankepartene og 11 vitner avgitt skriftlige uttalelser. Det er framlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Etter lagmannsrettens dom foreligger to forskingsrapporter om evaluering av praktiseringen av KRL-faget. Disse er behandlet i St.meld.nr.32 (2000-2001) og Innst.S.nr.240 (2000-2001). Stortinget bestemte 31. mai 2001 at KRL-faget i grunnskolen skal hete Kristendoms-, religions- og livssynskunnskap.

De ankende parter har for Høyesterett i hovedsak anført:

Statens utdanningskontorers og Tiurleiken skoles nektelser av fullt fritak fra undervisning i KRL-faget er ugyldige fordi gjennomføringen av KRL-faget med begrenset rett til fritak krenker foreldre og barns rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet etter EMK artikkel 9 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 18. Foreldres rett til å sikre utdanning og undervisning for sine barn i samsvar med egen religiøs og filosofisk overbevisning i EMK Første tilleggsprotokoll artikkel 2 og SP artikkel 18 nr. 4 er også krenket. Praktiseringen av den begrensede fritaksrett innebærer under enhver omstendighet en krenkelse av forbudet mot diskriminering i EMK artikkel 14 og SP artikkel 26. FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 13 nr. 3 om foreldres rett til å velge andre skoler, enkelte bestemmelser i FN konvensjonen om barns rettigheter og enkelte andre konvensjoner er også av betydning.

Saken gjelder spørsmålet om krenkelser av fundamentale menneskerettigheter. EMK, SP og ØSK med protokoller er inkorporert i norsk rett og gjelder som norsk lov etter menneskerettsloven §2. De inkorporerte bestemmelser skal ved motstrid gå foran bestemmelsene i annen lovgivning, jf. §3. Dette gjelder også i de tilfelle langvarig og innarbeidet norsk lovgivning og praksis settes til side, jf. Rt-2000-996, hvilket for øvrig ikke er tilfelle i vår sak. Dette innebærer at opplæringslovens bestemmelser om undervisning i KRL-faget må fortolkes i samsvar med de inkorporerte konvensjoner og settes til side om det er motstrid. Vedtakene om å nekte fullt fritak blir da ugyldige fordi de påberopte bestemmelsene i konvensjonene sikrer en ubetinget rett til fritak.

Også ikke-inkorporerte konvensjoner som Norge har ratifisert og som er trådt i kraft, vil være tungtveiende rettskilder. Den norske stat har gjennom Grunnloven §110c påtatt seg å respektere og sikre menneskerettighetene i norsk lovgivning. Norsk rett må generelt forutsettes å være i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser. UNESCO- konvensjonen av 1960 artikkel 5 nr. 1 b mot diskriminering i undervisningen er av betydning. Barnekonvensjonen har flere bestemmelser om barns rettigheter som også underbygger at KRL-faget med begrenset rett til fritak strider mot Norges folkerettslige forpliktelser.

Lagmannsretten presiserte at undervisningen må være nøytral, objektiv, kritisk og pluralistisk og konkluderte med at undervisningen ikke strider mot konvensjonsforpliktelsene dersom den «ikke bærer preg av forkynnelse eller er indoktrinerende». Lagmannsrettens gjennomgang av påberopte konvensjonsbestemmelser og avgjørelser og uttalelser fra konvensjonsorganene hevdes å være svært ufullstendig og til dels misvisende. Retten synes å feiltolke konvensjonenes bestemmelser om foreldreretten. Disse må forstås slik at barn i skolen ikke må påvirkes til den kristne tro eller et bestemt livssyn, jf. blant annet Utenriksdepartementets

Side:1010

høringsuttalelse til NOU 1995:9 og Møses utredning i Ot.prp.nr.38 (1996-1997) side 29.

De ankende parter er uenige med lagmannsretten i at Stortinget ved forberedelsen av opplæringsloven foretok en grundig vurdering av KRL-fagets innhold og den begrensete rett til fritak i forhold til Norges folkerettslige forpliktelser. Hovedstrukturen var i realiteten bestemt lenge før lovvedtaket 19. juni 1997 nr. 83 om endring av grunnskoleloven. Den etterfølgende opplæringslov §2-4 henviser til grunnskolens formålsparagraf i §1-2 første ledd, hvilket viser at lovgiver ikke tok sikte på en objektiv formidling av kunnskap. Grunnskolen har fortsatt et kristent fundament som særlig kommer til syne i undervisning i KRL-faget. Det ble ikke foretatt noen nærmere folkerettslig vurdering av fritaksretten før lagdommer Møses utredning forelå i januar 1997. Realitetsendringene etter dette tidspunkt hevdes å være av nærmest symbolsk karakter. Møse viste til at det foreligger vanskelige avveiningsspørsmål, og konkluderte med at det tryggeste ville være en generell fritaksrett. Når Stortinget likevel vedtok å gjøre faget obligatorisk med begrenset rett til fritak, har Stortinget tatt en bevisst risiko med hensyn til konvensjonsbrudd.

Det obligatoriske KRL-faget er ikke nøytralt, objektivt, kritisk og pluralistisk. Samtlige foreldreparter har opplevd, og opplever, praktiseringen av faget som svært problematisk, og delvis som grove overgrep mot deres religionsfrihet og foreldreretten. Læreplanverket og lærebøkene gir kristendommen kvantitativ og kvalitativ dominans. Religion og spesielt kristendom formidles ukritisk og på en meget positiv og imøtekommende måte. Faget formidler ikke bare kunnskap, men også religiøse opplevelser og tro. Undervisningen vil framstå som forkynnende og indoktrinerende i strid med forbudet mot forkynnelse i opplæringsloven §2-4 annet ledd annet punktum. Dette er særlig framtredende i barneskolen. Pluralisme forutsetter likeverdighet mellom kristendommen og andre religioner og livssyn. Kristendommen er gitt en særstilling. Human-etisk og andre ikke-religiøse livssyn framstår som kvalitativt underlegne. Samlet sett er KRL-faget egnet til å påvirke elever fra human-etiske familier i kristen retning.

Den begrensete rett til fritak fra undervisning i KRL-faget fungerer ikke og diskriminerer foreldre og barn som har human-etisk livssyn.

Stortingets flertall la til grunn at fritak bare ville bli aktuelt for begrensede deler av faget. Faget er imidlertid først og fremst et kristendomsfag med forkynnende elementer. Delvis fritak ville for de ankende parters barn omfatte så stor del av faget at fritaket ville være i strid med forutsetningene.

Departementet har til nå lagt til grunn at det ved fritak ut over de klare religiøse aktiviteter, må stilles større krav til foreldrenes begrunnelse ved søknad om fritak. For foreldrene innebærer det blant annet at de må være i stand til å påpeke hvilke deler av undervisningen som «ut frå eigen religion eller eiga livssyn» kan oppleves som «utøving av annan religion eller tilslutning til anna livssyn». Dette krever at foreldrene har god oversikt over undervisningsopplegget og dessuten at de har innsikt, formuleringsevne, ressurser og selvtrygghet. I forhold til barna innebærer fritaksordningen potensiale for lojalitetskonflikt mellom hjem og skole. Minoritetsforeldre må dessuten eksponere seg livssynsmessig,

Side:1011

noe mange oppfatter problematisk. Denne praksis hevdes å være i strid med forbudet mot diskriminering i EMK artikkel 14 og SP artikkel 26. Dersom Høyesterett kommer til at KRL-faget ikke er forkynnende, må vedtakene kjennes ugyldige som følge av folkerettsstridig forskjellsbehandling.

Etter lagmannsrettens dom er det avgitt to omfattende evalueringsrapporter om KRL-faget og fritaksordningen. Begge rapporter konkluderer med at ordningen med begrenset fritak ikke fungerer etter intensjonen og viser at det ikke er mulig å gjennomføre en begrenset fritaksordning på den måte Stortinget forutsatte. Lagmannsrettens bevisbedømmelse er feil også på dette punkt. Møse la i sin utredning stor vekt på hvordan praktiseringen av faget og fritaksordningen ville bli, og knyttet spørsmålet om konvensjonsstrid til dette. Myndighetene har ikke fått til en ordning som i praksis ligger innenfor konvensjonenes rammer.

De ankende parter har under ankeforhandlingen nedlagt slik endret påstand:

«1. Følgende vedtak om å nekte fritak fra undervisningen i Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering er ugyldige:

1. Tiurleiken skoles vedtak av 26.09.97 vedrørende Kevin Johnny Galåen f. *.*..87,

2. Utdanningsdirektøren i Oslo og Akershus vedtak av 25.05.98 og 17.01.00 vedrørende Maria Jansen f. *.*..91,

3. Utdanningsdirektøren i Telemarks vedtak av 09.01.98 vedrørende Guro Leirvåg f. *.*..91,

4. Utdanningsdirektøren i Rogalands vedtak av 27.10.97 og 02.03.98 vedrørende Gaute Andreas Tyberø f. *.*..87,

5. Utdanningsdirektøren i Hordalands vedtak av 24.02.98 vedrørende Pia Suzanne Orning f. *.*..90,

6. Utdanningsdirektøren i Oslo og Akershus vedtak av 12.10.98 vedrørende Adrian Nytræ f. *.*..87 og Colin Nytræ f. *.*..90, og

7. Utdanningsdirektøren i Oslo og Akershus vedtak av 06.06.01 vedrørende Eivind Torkild Fosse f. *.*..87.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostningene for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har for Høyesterett i hovedsak gjort gjeldende:

Lagmannsrettens materielle resultat er riktig, og staten kan i hovedsak slutte seg til begrunnelsen.

Gjennomføringen av KRL-faget med rett til begrenset fritak er ikke i strid med de påberopte konvensjoner. Disse må forstås slik at undervisningen skal være objektiv og nøytral i forhold til tro, men ikke verdinøytral. Konvensjonene tillater at kunnskap om religion og tro kan formidles på en nøytral måte. Forkynnelse eller indoktrinering må ikke finne sted. For øvrig har ingen konvensjonsbestemt rett til undervisning i sitt eget livssyn. Rett til fullt fritak kan uansett ikke bygges på konvensjonene fordi KRL-faget er sammensatt av mange emner og elementer som klart faller utenfor konvensjonenes bestemmelser om foreldrerett og tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.

Side:1012

Norske domstoler må ved tolkningen av konvensjonene ta utgangspunkt i de formuleringer som benyttes av konvensjonsorganene. Stortinget bygget på Møses utredning og Utenriksdepartementets høringsuttalelse, hvor det gis uttrykk for at formidling av en religion på en måte som er egnet til å påvirke mottakeren til å komme til den samme tro, vil være forkynnende. Konvensjonsstatene forbys imidlertid å gjennomføre undervisning med en «aim of indoctrination», jf. blant annet Den europeiske menneskerettsdomstols (EMD) dom i saken Kjeldsen, Busk Madsen og Pedersen mot Danmark, 1976, Serie A nr. 23 (EMD-1976-5095). Dommen slår for øvrig fast at det er opp til statene å fastsette utdanningens omfang og innhold. Det kreves at undervisningen skjer på en objektiv, kritisk og pluralistisk måte. Foreldreretten beskytter ikke mot kunnskap selv om kunnskap har et til dels betydelig påvirkningspotensiale. Foreldre kan imidlertid kreve at undervisningen ikke skal være forkynnende.

Ved anvendelse av konvensjonene må norske domstoler foreta en harmoniserende fortolkning av norske bestemmelser, jf. menneskerettsloven §3 og presumsjonsprinsippet. Den kristne formålsparagraf for grunnskolen i opplæringsloven §1-2 første ledd må forstås slik at kristen oppdragelse bare kan finne sted i samarbeid med foreldrene og med deres samtykke. Formålsparagrafens innhold er nærmere angitt i forskrifts form i læreplanverkets generelle del.

Lovgiver har ikke ment å innføre et forkynnende obligatorisk fellesfag. Møses grundige utredning konkluderte med at regelverket slik det da forelå, ikke var i strid med konvensjonene. Møse fant heller ikke at skolens formålsparagraf eller «det noe uklare begrep konfesjonell forankring» gjorde gjennomføringen av faget konvensjonsstridig. Møses utredning førte til en uttrykkelig bestemmelse om at KRL-faget er et «ordinært skolefag som normalt skal samle alle elevar», og at undervisninga i faget «skal ikkje vere forkynnande», jf. opplæringsloven §2-4 annet ledd. Fritaksretten ble dessuten noe utvidet.

KRL-fagets formål og innhold reiser sentrale og omstridte politiske spørsmål. Behandlingen av faget i Stortinget og forvaltningen viser entydig at man tok sikte på å innføre et ordinært skolefag for opplæring i et flerkulturelt Norge, og at kunnskap om den evangelisk-lutherske tro bare er en del av faget. Lovforarbeidene viser at undervisningen i KRL-faget skal være i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser. Dette har for øvrig kommet direkte til uttrykk i lovteksten, jf. nå opplæringsloven §2-4. Lærerplanverket for grunnskolen underbygger at KRL-faget skal være objektivt, kritisk og pluralistisk.

Når Stortinget inngående har vurdert forholdet til Norges folkerettslige forpliktelser og foretatt verdiprioriteringer, må domstolene være tilbakeholdne med å sette slike vurderinger til side, jf. Rt-2000-996. Det må legges avgjørende vekt på at formålet med KRL-faget ikke er indoktrinering eller å påvirke elevene til den kristne tro.

For ikke-inkorporerte konvensjoner bygger norsk rett på det dualistiske prinsipp, jf. eksempelvis Rt-1997-580. Verken Barnekonvensjonen eller UNESCO-konvensjonen er inkorporert i norsk rett. Disse konvensjoner kan ikke under noen omstendighet gi grunnlag for fullt fritak.

Staten er enig i at undervisningen også i praksis må legges opp slik at den tilfredsstiller kravene i konvensjonene. Faget har imidlertid

Side:1013

ikke en oppbygning som gjør det påkrevd med fullt fritak. De ankende parter har ikke villet utprøve om begrenset fritak kunne være tilstrekkelig.

Med hensyn til praktiseringen viser staten til at det i lærerutdanningen og etterutdanningen for lærere i KRL-faget, spesielt fokuseres på konvensjonenes krav til undervisningen. Det fremgår heller ikke av evalueringsrapportene som forelå etter lagmannsrettens dom, at undervisningen i KRL-faget er i strid med konvensjonene. De problemene rapportene tar opp, blant annet i tilknytning til informasjon mellom skole og hjem, har departementet grepet fatt i. Under enhver omstendighet kan ikke en eventuell fare for misbruk begrunne fritak fra et helt fag.

FNs menneskerettighetskomite har ikke hatt bemerkninger til KRL-faget. Sverige har heller ikke fått kritikk for sitt obligatoriske religionsfag, som legger hovedvekten på kristendommen i den evangelisk-lutherske form.

Den begrensede fritaksordningen er ikke i strid med EMK artikkel 14 og SP artikkel 26. Det konvensjonsbestemte forbudet mot diskriminering er ikke til hinder for forskjellsbehandling, forutsatt at denne har et legitimt formål og at det er proporsjonalitet mellom formålet og det inngrep forskjellsbehandlingen medfører. Den forskjellsbehandling som selve fritaksretten innebærer, er legitim og kan derfor vanskelig representere en konvensjonsstridig diskriminering, selv om den medfører ulemper for den enkelte.

FNs barnerettighetskomite har uttrykt en foreløpig bekymring for om fritaksordningen kan virke diskriminerende. Komiteens kritikk er imidlertid vag, og det er uklart på hvilket grunnlag fritaksordningen eventuelt skulle være diskriminerende. Retningslinjene gir krav på fritak fra religiøse aktiviteter, som er fritaksrettens kjerne. Under enhver omstendighet må tiltaket mot eventuell diskriminering være en objektivisering av fritaksretten, og ikke fullt fritak fra faget som sådant.

Det er ikke innlysende at det er mer sensitivt å be seg fritatt fra deler av KRL-faget enn fra hele faget. Man behøver ikke å opplyse om egen tro eller eget livssyn når man ber om begrenset fritak. Skolen har dessuten taushetsplikt om personlige forhold. Departementet har gitt uttrykk for at kravet til begrunnelse i søknad om fritak må ses i sammenheng med hensynet til privatlivets fred.

Staten v/kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg ser slik på saken:

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre fram.

Innledningsvis bemerkes at de ankende parter for lagmannsretten prinsipalt krevde at barn av medlemmer av Human-Etisk Forbund og medlemmer av forbundet over 15 år som selv er elever i grunnskolen, har rett til fullstendig fritak fra KRL-faget. Subsidiært krevde de ankende foreldre rett til fullt fritak for sine barn. Ytterligere subsidiært ble klagevedtakene påstått å være ugyldige. Samme påstand ble nedlagt i

Side:1014

anken til Høyesterett. Under ankeforhandlingen ble saken begrenset til spørsmålet om vedtakene er ugyldige.

Nektelsene av fullstendig fritak fra undervisningen i KRL-faget er etter de ankende parters syn ugyldige fordi innføringen av KRL-faget med begrenset rett til fritak er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. De har blant annet anført at læreplanverket for den 10-årige grunnskolen for så vidt angår KRL-faget, og en del av lærebøkene for første til fjerde klassetrinn i grunnskolen, har et slikt innhold at undervisningen har fått preg av forkynnelse/indoktrinering, og i alle fall er egnet til å påvirke elevene til den kristne tro.

De ankende parters innvendinger har i hovedsak vært knyttet til regler og retningslinjer for innholdet av og undervisningen i KRL-faget, den begrensede fritaksordning og praktiseringen av retten til fritak. Saken har ikke vært lagt opp med sikte på å påvise at den enkelte lærer har forkynt/indoktrinert de ankende parters barn eller på annen måte påvirket disse til den kristne tro.

Med disse mer generelle utgangspunkter går jeg over til å behandle de spørsmål ankesaken reiser for Høyesterett. Jeg begynner med spørsmålet om Human-Etisk Forbund kan opptre som part i ankesaken.

Har Human-Etisk Forbund partsrettigheter?

Staten påsto for byretten og lagmannsretten at saken skulle avvises i forhold til Human-Etisk Forbund. Begge domstoler kom til at forbundet hadde tilstrekkelig rettslig interesse til å opptre som part i saken. Staten har for Høyesterett ikke nedlagt påstand om at saken skal avvises i forhold til Human-Etisk Forbund.

Jeg bemerker først at endringen av påstanden under ankeforhandlingen må medføre at anken anses trukket for den prinsipale påstand og for første subsidiære påstand. Endringen av påstanden er imidlertid ikke til hinder for at spørsmålet om innholdet av og undervisningen i KRL-faget og om den begrensete fritaksordning er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser prøves prejudisielt i forbindelse med at Høyesterett tar stilling til gyldigheten av vedtakene om å nekte fullt fritak.

Human-Etisk Forbunds stilling som part må bedømmes ut fra saken slik den står for Høyesterett. Utgangspunktet i saker om gyldigheten av forvaltningsvedtak er at det stilles krav til saksøkerens tilknytning til gjenstanden for søksmålet. Søksmålsinteresse har ikke bare den eller de som direkte er adressater for forvaltningsvedtaket. Også andre som er berørt i en slik grad at det framtrer som naturlig at vedkommende opptrer som saksøker, anses for å ha tilstrekkelig tilknytning til søksmålet. Det kreves imidlertid at kravet bygger på de hensyn som tilgodeses av den eller de bestemmelser saken gjelder, jf. Schei, Tvistemålsloven med kommentarer I annen utgave side 279.

En organisasjon kan ha rettslig interesse i å reise sak også i de tilfeller et medlem av organisasjonen har søksmålskompetanse. Når søksmålet bare gjelder medlemmets rettigheter og plikter, vil imidlertid organisasjonen normalt ikke kunne reise sak, selv om saken har generell interesse for medlemmene ut fra de formål og interesser organisasjonen varetar, jf. Schei sidene 282-283 med videre henvisninger.

Jeg tilføyer at visse offentligrettslige rettigheter og plikter er av så personlig karakter at et forvaltningsvedtak bare kan angripes av den eller de som er berettiget og forpliktet etter vedtaket, jf. eksempelvis Rt-1995-139.

Side:1015

Høyesteretts kjæremålsutvalg kom i denne saken til at et vedtak om utvisning ikke kunne angripes av den utvistes samboer. Et vedtak om fritak for undervisning i KRL-faget er etter min mening av så personlig karakter at bare barn som vedtaket direkte gjelder og deres foreldre, kan angripe vedtaket ved saksanlegg. Dersom andre som mener å ha en interesse i utfallet av saken skulle ha rett til klage og søksmålsrett, kunne dette innebære at vedtaket ble angrepet og overprøvd mot foreldre og barns ønske og vilje. Denne konsekvens ville med rette kunne oppleves som urimelig og krenkende av de direkte berørte.

Når anken er begrenset til gyldigheten av klagevedtakene, har Human-Etisk Forbund etter min mening ikke rettslig interesse i å delta som part i ankesaken. Ankesaken må da avvises for så vidt angår forbundet. Jeg har med dette ikke tatt stilling til om og i hvilken utstrekning Human-Etisk Forbund ville hatt partsrettigheter slik saken sto for lagmannsretten.

Forbundet må subsidiært anses for å ha erklært hjelpeintervensjon etter tvistemålsloven §75. Staten har ikke hatt innvendinger mot at Human-Etisk Forbund opptrer som hjelpeintervenient for Høyesterett. Det er da ikke nødvendig å ta stilling til om forbundet har rettslig interesse i at anken fører fram, jf. tvistemålsloven §77 første ledd.

Generelle merknader om forholdet mellom folkerett og intern rett

De ankende parter har påberopt bestemmelser i flere konvensjoner som Norge er bundet av.

Etter menneskerettsloven er EMK, SP og ØSK med protokoller fra 21. mai 1999 inkorporert som norsk lov. De øvrige påberopte konvensjoner kan få internrettslige virkninger ved at norske lovbestemmelser uttrykkelig fastslår at lovens regler gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat, jf. eksempelvis tvistemålsloven §36a og straffeprosessloven §4. Internrettslige virkninger kan også følge av presumsjonsprinsippet, som går ut på at norsk rett antas å være i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser, jf. fra senere tid Rt-1997-580, Rt-1997-1019 og Rt-2000-1811.

Ved den internrettslige anvendelse av konvensjoner som er inkorporert uten å være transformert til nasjonal lovtekst, må det tas stilling til om den aktuelle bestemmelse tar sikte på å gi den enkelte rettigheter, eller om den uttrykker et formål eller pålegger medlemsstatene å nå et bestemt mål eller en minimumsstandard. Direkte anvendelse forutsetter at bestemmelsen er utformet slik at den er egnet til å bli umiddelbart anvendt av de nasjonale myndigheter. Konvensjonens bestemmelser må kunne konkretiseres til rettigheter og plikter. Jeg viser til Ot.prp.nr.3 (1998-1999) side 11 med videre henvisning til NOU 1993:18 sidene 104-106 og proposisjonen side 23-24. Selv om konvensjonsbestemmelser om mer tradisjonelle menneskerettigheter gjennomgående tar sikte på å gi den enkelte rettigheter, kan spørsmålet om umiddelbar anvendelse eksempelvis oppstå for visse bestemmelser i ØSK, jf. NOU 1993:18 sidene 125-126 og særlig sidene 164-165.

Når det er konstatert at en konvensjonsbetemmelse gir den enkelte konkrete rettigheter, må det tas stilling til forholdet mellom bestemmelsen(e) i konvensjonen og norsk rett. Dersom tolkingsresultatet som

Side:1016

følger av en inkorporert konvensjon framstår som rimelig klart, medfører forrangsbestemmelsen i menneskerettsloven §3 at norske domstoler uten videre må anvende konvensjonsbestemmelsen selv om norsk lovgivning og praksis blir satt til side, jf. Rt-2000-996. I de tilfeller resultatet av tolkingen ikke framstår som rimelig klart, må norske domstoler foreta en selvstendig tolking av den enkelte bestemmelse i konvensjonen, jf. Rt-2000-996, Rt-2001-85 og Høyesteretts dom 23. mars 2001 i sak 2000/793 (Rt-2001-428). Ved denne tolking av EMK må domstolen anvende de samme prinsipper for tolking som EMD og forholde seg til konvensjonsteksten og denne domstols avgjørelser. Norske domstoler kan bygge på formålsbetraktninger og andre reelle hensyn, men skal i alminnelighet ikke bygge inn sikkerhetsmarginer for å hindre at Norge dømmes for konvensjonsbrudd. De verdiprioriteringer som ligger til grunn for norsk lov og rettspraksis, kan trekkes inn innen rammen av den metode EMD benytter. I samsvar med alminnelig prejudikatlære må det ved behandling av menneskerettighetsdomstolens avgjørelser legges vekt på hvor parallelle saksforholdene er. Jeg viser for øvrig til Rt-2000-996 på sidene 1007-1008.

Norges folkerettslige forpliktelser

De ankende parter har blant annet anført at innføring av KRL-faget med den begrensete fritaksordning er i strid med fundamentale menneskerettigheter etter EMK og SP, forbudet mot diskriminering i EMK artikkel 14 og SP artikkel 26, ØSK artikkel 13 og artiklene 14, 28 og 29 i Barnekonvensjonen. De har særlig framhevd EMK Første tilleggsprotokoll artikkel 2 annet punktum og SP artikkel 18 nr. 4 om vern av foreldres rett til å sikre barns utdanning og undervisning i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning sett i lys av EMK artikkel 9 og SP artikkel 18 nr. 1-nr. 3 om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.

Jeg er enig i at i folkerettslig sammenheng er særlig EMK artikkel 9 og SP artikkel 18 nr. 1-nr. 3 om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet og EMK Første tilleggsprotokoll artikkel 2 og SP artikkel 18 nr. 4 om foreldreretten aktuelle. I forhold til elevene vil spørsmålet om krenkelse av religionsfriheten komme opp i tilfelle undervisningen er forkynnende eller indoktrinerende. I forhold til foreldrene er det i første rekke retten etter Første tilleggsprotokoll artikkel 2 og SP artikkel 18 nr. 4 til å sikre at barn undervises i samsvar med foreldrenes religiøse og filosofiske overbevisning som vil kunne være krenket ved at fritak nektes. Slik saken står for Høyesterett er foreldreretten sentral.

De ankende parter har også påberopt flere bestemmelser i konvensjoner som ikke er inkorporert ved menneskerettsloven. Jeg har tidligere nevnt at ikke-inkorporerte konvensjoner kan få internrettslig anvendelse. De vil også kunne være av betydning ved fortolkningen av de inkorporerte konvensjoner. Ut fra praksis i EMD og FNs menneskerettighetskomite er det imidlertid ikke foranledning til i denne sak å gå nærmere inn på ikke-inkorporerte konvensjoner som Norge er bundet av. Uttalelser fra FNs barnerettighetskomite som har tilsyn med FN-konvensjonen om barns rettigheter, er imidlertid av interesse.

EMK Første tilleggsprotokoll

Foreldres rett til å kreve at barna gis undervisning i samsvar med egen religiøs og filosofisk overbevisning er fastslått i Første tilleggsprotokoll artikkel 2 som i norsk oversettelse lyder slik:

Side:1017

«Ingen skal bli nektet retten til utdanning. Funksjoner staten påtar seg i utdanning og undervisning, skal den utøve med respekt for foreldres rett til å sikre slik utdanning og undervisning i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning.»

Artikkel 2 annet punktum om foreldres rett til å sikre sine barn utdanning og undervisning i samsvar med egen religiøs og filosofisk overbevisning kom opp for EMD i saken Kjeldsen, Busk Madsen og Pedersen mot Danmark fra 1976, Serie A nr. 23 (EMD-1976-5095). Saken gjaldt integrert og obligatorisk seksualundervisning i statlig grunnskole, pålagt i medhold av lov. Klagerne var foreldre som forgjeves hadde forsøkt å få sine barn fritatt for slik undervisning. Domstolen kom til at artikkel 2 annet punktum ikke var krenket. Den fastslo først at bestemmelsen tar sikte på å sikre mangfold («pluralism») i utdanningen og må ses i sammenheng med artikkel 8 om respekt for privat- og familieliv, artikkel 9 om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet og artikkel 10 om ytringsfrihet. Deretter uttalte domstolen (avsnitt 53):

«It follows in the first place from the preceding paragraph that the setting and planning of the curriculum fall in principle within the competence of the Contracting States. This mainly involves questions of expediency on which it is not for the Court to rule and whose solution may legitimately vary according to the country and the era. In particular, the second sentence of Article 2 of the Protocol (P 1-2) does not prevent States from imparting through teaching or education information or knowledge of a directly or indirectly religious or philosophical kind. It does not even permit parents to object to the integration of such teaching or education in the school curriculum, for otherwise all institutionalised teaching would run the risk of proving impracticable. In fact, it seems very difficult for many subjects taught at school not to have, to a greater or lesser extent, some philosophical complexion or implications. The same is true of religious affinities if one remembers the existence of religions forming a very broad dogmatic and moral entity which has or may have answers to every question of a philosophical, cosmological or moral nature.

The second sentence of Article 2 (P 1-2) implies on the other hand that the State, in fulfilling the functions assumed by it in regard to education and teaching, must take care that information or knowledge included in the curriculum is conveyed in an objective, critical and pluralistic manner. The State is forbidden to pursue an aim of indoctrination that might be considered as not respecting parents religious and philosophical convictions. That is the limit that must not be exceeded.»

Domstolen kom også til at artikkel 14 jf. Første tilleggsprotokoll artikkel 2, og artiklene 8 og 9, ikke var krenket. Det ble lagt til grunn at formålet med undervisningen var å informere elevene på en korrekt, presis, objektiv og vitenskapelig måte. Domstolen framhevde at kompetent myndighet hadde (avsnitt 54 femte underavsnitt):

«a duty to take the utmost care to see to it that parents religious and philosophical convictions are not disregarded ... [by a given school or teacher] ... by carelessness, lack of judgment or misplaced proselytism».

Side:1018

Saken Campbell og Cosans mot Storbritannia fra 1982, Serie A nr. 48 (EMD-1982-7511), gjaldt blant annet spørsmålet om kroppslig refselse (prylestraff) i skolen var en intern administrativ forføyning som ikke var omfattet av «teaching and education» i Første tilleggsprotokoll artikkel 2 annet punktum. Domstolen fant at bestemmelsen gjelder «the whole process whereby, in any society, adults endeavour to transmit their belief, culture and other values to the young, whereas teaching or instruction refers in particular to the transmission of knowledge and to intellectual development», jf. avsnitt 33 annet underavsnitt. Uttrykket overbevisning (convictions) måtte forstås slik at foreldrenes synspunkter måtte ha en viss tyngde, alvor, fasthet og viktighet (views that attain a certain level of cogency, seriousness, cohesion and importance), jf. avsnitt 36 annet underavsnitt. Foreldrenes syn på prylestraff i skolen var å anse som en filosofisk overbevisning. Første tilleggsprotokoll artikkel 2 annet punktum var krenket.

Saken Valsamis mot Hellas, RJD 1996 side 2312 flg. (EMD-1996-21787), gjaldt pålegg om å delta i feiringen av den greske nasjonaldag. Victoria Valsamis og hennes foreldre tilhørte Jehovas vitner. Da Victoria var 12 år ble hun og hennes medelever pålagt å delta i feiringen av nasjonaldagen. Feiringen besto blant annet i at skolene gikk i opptog for å markere krigsutbruddet 28. oktober 1940 mellom Hellas og det daværende fascistiske Italia. I noen kommuner ble det holdt militærparader samtidig med at skolene gikk i tog, men dette var ikke tilfellet der Victoria bodde. Hun hadde fra tidligere fritak fra å delta i religiøse aktiviteter som eksempelvis gudstjeneste. Victoria underrettet overlæreren om at hun på grunn av sin tro ikke kunne delta i skolens opptog foran kirken og militære myndigheter, men fikk ikke fritak. I klagen ble blant annet gjort gjeldende at Første tilleggsprotokoll artikkel 2 annet punktum og artikkel 9 var krenket. Domstolen minnet først om at artikkel 2 første og annet punktum måtte ses i sammenheng med og spesielt i lys av artiklene 8, 9 og 10, og viste her til saken Kjeldsen m.fl. mot Danmark, jf. avsnitt 25 annet underavsnitt. Retten gjentok under henvisning til saken Campbell og Cosans mot Storbritannia at overbevisning krevde en grad av tyngde, alvor, fasthet og viktighet, jf. tredje underavsnitt. Deretter uttalte domstolen (avsnitt 28):

«However, «the setting and planning of the curriculum fall in principle within the competence of the Contracting States. This mainly involves questions of expediency on which it is not for the Court to rule and whose solution may legitimately vary according to the country and the era» (see the Kjeldsen, Busk Madsen og Pedersen judgment cited above, p. 26, §53). Given that discretion, the Court has held that the second sentence of Article 2 of Protocol No. 1 forbids the State «to pursue an aim of indoctrination that might be regarded as not respecting parents religious and philosophical convictions. That is the limit that must not be exceeded» (ibid.).»

Domstolen la til grunn at nasjonale høytidsdager tjente til å markere allmenne interesser. Militære representanters nærvær ved noen av markeringene medførte ikke i seg selv en endring av formålet med skoleopptogene. Elevenes plikt til å delta i skoleopptogene ble ikke ansett for å krenke foreldrenes rett til å veilede og råde barn i samsvar med egen

Side:1019

religiøs og filosofisk overbevisning etter Første tilleggsprotokoll artikkel 2. Domstolen kom også til at pålegg om deltakelse i skoleopptoget ikke krenket artikkel 9.

FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter

SP har i artikkel 18 nr. 1-nr. 3 bestemmelser om rett for enhver til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Artikkel 18 nr. 4 om foreldreretten fastslår:

«Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres, og i tilfelle vergers, frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.»

Konvensjonen håndheves av FNs menneskerettighetskomite i forbindelse med behandling av periodiske rapporter fra konvensjonspartene og individuelle klager mot de stater som har akseptert klageretten. Komiteens avgjørelse i klagesaker er ikke rettslig bindende for den innklagde stat. Norge har ratifisert den valgfrie protokoll om individuelle klager.

Komiteen ga en generell uttalelse om artikkel 18 den 20. juli 1993 (General Comment 22). Om nr. 4 uttalte komiteen (punkt 6):

«The Committee is of the view that article 18.4 permits public school instruction in subjects such as the general history of religions and ethics if it is given in a neutral and objective way. The liberty of parents or legal guardians to ensure that their children receive a religious and moral education in conformity with their own convictions, set forth in article 18.4, is related to the guarantees of the freedom to teach a religion or belief stated in article 18.1. The Committee notes that public education that includes instruction in a particular religion or belief is inconsistent with article 18.4 unless provision is made for non-discriminatory exemptions or alternatives that would accommodate the wishes of parents and guardians.»

Komiteen presiserte at stater som har statskirke, statsreligion eller andre former for offisielt anerkjente religioner eller trosretninger, ikke må undertrykke eller diskriminere noen som har en annen religion eller et annet livssyn, jf. punktene 9 og 10.

Komiteen har behandlet en individuell klage av interesse i saken Hartikainen mot Finland (CCPR/C sak 40/1978). En finsk lærer som var generalsekretær i en forening for fritenkere, klagde over at artikkel 18 nr. 4 var krenket fordi barn av ateistiske foreldre hadde tvungen undervisning i religion (religious instruction) med lærebøker skrevet av kristne. Ordningen var slik at elevene etter søknad kunne fritas og isteden få undervisning i religionshistorie og etikk. Helt fritak for all religionsundervisning kunne gis i de tilfeller eleven fikk undervisning utenfor skolen. Finske myndigheter erkjente at det var visse vansker med faget og forberedte endringer som senere ble iverksatt. Komiteen uttalte:

«... The Committee does not consider that the requirement of the relevant provisions of Finnish legislation that instruction in the study of the history of religions and ethics should be given instead of religious instruction to students in schools whose parents or legal guardians object to religious instruction is in

Side:1020

itself incompatible with article 18 (4), if such alternative course of instruction is given in a neutral and objective way and respects the convictions of parents and guardians who do not believe in any religion. In any event, paragraph 6 of the School System Act expressly permits any parents or guardians who do not wish their children to be given either religious instruction or instruction in the study of the history of religions and ethics to obtain excemption therefrom by arranging for them to receive comparable instruction outside of school.»

Religionsfrihet og religiøs indoktrinering i barnehager og skoler har vært tema i menneskerettighetskomiteen i forbindelse med behandling av Norges periodiske rapporter. Under behandlingen av første periodiske rapport i april 1978 (CCPR/C/SR.77-79) ble det eksempelvis reist spørsmål om undervisningen i religion var tvungen. Spørsmålene førte til en tilleggsrapport med gjennomgåelse av Grunnloven §2, statskirkeordningen, grunnskolelovens formålsparagraf og foreldre og læreres fritaksrett. Under komiteens behandling av tilleggsrapporten (CCPR/C/SR. 301-302) ble blant annet grunnskolelovens kristne formålsparagraf tatt opp.

Norges annen periodiske rapport omtalte blant annet barnehagelovens kristne formålsparagraf. Under behandling av rapporten i komiteen ble det reist spørsmål om barn kunne bli undervist i kristne verdier mot foreldrenes ønsker, og om den dominerende kristne religion kunne føre til at kristent livssyn ble påtvunget barn, og i tilfelle være diskriminerende.

Behandlingen av Norges tredje rapport førte til at den samlede komite i november 1993 (CCPR/C/79/Add.27) i avsnittet «Principal subjects of concern» fant grunn til å påpeke forhold vedrørende artikkel 18. Komiteen viste blant annet til at Grunnloven §2 annet ledd annet punktum om oppdragelse av barn i den evangelisk-lutherske religion klart krenket artikkel 18 («is in clear contradiction with article 18»). Komiteen uttalte (punkt 12):

«The Committee recommends that further measures should be adopted to repeal outdated provisions in the Constitution or in laws relating to the freedom of conscience and religion or the freedom of expression and bring them into line with the provisions of the Covenant.»

Ved behandling av Norges fjerde periodiske rapport i november 1999 (CCPR/C/79/Add.112) gjentok komiteen sin bekymring (concern) vedrørende Grunnlovens §2 annet ledd annet punktum, som etter komiteens mening er i strid med (incompatible with) konvensjonen. Komiteen anbefalte at bestemmelsen ble endret, slik at den blir i samsvar med artikkel 18.

FN-konvensjonen om barns rettigheter

Konvensjonen trådte i 1991 i kraft for Norge. Den inneholder blant annet bestemmelser om barns rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet (artikkel 14), rett til utdannelse (artikkel 28), og om utdannelsens formål og utvikling av respekt for barnets foreldre (artikkel 29). Komiteen for barns rettigheter fører tilsyn med konvensjonen og behandler periodiske rapporter fra konvensjonsstatene. Justisdepartementet har 14.

Side:1021

februar 2001 sendt ut et høringsnotat om innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov med forslag til lovendringer.

Norges første periodiske rapport ble behandlet i Barnerettighetskomiteen i 1994. I komiteens rapport (CRC/C/15/Add.23) uttales i punkt 9 bekymring for om dagjeldende lov om grunnskolen §13 nr. 9 om helt eller delvis fritak etter søknad fra undervisningen i kristendomskunnskap kunne føles som et inngrep i retten til privatliv. Komiteen anbefalte (punkt 23):

«The Committee suggests that the State party reconsider its policy on religious education for children in light of the general principle of non-discrimination and the right to privacy.»

Norges annen periodiske rapport ble behandlet i Barnerettighetskomiteen i år 2000. I komiteens rapport (CRC/C/15/Add.126) uttales om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet (punkt 26):

«The Committee is concerned that the approach taken by the State partys «Act No. 61 ofødt xx.xx.1998 relating to primary, lower secondary and upper secondary education» introducing a new common curriculum on «Religions, Knowledge and Ethical Education», may be discriminatory. The Committee is concerned, notably, by the process of providing for exemptions to those children and parents who do not wish to participate in parts of the teaching.»

Komiteen anbefalte at Norge på ny vurderer KRL-faget og overveier en alternativ fritaksordning.

Andre konvensjoner

ØSK har i artikkel 13 nr. 1 og nr. 2 bestemmelser om rett til utdanning og i nr. 3 bestemmelser om plikt til å respektere foreldres rett til å velge skole, og at barn utdannes og undervises i samsvar med egen religiøs og moralsk overbevisning. Nr. 3 lyder i norsk oversettelse slik:

«Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres og, når det er aktuelt, vergers frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter, forutsatt at skolene oppfyller eventuelle minstekrav til undervisningen fastsatt eller godkjent av staten, og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning i samsvar med deres egen overbevisning.»

Komiteen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fører tilsyn med og avgir generelle uttalelser om konvensjonsstatenes periodiske rapporter. Det foreligger ikke uttalelser om artikkel 13. Komiteen behandler ikke individuelle klager.

Jeg nevner også at Norge har ratifisert UNESCO-konvensjonen av 14. desember 1960 om diskriminering i undervisningen. Artikkel 5 nr. 1 har bestemmelser om blant annet formålet med utdanningen og foreldres rett til å velge skole og et absolutt forbud mot under tvang å motta religionsundervisning i strid med egen overbevisning. Konvensjonen har ikke noe tilsynsorgan. Det foreligger ingen praksis om forståelse av konvensjonen.

Side:1022

Oppsummering

Det er i utgangspunktet opp til den enkelte stat å bestemme hva undervisningen skal omfatte og innholdet av den ut fra egne behov, jf. EMDs dommer i sakene Kjeldsen m.fl. mot Danmark, Serie A nr. 23 (EMD-1976-5095), avsnitt 53 og Valsamis mot Hellas RJD 1996 side 2312 flg. (EMD-1996-21787) avsnitt 28. Undervisning, herunder om religions- og livssyn, må ligge innenfor de rammer som følger av bestemmelsene om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet i EMK artikkel 9 og SP artikkel 18 nr. 1-nr. 3 og retten til undervisning i samsvar med foreldres overbevisning i EMK Første tilleggsprotokoll artikkel 2 og SP artikkel 18 nr. 4. Obligatorisk undervisning i religion og livssyn må være objektiv, kritisk og pluralistisk, jf. EMDs dom i saken Kjeldsen m.fl. mot Danmark, Serie A nr. 23, avsnitt 53. Særlig viktig er forbudet mot indoktrinering eller forkynnelse av en bestemt religion eller et bestemt livssyn, jf. EMDs dom i saken Valsamis mot Hellas RJD 1996 side 2312 avsnitt 28 med videre henvisning til Kjeldsen m. fl. Også FNs menneskerettighetskomite har uttalt at obligatorisk undervisning må være nøytral og objektiv, jf. klagesaken Hartikainen mot Finland (CCPR/C sak 40/1978). SP er imidlertid ikke til hinder for obligatorisk undervisning i religionshistorie og etikk om denne gis nøytralt og objektivt, jf. FNs menneskerettighetskomites uttalelse 20. juli 1993 punkt 6.

Innføringen av KRL-faget

Stortinget vedtok våren 1993 å innføre obligatorisk skolestart fra det kalenderåret barnet fylte 6 år. Våren 1994 vedtok Stortinget å utvide den obligatoriske opplæringen til 10 år. I samsvar med dette ble dagjeldende grunnskolelov endret ved lov 9. september 1994 nr. 58.

I St.meld.nr.29 (1994-1995) om prinsipper og retningslinjer for 10-årig grunnskole ble forslag til ny læreplan for 10-årig grunnskole lagt fram. NOU 1995:9 Identitet og dialog og utkast til læreplan for et utvidet kristendomsfag var vedlagt meldingen. Meldingen gjaldt i hovedsak prinsipper og retningslinjer for grunnskolens oppbygging, organisering og innhold.

Det var ulike oppfatninger i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. Flertallet foreslo i Innst.S.nr.15 (1995-1996) felles kristendoms-, religions- og livssynsundervisning i grunnskolen fordi et slikt fag ville bidra til å utvikle felles kunnskaps-, verdi- og kulturgrunnlag i befolkningen, jf. innstillingen side 17 annen spalte. Flertallet understreket betydningen av å skape et skolemiljø som er åpent og inkluderende, uansett barns sosiale bakgrunn, religion, nasjonalitet, kjønn, etnisk tilhørighet eller funksjonsevne. Flertallet oppsummerte sitt syn slik (innstillingen side 18):

«Opplæringen må gi elevene grunnleggende forståelse av innholdet i den kristne tro, lære og livstolkning. Sentrale kunnskapsområder er derfor de klassiske bibelske fortellinger og annet stoff fra Det gamle og nye Testamente, hovedlinjer og hovedpersoner i kristendommens historie og grunntrekk i kristen tro, etikk og uttrykksformer.

...

Undervisningen i kristendomskunnskap skal ha sin hovedtyngde i den stedegne form som har preget det norske samfunnet og slik den framstår som en kulturell hovedstrøm i vårt samfunnsliv. Undervisningen i faget skal videre ha

Side:1023

som utgangspunkt kristendommen slik den er til stede i kirke og samfunn i dag som en evangelisk-luthersk lære med over 500 års tradisjon i vårt land.

Det er ikke hele faget, men kun den del som omhandler kristendomskunnskap som tar utgangspunkt i den evangelisk- lutherske lære og som er mest utbredt i vårt land som tro, lære og kulturarv.

...

På samme måte som opplæringen i kristendomskunnskap presenteres ut fra sin egenart, kultur og tradisjon, må kunnskap om andre livssyn og religioner presenteres ut fra sin egenart. Og hele tiden må de samme pedagogiske prinsipper legges til grunn.»

Flertallet pekte på at skolen skal være en møteplass for alle syn. Elever med tilhørighet til ulike religioner og livssyn skal møte andre og få kunnskap om hverandres livsanskuelse og tradisjoner. Opplæringen må gi romslig plass for religioner som før var lite utbredt eller fremmede i Norge. Deretter fastslo flertallet (innstillingen side 18 annen spalte):

«Skolen skal ikke være en arena for forkynnelse og misjonering. Siden 1969 har faget ikke vært kirkens dåpsopplæring. Faget skal gi kunnskap, det skal skape innsikt, men ikke være et redskap for trossamfunn.»

Flertallet mente at retningslinjer for fritak var nødvendig for å oppnå mest mulig ensartet praksis, og at minoritetsgrupper måtte tas med på råd. Flertallet var av den oppfatning at fritak måtte begrenses til deler av faget og presiserte (innstillingen side 19 første spalte):

«Dette vil spesielt gjelde stoff av trosbekjennende art, men også deltakelse i ritualer og gudstjenester i ulike trossamfunn. Det vil likevel være vanskelig med skarpe skiller i hva det kan fritas fra. Her vil også mange foreldre ha forskjellige vurderinger. For at fritaket skal bli minst mulig, er det viktig med god informasjon til hjemmet for å skape trygghet for hva undervisningen i faget innebærer.»

Flertallet ba regjeringen komme tilbake med retningslinjer for fritak, jf. innstillingen side 29 annen spalte.

St.meld.nr.14 (1995-1996) om kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering gjaldt endringer i læreplanen for KRL-faget og retningslinjer for fritak. I meldingen side 10 spalte 1 heter det blant annet:

«Faget skal ikke være en arena for forkynnelse. Det skal gi kunnskap om og ikke opplæring til en bestemt tro. Det skal ivareta den enkelte elevs identitet ut fra egen tilhørighet samtidig som det skal fremme dialog i en felles kultur.»

I meldingen anga departementet nærmere retningslinjer for begrenset fritak, hvor det blant annet heter (meldingen sidene 11-12):

«- Ingen elever skal oppleve fritak som ubehagelig eller stigmatiserende.

- Ingen elever må presses til å stå fram som representanter for et bestemt livssyn, og skolen må derfor vise stor varhet for hvordan fritaket behandles i klassen og på skolen.

Side:1024

- Det skal ikke være noen automatikk i at enkelte elever fritas fra bestemte deler av faget...

- Dersom forholdene ligger til rette for det og foreldrene/eleven ønsker det, kan bakgrunn og begrunnelse for fritaket inngå som en del av undervisningen...

- Fritak vil ikke si frihet til uvitenhet...»

Formålet med retningslinjer for fritak var å skape trygghet for foreldre. Fritaket skulle baseres på pedagogisk tilrettelegging, og at elevene ikke skulle ta del i bestemte aktiviteter. Departementet mente at undervisningen i KRL-faget var foreslått lagt opp slik at det ut fra de menneskerettighetsforpliktelser som Norge er bundet av, ville det sjelden være grunnlag for fritak, jf. meldingen side 11 annen spalte.

Flertallet i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen ga i Innst.S.nr.103 (1995-1996) sin tilslutning til hovedtrekkene i læreplanen og pekte på at kristendommen ville være det sentrale innslaget i faget, jf. side 4 første spalte. Deretter uttalte flertallet samme sted:

«Flertallet vil også understreke at undervisningen ikke skal være verdinøytral. At undervisning ikke skal være forkynnende, må aldri tolkes slik at den skal skje i et religiøst/verdimessig tomrom. All opplæring og oppdragelse i vår grunnskole skal ha utgangspunkt i skolens formålsparagraf, og i dette faget skal kristendommen, de forskjellige religioner og livssyn framstilles ut fra sin egenart. Hovedvekten i faget ligger på kristendomsundervisningen.»

Et mindretall foreslo rett til fullt fritak fra undervisningen i KRL-faget for alle elever i grunnskolen og alternativ undervisning. Flertallet tilrådde at Stortinget henstilte til regjeringen å komme tilbake med en bred vurdering av fritaksretten knyttet til KRL-faget basert på at grunnskolens formålsparagraf opprettholdes, og at de internasjonale konvensjoner som Norge har tiltrådt skal overholdes. Stortinget besluttet 11. januar 1996 å oversende flertallsforslaget til regjeringen uten realitetsvotering, jf. St. tid. 1996 side 2037.

Et offentlig utvalg som var oppnevnt for å gjennomgå opplæringssektorens styringsordning og komme med forslag til et nytt og bedre lovverk om opplæring, framla forslag til ny lov om opplæring i NOU 1995:18. Det var i mandatet forutsatt at prinsippene i gjeldende lovers formålsbestemmelser «ligger fast, men ordlydene kan tilpasses om det er hensiktsmessig». Utvalget foreslo formålsbestemmelsene i hovedsak videreført. Retten til helt eller delvis fritak fra undervisning i kristendomskunnskap i grunnskolen ble også foreslått videreført, men utvalget mente at fritaksadgangen i videregående skole burde fjernes, jf. side 93 og sidene 98-99.

Forslag til lov om endring av grunnskoleloven ble framsatt i Ot.prp.nr.40 (1995-1996) som en konsekvens av at 10-årig obligatorisk grunnskole med skolestart for 6-åringer (Reform 97) skulle settes i verk 1. juli 1997. Proposisjonen inneholdt blant annet forslag til lovregler om KRL-faget, begrenset fritak fra undervisning i det nye faget og opphevelse av rett til fritak etter grunnskoleloven §18 nr. 3 for undervisningspersonalet. Jeg viser til proposisjonen sidene 3-7.

Side:1025

Kirke-, utdannings- og forskningskomiteens flertall foreslo blant annet noen endringer i bestemmelsene om KRL-faget, jf. Innst.O.nr.56 (1995-1996) side 3 annen spalte. Retten til helt fritak etter grunnskoleloven §13 nr. 9 ble i denne omgang ikke foreslått endret, jf. side 4-5. Flertallet var enig med departementet i å fjerne fritaksretten for undervisningspersonalet etter grunnskoleloven §18 nr. 3, da flertallet etter innføring av KRL-faget ikke så behov for slikt fritak. Derimot fant flertallet at loven burde ha en særskilt bestemmelse om at undervisning i KRL-faget skulle ha utgangspunkt i skolens formålsbestemmelse og foreslo grunnskoleloven §18 nr. 3 første ledd endret slik (innstillingen side 8):

«Den som skal undervise i kristendomskunnskap med religion- og livssynsorientering, skal ta utgangspunkt i skolen sin føremålsparagraf og presentera kristendommen, dei ulike religionar og livssyn ut frå sin eigenart. Dei same pedagogiske prinsipp skal leggjast til grunn for undervisninga i dei ulike emne.»

Grunnskoleloven ble i samsvar med flertallets forslag endret ved lov 28. juni 1996 nr. 53. Stortinget vedtok i juni 1996 å be regjeringen om en bred vurdering av fritaksretten. Bestemmelsene om fritak ble stående uendret inntil videre.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet engasjerte lagdommer Erik Møse til å utrede hvilke grenser Norges folkerettslige forpliktelser setter for obligatorisk opplæring i grunnskolen. Departementet ønsket vurdert hvilken fritaksordning som eventuelt måtte vedtas dersom lovverket skulle være i overensstemmelse med folkeretten. Utredningen forelå 22. januar 1997. Den inneholder en grundig gjennomgåelse av Norges folkerettslige forpliktelser og herunder blant annet de aktuelle bestemmelser i EMK, SP, ØSK, Barnekonvensjonen og konvensjonsorganenes avgjørelser, uttalelser og anbefalinger. UNESCO-konvensjonen av 14. desember 1960 om diskriminering i undervisningen, Den europeiske rammekonvensjon av 1. februar 1995 om beskyttelse av minoriteter og flere FN-resolusjoner er omtalt. KRL-faget, Grunnloven §2 og grunnskolelovens kristne formålsparagraf er også vurdert. Møse konkluderte: (Ot.prp.nr.38 (1996-1997) side 39):

«Min konklusjon blir etter dette at hverken grunnskolelovens formålsbestemmelse i seg selv, eller sett i sammenheng med grunnloven §2 og andre særregler om kirke og skole, gir grunnlag for å fastslå at undervisningen i kristendomskunnskap i det nye faget med rettslig nødvendighet vil bli forkynnende, oppdragende eller påvirkende i retning av den evangelisk-lutherske tro. Lovgiveren kan velge slik forkynnende undervisning i forhold til elever med denne tro, men ikke andre. Det ville være i strid med våre internasjonale forpliktelser, og heller ikke i samsvar med grunnloven §110c om menneskerettighetene.

Det som juridisk blir igjen av det noe uklare begrep «konfesjonell forankring», er at det er en naturlig konsekvens av statskirkesystemet at lovgiveren ved utformingen av religions- eller livssynsundervisning lar den omfatte den evangelisk-lutherske lære, og ikke andre former for kristendom. Loven om det nye faget, som inneholder en kristendomsdel, har nettopp valgt dette, jf formuleringen i grunnskoleloven §7 nr 4 annet ledd. Løsningen er valgt fordi

Side:1026

den overveiende del av den norske befolkning tilhører denne trosretning. Dette har åpenbart saklige grunner for seg. Menneskerettighetskonvensjonene kan ikke være til hinder for dette, forutsatt at undervisningen ellers er pluralistisk, nøytral og objektiv.»

Om fritaksretten uttalte Møse (proposisjonen side 45 annen spalte):

«Slik situasjonen nå fremstår, finner jeg at det tryggeste er en generell fritaksrett. Det vil innebære at de internasjonale tilsynsorganene ikke gir seg inn på en nærmere vurdering av de tvilsomme spørsmål obligatorisk undervisning reiser. Men jeg kan ikke si at begrenset fritak vil være i strid med konvensjonene. Forutsetningen er da at man får til en ordning som i praksis ligger innenfor deres rammer. Mye vil avhenge av den videre lovbehandling og den konkrete gjennomføring av faget.»

I mars 1997 ble Ot.prp.nr.38 (1996-1997) om lov om endringar i grunnskoleloven lagt fram. Møses utredning er inntatt som trykt vedlegg til denne. Proposisjonen inneholdt forslag om gjennomføring og praktisering av KRL-faget og utkast til lovregler om begrenset fritak for å sikre at Norges folkerettslige forpliktelser etterleves. Formålsparagrafen i grunnskoleloven §1 ble foreslått ført videre i den nye opplæringsloven, jf. proposisjonen side 5 første spalte.

Departementet la til grunn at KRL-faget ikke ville være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. For å tydeliggjøre dette ble foreslått inntatt i grunnskoleloven og den nye opplæringsloven en bestemmelse om at KRL-faget er et kunnskapsfag, og at opplæringen i faget ikke skal være forkynnende, jf. proposisjonen side 6 annen spalte og side 10. I samsvar med Møses tilråding ble foreslått at den endringslov som var vedtatt i juni 1996, ble supplert med rett til fritak fra utenatlæring av religiøse tekster. Departementet presiserte at retten til fritak også skulle omfatte religiøse aktiviteter utenom KRL-faget, som eksempelvis skoleavslutning i kirke, salmesang i musikktimen og utarbeidelse av illustrasjoner, jf. proposisjonen side 7 annen spalte og side 10. Også i samsvar med Møses uttalelser foreslås en lovbestemt rett til å klage over at opplæringen er i strid med lov og forskrift vedrørende KRL-faget og over gjennomføring av begrenset fritak, jf. proposisjonen side 8.

Flertallet i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen sluttet seg i Innst.O.nr.95 (1996-1997) i hovedsak til forslagene i proposisjonen. Flertallet mente at innføring av KRL-faget ikke ville være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser, jf. innstillingen side 6. Lovteksten ble foreslått presisert slik at KRL-faget skulle være et ordinært skolefag, og at undervisningen i faget ikke skulle være forkynnende, jf. innstillingen side 6 annen spalte. Flertallet fant også at eleven skulle ha rett til fritak fra de deler av undervisningen som det ut fra egen religion eller eget livssyn er rimelig å oppleve som utøving av en annen religion eller tilslutning til et annet livssyn, jf. innstillingen side 8 annen spalte. Den foreslåtte klagerett fant flertallet ikke tilstrekkelig begrunnet og viste til forvaltningslovens regler om klage over enkeltvedtak, jf. innstillingen side 11 første spalte.

Grunnskoleloven §7 og §13 ble ved lov 19. juni 1997 nr. 83 endret i samsvar med flertallets forslag. Endringsloven trådte i kraft 1. juli 1997

Side:1027

i forbindelse med innføring av Reform 97 i skoleverket. Retten til fritak fra undervisning i kristendomsfaget ble begrenset til de deler av undervisningen ved den enkelte skole som foreldrene ut fra egen religion eller eget livssyn opplever som utøving av annen religion eller annet livssyn.

I Ot.prp.nr.46 (1997-1998) fremmet regjeringen forslag om lov om grunnskolen og den videregåande opplæringa. Den nye opplæringslov tok sikte på å erstatte grunnskoleloven, lov om videregående opplæring, fagopplæringsloven og visse deler av voksenopplæringsloven. Den kristne formålsparagrafen i grunnskoleloven §1 første ledd ble foreslått videreført i §1-2 første ledd. Bestemmelsene om KRL-faget og den begrensete fritaksrett i grunnskoleloven §7 nr. 4, §13 nr. 10 og §18 nr. 3 ble foreslått videreført i opplæringsloven §2-4. Flertallet i kirke,- utdannings- og forskningskomiteen sluttet seg til departementets forslag, jf. Innst.O.nr.70 (1997-1998) siden 8 og om lovforslaget sidene 36-37. Lov om grunnskolen og den videregående opplæring av 17. juli 1998 nr. 61 trådte i kraft 1. august 1999. Bestemmelsene om KRL-faget er inntatt i opplæringsloven §2-4.

Evaluering av KRL-faget

KRL-faget ble gradvis innført i grunnskolen fra høsten 1997 som en del av Reform 97. Faget var innført på alle klassetrinn i løpet av skoleåret 1999-2000.

Flertallet i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen hadde ved to anledninger bedt om en oversikt over praktisering av fritaksretten etter at bestemmelsene om fritak hadde vært anvendt i en periode på tre år, jf. Innst.S.nr.103 (1995-1996) side 7 annen spalte og Innst.O.nr.95 (1996-1997) side 9 første spalte.

Som en del av oppdraget til Norges forskningsråd om å evaluere Reform 97 ba departementet om at evalueringen av praktiseringen av KRL-faget skulle foreligge høsten 2000. Norges Forskningsråd ga Norsk Lærerakademi og et felles prosjekt mellom forskningsavdelingen ved Diakonhjemmets Høgskolesenter og Høgskulen i Volda i oppdrag å evaluere praktiseringen av KRL-faget. Evalueringsrapportene forelå i oktober 2000.

St.meld.nr.32 (2000-2001) om evaluering av KRL-faget ble utarbeidet blant annet på grunnlag av evalueringsrapportene og uttalelser til rapportene fra berørte organisasjoner og tros- og livssynssamfunn. Meldingen beskriver gjennomførte tiltak og praktiseringen av fritaksregelen. Det foreslås nye tiltak for å bringe KRL-faget og praktiseringen av det «bedre i samsvar med intensjonene i vårt lov- og regelverk», jf. side 11 annen spalte. I meldingen foreslås at det felles KRL-fag beholdes med den begrensete fritaksrett, jf. meldingen side 50. Departementet vil i det videre arbeidet med faget endre innhold og metodikk slik at flest mulig kan delta i undervisningen i hele faget. Departementet vil også følge opp med ulike tiltak for å sikre at regelen om begrenset fritak blir praktisert mer ensartet i samsvar med lov og intensjoner. Jeg viser til meldingen side 51 flg. og side 60-62.

Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomite viste i Innst.S.nr.240 (2000-2001) til at KRL-faget er et ordinært skolefag som skal gi kunnskap om religion og livssyn. Faget skal ikke gi opplæring i en bestemt tro. Komiteen understreket viktigheten av (innstillingen side 2 annen spalte):

Side:1028

«... at KRL-faget skal være åpent, bidra til innsikt, respekt og dialog på tvers av tros- og livssynsgrenser og fremme forståelse og toleranse i religiøse og moralske spørsmål. Grunnleggende kunnskaper om hverandre er en forutsetning for respektfull dialog og sosial integrering.»

Komiteens flertall, alle unntatt representanten for Sosialistisk Venstreparti, pekte på (innstillingen sidene 2-3):

«... nødvendigheten av at elevene får en mer omfattende opplæring om kristendommen enn andre religioner og livssyn, på bakgrunn av kristendommens og den evangelisk-lutherske læres spesielle betydning for norsk historie, kulturarv og verdigrunnlag før og nå. Uten grundig kjennskap til kristendommen og vår historie, er det vanskelig - for ikke å si umulig - å forstå det norske samfunnet.»

Flertallet viste til at videreføringen av formålsparagrafen er i tråd med Stortingets forutsetninger for evalueringen. Etter en omfattende debatt 31. mai i år ble et forslag om å endre navnet til Kristendoms-, religions- og livssynskunnskap bifalt med 49 mot 44 stemmer, jf. Forhandlinger i Stortinget 2001 side 3366.

KRL-faget og fritaksrettens forhold til Norges folkerettslige forpliktelser om religionsfrihet og foreldrerett

De ankende parter har gjort gjeldende at vesentlige deler av KRL-faget må anses for å være forkynnende eller indoktrinerende, eller i alle fall egnet til å påvirke elevene til den kristne tro. Dette underbygges av at §2-4 har en særskilt bestemmelse om at den som underviser i KRL-faget skal ta utgangspunkt i grunnskolens kristne formålsparagraf. Fritaksordningen etter opplæringsloven §2-4 fjerde ledd hevdes å være for begrenset i forhold til menneskerettighetskonvensjonenes bestemmelser om religionsfrihet og foreldrerett. Eleven har etter de påberopte konvensjoner en ubetinget rett til fritak fra undervisning som er egnet til å påvirke til den kristne tro. Også foreldrenes rett til å sikre sine barn utdanning og undervisning i samsvar med egen religiøs og filosofisk overbevisning anføres å være krenket.

De ankende parter har ikke gjort gjeldende at den kristne formålsparagraf i opplæringsloven §1-2 første ledd isolert sett er folkerettsstridig, men har pekt på at bestemmelsen gir en tydelig indikasjon om at forkynnelse eller påvirkning til den kristne tro finner sted i grunnskolen. Staten har anført at formålsparagrafen må forstås slik at plikten til å hjelpe til med å gi elevene en kristen oppdragelse bare gjelder så langt dette skjer med foreldrenes samtykke og i samarbeid med hjemmet.

Opplæringsloven §1-2 første ledd lyder:

«Grunnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle evnene og føresetnadene deira, åndeleg og kroppsleg, og gi dei god allmennkunnskap, slik at dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.»

Formålsparagrafen gjelder for all undervisning i grunnskolen. Bestemmelsen er generell, og rekkevidden kan være vanskelig å fastslå. Den kan reise spørsmål i forhold til konvensjonenes bestemmelser om

Side:1029

religionsfrihet og foreldreretten, jf. Møse i Ot.prp.nr.38 (1996-1997) side 35 flg. Med sikte på KRL-faget må bestemmelsen ses i sammenheng med §2-4 annet ledd som fastslår at dette fag er et ordinært skolefag for alle elever, og at undervisningen i faget ikke skal være forkynnende. Formålsbestemmelsen må fortolkes og anvendes slik at den ikke strider mot de konvensjoner som er inkorporert i medhold av menneskerettsloven §2, jf. §3.

Utviklingen og endringer i lære- og mønsterplanene har over tid ført til at uttrykket «kristen og moralsk oppseding» må forstås slik at kristne og humanistiske verdier skal ses i sammenheng. Den kristne og den humanistiske tradisjon framhever begge blant annet sannhet, menneskeverd, nestekjærlighet, demokrati og menneskerettigheter. Dette er felles verdier for nesten alle i Norge uansett religion og livssyn. Konvensjonene krever ikke at undervisningen i skolen skal være verdinøytral i forhold til dette, jf. EMDs dom i saken Kjeldsen m.fl. mot Danmark, Serie A nr. 23, avsnitt 53.

Formålsbestemmelsen fastslår at all oppdragelse i skolen skal skje i samarbeid og forståelse med hjemmet. I den utstrekning lærere i grunnskolen skal hjelpe til med å gi elevene en kristen oppdragelse, kan dette bare skje når foreldrene samtykker og i samarbeid med hjemmet. Denne lovforståelse medfører at bestemmelsen ikke er i strid med EMK artikkel 9 og SP artikkel 18 nr. 1-nr. 3 om tanke-, samvittighets og religionsfrihet og med EMK Første tilleggsprotokoll artikkel 2 og SP artikkel 18 nr. 4 i forhold til foreldrene. Henvisningen til formålsbestemmelsen i §2-4 tredje ledd, som innebærer at den som underviser i KRL-faget skal ta utgangspunkt i grunnskolens kristne formålsparagraf, blir etter dette uten selvstendig betydning for spørsmålet om konvensjonene er krenket.

Opplæringsloven §2-4 gir rammen for KRL-faget. Bestemmelsens første til tredje ledd er slik:

«Undervisninga i kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering skal

- gje grundig kjennskap til Bibelen og kristendommen som kulturarv og evangelisk-luthersk tru,

- gje kjennskap til andre kristne kyrkjesamfunn,

- gje kjennskap til andre verdsreligionar og livssyn, etiske og filosofiske emne,

- fremje forståing og respekt for kristne og humanististiske verdiar og

- fremje forståing, respekt og evne til dialog mellom menneske med ulik oppfatning av trudoms- og livssynsspørsmål.

Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering er eit ordinært skolefag som normalt skal samle alle elevar. Undervisninga i faget skal ikkje vere forkynnande.

Den som skal undervise i kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering, skal ta utgangspunkt i grunnskolen sin føremålsparagraf i §1-2 og presentera kristendommen, dei ulike religionar og livssyn ut frå sin eigenart. Dei same pedagogiske prinsipp skal leggjast til grunn for undervisninga i dei ulike emne.»

De ankende parter har framhevd at loven krever at undervisningen

Side:1030

skal gi elevene grundig kjennskap til bibelen og til kristendommen som kulturarv og som evangelisk-luthersk tro, mens det bare kreves kjennskap til andre verdensreligioner, livssyn og etiske og filosofiske emner.

Jeg viser til at det følger av EMDs praksis at konvensjonsstatene selv bestemmer hva en undervisning skal omfatte og innholdet av denne, jf. EMDs dommer i sakene Kjeldsen m.fl. mot Danmark, Serie A nr. 23 (EMD-1976-5095), avsnitt 53 og Valsamis mot Hellas, RJD 1996 side 2312 (EMD-1996-21787) avsnitt 28. EMK artikkel 9 og Første tilleggsprotokoll artikkel 2 er således ikke til hinder for obligatorisk undervisning om innholdet i ulike religioner og livssyn og i religionshistorie og etikk, forutsatt at slik undervisning gis på en objektiv, kritisk og pluralistisk måte. Jeg viser her til min tidligere gjennomgåelse og oppsummering av konvensjonsorganenes avgjørelser og uttalelser. Den obligatoriske undervisning må omfatte forskjellige religioner og livssyn. Vektleggingen i §2-4 første ledd av kristendomskunnskap i forhold til kunnskap om andre religioner og livssyn er etter min mening innenfor rammen av det skjønn konvensjonene legger til konvensjonsstatene. Kravet om at den obligatoriske undervisning skal være objektiv, kritisk og pluralistisk kan ikke forstås slik at det må foretas en bestemt forholdsmessig fordeling mellom ulike religioner og ulike livssyn. Det må ut fra den enkelte konvensjonsstats historie, kultur og tradisjoner være akseptabelt at visse religioner eller livssyn får en mer dominerende plass enn andre.

Indoktrinering eller annen forkynnelse av en bestemt religion eller et bestemt livssyn vil være i strid med EMK og SP, jf. EMDs dommer i sakene Kjeldsen m.fl. mot Danmark, Serie A nr. 23, avsnitt 53 annet underavsnitt, Valsamis mot Hellas RJD 1996 side 2312 avsnitt 28 og FNs menneskerettighetskomites uttalelse 20. juli 1993 punkt 6. Opplæringsloven §2-4 annet ledd fastslår i samsvar med dette at undervisning i KRL-faget ikke skal være forkynnende.

De ankende parter har blant annet med støtte i Møses utredning, Ot.prp.nr.38 (1996-1997) side 29, anført at også opplæring som formidler en bestemt religiøs oppfatning på en måte som er egnet til å påvirke elevene til en bestemt tro, vil krenke konvensjonenes bestemmelser om religionsfrihet og foreldrerett. Jeg er enig i at slik formidling vil kunne medføre krenkelse. Uttrykket «egnet til» kan imidlertid forstås slik at det har en større rekkevidde enn det som følger av EMDs avgjørelser. Jeg holder meg derfor til de kriterier som er utviklet i EMDs praksis.

Det framgår av forarbeidene i forbindelse med innføringen av KRL-faget at departementet og flertallet i Stortinget var sterkt opptatte av at faget skulle være et ordinært skolefag for alle elever. Dette har kommet direkte til uttrykk i lovteksten, jf. §2-4 annet ledd første punktum. Lovgiver har også gitt uttrykk for at KRL-faget skal være et kunnskapsfag, jf. eksempelvis Ot.prp.nr.38 (1996-1997) side 6 annen spalte og side 10. §2-4 tredje ledd fastslår at kristendommen, andre religioner og livssyn skal presenteres ut fra sin egenart. Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomite uttalte på den annen side at undervisningen ikke skal være verdinøytral, jf. Innst.S.nr.103 (1995-1996) side 4. Dette kan i seg selv ikke være konvensjonsstridig for, som jeg tidligere har lagt til grunn, er verken EMK eller SP forstått slik at undervisningen skal være verdinøytral.

Side:1031

Bestemmelsene om rett til begrenset fritak fra undervisning i KRL-faget i opplæringsloven §2-4 fjerde ledd er sentral for å avgjøre om undervisningen i faget er konvensjonsstridig. Bestemmelsen lyder:

«Eleven skal etter skriftleg melding frå foreldre få fritak frå dei delar av undervisninga ved den enkelte skolen som dei ut frå eigen religion eller eige livssyn opplever som utøving av annan religion eller tilslutning til anna livssyn. Dette kan m.a. vere religiøse aktivitetar i eller utanfor klasserommet. Skolen skal ved melding om fritak, så langt det er råd og særleg på småskoletrinnet, søkje å finne løysingar ved å leggje til rette for differensiert undervisning innanfor læreplanen.»

Når eleven har fylt 15 år, sender hun eller han selv skriftlig melding om fritak, jf. femte ledd.

Som nevnt var departementet og flertallet i Stortinget sterkt opptatt av at KRL-faget skulle være et ordinært skolefag for alle elever og et kunnskapsfag. På denne bakgrunn kom flertallet i Odels- og Lagtinget til at den lovbestemte rett til fritak kunne begrenses til de deler av undervisningen ved den enkelte skole som ut fra egen religion eller eget livssyn oppleves som utøving av annen religion eller tilslutning til annet livssyn. Loven nevner som eksempel religiøse aktiviteter i eller utenfor klasserommet. Det framgår av forarbeidene at eksempelvis bønn, salmesang, utenatlæring av religiøse tekster og deltakelse i skuespill med religiøst tilsnitt, skal anses som religiøse aktiviteter, jf. Ot.prp.nr.38 (1996-1997) side 7 annen spalte og side 10. Undervisningen eller aktivitetens innhold vil være avgjørende. Jeg tilføyer at fritaksretten ikke er begrenset til KRL-faget. Det kan forekomme religionsutøvelse for eksempel i forbindelse med besøk i kirke, noe som også gir rett til fritak.

Den lovbestemte fritaksrett etter §2-4 fjerde ledd må fortolkes i lys av EMK og SP, og bestemmelsene i disse konvensjoner skal etter menneskerettsloven §3 ved motstrid gå foran opplæringsloven. Dette innebærer at §2-4 fjerde ledd må forstås slik at elevene har rett til fritak og foreldrene ingen plikt til å la barna følge undervisning i religion og livssyn som anses for forkynnende eller indoktrinerende etter konvensjonene. Barna kan derfor holdes borte fra slik undervisning. Hvor store deler av undervisningen i KRL-faget dette i tilfelle vil få konsekvenser for, må avgjøres konkret og vil avhenge av hvorledes undervisningen i hvert enkelt tilfelle legges opp og gjennomføres.

Etter mitt syn er lovbestemmelsen om fritak ikke i strid med konvensjonsbestemte krav til religionsfrihet og foreldreretten. Jeg viser her til min tidligere drøftelse av KRL-faget i forhold til Norges folkerettslige forpliktelser. Spesielt bemerkes at konvensjonenes krav om at undervisningen skal være objektiv, kritisk og pluralistisk ikke er til hinder for obligatorisk undervisning om innholdet i de ulike religioner og livssyn, og at en religion eller et livssyn ut fra den enkelte konvensjonsstats historie, kultur og tradisjoner får en mer dominerende plass enn andre. Som tidligere nevnt fastslår opplæringsloven at faget skal være et ordinært skolefag, og forarbeidene viser at faget skal være et kunnskapsfag. Loven bestemmer at undervisningen skal være nøytral ved å forby forkynnelse.

Side:1032

Jeg kan etter dette ikke se at opplæringsloven §2-4 om innholdet av og undervisning i KRL-faget er i strid med EMK og SP. De øvrige påberopte konvensjoner er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på.

Læreplanverket

De ankende parter har også anført at læreplanverket for den 10-årige grunnskole og enkelte av lærebøkene er utformet slik at gjennomføringen av faget og undervisningen medfører at foreldre og barns rettigheter etter konvensjonene krenkes med mindre det gis adgang til fullt fritak.

Læreplanverket for grunnskolen er fastsatt med hjemmel i opplæringsloven §1-3, §2-3 annet ledd, §2-6 og §2-8, jf. forskrift til opplæringsloven 28. juni 1999. Læreplanverket må i forhold til Norges folkerettslige forpliktelser likestilles med andre forskrifter. Planen må ikke være i strid med foreldre og barns konvensjonsbestemte rettigheter. Den må etter EMK gi retningslinjer og grunnlag for en objektiv, kritisk og pluralistisk undervisning i KRL-faget.

Læreplanverket gir retningslinjer for og går nærmere inn på hovedformålene med undervisningen i grunnskolen. De ankende parter anfører at uttalelsene om KRL-faget i planen sidene 89 og 91 gir et eksempel på preferanse for den kristne tro og påvirkning av elevene til denne tro. De har også påberopt andre uttalelser i planen. Jeg bemerker at uttalelsene i planen om kristne og humanistiske verdier (side 17), fortrolighet med vår kristne og humanistiske arv, kjennskap til og respekt for andre religioner og trossyn (side 49), og at opplæringen skal bygge på kristne og humanistiske verdier (side 64), må ses i sammenheng med læreplanverkets beskrivelse av formålet med utdanningen og innholdet for øvrig. De påberopte uttalelser i planen sidene 89 og 91 plasserer, slik jeg forstår disse, kristendommen i norsk og europeisk kultur og gir retningslinjer for den pedagogiske tilnærming til bibelen, kristendommen og andre religioner og livssyn. Planen understreker at KRL-faget skal gi kunnskap om, ikke opplæring til, den kristne tro, jf. side 89. Også i læreplanverket er vektlegging av kunnskap om kristendom i forhold til andre religioner og livssyn etter mitt syn innenfor rammen av det skjønn konvensjonsstatene har etter EMK og SP. Kravet om at undervisningen skal være objektiv, kritisk og pluralistisk kan, som tidligere nevnt, ikke forstås slik at staten må foreta en forholdsmessig fordeling av undervisningen mellom ulike religioner og livssyn. Det viktige i forhold til konvensjonene er at læreplanen legger til rette for at elevene får en forståelse av mangfoldet, og at undervisningen ikke framhever noen religion som mer høyverdig. Det må ut fra den enkelte konvensjonsstats historie, kultur og tradisjoner være fullt akseptabelt at en eller flere religioner eller livssyn får en mer dominerende plass enn andre.

De ankende parter har også hatt innvendinger mot bruk av bilder, sang, drama, musikk og formidling av fortellinger hentet fra bibelen og religiøse skrifter. De har blant annet vist til at den betydelige vektlegging av den estetiske dimensjon og fortellertradisjonen i kristendommen, er egnet til påvirkning til den kristne tro i strid med de påberopte konvensjoner. Jeg gjentar at det hører under konvensjonsstatenes eget skjønn å legge opp undervisningen innen konvensjonenes rammer. Det må være rimelig klart at de enkelte religioners tradisjoner og måte å formidle på, må kunne viderebringes til elevene på en nøytral måte. Slik kunnskap om kristendommen og andre religioner har stor betydning for

Side:1033

å kunne forstå og orientere seg i det norske samfunn. Selv om humanetikk og andre livssyn til dels i begrenset grad har fortellertradisjoner, eller kan knyttes til religiøse tradisjoner, kan dette ikke medføre at Norges folkerettslige forpliktelser skulle være til hinder for slik religionsundervisning. Læreplanverket understreker at KRL-faget skal være åpent og bidra til innsikt, respekt og dialog på tvers av tro og livssyn og fremme forståelse og toleranse i religiøse og moralske spørsmål. Forbudet mot forkynnelse i opplæringen er også gjentatt i planen, jf. side 89.

Jeg er kommet til at læreplanverket for KRL-faget, slik det er presentert av partene, ikke krenker foreldre og barns konvensjonsbestemte rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet og foreldrenes rett til å sikre sine barn utdanning og undervisning i samsvar med egen religion og filosofiske overbevisning. Innen planens rammer kan undervisningen gjennomføres på en måte som ikke er i strid med de konvensjonsbestemmelser som jeg tidligere har gjennomgått.

Lærebøkene

Selv om undervisning i KRL-faget i samsvar med læreplanverket ligger innenfor konvensjonenes rammer, anføres at gjennomføringen i praksis har vært lagt opp slik at krenkelser av konvensjonene likevel finner sted. De ankene parter har til underbygging av dette trukket inn lærebøker. Spesielt har de vist til lærebøkene «Broene 2, 3, 5 og 6» og anført at slik kristendommen framstilles her, må «Broene» i stor grad anses å være forkynnende og klart egnet til å påvirke barna til den kristne tro. Noen av de ankende parters barn har vært undervist etter disse lærebøker.

Jeg er enig i at flere spørsmålsstillinger og formuleringer i «Broene» kan forstås slik at den kristne tro framtrer som svaret på etiske og moralske spørsmål. Det foreligger imidlertid ikke for Høyesterett nærmere opplysninger om hvorledes undervisningen i tilknytning til disse læremidler har vært lagt opp og gjennomført.

* * * * *

Søksmålet og ankesaken for Høyesterett har vært lagt opp for generelt å belyse KRL-faget og gjennomføringen av undervisningen i dette fag. Anførslene og bevisføring knyttet til de enkelte vedtak om å nekte fullt fritak fra undervisning i KRL-faget har, slik jeg har forstått de ankende parter, tatt sikte på å belyse hvorledes det nye fag generelt fungerer. De ankende parter har ikke gått nærmere inn på gyldigheten av de enkelte vedtak. Slik saken har vært lagt opp, foreligger det ikke grunnlag for å ta stilling til om undervisningen av de ankende parters barn har skjedd på en måte som innebærer brudd på konvensjonene.

Saken for Høyesterett gjelder gyldigheten av vedtakene om å nekte fullt fritak fra undervisning i KRL-faget. De ankende parter har ikke sannsynliggjort at undervisningen av deres barn har vært lagt opp og gjennomført på en måte som etter konvensjonene gir grunnlag for fritak fra all undervisning i dette fag.

Forbudet mot diskriminering i SP artikkel 26 og EMK artikkel 14

De ankende parter har alternativt gjort gjeldende at ordningen med begrenset fritak fører til diskriminering på grunn av religiøs eller annen overbevisning i strid med EMK artikkel 14, jf. artiklene 8 og 9, og SP artikkel 26. For foreldre med et humanetisk livssyn er fritak aktuelt i flere

Side:1034

sammenhenger. Dette medfører at de må følge svært godt med i undervisningen og skrive flere søknader. §2-4 fjerde ledd i opplæringsloven har dessuten vært forstått og praktisert slik at søknad om fritak må begrunnes, og at skolen skal foreta en skjønnsmessig vurdering av om fritak bør gis. Det gjøres gjeldende at søkerne for å kunne grunngi en søknad må gi opplysninger om eget livssyn, noe som kan være i strid med artikkel 8 om retten til privatliv.

SP artikkel 26 inneholder et generelt forbud mot diskriminering og pålegger konvensjonspartene å gi og håndheve lover som forbyr enhver form for forskjellsbehandling. Bestemmelsen er i norsk oversettelse slik:

«Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse av loven. I dette øyemed skal lovgivningen forby enhver form for forskjellsbehandling og sikre alle likeverdig og effektiv beskyttelse mot forskjellsbehandling på noe slikt grunnlag som rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller stilling forøvrig.»

FNs menneskerettighetskomite ga 9. november 1989 en generell uttalelse om forståelsen av artikkel 26. Komiteen uttalte blant annet at uttrykket «discrimination» omfatter alle former for diskriminering som har til formål eller medfører en tilsidesettelse eller begrensning i anerkjennelse eller utøving på like vilkår av alle rettigheter og friheter, jf. General Comment 18/37 punkt 7.

Forbudet mot diskriminering i EMK artikkel 14 har mer begrenset rekkevidde. Bestemmelsen kommer bare til anvendelse under utøvelse av de rettigheter og friheter som er fastlagt i konvensjonen. Bestemmelsen i norsk oversettelse er slik:

«Utøvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon skal bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status.»

Bestemmelsen har vært forstått slik at den kan være overtrådt selv om krenkelse i forhold til en av konvensjonens øvrige bestemmelser ikke er konstatert. Det er imidlertid et vilkår at klagen gjelder en frihet eller rettighet som ellers er beskyttet av konvensjonen, jf. eksempelvis EMDs dommer i sakene Thlimmenos mot Hellas 6. april 2000 (EMD-2000-34369) avsnitt 40 og saken Botta mot Italia RJD 1998 side 412 (EMD-1998-21439) avsnitt 39 med videre henvisninger. Det finnes et større antall avgjørelser fra EMKs konvensjonsorganer om forståelsen og anvendelsen av artikkel 14, også i saker om påstått krenkelse av artikkel 9 om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.

Den grunnleggende sak i forhold til EMK Første tilleggsprotokoll artikkel 2 og artikkel 14 er den belgiske språksaken fra 1968, Serie A nr. 6. Saken gjaldt fransktalende belgiere som klagde over at de ikke fikk adgang til offentlig skoler, og at belgiske myndigheter diskriminerte ved

Side:1035

ikke å respektere deres rettigheter som språklig minoritet. Om forståelsen av artikkel 14 uttalte flertallet (side 34 avsnitt 10 annet underavsnitt):

«It is important, then, to look for the criteria which enable a determination to be made as to whether or not a given difference in treatment, concerning of course the exercise of one of the rights and freedoms set forth, contravenes Article 14. On this question the Court, following the principles which may be extracted from the legal practice of a large number of democratic States, holds that the principle of equality of treatment is violated if the distinction has no objective and reasonable justification. The existence of such a justification must be assessed in relation to the aim and effects of the measure under consideration, regard being had to the principles which normally prevail in democratic societies. A difference of treatment in the exercise of a right laid down in the Convention must not only pursue a legitimate aim: Article 14 is likewise violated when it is clearly established that there is no reasonable relationship of proportionality between the means employed and the aim sought to be realised.»

Domstolen fant at artikkel 14 sett i sammenheng med artikkel 2 i Første tilleggsprotokoll ikke ga foreldre eller barn rett til undervisning i eget språk.

Saken Inze mot Østerrike 1987, Serie A nr. 126 (EMD-1987-8695), gjaldt arverett for barn født utenfor ekteskap. Om forståelse av artikkel 14 uttalte flertallet (avsnitt 41 første og annet underavsnitt):

«For the purposes of Article 14, a difference of treatment is discriminatory if it «has no objective and reasonable justification», that is, if it does not pursue a «legitimate aim» or if there is not a «reasonable relationship of proportionality between the means employed and the aim sought to be realised» (see, inter alia, the Lithgow and Others judgment ofødt xx.xx.1986, Series A no. 102, pp. 66-67, §177).

The Contracting States enjoy a certain margin of appreciation in assessing whether and to what extent differences in otherwise similar situations justify a different treatment in law; the scope of this margin will vary according to the circumstances, the subject-matter and its background (ibid.).»

Artikkel 14 sett i sammenheng med Første tilleggsprotokoll artikkel 1 var krenket.

EMD har i senere dommer lagt til grunn rettsoppfatningen i den belgiske språksaken og Inze-saken.

Jeg oppsummerer EMDs praksis slik: Dersom klagesakens faktiske forhold faller inn under en av rettighetene i konvensjonen, følger det av EMDs dommer at artikkel 14 gjelder. Dernest er spørsmålet om klageren har vært forskjellsbehandlet. Domstolene må da ta stilling til om de personer som sammenliknes, var i like situasjoner. Når forskjellsbehandling konstateres, må denne etter EMDs praksis forfølge et legitimt formål. Til slutt vurderes om det er forholdsmessighet mellom formålet og de virkemidler konvensjonsstaten tar i bruk. Jeg viser eksempelvis til EMDs dommer i sakene Thlimmenos mot Hellas 6. april 2000 avsnitt 46 med videre henvisning til Inzesaken og Mouta mot Portugal 21.

Side:1036

desember 1999 avsnitt 29. Konvensjonsstatene har en viss skjønnsmargin som varierer etter sakens art og omstendighetene for øvrig, jf. EMDs dom i saken Inze mot Østerrike, serie A nr. 126, avsnitt 41. Oppregningen i artikkel 14 av forskjellige eksempler på ulovlige grunnlag for forskjellsbehandling er ikke uttømmende, jf. eksempelvis EMDs dom i saken Mouta mot Portugal 21. desember 1999 avsnitt 28 annet underavsnitt med videre henvisninger.

Er forbudet mot diskriminering krenket?

Det følger av opplæringsloven §2-4 at foreldre må sende skriftlig melding for at barnet skal fritas for deler av undervisningen ved den enkelte skole. Selv om fritak fra deler av KRL-faget er mest nærliggende, gjelder den begrensete rett til fritak for alle fag og aktiviteter. Det framgår ikke av loven at søknaden skal være begrunnet. Praksis med hensyn til å kreve begrunnelse har variert til nå.

Staten har anført at undervisningen i grunnskolen i betydelig grad er oppdelt etter emner på tvers av faggrensene. I den grad deler av KRL-faget integreres med andre fag, vil det ikke være tilstrekkelig med fullt fritak fra undervisningen i KRL-faget. Det er etter statens syn også slik at KRL-faget gjelder mange emner som verken etter konvensjonene eller §2-4 fjerde ledd gir grunnlag for fritak. Fritaksordningen er lagt opp og praktiseres slik at undervisningens innhold er avgjørende. Det konvensjonsbestemte forbud mot diskriminering kan da, slik staten ser det, ikke gjelde for krav om begrunnede søknader om fritak.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har i to rundskriv gjort rede for kravet til begrunnelse og retningslinjene for fritak. Departementet uttalte i Rundskriv F-90-97 av 10. juli 1997 side 5:

«Når foreldrene ber om fritak, skal det sendes skriftlig melding om det til skolen. Meldingen må inneholde en begrunnelse for hva de opplever som utøving av annen religion eller tilslutning til annet livssyn i undervisningen.

Krever foreldrene fritak fra deler av undervisningen som de opplever som utøvelse av annen religion eller tilslutning til annet livssyn, skal elevene få fritak etter at foreldrene har gjort rede for hva de opplever at virker slik i undervisningen. Foreldre som ikke får medhold i sin melding til skolen om fritak, har rett til å påklage det kommunale vedtaket til statens utdanningskontor i fylket. Klagen sendes via skolen, som da får mulighet til å omgjøre eget vedtak.»

Departementet utdypet kravet til begrunnelse i Rundskriv F-03-98 av 12. januar 1998 side 3:

«Departementet legger til grunn at når foreldrene krever fritak fra klare religiøse aktiviteter, skal det gis fritak (avgrenset fritak). I slike tilfeller er det ikke krav til noen begrunnelse fra foreldrene. Når det gjelder krav om fritak utover de klare religiøse aktiviteter må det stilles større krav til foreldrenes begrunnelse. Vi er da utenfor hovedregelen for hva det kan kreves fritak fra. Forarbeidene legger videre opp til en rimelighetsvurdering av om det er grunn til å be om fritak. Det vises til Innst.O.nr.95 (1996-1997) der « Fleirtalet meiner elevane skal få fritak frå dei delar av undervisninga ved den einskilde skole som det ut frå deira eigen religion eller eige livssyn er rimeleg å oppleve som utøving av annan religion eller tilslutning til anna livssyn.» Det må likevel tas hensyn til at spørsmål om tro og livssyn av mange foreldre anses for å ligge innenfor privatlivets

Side:1037

fred. Retten til privatlivets fred er også beskyttet etter internasjonale konvensjoner.»

Departementet går deretter igjennom eksempler på områder for fritak og uttaler side 4:

«Foreldrenes religiøse og filosofiske overbevisning skal respekteres i hele skolens undervisningsopplegg. Dette betyr at fritaksreglene gjelder for all obligatorisk grunnskoleopplæring. Generelt sett blir vurderingstemaet for skolen om den konkrete undervisningen er egnet til å påvirke elevene i retning av en bestemt tro eller livssyn, eller for øvrig kan oppfattes som deltakelse i religiøs aktivitet eller tilslutning til et livssyn.

Konkret kan dette f.eks få betydning for dans i kroppsøvingsfaget; For noen er pardans ikke forenlig med deres tro, mens bevegelse til musikk kan aksepteres. I faget kunst og håndverk vil det være behov for å utvise varsomhet når det gjelder illustrasjoner av Gud og profetene, jf omtalen av «Illustrasjoner - bildeforbud» i veiledningen i KRL (s. 22).»

Jeg tilføyer at i forbindelse med evalueringen av KRL-faget la departementet vekt på å endre både innhold, metodikk og organisering av faget slik at flest mulig barn og unge kan delta i hele faget. Når departementet likevel ville opprettholde den begrensete fritaksretten, var det for å være sikker på at foreldreretten og religionsfriheten blir varetatt på tilfredsstillende måte, og at den blir praktisert på en måte som møter forståelse, jf. St.meld.nr.32 (2000-2001) side 51 første spalte.

Jeg bemerker at rett til fritak fra hele eller deler av den obligatoriske undervisning i grunnskolen i KRL-faget vil føre til en ulikhet mellom foreldre i forhold til skoleverket. Foreldre og elever som ønsker fritak, må følge undervisningsopplegget nøye og søke om fritak når de mener fritak er nødvendig for å vareta barnets og egne rettigheter. Skolen avgjør i første omgang om fritak skal gis. Spørsmålet er om denne forskjellsbehandling forfølger et legitimt formål og om det er forholdsmessighet mellom formålet og virkemidlene.

Etter EMDs praksis har, som nevnt, Første tilleggsprotokoll artikkel 2 annet punktum vært forstått slik at overbevisningen må ha en viss tyngde, alvor, fasthet og viktighet, jf. EMDs dommer i sakene Campbell og Cosans mot Storbritannia 1982, Serie A nr. 48, avsnitt 36 og Valsamis mot Hellas RJD 1996 side 2312 avsnitt 25. Uttalelsene i disse dommer gir støtte for at konvensjonsstatene kan kreve at foreldre gir en noe nærmere begrunnelse når aktiviteten som de søker fritak for, ikke umiddelbart framtrer som utøving av en bestemt religion eller tilslutning til at annet livssyn.

Dersom en søker må gi detaljerte opplysninger om egen religion eller livssyn, vil imidlertid EMK artikkel 8 og SP artikkel 17 om retten til respekt for privatliv og eventuelt også EMK artikkel 9 og SP artikkel 18 nr. 1 om religionsfrihet kunne bli krenket. Jeg understreker at forskjellsbehandling på grunn av religion og politisk eller annen oppfatning gjelder kjerneområdet for forbudet mot diskriminering.

Som jeg har gjort rede for, var bakgrunnen for innføring av obligatorisk undervisning i KRL-faget at regjeringen og et flertall i Stortinget så

Side:1038

dette som betydningsfullt for å få formidlet et felles kunnskaps-, verdi- og kulturgrunnlag i grunnskolen. Betydningen av et åpent og inkluderende skolemiljø ble framhevd. Gjennomføring av den obligatoriske grunnskole forutsetter underretning om at fritaksrett ønskes utøvd, og i alle fall at søknaden i grove trekk angir hvilke deler av undervisningen man ønsker fritak fra. Jeg finner det klart at den felles undervisning i KRL-faget og kravet om skriftlig søknad for å utøve retten til fritak, forfølger legitime formål, og at det ikke er et uforholdsmessig inngrep at de foreldre som ønsker fritak fra deler av faget, må følge med i undervisningen og underrette når fritak ønskes. Jeg tilføyer at dette forutsetter at skolemyndigheten legger til rette for at foreldrene kan følge med. Den felles og obligatoriske undervisning stiller store krav til orientering til foreldrene om KRL-faget og opplegget for og gjennomføringen av undervisningen til enhver tid, og eventuelt underretning om andre aktiviteter med religiøst innhold.

Partene har ikke gått nærmere inn på de konkrete krav til begrunnelse og hvilke begrunnelser som er gitt i de enkelte søknader om fritak fra undervisningen i KRL-faget. Jeg nøyer meg derfor med å fastslå at det ikke foreligger grunnlag for å anta at en eventuell krenkelse av forbudet mot diskriminering i dette tilfellet kan ha som konsekvens at vedtakene om nektelse av fullt fritak fra undervisning i KRL-faget er ugyldige.

* * * * *

Anken har ikke ført fram. Ankesaken har reist prinsipielle spørsmål om forholdet mellom KRL-faget i grunnskolen og Norges folkerettslige forpliktelser. Jeg finner at det foreligger særlige omstendigheter som medfører at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans. Staten har ikke nedlagt særskilt påstand om saksomkostninger for så vidt gjelder Human-Etisk Forbund.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Human-Etisk Forbunds anke avvises.

2. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Tjomsland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Aarbakke: Likeså.

Dommer Flock: Likeså.

Dommer Gussgard: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Human-Etisk Forbunds anke avvises.

2. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.