LB-1999-2982

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-10-06
Publisert:	LB-1999-02982
Stikkord:	Forvaltningsrett, Undervisning, Folkerett
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om foreldres rett til å kreve fullt fritak for sine barn fra faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering (KRL-faget) i grunnskolen. Spørsmålet var om Opplæringsloven § 2-4 var i strid med internasjonale forpliktelser Norge er bundet av. Lagmannsretten kom til at det ikke var anledning til å søke fullt fritak fra KRL-faget i grunnskolen og at Opplæringsloven §2-4 ikke var konvensjonsstridig.
Saksgang:	Oslo byrett nr 1998-02587 A/55 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02982 A/03 - Høyesterett HR-2000-1533 - Rt-2001-1006
Parter:	1. Human-Etisk Forbund, 2. Irene Galåen og Edvin Paulsen, 3. Anne Jespersen og Richard Jansen, 4. Unn og Ben Leirvåg, 5. Ingeborg Folgerø og Geir Tyberø, 6. Birgit og Jens Orning, 7. Eli og Ottar Rykkje, 8. Gro Larsen og Arne Nytræ, 9. Carolyn Midsem og Erik Fosse (advokat Lorentz Stavrum) mot Staten v/Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Wenche Elizabeth Arntzen)
Forfatter:	Lagmann Berit Fosheim (formann), Lagdommer Jan Hein Eriksen, Lagdommer Eystein F Husebye
Lovhenvisninger:	Opplæringslova (1998) §1-2, §2-4, Grunnloven (1814) §2, §110C, EMKN A9, EMKN A14, SPN A26, Tvistemålsloven (1915) §54, §172, §180, §435, Grunnskolelova (1969)

Saken gjelder spørsmålet om foreldres rett til å kreve fullt fritak for sine barn fra faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering (KRL-faget) i grunnskolen.

KRL-faget ble innført i norsk skole høsten 1997 som et ledd i den generelle skolereformen. Faget erstattet de tidligere kristendoms- og livssynsfagene.

Allmueskolen ble opprettet i Norge i 1739. Fra opprettelsen var kristendomskunnskap hovedfaget i skolen og dannet grunnlaget for konfirmantundervisningen. I løpet av 1800-tallet fikk allmenndannende stoff en stadig større plass. I 1889 ble folkeskolelovene vedtatt og markerte overgangen fra en kirkeskole til en borgerlig folkeskole. Skolen hadde fortsatt konfesjonell forankring, men kristendomsfagets status ble endret til å være et fag blant mange andre. Ved normalplanene av 1939 ble katekismens plass i kristendomsfaget ytterligere redusert. Lov om grunnskolen ble vedtatt i 1969. Fra dette tidspunkt opphørte kristendomsfaget å være kirkens dåpsundervisning og gikk over til å være utelukkende skolens fag.

Det var fra 1889 adgang til å søke fritak fra kristendomsfaget for medlemmer av andre trossamfunn.

Ved mønsterplanen av 1974 ble det, etter sterkt engasjement fra Human-Etisk Forbund, innført en plan for alternativ livssynsundervisning. Fra samme tidspunkt ble fritaksretten knyttet til hvorvidt foreldrene ikke var medlemmer av statskirken, slik at også barn fra frikirkene og uten organisert kirkelig tilknytning kunne bli fritatt fra kristendomsfaget.

Etter de tidligere bestemmelser i grunnskoleloven av 13 juni 1969 og mønsterplanen av 1987, M-87 hadde man et kristendomsfag der læreren hadde plikt til å undervise i samsvar med den evangelisk lutherske lære. Faget livssynskunnskap var et frivillig tilbud til dem som var fritatt. Mye av lærestoffet var felles i de to fagene.

Stortinget vedtok våren 1993 å innføre skolestart for seksåringer og vedtok våren 1994 utvidelse av grunnskolen til å bli ti-årig. På denne bakgrunn var det nødvendig å gjennomgå grunnskolens oppbygning, organisering og innhold. Det ble satt i gang arbeid med å utarbeide en ny læreplan.

I 1994 ble det oppnevnt et utvalg for å vurdere innholdet i og organiseringen av fagene kristendomskunnskap, livssynskunnskap og religionsundervisning (Pettersen-utvalget) Utvalget avga sine forslag i NOU 1995:9 «Identitet og dialog». Utvalget foreslo at det ble etablert et utvidet kristendomsfag med begrenset rett til fritak fra deler av faget.

I St.meld.nr.29 (1994-1995) la departementet frem forslag til ny læreplan for 10-årig grunnskole. NOU 1995:9 var vedlagt proposisjonen. Det ble også lagt ved forslag til læreplan for et utvidet kristendomsfag basert på forslagene fra Pettersen-utvalget.

Flertallet i kirke- utdannings- og forskningskomiteen sluttet seg til tanken om et slikt fellesfag. Komiteen mente det burde være en begrenset mulighet til fritak i enkelte deler av faget. Dette ville spesielt gjelde stoff av trosbekjennende art, men også deltakelse i ritualer og gudstjenester i ulike trossamfunn.

I St.meld.nr.14 (1995-1996) ga departementet uttrykk for sitt syn på fritaksretten og la ved et nytt forslag til læreplan i faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering. En samlet komite rådet Stortinget til å vedta en henstilling til regjeringen om å komme tilbake med en bred vurdering av fritaksretten i forbindelse med proposisjonen om opplæringslovene. Vurderingene måtte legge til grunn at internasjonale konvensjoner skulle overholdes.

Ved Ot.prp.nr.40 (1995-1996) fremmet departementet blant annet forslag til hjemmel for et nytt, utvidet kristendomsfag og forslag en ny formulering av fritaksretten fra faget. Komiteen gjentok sitt forslag om en bred gjennomgang av fritaksretten. Stortinget gjorde slikt vedtak 6 juni 1996.

Med utgangspunkt i Stortingets vedtak, ba departementet lagdommer Erik Møse om å foreta en utredning av fritaksretten i forhold til det nye faget. Møses utredning ble overlevert departementet 22 januar 1997. Møse konkluderte med at det tryggeste i forhold til de internasjonale tilsynsorganer ville være å innføre en generell fritaksrett, men fant at en begrenset fritaksrett ikke ville være i strid med konvensjonene.

Ved Ot.prop.38 (1996-1997) fremmet departementet forslag til endringer i grunnskoleloven som knyttet seg til opplæring i KRL-faget og til avgrenset fritak for opplæring i faget. Det fremgikk av forslaget at KRL-faget skulle være et kunnskapsfag og at det ikke skulle være forkynnende. Det ble foreslått en fritaksordning som besto i at elevene etter skriftlig melding fra foreldrene kunne få fritak fra nærmere spesifiserte religiøse aktiviteter. Det ble samtidig foreslått en adgang for foreldrene til å klage over undervisningen i faget.

Under Stortingsbehandlingen ble det gjort visse endringer. Man fulgte ikke opp forslaget om å gi foreldrene klagerett over selve undervisningen, mens fritaksordningen ble utvidet til å innbefatte et mer skjønnsmessig element. På denne bakgrunn vedtok Stortinget endringer i grunnskoleloven vedrørende KRL-faget, som senere er inntatt i opplæringsloven uten materielle endringer.

Livssynsminoritetenes organisasjoner hadde hatt motforestillinger til faget under forberedelsen av den nye loven. Det var et gjennomgående syn at faget var dominert av kristendom og at det hadde et forkynnende element. Det ble også reagert på at det ikke lenger var adgang til å be om fullt fritak fra undervisning i faget for barna. Etter livssynsminoritetens syn er KRL-faget konvensjonsstridig.

Human-Etisk Forbund hadde på sitt landsmøte i mai 1997 enstemmig vedtatt en oppfordring til Stortinget om å gå mot regjeringens forslag om å innskrenke fritaksretten for det nye kristendomsfaget for grunnskolen.

Reform-97 med KRL-faget ble iverksatt høsten 1997. Partene nr 2 - 8 i saken er medlemmer av Human-Etisk Forbund med barn i grunnskolen. De har søkt om fullt fritak fra faget for sine barn, men har fått avslag.

Ved stevning av 14 mars 1998 reiste Human-Etisk Forbund og foreldrene sak ved Oslo byrett mot Staten v / Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet med krav om at medlemmer av Human-Etisk Forbund skulle ha rett til å får fullt fritak fra KRL-faget for sine barn og at barn over 15 år i grunnskolen hadde rett til det samme. Staten påsto seg frifunnet og påsto saken avvist i forhold til Human-Etisk Forbund.

Oslo byrett avsa 16 april 1998 dom med slik domsslutning:

1. Saken fremmes.

2. Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet frifinnes.

3. Hver av partene skal dekke egne saksomkostninger.

Human-Etisk Forbund og foreldrene anket saken inn for Borgarting lagmannsrett og Staten tok til motmæle. Før ankeforhandlingen gikk Eli og Ottar Rykkje ut av saken fordi saken ikke lenger var aktuell for dem. Ankeforhandling ble holdt over åtte dager fra 11 - 22 september 2000. Det fremgår av rettsboken hvilke parter og vitner som ga forklaring og hvilken dokumentasjon som ble foretatt.

De ankende parter har ved sin prosessfullmektig, advokat Lorentz Stavrum, i hovedsak anført:

Saken dreier seg om foreldrenes rett til å be sine barn fritatt fra kristendomsundervisning. Dette er en rett som var gjeldende i Norge i over 100 år. KRL-faget er i realiteten kristendomsundervisning med tillegg av enkelte andre emner. Etter opplæringsloven er det nå ikke tillatt med fullt fritak fra faget. Dette strider mot menneskerettighetene.

Etter menneskerettskonvensjoner Norge er bundet av, er det etablert et vern av fundamentale verdier for minoritetsgrupper. Det er for det første religionsfriheten, man kan tro eller ikke tro hva man vil. Religionsfriheten kommer til uttrykk i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon ( EMK) art 9, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) art 18 og 27. Det er for det andre foreldreretten, som kommer til utrykk i EMK første tilleggsprotokoll (P1) art 2 og for det tredje retten til ikke-diskriminering som kommer til uttrykk i EMK art 14 og SP art 26. Retten til undervisning er nedfelt i FN-konvensjonen om økonomiske og sosiale rettigheter (ØSK) art 13.

Ved menneskerettsloven er disse konvensjonene inkorporert i norsk rett. Ved motstrid med intern norsk rett, skal de internasjonale forpliktelsene gå foran.

FN-konvensjonen om barns rettigheter (barnekonvensjonen), som ikke er inkorporert, har også bestemmelser om barns rett til religionsfrihet.

Bestemmelsen i Grunnloven §110C gir støtte til menneskerettighetenes sterke stilling i Norge.

En gjennomgang av konvensjonspraksis viser at man er beskyttet mot å bli utsatt for forkynnelse av en religion man ikke bekjenner seg til. I en skolesituasjon innebærer dette at undervisningen ikke skal være indoktrinerende. Konvensjonsorganene har satt som krav at undervisningen må være objektiv, kritisk og pluralistisk.

I sin høringsuttalelse til NOU 1995:9 uttalte Utenriksdepartementet at «opplæring som formidler en bestemt religiøs doktrine på en måte som er egnet til å påvirke mottageren til å komme til samme tro» ville falle inn under forbudet mot religiøs opplæring. Lagdommer Møse erklærte seg enig i denne tolkning i sin utredning. Det må legges til grunn at dette syn er gjeldende norsk rett.

Etter de ankende parters syn er KRL-faget egnet til å påvirke elevene til kristen tro. Det gjelder både den ytre, formelle ramme og den metodikk det er lagt opp til ved undervisningen i faget.

Når det gjelder den formelle ramme, vises det først til at faget må ses i sammenheng med skolens formålsparagraf, slik den nå fremgår av opplæringsloven §1-2. Det heter der:

«Grunnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding.........».

Det gikk som en rød tråd gjennom Stortingets behandling av KRL-faget at det var lovgivers hensikt at formålsparagrafen skulle innebære en realitet.

Det fremgår også av opplæringsloven §2-4 at faget er konfesjonsforankret. Det heter der blant annet:

«Undervisninga i kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering skal:.....

- fremje forståing og respekt for kristne og humanistiske verdiar ...»

I læreplanverket for grunnskolen fremgår det at et mål for KRL-faget blant annet er at elevene skal bli fortrolige med de kristne og humanistiske verdier som skolen bygger på.

Etter de ankende parters syn er det å fremme forståelse og skape fortrolighet noe mer enn nøytral kunnskapsformidling. Det samme grunnsyn går igjen i rundskriv utsendt av departementet.

Det legges videre opp til en metodikk i faget der kunnskapsformidling blandes med normdanning. For en stor del er etiske verdier belyst og begrunnet med kristendommen og eksempler fra Bibelen. I denne sammenheng må det legges stor vekt på at de ankende foreldrene opplever faget som undervisning i kristendom. Det vises også til forklaringene fra professor Føllesdal, førsteamanuensis Lindholm og professor Larsen, som alle var av den oppfatning at faget var egnet til å påvirke elevene til tro.

Det må derfor konkluderes med at KRL-faget er egnet til å påvirke elevene til kristen tro, og derfor rammes av menneskerettskonvensjonene. Faget er av en slik art at det faller inn under kjerneområdet i konvensjonene.

At faget er konvensjonsstridig, innebærer at foreldrene må ha rett til å be barna fritatt fra faget selv om opplæringsloven ikke gir adgang til det. Det bemerkes at det må anses som et paradoks at det er lagt opp til en fritaksordning overhodet i et fag som er betegnet som er ordinært skolefag. Selv om enkelte elementer i faget ikke er konvensjonsstridige, er det ikke tilstrekkelig med den begrensede fritaksordning loven legger opp til. Det har vist seg at den ikke fungerer i praksis.

For at en begrenset fritaksordning skal være en realitet, er det en betingelse at foreldrene får tilstrekkelig informasjon om undervisningen til at de kan vurdere når de skal søke fritak. Det gjennomføres ofte dårlig i praksis. Undervisningen er videre lagt opp slik at der er vanskelig å skille mellom kunnskapsformidling og påvirkning/forkynnelse.

For at foreldrene skal kunne få fritak utover rene religiøse aktiviteter for sine barn, må de redegjøre for sitt eget livssyn. Mange anser dette som en krenkelse av privatlivet.

Barna stilles i en vanskelig situasjon ved den begrensede ordningen. Mange opplever det stigmatiserende å måtte forlate klassen i enkeltsituasjoner. De kan også komme i en uheldig konfliktsituasjon mellom en skole og et hjem som står for forskjellige verdier.

Selv om dette er forhold som ikke direkte beskyttes av menneskerettighetskonvensjonene, er det viktige elementer i en helhetsvurdering.

Den begrensede fritaksordning gir derfor ikke tilstrekkelig beskyttelse mot at elevene skal unngå å bli undervist på en måte som er egnet til å påvirke dem til tro. Det må derfor gis fullt fritak fra faget for de elever hvis foreldre ønsker det.

Human-Etisk Forbund er en livssynssammenslutning som har rettslig interesse i å reise sak på vegne av sine medlemmer. Saken gjelder rettigheter for en konkret, avgrenset gruppe, og det er derfor ikke tale om å få dom for et abstrakt retsspørsmål.

Det må videre være anledning for domstolen å avsi dom for realiteten i saken og ikke nøye seg med å statuere ugyldighet for avslagene om fullt fritak.

Det er lagt ned:

Påstand:

1. Prinsipalt:

Barn av medlemmer av Human-Etisk Forbund og medlemmer av Human-Etisk Forbund over 15 år som selv er elever i grunnskolen, har rett til fullt fritak fra grunnskolefaget «Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering.»

Subsidiært:

De ankende parter nr 2-8 gis rette til fullt fritak fra grunnskolefaget «Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering» for sine barn.

Atter subsidiært:

De forskjellige klagevedtak vedrørende parter nr 2-8, kjennes ugyldige.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten har ved sin prosessfullmektig advokat Wenche Elizabeth Arntzen i hovedsak anført:

Etter opplæringsloven §2-4 er det adgang til å gi begrenset fritak fra undervisning i KRL-faget, men ikke fullt fritak. Når partene i saken har fått avslag på sine søknader om fullt fritak, er dette i samsvar med loven. Staten bestrider at det derved er gjort inngrep i menneskerettighetene.

De ankende parter har ikke reist sak for å få fastslått omfanget av fritaksretten, men for å få rett til fullt fritak. Kravet er reist uavhengig av klassetrinn, læreboksituasjonen og emne det undervises i. KRL-faget består, som det fremgår av navnet, av undervisning om kristendom, andre religioner og livssyn. I det nye faget inngår elementer fra det tidligere kristendomsfaget, livssynsfaget, O-faget og samfunnsfag. Det er helt utvilsomt at det ikke etter internasjonale konvensjoner kan være et inngrep i religionsfriheten å undervise i fag som andre religioner og livssyn. Det kan derfor overhodet ikke være grunnlag for krav på fritak i disse emnene. Allerede av denne grunn må de ankende parters krav om fullt fritak for faget avslås og Staten frikjennes.

Etter Statens syn er det heller ikke grunnlag for å kreve fritak fullt ut for den del av faget som omhandler kristendom. Konvensjonene beskytter ikke mot at barna lærer om kristendommen, men at de blir utsatt for overgrep i form av forkynnelse av en tro de ikke bekjenner seg til. De internasjonale konvensjonsorganene har tatt stilling til hvorvidt det i det enkelte tilfelle har foregått overgrep i forhold til konvensjonene, ikke til spørsmål om fritak. De har foretatt sin vurdering på bakgrunn av en objektiv vurdering, ikke partenes subjektive opplevelse av situasjonen.

Bevisførselen i denne saken har ikke avdekket at det har funnet sted overgrep etter konvensjonene. Foreldrenes frykt for at forkynnelse kan finne sted i undervisningen kan ikke begrunne fritak på generelt grunnlag.

De ankende parter har anført at KRL-faget i seg selv er egnet til å påvirke til en tro og således er i strid med mennskererettighetene når det ikke er adgang til å kreve fullt fritak fra faget. Det innebærer at de ankende parter anser opplæringsloven §2-4 i strid med konvensjonene. Høyesterett har i Rt-2000-996 gitt anvisning på hvordan norske domstoler skal forholde seg ved vurderingen av om norsk lov strider mot EMK. Det fremgår av dommen at det er den Europeiske menneskrettighetsdomstol (EMD) som i første rekke har til oppgave å utvikle konvensjonen.

Av konvensjonsorganenes praksis fremgår at undervisningen i kristendom må være nøytral, kritisk og pluralistisk og ikke indoktrinerende for at den ikke skal være i strid med konvensjonene. At utenriksdepartementet og Møse tolker dette kravet slik at undervisningen ikke skal være egnet til å påvirke til tro, har ikke rettskildemessig betydning i forhold til spørsmålet om kovensjonsstrid, selv om lovgiver har lagt en slik norm til grunn.

Statens utgangspunkt er at hele KRL-faget er et ordinært skolefag, preget av kunnskapsformidling, ikke forkynning. Dette fremgår av forarbeidene til loven, av ordlyden i opplæringsloven §2-4, av læreplanen, metodisk veiledning og av rundskriv om faget. Det fremgår av disse dokumentene at faget inneholder en verdidimensjon, men ikke en trosdimensjon.

At det i faget legges opp til en engasjerende undervisning, betyr ikke at det foregår forkynning. Bruk av fortellinger og bilder var også en metode som ble brukt i det tidligere livssynsfaget.

At det i faget er en overvekt av undervisning om kristendommen, innebærer ikke at det blir et forkynnelsesfag. Det avgjørende er måten det undervises på.

Formålsbestemmelsen i opplæringsloven §1- 2 kan ikke forstås som en plikt for skolen til å oppdra barna i kristen tro. Det fremgår av Grunnloven §2 at det er religionsfrihet i Norge. Formålsbestemmelsen omhandler oppseding til verdier, ikke til tro. Et viktig element i bestemmelsen er at oppsedingen skal skje i samarbeid og forståelse med hjemmene.

Staten har fulgt opp og følger opp sitt ansvar for å sikre at undervisningen i KRL-faget skjer i samsvar med forutsetningene for et kunnskapsformidlende fellesfag. Det har vært satt av betydelige midler til etterutdanning av lærere og det arbeides fortløpende med utvikling og forbedring av læremidlene i faget. Det er iverksatt et evalueringsprosjekt som vil bli avsluttet høsten 2000.

Selv om faget er et kunnskapsfag, forutsetter kunnskap om kristendom til en viss grad det mange kan oppleve som utøvelse av religiøse aktiviteter. Det kan gjelde kirkebesøk, salmesang, fremsigelse av bønner o l. Det er derfor tatt inn en bestemmelse om avgrenset fritak i opplæringsloven §2-4. I KUFs rundskriv F-03- 98 er fritaksbestemmelsene utdypet. Når det gjelder klare religiøse aktiviteter, har foreldrene krav på fritak uten nærmere begrunnelse. Det er også adgang til fritak utover dette fra deler av undervisningen som foreldrene opplever som utøvelse eller tilslutning til annen religion eller livssyn.

Det var lovgivers klare forutsetning at KRL-faget med en begrenset fritaksrett og praktiseringen av dette skulle være i samsvar med våre internasjonale forpliktelser.

Etter Statens syn er det fullt mulig å praktisere den begrensede fritaksordningen i tråd med intensjonene. Det forutsetter at undervisningen organiseres slik at foreldrene får oversikt over emner i faget på forhånd. Årsplaner og ukeplaner må tilrettelegges. Det bør også tilrettelegges for differensiert undervisning. En hensiktsmessig praktisering av fritaksordningen forutsetter videre et godt samarbeid mellom hjem og skole. Vitneforklaringene fra rektorene ved Lakkegata, Bjølsen og Lysejordet skoler i Oslo viser at ordningen lar seg gjennomføre. Det er ikke gitt at de samarbeidsproblemene partene i saken har beskrevet er typiske.

Selv om det har vært visse praktiske innkjøringsproblemer knyttet til undervisningen i KRL-faget og praktiseringen av fritaksordningen, kan ikke det danne grunnlag for et krav om fullt fritak for alle som ønsker det.

Staten må etter dette frifinnes.

Etter Statens syn har ikke Human-Etisk Forbund rettslig interesse i forhold til tvistemålsloven §54. Spørsmålet må ses i sammenheng med rettskraftspørsmålet. Dersom spørsmålet om fullt fritak fra KRL-faget skal avgjøres med endelig virkning for det enkelte medlem, må det foreligge en fullmakt. Det gjør det ikke. Når spørsmålet ikke blir avgjort i forhold til det enkelte medlem, vil en dom i forhold til Human-Etisk Forbund i realiteten dreie seg om en dom for en rettsssetning. Forbundets rolle i saken bør være som hjelpeintervenient.

Det følger av tvistemålsloven §435 at det er lovmessigheten av avgjørelser truffet under offentlig tjeneste som er søksmålets gjenstand. Hovedregelen er at domstolene må nøye seg med å statuere ugyldighet, ikke avsi dom for realiteten.

Det er lagt ned:

Prinsipal påstand:

1. Saken avvises i forhold til ankende part nr 1.

2. Staten frifinnes i forhold til ankende part nr 2 til nr 8.

3. Staten tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Subsidiær påstand:

1. Byrettens dom punkt 2 stadfestes.

2. Staten tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten bemerker:

Avvisning av saken - Human-Etisk Forbund

For at Human-Etisk Forbund kan være part i saken, må forbundet ha rettslig interesse i at det blir fastsatt ved dom at et rettsforhold eller en rettighet er til eller ikke er til, jf tvistemålsloven §54.

Forbundet har reist krav om at deres medlemmer har en rettighet, nemlig krav på fullt fritak fra KRL-faget. Det er ikke reist sak for å få fastslått at opplæringsloven er i strid med internasjonale konvensjoner, selv om dette er et grunnlag for kravet. Det dreier seg videre om et offentligrettslig rettsforhold der det i utgangspunktet stilles mindre strenge krav til søkmålsgjenstanden enn ved private rettsforhold. Det har vært akseptert at organisasjoner i en viss utstrekning kan gå til sak på vegne av sine medlemmer i slike saker selv om organisasjonens egne rettigheter og plikter ikke blir berørt. Forutsetningen er at organisasjonen har en slik tilknytning til rettskravet at den har en naturlig foranledning til å reise sak.

Det er ikke tvilsomt at spørsmålet om fritak fra KRL- faget er meget sentralt innen forbundets virkefelt. Human-Etisk Forbund var en pådriver for utvidelse av fritaksretten fra kristendomsfaget i 1974 og innføringen av livssynsfaget. Forbundet har videre engasjert seg sterkt i forbindelse med innføringen av KRL-faget og vedtok enstemmig på sitt landsmøte i 1997 en oppfordring til Stortinget om å gå mot innskrenking av fritaksretten i det nye faget.

Forarbeidene til menneskerettsloven (Ot.prp.nr.3 (1998-1999) side 53 - 54 gir etter lagmannsrettens syn en viss støtte for det syn at det bør bli en noe utvidet til å reise sak om konvensjonsstrid.

At forbundet neppe selv vil kunne reise sak for EMD, finnes ikke avgjørende. Lagmannsretten kan ikke se at det er noe til hinder for at søksmålsadgangen er videre for nasjonale domstoler enn for en internasjonal menneskrettighetsdomstol.

Etter dette finner lagmannsretten at Human-Etisk Forbund har tilstrekkelig rettslig interesse i saken og at forbundets påstand ikke skal avvises.

Problemstillingen i saken.

De ankende parter krever adgang til å kreve fullt fritak fra KRL-faget i grunnskolen. Opplæringsloven §2-4 gir kun adgang til et begrenset fritak fra faget.

Opplæringsloven §2-4 lyder slik:

Undervisninga i kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering skal

- gje grundig kjennskap til Bibelen og kristendommen som kulturarv og evangelisk- luthersk tro,

- gje kjennskap til andre kristne kyrkjesamfunn,

- gje kjennskap til andre verdsreligionar og livsssyn, etiske og filosofiske emne,

- fremje forståing, respekt og evne til dialog mellom menneske med ulik oppfatning av trudoms- og livssynsspørsmål.

Kristendomsskunnskap med religions- og livssynsorientering er eit ordinært skolefag som normalt skal samle alle elevar. Undervisninga i faget skal ikkje vera forkynnande.

Den som skal undervise i kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering, skal ta utgangspunkt i grunnskolens sin føremålsparagraf i §1-2 og presenter kristendommen, dei ulike religionar og livsssyn ut frå sin eigenart. Dei same pedagogiske prinsipp skal leggjast til grunn for undervisninga i dei ulike emne.

Eleven skal etter skriftlig melding frå foreldre få fritak for dei deler av undervisninga ved den enkelte skolen som dei ut frå eigen religion eller eige livssyn opplever som utøving av annan religion eller tilslutning til anna livssyn. Dette kan m.a. vere religiøse aktivitetar i eller utanfor klasserommet. Skolen skal ved melding om fritak, så langt det er råd og særlig på småskoletrinnet, søkje å finne løysingar ved å leggje til rette for differensiert undervisning innanfor læreplanen.

Elevar som har fylt 15 år, gir sjølv skriftleg melding som nemnd i fjerde leddet.

Problemstillingen er derfor om loven strider mot internasjonale forpliktelser Norge er bundet av. Det må foretas en vurdering av KRL-faget med fritaksordning opp mot konvensjoner og konvensjonspraksis på området.

Hvilke krav stilles etter internasjonale konvensjoner?

Følgende bestemmelser i konvensjoner som er inkorporert i norsk rett ved menneskerettsloven av 21 mai 1999 er av særlig interesse:

Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 9 slår fast at enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet.

EMK artikkel 14 forbyr diskriminering i forhold til rettigheter som omhandles i konvensjonen.

EMK første tilleggsprotokoll artikkel 2 har regler om retten til utdannelse og statens plikt til å respektere foreldrenes religiøse og filosofiske syn i utdanningen og undervisningen.

EMK artikkel 9 er behandlet av Kommisjonen i sak Angeleni v Sverige ( No 10491/83). En mor ba datteren fritatt fra faget religionskunnskap fordi de begge var ateister. Søknaden ble avslått fordi svensk lov kun ga adgang til fritak for medlemmer av trossamfunn som kunne avholde alternativ religionsundervisning.

I forhold til datterens klage var spørsmålet om det forelå indoktrinering av religion fra statens side. Etter statens syn var fagets innhold undervisning om, ikke i religion. Kommisjonen kunne bare ta stilling til klagerens situasjon og ikke foreta en generell prøving av undervisningen i svenske skoler. Den fant det ikke bevist at datteren hadde vært forpliktet til å delta i noen form for religiøs tilbedelse eller at hun hadde vært utsatt for religiøs indoktrinering. At undervisningen konsentrerte seg om kristendommen på grunnskolenivå, innebar ikke at hun var blitt undergitt religiøs indoktrinering i strid med artikkel 9.

Saken ble avvist som åpenbart ugrunnet.

EMK P1 artikkel 2 ble behandlet av Domstolen i Kjeldsen, Busk Madsen og Pedersen v Danmark, A 23 ( 1976)

Klagerne var foreldre som forgjeves hadde forsøkt å få sine barn fritatt fra integrert, tvungen seksualundervisning. Domstolen ga uttrykk for at det var meget vanskelig å unngå at mange emner det undervises i i skolen, ikke i større eller mindre grad har en viss religiøs eller filosofisk sammenheng. Artikkel 2 annen setning innebærer at staten må sørge for at informasjon og kunnskap som trekkes inn i pensum, formidles på en objektiv, kritisk og pluralistisk måte. Indoktrinering må ikke finne sted. Det ble tilføyet at barna som et alternativ kunne gå på private skoler, som var bundet av mindre strenge bestemmelser og fikk betydelig støtte av staten. Foreldrene kunne eventuelt også utdanne dem selv eller få dem utdannet hjemme.

Etter en konkret vurdering av faget ble konklusjonen at P1 artikkel 2 ikke var krenket.

FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 18 omhandler tanke- samvittighets- og religionsfriheten og foreldrenes rett til å sikre at barnas utdannelse i religiøse og moralske spørsmål er i samsvar med deres egen overbevisning.

I en generell uttalelse av Menneskerettighetskomiteen av 20 juli 1993 fremgår det at det kan undervises i religionshistorie og etikk dersom dette skjer på en nøytral og objektiv måte. Instruksjon i en bestemt religion eller tro er i strid med artikkel 18 med mindre det åpnes for ikke-diskriminerende fritaksordninger.

FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 13 garanterer retten til utdannelse.

FN-konvensjonen om barns rettigheter (barnekonvensjonen) er ikke inkorporert i norsk rett.

I artikkel 14 slås barns rett til tanke- samvittighets- og religionsfrihet fast og i artikkel 28 og 29 omhandles barns rett til undervisning.

Barnerettighetskomiteen har vært opptatt av KRL-faget og fritaksordningen. Det foreligger imidlertid ikke noen endelig uttalelse.

Etter en gjennomgang av aktuelle konvensjoner og konvensjonsorganenes praksis, kan kravet til undervisningen sammenfattes slik:

Det kan undervises om kristendom, andre religioner og etiske og filosofiske emner for alle barn uavhengig av deres eller foreldrenes tro eller livssyn såfremt undervisningen ikke bærer preg av forkynnelse eller er indoktrinerende. Dette presiseres til at undervisningen må være nøytral, objektiv, kritisk og pluralistisk. Det er videre akseptert at hovedvekten av undervisningen angår kristendom i grunnskolen forutsatt at den skjer på den beskrevne måten.

Nærmere om bakrunnen for faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering.

I en dom av 23 juni 2000 ( Rt-2000-996) har Høyesterett gitt utrykk for at det ved vurderingen av om det foreligger motstrid mellom norsk lovgivning og EMK også bør legges vekt på om lovgiver har vurdert forholdet til EMK og lagt til grunn at det ikke foreligger motstrid.

Forarbeidene til loven vil dessuten utgjøre et viktig tolkningsmoment når rekkevidden av en lovbestemmelse skal fastslås.

Lagmannsretten finner det derfor hensiktsmessig å utdype bakgrunnen for og forberedelsene til det nye faget.

I forbindelse med at grunnskolereformen ble forberedt, ble Pettersen-utvalget nedsatt i august 1994. Utvalget fikk i mandat å vurdere opplæringen i kristendomskunnskap, livssynskunnskap og religion i grunnskolen, videregående opplæring og lærerutdanningen. Det fremgikk av mandatet at det skulle fremmes forslag til hvordan alle barn og unge skulle få innsikt og forståelse for kristen tro og tradisjon og kulturarv og gis innsikt i og forståelse for andre religioner og livssyn, og øke ferdigheten i dialog mellom livssyn.

Utvalget foreslo i NOU 1995:9 at det ble utformet et åpent og inkluderende kristendomsfag, som i utgangspunktet kunne være felles for alle elevene. Det ble forutsatt at det nye faget skulle ha sin basis i den evangelisk-lutherske lære. Fordi undervisningen i deler av lærestoffet kunne oppleves som problematisk, ble det foreslått en begrenset fritaksordning.

I St.meld.nr.29 (1994-1995) ble utredningen og utkast til læreplan lagt ved. Saken ble behandlet i kirke- utdannings- og forskningskomiteen.

I Innst.S.nr.15 (1995-1996) understreket flertallet betydningen av at skolens opplæring i størst mulig grad skulle være felles og understreket betydningen av å skape et skolemiljø som er åpent og inkluderende uansett barns sosiale bakgrunn, religion, nasjonalitet, kjønn, etnisk tilhørighet eller funksjonsevne. Det ble uttrykt at undervisningen i kristendomskunnskap skulle ha sin hovedtyngde i den stedegne form som har preget det norske samfunnet. Den del av faget som omhandler kristendomskunnskap skulle ha som utgangspunkt den evangelisk-lutherske lære. Det ble videre uttrykt at opplæringen må samles om verdier, la elevene lære om eget livssyn og kjenne andres. Det ble presisert at skolen ikke skal være en arena for forkynnelse og misjonering. Faget skulle gi kunnskap og skape innsikt, men ikke være et redskap for trossamfunn.

Det ble pekt på at det måtte etableres en fritaksordning fra faget.

Ved St.meld.nr.14 (1995-1996) la regjeringen på ny frem en melding om KRL-faget sammen med forslag til læreplan.

Komiteen behandlet meldingen i Innst.S.nr.103 (1995-1996). Om læreplanen uttrykte flertallet blant annet at kristendommen vil være det sentrale innslag i faget. Undervisningen skal ikke være verdinøytral. At undervisningen ikke skal være forkynnelse må aldri tolkes dit at den skal skje i et religiøst/verdimessig tomrom. All opplæring og oppdragelse i grunnskolen skal ha utgangspunkt i skolens formålsparagraf, og i dette faget skal kristendommen, de forskjellige religioner og livssyn fremstilles ut fra sin egenart.

Når det gjaldt fritaksretten, ba flertallet Stortinget om å henstille til regjeringen om å komme tilbake med en bred vurdering av fritaksretten knyttet til KRL-faget. Det var forutsatt at grunnskolens formålsparagraf ble opprettholdt og at internasjonale konvensjoner som Norge har tiltrådt skulle overholdes.

Ved Ot.prp.nr.40 (1995-1996) kom departementet tilbake til fritaksordningen. Komiteens flertall gjentok i Innst.O.nr.56 (1995-1996) forslaget om at det ble henstilt til regjeringen om å komme tilbake med en bred vurdering av fritaksretten.

Departementet ba lagdommer Erik Møse gjennomføre en utredning av den foreslåtte fritaksretten i forhold til våre folkerettslige forpliktelser.

Lagdommer Møse konkluderte i sin utredning slik:

«Slik situasjonen nå fremstår, finner jeg at det tryggeste er en generell fritaksrett. Det vil innebære at de internasjonale tilsynsorganene ikke gir seg inn på en nærmere vurdering av de tvilsomme spørsmål obligatorisk undervisning reiser. Men jeg kan ikke si at begrenset fritak faktisk vil være i strid med konvensjonene. Forutsetningen er da at man får til en ordning som i praksis ligger innefor deres rammer. Mye vil avhenge av den videre lovbehandling og den konkrete gjennomføringen av faget.»

Ved Ot.prp.nr.38 (1996-1997) la departementet frem forslag til endringer i grunnskoleloven i forbindelse med innføring av et nytt KRL-fag. Møses utredning lå ved proposisjonen. Departementet la til grunn at rettskildematerialet ga støtte for at faget ikke er i strid med de folkerettslige pliktene og i samsvar med intensjonene med faget. Det var likevel grunn til å få klarere frem kravene i konvensjonene. Departementet fremmet derfor forslag om en lovformulering som understreker at faget skal være et kunnskapsfag og at opplæringen i faget ikke skal være forkynnende.

Det ble foreslått en begrenset fritaksordning der elevene kunne fritas for å fremsi trosbekjennelser eller bønner, lære utenat religiøse tekster, delta i salmesang eller i andre religiøse aktiviteter, delta i dramatisering eller lignende og å være til stede i ritualer eller gudstjenester i ulike trossamfunn. Det ble samtidig foreslått en klagerett over undervisningens form.

Komiteen behandlet proposisjonen i Innst.O.nr.95 (1996-1997). Flertallet foreslo at det skulle fremgå at faget var «et ordinært skolefag». Det ble videre foreslått en annen formulering av fritaksretten. Det ble tatt utgangspunkt i at det skulle gis fritak for den del av undervisningen ved den enkelte skole som det ut fra deres egen religion eller livssyn er rimelig å oppleve som utøving av annen religion eller tilslutning til annet livssyn. Et flertall kunne ikke se at det var nødvendig med en klagerett over et ordinært skolefag der det var etablert en slik fritaksordning.

19 juni 1997 fattet Stortinget vedtak om endringer i grunnskoleloven i samsvar med dette. Bestemmelsene er senere inntatt i opplæringsloven §2-4, gjengitt foran.

En gjennomgang av forarbeidene til loven viser etter lagmannsrettens syn at Stortinget foretok en grundig vurdering av KRL-fagets innhold og fritaksretten opp mot de internasjonale forpliktelser Norge er bundet av før loven ble vedtatt.

Innholdet i KRL-faget.

Ved vurderingen av faget, vil lagmannsretten først vurdere de formelle rammene rundt det.

Når det gjelder fagets form og innhold må lovens ordlyd vurderes sammenholdt med forarbeidene til loven, formålsbestemmelsen for grunnskolen, læreplanen og departementets rundskriv.

Det vises til gjennomgangen av forarbeidene ovenfor. Etter lagmannsrettens syn fremgår det klart at Stortinget la stor vekt på at KRL-faget skulle få en form som var i samsvar med menneskerettighetene.

Formålsbestemmelsen for grunnskolen fremgår av opplæringsloven §1-2.

Der heter det blant annet:

«Grunnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle evnane deira, åndeleg og kroppsleg, og gi dei god allmennkunnskap, slik at dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.

...

Opplæringa i grunnskolen og den videregåande opplæringa skal fremje menneskeleg likeverd og likestilling, åndsfridom og toleranse, økologisk foståing og internasjonalt medansvar.

...»

Lagdommer Møse vurderte formålsbestemmelsen i forhold til Norges menneskerettsforpliktelser. Etter å ha gått gjennom den historiske utvikling av forholdet mellom Kirken og skoleverket og lovgivning om kristendomsfaget, konkluderte han med at formuleringen «kristen og moralsk oppseding», lest i sammenheng med resten av bestemmelsen og hvordan den er tolket i læreplanen, etter sitt innhold neppe i seg selv strider mot konvensjonene.

Departementet la til grunn denne forståelsen i Ot.prp.nr.38 (1996-1997) og foreslo på den bakgrunn en videreføring av formålsbestemmelsen.

Komiteens flertall viste i Innst.O.nr.95 (1996-1997) til at departementet hadde foreslått å videreføre formålsparagrafen etter å ha vist til utredningen fra Møse der han konkluderte med at formålsparagrafen neppe i seg selv strider mot menneskerettighetskonvensjonen.

Læreplanverket for grunnskolen ble utgitt av Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet i september 1996. Det er utformet med hjemmel i grunnskoleloven og har rettslig karakter av en forskrift. Den generelle delen er bindende for undervisningen.

Strukturen i faget fremgår i planens side 92. Faget består av fem hovedelementer: Bibelkunnskap, kristendommens historie, kristen livstolking i dag, andre religioner og etikk/filosofi.

Felles mål for faget fremgår på side 94. Opplæringen har som mål:

- at elevene skal få grundig kjennskap til Bibelen og til kristendommen som kulturarv og levende kilde for tro, moral og livstolkning

- at elevene skal bli fortrolige med de kristne og humanistiske verdier som skolen bygger på

- at elevene skal få kjennskap til andre verdensreligioner og anskuelser som levende kilde for tro, moral og livstolkning

- å fremme forståelse, respekt og evne til dialog mellom mennesker med ulike oppfatninger i tros- og livssynsspørsmål

- å stimulere elevene i deres personlige vekst og utvikling

I departementets rundskriv F-03-98 av 12 januar 1998 gjentas det at KRL-faget er et ordinært skolefag på linje med andre fag. Det heter at faget har fått et nytt navn og et nytt innhold. Det skal gi kunnskap om religioner, men ikke opplæring til en bestemt tro.

Lagmannsretten finner, etter en gjennomgang av fagets formelle ramme, at det er klart at KRL-faget ikke legger opp til en undervisning i strid med menneskerettskonvensjonene.

Det er lagt stor vekt på at lovgiver har bestrebet seg på å sikre at faget med fritaksordning skulle være i samsvar med Norges internasjonale forpliktelser. Ved denne vurderingen har lagmannsretten sett på de vurderinger og holdninger som er kommet til uttrykk fra regjeringen og departementet i form av meldinger og proposisjoner og på uttalelser fra flertallet i komiteen. Det er ikke lagt vekt på uttalelser fra enkeltrepresentanter under debattene.

Når det gjelder formålsbestemmelsens rettslige betydning, kan lagmannsrettens slutte seg til den oppfatning Møse har gitt uttrykk for i sin utredning. Det er i denne sammenheng også av betydning at både departementet og komiteflertallet har lagt et tilsvarende synspunkt til grunn ved forberedelsen av loven.

I opplæringsloven §2-4 presiseres det uttrykkelig at faget er et ordinært skolefag og at undervisningen ikke skal være forkynnende. Dette syn er videreført i læreplan og rundskriv.

I lovbestemmelsen heter det at faget skal «fremje forståing og respekt for kristne og humanistiske verdiar» og i læreplanen heter det «elevene skal bli fortrolige med de kristne og humanistiske verdier skolen bygger på». Etter lagmannsrettens syn kan ikke ordene «fremje forståing» og «bli fortrolig med» oppfattes som en oppfordring til forkynnelse av eller indoktrinering i kristendom. Selv om slike formuleringer innebærer mer enn et rent kunnskapsmål, forstår lagmannsretten det slik at de henspeiler på at undervisningen skal foregå på en engasjert, ikke verdinøytral måte. Det er også grunn til å peke på at formuleringene viser til både kristne og humanistiske verdier på en likestilt måte.

Etter læreplanen legges det opp til at tre av fem hovedemner i KRL-faget skal omhandle kristendom. Det er på det rene at det er en forutsetning at kristendom skal danne hovedvekten i faget. At denne tro prioriteres i et land der flertallet bekjenner seg til kristendommen, som også danner grunnlaget for en vesentlig del av landets kulturarv, innebærer ikke at menneskrettsforpliktelsene er krenket. Det vises til Angeleni-saken der dette prinsipp ble slått fast. Det kan heller ikke få betydning i denne sammenheng at faget, etter Human-Etisk Forbunds oppfatning, har en for svak dekning av livssynshumanismen og etiske spørsmål.

Lagmannsretten finner derfor at de formelle rammene rundt KRL-faget legger opp til en kritisk, nøytral, objektiv og pluralistisk undervisning som verken er forkynnende eller indoktrinerende. Lagmannsretten finner heller ikke at fagets rammer legger opp til en undervisning som er egnet til å påvirke noen til en bestemt tro. I denne sammenheng bemerkes at all god og engasjerende undervisning kan være egnet til påvirkning. Det avgjørende er at det ikke legges opp til en fremstilling av kristendommen som riktigere og mer verdifull enn andre trosretninger og livssyn.

Etter lagmannsrettens syn strekker ikke foreldreretten seg så langt at det kan være adgang til å be barna fritatt for hele faget slik det er krevet. Barn har krav på undervisning og kunnskap. Det er i utgangspunktet opp til Staten å fastlegge og planlegge pensum. At foreldrene har krav på at barna får undervisning i samsvar med deres overbevisning, innebærer ikke at de har krav på fritak fra et skolefag de ikke liker. Det ville være å unndra deres barn fra kunnskap andre får.

Praktiseringen av KRL-faget og fritaksordningen.

Lagmannsretten vil se nærmere på hvordan den konkrete gjennomføringen av faget har vært.

Menneskerettighetskonvensjonene skal sikre enkeltmennesker mot overgrep.

Selv om faget og fritaksordningen med utgangspunkt i de formelle rammene tilfredsstiller konvensjonenes krav, er det derfor også grunn til å se på praktiseringen av det. Dersom det godtgjøres at det i praksis foretas overgrep eller at det ikke er mulig å praktisere fritaksordningen i samsvar med intensjonene, kan det få betydning.

Foreldrene, ankende parter 2 - 8, og rektorer ved tre Oslo-skoler forklarte seg for lagmannsretten. Her gjengis en kort sammenfatning:

Ankende part nr 4, Unn Leirvåg er mor til Guro, 9 1/2 år gammel. Hun forklarte at foreldrene søkte fullt fritak for Guro da hun begynte i første klasse for tre år siden og har fått avslag. De har opplevet delvis fritak som en umulig ordning, og Guro har derfor fulgt faget med unntak av kirkebesøk.

Unn Leirvåg opplever det nye KRL-faget som det tidligere kristendomsfaget «med nogo attåt». Undervisning i kristendom utgjør utgangspunktet og tyngdepunktet i faget. Nøytrale emner fargelegges fra en kristen innfallsvinkel. Foreldrene opplever at Guro kommer i en lojalitetskonflikt. De må, som en motvekt til undervisningen, fortelle henne langt mer om sitt eget livssyn enn de egentlig mener er riktig ut fra alderen hennes.

Ankende part nr 8, Gro Larsen er mor til Colin, 9 år og Adrian 13 år gammel. Hun forklarte at foreldrene ville la faget få en sjanse da det ble innført i 1997.

De opplevet at Colin fikk en identitetskrise og spurte hva familien trodde på. Han opplevet at andre elever kastet sten på ham fordi han ikke trodde på Gud og holdt opp å synge sanger overhodet. De har reagert på at lærebøkene knytter følelser som frykt, glede og sorg til religiøse beretninger og spiller på barnas følelser. De søkte høsten 1997 om fullt fritak for barna, men fikk avslag.

Etter dette holdt de barna tilbake fra KRL-faget i to år og gjennomførte hjemmeundervisning frem til skoleåret 99/00.

Ankende part nr 6, Jens Johan Orning, er far til Rebekka 14 år, Felix 12 år, Pia 10 år, Sarah 8 år og Cathinka 7 år. Familien bodde tidligere på Kleppestø. Han forklarte at da KRL-faget ble innført i 1997 fortsatte Rebekka og Felix med livssynsfaget fordi læremidlene til KRL ikke var ferdige. Foreldrene søkte om fullt fritak for KRL-faget for Pia, men fikk avslag. Året etter ble det søkt fullt fritak for de tre eldste barna og søknaden ble igjen avslått.

Foreldrene ba om at det ble etablert differensiert undervisning for barna, uten at det førte til noe. De opplevde også at Pia måtte delta i salmesang, og da hun ikke deltok i et kirkebesøk, måtte hun være med å rydde på skolen. Pia kom i en konfliktsituasjon, og foreldrene tok henne ut av KRL-undervisningen i 1999.

Foreldrene fikk aksept for å gjennomføre hjemmeundervisning, men av praktiske grunner lot det seg ikke gjennomføre.

Familien har nå flyttet til Ås, og de fire yngste barna går på Steinerskolen der.

Ankende part nr 9, Else Carolyn Midsem, er mor til Eivind, 13 år. Da KRL-faget ble innført, begynte han i femte klasse på Sagene skole. Det var en klasse med mye uro. Foreldrene fant at det på grunn av klassesituasjonen ville være vanskelig å gjennomføre delvis fritak, og de søkte derfor om fullt fritak. Det ble avslått. Det første året var det flere muslimske foreldre som holdt barna sine hjemme. Undervisningen og læreboken, «Broene 5» ble opplevet som forkynnende.

Midsem forklarte at kommunikasjonen med skolen var vanskelig og at Eivind kom i en konfliktsituasjon fordi moren ikke kunne ordne opp for ham. Skolen og lærebøkene i faget mistet autoritet. Hun opplever KRL-faget som et konfliktfag og hun føler seg krenket.

Fra skoleåret 1998/99 fikk klassen en ny lærer. Han fulgte klassens behov, la bort læreplanen og underviste etter emne. Faget ble deretter uproblematisk, men det var ikke på grunn av faget selv. Etter Midsems syn er det uheldig at man skal være så avhengig av den enkelte lærer i faget.

Ankende part nr 2, Edvin Paulsen, er far til Kevin Johnny. Han forklarte at Kevin Johnny begynte i femte klasse høsten 1997. Foreldrene reagerte på fagplanen i KRL-faget, som de oppfattet som hovedsakelig et kristendomsfag. De ba derfor sønnen fritatt for faget fullt ut, men fikk avslag. De klaget, men har ikke fått svar på klagen.

Familien er agnostikere, og de opplevet at deres livssyn ikke var representert i faget. Dette opplevet Kevin Johnny som urettferdig. De reagerte også på faget som en «markedsfører» av religion.

Ankende part nr 5, Ingebjørg Storeide Folgerø er mor til Gaute, 12 år. Etter at foreldrene hadde fått avslag på søknad om fullt fritak fra KRL-faget høsten 1997, forsøkte de å få delvis fritak til å fungere. De opplevde imidlertid at informasjonen fra skolen var for dårlig til å kunne vurdere når Gaute skulle tas ut av læresituasjonen. Ukeplanene kom sent, og stemte ofte ikke med halvårplanen. Gaute var den eneste i klassen med fritak, og han opplevet enten å bli sendt på gangen eller å måtte «lukke ørene» når han ikke skulle delta i undervisningen.

Det første året meldte foreldrene fritak i til sammen 18 uker. Gaute ble ikke tilbudt alternativ undervisning og gikk derfor glipp av mye kunnskap.

Året etter ble foreldrene meddelt at skolen hadde en ny policy som innebar at Gaute ikke fikk forlate klasserommet selv om det var meldt fritak. Det ble gitt uttrykk for at det ikke var mulig å skille KRL fra den øvrige undervisningen på grunn av temaundervisning. Foreldrene reagerte på at de måtte redegjøre for sitt livssyn for å få fritak utover rene religiøse aktiviteter. Til slutt opplevet Gaute situasjonen som så vanskelig at han ba om å få slippe fritak.

Foreldrene har også reagert sterkt på at Gaute flere ganger ble bedt om å stå frem i klassen som human-etiker. Livssyn er en privatsak.

Ankende part nr 3, Richard Jansen, er far til Maria som begynte i første klasse i 1997 og Elise som begynte i første klasse i 2000. Sommeren 1997 ble det søkt om fullt fritak for Maria, men det ble avslått. I et møte med faglærere og rektor, ble det opplyst at skolen ikke kunne tilby alternativ undervisning. Det var også vanskelig å si på forhånd når det enkelte tema ville bli behandlet. Heller ikke senere har det lyktes å få tilbud om differensiert undervisning.

Foreldrene opplevet at halvårs- og ukeplanene ga for dårlig informasjon. I første klasse ble Maria tatt ut av undervisningen to ganger. Hun ba etterhvert selv om å slippe dette, da det ble begrunnet i klassen hvorfor hun skulle ut og hun var den eneste i den situasjonen.

Jansen kan ikke påstå at lærerne har drevet forkynnelse, men kan nesten ikke forstå at det kan unngås, slik lærebøkene er bygget opp. Det ble sunget bordbønn i klassen hver dag inntil læreren ble gjort oppmerksom på at det var et problem i forhold til Maria.

Rektorene ved Bjølsen, Lakkegata og Lysejordet skoler i Oslo har forklart om innføringen av KRL-faget ved deres skoler. Ved Bjølsen og Lakkegata er det et meget sterkt innslag av innvandrerbarn. Man har der oppfattet det som positivt at elevene nå har samlet undervisning i religion og livssynsspørsmål. Det har fremmet dialog og forebygget konflikter. Det har ikke budt på store problemer å tilrettelegge undervisningen. Også ved Lysejordet skole, der det er et meget lite innslag av elever med annen tro eller livssyn, har innføringen av faget gått greitt. I samarbeid med hjemmene har man løst de spørsmål som har oppstått.

På bakgrunn av det partene og vitnene har forklart, finner ikke lagmannsretten at det kan konstateres at noen av partene har blitt utsatt for klare overgrep i forhold til religionsfriheten og foreldreretten. Det kan ha forekommet episoder som er uheldige og eksempler på vanskelige samarbeidsforhold. Dette må anses som et utslag av at det kan ta noe tid før skoler og lærere tilpasser seg det nye faget og praktiseringer fritaksordningen fullt ut i samsvar med intensjonene i faget.

Lagmannsretten har forståelse for at det for enkelte barn kan oppleves ubehagelig å måtte forlate klasserommet eller unnlate å delta i aktiviteter som utøves av klassekameratene. Dette gjelder særlig når det må skje uten forvarsel og det ikke tilbys alternativ undervisning eller aktivitet. En slik situasjon vil være ekstra vanskelig dersom det ikke er flere barn som er i samme situasjon. Dette er imidlertid ikke et forhold som er beskyttet av menneskerettighetskonvensjonene. For at slike ubehagelige situasjoner skal unngås, må skolene sørge for at undervisningen blir lagt opp slik at gjennomføringen av fritaksordningen skjer på en smidig måte. Foreldrene må i god tid få oversikt over planene for undervisningen. Skolene må legge til rette for differensiert undervisning og gode alternative tilbud. Det forutsettes at skolen og foreldrene samarbeider om dette.

Lagmannsretten finner etter dette at det er mulig å gjennomføre en avgrenset fritaksordning som forutsatt.

Statens oppfølging av KRL-faget.

Staten har etter Grunnloven §110c en plikt til å sikre at menneskerettighetene blir overholdt.

Det innebærer etter lagmannsrettens syn en plikt til å sikre at undervisningen i KRL-faget og praktiseringen av fritaksordningen skjer i tråd med de forutsetninger som lå til grunn ved innføringen.

Læreplanen bestemmer at fagene i grunnskolen skal utformes med en del sentralt fastsatt lærestoff og en del som er lokalt tilpasset, slik at andelen fellesstoff øker med klassetrinnet. Dette gir gode muligheter for individuelt tilpasset undervisning avhengig av sammensetningen i klassen. Det er også forutsatt at undervisningen skal kunne tilpasses den enkelte elev.

Rundskriv F-03 -98 fra kirke- utdannings- og forskningsdepartementet gir retningslinjer for praktiseringen av fritaksbestemmelsene og praktisering av lokalt tilpasset undervisning . Det forutsettes videre at skolene skal legge til rette for differensiert undervisning innen KRL-faget og det gis veiledning om det.

Etter lagmannsrettens syn har departementet ved sine generelle retningslinjer lagt til rette for at undervisningen i faget og fritaksordningen skal kunne praktiseres slik at ingen skal komme i samvittighetskonflikt og at konvensjonsforpliktelsene overholdes.

Det har vært avholdt etterutdanning av lærere i forbindelse med reform -97 for tilsammen 45 mill kroner. Det arbeides fortløpende med utvikling og forbedring av læremidlene. Det avgis årlige tilstandsrapporteringer fra undervisningsdirektørene om KRL-faget. Det foretas for tiden en bred evaluering av faget, som forventes avsluttet i oktober 2000.

Lagmannsretten finner at Staten ved disse tiltak har fulgt opp sin plikt til å sikre at undervisningen og praktiseringen av fritaksretten skjer i samsvar med Stortingets forutsetninger for det nye faget.

Konklusjon.

Etter en gjennomgang av Norges konvensjonsforpliktelser, KRL-fagets innhold og oppfølging og praktisering av faget, får Staten v/kirke- utdannings- og forskningsdepartementet medhold i at opplæringsloven §2-4 ikke er konvensjonsstridig. Det innebærer at det ikke er anledning til å søke fullt fritak fra KRL-faget i grunnskolen.

Staten blir frifunnet.

Saksomkostninger.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten.

Byretten tilkjente ikke saksomkostninger under henvisning til at saken var dels vunnet, dels tapt jf tvistemålsloven §174 første ledd. Begrunnelsen for dette var at Human-Etisk Forbund hadde fått medhold i at saken ikke skulle avvises for deres vedkommende. Lagmannsretten finner at dette er en gal lovanvendelse. Staten la ned prinsipal påstand om avvisning og subsidiær påstand om frifinnelse. Staten fikk fullt ut medhold i sitt materielle krav, og saken anses derfor fullt ut vunnet. Det vises til Schei «Tvistemålsloven» annen utgave side 562 og Rt-1995-922. Omkostningsspørsmålet skal derfor avgjøres etter tvistemålsloven §172 første ledd. Lagmannsretten finner at ingen av de uttømmende unntaksbestemmelsene i tvistemålsloven §172 annet ledd får anvendelse. Staten skal derfor tilkjennes saksomkostninger for byretten. Regjeringsadvokaten v/advokat Arntzen har lagt frem en omkostningsoppgave for sitt arbeid for byretten på kr 127.000 som i sin helhet utgjør salær. Lagmannsretten finner kravet rimelig og nødvendig og fastsetter omkostningene i samsvar med oppgaven.

Anken har ikke ført frem. Etter tvistemålsloven §180 første ledd skal de ankende parter erstatte Staten omkostningene for lagmannsretten i det det ikke foreligger særlige omstendigheter som tilsier at de bør fritas for erstatningsplikten. Regjeringsadvokaten v/advokat Arntzen har lagt frem en omkostningsoppgave på kr 108.000 som i sin helhet utgjør salær. Lagmannsretten finner kravet rimelig og nødvendig og fastsetter omkostningene i samsvar med oppgaven.

Slik byrettens domsslutning er utformet, finner lagmannsretten at det bør utformes ny domsslutning av lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

D O M S S L U T N I N G :

1. Staten frifinnes

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler de ankende parter til Staten kr 235.000,- -kroner tohundreogtrettifemtusen- innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.